10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Forslag til ny lov om forskriftshjemmel for behandling av personopplysninger for frivillige tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet

Til § 1

Bestemmelsen angir at lovens formål er å sikre en forsvarlig behandling av personopplysninger på barne-, oppvekst- og familieområdet når det er nødvendig å behandle personopplysninger for å utføre tiltak besluttet av statlige myndigheter.

Loven gir et rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger for å gjennomføre frivillige tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet. Området kjennetegnes ved at det er et sektorovergripende felt, og tiltakene som omfattes av loven vil ikke være regulert i sektorlovgivningen. Det innebærer at det ofte ikke foreligger et rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger som er nødvendig for gjennomføring av tiltaket. I disse tilfellene vil loven komme til anvendelse, og gi adgang til å fastsette forskrift som åpner for behandling av personopplysninger for nærmere bestemte tiltak. Loven vil derimot ikke komme til anvendelse der sektorlovgivningen gir tilstrekkelig rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger.

For å oppfylle formålet med loven må det foretas konkrete vurderinger av personvernkonsekvensene av det enkelte tiltaket. Personopplysningsloven vil gjelde for den behandlingen av personopplysninger som denne loven åpner for, herunder personvernforordningens regler om de registrertes rettigheter. Det vises til de generelle merknadene i punkt 3.4.

Til § 2

Bestemmelsen angir lovens geografiske virkeområde. Det er et utgangspunkt at det ikke skal tilbys tjenester eller ytelser på Svalbard med sosial profil, se blant annet Meld. St. 32 (2014–2015) punkt 6.3.4. Dette innebærer at loven ikke vil gjelde for Svalbard med mindre Kongen bestemmer noe annet, samtidig som det gis hjemmel for fastsettelse av særlige regler begrunnet i svalbardmessige forhold.

Til § 3

Det følger av bestemmelsen at det supplerende rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger fastsettes nærmere i forskrift for det enkelte tiltaket, hvor forutsetningsvis også formålet med behandlingen må fastsettes. Dette skal blant annet sikre at kravene i personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 blir oppfylt. Forskriften vil sammen med loven utgjøre det supplerende rettsgrunnlaget som kreves for å behandle personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c) og e), jf. artikkel 6 nr. 3.

Første ledd første punktum gir departementet myndighet til å gi forskrifter som åpner for å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å gjennomføre nærmere bestemte tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet. Bestemmelsen angir rammene for når departementet kan gi slike forskrifter. Tiltakene må være besluttet av statlige myndigheter. Det vises til at tiltakene i denne sammenheng, typisk tilskuddsordninger, ofte har sitt grunnlag i budsjettvedtak fastsatt av Stortinget, jf. Grunnloven § 75.

Etter bestemmelsen er det offentlige organer og private rettssubjekter som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, som i forskrift kan gis adgang til å behandle personopplysninger som er nødvendige for å gjennomføre det statlige tiltaket. Tiltakene forvaltes og administreres normalt av direktorater, kommuner eller regioner som Bufetat region, men tidvis også av private organisasjoner.

Det er et vilkår at det kun skal behandles personopplysninger som er nødvendige for å gjennomføre det enkelte tiltaket. Dette innebærer at det ikke skal innhentes eller på annen måte behandles flere opplysninger enn det som er nødvendig for å gjennomføre det enkelte tiltaket, samtidig som opplysningene må være relevante og ha saklig sammenheng med gjennomføringen av tiltaket. For noen av tiltakene kan det imidlertid være vanskelig å vurdere om en opplysning er nødvendig før den i det hele tatt er blitt vurdert nærmere. Nødvendighetsvilkåret skal derfor ikke forstås slik at det er et krav til at opplysningen faktisk får betydning for gjennomføringen av tiltaket. Samtidig må det foretas en mer overordnet vurdering av opplysningens art med henblikk på om opplysningen vil være relevant, før den behandles.

Første ledd annet punktum angir at det i forskrift også kan åpnes for å behandle personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Det vises til de generelle merknadene i punkt 3.4.3.

Annet ledd lister opp hva det i forskrift kan gis regler om. Opplistingen er ikke uttømmende. Det må ved forberedelsen av den enkelte forskrift foretas konkrete vurderinger av personvernkonsekvensene av det enkelte tiltaket, og hvilke regler om behandlingen av personopplysningene det er behov for at det gis i forskrift. Det er en forutsetning at formålet med behandlingen framgår. Reglene som fastsettes i forskrift for å ivareta den enkeltes personvern vil sammen med reglene i personvernforordningen sette rammene for adgangen til å behandle personopplysninger.

Etter annet ledd kan det i forskrift gis regler om behandlingsansvaret. Dette vil være aktuelt der det er uklart hvem som har behandlingsansvaret, eller der det oppstår behov for å plassere behandlingsansvaret et annet sted enn der det naturlig hører hjemme etter definisjonen av behandlingsansvarlig i personvernforordningen artikkel 4 nr. 7.

Videre angir annet ledd at det kan gis regler om tiltak som skal verne den opplysningen gjelder, og krav til behandlingen. Det kan blant annet reguleres hvordan de registrerte skal få informasjon om behandlingen og hvordan den enkeltes personvern skal ivaretas, i tillegg til å fastsette regler om for eksempel tilgangskontroll og kryptering.

Etter annet ledd kan det i forskrift også gis regler om viderebehandling av personopplysninger. Formålet med dette er å sikre at den behandlingsansvarlige kan bruke opplysninger den allerede besitter dersom disse er nødvendige for å gjennomføre og administrere tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet. Dette vil omfatte tilfeller der det ikke framstår som klart om formålet opplysningene vurderes viderebehandlet til, er forenlig med det opprinnelige formålet. I slike tilfeller vil kravet til hjemmel i forskrift oppfylle kravet etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 4 til et særskilt rettsgrunnlag, og sikre at viderebehandling av personopplysninger til et annet formål enn det de opprinnelig ble samlet inn for, er lovlig.

Annet ledd angir videre at det kan gis regler om sletting og lagring, herunder lagringstid. Prinsippet om lagringsbegrensning innebærer at personopplysningene ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for formålet de ble innsamlet for.

Det kan etter annet ledd videre være aktuelt å fastsette regler om utlevering og registerføring, samt om tilgangen til registre. Det vil ved utarbeidelse av forskrift ikke være adgang til å innsnevre de rettighetene som følger av personvernforordningen.

Den endelige utformingen av den enkelte forskrift må oppfylle kravene som oppstilles i personvernforordningen.

Til § 4

Bestemmelsen regulerer behandlingsansvarliges tilgang til taushetsbelagte opplysninger i Folkeregisteret.

Folkeregisteret er et sentralt personregister for Norge. For utlevering av opplysninger fra Folkeregisteret skiller folkeregisterloven mellom ikke-taushetsbelagte opplysninger i folkeregisterloven § 10-1, og taushetsbelagte opplysninger i folkeregisterloven § 10-2. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger etter folkeregisterloven § 10-2, for eksempel om hvem som er foreldre til et barn, krever særskilt hjemmel i lov.

For gjennomføring av enkelte tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet, vil det være nødvendig å innhente opplysninger fra Folkeregisteret, for eksempel for å få bekreftet taushetsbelagte opplysninger om den enkelte familie, barn eller forelder. Videre vil det i forbindelse med bruk av digitale løsninger tilknyttet tiltak og prosjekter på området kunne være behov for å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, blant annet for å ta stilling til hvem som har foreldreansvar.

Første ledd gir offentlige myndigheter hjemmel til uten hinder av taushetsplikten å innhente opplysninger fra Folkeregisteret som er nødvendige for å gjennomføre tiltak besluttet av statlige myndigheter på barne-, oppvekst- og familieområdet. Hvilke offentlige organer som skal ha slik tilgang må enten avklares etter særlovgivningen eller i den enkelte forskrift gitt etter § 3.

Annet ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere i forskrift hvilke opplysninger som kan innhentes. Utgangspunktet ved deling av opplysninger i Folkeregisteret er at den enkelte bruker (offentlige myndigheter, virksomheter mv.) skal gis tilgang til de opplysninger man rettslig sett har adgang til å få utlevert gjennom en rettighetspakke som inneholder alle taushetsbelagte opplysninger registrert i Folkeregisteret. Årsaken til dette er at brukerne, på annet grunnlag, allerede har adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret for å kunne utøve oppgaver på andre områder. Den praktiske konsekvens og anvendelse av forskriftshjemmelen vil dermed være å begrense innhentingen for brukere som allerede har tilgang til alle taushetsbelagte opplysninger.

Til § 5

Etter bestemmelsen gjelder loven fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid, ettersom det kan være behov for administrativ tilrettelegging før de ulike delene av loven trer i kraft.

10.2 Endringer i annen lovgivning

Til adopsjonsloven § 35

Nytt tredje ledd gir hjemmel for at offentlige myndigheter, uten hinder av taushetsplikten, kan innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret når dette er nødvendig for å utføre oppgaver etter adopsjonsloven. Dette gjelder både ved nasjonale og internasjonale adopsjonssaker.

For å tydeliggjøre at bestemmelsen også regulerer innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret, er formuleringen mv. inntatt i overskriften til paragrafen.

Til barnelova § 44

Bestemmelsen endres slik at kompetansen til å forvalte reglene om reisekostnader ved samvær, overføres fra statsforvalteren til NAV. Overføringen av forvalteransvaret innebærer at partene får færre instanser å forholde seg til, samtidig som saker om reisekostnader ved samvær og saker om barnebidrag mellom de samme partene, blir vurdert og sett i sammenheng. Det er et mål at dette vil bidra til at sakene blir behandlet på en god, forutsigbar og effektiv måte, noe som igjen kan bidra til å dempe konfliktnivået mellom foreldrene, til barnets beste.

Nytt tredje punktum i første ledd bestemmer at reglene i barnelova § 70 syvende ledd gjelder så langt de passer. Det betyr at NAV i tilfeller der partene ikke framlegger etterspurte opplysninger som er nødvendige for å behandle saken om fordeling av reisekostnader, gis adgang til å innhente de nødvendige opplysningene på tilsvarende måte som i saker om fastsettelse og endring av barnebidrag. Det er et mål at dette vil bidra til mer korrekte vedtak, en mer effektiv saksbehandling og også forebygge eventuell konflikt som følge av ukorrekte vedtak om fordeling av reisekostnader ved samvær.

Annet og tredje ledd endres slik at det framgår av bestemmelsen at det er NAV som har kompetanse til å behandle saker om reisekostnader ved samvær.

Til a-opplysningsloven § 8

Formålet med a-opplysningsloven er å legge til rette for at arbeidsgivere mv. effektivt kan oppfylle sine plikter til å gi opplysninger om enkeltpersoners (inntektsmottakeres) inntekts- og arbeidsforhold og skattetrekkopplysninger, og å gi offentlige etater tilgang til opplysninger som er innrapportert fra arbeidsgiver.

Som følge av at forvaltningen av regelverket om reisekostnader ved samvær flyttes fra statsforvalteren til NAV, endres § 8 første ledd første punktum slik at NAV har tilgang til registeret også i forbindelse med forvaltningen av reglene om reisekostnader ved samvær.

Til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 2

Nytt annet ledd gjør det klart at sentralmyndigheten i saker etter Haagkonvensjonen 1996 kan innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret når dette er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven. Sentralmyndigheten kan for eksempel ha behov for å få opplysninger om en persons bosted fra Folkeregisteret i en sak hvor anmodning fra en utenlandsk myndighet skal formidles til rett barnevernstjeneste i Norge.

Til barnevernsloven § 13-4

Nytt annet punktum i sjette ledd vil gi Bufdir, som er sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996, myndighet til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret også i internasjonale barnevernssaker som ikke reguleres av Haagkonvensjonen. Bufdirs oppgaver som sentralmyndighet er fastsatt av departementet. Også i saker som involverer stater som ikke reguleres av konvensjonen vil Bufdir ha behov for å kunne innhente opplysninger fra Folkeregisteret.