2 Definisjoner

2.1 Industri og frontfagsindustrien

«Industri» er et vidt, generelt og dynamisk begrep. Begrepet kan ofte knyttes til prosesser som fører til fremstilling av varer (Isaksen, 2005–2007). Mangfoldet i industrien gjenspeiler seg i Norsk Industris mange og ulike bransjeforeninger, fagutvalg og fora2.

Industrien er en konkurranseutsatt sektor som stadig er i endring, og påvirkes av samfunnsmessige forhold som for eksempel teknologisk utvikling og råvaretilgang.

Som nevnt innledningsvis er arbeidsgruppen nedsatt på bakgrunn av brevet fra Fellesforbundet og Norsk Industri til Kunnskapsdepartementet under Frontfagsoppgjøret 2022. Frontfaget representerer konkurranseutsatt industri som omfatter norske eksportbedrifter utsatt for internasjonal konkurranse. Leverandørindustrien, mekanisk industri, forsvarsindustri og skips- og offshoreindustrien, og Kongsberg- og Raufoss-miljøene er eksempler på bransjer som er omfattet av frontfaget. Det er i hovedsak denne gruppen som omtales som «industri» i dette dokumentet, og de eksemplifiserte bransjene vil stå i et særlig fokus. Tallene som presenteres er likevel ikke begrenset til frontfagene.

2.2 Etter- og videreutdanning

Den vanligste definisjonen av etterutdanning er opplæring som ikke leder til en offentlig godkjent kompetanse og tilsvarer ikke-formell opplæring. Ikke-formell opplæring omfatter blant annet kurs, seminarer og konferanser der opplæring er hovedformålet med deltakelse. Med videreutdanning forstås all offentlig godkjent utdanning som leder til formell kompetanse eller studiepoeng innenfor det ordinære utdanningssystemet (EVU-utvalgets rapport, NOU 2019: 12, Lærekraftig utvikling).

Partene i arbeidslivet er enige om at etter- og videreutdanning er et særlig viktig virkemiddel i utviklingen av bedriftens konkurranseevne, jfr. Hovedavtalen-LO-NHO § 18-2 første avsnitt. Hovedavtalen-LO-NHO opererer med følgende beskrivelse av etter- og videreutdanning i § 18-2:

Etter- og videreutdanning er et særlig viktig virkemiddel i utviklingen av bedriftens konkurranseevne.

I alle ledd i verdikjeden er aktuell kompetanse en forutsetning for at bedriften skal kunne ta imot og nyttiggjøre seg ny viten. Utviklingen av kompetanse gjennom etter- og videreutdanning må bygge på bedriftens nåværende og fremtidige behov. Dette må ta utgangspunkt i de mål bedriften har for sin virksomhet.

Med etterutdanning menes vedlikehold av kompetanse innenfor nåværende stilling, mens videreutdanning omfatter kvalifisering for nye og mer kvalifiserte oppgaver i bedriften.

Både bedriften og den enkelte medarbeider har interesse for så vel etterutdanning som videreutdanning, og må derfor ta ansvar for utviklingen av slik kompetanse.

(Hovedavtalen §18-2)