4 Status for klimamål og måloppnåelse

Dette kapittelet inneholder rapportering på hvordan Norge ligger an til å nå de lovbestemte klimamålene, jf. klimaloven § 6. Klimaloven krever at det skal gjøres rede for utviklingen i utslipp og opptak av klimagasser og for fremskrivinger av utslipp og opptak. Det blir gjort rede for dette i kapittel 4.1. Kapittel 4.2 inneholder rapportering på klimamål for 2030 under Parisavtalen, inkludert status for forpliktelsene i klimasamarbeidet med EU. Kapittel 4.3 omtaler det nasjonale omstillingsmålet og presenterer indikatorer for grønn omstilling. Kapittel 4.4 omtaler oppfølgingen av Norges klimamål for 2050.

4.1 Historiske utslipp, opptak og fremskrivinger

De norske utslippene av klimagasser var i 2023 på 46,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter utenom skog- og arealbrukssektoren, ifølge foreløpige tall fra SSB. Endelige tall for 2023 blir publisert i november.

Fra 2022 til 2023 ble de samlede klimagassutslippene redusert med 4,7 prosent. Nesten alle utslippskildene hadde en nedgang, men veitrafikk, industri og olje- og gassutvinning bidro mest. Utslipp fra veitrafikk falt med 7,8 prosent, og var enkeltkilden med størst nedgang i utslippene fra 2022 til 2023. Økt bruk av elbiler, samt økt bioandel i drivstoffblandingen, bidro til nedgangen. Utslipp fra industri falt med 5,5 prosent, som følge av redusert aktivitet. Utslippene fra olje- og gassutvinning avtok også, med 4,3 prosent, til tross for tilnærmet uendret produksjon. Elektrifisering av sokkelen bidro til nedgangen. Utslipp fra annen transport og motorredskaper (luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper med mer) økte noe. Statistisk sentralbyrå påpeker at statistikk over mengden biodrivstoff i 2023 ikke er ferdigstilt. Utslippstallene kan bli justert fram mot publisering av endelige utslippstall i november.

Utslippene i 1990 var på 51,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, og utslippene i 2023 lå 9,1 prosent under 1990-nivået.37 Siden utslippstoppen i 2007 har utslippene avtatt med 17 prosent. Utviklingen i utslippene er vist i figur 4.1. Siden 1990 har folketallet økt med over 31 prosent (1,3 millioner personer), og brutto nasjonalprodukt (BNP) er nesten doblet. Dermed har utslippsintensiteten (utslipp per produksjon i kroner) falt til litt under halvparten av nivået i 1990. Siden 1990 har energiforbruket økt med rundt 17 prosent, noe som er godt under veksten i BNP, og dermed har norsk økonomi også blitt mindre energiintensiv (energibruk per produksjon i kroner).

Forstørr bilde

Figur 4.1 Utviklingen i norske utslipp siden 1990.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I Nasjonalbudsjettet 2025 presenteres det nye fremskrivinger av norske klimagassutslipp fram til 2040. Fremskrivingene bygger på vurderinger om underliggende utviklingstrekk i norsk og internasjonal økonomi, blant annet økonomiske, teknologiske og befolkningsmessige forhold. I tråd med internasjonale retningslinjer er fremskrivingene basert på en videreføring av dagens klimapolitikk både i Norge og internasjonalt. Det innebærer at forslag til endrede virkemidler og tiltak som ikke er ferdig utredet eller iverksatt i forskrift eller i stortingsvedtak mv., ikke inngår i fremskrivingen. Det gjelder også tiltak som legges frem i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025. I fremskrivingene videreføres satser for CO₂-avgiften og andre avgifter og bevilgninger på nivået for 2024. Fremskrivingen gir derfor ikke en beskrivelse av regjeringens mål eller virkninger av ny klimapolitikk, og må ikke forstås som en prognose på den mest sannsynlige utslippsutviklingen.

Fremskrivingene er usikre, og de blir mer usikre jo lenger frem i tid man ser. Den faktiske økonomiske utviklingen og de teknologiske fremskrittene kan avvike fra forutsetningene i fremskrivingene. Utslipp er tett knyttet til økonomisk aktivitet. Norge er en liten, åpen økonomi, og utslippsutviklingen vil i stor grad påvirkes av utenlandske forhold. For eksempel kan lavere økonomisk vekst hos handelspartnerne enn lagt til grunn fremover føre til lavere etterspørsel etter utslippsintensive eksportvarer som metaller og kunstgjødsel og dermed trekke ned norske utslipp.

Tilsvarende kan utslippene avta raskere dersom flere klimavennlige alternativer til konkurransedyktige priser blir utviklet i et høyere tempo internasjonalt enn lagt til grunn. Se boks 4.2 om noen sentrale forutsetninger for fremskrivingene, og boks 4.3 for en oppsummering av noen av de viktigste endringene i klimapolitikken siden forrige fremskriving.

Figur 4.2 viser historiske utslipp fra 1990 og fremskrevne utslipp til 2030, fordelt på utslipp under innsatsfordelingen og kvotepliktige utslipp. I tillegg kommer utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren. Fremskrivingen viser at nedgangen i utslippene forsetter, og i 2030 anslås utslippene av klimagasser til 37,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er reduksjon på 8,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra de foreløpige utslippstallene for 2023. Av utslippsreduksjonen er godt over halvparten forventet å komme i innsatsfordelingen, hvor utslippene er anslått å gå ned med i underkant av 5 millioner tonn fra 2023 til 2030. Kvotepliktige utslipp er beregnet å gå ned med i underkant av 4 millioner tonn i den samme perioden. Anslagene er usikre.

Figur 4.3 viser utviklingen i Norges utslipp siden 1990, og hvordan de er ventet å utvikle seg framover gitt forutsetninger om økonomiske forhold og med en videreføring av dagens politikk og virkemidler (fremskrivingene) i de ulike sektorene. Det har vært store endringer i de ulike sektorene selv om utslippene i Norge samlet sett har vært relativt stabile siden 1990. Det har blant annet vært en stor reduksjon i utslippene fra industri, mens utslippene fra transport og olje- og gassutvinning har økt siden 1990, selv om de har avtatt de siste 10 årene.

Utslipp av CO₂ utgjorde 83 prosent av de samlede utslippene i 2023, mens resten kom fra metan (CH4), lystgass (N2O) og fluorholdige klimagasser (HFK-er, PFK-er og SF6). Utslippene av CO₂ er i fremskrivingen anslått å avta med rundt 20 prosent mot 2030, mens utslippene av metan og lystgass vil være tilnærmet uendret. HFK-utslippene vil nesten halveres innen 2030. Utslippene av andre klimagasser enn CO₂ er samlet ventet å falle fra 7,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2022 til i 7,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030.

Figur 4.4 viser fordelingen av utslipp i 2023 mellom kvotepliktige og utslipp under innsatsfordelingen per sektor. Omtrent halvparten av de norske klimagassutslippene er kvotepliktige, noe som innebærer at de er omfattet av kvotesystemet til EU (EU ETS). Se nærmere omtale i kapittel 2.2.2. Industrien, petroleumsnæringen og luftfarten står for den største delen av disse utslippene. I energiforsyning er under halvparten av utslippene kvotepliktige.

Fra 2022 til 2023 gikk de kvotepliktige utslippene fra industri, energiforsyning og petroleum ned med i overkant av 5 prosent, fra 22,5 til 21,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I fremskrivingene er det ventet en nedgang i de kvotepliktige utslippene fra industri, energiforsyning og petroleum med rundt 17 prosent fra 2023 til 2030. Sammenlignet med 2005 tilsvarer det en nedgang på 35 prosent, mens det er 19 prosent lavere enn i 1990. De største utslippskuttene fremover er ventet i olje- og gasssektoren.

Det meste av utslippene fra luftfarten er kvotepliktige. I 2023 var om lag 1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter av utslippene fra innenriks luftfart kvotepliktige (medregnet noen utslipp som faller utenfor både kvotesystemet og EUs innsatsfordelingsforordning). Luftfartutslippene er nesten tilbake på samme nivå som før koronapandemien og er i fremskrivingene anslått å ligge relativt stabilt fremover.

Utslippene under innsatsfordelingen kommer fra veitrafikk og annen transport (utenom sivil luftfart), jordbruk og en del andre kilder. Basert på de foreløpige tallene fra Statistisk sentralbyrå for 2023 har Miljødirektoratet estimert at utslippene under innsatsfordelingen i 2023 var på 24,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, noe som tilsvarer en reduksjon på 4,4 prosent fra 2022. Transport sto for 61 prosent av utslippene under innsatsfordelingen i 2022, mens jordbruk og de andre utslippene under innsatsfordelingen sto for henholdsvis 18 prosent og 21 prosent. Utslippene under innsats fordelingen er ventet å avta videre fremover og anslås i fremskrivingen til 19,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030. Dette er en reduksjon på litt over 28 prosent fra utslippene i 2005.

Skog bidrar til å ta opp store mengder CO₂. Nettoopptaket i 2022 var på 13,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i sektoren for skog og annen arealbruk ved bruk av regnereglene i klimakonvensjonen. Se nærmere omtale i kapittel 4.2.2.

Fremskrivingene for skog- og arealbrukssektoren viser historiske tall og forventet utvikling basert på reglene i FNs klimakonvensjon. Det er ventet en nedadgående trend i nettoopptaket i sektoren de neste to tiårene fordi mye av skogen går ut av sin mest vekstkraftige fase, før nettoopptaket stabiliserer seg og øker noe mot andre halvdel av århundret. Figur 4.5 viser at rapportert nettoopptak i 1990 var cirka 11,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, og at det økte til cirka 13,7 millioner tonn i 2022. Det fremskrevne nettoopptaket i 2030 er 13,4 millioner tonn, og det fremskrevne opptaket i 2035 er 10,9 millioner tonn. Disse fremskrivingene bygger på historisk aktivitet i en referanseperiode (2009–2022). Fremskrivingene er usikre.

Forstørr bilde

Figur 4.2 Utvikling i utslipp under innsatsfordelingen og kvotepliktige utslipp, historiske utslipp og fremskrivinger til 2030.

Utslipp fra luftfart innenfor EØS-området er kvotepliktige. Innenfor innenriks luftfart i utslippsregnskapet er det noen utslipp som verken er inkludert i de kvotepliktige utslippene eller omfattet av EUs innsatsfordeling. Disse utslippene er inkludert i kvotepliktige utslipp fra luftfart i figuren. Data fra kvotesystemet med dagens avgrensning er kun tilgjengelig tilbake til 2013. For tidligere år er fordelingen mellom kvotepliktige utslipp og utslipp under innsatsfordelingen estimert.

Kilder: Finansdepartementet, Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Figur 4.3 Sektorvise utslipp, historisk og fremskriving til 2030.

Kilder: Finansdepartementet, Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Figur 4.4 Fordeling mellom kvotepliktige og utslipp under innsatsfordelingen i 2023.

Utslipp fra luftfart innenfor EØS-området er kvotepliktige. Innenfor innenriks luftfart i utslippsregnskapet er det noen utslipp som verken er inkludert i de kvotepliktige utslippene eller omfattet av EUs innsatsfordeling. Disse utslippene er inkludert i kvotepliktige utslipp fra luftfart i figuren. Oppvarming omfatter primærnæringer, bygg og anlegg, tjenesteytende næringer og husholdninger.

Kilder: Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Forstørr bilde

Figur 4.5 Utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren.

Kilde: NIBIO

4.2 Status for klimamålet for 2030 under Parisavtalen

Norge har meldt inn til FN et mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Det fremgår av innmeldingen at det tas sikte på at dette målet oppfylles i samarbeid med EU, dvs. ved at Norge deltar i det klimaregelverket EU har vedtatt for å oppfylle sitt 2030-mål under Parisavtalen. Regjeringen ønsker å fortsette klimasamarbeidet med EU og arbeider ut fra at 2030-målet under Parisavtalen skal bli oppfylt i samarbeid med EU. Dette betyr at vi ved vurdering av måloppnåelse av målet vårt under Parisavtalen vil regne inn klimaeffekten av norsk deltakelse i de tre pilarene i klimaregelverket vi deltar i. Dette er nærmere forklart i boks 4.4. Oppfyllelsen av forpliktelsene i EUs klimaregelverk er derfor relevant for måloppnåelsen av Norges klimamål under Parisavtalen. De neste kapitlene forklarer hvordan Norge ligger an til å oppfylle forpliktelsene vi har i den nåværende klimaavtalen med EU for innsatsfordelingen og skog- og alrealbrukssekstoren. For utslipp under innsatsfordelingen, forklares det hvordan Norge ligger an til å nå et eventuelt forsterket mål. Se kapittel 2.2 for omtale av samarbeidet med EU om å nå Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen.

4.2.1 Utslippsbudsjett for utslipp under innsatsfordelingen: Utslippsgap og anslått effekt av virkemidler

Ifølge klimaloven skal regjeringen rapportere om status for Norges karbonbudsjett, også innenfor et eventuelt samarbeid med EU om felles oppfyllelse av klimamål. Et karbonbudsjett setter en grense for hvor store utslippene kan være innen en bestemt periode. Gjennom avtalen med EU har Norge årlige utslippsbudsjett for utslipp under innsatsfordelingen. Til sammen utgjør dette et karbonbudsjett for perioden 2021–2030. Under den nåværende avtalen med EU skal Norge redusere utslippene med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005-nivået. Basert på målene som gjelder for sammenlignbare land, vil Norge sannsynligvis få et mål om å redusere utslipp under innsatsfordelingen med 50 prosent dersom klimaavtalen med EU oppdateres.

Utslippsgapet for perioden 2021–2030

Tabell 4.1 viser beregnet budsjett for Norge ved en eventuell oppdatert forpliktelse på 50 prosent reduksjon i utslipp innenfor innsatsfordelingen. Da er utslippsbudsjettet anslått til å være vel 204 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2021–2030. De beregnede budsjettene for 2026, 2027, 2028 og 2029 ved en 50 prosent reduksjon i utslipp er usikre fordi de avhenger av utslippene i årene 2021–2023. Det kan derfor komme endringer i utslippsbudsjettet.

Tabell 4.1 viser også endelige utslippstall for årene 2021 og 2022. Utslipp under innsatsfordelingen i 2021 var 25,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter – om lag 0,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter høyere enn utslippsbudsjettet. I 2022 var utslippene 25,2 tonn CO₂-ekvivalenter – om lag 0,9 milllioner tonn CO₂-ekvivalenter høyere enn utslippsbudsjettet. Utslipp under innsatsfordelingen i 2023 er anslått til om lag 1 million tonn CO₂-ekvivalenter høyere enn utslippsbudsjettet. Hvis utslippsnivået i 2024 blir som estimert i utslippsframskrivingene vil utslippene under innsatsfordelingen i 2024 bli cirka 1,7 millioner tonn høyere enn budsjettet. Til sammen gir dette et utslippsgap for utslipp under innsatsfordelingen på om lag 4 millioner tonn i årene 2021, 2022, 2023 og 2024, se siste linje i tabell 4.1.

Tabell 4.1 Utslippsbudsjett og -gap ved en oppdatert forpliktelse om 50 prosent reduksjon i 2030. Millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Det er lagt til grunn at utslippene for 2021 og 2022 er i tråd med Statistisk sentralbyrås publisering av endelige utslippstall og Miljødirektoratets overslag for utslipp under innsatsfordelingen.

¹ I beregningen av utslippsgapet er det lagt til grunn at EU vil åpne for bokføring av negative utslipp fra karbonfangst og -lagring under innsatsfordelingen. Dersom EU ikke åpner for dette, vil utslippsgapet øke med om lag 0,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

I tabellen fremkommer det at historiske og fremskrevne utslipp over perioden 2021–2030 er på 226 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Norge tar med seg 4 millioner tonn i utslippsgjeld i de kommende årene, som konsekvens av utslippsgapet for årene 2021–2024. Med utgangspunkt i fremskrivingen har Norge et beregnet gjenstående gap på 21,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter til utslippsbudsjettet under EUs nye innsatsfordeling for perioden 2021–2030. Det vil si at avstanden mellom akkumulerte utslipp i perioden med dagens politikk (fremskrivingene) og vårt utslippsbudsjett utgjør 21,9 millioner tonn som må tettes med ny eller forsterket politikk. Under den nåværende avtalen med EU (40 prosent reduksjon) er utslippsgapet til sammenligning om lag 13 millioner tonn gjennom perioden.

Anslått effekt av regjeringens planlagte politikk, inkludert forslaget til statsbudsjett for 2025

Regjeringen planlegger en rekke tiltak og virkemidler for å redusere utslippene i tråd med klimamålene. Dette inkluderer virkemidler både i klimaplanen for 2030 og i forslaget til statsbudsjett for 2025. Noen av virkemidlene kan vi estimere effekten av. Beregningene er usikre.

Regjeringens klimastatus og -plan for 2025 er beregnet til å redusere utslippene med 16,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden 2021–2030. Sammenlignet med fjorårets plan er planen forsterket med virkemidler som er anslått å redusere utslippene med 5,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Fjorårets plan inneholdt forslag til politikk som er beregnet å gi utslippsreduksjoner på om lag 10,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Med regjeringens plan og en 50 prosent forpliktelse er det anslått at det gjenstår et utslippsgap på om lag 5,4 mill tonn CO₂-ekvivalenter, som vist i tabell 4.2.

Virkemidlene er beskrevet i kapittel 3. Flere av grepene regjeringen tar i neste års budsjett, vil få større utslippseffekt på lengre sikt.

I fjor la regjeringen fram en plan for å redusere utslippene nasjonalt med 0,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mer enn det som var anslått å være nødvendig for å oppfylle utslippsbudsjettene samlet over perioden 2021–2030. Som vist i avsnittene ovenfor er planen fra i fjor ikke lenger tilstrekkelig til å oppfylle summen av utslippsbudsjettene. Det er det flere ulike årsaker til.

• For det første viser nye utslippsfremskrivinger at fremtidige utslipp ikke vil bli redusert like mye som anslått i fjor, grunnet blant annet endringer i viktige rammebetingelser. Dette handler blant annet om økt befolkningsvekst og aktivitetsøkningen i økonomien som følge av innhentingen etter pandemien. De nyeste fremskrivingene tar også hensyn til kunnskap om utslippsnivået de siste årene fra det nasjonale utslippsregnskapet. I tilfeller der utslippene i 2022 og 2023 har vært annerledes enn det som ble estimert i forrige fremskriving vil dette også påvirke startpunktet for fremskrivingene. Endret startpunkt får konsekvenser for utslippsgapet fram mot 2030. Nye vurderinger av effekt av vedtatt politikk har også ført til at fremskrivingene er oppjusterte for enkelte utslippskilder.
• For det andre har endring i beregningsmetoder og rammevilkår for enkelte av de planlagte virkemidlene ført til at klimaplanen fra i fjor er svekket. Dette gjelder blant annet manglende fremdrift på innfasing av nullutslippsfartøy i sjøfarten, svekket effekt av metanhemmende tilsetningsstoffer i fôret til husdyr, utsettelse av CCS-anlegget på Celsio avfallsanlegg på Klemetsrud i Oslo og noe lavere anslått utslippseffekt av avgifter i nye beregninger.

Oppfyllelse av forpliktelsen med planlagt politikk

Klimastatus og -plan legger til grunn en skjerpet forpliktelse om å redusere utslipp under innsatsfordelingen med 50 prosent. Årets Klimastatus og -plan inneholder en oppdatert plan for å oppfylle målet under innsatsfordelingen gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og ved bruk av fleksible mekanismer for å dekke utslippsgapet fra første periode (2021–2025). De nasjonale utslippene under innsatsfordelingen er beregnet til om lag 5,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mer enn de samlede utslippsbudsjettene for disse årene. Tallet er usikkert og vil avhenge av hvor raskt utslippsreduksjonene kommer det neste året. Norge har tilgang på om lag 5,8 millioner konverterte kvoter fra EUs kvotesystem som kan benyttes mot forpliktelsene under innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket.

For årene 2026–2030 ligger Norge bedre an, og fremskrivningene og regjeringens klimaplan tilsier per nå utslipp på om lag 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mindre enn de samlede utslippsbudsjettene for disse årene. Det medfører at samlet utslippsgap over hele forpliktelsesperioden 2021–2030 er om lag 5,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette anslaget er usikkert. I tillegg er det per i dag ikke utviklet metoder for å beregne utslippseffekten av alle virkemidler som kan påvirke utslippene. Enkelte virkemidler, slik som Enova, vil kunne ha en klimaeffekt utover den tallfestede effekten, gjennom utvikling av teknologi og markeder.

Regjeringens ambisjon er å fortsette å forsterke klimapolitikken slik at de årlige utslippsbudsjettene framover oppnås uten ytterligere bruk av fleksibilitet.

Det arbeides også videre med virkemiddelbruk som kan bidra til ytterligere utslippskutt, med sikte på å hente inn hele eller deler av underskuddet fra første periode. Samtidig bidrar flere eksterne forhold og faktorer, som befolkningsvekst, metodeendringer og tilgang på kraft, til effekten av klimapolitikk.

Det er behov for å ta høyde for usikkerheten i anslagene. Alle anslag på utslippsgap er usikre og vil bl.a. avhenge av hvor raskt utslippsreduksjonene kommer i årene fremover. I tillegg er det per i dag ikke utviklet verktøy for å beregne utslippseffekten av alle virkemidler som kan påvirke utslippene. Regjeringen vil fortsette å utvikle klimapolitikken gjennom sin årlige Klimastatus og -plan. Se nærmere omtale i kapittel 3.3.

Regjeringen vil arbeide videre langs tre spor:

• Videre arbeid med virkemidler. I kapittel 3 gjengis en rekke tiltak som per nå ikke en del av regjeringens klimaplan, men som det arbeides videre med.
• Politikkutvikling. Det arbeides videre med forsterket klimapolitikk blant annet fram mot i stortingsmeldingen om klima for 2035.
• Metodeutvikling. Metodene for effektberegning av utslippseffekter er under utvikling. Enkelte av virkemidlene kan bidra til større utslippseffekt enn vi klarer å beregne med dagens metoder. Blant annet vil bevilgning til Enova ha klimaeffekt ut over den direkte utslippseffekten vi har klart å tallfeste, ved at de støtter innovasjoner med utsikter til teknologisk og markedsmessig modenhet som permanent bedrer konkurransedyktigheten og dermed bidrar til varig markedsendring. Denne effekten lar seg ikke tallfeste, men vil kunne bidra til å redusere utslippsgapet utover den effekten som allerede er beregnet.

Figur 4.6 viser årlige utslippsbudsjett, fremskrevne utslipp og beregnede utslippskutt som følge av politikken regjeringen planlegger for i klimastatus og plan for 2025, også den i statsbudsjettet. Tabell 4.2 viser hvordan de ulike virkemidlene vil bidra til å redusere utslippsgapet i forhold til utslippsbudsjettet under den forventede oppdaterte klimaavtalen med EU. En videre forsterkning og nye virkemidler vil gi ytterligere utslippsreduksjoner. Regjeringens klimastatus og -plan vil bli oppdatert årlig.

Utslippsbudsjettet for 2025 under avtalen Norge har med EU i dag, er 21,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. En oppdatering av klimaavtalen med EU vil trolig redusere utslippsbudsjettet til om lag 20,6 millioner tonn. Dersom dagens politikk blir videreført, er de forventede utslippene i 2025 på 22,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Disse estimatene er usikre. De effektberegnede klimavirkemidlene i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 er beregnet til å redusere utslippene under innsatsfordelingen med om lag 0,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året 2025. Forventede utslipp i 2025 er anslått til å være 1,8 millioner tonn høyere enn det utslippsbudsjettet ved en 50 prosent forpliktelse tilsier.

I beregningene legges det til grunn at EU vil åpne for bokføring av negative utslipp fra CCS under innsatsfordelingen. Det er forutsatt i beregningene at negative utslipp fra Brevik sementfabrikk kan bokføres fra 2025 og Hafslund Celsio fra 2029 (til sammen 0,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden 2021–2030). Dagens EU-regelverk åpner ikke for bokføring av negative utslipp fra industriell karbonfjerning, men det arbeides i EU med mulige endringer i regelverket. Det forventes at Europakommisjonen vil legge frem forslag om hvordan negative utslipp kan tas inn i kvotesystemet i 2026. Det er svært usikkert om EU vil endre regelverket slik at negative utslipp fra CCS kan bokføres i innsatsfordelingen. Industriell karbonfjerning vil uansett bidra til å oppnå Norges klimamål under Parisavtalen, uavhengig av utfallet av EUs regelverksutvikling.

Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen av utslipp, effekten av klimapolitikken og ikke minst den teknologiske utviklingen. Økonomiske svingninger kan ha stor innvirkning på utslippene på kort sikt. Brå svingninger i konjunkurene er vanskelig å forutse og fremskrivinger av utslipp egner seg best til å anslå utviklingen over tid, der svingninger i konjunturene jevnes ut. Hendelser utenfor Norge påvirker økonomisk aktivitet og utslipp. Det er derfor vanskelig å gi et godt anslag på utslippene under innsatsfordelingen og effekten av klimavirkemidlene på kort sikt.

Vurderinger av utslippseffekt vil alltid være usikre fordi de med nødvendighet må inneholde en rekke antakelser om framtiden. Som omtalt i kapittel 3.3 er det også usikkerhet om hvorvidt et virkemiddel vil bli vedtatt i tråd med det som lagt til grunn i beregningene. I kapittel 3.3 er det en omtale av usikkerhet knyttet til om virkemidler faktisk blir gjennomført, siden det kan dukke opp informasjon som er til hinder for å gjennomføre virkemidlene. Beregningene av utslippseffekter baserer seg på modeller og beregningsmetoder som ikke er perfekte, og gir anslag som nødvendigvis er usikre. Anslag på effekten av kravvirkemidler (for eksempel forbud) kan ha mindre usikkerhet enn klimaeffekten av avgifter eller støtte, siden effekten av prisvirkemidler avhenger av tilpasninger til endrede priser. Jo mer indirekte et virkemiddel virker, dess mer usikker er utslippseffekten. Det er for eksempel vanskelig å sette et tall på hvor store reduksjoner i utslipp under innsatsfordelingen man vil få av å bygge ut ladeinfrastruktur. Samtidig finnes det også forslag som isolert sett vil bidra til å øke utslippene, uten at disse kan tallfestes. Derfor gir ikke figur 4.6 eller tabell 4.2 et fullstendig bilde av den forventede effekten av all den planlagte politikken.

Forstørr bilde

Figur 4.6 Hvordan forventede utslippsreduksjoner under innsatsfordelingen fordelt på de ulike virkemidlene bidrar til å fylle utslippsgapet til en skjerpet forpliktelse på 50 prosent reduksjon i perioden 2021–2030.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

Regjeringen har i Klimastatus og -plan for 2025 vært opptatt av å utløse utslippskutt som i størst mulig grad legger til rette for langsiktig omstilling. Da er målrettede satsinger for utfasing av fossile utslipp i veitransport og på byggeplasser eksempelvis prioritert høyere enn ytterligere opptrapping av biodrivstoff, selv om begge inngår i planen. Politikken som presenteres må rettes inn mot at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Hvordan utslippsutviklingen og effekten av klimapolitikken blir fremover, er svært usikkert, og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å forbedre metodene som blir benyttet for å anslå effektene. Arbeidet med metodeutvikling er nærmere beskrevet i kapittel 5.4.

Tabell 4.2 Utslippsgap og anslått effekt av virkemidler (millioner tonn CO₂-ekvivalenter) i innsatsfordelingen.

Regjeringens klimaplan inneholder flere virkemidler som trekker i samme retning. Overlappende utslippseffekt av de målrettede satsingene og endrede klima- og miljøavgifter er summert i en egen linje i tabellen. Overlapp mellom omsetningskrav og virkemidler som reduserer bruken av drivstoff er håndtert ved at effekten av omsetningskravet er nedjustert.

¹ I beregningen av utslippsgapet er det lagt til grunn at EU vil åpne for bokføring av negative utslipp fra karbonfangst og -lagring under innsatsfordelingen. Dersom EU ikke åpner for dette, vil utslippsgapet øke med om lag 0,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

Effekten av endrede klima- og miljøavgifter

Regjeringen planlegger å øke avgiftene på utslipp under innsatsfordelingen frem mot 2030 til 2 400 kr (2025-kroner) per tonn CO₂. I forslaget til statsbudsjett for 2025 følger regjeringen opp dette ved å foreslå en økning til 1 405 kr per tonn fra 1. januar 2025. Dette er i tråd med en lineær opptrapping til 2 400 kroner i 2030.

Regjeringen foreslår i 2025-budsjettet flere endringer i veibruksavgiften på bensin og mineraloljebasert diesel. Samlet er det i utslippsberegningen lagt til grunn at dette motsvarer halve økningen i CO₂-avgiften på mineralske produkter, og at utslippsvirkningen fra CO₂-avgiften blir noe lavere enn dersom man videreførte veibruksavgiften på 2024-nivå.

I sum anslås de foreslåtte og planlagte endringene i klima- og miljøavgiftene å redusere utslippene med om lag 3,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter frem mot 2030, gitt at satsene i veibruksavgiften blir videreført reelt på 2025-nivå frem til og med 2030. Eventuelle endringer i veibruksavgiften vil bli vurdert i de årlige budsjettene.

Klimaavgiftene er grunnplanken i klimapolitikken og prising av utslipp er en effektiv måte å vri ressurser over i de mest lønnsomme klimatiltakene. Avgift kan suppleres med andre virkemidler, som tiltakene redegjort for i dette dokumentet. Reduksjoner i veibruksavgiften har vært en måte å begrense negative effekter av CO₂-avgiften. I arbeidet med Klimameldingen for perioden fram til 2035 vil ulike metoder for tilbakeføring av CO₂-avgift vurderes nærmere, slik at tilbakeføring kan fungere mest mulig effektivt, rettferdig og på en måte som understøtter klimapolitikken.

Effekten av målrettede satsinger for å fase ut fossile utslipp

Regjeringen viderefører og forsterker flere målrettede satsinger innenfor ulike sektorer omtalt i kapittel 3. Flere virkemidler bidrar sammen til å realisere utslippsreduksjonene fra disse satsingene, for eksempel CO₂-avgift, klimakrav i offentlige anskaffelser, ulike typer reguleringer og statlig støtte.

De målrettede satsingene for å fase ut fossile utslipp fra veitrafikken, bygge- og anleggsplasser, sjøfart og fossil fyring i industrien bidrar til sammen til utslippskutt på anslagsvis 5,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2025–2030. Klimaeffekten avhenger av at de fossile utslippene satsingen er rettet mot blir faset ut, og at signalene til de som investerer er tydelige og troverdige. For hver satsing blir det derfor varslet at regjeringen planlegger for eller vurderer krav eller forbud – eller et annet lignende virkemiddel som innebærer at utslippene blir faset ut innen et bestemt tidspunkt. I disse satsingene er støtte fra Enova et viktig supplement til avgifter, krav og reguleringer.

I Klimastatus og -plan for 2025 planlegger regjeringen for en forsterket politikk for utrulling av elektriske lastebiler, blant annet gjennom en styrking av Enova innenfor innsatsfordelingen, noe som legger til rette for en betydelig satsing innen landtransporten. I arbeidet med ny styringsavtale med Enova legger regjeringen videre opp til at Enova i sitt arbeid skal bidra til å understøtte regjeringens klimaforpliktelser og ambisjoner. Samtidig er det avgjørende for Enovas effektivitet at Enova har frihet til å disponere og prioritere tiltak innenfor rammen av avtalens føringer.

Utslippsreduksjon kreditert jordbrukssektoren i utslippsregnskapet

I fjor regnet vi for første gang ut utslippseffekten av konkrete virkemidler i jordbrukssektoren. I år foreslår regjeringen også ny og forsterket politikk. Samlet er politikken beregnet å redusere utslippene fra jordbruket med 2,4 millioner tonn i perioden frem til 2030. Regjeringen legger fortsatt til grunn intensjonsavtalen med jordbruket i klimaarbeidet i sektoren, og vil søke å regne inn utslippseffektene av nye eller forsterkede virkemidler etter hvert som disse blir konkretisert. I jordbruksoppgjøret i mai ble det vedtatt å øke bevilgningene til ordninger med klima- og miljøeffekt. Bevilgningsøkningen inkluderer blant annet midler til miljøvennlig spredning og miljøvennlig lagring av husdyrgjødsel og midler til biogassordningen. Økte midler vil trolig øke gjennomføringen av disse tiltakene og kutte utslippene frem mot 2030.

Regjeringen vil ferdigstille revisjonen av gjødselregelverket. Bruk av metanhemmere i fôret til drøvtyggere er under utprøving, med sikte på at tiltaket kan tas i bruk innen kort tid. Tiltaket ble presentert i fjorårets Klimastatus og -plan, med en anslått effekt gjennom perioden på 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Oppdaterte anslag fra Miljødirektoratet indikerer at effekten av å gi metanhemmere til kviger, okser og ammekyr, i tillegg til melkekyr, i stedet blir om lag cirka 0,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Regjeringen er i gang med å utarbeide forslag til matkastelovgivning, og tar sikte på å fremme dette for Stortinget våren 2025. Det gjøres også utredningsarbeid for å få på plass utfyllende forskrifter til loven. Videre vil regjeringen sette i gang en revisjon av bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn, blant annet ved å vurdere hvordan kommunale og statlige virksomheter kan inkluderes i avtalen. Forsterkede virkemidler for redusert matsvinn er beregnet å redusere utslippene i jordbrukssektoren med rundt 1,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden frem mot 2030.

Effekten av endrede krav om biodrivstoff

Regjeringen har vedtatt å øke omsetningskravene til veitrafikk, ikke-veigående transport og sjøfart til henholdsvis 33, 28 og 18 prosent i 2030. Ettersom salget av drivstoff ventes å gå ned, dels som en konsekvens av de målrettede satsingene, vil volumet av biodrivstoff øke mindre enn den prosentvise økningen i seg selv tilsier. Et forslag til den konkrete opptrappingen år for år er skissert i kapittel 3.3.2.3.

Opptrappingen av omsetningskravene er beregnet å redusere utslippene med rundt 4,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden frem mot 2030.

4.2.2 Skog- og arealbrukssektoren: Utslippsgap og anslått effekt av virkemidler

Perioden 2021–2025 (netto-null-forpliktelsen)

Fremskrivingene til NIBIO indikerer at Norge trolig vil ha et rapportert nettoutslipp, det vil si et gap til netto-null-forpliktelsen i skog- og arealbruksregelverket, på rundt 7,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig fra skog og annen arealbruk i perioden 2021–2025. Til sammen utgjør det 36,4 millioner tonn over femårsperioden. Får Norge benytte kompensasjonsmekanismen i EU-regelverket (se forklaring i kapittel 2.2.3), kan utslippsgapet for skog- og arealbrukssektoren bli redusert til 3,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år. Det vil si til sammen 18,6 millioner tonn for femårsperioden 2021–2025. Fremskrivingene er svært usikre og vil endre seg.

Figur 4.7 viser hvordan utslippene og opptakene fordeler seg på de ulike arealkategoriene i perioden 2021–2025. Beregningene er foreløpige og svært usikre. Avskoging står for en stor del av utslippene, med gjennomsnittlig 2,8 millioner tonn per år, mens forvaltet skog kommer ut med et betydelig beregnet utslipp på 5,5 millioner årlig i gjennomsnitt.Dette skyldes at nettoopptaket har vært lavere enn referansebanen.

Forstørr bilde

Figur 4.7 Forvent årlig opptak (–) og utslipp (+) i første forpliktelsesperiode (2021–2025) fordelt på de ulike bokføringskategoriene (millioner tonn CO₂-ekvivalenter).

Kilde: Basert på tall fra NIBIOs fremskrivinger (2024) med tall fra det offisielle utslippsregnskapet fra 2024 og oppdatert referansebane for forvaltet skog (2024).

En forutsetning for bruken av kompensasjonsmekanismen er at netto-null-forpliktelsen er innfridd i EU samlet sett. Kompensasjonsmekanismen gjelder bare for beregnet utslipp fra forvaltet skog og ikke for de andre kategoriene.

Regjeringen arbeider langs mange linjer for å redusere utslipp og øke opptak i skog- og arealbrukssektoren (se gjennomgangen i kapittel 3.3.6). Det er likevel ikke mulig å dekke gapet til Norges forpliktelse for skog- og arealbrukssektoren for femårsperioden 2021–2025 gjennom tiltak innenlands. For å oppfylle forpliktelsene fra 2021 til 2025 kan Norge kjøpe utslippsenheter eller skogkreditter. I statsbudsjettet for 2025 ber Klima- og miljødepartementet om fullmakt til å inngå avtaler og intensjonsavtaler om kjøp av skogkreditter og utslippsenheter innenfor en samlet ramme på 3 000 millioner kroner.

Tilgangen til kjøp av utslippsenheter og skogkreditter avgjøres av EU-landenes evne til å redusere utslippene under innsatsfordelingen og øke opptaket i skog- og arealbrukssektoren. Beregninger gjort av Miljødirektoratet i 2023 viste at med eksisterende virkemidler ligger EU, Island og Norge an til et samlet underskudd under innsatsfordelingen på 1,2 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i perioden 2021–3030. Om det også tas hensyn til mulig bruk av kansellerte kvoter fra EUs kvotesystem, planlagt politikk og tiltak, reduseres dette gapet til 0,54 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i perioden. Miljødirektoratets beregninger viste også et veldig lite samlet opptak under skog- og arealbruksregelverket i den første forpliktelsesperioden (2021–2025) for EU totalt, på om lag 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter før kompensasjonsmekanismen er benyttet. Beregningene under skog- og arealbrukssektoren er imidlertid svært usikre, og det kan ikke konkluderes med at EU vil oppnå et samlet opptak i den første perioden. Det er stor usikkerhet om den samlede tilgangen til å kjøpe utslippsenheter og skogkreditter. Prisen er også usikker. Det har ikke vært gjennomført kjøp i inneværende periode og det finnes derfor ingen prisreferanser i markedet.

Perioden 2026–2030

Hvis Norge beslutter å delta i EUs oppdaterte klimaregelverk og dersom mål og budsjetter for Norge blir fastsatt etter samme metode som for EU-landene, indikerer svært usikre beregninger for perioden 2026–2030 et samlet underskudd på 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for Norge. Dette forutsetter at EU sitt mål på 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i netto opptak i 2030 samlet for EU, ikke endres som følge av EFTA-landenes deltakelse.

Dersom Norge får tilgang til kompensasjonsmekanismen i andre periode, kan underskuddet reduseres til null.

Effekt av planlagt politikk og virkemidler

Det er ikke mulig å tallfeste effekten av regjeringens plan for skog- og arealbrukssektoren (se kapittel 3.3.6) på gapet for periodene 2021–2025 og 2026–2030. For 2024 og 2025 er det ventet at planen vil ha minimal påvirkning på utslipp og opptak fra sektoren.

4.3 Nasjonalt omstillingsmål for hele økonomien

Som et delmål på veien mot netto-null-utslipp og lavutslippssamfunnet har regjeringen satt et omstillingsmål for hele økonomien i 2030. Dette er formulert i regjeringsplattformen som et mål om å kutte norske utslipp med 55 prosent sammenlignet med 1990-utslippene. Omstillingsmålet er et mål for en langsiktig omstilling i industrien, petroleumssektoren og det øvrige næringslivet. Det innebærer at regjeringen har et nasjonalt mål om å omstille både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Hensikten er at hele det norske næringslivet skal omstille seg i retning lavutslippssamfunnet.

Forstørr bilde

Figur 4.8 Forventede utslippsreduksjoner og utredet potensial for utslippsreduksjoner mot 2030.

¹ Potensialet er hentet fra rapporten Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024. I analysen er det gjort noen justeringer i referansebanen sammenlignet med referansebanen fra nasjonalbudsjettet for 2023. Se boks 4.4.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

Figur 4.8 viser forventede utslippsreduksjoner og utredet potensial for utslippsreduksjoner mot 2030. Foreløpige utslippstall for 2023 viser at utslippene dette året var 46,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (lysegrønn søyle i figuren). Det er ventet at utslippene vil gå videre ned. Utslippsfremskrivingene viser at med en videreføring av allerede vedtatt politikk (rosa søyle i figuren) er utslippene i 2030 ventet å være om lag 19 prosent lavere enn i 2023 og 26 prosent lavere enn i 1990. Disse overslagene er usikre.

Regjeringens klimapolitikk er ventet å redusere utslippene ytterligere fremover. For utslipp under innsatsfordelingen er det ventet at regjeringens planlagte politikk vil redusere utslippene med om lag 4,8 millioner tonn i 2030 (rødskravert søyle i figuren). Se tabell 4.2 for mer informasjon.

I tillegg kommer utslippsreduksjoner fra politikk og virkemidler regjeringen arbeider med med i industrien, energiforsyningen og petroleumssektoren. Regjeringen har gjennom grønt industriløft-satsinger innen CO₂-håndtering, hydrogen, havvind, grønn skipsfart, bioøkonomi, prosessindustri, manufacturing, solindustri og batteriteknologi. Det er vanskelig å sette et tall på hvor store utslippsreduksjoner som vil bli utløst av dette, og å si når utslippsreduksjonene vil skje. Effekten av disse satsingene er derfor ikke lagt inn i den røde søylen i figur 4.8.

Nåværende politikk, og politikk og virkemidler regjeringen planlegger for, tar oss et stykke på vei, men vi må kontinuerlig videreutvikle og forsterke klimapolitikken år for år frem mot 2030 og 2050.

Miljødirektoratet har i samarbeid med en rekke fagetater oppdatert det utredede overslaget for utslippsreduksjoner (blåskravert søyle i figur 4.8). Se boks 4.4 for mer informasjon. Utredningene viser at 55 prosent reduksjon kan nås i 2033, dersom alle vurderte prosjekter blir gjennomført. Prosjektene vil konkurrere om mange av de samme knappe innsatsfaktorene, og særlig tilgangen på kraft vil være avgjørende for om alle prosjektene kan gjennomføres. Regjeringens klimapolitikk vil kunne bidra til å løse ut deler av reduksjonspotensialet, men det er ikke kvantifisert hvor mye dette kan utgjøre.

Figur 4.8 og Miljødirektoratets utredning illusterer at det fortsatt er et stykke igjen til å oppnå omstillingsmålet. Samtidig viser fremskrivningene at på tvers av økonomien ligger Norge med dagens politikk og teknologi an til å kutte utslipp med 26 prosent sammenlignet med 1990.

I tråd med omtalen av omstillingsmålet i revidert nasjonalbudsjett for 2022, skal målet fremme en fornuftig langsiktig omstilling for hele økonomien og fremme teknologiutviklingen vi er avhengige av. Det skal legges vekt på at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i fremtiden, og det legges til grunn at Norge fortsatt skal ha overskudd i kraftbalansen. Målet skal ikke medføre en lite effektiv klimapolitikk eller uforholdsmessig dyre tiltak. Rekkefølge og tempo i nasjonale utslippskutt i kvotepliktig sektor må tilpasses utviklingen i kraftbalansen, teknologi og kostnader.

Norge har over lang tid brukt ekstra virkemidler innenfor kvotepliktig sektor, både i form av CO₂-avgift i petroleumssektoren og for luftfart, i form av støtte til forskning og utvikling og ikke minst i form av større satsinger for å utvikle ny klimateknologi, for eksempel CO₂-fangst og lagring. Enova gir også støtte til innovative tiltak innenfor kvotesystemet. Virkemidler for å utvikle ny teknologi kan ha høye kostnader, men kan være hensiktsmessige av flere grunner, blant annet fra et næringspolitisk synspunkt – det vil si for at også norsk kvotepliktig sektor skal være konkurransedyktig i en fremtid med færre tilgjengelige kvoter.

En norsk satsing på omstilling og teknologiutvikling kan også bidra til å redusere utslipp i andre deler av verden. For eksempel kan satsing på CO₂-fangst og -lagring gjennom teknologioverføring og kunnskapsdeling ha mye å si for de globale utslippene.

Boks 4.5 Utredet potensial for utslippsreduksjoner i 2030

Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024¹ gir oversikt over tiltak i alle sektorer. Dersom alle tiltakene blir gjennomført, kan de norske utslippene reduseres med 12 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030.

Figur 4.9 viser historiske utslipp, utslipp i 2030 uten nye tiltak og utslipp i 2030 dersom alle de utredede tiltakene fra rapporten blir gjennomført.

Miljødirektoratet benyttet fremskrivingen publisert i nasjonalbudsjettet for 2023 (NB23) som utgangspunkt i rapporten, sammen med Sokkeldirektoratets grunnlag for prognosen til revidert nasjonalbudsjett (RNB2023) for petroleumssektoren og fremskrivinger av utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren fra NIBIO. I analysen gjorde man noen justeringer av fremskrivingen for å få et mest mulig oppdatert grunnlag for å vurdere behovet for nye tiltak og virkemidler. Fremskrivingen som ble benyttet i Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024 ble kalt «NB23justert». Mange av disse endringene er nå inkludert i den nye framskrivingen til Nasjonalbudsjettet 2025 (NB25), men tallene fra Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024 er likevel ikke direkte sammenlignbare med den nye framskrivingen.

Grafen nedenfor illustrerer historiske utslipp og utslipp i 2030 i hver sektor dersom alle tiltakene som er utredet, blir gjennomført. Tiltaksanalysene er ikke en fullstendig liste over alle mulige klimatiltak, og det kan være teknisk mulig å oppnå større utslippsreduksjoner enn det som er utredet.

Forstørr bilde

Figur 4.9 Historiske og fremtidige utslipp, med og uten nye klimatiltak. Grafen er basert på Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024.

I en tiltaksanalyse blir utslippsreduserende tiltak vurdert etter kostnader per enhet utslippsreduksjon, det blir ikke gjort en vurdering av den samlede kostnaden tiltakene har for samfunnet. Det blir heller ikke gjort en vurdering av hvilket virkemiddel som kan eller bør benyttes for å utløse tiltakene. Kostnadene for aktørene varierer fra tiltak til tiltak og er avhengige av blant annet teknologimodenheten, klimagassavgiften og kvoteprisen og eventuelle samspillseffekter. Knappe innsatsfaktorer kan bidra til økte kostnader for tiltakene.

For at flere av tiltakene skal kunne realiseres, er det en rekke andre barrierer som må bygges ned. For eksempel krever mange av tiltakene infrastruktur, som mer nett, ladeinfrastruktur og CCS-lagerkapasitet. Samlet vil tiltakene kunne innebære et økt kraftbehov på opp mot 27 TWh i 2030 sammenlignet med 2022. Estimatet inkluderer økt etterspørsel som forventes fra tiltak som er inkludert i utslippsfremskrivingen.

¹ Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2024 – miljodirektoratet.no

4.3.1 Indikatorer for grønn omstilling – vi vil følge utviklingen over tid

Den viktigste indikatoren i klimapolitikken er hvor mange tonn eller prosent klimagassutslippene reduseres med. Det er likevel ikke den eneste indikatoren på om vi er på rett vei til å nå mer langsiktige klimamål og omstille oss til lavutslippssamfunnet. Indikatorer knyttet til sirkulær økonomi, bærekraftig finans, offentlige anskaffelser og arealbruk er eksempler på relevante indikatorer.

For å følge utviklingen inneholder denne rapporteringen noen indikatorer for grønn omstilling, og sammenligninger med andre land. Alle indikatorene fra forrige Klimastatus og -plan er videreført, men for noen har det ikke være mulig å oppdatere som følge av manglende datagrunnlag. Arbeidet med indikatorer for grønn omstilling er under utvikling.

Indikatorene bør i sum gi et godt bilde av statusen og utviklingen mot en grønn omstilling i Norge, det vil si om ressursinnsatsen blir dreid i ønsket retning. For å gi et riktig inntrykk bør det være flere ulike indikatorer som bidrar til å vise om vi når målene om reduserte klimagassutslipp og grønn omstilling. De bør stå seg over flere år, slik at vi kan måle utviklingen på sikt. Sektorvise indikatorer står i noen av sektorkapitlene. Disse skal gi et mer utdypende bilde av måloppnåelse eller utvikling i de ulike sektorene. Indikatorene samlet sett viser en utvikling i riktig retning.

Denne rapporteringen benytter primært indikatorer fra Eurostats statistikk for EUs grønne giv (Green Deal), The World Bank og Statistisk sentralbyrå. Andre datakilder vil blir vurdert for senere rapporteringer.

Indikator 1 – utslippsintensiteten i økonomien

Denne indikatoren belyser utviklingen for økonomien samlet sett når det gjelder forholdet mellom økonomisk vekst og utslipp av CO₂. Ved å måle utslippsintensitet over tid kan vi vurdere om økonomien er blitt mer eller mindre avhengig av fossile brensler relativt til den verdiskapingen som skjer. Dersom velstandsfremgang fortsatt skal være samsvarende med det å nå klimamålene, må utslippsintensiteten gå ned, ellers ville man være nødt til å redusere produksjonen.

Indikator 1a sammenligner Norges utslippsintensitet med andre lands, og av figuren ser vi at Norge har hatt og har en lav utslippsintensitet sammenlignet med andre land. Det vil si at det blir produsert større verdi med relativt mindre utslipp i Norge enn i disse landene.

Forstørr bilde

Figur 4.10 Indikator 1a – utslippsintensiteten i økonomien (kg CO₂-utslipp per USD, BNP i 2015-priser).

Kilde: The World Bank (World Development Indicators)

Indikator 1b viser samlet utslippsintensitet for Norge og for de fire sektorene med høyest intensitet. Som følge av manglende datagrunnlag har det ikke vært mulig å oppdatere denne indikatoren i år. Av figuren ser vi at utslippsintensiteten i Norge har blitt redusert med 48 prosent i løpet av de siste 30 årene. Reduksjonen har hovedsakelig skjedd i løpet av de første 20 årene (1990–2010), mens utviklingen siden har stagnert. Det er likevel stor forskjell på utviklingen i de enkelte sektorene. I industrien er utslippsintensiteten halvert siden 1990, mens den har økt i transportsektoren.38 Nærmere omtale av utviklingen i de enkelte sektorene er gitt i sektorkapitlene i kapittel 3.

Dersom en næring eller sektor flytter utslippsintensive deler av produksjonen ut av landet, vil det kunne gi et misvisende bilde av at utslippsintensiteten i sektoren og på nasjonalt plan.

Forstørr bilde

Figur 4.11 Indikator 1b – utslippsintensiteten i ulike sektorer (tonn CO₂-ekvivalenter per millioner kroner, BNP i faste 2015-priser).

Kilde: Statistisk sentralbyrå (09298 Utslippsintensitet fra norsk økonomisk aktivitet)

Indikator 2 – utslipp av klimagasser per innbygger

Denne indikatoren viser hvordan utslippene av CO₂ har utviklet seg over tid sammenlignet med utslippene i andre land, når man tar hensyn til folketallet. Som følge av manglende datagrunnlag har det ikke vært mulig å oppdatere denne indikatoren i år. I 2020 ligger Norges utslipp av CO₂ per innbygger høyere enn snittet for EU og verden, og litt lavere enn snittet for folkerike land som Kina og Japan. Fra 2010 til 2020 har Norge hatt en svak reduksjon i utslippene av CO₂ per innbygger, og samtidig har folketallet økt med rundt 11 prosent.

Forstørr bilde

Figur 4.12 Indikator 2 – utslipp av CO₂ per innbygger (tonn utslipp per innbygger).

Kilde: The World Bank (World Development Indicators)

Indikator 3 – effektiv og eksplisitt pris på utslipp av klimagasser i ulike sektorer

Indikatoren viser prisene på utslipp av klimagasser i ulike sektorer i Norge. Eksplisitte karbonpriser inkluderer alle priser som er satt for å regulere utslipp, vanligvis gjennom avgifter eller kvotesystemer. Noen sektorer er underlagt både kvoteplikt og avgift. Effektive karbonpriser inkluderer all prising uavhengig av formål, og det innebærer at prising som ikke direkte er ment å regulere utslipp av klimagasser, også er inkludert. Indikatoren viser for eksempel at kvotepliktig utslipp i olje- og gassnæringen har en eksplisitt karbonpris på 1 539 kroner og et samlet utslipp på 9,8 millioner tonn. Kystreketrålerne betaler CO₂-avgift på drivstoff, men mottar samtidig et tilskudd basert på hvor mye drivstoff de forbruker, gjennom Garantikassen for fiskere. Tilskuddet er vesentlig høyere enn avgiften per liter drivstoff, noe som resulterer i en samlet netto effektiv karbonpris på -500 kroner per tonn CO₂. For mineralolje og bensin til veitrafikk skyldes forskjellen mellom netto effektive og eksplisitte priser veibruksavgiften. Det er den netto effektive karbonprisen som bestemmer prisen på aktiviteter som gir utslipp av klimagasser, for eksempel gjennom pumpeprisen. Mål på netto effektive karbonpriser er derfor viktige for å forstå hvordan endringer i skatter, avgifter og tilskudd samlet kan påvirke utslipp av klimagasser.

Forstørr bilde

Figur 4.13 Indikator 3 – netto effektiv og eksplisitt pris på utslipp av klimagasser i ulike sektorer.¹

¹ Avgiftsnivå i kroner per tonn CO₂-ekvivalenter i 2024, og kvotepris på 748 kroner per tonn CO₂. Utslippstallene er fra 2021.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet og Finansdepartementet

Indikator 4 – andelen av energiforbruket som kommer fra fornybar energi

Denne indikatoren er med på å vise om økonomien omstiller seg til mindre bruk av fossile energikilder. Den internasjonale sammenligningen i figur 4.14 viser andelen fornybar energi i ulike land og inkluderer energiforbruk til transport, elektrisitet, oppvarming og nedkjøling. Nesten all energi fra elektrisitet i Norge kommer fra fornybare kilder, noe som gjør at Norge, sammen med Island, har en svært høy andel av energiforbruket sitt fra fornybar energi.

Forstørr bilde

Figur 4.14 Indikator 4 a – andelen av energiforbruket som kommer fra fornybare energikilder, i ulike land (inkluderer energiforbruk til transport, elektrisitet, oppvarming og avkjøling).

Kilde: Eurostat statistics for Green Deal

Figur 4.15 viser andelen av energiforbruket som kommer fra fornybar energi i de ulike sektorene i Norge, og det omfatter alt energiforbruk i landet.39 Av figuren ser vi at alle sektorene har hatt en økning i andelen energiforbruk som kommer fra fornybare energikilder siden 1990. Figuren viser høye fornybarandeler for husholdninger og tjenesteytende næringer. Husholdningenes strømforbruk knyttet til transport (for eksempel elbil-lading) er tatt med under husholdninger, mens forbruket deres av diesel og bensin er tatt med under transport. Dette medfører at energiforbruket i husholdningene reelt sett er høyere, og at fornybarandelen i husholdningene reelt sett er lavere enn det som fremgår av figuren. For transportnæringen er det motsatt; energiforbruket i transportnæringen er reelt satt lavere og fornybarandelen for transportnæringen er høyere enn det som fremgår av figuren. For transportnæringen og olje- og gassproduksjonen er andelen relativt sett lav, selv om de har en positiv utvikling. Dette kommer av at store deler av transportnæringen bruker fossilt drivstoff, og at det blir brukt fossile kilder til energiforbruket under olje- og gassproduksjon. Transport foregår i alle næringer, og transportnæringen i denne indikatoren inkluderer transport i alle næringer. Eksempelvis er det høyt energibruk til transport av olje- og gassprodukter, og transport er viktig i mange former for tjenesteproduksjon.

Siden alt energiforbruk i Norge er inkludert i denne figuren, har Norge samlet sett en lavere andel energiforbruk fra fornybar energi enn i den internasjonale sammenligningen i figur 4.14, som bare tar for seg transport, elektrisitet, oppvarming og avkjøling. Det er store forskjeller på mengden energiforbruk i de ulike sektorene, og en oversikt over det totale forbruket i de ulike sektorene er vist i figur 4.16.

Forstørr bilde

Figur 4.15 Indikator 4 b – andelen av energiforbruket som kommer fra fornybare energikilder, i ulike sektorer i Norge.¹

¹ Husholdningenes strømforbruk knyttet til transport er tatt med under husholdninger, mens drivstofforbruk og flyreiser er tatt med under transport. Det bidrar til at husholdningene får en høyere fornybarandel og transport får en lavere fornybarandel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (11561 Energibalansen)

Forstørr bilde

Figur 4.16 Tilleggsinformasjon til indikator 4 b – mengden energiforbruk i de ulike sektorene i 2023 fordelt på fossil og fornybar energi (Gwh).

Kilde: Statistisk sentralbyrå (11561 Energibalansen)

Indikator 5 – FoU til energi, klima og miljø

Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er avgjørende for at vi skal klare omstillingen til et lavutslippssamfunn, ved å gi oss nødvendig kunnskap og ny teknologi. Særlig er kunnskap og teknologi knyttet til klima og miljø nødvendig for å utvikle naturbaserte og andre løsninger som reduserer utslippene og øker opptaket av klimagasser. Klimarelevant FoU i Norge kan bidra til å redusere utslippene i andre land. Samtidig tar vi også i bruk forskningsbasert kunnskap og teknologi som er utviklet andre steder i verden. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil «prioritere et løft for forskning på klima og omstilling». Klima, miljø og energi er en av de seks tematiske prioriteringene i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 (Meld. St. 5 (2022–2023)). Det er derfor viktig å følge investeringene på disse områdene over tid.

I 2021 investerte Norge nesten 82 milliarder kroner i FoU. Av disse pengene gikk over 11 milliarder kroner til FoU på energifeltet, mens 5,5 milliarder kroner gikk til miljørettet FoU og nærmere 5 milliarder kroner til FoU på klimaområdet.40 Se figur 4.17. Figuren viser FoU-investeringene, justert for inflasjon, på disse områdene med underområder. FoU-utgiftene i Norge økte også i 2022, til 89 milliarder kroner, men detaljene for den tematiske innretningen kommer kun annet hvert år. Figuren viser derfor kun tall for 2017, 2019 og 2021. Forskningsbasert kunnskap for å redusere utslippene fra energisektoren er særlig viktig for omstillingen. Innenfor energi har forskningen på energieffektivisering og på fornybar energi tiltatt over tid. FoU i kategorien petroleum, som her er knyttet til utvinning, prosessering og transport av olje og gass, har gått ned. FoU rettet mot både miljø og klima økte spesielt i 2021, særlig innenfor CO₂-håndtering og klimateknologi. Dette viser at forskningsaktiviteten i sektorer som tradisjonelt er knyttet til høye utslipp, i større grad enn tidligere retter seg mot å redusere utslipp og energibruk. En analyse utført av Norges forskningsråd viser at 14 prosent av den offentlig finansierte forskningen på petroleum er målrettet mot lavere utslipp av klimagasser, og at om lag 54 prosent av prosjektene fører til bedre energieffektivitet.

Forstørr bilde

Figur 4.17 Indikator 5 – FoU-utgifter til energi, klima og miljø i 2017, 2019 og 2021. (Millioner kroner, faste 2015-priser).

Dekker energieffektivisering og omlegging i alle sektorer, blant annet petroleum, bygg og industri og transport.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk

Indikator 6 – innovasjoner med positiv miljøeffekt

Nye eller bedre produkter og forretningsprosesser (innovasjoner) er avgjørende for at næringslivet skal bidra til grønn omstilling. Innovasjonsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå viser at i underkant av 60 prosent av foretakene i Norge har innovasjoner.41 Disse innovasjonene kan i større eller mindre grad gi miljø- og klimavennlige løsninger. Figur 4.18 viser andelen norske foretak som oppgir å ha innovasjoner, og andelen av disse som har innovasjoner med en positiv eller betydelig positiv miljøeffekt i de to siste undersøkelsene. Andelen av de innovative foretakene som har grønne innovasjoner, har økt i 2020–2022, selv om dette var en periode preget av pandemirestriksjoner, høye strømpriser og økonomisk usikkerhet. De viktigste motivasjonene for slike grønne innovasjoner er knyttet til omdømme og etterspørsel, men foretakene oppgir også at krav i offentlige innkjøp, bransjestandarder og miljølovgivning og andre reguleringer får stadig mer å si for at de skal innføre innovasjoner med miljøfordeler.

Forstørr bilde

Figur 4.18 Indikator 6 – andelen foretak med innovasjoner og andelen med grønne innovasjoner, 2018–2020 og 2020–2022.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Innovasjonsundersøkelsen

4.3.2 Arbeid med indikatorutvikling

Indikatorene Norge bruker for å måle status og utvikling på klima- og miljøfeltet er knyttet til en rekke klima- og miljømål under nasjonale og internasjonale rammeverk. Noen av de mest sentrale er de 24 nasjonale klima- og miljømålene, FNs bærekraftsmål, ulike klima- og miljøkonvensjoner og EUs arbeid med den grønne given. Indikatorer knyttet til naturavtalen (det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold) er under utvikling og vil følges opp på partsmøtet COP-16 i oktober 2024. Miljødirektoratet deltar i en ekspertgruppe som forbereder forhandlingsgrunnlaget for indikatorene. Statistisk sentralbyrå deltar i Eurostats ekspertgrupper for statistikkutvikling for Europas grønne giv og har et koordinerende ansvar for arbeidet med globale indikatorer og nasjonale målepunkt for bærekraftsmålene. Statistisk sentralbyrå samarbeider med andre statlige virksomheter i dette arbeidet.

Mange av indikatorene som benyttes for å vise statusen og utviklingen for disse målene, sier noe om retningen og takten på omstillingen mot et lavutslippssamfunn. Det er viktig å se arbeidet med de ulike indikatorene i sammenheng, både nasjonalt og internasjonalt. Klima- og miljødepartementet ga i 2024 Miljødirektoratet et tverrgående oppdrag som går ut på å se indikatorene i sammenheng. Oppdraget skal bidra til at alle klima- og miljømålene har indikatorer som er dekkende nok til at status og utvikling for måloppnåelse kan vurderes. En del av oppdraget er å vurdere nytten av og mulighetene for internasjonale sammenligninger med en fast gruppe land. Klima- og miljødepartementet vil følge opp dette arbeidet i Klimastatus og -plan for 2026.

Statistisk sentralbyrå har hovedansvaret for nasjonalt program for offisiell statistikk 2024–2027. Statistikkprogrammet omfatter rundt 350 nasjonale statistikker. Utviklingsarbeidet knyttet til flere områder av statistikkprogrammet er viktig for å finne indikatorer for grønn omstilling med høy kvalitet og relevans.

Sirkulær økonomi

Overgangen til en mer sirkulær økonomi er viktig for at vi skal nå de vedtatte klima- og miljømålene, inkludert Parisavtalen, den globale naturavtalen og FNs bærekraftsmål. Å velge gode indikatorer for sirkulær økonomi er komplisert, siden det krever et bredt spekter av indikatorer for å måle alle aspektene innenfor sirkulær økonomi. Man må ta i bruk en rekke indikatorer for å fange opp helheten i de ulike elementene og for å kunne følge utviklingen på en god måte.

I mars 2024 lanserte Regjeringen Handlingsplan for en sirkulær økonomi42. I handlingsplanen er det flere konkrete handlingspunkter som omhandler arbeid med indikatorutvikling på sirkulær økonomi:

• Oppdatere norske data til indikatorsettet til EU i løpet av 2024.
• Utvikle nasjonale indikatorer på bakgrunn av EUs rammeverk for måling av sirkulær økonomi.
• Styrke utviklingsarbeidet på statistikk som er særlig viktig for å måle utviklingen i sirkulær økonomi.

Arbeidet med å utvikle indikatorer for sirkulær økonomi for Norge blir ledet av Miljødirektoratet og er en del av det tverrgående indikatoroppdraget omtalt ovenfor. Statistisk sentralbyrå og flere andre statlige virksomheter bidrar. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2024 styrket Klima- og miljødepartementetet Statistisk sentralbyrås arbeid med statistikk- og indikatorutvikling for sirkulær økonomi. Utviklingen av de nasjonale indikatorene tar utgangspunkt i EUs rammeverk for å måle sirkulær økonomi, som legger vekt på sammenhengene mellom sirkulær økonomi, klimanøytralitet og ambisjonen om null forurensning. Rammeverket inneholder også indikatorer for ressursbruk som er utformet uten å koble økonomisk vekst og bruk av ressurser så tett sammen. Rammeverket har indikatorer innen områdene produksjon og forbruk, avfallshåndtering, sekundære råvarer, konkurranseevne, innovasjon og global bærekraft, og motstandskraft.

Bærekraftig finans

Det pågår et utviklingsarbeid internasjonalt for å utvikle metoder og indikatorer for å kunne måle om finansstrømmer faktisk blir dreid mot bærekraftige aktiviteter. OECD har gjennomført studier for å måle om finansstrømmene samsvarer med Parisavtalen og klimaforpliktelsene til finansaktører, og er en driver i det metodiske arbeidet. Dette inkluderer blant annet å skaffe bedre oversikt over tilgjengelige data og egnede indikatorer til å måle utviklingen. Bedre måling av kapitalflyten til bærekraftige aktiviteter er også et av tiltakene i EU-strategien for bærekraftig finans fra 2021. I april 2023 ga Kommisjonen et mandat til den rådgivende ekspertgruppen deres, Platform on Sustainable Finance (PSF), om å utvikle et metodisk rammeverk. PSF publiserte i april 2023 en delrapport43. I rapporten foreslås det en arkitektur for å måle finansnæringens effektive bidrag mot målene i EUs grønne giv. Det pågår også et arbeid under de internasjonale klimaforhandlingene.

Offentlige anskaffelser

Grønne offentlige anskaffelser kan bidra til å redusere klimagassutslipp og miljøbelastning fra offentlige innkjøp i Norge. For å få oversikt over innkjøp og forbruksmønster, og for å måle på sentrale parametre, trenger vi statistikk om anskaffelser. DFØs arbeid med å kartlegge kilder og metoder for å utvikle statstikk om offentlige anskaffelser er et viktig utviklingsarbeid. DFØ utvikler en metode for å beregne andel grønne offentlige anskaffelser ved å analysere konkurransegrunnlag med kunstig intelligens (KI). Resultater fra dette arbeidet ble lansert og publisert i august 202444. DFØ følger utviklingen i andelen klima- og miljøvennlige offentlige innkjøp innenfor flere kategorier.

Anskaffelsesundersøkelsen til DFØ publiseres annethvert år, og enkelte spørsmål omhandler klima og miljø. Blant annet viser undersøkelsen fra 2024 at andelen oppdragsgivere som har en klima- og miljøvennlig anskaffelsespraksis økte med over 10 prosentpoeng fra 2022 til 2024.45

Klimatilpasning

Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som skal skaffe mer kunnskap om samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene (ref. Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn). Utvalget skal blant annet gi innspill til videre arbeid med utvikling av indikatorer for å kunne si mer om den samfunnsøkonomiske nytten av klimatilpasningstiltak og behovet for klimatilpasning i ulike sektorer og næringer. Se nærmere omtale i kapittel 7.

Planlagt arealbruk

Samfunnets arealbruk påvirker klima og miljø, og det trengs både statistikk om nåværende arealbruk og fremskrivinger om fremtidig arealbruk. Endringer i nåværende arealbruk vil fremgå av naturregnskapet som er under utvikling. I tillegg skal det utvikles indikatorer som sier noe om utviklingen i planlagte arealbruksendringer. I januar 2023 publiserte Statistisk sentralbyrå de første statistikkene om planlagt arealbruk46, og disse er utvidet med flere tabeller i 2024. Over tid kan vi da følge med på utviklingen i faktisk arealbruk gjennom naturregnskapet og i planlagt arealbruk (i form av til enhver tid gjeldende kommuneplaner etter plan- og bygningsloven), og lage fremskrivinger av virkninger fra arealendringer, slik som utslipp og opptak av CO₂.

4.4 Oppfølgingen av Norges klimamål for 2050

Norge har et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Med lavutslippssamfunn menes et samfunn hvor klimagassutslippene er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming. Det innebærer at klimagassutslippene i 2050 er redusert med i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i 1990. For nærmere forklaring av målet se kapittel 2.3. Et ambisiøst, langsiktig klimamål er viktig for å sende et tydelig signal om hvor utslippsutviklingen skal på lengre sikt. Norges 2030-mål under Parisavtalen og regjeringens nasjonale omstillingsmål er viktige delmål på veien mot å bli et lavutslippssamfunn.

Politikken for å nå klimamålet for 2050 vil måtte justeres, tilpasses og styrkes over tid. Dette vil skje i tråd med klimaloven og Parisavtalens krav om at alle land hvert femte år skal legge frem et bidrag som vil utgjøre en progresjon sammenlignet med det forrige bidraget, og som er et uttrykk for et høyest mulig ambisjonsnivå.

Parisavtalen sier at alle land bør søke å formulere og melde inn langsiktige strategier for lavutslipp av klimagasser i lys av de langsiktige målene i Parisavtalen. Norge la høsten 2019 frem en lavutslippsstrategi (se Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon 2019–2020, vedlegg I). I lavutslippsstrategien blir Norge beskrevet som et lavutslippssamfunn i 2050 med følgende overordnet karakteristikker:

• Lavutslippssamfunnet er et samfunn med lave utslipp i alle sektorer.
• Areal, skog og ressurser blir forvaltet på en bærekraftig måte som legger til rette for høyt opptak og lave utslipp. Arealene våre lagrer karbon og forsyner oss med materialer, mat og energi.
• Vi har et grønt næringsliv med lave utslipp av klimagasser.
• Byer og lokalsamfunn tilrettelegger for lave klimagassutslipp og gode livsvilkår for innbyggerne.

En oppfølging av lavutslippsstrategien var å sette ned et utvalg som skulle utrede veier til lavutslippssamfunnet i 2050. I oktober 2023 leverte Klimautvalget 2050 sin rapport, NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050. Klimautvalget 2050 ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 13. august 2021. Utvalgets mandat var å gjøre en helhetlig gjennomgang av veivalgene Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050, og vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050, på en mest mulig kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og et konkurransedyktig næringsliv. Omstillingen må også bidra til en utvikling som sikrer naturmangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn. Utvalget skulle vurdere måloppnåelse og nytte i forhold til den samfunnsøkonomiske kostnaden. Se boks 4.5 for hvordan utvalget oppsummerer sine hovedanbefalinger.

Klimautvalget 2050 påpeker i sin rapport at dersom nær sagt alle utslipp må bort er spørsmålet ikke lenger hvilke utslipp som skal kuttes, men hvilke som skal bli igjen. Utvalget mener at dette har betydning for prioritering av klimatiltak. Det betyr for eksempel at nullutslippsteknologier vil være avgjørende, og at det ikke nødvednigvis gir mening å foreta de billigste tiltakene først, men heller prioritere de mest kostnadseffektive tiltakene på veien mot nullutslipp. Det er viktig å fremme en fornuftig langsiktig omstilling for hele økonomien og å fremme teknologiutviklingen vi er avhengige av for å bli et lavutslippssamfunn. Mange teknologiprosjekter kan ha en lang og uforutsigbar utviklingstid, men gi utslippskutt som monner på sikt. Både rask handling og langsiktige virkemidler er derfor viktige i klimapolitikken.

Klima- og miljødepartementet sendte rapporten fra Klimautvalget 2050 på høring med frist 28. februar i år. Det kom om lag 260 høringssvar. Regjeringen arbeider med å vurdere utvalgets anbefalinger og høringssvarene. Utvalgsrapporten vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for regjeringens arbeid med en stortingsmelding om klima for 2035, og regjeringen vil i denne meldingen komme tilbake med en samlet omtale av oppfølgingen.