7 Dykking

Arbeids- og inkluderingsdepartementet ved Petroleumstilsynet har ansvaret for regelverk og tilsyn med yrkesdykking i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og på landanleggene. Departementet har også, ved Direktoratet for arbeidstilsynet, ansvaret for regelverk og tilsyn med øvrig yrkesdykking innaskjærs med unntak av dykking i forsvarets regi.

Under behandlingen av St.meld. nr. 47 (2001–2002) om pionerdykkerne i Nordsjøen ba Stortinget om at regjeringen kom tilbake med en beskrivelse av hvordan dykking organiseres på norsk sokkel i dag. Det ble videre opprettet en partsammensatt arbeidsgruppe under Sikkerhetsforum, jf. Innst.S. nr. 238 (2004–2005), som har sett nærmere på dette spørsmålet.

Rapporten fra den partsammensatte arbeidsgruppen ble oversendt departementet høsten 2005. Rapporten inneholder en grundig beskrivelse av dykkingen på norsk sokkel etter pionertida, samtidig som det foreslås konkrete tiltak for videre oppfølging av aktiviteten.

Partene og Petroleumstilsynet stiller seg bak rapporten og departementet vedlegger derfor denne som utrykt vedlegg til stortingsmeldingen. Nedenfor vil departementet kort beskrive de tiltak som arbeidsgruppen foreslår iverksatt. Departementet har for øvrig bedt Petroleumstilsynet om en nærmere vurdering av de enkelte forslagene i rapporten med tanke på eventuell oppfølging.

Departementet vil først gjennomgå sentrale sider ved dykkingen i petroleumsvirksomheten. Gjennomgangen baserer seg på resultater fra tilsyn og oppfølging av virksomheten fra Petroleumstilsynet, samt rapporten fra den partssammensatte arbeidsgruppen. Departementet har også mottatt innspill til arbeidet utarbeidet av bl.a. LOs Dykkerutvalg og Nordsjødykker Alliansen.

Departementet har videre funnet det naturlig å se nærmere på innaskjærs yrkesdykking som foregår innenfor departementets ansvarsområde. Dette omfatter yrkesdykking innenfor Direktoratet for arbeidstilsynets ansvarsområde, samt dykking ved landanleggene som er lagt til Petroleumstilsynets ansvarsområde. Organiseringen av denne dykkingen vil derfor også bli omhandlet i dette kapittelet.

7.1 Dykking i petroleumsvirksomheten

Departementet mener det er viktig å understreke at dagens arbeidssituasjon for dykkere i norsk petroleumsvirksomhet er forsvarlig. Denne oppfatningen deles av den ovennevnte partssammensatte arbeidsgruppen som fastslår at dykking på norsk sokkel drives innen de rammer som ligger i regelverket og i tråd med dagens akseptkriterier for HMS-risiko.

Dykking på norsk kontinentalsokkel har i et HMS-perspektiv hatt en positiv utvikling siden begynnelsen av 1990 tallet. Det har ikke vært dødsfall siden 1987, og det har bare vært rapportert fire tilfeller av trykkfallsyke siden 1990.

7.1.1 Regelverk for og organisering av dykking i petroleumsvirksomheten

HMS regelverket gjelder fullt ut for dykking som for andre aktiviteter i petroleumsvirksomheten. Rammeverket regulerer selve dykkevirksomheten, og har således grenser mot annen lovgivning når virksomheten foregår fra for eksempel skip. Skip er i tillegg underlagt maritim lovgivning. I praksis betyr dette at dykkeoperasjonen inkludert personellet som er tilknyttet denne, kommer inn under petroleumsregelverket, mens det maritime mannskap og operasjon av skipet reguleres av flaggstatslovgivningen.

Når det gjelder dykking ved landanleggene, er rammene for denne virksomheten gitt i forskrifter fra Direktoratet for arbeidstilsynet som er gjort gjeldende på Petroleumstilsynets myndighetsområde gjennom midlertidig forskrift av 19. desember 2003.

Dykking i petroleumsvirksomheten har de siste 10 år ligget på en gjennomsnittlig aktivitet på cirka 68 000 manntimer i metning per år. Dette tilsvarer rundt 180 fartøysdøgn. Det er forventet at dykkingen på sokkelen holder seg på dagens aktivitetsnivå fram til 2010.

Dykking på norsk sokkel utføres i dag av tre internasjonale undervannsentreprenører, som til sammen har tre dykkefartøyer som er kvalifisert til å arbeide på norsk sokkel. Fartøyene er bemannet med et internasjonalt mannskap. Når fartøyene ikke har oppdrag på norsk sokkel, utfører de oppdrag på britisk, dansk eller nederlandsk sektor.

Selve dykkeoperasjonene gjennomføres av personell med spesialisert kompetanse innen flere fagområder. Dykkere, dykkeledere, dykkesjefer, kammeroperatører, teknikere, ingeniører, Remote Operated Vehicle (ROV) personell, dekksarbeidere, maritimt personell osv. er involvert i en bemannet undervannsoperasjon.

Det er spesielt for dykkevirksomheten at de fleste personer som er knyttet til offshoredelen av dykkeoperasjonene har forskjellige ansettelsesforhold og tar oppdrag på flere kontinentalsokkeler. Dette bidrar til at det etableres ulike tilknytningsformer for ansatte og er med på å vanskeliggjøre gjennomføring av helsemessig langtidsoppfølging av den enkelte dykker.

Det er etablert en rekke særlige tiltak når dykking i petroleumsvirksomheten foregår. Dette skiller denne virksomheten fra øvrig petroleumsvirksomhet på sokkelen. Grunnlaget for en skjerpet praksis er at dykking ansees å være så fysisk og psykisk krevende at den kan påvirke helsemessige forhold. De særlige tiltakene er derfor utformet med sikte på å minimalisere helserisikoen ved dykking. Følgende forhold inngår bl.a. i disse tiltakene.

7.1.1.1 Krav til helse og helsemessig oppfølging

Det settes strengere krav til helsetilstand hos personer som ønsker å arbeide som dykkere i petroleumsvirksomheten enn til andre offshorearbeidere. Det er også etablert særskilte krav til leger og helseundersøkelser i Retningslinjer for helseundersøkelse av yrkesdykkere fra Statens Helsetilsyn (Htil).

Når man starter med dykkeopplæring, må alle kandidater foreta en helseundersøkelse for å bekrefte at helsetilstanden er tilfredsstillende. Deretter gjennomføres det en årlig helseundersøkelse i tråd med retningslinjene.

Arbeidsmiljøloven har videre krav til arbeidsgiver om å tilby regelmessig helsekontroll for å avdekke langtidsvirkninger av arbeidsmiljøfaktorer. Dette innebærer en overvåking av helsetilstanden for dykkerne i forhold til den helserisiko dykkeaktiviteten representerer. Det har vist seg at dette er vanskelig å gjennomføre i praksis da det er liten kontinuitet i oppdragene dykkerne har, og de kan ha flere arbeidsgivere. Det er derfor etablert en ordning som innebærer at det gjennomføres langtids helseovervåking i form av særlige undersøkelser hvert tredje år for dykkerne. Deltagelse i disse undersøkelsene er frivillig.

Myndigheter og næringen har tatt initiativ til å utvikle et felles system rundt Nordsjøen for å kunne overvåke dykkeres helse og helseutvikling over tid. Det er representanter fra Nederland, Storbritannia og Norge med i dette arbeidet.

7.1.1.2 Rapportering av aktivitet og hendelser

Det stilles krav til rapportering som gir god oversikt over aktivitet og rapporterbare hendelser. Kravene til rapportering av hendelser i forbindelse med dykking er strengere enn for andre petroleumsaktiviteter idet man skal rapportere all medisinsk førstehjelp og behandling.

7.1.1.3 Samtykkeordning

Samtykkeordningen for bemannede undervannsoperasjoner ble etablert i 1985. Hensikten med et slikt samtykke er at operatør skal dokumentere overfor myndighetene at de er i stand til å gjennomføre dykkeoperasjonen i overensstemmelse med regelverket, før dykkeoperasjonen starter. Petroleumstilsynet og Helsetilsynet behandler samtykkesøknadene og gir et felles samtykke.

I 2005 ble det videre innført meldeplikt til Petroleumstilsynet for dykkeoperasjoner på landanleggene.

7.1.1.4 Tilsyn med aktivitetene

Petroleumstilsynet og Statens helsetilsyn fører tilsyn med dykkeaktiviteten i petroleumsvirksomheten, og Petroleumstilsynet er koordinerende etat. Oppfølgningen foregår bl.a. ved at dokumentasjon i forbindelse med samtykker gjennomgås og gjennom møteaktivitet med operatørselskapene og entreprenørene. Dette kommer i tillegg til det tilsyn som gjennomføres om bord på dykkefartøyer. Petroleumstilsynet har også som ovenfor nevnt tilsynsansvar for dykkevirksomheten ved landanleggene.

7.1.1.5 Beredskap for dykkeoperasjoner

Regelverket stiller krav om at det skal utarbeides beredskap mot fare- og ulykkessituasjoner. Av regelverket fremgår det også at operatørene i nødvendig utstrekning skal samarbeide om beredskap, og at beredskapen skal være egnet til å samordnes med offentlige beredskapsressurser.

De enkelte aktører innen dykkevirksomheten har beredskapssystemer som ivaretar beredskapskravene i forhold til personell som deltar i bemannede dykkeoperasjoner. Operatørselskap og dykkeentreprenører har 24-timers beredskap som omfatter både medisinsk- og utstyrsmessig beredskap. Dette er formalisert gjennom avtaler. For alle undervannsentreprenørene er det operative beredskapssystemer på land enten i Norge eller Storbritannia som ved kontrakt for den enkelte operasjon er forpliktet til å motta hyperbare evakueringsenheter. Den norske Marinen ved det dykkefaglige miljøet på Haakonsvern, Norsk Undervanns Intervensjon (NUI) og landsfunksjonen for hyperbar medisin (Haukeland sykehus) er også sentrale aktører i forbindelse med beredskap.

Ved en regelverksendring i 1991 ble det definert et skille mellom dykking til normale dybder og såkalt dypdykking. Grensen ble satt ved 180 meters vanndyp. Dette ble gjort på bakgrunn av forhold knyttet til potensiell inntreden av dybdevirkning (såkalt høyttrykks nervesyndrom, HPNS) og til vurderinger knyttet til å kunne evakuere dykkere på bunndybde, og dykkere som var i avslutning av dekompresjon i samme evakueringsenhet. Partene deltok i dette regelverksarbeidet og var enige om denne grensesettingen som en praktisk løsning for å definere ytterligere tiltak i forhold til dypdykking.

I de nye forskriftene som kom i 2002 angis det ingen entydig dybdegrense for bemannede undervannsoperasjoner i petroleumsvirksomheten. I praksis er imidlertid grensen for dypdykk fremdeles 180 meter fordi næringen selv har pålagt seg en operasjonell grense på 180 meter, blant annet som følge av erfaringer fra forsøksdykk ved Norsk Undervanns Intervensjon (NUI). Petroleumstilsynet har på samme grunnlag kommet frem til at det per dags dato ikke er grunnlag for å si at dykk til dybder ut over 180 m kan sies å være forsvarlig.

Når det gjelder reparasjon av rørledning og påfølgende normalisering, har de operatørselskapene som har behov for dette, inngått kontrakter med dykkentreprenører.

Hva angår beredskap for rørledninger og installasjoner som ligger på dyp dypere enn de akseptable grensene for bemannede undervannsoperasjoner, har operatørselskapene i mange år arbeidet for å gjøre reparasjon av rørledninger fjernstyrt. Etter det departementet har fått opplyst er dette arbeidet nær en ferdigstillelse.

7.1.2 Risiko for senskader og helseoppfølging

Risiko for senskader ved dykking og helseoppfølgning i denne forbindelse har i de senere år blitt fokusert. I september 2005 ble det avholdt en konferanse i Bergen hvor dette var et viktig tema. Et hovedspørsmål på konferansen var om, og i hvilket omfang, dykking kan gi uønskede langtids helseeffekter. Arbeidsgruppen har vurdert informasjonen fra denne konferansen og gjengir følgende i sin rapport:

«Det er vitenskapelig dokumentert at forandringer i lungefunksjon, sentralnervesystemet, skjelett og hørsel/balansesystemet kan påvises hos noen yrkesdykkere. Størrelsen på disse forandringene er meget variable og har potensial til å påvirke dykkernes livskvalitet. Kunnskapen om de nøyaktige mekanismene er fremdeles begrenset og tilsier mer forskning. Dette tilsier iverksettelse av forebyggende tiltak inklusiv helseovervåking i framtidig dykking.»

Det er i dag etablert en landsfunksjon i hyperbar medisin ved Yrkesmedisinsk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus for ivaretakelse av kunnskapsbehov og forskning på området hyperbar medisin. Helse- og omsorgsdepartementet opplyser at senteret skal være rådgiver for sentrale myndigheter vedrørende nasjonal plan for oppbygging av hyperbar medisin og samarbeide med statlige organer i spørsmål som angår dykkernes helse, miljø og sikkerhet. Senteret skal også videreutvikle nasjonal kompetanse innen hyperbar medisin, herunder være ansvarlig for kompetanseoppbygging og informasjon innen fagfeltet. Seksjonen skal medvirke til forskning innenfor fagfeltet hyperbar medisin og aktivt medvirke til nasjonalt og internasjonalt samarbeid om utvikling av hyperbar medisin.

Det tidligere omtalte dykkerutvalget til LO har foreslått at det bør opprettes et nasjonalt dykkermedisinsk kompetansesenter med nødvendig faglig og økonomisk tyngde til å operere uavhengig av operatørselskapene eller andre interessenter.

Helse- og omsorgsdepartementet antar at den etablerte landsfunksjonen for hyperbar medisin ved Haukeland universitetssykehus vil kunne ivareta de foreslåtte oppgaver knyttet til et dykkermedisinsk kompetansesenter ved at senterets mandat utvides. Senteret er uavhengig av operatørselskapene, har en sterkt vitenskapelig forankring og en godt etablert posisjon i spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har som en oppfølgning av dette bedt Helse Vest RHF, vurdere hvorvidt det er behov for endringer i mandat og oppgaver for Nasjonalt kompetansesenter for hyperbar medisin ved Haukeland universitetssykehus HF for å ivareta de nevnte oppgavene.

Departementet vil understreke viktigheten av at signalene fra det medisinske miljøet tas alvorlig, og har oppfordret både Petroleumstilsynet og Direktoratet for arbeidstilsynet til å se hen til resultatene fra både forskning ved Haukeland Universitetssykehus og konferansen i Bergen ved vurderingen av hva som er forsvarlig ved konkrete regelverks- og tilsynsoppgaver. Departementet vil i den forbindelse oppfordre næringen selv til å vise en nødvendig føre-var holdning ved planlegging og utførelse av dykkeaktiviteter.

7.1.3 Utdanning av dykkepersonell

Til nå har utdanning av profesjonelle dykkere i Norge skjedd ved Statens Dykkerskole (SDS) i Bergen nå en del av Høyskolen i Bergen, og ved privatskolen Norsk Yrkesdykkerskole (NYD) utenfor Oslo. Begge skolene utdanner dykkere som tilfredsstiller kravene til overflateorientert dykkersertifikat, Klasse I sertifikat. Dette innebærer at dykkeren har gjennomført og bestått en opplæring for å kunne dykke sikkert til 50 meters vanndyp. Dykkere må først ta en Klasse I utdanning og få erfaring som yrkesdykkere, før de kan starte på en eventuell utdanning for å få Klasse II sertifikat. SDS har også tilbud om utdanning i bruk av tungt hjelmutstyr. I den opplæringen inngår også opplæring i bestemte arbeidsteknikker som brukes under vann. Dette kvalifiserer til Klasse III sertifikat.

Frem til 1996 tilbød SDS utdanning av klokkedykkere, som kvalifiserte til Klokkedykkersertifikat Klasse II. Etter den tid har ikke skolen gitt tilbud om slik utdanning. Etter utredning og påfølgende rapport har Kunnskapsdepartementet overført ansvaret for den statlige utdanningen av dykkere til Høyskolen i Bergen (HiB). Det er enda ikke etablert et tilbud for klokkedykkerutdanning her.

NYD inngikk i 2004 en samarbeidsavtale med den franske dykkerskolen Institut National de Plongée Professionelle (INPP) i Marseille for å kunne tilby elever en utdanning som klokkedykkere. De første elevene fra NYD gjorde ferdig sin utdannelse ved INPP våren 2005.

Det er departementets oppfatning at dagens utdanningstilbud er tilstrekkelig til å utdanne dykkere med riktig kompetanse for dykking i petroleumsvirksomheten både på land og på sokkel. Manglende tilbud for klokkedykkerutdanning i Norge har således ikke innvirkning på sikkerhetsnivået for utførelsen av dykkeoperasjonene som utføres.

7.1.4 Partssammensatt arbeidsgruppe og foreslåtte tiltak

Den ovennevnte partsammensatte arbeidsgruppen under Sikkerhetsforum har i sin rapport vurdert en rekke forhold knyttet til dykking, og på denne bakgrunn foreslått flere tiltak for ytterligere å forbedre organiseringen av dykkingen i petroleumsvirksomheten i dag.

Et av disse innebærer at det etableres et system for bedre ivaretakelse av langtids helseoppfølgning av den enkelte dykker. Departementet har bedt Petroleumstilsynet om å vurdere arbeidsgruppens anbefalinger i den forbindelse i det pågående regelverksprosjektet i etaten. Det vil også være naturlig å se hen til resultatene fra det nevnte initiativet til å utvikle et felles system rundt Nordsjøen for å kunne overvåke dykkeres helse og helseutvikling over tid i den forbindelse.

Når det gjelder ulike prosesser operatørene gjennomfører i forbindelse med nye søknader til samtykke, er det dykkeentreprenørenes erfaring at de forskjellige operatørselskapene gjentar de samme prosessene, for eksempel verifikasjon hos dykkeentreprenøren, uten at kvaliteten dermed heves. Dykkeentreprenørene ønsker derfor en ordning hvor de også blir mer ansvarlige for egen virksomhet overfor myndighetene. Arbeidsgruppen ber i den forbindelse om at det utredes nærmere om en ordning, tilsvarende den etablerte ordningen med utstedelse av samsvarsuttalelse for flyttbare boreinnretninger (SUT), kan iverksettes overfor dykkeentreprenørene for det enkelte dykkefartøy. Samtlige aktører ønsker at en eventuell slik ordning skal komme i tillegg til den etablerte ordningen med samtykke for de spesifikke operasjoner som utføres med det angjeldende dykkefartøy. Departementet vil følge opp dette forslaget og har bedt Petroleumstilsynet om å utrede muligheter for å etablere en slik ordning.

Når det gjelder dagens etablerte beredskap, anbefaler arbeidsgruppen at det ikke stilles ytterligere krav til felles beredskap for dykkeoperasjoner. Arbeidsgruppen har imidlertid anbefalt at regelverket rundt hyperbar evakuering bør vurderes for å sikre den beste evakueringsløsningen. Departementet tar dette til etterretning og har bedt Petroleumstilsynet om å gjennomgå kravene til evakuering for dykkeoperasjoner i sitt pågående regelverksprosjekt.

Arbeidsgruppen mener videre at grensen for dypdykking i Nordsjøen bør harmoniseres. Departementet har bedt Petroleumstilsynet om å vurdere tiltak for å ivareta også dette forslaget.

Til slutt har den partssammensatte arbeidsgruppen et eget forslag i sin rapport knyttet til dykking som innsatsfaktor i et samfunnsmessig sårbarhetsperspektiv. Arbeidsgruppen peker på at Norge har en lang kystlinje og store havområder med bl.a. internasjonal skipstrafikk, mange oljeinstallasjoner, omfattende nettverk av olje, gassledninger, satellittbrønner og andre undervannsinstallasjoner. Arbeidsgruppen mener derfor at både petroleumsvirksomheten, fiskeri, havforskning, og marinen vil kunne ha behov for fartøy(er) og kompetent personell kvalifisert for dykkeroperasjoner, kombinert med fjernstyrte undervannsfarkoster for å sikre forskjellige beredskapsbehov. På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det bør utredes hvorvidt det er behov for en beredskapsordning for bruk av dykking som innsatsmiddel i petroleumsvirksomheten og i annen sivil virksomhet.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil i tiden fremover vurdere en eventuell oppfølging av dette forslaget.

7.2 Dykking innaskjærs

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har, i tillegg til den beskrevne dykkeaktiviteten i petroleumsvirksomheten, også ansvaret for innaskjærs yrkesdykking der Arbeidstilsynet har tilsynsansvar. Slik dykking omfatter enkle dykkeoperasjoner som for eksempel instruksjon av sportsdykkere, undervannsfotografering, inspeksjoner og prøvetaking innenfor marin forskning. Ansvarsområdet omfatter videre dykking i entreprenørbransjen innaskjærs, trenings- og forskningsdykking ved institusjoner som NUI, dykking ved fiskeoppdrettsanlegg og skjellplukking m.m. Direktoratets ansvar omfatter ikke dykking i forsvarets regi. Det følger av dette at dykkingen innenfor direktoratets ansvarsområde er mer forskjelligartet og utføres i all hovedsak til mindre dybder enn den som foregår i petroleumsvirksomheten.

7.2.1 Gjennomgang av regulerings- og tilsynsregime

For å sikre en mest mulig helhetlig gjennomgang innenfor sitt ansvarsområde har departementet bedt Petroleumstilsynet og Direktoratet for arbeidstilsynet om i fellesskap å se på om det er behov for endringer i tilnærmingen til reguleringen av, og tilsynsansvar for, dykkevirksomhet både på land og på sokkelen.

Etatene anbefaler i sin tilråding at de to etatene skal beholde sine myndighetsområder, men at de skal yte hverandre gjensidig bistand i forbindelse med regulering av- og tilsyn med all dykkeaktivitet innaskjærs.

Departementet er enig i at etatene bør beholde sine respektive myndighetsområder. Etatenes ansvar for dykking følger i dag de opptrukne grenselinjer som gjelder for all annen virksomhet og det er ingen grunn til at disse linjene skal trekkes annerledes på dykkingens område. Departementet vil imidlertid understreke at etatene skal samarbeide der det er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig tilsyn. Dette vil særlig gjelde for dykking til større dyp og trenings- og forskningsdykking ved institusjoner som NUI. Arbeidstilsynet er videre bedt om å styrke sin interne dykkefaglige kompetanse.

Etter Direktoratet for arbeidstilsynets vurdering legger dagens regelverk for dykkeoperasjoner innaskjærs til rette for en forsvarlig gjennomføring av aktivitetene. Direktoratet ser imidlertid et forbedringspotensial og foreslår derfor en helhetlig regelverksgjennomgang innenfor Direktoratet for arbeidstilsynets område, samt at enkelte regelverksendringer gjennomføres i forkant av denne. Dagens dykkeforskrift er svært detaljert og noen bestemmelser er ikke i pakt med dagens tekniske tilstand. Det kan dessuten være hensiktsmessig med en harmonisering med sokkelregelverket der dette er mulig. Arbeidstilsynet er derfor bedt om å iverksette forberedelse av en slik bred gjennomgang.

For snarlig å sikre en større grad av harmonisering mot Petroleumstilsynets regelverk, bedre oversikt over dykkeoperasjoner som foregår innaskjærs, samt sikre en bedre oppfølgning av dykkernes helse i forkant av den generelle regelverksgjennomgangen er Direktoratet for arbeidstilsynet dessuten bedt om å vurdere enkelte konkrete regelverksendringer for dykkevirksomheten innenfor sitt ansvarsområde.

Regelverksendringene som vurderes innført er:

• en generell overordnet meldeplikt for alle dykkeoperasjoner innenfor direktoratets ansvarsområde

• krav til årlige helseattester for dykkerne

• nærmere krav til hvor mye luft det er lov å ha igjen i flasken ved etterfylling

• samtykkeordning for forsøksdykking ved NUI og andre lignende institusjoner