3 Gravides og fødendes særlige pasientrettigheter

I dette kapittel gis en oversikt over gravides og fødendes særlige rettigheter i helselovgivningen.

3.1 Rett til fritt sykehusvalg i forbindelse med fødsel

Retten til fritt sykehusvalg gjelder også for fødende. Kvinner kan velge et sykehus i den helseregionen der de er bosatt, eller i en annen helseregion. De kan også velge mellom sykehus innen helseregionen. Dette innebærer at helseforetak ikke kan prioritere kvinner innen eget opptaksområde. Retten til å få helsehjelpen ved et bestemt, ønsket sykehus gjelder bare så langt dette sykehuset har kapasitet til å yte hjelpen.

Dersom en kvinne ønsker å føde ved et bestemt sykehus, men sykehuset ser at det ikke kommer til å ha kapasitet når kvinnen forventes å føde, skal kvinnen få informasjon om dette i god tid før fødselen, enten av sykehuset eller henvisende lege.

Primærhelsetjenesten bør bidra til formidling av informasjon om fødetilbudet og pasientenes rettigheter. Sykehus som ikke har kapasitet til å gi et tilbud til alle som ønsker det, har også et ansvar for å informere primærhelsetjenesten om situasjonen, slik at den kan hjelpe kvinner med å foreta et hensiktsmessig sykehusvalg.

3.2 Spørsmål om keisersnitt

3.2.1 Innledning

Keisersnitt er en av de vanligste operasjoner på norske sykehus. De kan deles i to hovedkategorier; planlagte (elektive) og ikke planlagte (haste­keisersnitt).

Med utgangspunkt i ISF-ordningen kan det anslås hva ulike behandlinger koster i gjennomsnitt. De faktiske kostnadene for den enkelte behandling vil kunne variere i forhold til dette. Med dette som utgangspunkt er det anslått at en fødsel med keisersnitt, inklusive operasjonskostnad og ca 6 dagers liggetid i 2008 koster ca 55 000 kroner. En vanlig sykehusfødsel uten operasjonskostnad og med en liggetid på ca fire dager, koster ca 22 000 kroner.

Årlig utføres over 9000 keisersnitt i Norge, dvs. at mer enn hvert sjette barn blir født ved denne forløsningsmetoden. Mens andelen nå er ca 16 prosent, var andelen for 10 år siden 13 prosent og for 30 år siden fire prosent. Andel keisersnitt er høyest i Oslo og lavest i Rogaland. Økningen har flere årsaker, blant annet teknologiske framskritt, økende gjennomsnittsalder hos de fødende, økende antall førstegangsfødende og økende antall flerfødsler. I tillegg er det blitt mer vanlig at kvinner ønsker keisersnitt, selv om det ikke er medisinsk indikasjon for det. Ønske om keisersnitt kan være et resultat av tidligere opplevelser, som kompliserte eller smertefulle svangerskap/fødsler, at kvinnen tidligere har mistet barnet, at barnet har fått en skade som kan knyttes til fødselen, at kvinnen har psykiske lidelser eller har vært utsatt for overgrep. En annen gruppe er kvinner som mener de vil få mer kontroll over fødselen dersom den utføres ved keisersnitt.

Tilstrekkelig rådgivning og informasjon fra helsepersonell kan bidra til at flere av disse kvinnene velger å føde på vanlig måte. Fødselsangst hos kvinnen kan likevel være så sterk at hensynet til mor og barn tilsier at det vil være medisinsk forsvarlig å planlegge keisersnitt.

3.2.2 Kvinnens adgang til å be om planlagt keisersnitt

Kvinnen skal ha anledning « til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder », jf. pasientrettighetsloven § 3-1. I tilfeller hvor spørsmålet om keisersnitt aktualiseres, skal derfor helsepersonellet gi informasjon om hva keisersnitt innebærer, risiko og andre forhold som kan ha betydning for den faglige forsvarlighetsvurderingen. Pasientens ønsker skal derfor tillegges vekt ved helsepersonellets vurdering, men likevel slik at hensynet til faglig forsvarlighet er avgjørende.

Helsepersonellet er ansvarlig for at helsehjelpen er forsvarlig og skal derfor ta den endelige beslutningen om å utføre keisersnitt eller ikke. Normal fødsel benyttes som førstevalg ved ukompliserte svangerskap, og det skal gode faglige grunner til for å velge keisersnitt. Kvinnen kan derfor som utgangspunkt ikke kreve keisersnitt som forløsningsmetode.

3.2.3 Keisersnitt hvor kvinnen motsetter seg det

Mot slutten av en graviditet eller under forløsningen kan det være at hensynet til barnets liv og helse tilsier at det må foretas keisersnitt, men at kvinnen motsetter seg denne helsehjelpen. Fosteret og kvinnen har da motstridende interesser.

I utgangspunktet forutsetter keisersnitt at det foreligger samtykke fra kvinnen, jf. pasientrettighetsloven § 4-1. Helsepersonellet kan likevel ha rett og plikt til å utføre keisersnitt uten kvinnens samtykke, dersom dette fremstår som tilstrekkelig nødvendig av hensyn til det ufødte barnets liv og helse.

I forbindelse med svangerskap ivaretas det ufødte barnets interesser normalt av kvinnen. Det er derfor sjelden behov for å ta stilling til hvilken selvstendig rett til helsehjelp det ufødte barnet har. I en fødselssituasjon har fosteret kommet så langt i sin utvikling og evne til å overleve utenfor mors liv, at departementet legger til grunn at det ufødte barnet i denne sammenheng kan tolkes slik at det også regnes som pasient. Helsepersonell har derfor en selvstendig rett og plikt til å hjelpe det ufødte barnet, jf. helsepersonelloven § 7.

Et keisersnitt er et inngrep som må regnes som helsehjelp til det ufødte barnet og den fødende på samme tid. Keisersnittet kan fremstå som påtrengende nødvendig for at barnet skal overleve eller unngå alvorlige skader, selv om det ikke er påtrengende nødvendig av hensyn til mors helse. Dersom kvinnen ikke samtykker til inngrepet, oppstår det en konflikt mellom helsepersonellets plikt til å utføre inngrepet av hensyn til det ufødte barnet, og helsepersonellets manglende rett til å foreta keisersnitt uten kvinnens samtykke.

I tråd med lov om svangerskapsavbrudd § 10 er det i norsk rett allment akseptert at hvis kvinnens liv er i fare har hun forrang foran fosterets liv. Tilsvarende må også gjelde ved fødsel.

Dersom vilkårene for nødrett er oppfylt, vil helsepersonellet imidlertid ha rett til å foreta keisersnittet. Nødretten gjør kravet om samtykke etter pasientrettighetsloven § 4-1 overflødig. I en nødrettssituasjon vil ikke samtykkekravet være til hinder for helsepersonellets plikt til å redde barnet etter helsepersonelloven § 7 første ledd. I slike tilfeller vil derfor helsepersonellet også ha en tilsvarende plikt til å foreta keisersnitt. Det må foreligge en betydelig interesseovervekt til fordel for det ufødte barnet i forhold til konsekvensene av inngrepet for kvinnens helse og integritet. Momenter som kan være aktuelle i vurderingen er hvor klar den medisinske indikasjonen for fosterets tilstand er. Det kan ikke være nok at det foreligger en viss risiko for fosterets liv eller helse ved vaginal forløsning. Det må kreves en overveiende sannsynlighet for at det dør eller får varige skader. Dette må avveies mot den belastning kvinnen utsettes for ved inngrepet. Risikoen for den fødendes helse må ses opp mot risikoen for fosteret. Videre kan det legges vekt på kvinnens allmenntilstand og faren for komplikasjoner ved keisersnitt.

Det avgjørende må være at helsepersonellet foretar en forsvarlig undersøkelse og vurdering av alle aspekter ved saken, både de medisinske og juridiske, sett hen til den tid som står til rådighet og spørsmålets alvorlige karakter. Det er viktig at helsepersonell journalfører hvilke vurderinger som er lagt til grunn.

3.3 Oppsummering

• Rett til fritt sykehusvalg gjelder også for fødende. Dersom en kvinne ønsker å føde ved et bestemt sykehus, gjelder retten bare så langt sykehuset har kapasitet. Kvinner kan som utgangspunkt ikke kreve keisersnitt som forløsingsmetode. Helsepersonell har rett til å foreta keisersnitt mot kvinnens vilje dersom vilkårene for nødrett er oppfylt.