1 Innledning

Et godt utbygd og effektivt transportnett er av vesentlig betydning for næringslivets konkurranseevne, verdiskaping og sysselsetting. Hovedtyngden av befolkningen og næringslivet er lokalisert nær kysten, og sjøtransporten har derfor stor betydning i det norske transportsystemet.

Transport til sjøs er en miljøvennlig og sikker transportform. Selv om sjøtransport er sikker, vil konsekvensene av en eventuell ulykke kunne være alvorlige. Sjøsikkerhet og oljevernberedskap er derfor viktige elementer i Regjeringens samlede arbeid med å tilrettelegge for sjøtransport som en moderne, effektiv og miljøvennlig transportform.

Ansvaret knyttet til sjøsikkerhet kan ha ulike innfallsvinkler. FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 utgjør den overordnede rettslige ramme for alle nasjonale, regionale og internasjonale tiltak i marin sektor og pålegger både flaggstater, havnestater og kyststater et ansvar for sikkerhet til sjøs. Denne stortingsmeldingen fokuserer på de forebyggende sjøsikkerhetstiltak samt oljevernberedskapen, hvor hovedfokus er på Norge som kyststat. For å styrke det samlede arbeidet med forebyggende sjøsikkerhet og oljevernberedskap, overførte Regjeringen ansvaret for den statlige oljevernberedskapen fra Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn (SFT) til Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket pr. 1.1. 2003. Dermed ble ansvaret for forvaltningen av marine ressurser, sjøtransport, sjøsikkerhet i farledene og ansvaret for statens oljevernberedskap samlet i ett departement. Overføringen av den statlige oljevernberedskapen til Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket betyr at det nå er en etat – Kystverket – som har ansvaret for situasjoner hvor et fartøy kan utgjøre fare for akutt forurensning. Tilsvarende vil Kystverket være den ansvarlige statlige etat i forhold der en skipsulykke medfører akutt forurensning. Det er i denne sammenheng viktig å presisere at dersom en hendelse eller ulykke også representerer en fare for liv eller helse, vil redningsaksjonen som koordineres av hovedredningssentralen alltid ha første prioritet. Kystverket vil i slike situasjoner koordinere iverksettelse av en oljevernaksjon med hovedredningssentralen. Overføringen av ansvar har medført en bedre samordning og utnyttelse av ressursene som stilles til rådighet på dette området. Endringen er også en erkjennelse av at forebyggende tiltak som styrker sjøsikkerheten i forhold til kyststaten og den skadebegrensende beredskapen bør vurderes samlet. Forebyggende tiltak kan ikke fjerne faren for ulykker. Det vil derfor være behov for en beredskap, men riktig satsing på forebyggende tiltak gir et bedre grunnlag for å holde en kosteffektiv beredskap.

Ved St.meld. nr. 25 (1993–94) Om norsk oljevern (Oljevernmeldingen) ble Stortinget sist forelagt en melding med full gjennomgang av oljevernberedskapen. I de påfølgende år har det vært en økende oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt på spørsmål knyttet til sjøsikkerhet og oljevernberedskap. Ulykker som «Erika»-forliset i 1999 utenfor Frankrike, forliset av «Prestige» utenfor Spania i 2002 og «Rocknes»-forliset ved Bergen i 2004 er eksempler på hendelser som har medført debatt rundt utfordringer som sjøsikkerhetsarbeidet og oljevernarbeidet står foran. Nasjonalt har diskusjonene om utvinning av petroleum i Barentshavet og oljetransport fra Russland i transitt langs kysten også medført økt fokus på miljøkonsekvensene av en eventuell oljeforurensning.

Utfordringer og tiltak innen forebyggende sjøsikkerhet og beredskap i norske farvann ble senest behandlet i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav (Havmiljømeldingen), og også omtalt i St.meld. nr. 24 (2003–2004) Nasjonal transportplan 2006–2015. Havmiljømeldingen lanserte flere tiltak innenfor sjøsikkerhet og beredskap, blant annet utvidelse av territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil, etablering av påbudte seilingsleder, vurdering av en varslingsavtale for risikobetonte transporter med Russland, styrking av den maritime trafikkkontrollen og overvåkingen og styrking av slepebåtkapasitet i Nord-Norge.

I Nasjonal transportplan 2006–2015 presenteres Regjeringens transportpolitikk, og her vises det til at Regjeringen vil fremme en egen stortingsmelding om oljevernberedskapen hvor også forebyggende sjøsikkerhet omhandles.

I denne stortingsmeldingen legger Regjeringen frem en miljørisikoanalyse basert på faglige vurderinger knyttet til utviklingen av sjøtransporten, det foretas en vurdering av de samlede behov, samt forslag til prioriteringer på området for å møte dagens og morgendagens utfordringer knyttet til skipstrafikken langs kysten.

I Havmiljømeldingen presenterte Regjeringen et opplegg for en mer helhetlig havmiljøforvaltning. Her ble også utarbeidelse av en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet nærmere omtalt. Formålet med forvaltningsplanen er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for utarbeidelsen av en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, i nært samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet, Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet. Forvaltningsplanen skal baseres på utredninger av konsekvenser av aktiviteter som kan påvirke miljøtilstanden, ressursgrunnlaget og/eller mulighetene for å utøve annen næringsaktivitet i havområdet, først og fremst petroleumsvirksomhet, fiskerier og sjøtransport. Erfaringene fra dette arbeidet vil danne grunnlaget for videre arbeid med helhetlige forvaltningsplaner for de øvrige kyst- og havområdene.

Nærings- og handelsdepartementet har ansvar for sikkerhet til sjøs bl.a. gjennom å stille krav til skipets tekniske standard og utrustning, sjøfolks kompetanse og krav til arbeidsmiljøet om bord på fartøyene. En stor del av dette regelverket bygger på internasjonalt regelverk som utarbeides i IMO og EU. Departementet har ansvaret for å implementere dette regelverket. Formålet med regelverket er i første rekke å verne liv, helse, fartøy og miljø. En nærmere beskrivelse av denne delen av regelverket er gitt i St.meld. nr. 31 (2003-2004) – Vilje til vekst – for norsk skipsfart og de maritime næringer.

Denne stortingsmeldingen behandler den forebyggende sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt utslipp til sjø. Kystverket har også ansvar for å følge opp statens rolle knyttet til akutt forurensning på land og i innsjøer/vassdrag. Slike utslipp er ikke omtalt i denne meldingen.