6 Beredskap og aksjon ved hendelser og ulykker til sjøs

6.1 Redning og beredskap – formål og ansvar

Formålet med den samlede beredskapen i forhold til hendelser og ulykker til sjøs er å hindre skade, og dersom dette ikke er mulig, å begrense skadeomfanget. En hendelse eller ulykke med skip vil ofte representere en trussel mot liv og helse, naturmiljøet og materielle verdier. I slike situasjoner vil selvfølgelig liv og helse ha første prioritet, og alle tilgjengelige ressurser blir disponert til redningsarbeidet. Parallelt med redningsaksjonen vil det, så langt det er praktisk mulig, mobiliseres utstyr og personell for å hindre eller begrense skade som følge av akutt forurensning.

Redningstjenestens formål er å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner. Norsk redningstjeneste bygger på et samvirkeprinsipp, hvor alle ressurser – statlige, fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige – som er egnet for akutt innsats for å redde liv, skal kunne mobiliseres. Justisdepartementet har det overordnede ansvaret for redningstjenesten. Under aksjoner er det en av de to hovedredningssentralene eller en av de lokale redningssentralene, lokalisert ved politidistriktene, som har den operative ledelsen. Redningsaksjoner til sjøs vil gjennomgående ledes av en av hovedredningssentralene.

Beredskapen mot akutt forurensning skal primært beskytte naturmiljøet mot skade eller ulempe. Dette gjøres gjennom skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. Fiskeri- og kystdepartementet har siden 1. januar 2003 hatt det overordnede ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensning. Kystverket er delegert myndighet og ansvar for statens operative beredskap, og for å koordinere statlig, kommunal og privat beredskap i et nasjonalt beredskapssystem. Denne organiseringen har gitt grunnlag for en mer helhetlig og systematisk tilnærming til sjøsikkerhet og oljevernberedskap, der forebyggende tiltak og beredskap ses i sammenheng. Kystverket har det operative ansvaret for statlige oljevernaksjoner, og fremstår i dag som hovedansvarlig og koordinerende myndighet for sjøsikkerheten i kystfarvannet og vern mot miljøskader forårsaket av akutte utslipp. Miljøverndepartementet har gjennom Statens forurensningstilsyn (SFT) ansvar for å fastsette krav til private virksomheters og kommunenes beredskap, samt føre tilsyn med etterlevelse av beredskapskravene.

I forhold til redningsaksjoner og oljevernaksjoner vil Sjøfartsdirektoratet primært bistå med skipstekniske vurderinger og rådgivning. Forsvaret og dets ressurser er av stor betydning både ved redningsaksjoner og statlig aksjoner mot akutt forurensning til sjøs. Dette gjelder bl.a. overvåkingskapasitet, helikoptre, fly, fartøyer og Forsvarets apparat for kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL). KYBAL ble opprettet på bakgrunn av forslag fra et statlig utvalg og forankret i St.prp. nr. 51 (1994-1995) «Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1995». Ordningen er etablert for at Forsvaret skal kunne gripe inn for å hindre at ulykker inntreffer, og sikrer at tiltak kan iverksettes og ledes inntil ansvarlig etat er klar til å overta aksjonen, uten at det formelle ansvaret dermed endres. Ved samlingen av ansvaret for statens beredskap og aksjon mot akutt forurensning er det nå én etat, Kystverket, som har det operative ansvaret for statlige oljevernaksjoner, men KYBAL er på grunn av Forsvarets samlede ressurser langs kysten, fremdeles et viktig element i den samlede beredskapen.

6.2 Oljevernberedskapen

6.2.1 Hovedstrategi

Hovedstrategien i norsk oljevern er å bekjempe akutt oljeforurensning med mekanisk utstyr tett ved kilden. Denne strategien er særlig aktuell ved store og langvarige utslipp fra punktkilder, for eksempel ved en ukontrollert utblåsing fra oljevirksomheten på sokkelen. Ved akutt oljeforurensning fra skip, er det behov for en mer fleksibel strategi som tar hensyn til ulike faktorer. Forurensning kan opptre hvor som helst langs kysten, variere fra noen få tonn til mange tusen og kreve oljeoppsamlingsutstyr for håndtering av lettere oljetyper helt opp til tung asfaltliknende bunkersolje. Det vil ikke være mulig å oppnå et beredskapsnivå som kan hindre et hvert oljepåslag i strandsonen fra slike utslipp.

6.2.2 Privat, kommunal og statlig beredskaps- og aksjonsplikt

Samarbeidet mellom privat og offentlig beredskap er svært viktig for organiseringen av norsk oljevernberedskap. Den samlede beredskapen mot akutt forurensning innebærer et samspill mellom private, kommunale og statlige aktører hvor ansvar, roller og oppgavefordeling er lovregulert.

Forurensningsloven skiller mellom beredskapsplikt og aksjonsplikt:

• Privat virksomhet skal sørge for nødvendig beredskap mot forurensning fra egen virksomhet. Det foreligger videre en plikt til å iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper.

• Kommunene skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning innen kommunen. Kommunenes aksjonsplikt omfatter alle akutte utslipp i kommunen, uansett omfang, som ikke håndteres av ansvarlig forurenser.

• Staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Etter forurensningsloven er det ikke en plikt for staten til å aksjonere, men staten har bistandsplikt til kommuner. Ved større tilfeller av akutt forurensning kan staten overta aksjonen.

Den primære beredskaps- og aksjonsplikt er således pålagt privat virksomhet, og den kommunale og statlig beredskap er i utgangspunktet en tilleggsbeskyttelse for de tilfeller der ansvarlig forurenser, pga. utslippets omfang, selv ikke er i stand til å bekjempe forurensningen. En gjennomgående målsetting er at miljøskade primært skal unngås, dernest at skadeomfanget begrenses.

Staten ved Kystverket har også ansvaret for koordinering av det nasjonale beredskapssystemet for vern mot akutt forurensning, hvor privat og kommunal beredskap er avgjørende for den samlede nasjonale beredskapsevnen. Etter forurensningsloven har både privat virksomhet og kommunene bistandsplikt overfor staten. Privat virksomhet har også bistandsplikt overfor kommunene.

6.2.3 Privat beredskap og organisasjoner

Det er et grunnleggende prinsipp i forurensningsloven at den som driver en virksomhet som kan medføre akutt forurensning skal sørge for beredskap forårsaket av egne hendelser, og den har plikt til å iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. I dag er ca. 70 landbaserte virksomheter, som representerer en potensiell risiko for akutt forurensning av betydning, pålagt særskilte beredskapskrav av SFT. Både forebyggende og skadebegrensende tiltak er iverksatt. Ved private virksomheters aksjoner mot akutt forurensning vil Kystverket føre tilsyn med at tilstrekkelige tiltak iverksettes av den ansvarlige forurenser, og at miljøundersøkelser raskt kommer i gang etter akuttutslipp i miljøsårbare områder.

Landbaserte bedrifter

De landbaserte bedriftenes beredskap er i dag begrenset til å dekke hendelser innenfor bedriftens område, ikke transporten til og fra virksomhetene. Det er betydelige oljevernressurser tilknyttet raffineriet til Statoil på Mongstad og Exxon Mobil på Slagentangen, samt råoljeterminalene til Hydro på Sture. Ved gassterminalen på Kårstø er det først og fremst taubåtkapasitet. På Mongstad ble et nytt oljevernsenter innviet i 2002, hvor alle oljevernressurser er oppgradert, komplettert og samlet på ett sted. Kystverket har en særskilt samarbeidsavtale med Statoil og Norsk Hydro samt den interkommunale beredskapsregion i Bergen. En tilsvarende avtale er inngått mellom Kystverket og Exxon Mobil samt den interkommunale beredskapsregion i Vestfold for Oslofjorden. Disse virksomhetene skal uten opphold varsle og aksjonere på vegne av Kystverket ved faresituasjoner eller forurensningstilfeller som Kystverket har ansvaret for. Samarbeidsavtalene og de betydelige beredskapsressursene i dette området øves og trenes årlig.

Utover disse materiellressursene ligger det mindre mengder lenser og oljevernutstyr ved flere av oljedistribusjonsselskapenes depotanlegg langs kysten. Større industrianlegg som har fått beredskapskrav har også eget oljevernutstyr tilpasset bedriftens risikobilde.

Omlasting av olje

Det vurderes en mulig omlastingsfunksjon av olje fra Nordvest-Russland i norske farvann. Farvannene rundt oljefeltene nord i Russland er generelt for grunne og isete til at større tankere kan anløpe, det er dermed behov for omlasting av olje fra mindre skip til større tankere for videre transport. I Russland er det etablert flere steder for omlasting av råolje bl.a. i Arkhangelsk og Murmansk. En lokalisering som kan bli aktuell på norsk side er Bøkfjorden utenfor Kirkenes. Private aktører har søkt om å få etablere omlastingsvirksomhet i dette området, og Sør-Varanger kommune er positive til tiltaket. Det er ennå ikke truffet noen avgjørelse om etablering av en slik funksjon. Tiltaket må vurderes etter ulike myndigheters regelverk. Kystverket vil koordinere den videre behandlingen av de foreliggende søknader. Dersom virksomheten etableres vil det kunne få betydning for tilstedeværelse av private oljevernressurser, herunder særlig privat slepebåtkapasitet.

Petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel

Beredskapskravene til petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel reguleres av fem forskrifter om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, hvor SFT er forurensningsmyndighet (se omtale av dette i kapittel 4). Hovedprioritet når det gjelder akutt forurensning er å unngå hendelser og ulykker som kan føre til utslipp.

I tillegg til strenge krav til HMS-styring på innretningene er det også etablert overvåking av skipstrafikken rundt innretningene. Skipstrafikk som nærmer seg sikkerhetssonene rundt innretningene blir varslet om dette, om nødvendig ved bruk av helikopter eller egne fartøyer som er stasjonert på feltet.

Kilde: NOFO

Norsk oljevernforening for operatørselskap (NOFO) ivaretar kravene til beredskap mot akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten på vegne av operatørselskapene. Det er imidlertid det enkelte operatørselskap som er ansvarlig for at beredskapskravene oppfylles, og som er aksjonsansvarlig dersom det oppstår fare- eller ulykkessituasjoner. Kystverket fører tilsyn med at operatørselskapet iverksetter tilstrekkelig tiltak og kan i ytterste konsekvens overta aksjonsansvaret fra ansvarlig operatør.

Oljevernutstyret er tilpasset havgående oljevernoperasjoner og skal til enhver tid reflektere miljørisikoen som følge av produksjons- og leteaktivitetene på norsk sokkel.

Strategien er å bekjempe forurensningene med mekaniske midler så nær kilden som mulig. Dersom oljeforurensninger etter utslipp på sokkelen driver inn mot kysten, har NOFO inngått beredskapsavtaler med interkommunale beredskapsregioner langs kysten. Kommunene har etter avtale med ansvarlige operatørselskap påtatt seg å organisere og bekjempe oljeforurensninger langs kysten og i strandsonen fra eventuelle akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten på sokkelen. Selv om NOFO ikke har iverksatt større oljevernaksjoner på norsk sokkel viser resultater fra feltforsøk og øvelser, samt internasjonale bistandsoperasjoner, at NOFOs oljevernutstyr er hensiktsmessig når det gjelder aksjoner i åpent farvann og utslippshendelser fra sokkelvirksomheten.

Oljeselskapene besluttet i 2004 å skifte ut NOFOs oljevernmateriell over en 3 års periode. Det nye utstyret vil være langt mer effektiv og vil erstatte dagens operative utstyr. Totalt innebærer FoU-arbeid samt innkjøp av utstyr kontrakter for 200 mill. kroner.

Investeringen i utstyret er et resultat av et betydelig fokus på forskning og utvikling. Fra 2001 ble FoU-arbeidet i NOFO intensivert for å utvikle bedre oljevernutstyr. Utviklingen, som har foregått i samarbeid med norske leverandører, har resultert i en ny Transrec oljeopptaker med lenser, og det helt nye lensekonseptet Ocean Buster med integrert oljeopptaker. Den nye Transrec oljeopptakeren har bl.a. høyere pumpekapasitet, og kan skille bedre mellom olje og vann før oljen pumpes om bord i skip. Ocean Buster er et lensesystem som er raskere å manøvrere og kan slepes 4 ganger hurtigere og samtidig effektivt ta opp olje. Parallelt har det foregått et omfattende utviklingsarbeid i forhold til oljeselskapers dispergeringsberedskap. Av hensyn til miljø er påføringsutstyr fra helikopter utviklet slik at presis påføring med riktig dosering av dispergeringsmidler kan gjennomføres.

Videre er det også igangsatt prosjekter for å bedre operative forhold rundt oljevernaksjoner til havs. NOFO er i ferd med å finansiere forskning og utviklingsarbeidet for ny radarteknologi for deteksjon og arealbestemmelse av olje på sjøen i mørke og dårlig sikt. Dette er et viktig effektiviseringstiltak for opptak av olje på hav under forhold med mørke og dårlig sikt.

På 1980- og 1990-tallet ble det gjennomført en rekke studier ift oljevern i arktiske områder. Det ble også gjennomført oljevernøvelser med olje på sjø nord i Barentshavet. Det er ikke erfart isingsproblemer ved gjennomførte leteboringer i Barentshavet, men NOFO gjennomgår nå flere alternative tiltak for å imøtekomme eventuelle is- og kulderelaterte problemstillinger for å sikre at oljevernaksjoner kan gjennomføres effektivt også under kalde betingelser.

Det er også igangsatt en rekke prosjekter for å bedre kunnskap og oppsamlingseffektivitet i kyst- og strandsonen. Dette inkluderer detaljert beredskapsplanlegging gjennom økt kunnskap ift logistikkutfordringer, strandsonesubstrater, strandsaneringsmetoder, avfallshåndtering m.m. NOFO vil ha en høy fokus på dette i årene som kommer for at raske og riktige valg skal kunne foretas i en oppsamlingsaksjon.

Oljeselskapene har gjennom Oljeindustriens Landsforening (OLF) og NOFO opprettet et fond som skal støtte forbedring av oljevernberedskapen i Nord-Norge. Fondets formål er å stimulere næringsliv og lokale ressurser til nyskapning og tiltak som styrker oljevernet i regionen.

Oljeselskapene og staten samarbeider om beredskapen mot akutt oljeforurensning, både når det gjelder større øvelser, kurs og leieavtaler for disponering av personell og materiell. Samarbeidet ble senest praktisert da Norge ble bedt av spanske myndigheter om å bistå med oljevernressurser under Prestige forlis i november 2002. Erfaringene er meget gode og videreføring av samarbeidet er nødvendig, ikke minst som følge av at aksjoner mot omfattende oljeforurensninger inntreffer sjelden og stiller stor krav til utholdenhet og opprettholdelse av kvalitet, både når det gjelder kompetanse og materiell.

Som omtalt i kapittel 4.1.4, har Regjeringen besluttet å åpne for videre helårlig petroleumsvirksomhet i de allerede åpnede områdene i Barentshavet syd. Dette vil medføre en styrking av oljevernberedskapen i området, til nytte også for den statlige beredskapen.

Redningsselskapet-NSSR

Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) eller Redningsselskapet er en humanitær organisasjon som ble stiftet i 1891, og som har som formål å redde liv og berge verdier på havet utenfor norskekysten. Siden stiftelsen har over 6 000 mennesker blitt reddet fra den visse død på havet. Over 120 000 fartøy er blitt assistert og over 50 000 mennesker har fått forskjellige former for hjelp.

Redningsselskapet har i dag ca. 40 skøyter, hvorav 12 med frivillig mannskap, fordelt langs hele norskekysten, se fig. 6.2. I tillegg til å drive skøytene, er selskapet også engasjert i forebyggende arbeid for økt sikkerhet på sjøen.

I planen for framtidig flåtefornyelse i Redningsselskapet fremgår det at selskapets skøyter skal stasjoneres slik at ingen skøyte skal være mer enn 1,5 timer unna et skipsforlis eller en ulykke i kystnære farvann. Ved utplassering av skøytene blir det tatt hensyn til hva slags oppdrag som er mest sannsynlig i den enkelte region. I Nord-Norge og langs Finnmarkskysten er det stasjonert flere skøyter av typen Fosen-klassen (18 tonn slepekraft), som er spesielt egnet til oppdrag med å holde eller taue større skip. For å holde en 20 000 dwt. tankskip i posisjon i sterk kuling, kreves ca. 70 tonn slepekraft.

Staten gir et årlig rammetilskudd (i overkant av 60 mill. kroner i 2005) for å opprettholde Redningsselskapets innsats innen den aksjonsrettede redningstjenesten og det ulykkesforebyggende arbeidet innen kystforvaltning. Det ble allerede i 1977 inngått en avtale mellom SFT og NSSR om bruk av NSSRs ressurser i oljevernberedskapen og det vil være aktuelt å se nærmere på en videreutvikling av samarbeidet.

6.2.4 Kommunal beredskap

Kommunene skal etter forurensningsloven sørge for beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen. Den kommunale beredskapen mot akutt forurensning er innrettet mot hendelser på sjø og land som følge av normal virksomhet i kommunen, og som ikke er dekket av privat beredskap. Dette er typisk akutt forurensning fra ukjente lokale kilder og fra landbasert transportvirksomhet. Kommunenes beredskap mot olje- og kjemikalieulykker er definert og avgrenset gjennom risikovurderinger av et realistisk utvalg av ulykkesscenarier. SFT har ansvar for å fastsette beredskapskrav overfor kommunene og godkjenne beredskapsplaner.

Selv om beredskapsplikten er begrenset til mindre tilfeller av akutt forurensning har kommunene en absolutt aksjonsplikt uansett omfanget av hendelsen. Den geografiske grensen for aksjonsplikten følger kommunegrensen, og i sjø går den ut til 4 nautiske mil utenfor grunnlinjen. SFTs kravstilling til kommunene er basert på kommunens geografiske ansvarsområde.

Kommunene har også plikt til å bistå staten, dersom staten iverksetter en statlig aksjon. Videre deltar alle landets kommuner i forpliktende interkommunale samarbeid gjennom de såkalte interkommunale utvalgene mot akutt forurensning – IUA. Dette bidrar til å styrke den lokale og regionale beredskapsevnen på en økonomisk og administrativt mer effektiv måte. Det er i dag etablert 34 interkommunale beredskapsregioner hvor det er utpekt en vertskommune i hver region. Det er en klar utvikling mot at kommunene i økende grad selv er i stand til å løse ukompliserte beredskapsoppgaver som skyldes normal virksomhet i kommunene.

Kilde: NSSR

Kilde: SFT

Kommunens beredskapsorganisasjon er organisert etter samme hovedprinsipper som statens beredskapsorganisasjon. Det følger av brann- og eksplosjonsvernloven at brannvesenet etter anmodning skal yte innsats ved brann og ulykker i sjøområdet innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Vanligvis er det brannvesenet og/eller havnevesenet som utgjør aksjonsinstansen i kommunen. Samordningen gir et godt grunnlag for felles trening og øvelser mellom kommunen og staten, og bidrar til å øke den samlede beredskapsevnen. Hyppige øvelser og kurs for å opprettholde og videreutvikle beredskapskompetansen hos beredskapspersonellet er sentrale og nødvendige elementer i oljevernet.

NOFO har inngått avtaler med 21 av de interkommunale beredskapsutvalgene fra Vest-Agder til Øst-Finnmark om bistand dersom akutt forurensning fra petroleumsvirksomheten på sokkelen driver inn på kysten. Avtalen bidrar til at disse får tilgang til flere øvelser og treninger.

Når det gjelder utgifter til kommunale aksjoner, kan staten etter nærmere regler stille garanti for kommunens utgifter. Ved tilfeller av fare for eller inntruffet akutt forurensning er det raskt behov for midler dersom en kommune må iverksette en større aksjon. Dersom kommunene ikke er i stand til å dekke utgiftene før erstatningsbeløpet er innbetalt, vil staten kunne gi en garanti for utgiftene. Hensikten med garantiordningen er at mangel på økonomiske midler ikke skal være til hinder for at nødvendige strakstiltak kan iverksettes.

6.2.5 Statens beredskap

Staten skal etter forurensningsloven sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Kystverket er ansvarlig for å ivareta statens beredskap mot akutt forurensning, gjennom å holde personell og materiell i beredskap og kunne lede aksjoner.

Staten har ikke plikt til, men kan overta ledelse av en aksjon dersom privat eller kommunal aksjonsinnsats ikke er tilstrekkelig. Kystverket fører derfor tilsyn med private og kommunale aksjoner og foretar en løpende vurdering av behovet for at Kystverkets aksjonsorganisasjon skal overta ledelsen av aksjonen. Staten har imidlertid bistandsplikt ved kommunale aksjoner.

Beredskapsansvaret på Svalbard er koordinert mellom Sysselmannen og Kystverket. Kystverket har ansvaret for den statlige beredskapen på Svalbard, men innenfor 12 nautiske mil er Sysselmannen tillagt det operative ansvaret. Kystverket kan imidlertid overta ledelsen av aksjonen. Sysselmannen har etablert et eget «Beredskapsutvalg for vern mot akutt forurensning for Svalbard», hvor representanter for næringsvirksomheten utgjør en viktig del. Av praktiske hensyn har Kystverket primæransvaret for beredskapen rundt Bjørnøya.

Den statlige beredskapen består av skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. I forhold til hendelser til sjøs vil man primært søke å hindre at olje lekker ut på sjøen. Dersom dette ikke lar seg gjøre, er hovedmålet i størst mulig grad å begrense miljøskaden.

Skipsfarten er ikke pålagt å holde oljevernutstyr i beredskap langs norskekysten. Statens beredskap mot akutt forurensning er derfor først og fremst innrettet mot å hindre og begrense skade som konsekvens av hendelser og ulykker til sjøs, og staten sørger for at beredskapsressursene er lokalisert langs hele kysten.

Den statlige oljevernberedskapen baserer seg i stor utstrekning på samordning og samhandling med andre myndigheter, institusjoner og organisasjoner. Dette er en utvikling som har pågått gjennom mange år og har ført til bedre utnyttelse av de ressursene som finnes langs kysten, samtidig som ansvarforholdene, rollene og oppgavene for de ulike beredskapsaktørene fortsatt ligger fast. Organiseringen av den statlige beredskapen mot akutt forurensning har således likhetstrekk med organisering av redningstjenesten.

Samtlige statlige hoveddepoter har en mannskapsstyrke på 10 personer med unntak av Svalbard, hvor det vil kunne være mellom 15–20 personer. Mannskapsstyrken, som er en frivillig innkallingsstyrke, har inntil 2 uker med øvelser og kurs hvert år.

Også mellom depotene er etablert av staten. Disse er ikke satt opp med en egen depotstyrke, men depotene står, gjennom avtale mellom Kystverket og det aktuelle IUA, til rådighet for kommunenes beredskap. Kystverket har et statlig beredskapsdepot i Longyearbyen og arrangerer jevnlig øvelser med Sysselmannen. I tillegg til de spesielle miljøforholdene er tilstrekkelig tilgjenglighet på depotmannskaper og fartøyssituasjonen kritiske faktorer i beredskapen på Svalbard. I dag er det fartøyet «Nordsyssel» og Kystvakten som kan benyttes sammen med enkelte mindre lokale fartøy som er lokalisert i bosettingene.

Kilde: Kystverket

Som følge av aldersfordelingen på eksisterende oljevernutstyr, vil det foretas en nærmere vurdering av oljevernmateriellets levetid og utskiftningsbehov. Løsninger for Kystverkets oljevernfartøyer vil også vurderes.

Tiltak

• Regjeringen vil vurdere løpende å styrke depotene i takt med økende trafikk og økt miljørisiko. I 2005 vil oppgradering av hoveddepotene starte.

• Det foretas en nærmere vurdering av behovet for oljevernutstyr på de nye fartøyene i Indre Kystvakt

6.3 Oljevernaksjon

6.3.1 Innledning

Omfanget av konsekvensene for miljøet som følge av akutte utslipp av råolje eller oljeprodukter er avhengig av flere forhold. Spesielt viktig er værforhold, oljetype, årstid, mengde, spredning i tid og rom i forhold til forekomst av biologiske ressurser som er sårbare overfor olje. Omfanget påvirkes også av utslippskilden og mulighetene for å begrense ytterligere utslipp. Beredskapsressursene – både personell og materiell – har også stor betydning for i hvor stor grad skadene på miljøet kan begrenses. Valg av beredskaps- og aksjonsstrategier er derfor avhengig av en rekke forhold som vil variere fra område til område og fra aksjon til aksjon.

6.3.2 Organisering

Innledning

For å sikre effektive tiltak ved uønskede hendelser er det avgjørende å ha et effektivt og kompetent aksjonsapparat som raskt kan iverksette nødvendige tiltak for å hindre, redusere eller begrense skadeomfanget. En aksjon kan starte som en redningsaksjon, for deretter å bli en forurensningsaksjon som går over i en bergingsaksjon (jf. Rocknesulykken). I mange tilfeller vil det pågå flere aksjoner parallelt. Det er viktig å ha klare ansvarslinjer. I slike tilfeller vil alltid liv og helse ha første prioritet.

Varsling

Det er etablert gode rutiner med hovedredningssentralene, Kystradioen, Forsvaret, Petroleumstilsynet og 110- sentralene for varsling av akutt forurensning til Kystdirektoratet. Varsel om akutt forurensning fra fartøy skal skje til nærmeste kystradio, mens varsel om akutt forurensning fra landbasert virksomhet skal skje til 110 sentral. Videre varsling til Kystverket skal gis til en bestemt varslingstelefon i Beredskapsavdelingen. Denne telefonen er betjent 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

Varsel om hendelser og ulykker med fare for akutt forurensning til sjøs vil også kunne mottas av Kystverkets trafikksentraler og lostjenesten.

Særlig om Kystverkets rutiner for å møte akutt forurensning

Kystverket har fastsatt rutiner og prosedyrer som trer i kraft når det innløper melding om en hendelse som har eller kan omfatte akutt oljeforurensning.

Det er satt opp vaktlag i Beredskapsavdelingen slik at man kan bemanne aksjonssentralen raskt. Prosedyrene som skal følges ved en hendelse, innbefatter også hvordan Kystverket skal samhandle med andre statlige myndigheter, kommunale myndigheter og private.

Når Kystverket mottar varsel om en hendelse etableres det en aksjonssentral i egne lokaler i Beredskapsavdelingen. Kravet i gjeldende prosedyrer er at aksjonssentralen skal være operativ senest 2 timer etter mottak av varsel.

Hver aksjon skal styres i henhold til en aksjonsplan med definerte aksjonsmål.

De overordnede prioriteringene for aksjoner er: 1. Liv og helse-, 2. miljø og 3. næringsinteresser. Innen punktet miljø er det utarbeidet et system for hvordan ulike miljøressurser skal prioriteres. Om mulig vil man søke å hindre at olje eller annen forurensning lekker ut i det maritime miljø. Dersom dette likevel skjer, vil man søke å bekjempe utslippet så nær kilden som mulig.

I tillegg til Kystverkets eget personell vil andre fagmyndigheter, skadevolders forsikringsselskap og annen ekspertise kobles inn.

Under aksjoner er Sjøfartsdirektoratet maritim og skipsteknisk rådgiver for Kystverket. I dag er det 6 aksjonsinspektører som går i en døgnkontinuerlig vaktordning i Sjøfartsdirektoratet. Dette personellet, sammen med Kystverkets operative, maritime og nautiske kompetanse, har styrket både den forebyggende siden og den skadebegrensende beredskapsevnen.

På den miljøfaglige siden er det etablert en rådgivende gruppe som trer sammen dersom en større statlig aksjon iverksettes. Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Direktoratet for naturforvaltning og Norsk polarinstitutt bistår Kystverket med miljøfaglige vurderinger. Det samme gjør fylkesmennene som kvalitetssikrer regional eller lokal miljøinformasjon som skal legges til grunn for gjennomføring av en aksjon.

Videre har Kystverket inngått en rekke avtaler med andre bistandsparter som både har personell- og materiellressurser disponibelt, samt personell som har spisskompetanse innenfor akutt forurensning. Både private virksomheter med beredskapsplikt og kommuner har som nevnt bistandsplikt overfor staten ved aksjoner. Dersom det er fare for betydelig forurensningsskade, kan imidlertid enhver gis pålegg om å stille til rådighet relevant materiell eller personell.

Kystverket kan også be om ressursbistand fra de nordiske land gjennom København-avtalen og fra nordsjølandene gjennom Bonn-avtalen . Hvordan bistanden skal foregå er regulert gjennom avtaler og planverk. Samarbeidet vedlikeholdes gjennom årlige møter, konferanser, feltforsøk og øvelser.

Det er også inngått en bilateral avtale om oljevernsamarbeid med Russland i 1994, hvor det jevnlig holdes fagmøter og øvelser. Det er viktig å ha gode beredskaps- og varslingsavtaler med bl.a. Russland for så tidlig som mulig å få informasjon om hendelser som kan føre til akutt forurensning. Det vises til kapittel 9 for oversikt over viktige beredskaps- og varslingsavtaler mellom Norge og Russland.

Forsvaret har, gjennom KYBAL, myndighet til å utøve aksjonsledelse i situasjoner som krever umiddelbar iverksettelse av tiltak. Dette innbærer at Forsvaret vil kunne være aktiv inntil Kystverket er klar til å overta og lede aksjonen. Forsvarets deltakelse i oljevernaksjoner og inngripen for å hindre forurensning er regulert i avtale mellom Kystverket og Forsvaret av 9. mai 2003. Samarbeidet mellom Kystverket og Forsvaret fungerer godt, både når det gjelder rask tilstedeværelse på skadested og iverksettelse av nødvendige tiltak.

Fiskeri- og kystdepartementets rutiner

Fiskeri-og kystdepartementet har fastsatt prosedyrer for håndtering av kriser innen departementets ansvars- og fagområder, herunder situasjoner med akutt forurensning. Innvarsling til departementet skjer fra Kystdirektøren. Fiskeri- og kystdepartementets varslingsplan fastlegger prosedyre for rask varsling til Statsministerens kontor og andre berørte departementer og kommunikasjonshåndtering.

Utfordringer

Vedlikehold av en aksjonsorganisasjons kompetanse kan være krevende dersom den ikke jevnlig trenes eller er virksom i konkrete hendelser. Kystdirektoratets aksjonsledelse representert ved vaktlaget mottar og behandler årlig 5–600 meldinger om akutt forurensning. De aller fleste tilfellene løses lokalt, men de siste årene har Kystdirektoratets aksjonsledelse gjennomført flere statlige aksjoner som «Green Ålesund», «John R» og «Rocknes». Aksjonene evalueres grundig og gir et godt grunnlag for å kunne vedlikeholde og videreutvikle aksjonskompetanse i Kystverket.

Aksjonsledelsen må ved enhver hendelse vurdere eventuell forflytning av sin organisasjon til nærområdet for hendelsen for best mulig å kunne håndtere hendelsen, både aksjons- og informasjonsmessig. Kystverket har lokaler flere steder langs norskekysten som kan benyttes som en fremskutt aksjonssentral. Uønskede hendelser kan inntreffe på steder som ikke har en permanent infrastruktur for aksjonsledelse i geografisk nærhet av hendelsen. Aktuelle muligheter kan være forflytning til hoteller eller andre bygninger som tilfredsstiller kommunikasjonsbehovene.

Kystverket har døgnet rundt personell på vakt ved loser, losbåtførere og trafikkledere. Denne maritime og nautiske kompetanse, sammen med lokalkunnskapen, er avgjørende for å kunne håndtere uønskede hendelser på sjø. I Kystverkets nye beredskapsplan legges det nå stor vekt på å få til en slagkraftig samhandling mellom alle disse operative enhetene.

En viktig forutsetning for å oppnå en godt organisert aksjon er jevnlig samtrening av statens beredskapsorganisasjon med andre sentrale aktører gjennom øvelser og kurs. Utgangspunktet for felles trening ligger godt til rette, da både kommunenes og oljeselskapenes organisasjoner og planverk er nær sammenfallende med Kystverkets beredskapsorganisasjon.

6.4 Tiltak for å forebygge og begrense akutt forurensning

6.4.1 Slepebåtberedskap og slep ved akutte situasjoner

Formål: Forebygge havarier

Tilstrekkelig slepekapasitet er et sentralt element i beredskapen. For Sør-Norge er denne beredskapen ivaretatt ved tilstedeværelse av tilgjengelig privat slepebåtkapasitet. For Nord-Norge er det ikke tilsvarende tilgjengelig kapasitet. I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav ble det fremholdt at det skulle foretas en vurdering av hvordan slepebåtkapasiteten i Nord-Norge kunne styrkes. I St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer medregnet folketrygden 2003 ble Stortinget orientert om at Kystdirektoratet hadde foretatt en nærmere vurdering av kapasiteten, og at Fiskeridepartementet ville komme tilbake til saken i forbindelse med budsjettforslaget for 2004. I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2003 ble det stilt spørsmål fra Stortinget om hvorfor Regjeringen ikke fremmet bevilgningsforslag for etablering av slepebåtkapasitet. Samtidig førte hendelsen med tankfartøyet «Moscow», som var i drift den 25. juni 2003, til en betydelig oppmerksomhet rundt spørsmålet om dekning av slepebåtkapasiteten i Nord-Norge. I St.prp. nr. 1 (2003–2004) for henholdsvis Fiskeridepartementet og Forsvarsdepartementet ble det orientert om samarbeidet for å imøtekomme det umiddelbare behovet for å styrke slepebåtberedskapen i Nord-Norge, hvor Forsvaret dekker området fra Vesterålen og opp til og med Vest-Finnmark med to kystvaktfartøyer med slepekapasitet, mens Kystverket vil leie inn et slepefartøy til å dekke øvrige deler av Finnmark. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 10 (2003–2004) Om innleie av slepefartøy for Nord-Norge og budsjettmessig inndekning for 2003 ble det fremmet et bevilgningsforslag for innleie av et slepefartøy i tråd med dette. Samtidig ble det fremholdt at en arbeidsgruppe skulle vurdere en mer langsiktig modell for å dekke slepekraftbehovet i nordområdene, og at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

I St.prp. nr. 63 (2003–2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004 ble det orientert nærmere om saken. Det ble fremholdt at det ikke kan forventes vesentlige endringer når det gjelder det kommersielle grunnlaget for privat slepebåtkapasitet i Nord-Norge i 2004–2005. Det fremholdes derfor at det i 2004–2005 fortsatt vil være en statlig oppgave å sørge for tilstrekkelig slepekapasitet i deler av Nordland og i hele Troms og Finnmark. Ut fra meteorologiske forhold, erfaringene fra den statlige etablerte slepebåtberedskapen samt etablerte overvåkings- og rapporteringsrutiner ble det fremholdt at man kunne differensiere beredskapen i sommer- og vinterhalvåret. Regjeringen anbefalte derfor at det i vinterhalvåret (1. oktober – 1. april) bør være tre slepefartøyer med tilstrekkelig slepekapasitet i Nord-Norge, og at det i sommerhalvåret (1. april – 1. oktober) er tilstrekkelig med to slepefartøyer med nødvendig slepekapasitet i Nord-Norge. Det fremholdes videre at det bør foretas en ny vurdering av slepebåtberedskapen i løpet av 2005 for å få nærmere vurdert forhold relatert til etableringen av private ressurser knyttet til Snøhvit-feltet, terminalen på Melkøya og petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Dette vil gi nødvendig grunnlag for å vurdere slepebåtberedskapen i Nord-Norge fra 2006.

I St.prp. nr. 1 (2004–2005) for Fiskeri- og kystdepartementet er det foreslått budsjettmessig inndekning for en videreføring av ovennevnte modell også for 2005. I St.prp. nr. 1 (2004–2005) for Forsvarsdepartementet er det foreslått å tilføre Kystvakten ekstra midler for 2005 for å delta i den statlige slepebåtberedskapen. I forhold til hvordan slepebåtkapasiteten skal dekkes fra 2006 har Fiskeri- og kystdepartementet startet en dialog med berørte aktører for å se på alternative måter å dekke behovet på. Dette omfatter både offentlige og private aktører. I figur 6.5 gis en oversikt over tilgangen på slepe- og bergingsfartøyer langs kysten. Figuren viser at det er begrenset tilstedeværelse av denne typen fartøyer i Nord-Norge. Videre har de fartøyer som er i regionen, ofte ikke den nødvendige kapasitet til å håndtere stor tonnasje. I forhold til Finnmark er det i dag ikke fast stasjonerte private slepefartøyer som kan inngå i en beredskap. Som figuren viser vil det fra 2006 bli stasjonert taubåter ved Melkøya. I tillegg vurderes som nevnt en mulig omlastingsfunksjon av olje fra Nordvest-Russland i Bøkfjorden utenfor Kirkenes. Dersom dette blir gjennomført vil det kunne få betydning for tilstedeværelse av privat slepebåtkapasitet. Fiskeri- og kystdepartementet vil på denne bakgrunn fortsette dialogen med berørte parter, og saken vil bli forelagt Stortinget på egnet måte.

Bruk av fiskefartøyer i den statlige slepebåtberedskapstjenesten

I august 2003 ble det inngått en intensjonsavtale mellom Fiskebåtredernes Forbund og Fiskeri- og kystdepartementet om et mulig samarbeid knyttet til slepekapasitet i forbindelse med statens satsing innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

Kystdirektoratet mottok høsten 2003 en rapport fra Fiskebåtredernes Forbund om bruk av den havgående fiskeflåten i slepebåtberedskapen i Nord-Norge. Bakgrunnen var økningen av oljetransportene fra Nordvest-Russland med tankfartøy langs norskekysten. I rapporten påpekte forbundet at den havgående fiskeflåten kan brukes til å holde/slepe havarister inntil tilstrekkelig slepeassistanse er på plass.

Kystdirektoratet vurderte rapporten og engasjerte Det Norske Veritas for å foreta en studie av fiskefartøyers stabilitet i forhold til de stabilitetskrav som gjelder for slepebåter. Videre ble vurderinger av fartøyenes tilstedeværelse i beredskapsområdene foretatt. Resultatet av vurderingene og studien var behov for grundigere vurderinger av fartøyenes egnethet og hvilken risiko slepeoperasjoner representerer for fartøysbesetningene. Mulige økonomiske konsekvenser som følge av krav til sertifisering av slepeutrustningen med tanke på eventuell ombygging/forsterkning var også en problemstilling det var nødvendig å se nærmere på.

Kystdirektoratet har på denne bakgrunn engasjert Det Norske Veritas for å se på hvilke minimumskrav som bør gjelde for aktuelle fiskefartøy basert på sjøfartsmyndighetenes regelverk. De deler av fiskeflåten som tilfredstiller kravene og er egnet til slepeoperasjoner, vil vurderes videre med hensyn til design, manøvreringsegenskaper og sikkerhet. Kostnader knyttet til forsterkninger/ombygninger i slepearrangement og til verifisering av det enkelte fartøys stabilitet, er også en del av oppdraget. Saken er nå under arbeid i Det Norske Veritas.

Kilde: Buksér og Berging

Tiltak

• Det skal være tilfredsstillende slepebåtberedskap i Nord-Norge. Regjeringen vil foreta en ny vurdering av slepebåtberedskapen i løpet av 2005 for å nærmere vurdere forhold relatert til etableringen av private ressurser knyttet til Snøhvit-feltet, terminalen på Melkøya og petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Dette vil gi nødvendig grunnlag for å vurdere slepebåtberedskapen i Nord-Norge fra 2006.

6.4.2 Nødlossing

Formål: Forhindre akutt forurensning.

Et tiltak som vil kunne forebygge skade er tømming eller nødlossing av havarist for lasteoljer og/eller bunkers før oljen lekker ut på sjøen. Tiltaket er utført ved flere tilfeller av skipshavarier langs norskekysten og har vist seg å være meget effektivt både med hensyn til å unngå miljøskader og når det gjelder kostnader. Ett av de siste eksemplene var nødlossing av «John R» utenfor Kvitvær i Troms. Et annet eksempel er «Arisans» forlis utenfor Runde i 1992, hvor nødlossing av 600 tonn bunkersolje kostet 5 mill. kroner, mens opprenskningen av 200 tonn av samme olje fra sjø og strand kostet 28 mill. kroner.

I dag har Kystverket inngått avtale med et bergingsselskap om bistand til nødlossing av olje fra skip eller flyttbare innretninger. I denne avtalen inngår tre komplette nødlossepakker i henholdsvis Stavanger, Ålesund og Bodø. I tillegg er det utplassert en nødlossepakke ombord i slepefartøyet «Skandi Beta» som inngår i den statlige slepebåtberedskapen utenfor Finnmark. Disse nødlossepakkene er dimensjonert for og tilpasset lastoljer fra tankskip.

Utviklingen går i retning av større fartøyer dvs. også større bunkersbeholdning. Det er dermed et økt behov for nødlosseutstyr for bunkersolje. I Kystverkets analyse av hvilket nivå en statlig nødlosseberedskap bør ha, er det avdekket et behov for 9 nødlossepakker for bunkers, geografisk spredd langs norskekysten, med en responstid på mellom 24 og 30 timer.

Tiltak

• Regjeringen vil i 2005 starte etablering av nødlosseutstyr for bunkersolje.

6.4.3 Nødhavn/strandsetting

Formål: Forhindre eller begrense omfang av akutt forurensning

Bruk av nødhavn, eller til og med strandsetting av skip, kan i enkelte situasjoner være den beste løsningen for å unngå at forurensningen blir mer omfattende enn nødvendig. I norsk beredskap mot akutt forurensning er bruk av nødhavn eller strandsetting ett av flere mulige tiltak under en aksjon.

IMO vedtok i 2003 retningslinjer om bruk av nødhavner og strandsettingsplasser for skip som trenger assistanse. EU-direktiv 2002/59 viser til IMOs retningslinjer og stiller krav om at det blir utarbeidet nasjonale beredskapsplaner for mottak av skip som har kommet i vanskeligheter og trenger assistanse. Kystverket har allerede et planverk på dette området, og dette forbedres nå ytterligere i samsvar med risikobildet. Kystverket har i tråd med EU-direktiv 2002/59 utviklet prosedyrer for myndighetenes samlede håndtering av situasjoner hvor det er aktuelt å befordre et fartøy til nødhavn eller å strandsette fartøyet. Planverket holdes løpende oppdatert.

Kilde: Kystverket

Tiltak

• Kystverkets planverk for bruk av nødhavner/standsettingsplasser skal videreutvikles og oppdateres i samsvar med risikobildet.

6.4.4 Oljevernutstyr

Formål: Begrense miljøskade

Hovedstrategien i norsk oljevern er å bekjempe akutt oljeforurensning med mekanisk utstyr tett ved kilden. Oljevernutstyr er svært spesialisert og tilpasset ulike bruksområder og oljetyper. Kunnskap om muligheter og begrensninger for de enkelte typer oljevernmateriell er derfor viktig for oppsamlingseffektiviteten. Grovt sett deles utstyret i disse hovedgruppene:

• Oljelenser for å lede, skjerme, ringe inn og begrense spredning

• Oljeopptakere som kan ta opp olje og overføre til lagertanker

• Produkter for absorbering av olje

• Dispergeringsmidler for å spre olje ned i vannmassene eller til strandrensning

Sjøgående, statlig oljevernkapasitet (utstyr som er fast om bord i fartøy) er i hovedsak plassert om bord på Kystvaktens fartøyer og på Kystverkets oljevernfartøyer.

Mekanisk oljevern

Formål: Opptak av olje og begrense spredning

Flere faktorer spiller inn ved bruk av mekanisk oljevern og muligheter for å få full effekt av tiltaket.

Under ugunstige klima- og værforhold blir utstyret gradvis mindre effektivt. Vær- og vindforhold er av avgjørende betydning for valg av riktig utstyr og Meteorologisk institutt er her en viktig bidragsyter. Grensen for når mekanisk oljeoppsamling mister effektiviteten er i stor grad styrt av strøm og bølger, samt mannskapenes trening og dyktighet. Ved vindgenererte bølger over ca. 2,5 m bølgehøyde vil effektiviteten avta betydelig og ved bølgehøyder over ca. 3,5 m bølgehøyde vil det som oftest ha liten hensikt å utføre mekanisk oppsamling på sjø. Under slike værforhold vil sannsynligvis også store deler av oljen befinne seg under havoverflaten og redusere mulighetene for mekanisk oppsamling. Røffe værforhold vil medvirke til raskere naturlig nedbryting (dispergering) av olje, men kan også føre til at oljen tar opp store mengder vann og ikke lenger er synlig på overflaten. Når det gjelder strandpåslag vil bølgeeksponerte klipper, fjellvegger og svaberg i liten grad akkumulere olje på grunn av høy selvrensningsevne, mens mindre eksponerte områder (sandstrender og lignende) vil kunne akkumulere større mengder olje.

Kilde: Kystverket

Kilde: Kystverket

Erfaring fra en rekke oljeutslipp internasjonalt, viser at det bare i unntakstilfeller har vært mulig å ta opp mer enn 10 til 15 prosent av oljeutslippet ved kilden. Noe vil kunne tas opp langs drivbanen, resten fordamper, blandes ned i vannmassene, synker eller strander. Erfaring har også vist at akutt oljeforurensning på sjø nær land vil medføre olje på strendene. Strandaksjoner er som regel både langvarige og svært kostbare, og stiller store krav til logistiske funksjoner og utholdenhet med involvering av et stort antall personer og materiellressurser. Også håndtering av store mengder forurenset masse kan by på særskilte ufordringer.

Det er i de senere år utviklet nye typer av oljeskimmere med høyere yteevne enn tidligere. Det har særlig skjedd en utvikling i forhold til oljeopptakere for voksrike oljer. Voksrike oljer er vanligvis råolje med mer enn 10 % voksinnhold og et høyt stivnepunkt. Når stivnepunktet er 10–15 °C høyere enn sjøtemperaturen vil oljen «stivne» på sjøoverflaten (bli mer seigflytende). Den er dermed vanskeligere å håndtere, ikke dispergerbar og oljeoppsamlingen krever tilpasset utstyr. Råoljen fra Nornefeltet i Norskehavet er et typisk eksempel på voksrik olje. Disse nye typer opptakere er også til en viss grad egnet for opptak av tunge fyringsoljer, noe som er meget viktig i den statlige beredskapen fordi mange fartøy benytter tung fyringsolje som bunkers. Bunkersolje med betegnelsen IF - 180 (viskositet på 180 centiStoke, cSt ved 50 °C) og oppover betegnes som tung fyringsolje. Tungoljen oppfører seg seigflytende i sjøen og oljen fra «Rocknes» og «Green Ålesund» var typiske tungoljer. Potensialet for bruk av dispergeringsmiddel er avhengig av oljens viskositet (seighet), stivnepunkt og emulgeringsegenskaper (opptak av vann) ved sjøtemperaturer. Studier har vist at enkelte tungoljer vil kunne la seg dispergere opp til 20.000 til 30.000 cSt. Utstyr for oppsamling av seigtflytende oljetyper er for øvrig også et internasjonalt satsingsområde.

Det er også utviklet nye oljelenser, bl.a. «Current Buster» (utviklet og produseres av det norske firmaet NOFI i Tromsø) – som både kan benyttes i havområder og langs kysten. Systemet kan brukes med høyere slepehastigheter enn tradisjonelle lensesystemer, noe som kan øke den totale oppsamlingseffektiviteten.

Kystverket følger utviklingen og vurderer hvilke løsninger som egner seg for norske forhold.

Dispergering

Formål: Begrense skadevirkning av oljesøl

Kilde: Kystverket

Kilde: Kystverket

Internasjonalt har dispergering av olje en betydelig plass som et beredskapstiltak mot akutt oljeforurensning og benyttes i større eller mindre grad av ca. 75 prosent av kyststatene i verden.

Dispergeringsmidler brukes for å fremskynde naturlig nedbrytning ved at frittflytende olje på vannoverflaten brytes ned til små oljedråper som blandes ned i vannmassene. Olje som er dispergert vil raskt fortynnes og etterhvert brytes ned av mikroorganismer. Dispergeringsmidler kan dermed begrense akutt oljeforurensning, redusere miljøbelastningen og er særlig godt egnet til å beskytte sjøfugl og redusere oljeskade på kyst og strand.

Da dispergeringsmidler i seg selv vil være forurensning, har forurensningsmyndighetene (MD og SFT) regulert bruken i Norge gjennom en egen forskrift. Riktig bruk av dispergeringsmidler slik at oljen finfordeles i vannmassene vil normalt ikke ha skadelige effekter, men det er fremdeles kunnskapshull, spesielt når det gjelder kystnær bruk. SINTEF har på denne bakgrunn foreslått et forskningsprogram (DISCOST) hvor oljeselskapene, SFT og Kystverket er invitert til å delta for å øke kunnskapene.

Bruk av strandrensemidler som enten løsner fastsittende olje fra underlaget og løser oljen i vannet eller løsner oljen fra underlaget for oppsamling på overflaten, kan være et godt alternativ til for eksempel bruk av bark. Strandsanering og bruk av strandrensemidler er sentrale problemstillinger som Kystverket vil arbeide videre med.

Innenfor EU er det opp til hvert enkelt land å ta stilling til bruk av dispergeringsmidler. Dispergeringsmidler utviklet de senere årene er blitt mindre miljøskadelige og mer effektive og flere av medlemstatene har i dag et mer positivt syn enn tidligere på å bruke dispergeringsmidler som et supplement til andre bekjempningsmetoder.

Tiltak

• Kystverket har startet arbeidet med å lage en plan for operasjonell bruk av dispergering i den statlige beredskap. Dette arbeidet vil ta noe tid, bl.a. som følge av logistiske utfordringer og problemstillinger.

Brenning

Formål: Begrense miljøskade som følge av oljesøl

Brenning av oljeflak på sjø kan raskt fjerne store mengder olje fra sjøoverflaten, men det er særlig to problemstillinger knyttet til dette oljeverntiltaket. For det første vil effektiviteten avta etter hvert som tykkelsen på oljeflaket reduseres som følge av selve avbrenningen. Ved en gitt tykkelse vil ikke forbrenningen kunne opprettholdes på grunn av varmetapet til vannet under oljeflaket. Dessuten vil store deler av miljøforurensningen overføres fra vann til luft gjennom røykgasser. Feltforsøk på Svalbard indikerer at ved å tilføre emulsjonsbrytere (overflateaktiv stoff som fører til at innblandet vann i olje (emulsjon) kan skilles ut) i oljen øker forbrenningen og effektiviteten av tiltaket. Forsøk viser også at skade- og helseeffektene av røykgasser kan reduseres noe med ulike tiltak.

Brenning inngår foreløpig ikke som et ferdig utviklet oljeverntiltak her i landet, men kan være et aktuelt tiltak i arktiske strøk og isfylte farvann, f.eks. på Svalbard. Norske myndigheter og forskningsmiljøet deltar i internasjonale fora hvor brenning vurderes både på bakgrunn av feltforsøk og miljøvurderinger.

Brenning av olje kan også være aktuelt i tilfeller hvor et råoljefartøy kommer i brann og oljen tar fyr. Dersom fartøyet befinner seg i et området hvor røykgassene ikke skaper helse- og miljøforstyrrelser, kan den beste løsning være å la skipet med råolje brenne helt ut. Det finnes eksempler internasjonalt der dette har blitt gjort.

Kystverket følger forskning og utviklingen på dette område for evt. å anvende brenning som et egnet tiltak under spesielle forhold.

Bioremidiering

Formål: Begrense miljøskade som følge av oljesøl

Bioremidiering er en form for opprensning av forurensning ved hjelp av bioteknologi. Eksempelvis kan olje brytes ned ved hjelp av bakterier. Bioremediering er i dag først og fremst et saneringstiltak på utvalgte strender, men også ved grunnforurensning.

På mange måter er påføring av bark på en oljebefengt strand å anse som bioremidiering, ved at tilføring av næringsstoffer under kontrollerte betingelser (vann/oksygen) øker den naturlige nedbrytningen av olje. Graden av suksess er svært avhengig av flere faktorer. I Norge har man erfaringer og resultater fra bakteriell nedbrytning av oppsamlet oljemasse ved tidligere aksjoner (Deifovous 1982).Tiltaket kan være aktuelt hvor den mest skånsomme saneringen er en slik nedbrytning, og ikke mekaniske metoder.

Avfallsbehandling

Formål: Fjerne avfall på en mest mulig miljøskånsom måte

Ved oljevernaksjoner vil det dannes varierende mengder oljebefengt avfall. Avfallet må i utgangspunktet betraktes som spesialavfall og behandles på en miljømessig forsvarlig måte etter reglene for håndtering av slikt avfall.

Erfaringer både i Norge og internasjonalt viser at det kan oppstå betydelige mengder oljemasser som innholder bl.a. sand, rekved, tang og annen vegetasjon.

I Norge er det mottaksanlegg som etter tillatelse fra forurensningsmyndighetene behandler slikt avfall.

Tiltak

• Kystverket utarbeider nå et nytt planverk som skal effektivisere håndtering av oljebefengt avfall, herunder drift av en aksjonsorganisasjon som skal kunne håndtere større mengder med olje som er blandet med avfallsprodukter. Erfaringene og tiltakene fra «Rocknes»-aksjonen og andre aksjoner vil legges til grunn for planverket og styrking av beredskapen.

6.4.5 Strandsoneberedskap – profesjonalitet og utholdenhet

Formål: Begrense skadevirkningene av oljeutslipp

Oppsamling av olje i strandsonen er et viktig, men krevende tiltak for å begrense skadevirkningene av et oljeutslipp i størst mulig grad.

Oljevernaksjonen etter «Rocknes»-ulykken viser hvor krevende og langvarig selv et begrenset oljeutslipp kan være når det gjelder strandsanering. Det stilles store krav til organisering av arbeidet både når det gjelder bemanning, arbeidsledelse, opplæring, arbeidsordre, opptak, lagring og transport. Arbeidet i strandsonen er risikofylt og det må legges stor vekt på mannskapenes sikkerhet og helse.

Å binde opp kommunale og statlige organisasjoner til å gjennomføre langvarige og ressurskrevende strandaksjoner er lite hensiktmessig, da dette kan gå ut over andre viktige samfunns- og beredskapsoppgaver. Innsats fra kommune og stat bør derfor først og fremst konsentreres mot akuttfasen, stabilisering av forurensningens utbredelse, miljøprioriteringer, klargjøring av den videre saneringsinnsats og avsluttende fase. I dag utføres strandsanering av kommunalt personell under lokal ledelse med Kystverket som rådgiver og kontrollør.

Bruk av kontraktører til langvarige saneringsoppgaver kan være en annen løsning, dersom nærmere kriterier og styring av disse klarlegges. En annen løsning kan være å utdanne og utruste en spesialtropp for å løse slike arbeidsoperasjoner uavhengig av hvor utslippet har funnet sted. Et godt utgangspunkt kan være dagens depotmannskaper i det statlige oljevernet supplert med annen fagekspertise.

Profesjonaliteten og utholdenheten til beredskapsorganisasjonen er avgjørende for utfallet av en aksjon. Dagens store utfordring er å vedlikeholde kompetansen og sørge for nyrekruttering. Teoretisk og praktisk trening for hele og deler av beredskapsorganisasjonen bør foretas minimum 1–2 ganger årlig.

Interkommunale utvalg mot akutt forurensning fra Vest-Agder til Øst-Finnmark har inngått avtaler med NOFO om ressursbistand ved inndrift av olje fra hendelse på sokkelen. Det gjennomføres 1–2 årlige øvelser mellom NOFO og disse kommunale beredskapsutvalgene, men grunnleggende kunnskaper, arbeidsledelse og videreutvikling av kompetanse gjennom kurs er ikke tilfredsstillende ivaretatt. Dette betyr at kunnskapen, profesjonaliteten og utholdenheten i de kommunale beredskapsorganisasjoner svekkes.

Styrking av kompetansen innen strandsoneberedskap

Den statlige og den beredskapspliktige industriens oljevernberedskap er avhengig av innsatsstyrker fra de interkommunale utvalgene mot akutt forurensning (IUA) for gjennomføring av strandaksjoner. Oljevernaksjonen etter forliset av «Rocknes» viste at det er behov for å styrke opplæring og trening på dette området. Regjeringen vil derfor vurdere nærmere styrking av opplæringen innen strandsoneberedskap.

I de fleste IUAer har kommunale brannvesen en rolle som innsatsmannskap og –ledere. En styrking av opplæringen innen strandsoneberedskap bør derfor utnytte ressursene for opplæring av kommunale brannmannskaper ved Norges Brannskole i Tjeldsund kommune. Ansvar for fagplaner for opplæringen bør imidlertid fremdeles tilligge Kystverket, slik at opplæringen samsvarer med behovet innen det nasjonale beredskapsapparatet for oljevern og slik at erfaringer fra aksjoner nyttiggjøres.

Tiltak

• Fiskeri- og kystdepartementet vil se på muligheten for samarbeid mellom Kystverket, Norges Brannskole og Norsk Oljevernforening for Operatørselskap (NOFO) om styrking av opplæringen.

6.5 Miljøovervåkning med fly og satellitt

Kystverket og SFT har drevet systematisk forurensningsovervåkning av norske kyst- og havområder med fly siden 1981. Denne overvåkningen har vært rettet mot å oppdage akutte utslipp fra skipsfarten og offshoreindustrien. I løpet av 1990-tallet ble overvåkningen styrket gjennom utvikling av en nasjonal satellittjeneste (FoU prosjekt) som gradvis ble utviklet til en internasjonal kommersiell tjeneste for Tromsø Satellittstasjon. Petroleumsutviklingen i Barentshavet sør og økt russisk råoljetransport langs kysten i Nord-Norge gir grunnlag for økt miljøovervåking av disse sjøområdene.

Utslippene kommer oftest fra passerende skip, og noen kyststrekninger er mer belastet enn andre. Ved varsel fra fly eller andre om tegn på forurensning av betydning og som kan true kysten, sender Kystverket ut sitt spesialutrustede overvåkningsfly eller fartøy for å verifisere observasjonen og muligheten for å aksjonere mot forurensningen. Dersom ikke oljen er forsvunnet eller i ferd med å løses opp, vil det bli tatt oljeprøver som sammenlignes med kjente oljetyper for dermed å prøve å spore kilden til utslippene. I tilfeller der utslippskilden er identifisert, oversendes saken til sjøfartsinspektøren. Det er imidlertid sjelden at noen blir dømt for slike ulovlig utslipp. I forbindelse med opprettelse av en felles havarikommisjon er det foreslått at sjøfartsinspektørene fortsatt skal ha ansvaret for den strafferettslige etterforskningen, men administrativt underlegges politiet. Dette kan gi grunnlag for en mer effektiv straffeforfølgelse.

Det er bygd opp et sterkt faglig kompetansemiljø for å oppdage og klassifisere forurensning i det marine miljøet fra overvåkingsfly. Tjenesten har vist seg til stor nytte for de myndighetene som fører tilsyn med aktivitetene i sjø- og havområdene og ikke minst under pågående oljevernaksjoner.

Satellitt- og flyovervåkningen skal dekke følgende funksjonskrav:

• Deteksjon; identifikasjon, posisjon og areal av mulig forurensning

• Klassifikasjon; forurensningstype og mengdeestimat

• Dokumentasjon; foto, vitnerapport, logg mv som identifiserer kilde

• Aksjonsbistand; vurdering av aksjoner, bekjempbarhet, utbredelse, dirigering av opptaksressurser, tilstand på havarist, miljøobservasjoner mv.

• Forpliktelser gjennom internasjonale avtaler

Som et mulig supplement til, og for å øke effektiviteten til flyovervåkningen, ble det høsten 2003 startet ett pilotprosjekt innen satellittovervåkning. Prosjektet har resultert i at det fra 2004 ble inngått en løpende avtale om satellittovervåkning innenfor rammene av SatHav programmet til Norsk Romsenter. Denne overvåkningen må raffineres ytterligere slik at presisjonsnivået i meldingene om forurensning forbedres og satellittovervåkningen blir et fullverdig supplement til flyovervåkning. Målet er at dette skal gi mulighet for overvåkning av større havområder til en redusert kostnad sammenlignet med flyovervåkning.

6.6 Beredskap mot akutt kjemikalieforurensning

Ulykkesstatistikk og erfaringer viser at akutt kjemikalieforurensning kan oppstå i forbindelse med kjemikalietransport på land og på sjø, samt kjemikaliehåndtering i industrien. Ulykkesstatistikk viser at det årlig inntreffer ca. 50 ulykker med farlig gods på veg og bane. Utvikling av giftige gasskyer fra avfallsmottaket på Langøya i april 1993 var en stor utfordring både for forurensningsmyndighetene og andre aksjonsinstanser. De mest alvorlige hendelsene i senere tid har vært propanlekkasjen ved Lillestrøm jernbanestasjon i år 2000 og den drivende gasstankeren «Marte» utenfor Fedje i september 2004. Både jernbaneulykken og hendelsen utenfor Fedje representerte først og fremst en overhengende fare for liv og helse og liten miljøfare.

Det er gjennomført flere kartlegginger av transport av farlig gods på veg, senest i 2002–2003. Kystverket har også foretatt en kartlegging av transport av kjemikalier til sjøs og i norske havner. Det forventes en beskjeden endring innen kjemikalietransporten på sjø de nærmeste årene med unntak av LNG transportene fra Melkøya fra 2006.

De aller fleste stoffene som transporteres i mengder av betydning er lett nedbrytbare og regnes ikke som «marine pollutant» av IMO. Ved utslipp av store volum vil det kunne oppstå kortvarige negative effekter på marint miljø, men slike transporter utgjør mindre enn 1 prosent av alle skipsanløp i norsk farvann. Risikoen for kjemikalieutslipp av betydning i norsk farvann og havner anses derfor som liten. I enkelte geografiske områder, som Oslofjorden, farvannet inn til Fredrikstad/Sarpsborg og til Grenland, Kårstø, Sture og Mongstad (og etterhvert farvannet rundt Melkøya) er det noe forhøyet risiko for akutt kjemikalieforurensning. En eventuell statlig beredskap mot kjemikalieulykker med fartøy bør derfor ha fokus på disse geografiske områdene. Det er derfor bl.a. etablert trafikksentraler i disse områdene.

Erfaringer gjennom Kystdirektoratets vaktordning ved fare for eller inntruffet akutt forurensning, viser at de største kommunene (vertskommunene), sammen med øvrige ressurser i beredskapsregionen håndterer de fleste mindre uhellene selv. Kystverkets vaktpersonell gir ved melding om kjemikalieutslipp råd og informasjon om kjemikalienes egenskaper og hvilke bekjempelsestiltak som er aktuelle.

Spørsmålet om staten skal bygge opp en egen beredskap mot akutt kjemikalieforurensning har vært vurdert tidligere. Det har blitt konkludert med at det ikke antas å være hensiktmessig at staten i tillegg til den private og kommunale beredskapen bygger opp en egen, statlig kjemikalievernberedskap. Den statlig beredskapen bør derfor konsentreres om å samordne den kommunale og private beredskapen, samt å gi faglig råd og veiledning ved kjemikalieulykker.

Særlig om gasstankere

For de fleste gasser som transporteres er den dominerende risiko knyttet til brann og eksplosjon og/eller helsemessige skader. Selv om gasstankeren «Marte» først og fremst representerte en fare for liv og helse, har Kystverket ansvar for gjennomføring av tiltak for å begrense miljørisikoen og for å hindre at skipet ender opp som vrak. Kunnskap om og erfaring fra uønskede hendelser med skip som transporterer gass og andre farlige stoffer er begrenset i Kystverket. Dette gjelder kunnskap om spredning av gass oppløst i sjø og luft, miljøskader, sikkerhet for personell som skal gjennomføre tiltak, og effektive metoder for å bekjempe utslipp og begrense skader.

Transport av gass inngikk i den nylig gjennomførte kartleggingen av kjemikalietransporten på skip i norsk territorialfarvann, økonomisk sone og norsk fiskevernsone ved Svalbard. Risiko for forurensningsskade på ytre miljø som følge av hendelser knyttet til kjemikalietransporten er vurdert. Risiko knyttet til liv og helse samt akutt forurensning til luft eller grunn er ikke inkludert i vurderingen.

Transport av gass på skip, spesielt typene LNG og LPG, er økende i norsk kystfarvann. Transporten i dag skjer særlig til/fra Grenland, Kårstø, Mongstad og Tjeldbergodden. Eksport av gass fra Melkøya-anlegget utenfor Hammerfest, med oppstart i 2006, vil bidra vesentlig til denne økningen. For øvrig er gasstransport begrenset langs norskekysten.

Hendelser med gasstankere inngikk imidlertid ikke i den nevnte miljørisikovurderingen, fordi det antas at skader på marint miljø som følge av hendelser med gass som regel vil være av lokal karakter. Omfanget av potensielle skadevirkninger på marint miljø er imidlertid usikkert og situasjonsavhengig, og det foreligger liten kunnskap om dette. En av konklusjonene fra arbeidet med miljørisikovurderingen er at det er behov for mer kunnskap om hvordan marint miljø påvirkes ved ulike hendelser med gasskip, for eksempel forlis med lekkasje av ulike typer gass.

Det er også behov for økt kunnskap om andre forhold knyttet til miljørisiko representert ved kjemikalietransport på skip. Dette omfatter bl.a. kunnskap om de viktigste kjemikalienes konsekvenser for marint miljø, spredningsmodeller for utslipp av kjemikalier til sjø, effektive beredskapstiltak herunder materielltekniske tiltak, samt teknikker og utstyr for nødlossing av kjemikalieskip.

Videre understrekes det at kartleggingen av det generelle transportomfanget av kjemikalier er beheftet med en del usikkerhet, og at det er ønskelig med tiltak for å bedre oversikten. Dette gjelder også statistikk over nesten-ulykker.

Kystverkets håndtering av gasstankere

I prinsippet vil de samme tiltakene iverksettes for håndtering av en gasstanker som for andre typer tankskip. Strakstiltaket vil være slepeassistanse for å unngå grunnstøting eller at skipet driver uten kontroll.

Ved slike uhell vil Kystverket sammen med andre berørte myndigheter (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, hovedredningssentralene og politiet) ha til oppgave å beslutte en sikkerhetssone rundt havaristen.

Dersom gassfartøyet er skadet og det må tas i bruk nødhavn, vil det etter en fastlagt prosedyre velges lokalitet hvor både hensyn til liv og helse og miljø kan ivaretas. Det er kartlagt lokaliteter langs kysten som kan brukes som nødhavner og strandsettingsplasser (se figur 6.6).

Brannvesenets oppgave vil være å begrense og slukke en eventuell brann. I Norge er det 5 yrkesbrannvesen som er tillagt en slik oppgave. Oljeindustrien har tilgang på spesialfartøy, og disse vil også kunne benyttes ift. gasskip.

Gjennom et internasjonalt nettverk har Kystdirektoratet også tilgang på spesialkompetanse på hindring av ukontrollert gassutstrømming og på brannbekjempelse.

Kystverket vil også ha en rolle sammen med havnemyndigheter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og politiet om å finne frem til et sted hvor fartøyet kan tas inn når situasjonen er stabilisert.

Tiltak

• Kystverket vil styrke sin kunnskap om miljøeffekter for marint miljø ved utslipp fra gasskip.