7 Forskning og utvikling

7.1 Innledning

Forskning og utvikling er viktig for å sikre at tiltak som settes inn for å styrke sjøsikkerheten og oljevernberedskapen er effektive, anvendes på rett måte og er riktig dimensjonert i forhold til oppgavene. Norge ligger langt fremme når det gjelder å utvikle metoder og utstyr for sjøsikkerhet og oljevern til sjøs. Forskning og utvikling på området har vært preget av god koordinering og videreføring av oppnådde resultater som grunnlag for ny utvikling de siste tredve årene.

På sjøsikkerhetsområdet har Norge særlig markert seg gjennom utvikling av maritim IKT. Resultatene fra denne utviklingen har blant annet blitt brukt som grunnlag for etablering av internasjonale løsninger. Den ledende posisjonen på oljevernområdet er et resultat av målbevisst satsing på FoU, både hos myndighetene og hos private oljevernorganisasjoner.

Oljevernberedskap er kostbart, og utstyret er ofte spesialutviklet for spesielle områder og klimatiske forhold. Erfaring viser at det tar 5–10 år før ny teknologi og kunnskap tas i bruk og er operasjonalisert i beredskapsorganisasjonene. Kontinuitet og forutsigbarhet innenfor forskningsfeltet har derfor stor betydning for at tiltakene innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal være mest mulig effektive.

7.2 FoU innen forebyggende sjøsikkerhet

Det er en målsetting for Regjeringen å trygge ferdselen til sjøs, og den offentlige forskningsinnsatsen rettet mot forebyggende sjøsikkerhet tar utgangspunkt i denne målsettingen. Tung offentlig forskningsinnsats fra 1980-tallet og utover har, sammen med den private leverandørindustrien, resultert i synergieffekter i form av felles teknologiutvikling.

Kystverket har vært en aktiv deltaker for å utvikle ny og bedre teknologi knyttet til sikkerhet og beredskap langs kysten. Utvikling av løsninger for operative funksjoner har vært basert på et bredt samarbeid med norsk industri, og med norske og europeiske forskningsinstitusjoner. Både private aktører, Norges forskningsråd og EUs rammeprogram har gitt økonomisk støtte til FoU-prosjekter. Kystverket har også samarbeidet med Sjøfartsdirektoratet, SINTEF, hovedredningssentralene og Det Norske Veritas.

Viktige utviklingsområder har vært databaser og rapporteringsverktøy, videreutvikling av navigasjons- og deteksjonsteknologi for skip, samt implementering av EU direktiver knyttet til videreutvikling av sikkerhet til sjøs.

Det norske ShipRep systemet, som er utviklet fra den opprinnelige losbestillingsdatabasen, er et grunnleggende element i det europeiske meldings- og informasjonssystemet SafeSeaNet. Kystverket deltok aktivt i utviklingen av SafeSeaNet, og dette resulterte også i at norske virksomheter har fått markedsandeler for sine produkter i flere land innen EU.

Norges Forskningsråd har bidratt med finansiering innen flere av delprosjektene i ShipRep. I SafeSeaNet-systemet er det lagt til rette for rapportering i henhold til kravene som følger av ISPS-koden. I tillegg arbeider IMO med endringer og tillegg i SOLAS-konvensjonen med tanke på innføring av et system for langtrekkende identifikasjon og sporing av skip (LRIT). Systemet vil benytte satellitter som kommunikasjonsledere. Formålet med et slikt system er i første rekke å gi kyststater mulighet til tidlig å vurdere sikkerhetsaspektet ved skip som beveger seg langs kysten, eller er på vei til havn. Systemet vil også kunne øke sikkerheten til skipene, spesielt ved søk og redning. Bindende krav til LRIT vil imidlertid neppe bli gjort gjeldende før i 2006.

Et samarbeid mellom Christian Mikkelsen Research AS (CMR) og hovedredningssentralene, med bidrag fra Kystverket, har resultert i utviklingen av et elektronisk verktøy til bruk i redningstjenesten. Kystverket har videreført samarbeidet om AIS med CMR. Det fokuseres nå på utvikling av systemer for elektronisk informasjon med sikte på kommersialisering.

Kystverkets data, herunder fyr- og merkeinformasjon, har blitt brukt i en rekke FoU prosjekter. Prosjektene Nasjonal Maritim Geodemonstrator (NMGD) og Maritimt brukergrensesnitt (BRM) har fokusert spesielt på Kystverkets informasjon i elektroniske kart om bord på skip. Dette har ført til at norske produsenter av elektroniske kart har kunnet utvikle nye informasjonstjenester til bruk for skip.

Norsk industri har fått en ledende rolle innen utvikling av overvåkingssystemer til bruk i maritime trafikksentraler (VTS). En av årsakene til dette er etablering og utvikling av Kystverkets trafikksentraler.

Et annet aktuelt utviklingsområde for Kystverket er elektroniske varslingssystemer for bølger og strøm.

Det samarbeides med Russland om å utvikle et felles overvåknings-, meldings- og informasjonssystem for oljetransporter og slepeoperasjoner i Barentsområdet, Barents VTMIS (Vessel Traffic Management and Information Services). Systemene vil bli koordinert i et samarbeid mellom Vardø trafikksentral og trafikksentralen i Murmansk. Grunnpilaren i dette samarbeidet er utveksling av informasjon fra AIS.

Satellittnavigasjon inngår som en viktig del av systemer for effektive og sikre transportløsninger. GPS er et globalt amerikansk satellittbasert navigasjonssystem. Differensiell GPS er utviklet for å tilby bedre posisjonsnøyaktighet og integritet for sivile brukere av systemet. EU er i ferd med å utvikle et eget satellittbasert navigasjonssystem, Galileo. Norge har deltatt i Galileo-prosjektets definisjonsfase, både på EU-siden som observatør i Galileo Styringskomité, og på ESA-siden i programstyret for navigasjon. Gjennom denne deltakelsen har Norge påvirket utviklingen av Galileo, slik at systemet får samme kvalitet i Norge som i det kontinentale Europa. Regjeringen har også besluttet å delta i den videre utviklingen av Galileo, både gjennom EU og gjennom ESA. Dette vil sikre norsk deltagelse i den navigasjonspolitiske og den industrielle utviklingen som er knyttet til Galileo-prosjektet.

Det er behov for å kartlegge effekter av endringer i tilgangen til og eventuelle avbrudd i de satellittbaserte navigasjonstjenestene. Det vises i denne sammenheng til USAs nasjonale politikk for satellittbasert posisjonering, navigasjon og tidsreferanse offentliggjort 15. des. 2004, og Volpe-rapporten utarbeidet av amerikanske myndigheter. Det framgår av Volpe-rapporten at faren for brudd i GPS-tjenesten kan reduseres, men ikke elimineres. Galileo vil være like sårbart som GPS på grunn av systemlikheten. Det er viktig å kartlegge konsekvensene av slike brudd. I luftfarten er problemet løst ved at det benyttes landbaserte lokale systemer. Alternative løsninger er også tilgjengelige for maritim sektor gjennom tradisjonelle navigasjonshjelpemidler, slik som radar, fyr og merker.

Programmet Risiko og sikkerhet i transportsektoren, RISIT, har som mål å frambringe kunnskap som kan gi bedre forståelse av transportrisiko, og gi et bedre grunnlag for risikohåndtering innenfor transportsektoren. Viktige delmål er å bidra til konkretisering av nullvisjonen i et vidt samfunnsperspektiv, og studere hvordan ulike måter å håndtere risiko kan påvirke transportsikkerheten. Programmet tar opp problemstillinger som er relevante for flere transportgrener, og finansieres av Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet og transportetatene.

EU-prosjektet Maritime Safety and Information Services (MarNIS), har ca. 50 forskjellige partnere fra hele Europa. Norske deltakere i MarNIS er SINTEF, Kongsberggruppen, C-Map, DNV, Meteorologisk institutt, LOG IT systems AS, Semekor AS, Oceanor, Kystverket og Sjøfartsdirektoratet.

Prosjektet skal utvikle løsninger for elektronisk informasjonsutveksling mellom skip og myndigheter og mellom ulike myndigheter i EU/EØS-land. Det elektroniske meldingssystemet SafeSeaNet og AIS-informasjon er sentrale elementer i MarNIS. Resultatene fra MarNIS skal også utvikles med tanke på de oppgaver som skal ivaretas av European Maritime Safety Agency (EMSA).

Prosjektet vil kunne danne grunnlag for implementering av standarder, operative løsinger og regelverk knyttet til forebyggende sjøsikkerhet i Europa. I MarNIS ligger det således vel til rette for å benytte norsk kunnskap som utgangspunkt for nye systemer og løsninger. I særlig grad gjelder dette overvåking, skipsrapportering og systemer for beredskapsopplegg og beslutningsstøtte. Kystverket deltar som fullverdig medlem i MarNIS-prosjektets styringskomité.

Gjennom EU-prosjektet Safety at Sea, som Kystverket leder, skal det utvikles forslag til felles standarder for risikovurderinger av sjøtransport i Nordsjøen. Det sees blant annet nærmere på bølger og strøm, strandsettingsplasser og nødhavner. Prosjektet utvikler også beslutningsverktøy til bruk under potensielt farlige situasjoner.

Pågående FoU-prosjekter innen sjøsikkerhet:

• Etablere felles europeiske M&I-løsninger gjennom MarNIS.

• Risiko og sikkerhet i transportsektoren, RISIT.

• Utvikle elektroniske varslingssystemer for bølger og strøm langs norskekysten.

• Safety at Sea.

7.3 FoU innen oljevernberedskap

Hovedformålet med FoU rettet mot oljevernberedskap er å forbedre og effektivisere skadebegrensingen av et akutt oljeutslipp. Norsk kompetanse og industriutvikling innen oljevernberedskap, er et resultat av systematisk arbeid over tid gjennom ulike FoU-programmer i regi av staten, forskningsmiljøene og private utstyrsleverandører. I dag anses norske forskningsmiljøer, konsulentselskaper og leverandørindustrien som verdensledende på flere felt innen oljevernberedskap. Som eksempel baserer den nasjonale leverandørindustrien innen oljevern seg hovedsakelig på eksport av mekanisk oljevernmateriell som kan brukes under alle klimatiske forhold.

Oljevernberedskapen består av biologiske, fysiske, kjemiske, tekniske, organisatoriske og operasjonelle elementer. Graden av suksess under en oljevernaksjon er avhengig av kunnskap og erfaring på alle disse fagfeltene. Forskning og videreutvikling av teknologi, metoder og kunnskap innen oljevern krever derfor innsats på tvers av fagdisipliner.

Siden Bravo-utblåsningen i 1977 og fram til i dag har det vært iverksatt en rekke større FoU-programmer, både i statlig og privat regi. Med statlig hel- eller delfinansiering er det fremskaffet kunnskap om oljeforurensningens effekter på marint miljø, forvitringsprosesser for ulike oljetyper og nytt oljevernmateriell. Kunnskap om mekanisk opptak av olje på sjø, kjemisk behandling (dispergering) av olje og materiell for dette har blitt utviklet og forbedret for å håndtere utslipp av nye råoljetyper. Tilsvarende er det utviklet metoder for opprensingstiltak i strandsonen og overvåking av forurensning.

Internasjonalt, og særlig etter større ulykker, har det blitt gjennomført flere teknologiutviklingsprogrammer innen mekanisk opptak, brenning, dispergering og strandsanering. De senere år har flere programmer blitt finansiert gjennom EU-systemet, blant annet som følge av «Erika»- og «Prestige»-hendelsene og den økende oljetransporten fra Nordvest-Russland. Et eksempel er det pågående programmet ARCOP, som har gitt en sammenstilling av dagens beste praksis i forhold til oljevern vinterstid, både i is og åpent farvann, og som i fortsettelsen vil gi konkrete anbefalinger med hensyn til videreutvikling.

Kunnskap om ulike oljers forvitringsegenskaper på sjø, er vesentlig for å dimensjonere beredskapen riktig i forhold til miljøtrussel, metodevalg og valg av responsteknikk. I dag er alle data for de ulike oljetypene på norsk sokkel lagt inn i operative modellverktøy, som beregner oljens forvitring under ulike betingelser. Slike modellverktøy benyttes av både myndigheter og oljeindustrien i forbindelse med beredskapsplanlegging, og ved gjennomføring av oljevernaksjoner.

Kystverket har pekt på flere aktuelle problemstillinger innen oljevernberedskapen som kan belyses gjennom ulike FoU-prosjekter. Det er bl.a. behov for oppdatert informasjon om utvalgte representative bunkersoljeprodukter, og informasjon om ulike russiske oljetyper for å komplettere modellverktøyet.

Det er videre behov for bedre miljøkunnskap for å oppdatere grunnlagsdata til bruk i ulike modeller og databaser. Slik oppdatert kunnskap og dokumentasjon kan gi grunnlag for videreutvikling av aksjonsspesifikke beslutningskriterier og fremtidige netto miljøgevinstanalyser.

Det er også behov for å vurdere en videreutvikling av teknologien for å øke den totale effektiviteten av mekanisk oljevern, slik at oppsamlingseffektiviteten forbedres. Et eksempel kan være videreutvikling av lenser som er mer effektive i høyere slepehastigheter og høyere sjø.

Det er i dag et stort fokus på å utvikle opptakssystemer for høyviskøse bunkersoljer og emulsjoner ved lave temperaturer. Ved temperaturer ned mot 0 grader brytes oljen svært langsomt ned, og de tunge bunkersoljene antar ekstreme viskositeter (asfalt). Det er utviklet pumpesystemer for høyviskøse produkter, men disse er i liten grad implementert i norsk beredskap. Det er derfor behov for å videreutvikle og tilpasse eksisterende opptaks- og pumpesystemer i Norge.

Det er også ønskelig å utvikle mobile varmesystemer som kan tilpasses alle fartøyer, slik at det blir lettere å pumpe den oppsamlede oljen ut av opptaksfartøyene.

Det bør fokuseres på videreutvikling av dispergeringsmidler med sikte på å forbedre påføringsmetoder, og kartlegging av potensialet for bruk mot bunkersoljer og andre tunge oljetyper som transporteres langs norskekysten.

I de senere år er det gjennomført ulike studier av alternativer til tradisjonell mekanisk strandsanering, som for eksempel kjemisk behandling og bioremediering (rensing ved hjelp av bioteknologi). Disse alternative metodene kan være mer effektive og mindre skadelige for miljøet enn massiv innsats av personell og mekanisk utstyr. Metodene vil trolig heller ikke generere de enorme avfallsmengdene som den tradisjonelle strandsaneringen gjør, og som i dag representerer et problem i forhold til videre behandling. Det er derfor behov for å utvikle alternativer til den tradisjonelle strandaksjonen, herunder videreutvikling av metodevalg tilpasset strandforholdene og utvikling av kvalifisert beslutningsgrunnlag for å vurdere når et område er «rent nok». Bedre grunnlagsdata for ulike saneringstiltak for forskjellige oljetyper og miljøbetingelser i Norge, vil kunne gi bedre beslutningskriterier og operative beslutningsverktøy ved strandaksjoner.

Det er en utfordring å etablere et operativt system hvor kompetente personer med ferdigheter og kompetanse i forhold til kriseledelse, mediehåndtering, samt oljeverntekniske og miljøfaglige spørsmål raskt kan bygges ut til å lede en stor aksjon. Videreutvikling av rutiner, systemer og verifikasjon gjennom øvelser bør prioriteres slik at ledelse og logistikksystemene er i stand til å håndtere større katastrofer. Samtidig må behovet for en oppfølging av den økonomiske situasjonen ved en aksjon ivaretas. I dette arbeidet bør en videreutvikling av databaserte beslutningstøttesystemer prioriteres. Eksisterende modeller, kartsystemer og databaser bør integreres slik at aksjonsorganisasjonen får et bedre grunnlag for å fatte raske og «riktige» beslutninger. Systemene bør også inneholde løsninger som gjør det enkelt å implementere erfaringer fra gjennomførte aksjoner, trening og øvelser.

I forbindelse med utvikling av mekaniske opptakssystemer og teknikker for fjerning av olje fra sjø og strand, må det fokuseres på helse, miljø og sikkerhet (HMS) for innsatsmannskapene.

Identifiserte behov for FoU-prosjekter innen oljevern:

• Øke kunnskapen om ulike oljers forvitringsegenskaper på sjø.

• Oppdatering av miljødata til bruk i modellarbeid og beslutningsgrunnlag under aksjoner.

• Teknologiutvikling med sikte på bedre opptak og pumping av høyviskøse oljer.

• Videreutvikling av dispergeringsmidler.

• Øke kunnskap om oljens egenskaper med hensyn til kulde og is.

• Videreutvikle alternative metoder til tradisjonelt mekanisk opptak, og til tradisjonelle teknikker for strandopptak.

• Videreutvikle databaserte beslutningsstøttesystemer til bruk under oljevernaksjoner.

7.4 Nye tiltak innen FoU

• Fiskeri- og kystdepartementet vil be Kystverket om å utarbeide en samlet oversikt over pågående og nye FOU-prosjekter innenfor sjøsikkerhet og oljevernberedskap, basert på behovene som er identifisert og beskrevet ovenfor. Oversikten bør utarbeides i samarbeid med andre offentlige og private aktører, og prioriteres på bakgrunn av behov og kostnader.

• Fiskeri- og kystdepartementet vil bidra til økt kunnskap om forvitringsegenskapene for oljer, for å bedre grunnlaget for dimensjonering av beredskapen og gjennomføring av oljevernaksjoner.

• Fiskeri- og kystdepartementet vil bidra til utvikling av oljevernutstyr tilpasset de rådende klimatiske forhold i nordområdene.

• En videre oppfølging av disse tiltak vil bli vurdert fortløpende i de kommende budsjettproposisjoner for Fiskeri- og kystdepartementet sett i lys av budsjettsituasjonen.