1 Innledning og sammendrag

Det er nær førti statlige organer som fører tilsyn med at private og offentlige aktører i Norge holder seg innenfor regler fastsatt i lover og forskrifter. Områdene det føres tilsyn med spenner fra produktkvalitet og arbeidsmiljø til transportsikkerhet, mediemangfold og konkurranse, og arbeidsoppgavene omfatter utarbeidelse av forskrifter, behandling av konsesjons- og dispensasjonssøknader, direkte inngrep, kontroller, og aktivt forbedringsarbeid overfor dem man fører tilsyn med. I alt går det hvert år med rundt 7 000 årsverk i dette arbeidet.

Det er et viktig arbeid som utføres av tilsynsorganene. Varer og tjenester skal være trygge for forbrukere og brukere. Mye av lovgivningen og eksisterende tilsyn er etablert for i siste instans å ivareta ulike kunde- og brukerhensyn. Det er avgjørende at folk kan føle seg sikre på den maten de kjøper i butikkene, at de kan stole på banker og forsikringsselskaper, at de kan føle trygghet på arbeidsplassene, at de har visshet for at mediene gir rom for et mangfold av meninger, at de vet at sikkerheten blir ivaretatt når de skal reise med buss, tog eller fly, og at de kan stole på at bedrifter med markedsmakt ikke får sko seg på deres bekostning.

Ikke bare er tilsynsarbeidet viktig - det blir viktigere etter hvert som samfunnet blir mer mangfoldig og i større grad basert på markeder og andre desentraliserte styringsmodeller. Desentralisering av makt og myndighet er langt på vei et gode i seg selv, og det er samtidig nødvendig for i det hele tatt å få et moderne, komplisert samfunn til å fungere. Skal et desentralisert, til dels markedsbasert, system fungere godt, må det imidlertid suppleres med sterkt og aktivt tilsyn fra fellesskapets side - for å sikre enkeltinnbyggerne mot maktovergrep, for å sørge for at bedrifter og produkter holder den kvalitet de lover, og i noen grad for å beskytte innbyggerne mot seg selv.

Det er tilsynenes rolle som korrektiv og kvalitetsgarantist i et samfunn med økt vekt på desentralisering og styring via markeder som er bakgrunnen for at regjeringen med dette fremlegger en egen melding om statlige tilsyn. Gitt tilsynenes økte betydning, er det nødvendig å vurdere om de har de rammevilkår og den selvstendighet som er nødvendig for å fylle oppgaven. Det er i den forbindelse også naturlig å vurdere om vi har de rette tilsynsenhetene og om avgrensningen mellom dem er hensiktsmessig. Videre bør det vurderes om oppgavefordelingen mellom tilsynsenheter på den ene side, og departementer og direktorater på den annen side, er i samsvar med de respektive roller ulike deler av forvaltningsapparatet skal ha. Det er disse spørsmålene som utgjør hovedtemaet i meldingen.

I tilknytning til disse spørsmålene tar meldingen også opp spørsmålet om hva tilsynsambisjonen skal være og hvordan tilsynsfunksjonen skal utøves. Det er viktige og vanskelige avveininger her. På den ene side skal statlige tilsyn være et korrektiv overfor næringslivet og andre aktører. På den annen side må ikke tilsynene utgjøre en hemsko for innovasjoner og utvikling i næringsliv og offentlig tjenesteytelse. Målet må være å utvikle en tilsynsfilosofi som gjør at disse to hensynene i minst mulig grad kommer i konflikt med hverandre.

Med rundt 7 000 årsverk utgjør statlige tilsyn en betydelig del av sentralforvaltningen. Regjeringen har som mål å trekke på kompetansen i alle deler av landet og i den forbindelse å legge flere statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-området. Det er i den sammenheng naturlig å vurdere lokaliseringen av statlige tilsyn, blant annet fordi tilsynsenhetene har mindre behov enn andre deler av sentralforvaltningen for å ligge nær regjeringsapparatet. I meldingen drøftes derfor også lokaliseringsspørsmålet.

Meldingen tar ikke opp spørsmål knyttet til tilsyn med kommunesektoren. En viktig del av statens tilsynsvirksomhet gjelder nettopp kommunene. Det er imidlertid så mange spesielle problemstillinger knyttet til denne delen av tilsynsarbeidet - blant annet fordi omfanget av tilsyn må veies opp mot det kommunale selvstyret og den demokratiske kontoll som utøves gjennom dette - at det ikke er naturlig å velge de samme løsninger på dette området som på andre områder der staten fører tilsyn. Regjeringen vil derfor senere komme tilbake til spørsmålet om tilsyn med kommunenes virksomhet som en egen sak i en dertil egnet form.

Meldingen tar heller ikke opp politiets og domstolenes roller. I håndhevelsen av lover og forskrifter har rettsvesenet en spesielt sentral rolle, og det kunne på mange måter vært naturlig i meldingen også å drøfte rollefordelingen mellom tilsynsenhetene og rettsvesenet. De problemstillingene som knytter seg til tilsynsenhetene er imidlertid så viktige, og så vidt forskjellige fra problemstillinger knyttet til rettsvesenet, at en slik drøftelse lett ville ta oppmerksomheten bort fra det som er formålet med meldingen.

1.1 Utfordringer ved dagens tilsynsorganisering

Når regjeringen, som del av sitt program for modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor, fremmer en stortingsmelding om statlige tilsyn, er det ikke begrunnet i at dagens tilsyn generelt er kjennetegnet av alvorlig funksjonssvikt. De enkelte tilsynsorganer kan fungere mer eller mindre godt, men det er ikke hensikten i denne sammenheng å gjøre noen inngående og konkret evaluering av hvert enkelt tilsyn. Etter regjeringens vurdering er det imidlertid en svakhet ved deler av dagens tilsynsorganisering at den langt på vei er et produkt av praktiske ad hoc-vurderinger knyttet til etablering av de enkelte tilsynsorganer. Dagens tilsynsstruktur er vokst frem over lang tid og fremstår på mange måter som uoversiktlig og komplisert.

I en situasjon hvor de fleste er enige om at offentlig sektor står under et betydelig press for å styrke sin legitimitet i befolkningen, stiller dette tilsynene overfor nye utfordringer med hensyn til en bedre tilpasning både til dagens, men ikke minst fremtidens krav om en mer funksjonsdyktig offentlig sektor. De statlige tilsynene spiller i dag en sentral rolle som iverksettere av statlig reguleringspolitikk. Tilsynenes rolle vil i fremtiden bli enda mer betydningsfull, men på en noe annen måte. Regjeringen ønsker å gjennomføre forenkling og avregulering på en rekke sektorer. Dette må iverksettes parallelt med større delegering og desentralisering av offentlig myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon. For å nå disse målene må de statlige tilsynene gis mulighet og forutsetninger for å ivareta en sentral rolle som borgernes og brukernes garantister for at statlig myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon holder de krav og standarder som regjering og Storting setter. Regjeringen mener at dette stiller dagens tilsynsstruktur og de enkelte virksomheter overfor betydelige utfordringer og endringsbehov.

De viktigste utfordringene er knyttet til

• Klarhet i tilsynenes rolle

• Tilsynenes legitimitet overfor borgere og tilsynsobjekter

• Virkningene for næringslivet av tilsynenes organisering og arbeidsform

1.1.1 Rolleklarhet

En av de største utfordringene knytter seg til selve tilsynsrollen. Det har sammenheng med tre forhold.

For det første er det ikke alltid klare ansvarsforhold hva gjelder oppgavefordelingen mellom de ulike tilsynene. Dette har sitt opphav i at flere tilsyn kan sies å føre kontroll med samme overordnete formål, men hvor tilsynene er hjemlet i forskjellige regelverk og forvalter ulike virkemidler. Tilsynene vil ofte rette seg mot de samme tilsynsobjekter og behandle ulike aspekter av de samme saksforhold. Dette gjelder for eksempel på konkurransesiden der tilsynet med virksom konkurranse utføres foruten av Konkurransetilsynet også av Kredittilsynet, Norges Vassdrags- og energidirektorat, Eierskapstilsynet og Post- og teletilsynet. Siden flere tilsyn kan ha ansvar for samme sak, har det vært behov for å etablere en rekke samarbeidsavtaler for hvordan saksbehandlingen skal koordineres. Selv om disse samarbeidsavtalene er funksjonelle, kan det likevel være behov for en klarere definering av grenselinjer og ansvarsdeling mellom tilsynene.

For det andre er det i mye av tilsynsarbeidet en sammenvevning av politikk og fag. Politikk dreier seg i stor grad om å avveie ulike samfunnshensyn. En slik avveining er politisk av natur og knyttet opp til behovet for at demokratisk valgte politiske myndigheter står ansvarlig for slike valg og prioriteringer. Utfordringen i et demokrati- og rettssikkerhetsperspektiv, er at det må komme klart frem hvem som foretar disse avveiningene og hvordan de foretas. Saksgang og beslutninger bør være etterprøvbare for en kritisk offentlighet. Eksempler på saker som kan kreve slike avveininger av ulike legitime samfunnshensyn kan være fusjonssaker hvor støtte og beskyttelse av norske næringsaktører kan komme i konflikt med hensynet til konkurranse og forbrukerhensyn. Innen områdene trafikksikkerhet, helse, miljø og sikkerhet og matsikkerhet må det balanseres mellom ønsket om høyest mulig beskyttelse og sikkerhet, og hensynet til økonomiske rammebetingelser for næringene og offentlige tjenesteprodusenter.

Det er en utfordring å unngå at håndteringen av slike avveininger skjer implisitt og skjult. I dag er langt de fleste tilsynsorganer underlagt departemental styring og kontroll på linje med andre typer forvaltningsoppgaver. Det er viktig å unngå en uryddig sammenblanding av politiske og faglige hensyn. De politiske hensyn bør først og fremst komme til uttrykk gjennom den generelle normsetting i lover og forskrifter. Politisk overprøving av enkeltavgjørelser som i utgangspunktet er faglig baserte, kan være legitimt og nødvendig i enkelte tilfeller. Da er det imidlertid viktig at det nettopp er politiske myndigheter som foretar en slik overprøving og det bør fremgå klart at det er det som skjer. Politisk overprøvning i enkeltsaker vil på den andre siden kunne gjøre saksbehandlingen vilkårlig og skape utilsiktede presedensvirkninger. På sikt vil dette også kunne undergrave tilsynenes legitimitet overfor omverdenen. En politisk overprøving av enkeltsaker kan også åpne for lobbyvirksomhet og en politisering av beslutninger som burde vært rent faglige. Sammenblanding av politiske og faglige hensyn kan også gi seg utslag i at politiske avveininger forsøkes kamuflert som faglige argumenter. Dette kan særlig være en fare når avveiningene mellom ulike hensyn skjer på tilsynsnivå og ikke på politisk nivå, samtidig som det er nær uformell kontakt mellom departement og tilsyn.

For det tredje er det i dag mange tilsyn som har en blanding av direktorats-, tjenesteprodusents- og tilsynsoppgaver. Eksempelvis har Konkurransetilsynet både tilsynsoppgaver på vegne av departementet og utredningsoppgaver for departementet; Norges Vassdrags- og Energidirektorat har omfattende forvaltningsoppgaver i tillegg til tilsyns- og kontrollansvar overfor kraftnæringen; og Oljedirektoratet har både tilsynsansvar for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsnæringen og ansvar for ressursforvaltning på norsk sokkel. Ved slike oppgavekombinasjoner kan man komme i skade for å la én oppgave man er tillagt påvirke måten man utfører de andre oppgavene på. Samtidig kan det oppstå vertikal uryddighet om et tilsyn er premissleverandør for et departement som man samtidig skal utføre kontrolloppgaver for.

For å unngå de rolleuklarheter som slike forhold fører med seg, er det behov for en klarere rolle- og oppgavedeling mellom de ulike tilsynene, innenfor hvert tilsyn og mellom tilsynene og deres overordnede departement. For at roller og oppgaver skal fremstå som ryddige overfor allmennheten og tilsynsobjektene, bør formålene med de enkelte tilsynene i større grad klargjøres og rendyrkes slik at det blir klart hvilke tilsyn som har ene- eller hovedansvar for å følge opp hvert enkelt formål.

Samtidig bør tilsynsfunksjonen i større grad rendyrkes for å unngå at de ulike rollene kan komme i konflikt med hverandre og bidra til at det stilles spørsmål ved tilsynets legitimitet. Det er ikke alle rollekombinasjoner som er like problematiske, men i det minste bør det unngås at et offentlig tilsyn også opptrer som tjenesteleverandør i forhold til sine egne tilsynsobjekter.

Når det gjelder forholdet mellom tilsynene og deres overordnete departement er det også her behov for en gjennomgang. Tilsynets oppgave bør være å utøve tilsyn innenfor fastsatte regler og forskrifter og gjøre faglige vurderinger. Det bør være et mål at tilsynene ikke foretar avveininger som er politiske i sin karakter. Slike avveininger bør gjøres av regjeringen eller av departementene; enten i form av utforming av regler og eller omgjøring av vedtak. Den første formen for politisk styring bør være idealet for å oppnå en ryddig og forutsigbar saksbehandling. I tråd med regjeringens mål om større delegering av myndighet, bør førsteinstansavgjørelser som hovedregel bli lagt til tilsynene.

1.1.2 Legitimitet

For at tilsynene skal kunne utøve sin rolle er det helt avgjørende at de har tillit og troverdighet i forhold til offentligheten. Hendelser som Åsta-ulykken og Sleipner-forliset og den etterfølgende diskusjon og gransking av disse tragediene har understreket hvor viktig det er med sterke og kompetente tilsynsorganer. Det er derfor behov for å drøfte hvilke tiltak som proaktivt kan sikre og styrke tilsynenes autoritet og tillit. Ikke minst gjelder det de tilsyn som har et spesielt ansvar for sikkerhet og forebygging av hendelser med stort ulykkespotensial.

For at tilsynene skal ha en høy legitimitet og kunne gjøre gode faglige vurderinger, er det helt avgjørende at de besitter høy kompetanse. Det er også helt sentralt at tilsynenes kompetanse ikke er dårligere enn den partene har til disposisjon. På enkelte områder har tilsynene problemer med å rekruttere, beholde og videreutvikle kompetanse. Dette har delvis sammenheng med at lønnsnivået i det offentlige er lavere enn i privat næringsliv og at tilgangen på høyt kvalifisert kompetanse som ønsker seg til tilsynene er for lav der tilsynene er lokalisert i dag. Mange tilsyn oppleves som attraktive arbeidsplasser i startfasen av en karriere, men etter noen år forlater dyktige medarbeidere tilsynene for å gå over i privat næringsliv og ikke sjelden til den bransjen som de førte tilsyn med.

For å øke tilsynenes legitimitet og gjennomslagskraft er det derfor viktig å styrke deres faglige kompetanse, å øke deres uavhengighet og å synliggjøre hvordan avveininger foretas. Det er særlig viktig at tilsynene har en kompetanse som kan skape tiltro til at de gjør gode faglige vurderinger og at de er i stand til å møte partene i deres faglige argumentasjon. Uten gode faglige vurderinger vil tilsynenes vedtak i større grad bli utsatt for overprøvning og partenes innsigelser mot tilsynenes vurderinger få større gjennomslagskraft. Mange av sakene tilsynene behandler har også store økonomiske konsekvenser og det er viktig at en har tiltro til at de vedtak som fattes er riktige og at de ikke har utilsiktede økonomiske virkninger.

Skal tilsynene få økt legitimitet og gjennomslagskraft, må det ikke skapes usikkerhet i forhold til hvilke vurderinger som ligger til grunn for tilsynenes beslutninger. Allmennheten må ha tiltro til at tilsynene har høy faglig integritet, og at ikke særinteresser eller andre utenforliggende interesser påvirker de vedtak som fattes. Nærhet og faglig dialog mellom tilsyn og tilsynsobjekt kan bidra til å bygge opp kompetanse hos begge parter. På den andre siden vil tett kontakt med et begrenset antall tilsynsobjekter kunne føre til at tilsynet får en uheldig identifikasjon med bransjeinteressene.

Også uavhengigheten i forhold til de politiske myndigheter bør styrkes, og muligheten til å overprøve tilsynenes vedtak reduseres. Uavhengighet må imidlertid sees i sammenheng med tilsynenes faglige kompetanse. Uten faglig sterke tilsyn vil det være uforsvarlig å legge opp til økt uavhengighet.

For å skape økt legitimitet er det også viktig at avveiningen mellom ulike hensyn, faglige og/eller politiske, gjøres eksplisitte og skjer på politisk nivå i departementene eller i regjeringen. Dette vil redusere sammenblandingen av politikk og fag og øke troverdigheten til at tilsynenes beslutninger er fattet på et godt faglig grunnlag.

1.1.3 Forholdet til næringslivet

Et sentralt mål med meldingen er å legge til rette for at styrking av tilsyn skal gå hånd i hånd med en dynamisk næringslivsutvikling.

Mange av tilsynsobjektene - ikke minst i næringslivet - opplever ofte tilsynsmyndighetene og regulerende myndigheter som en hemsko for egen utvikling. De plages av detaljregulering, lang saksbehandlingstid og uklare ansvarsforhold mellom ulike myndighetsorganer. Selv om utfallet av en sak alltid kan være beheftet med usikkerhet, kan sammenblandingen av faglige og politiske interesser føre til uforutsigbarhet. Sterk detaljregulering har særlig vært fremtredende innenfor tele- og finansbransjen der markedene har gått fra en regulert til en gradvis mer de-regulert karakter.

Selv om det sannsynligvis alltid vil være uenighet mellom tilsynsobjektene og myndighetene om hvor lang saksbehandlingstiden ideelt sett bør være, er lang behandlingstid et problem, særlig tatt hensyn til at vedtak i disse sakene ofte har betydelige økonomiske implikasjoner. Det er også viktig å ta i betraktning at andre nordiske lands myndigheter ofte har en langt raskere behandling av saker som går på tvers av de nordiske landegrensene. Det er imidlertid viktig å understreke at slike problemer har sin årsak i det regelverket som ligger til grunn for tilsynet. Problematikken må således ses i forbindelse med regjeringens igangsatte regelforenklingsarbeid. Målsetningen med tilsynsreformen er å styrke håndhevingen, men med et mindre detaljert regelverk og mer funksjonelle krav. Det vil videre være et mål å avvikle tradisjonelle statlige tilsynsordninger på de områder hvor dette med fordel kunne erstattes, eller i det minste reduseres, ved alternativer som for eksempel akkreditering og sertifisering.

For å legge til rette for dynamisk næringsutvikling er det derfor et viktig mål at fokuset dreies fra adferdsregulering over til strukturregulering, og at tilsynene i sitt arbeid er løsningsorientert snarere enn forbuds- og påbudsorientert. Dette vil medføre at tilsynenes behov for å detaljkontrollere virksomhetenes adferd reduseres, og at tilsynene på konkurranseområdet som et eksempel kan rette ressursene inn mot å få til en virksom og dynamisk konkurranse.

Tilsynsvirksomheten på områder som HMS (helse, miljø og sikkerhet) bør tilsvarende i større grad dreies fra detaljerte pålegg til å rette fokus mot en styrket internkontroll utført av bedriftene selv. En økt vekt på å ansvarliggjøre bedriftene og etablere interne kontrollsystemer vil være en mer effektiv form for tilsynsvirksomhet som understøtter bedriftenes mål om å forvalte den ressursen de ansatte representerer på en best mulig måte. Dette vil selvfølgelig fordre at næringen er moden for at reguleringen gjøres mindre detaljorientert og at bedriftene viser vilje til å bygge opp sterke interne kontrollsystemer. Det bør vurderes om enkelte av dagens mange tilsynsordninger kan avvikles. På andre områder bør det etableres sterkere samarbeid mellom tilsynene med sikte på å samordne kontrollvirksomheten. Videre er det et mål at bedriftene ikke skal trenge å forholde seg til flere tilsynsmyndigheter enn det som er strengt nødvendig.

For å legge best mulig til rette for en høyest mulig verdiskaping er det nødvendig at næringslivet opplever tilsynsvirksomheten som forutsigbar. Derfor er det viktig at rammene for tilsynsvirksomhetene har en viss grad av stabilitet. Det er også viktig at begge parter (næringsliv og myndigheter) tar hensyn til hverandres behov når det gjelder saksbehandlingstider. Myndighetene har behov for å utføre forsvarlig saksbehandling med likebehandling og høring av berørte instanser. Bedriftene på sin side har ofte behov for en rask avklaring for å kunne tilpasse virksomheten best mulig til gjeldende produksjons- og markedsforhold. Det bør være et mål med forhåndsdefinerte saksbehandlingsfrister ved saksbehandling i et tilsyn.

En del tilsynsetater utarbeider regelverk i tillegg til å ivareta tilsynsfunksjoner. For bedriftene krever det en betydelig administrativ kapasitet å sette seg inn i og holde seg oppdatert om gjeldende bestemmelser. Det vil derfor bli lagt vekt på at tilsynene bestreber seg på å gjøre regelverket så enkelt og oversiktlig som mulig, og med en viss stabilitet over tid. Dette vil på flere områder ha som konsekvens at styringsambisjonene innen enkeltsektorer reduseres.

Tilsynsvirksomhet kan finansieres enten av staten eller av de som er målgruppen for tilsynsvirksomheten. Annen virksomhet som tilsynet eventuelt driver bør finansieres på ordinær måte av staten. Gebyr kan være knyttet til en faktisk aktivitet fra en tilsynsetat eller ilegges uten at det ytes noen bestemt motytelse. Felles for gebyrordninger er ofte at det ikke finnes alternative «leverandører» av tilsynstjenestene, og at det derfor ikke er noen markedspris som gebyret kan sammenlignes med.

Hvilket prinsipp som bør velges for å fastsette en optimal finansiering av tilsyn vil avhenge av blant annet hvorvidt det er mulig å avgrense aktørene det skal føres tilsyn med samt administrative forhold. Hvis det ikke er mulig å avgrense virkeområdet for den enkelte tilsynsvirksomhet på en hensiktsmessig måte, bør staten forestå finansieringen av de faste kostnadene for tilsynet.

I og med at tilsynene vil være i en monopolsituasjon, er en ikke sikret at de tilpasser seg på en samfunnsøkonomisk optimal måte. Det kan tenkes at det utvikles mer omfattende og kostnadskrevende virksomhet enn det som er nødvendig for å ivareta oppgavene på en god nok måte. For å sikre en optimal drift av tilsynene vil det derfor være nødvendig at ansvarlig departement med jevne mellomrom foretar analyser av dette i samarbeid med de aktuelle tilsyn.

1.1.4 Andre forhold

De utfordringer og problemstillinger som er skissert ovenfor er også i økende grad reflektert i andre lands organisering av sine tilsynsordninger. Ikke minst gjelder dette innen EU, hvor problemstillinger knyttet til tilsynsorganenes uavhengighet og separasjon i forhold til andre offentlige roller og oppgaver synes å bli tillagt stadig økende vekt og interesse. Gjennom EØS-avtalen har utviklingen i EU allerede stor betydning for norsk regulering og tilsynsorganisering. Det er således egne utfordringer knyttet til at organiseringen av våre nasjonale tilsyn utvikles i tråd med utviklingen i EU.

En viktig del av de statlige tilsynsordningene retter seg mot kommunal myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon. Også her mener regjeringen det ligger vesentlige utfordringer med hensyn til tilsynenes organisering og funksjon. Tilsyn rettet mot kommunal sektor reiser imidlertid spesielle problemstilinger. Dette er først og fremst knyttet til det kommunale selvstyret og regjeringens målsetting om desentralisering av oppgaver og større frihet for kommunene til selv å velge måter å organisere tjenestetilbudet på. Dette må balanseres mot behovet for at rettssikkerheten til den enkelte borger ivaretas og at tjenestetilbudet holder en forsvarlig kvalitet i forhold til lover og forskrifter. Fordi statlig tilsyn rettet mot kommunal sektor reiser helt egne problemstillinger, har regjeringen valgt å holde dette temaet utenfor denne stortingsmeldingen, slik at det kan bli gjenstand for en egen gjennomgang og vurdering. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med resultatet av denne gjennomgangen på en egnet måte.

1.2 Idealer for organisering og utføring av tilsynsvirksomhet

Med bakgrunn i utfordringene beskrevet ovenfor, ønsker regjeringen med fremleggelsen av denne stortingsmeldingen å legge grunnlaget for en kvalitetsreform for de statlige tilsynene og sette dem bedre i stand til å møte kravene om en mer funksjonsdyktig offentlig sektor.

De generelle idealer for organiseringen av tilsynfunksjonen tar utgangspunkt i de utfordringer og mål for tilsynsreformene som er beskrevet ovenfor. Organisering av tilsyn kan knyttes til to hoveddimensjoner; den horisontale organisering og den vertikale organisering. Den horisontale dimensjonen dreier seg om hvordan oppgaver og myndighet er fordelt mellom ulike myndigheter. Den vertikale dimensjonen dreier seg om relasjonen mellom underordnet og overordnet myndighet, dvs spørsmål om grad av delegering av myndighet og faglig uavhengighet.

Den horisontale organiseringen kan baseres på ulike prinsipper eller modeller. En rendyrket funksjonsspesialisert modell ville tilsi at de enkelte tilsyn var organisert og spesialisert etter én bestemt funksjon eller formål og med alle sektorer eller bransjer som gjenstand for regulering og kontroll av dette formålet. En rendyrket sektorspesialisert modell ville tilsi at de enkelte tilsyn var organisert og spesialisert etter sektor og bransje, hvor ett tilsyn har et samlet ansvar for oppfølging av myndighetskrav og -regulering av den spesifikke sektor eller bransje. I dagens norske forvaltning finner vi få eksempler på at tilsyn er organisert etter en av disse rendyrkete modellene. I de fleste tilfelle er dagens tilsyn organisert etter en blanding av disse to spesialiseringsprinsippene.

I den vertikale dimensjonen kan graden av delegert myndighet til et tilsyn, og graden av faglig uavhengighet i forhold til overordnet departement, tenkes innplassert på en glidende skala fra en modell hvor tilsynene var gitt fullstendig faglig autonomi, innen rammene av lovene, i forhold til departementene. Med andre ord en stilling nesten på linje med våre domstoler. I den andre enden av skalaen vil tilsyn være fullt ut underlagt departemental styring, kontroll og instruksjon. Med andre ord som et ordinært forvaltningsorgan. I dag er de fleste tilsyn organisert nærmere den siste modellen, men med variasjoner i hvor langt departementene har delegert beslutningsmyndighet. Det finnes også enkelte eksempler på tilsyn som etter lovgivningen er gitt en stor uavhengighet i enkeltsaker.

Ulike kombinasjoner av horisontale og vertikale organisasjonsprinsipper kan illustreres gjennom tabell 1.1 nedenfor.

Det finnes ikke noe lovfestet eller ulovfestet prinsipp om forsvarlig systemorganisering i norsk forvaltningsrett. Ingen enkelt organisasjonsmodell i den horisontale og vertikale dimensjonen fremstår som en idealmodell som kan løse alle utfordringer som tilsynsorganiseringen står overfor. Valg av organisasjonsmodell vil likevel åpenbart påvirke hvordan det enkelte tilsyn vil forstå og utføre sine oppgaver.

Utstrakt delegering og faglig uavhengighet kan gi raske og effektive beslutninger i tilsynene, og kan være særlig fordelaktig der rask saksbehandling tillegges stor vekt. Samtidig gjør en slik rendyrket modell det vanskeligere å tilrettelegge for en politisk avveining mellom ulike mål og samfunnshensyn.

En rendyrket funksjonsspesialisert modell kan gi klare og entydige målsettinger og mulighet for faglig spesialisering, men på den andre siden vil en slik modell kunne medføre at den enkelte sektor og bransje får et større antall tilsyn å forholde seg til med den samordningsproblematikk det vil reise. Fordi flere tilsyn vil måtte behandle ulike sider av samme sak, vil det også være mer problematisk å gi tilsynene en utstrakt grad av uavhengighet.

En rendyrket sektorspesialisert modell kan oppfattes som en fordel sett fra den enkelte virksomhets (tilsynsobjekts) side ved at man får et svært begrenset antall tilsyn å forholde seg til. På den andre siden vil en slik modell kunne føre til at tilsynsmyndigheten får en uheldig identifikasjon med bransjens interesser og mister de overordnete, samfunnsmessige målene av syne. En slik identifikasjon vil antakelig lettere oppstå for tilsyn som er organisert etter sektorprinsippet enn for tilsyn som er organisert med bredere sektormessig ansvarområde.

Organiseringen i den horisontale og den vertikale dimensjonen henger sammen ved at tilsyn som bør gis større faglig uavhengighet i forhold til departementene også bør være organisert slik at de har klare og entydige målsettinger. Det kan være vanskelig for politiske myndigheter å formidle til uavhengige tilsyn hvilke overordnete politiske føringer som skal legges til grunn for avveiningen mellom ulike hensyn, og slike avveininger bør også til sist være en politisk oppgave og ansvar.

Nøytralitet og objektivitet i saksbehandlingen må uansett være et grunnleggende krav til offentlig sektor. For tilsyn innebærer dette at alle relevante hensyn i forhold til regelverket trekkes inn. Borgere og brukere skal være sikre på at det offentlige opptrer ryddig i sine roller som myndighet, eier, tjenesteprodusent, finansieringskilde og kontrollør, og vite hvilken instans som er ansvarlig for hva. Dette innbærer at organiseringen ikke må være egnet til å svekke allmennhetens tillit til at tilsynsrollen utøves uten uberettiget påvirkning fra andre offentlige roller. Dette vil få økt betydning i en fremtidig situasjon der private og offentlige virksomheter i økende grad vil konkurrere om offentlig tjenesteproduksjon. Det må ikke kunne reises spørsmål om forskjellsbehandling til fordel for offentlige virksomheter.

Med dette utgangspunkt vil regjeringen fremlegge fire idealer for organisering og utføring av tilsynsfunksjonen. Ved å benevne dette idealer, fremfor prinsipper eller retningslinjer, vil regjeringen understreke at intensjonen er å angi en generell retning som tilsynsreformene bør bevege seg mot. Ulike hensyn gjør seg imidlertid gjeldende for de ulike tilsyn og sektorer. Sektorspesifikke hensyn kan derfor tilsi avvik fra ideelle organisasjonsprinsipper. I hvilken grad idealene bør gjennomføres innen de enkelte sektorer eller tilsyn, må derfor bero på nærmere vurderinger. Det vises til en mer konkret vurdering av enkelte tilsyn i kapitlene 5 til 8.

1.2.1 En klar og tydelig rolle for tilsynene

Innen forvaltningen er rollekonflikt, i betydningen kryssende forventninger til den som innehar en rolle, et nokså alminnelig fenomen. Det kan endog hevdes at dette er et særpreg for forvaltningen, og som ofte begrunner at oppgavene nettopp er forvaltningsoppgaver: det skal avveies mellom ulike hensyn. En innbakt målkonflikt trenger derfor ikke å innebære en uønsket rollekonflikt. Regjeringens vurdering er imidlertid at den norske forvaltningstradisjonen i for stor grad har integrert ulike roller og formål i samme forvaltningsorganer. Løsninger der samme organisasjon ivaretar motstridende formål kan redusere allmennhetens tillit til at staten opptrer ryddig i sine ulike roller. Videre kan en sammenblanding av tilsynsrollen og andre roller lede til at tilsynsrollen ikke kan utføres med den styrke regjeringen ønsker.

For å styrke tilsynsfunksjonen og sikre allmennhetens og tilsynsobjektenes tillit til myndighetene, bør det tilstrebes visse organisatoriske skiller mellom tilsynsrollen og andre roller. En avveining av hvilke rollekonflikter som er problematiske må foretas for det enkelte tilsyn. Det kan likevel gjøres enkelte generelle betraktninger og gis enkelte generelle eksempler på hvilke typer rollekonflikter som oppstår når tilsynsrollen kombineres med andre roller.

Den mest åpenbare rollekonflikten finner sted dersom tilsynsorganet, i tillegg til å kontrollere, også står for kommersiell tjenesteproduksjon overfor tilsynsobjektene. En slik organisering kan skape et uheldig inntrykk av koblinger mellom tjenestekjøp og tilsynsresultater. En slik rollekombinasjon skaper også incentiver i retning av at tilsynet kan bli for sterkt eller skjevt vinklet i forhold til regelverket for å sikre etterspørsel etter lønnsomme tjenester produsert av tilsynet.

Tilsynsrollen kan være problematisk å kombinere med øvrige forvaltningsoppgaver. For eksempel skal Oljedirektoratet gjennom sin ressursforvaltning bidra til å skape størst mulig verdier for samfunnet fra olje- og gassvirksomheten. Samtidig skal direktoratet føre tilsyn med sikkerhet og arbeidsmiljø. Hensynet til en effektiv ressursforvaltning kan komme i konflikt med sikkerhetstilsynsvirksomheten. Innenfor helseforvaltningen er rendyrkingen av tilsynsfunksjonen i Statens Helsetilsyn og overføringen av forvaltnings- og iverksettingsoppgaver til Sosial- og helsedirektoratet et eksempel på en reorganisering dels motivert av å sikre en klarere rollefordeling mellom tilsynsoppgaver og andre forvaltningsoppgaver.

Andre typer forvaltningsoppgaver som ligger i dagens tilsyn bør vurderes ut fra om de forårsaker problematiske rollekonflikter fra tilsynsobjektenes eller allmennhetens perspektiv. Hensynet til rolleavklaring må tillegges stor vekt, men på den annen side må ikke tilsynsoppgaver forstås så snevert at det kun omfatter rene inspeksjonsoppgaver. Vurderinger av hvilke rollekonflikter som er problematiske må vurderes i det enkelte tilfelle.

1.2.2 Klare og tydelige formål for tilsynene

Alle de ulike samfunnshensynene som over tid er blitt regulert, har resultert i en uoversiktlig reguleringsstruktur. Lovverket har ulike formål og virkeområder som gjør det vanskelig å gi en fyllestgjørende oversikt over hvilke formål som ivaretas av hvem, hvordan, hvor eller i hvilken situasjon.

1.2.2.1 Unngå konflikterende formål i samme tilsyn

Endringer i tilsynsorganiseringen må ta sikte på at samme tilsyn normalt ikke skal ivareta formål som kan stå i konflikt til hverandre. Slike avveininger vil ofte være av politisk karakter og bør ikke foretas av tilsynene. Formålet til lovene det skal føres tilsyn etter utgjør mål for tilsynet. Konflikterende mål kan oppstå ved at det føres tilsyn etter flere lover med motstridende formål, eller at det er motstridende formål i en og samme lov. Målkonflikter kan løses på flere måter. For det første kan lovverket endres med sikte på å avvikle formål som står i konflikt. Alternativt kan tilsynsansvar flyttes slik at konflikterende formål ikke ivaretas av ett og samme tilsyn. En gjennomgang av lovgrunnlaget til de ulike tilsynene er derfor ønskelig.

1.2.2.2 Unngå at samme formål ivaretas av forskjellige tilsyn

Kompleksiteten i lovverket som nevnt under punktet ovenfor medfører også at samme formål ivaretas av forskjellige tilsyn. På enkelte områder i samfunnslivet er det flere tilsyn som ivaretar dels samme formål og/eller at det er klare grenseflater i forhold til tilsynene. Ett eksempel er at Konkurransetilsynet, Post- og teletilsynet og Kredittilsynet alle har oppgaver knyttet til konkurranse. Et annet eksempel er at både Arbeidstilsynet og Luftfartstilsynet har ansvaret for arbeidsmiljøet for personell i luftfarten. Jernbanetilsynet og Direktoratet for brann- og elsikkerhet har ansvar for forskjellige sider av sikkerheten knyttet til jernbanedrift. Sammenhengene går på tvers av lover eller organisatoriske grenser. For å bøte på dette problemet er det etablert avtaler og prosedyrer, blant annet på HMS- og konkurranseområdet, for å sikre samordning på etatsnivå. Disse er i ulik grad institusjonalisert og underlagt formelle spilleregler.

En bedre koordinering av tilsyn med samme formål vil bidra til enkelhet og klarhet i forhold til brukerne og allmennheten. Det vil bidra til å realisere regjeringens mål om et enklere og ryddigere samfunn gjennom å redusere belastningene for tilsynsobjektene.

1.2.3 Økt faglig uavhengighet i forhold til departementene

Regjeringen mener en økt faglig uavhengighet for tilsynene kan styrke deres faglige legitimitet og autoritet. En økt faglig uavhengighet innebærer at muligheten til politisk overprøving av tilsynene i enkeltsaker reduseres. Dette må imidlertid balanseres nøye mot behovet for å sikre en politisk, demokratisk styring med de samfunnsmessige prioriteringene. Politisk virksomhet er først og fremst knyttet til å avveie ulike samfunnshensyn og gi dette uttrykk i normerende vedtak i form av lover, forskrifter, konsesjoner med videre. Tilsynenes hovedoppgaver bør være å påse at slike vedtak følges opp og å gi faglig veiledning til tilsynsobjektene om hvordan dette kan skje mer effektivt.

Det bør være et ideal at arbeidsdelingen mellom departement og regjering på den ene siden og tilsynene på den andre, er slik at det fremstår som klart for allmennheten om en beslutning er fattet på et politisk eller faglig grunnlag. Selv om det kan være ønskelig at en i større grad etterstreber et skille mellom politiske og faglige vurderinger, vil dette i praksis ikke kunne gjennomføres fullt ut, siden disse aspektene kan være integrert i enkelte saker. Det bør imidlertid være et ideal i et demokrati- og rettssikkerhetsperspektiv at det kommer klart frem hvem som foretar disse avveiningene og hvordan de foretas. Saksgang og beslutninger bør være etterprøvbare for en kritisk offentlighet.

Sektororganiseringen av forvaltningen medfører også at et tilsyns overordnede departement i mange tilfeller også vil være ansvarlig for tjenesteproduksjon, iverksetting og øvrig forvaltning på tilsynsområdet. En slik organisering kan svekke tilliten til at det underordnede tilsynets oppgaveutførelse ikke ledes av andre hensyn enn de som ligger i tilsynsfunksjonen. En slik uavhengighet kan styrkes ved at tilsynet overføres til et annet departement enn det som har ansvaret for virksomheten det føres tilsyn med. En reorganisering ut fra et slikt synspunkt er delvis gjennomført på eierskapssiden ved at deler av det statlige eierskapet er overført til Nærings- og handelsdepartementet. Regjeringen anser imidlertid at tilsynsansvar er en viktig del av fagdepartementenes oppgaver, og at hensynet til tilsynenes faglige legitimitet og autoritet kan ivaretas gjennom økt uavhengighet fra nåværende sektordepartementer. Kapittel 4 skisserer på denne bakgrunn ulike virkemidler for tilsynsorganisering som styrker uavhengigheten i forhold til overordnet departement. Det klarlegges her også under hvilke betingelser det bør gjøres unntak i tilsynenes uavhengige stilling og hvordan slike unntak kan tenkes utformet.

1.2.4 Styrket fagkompetanse i tilsynene

Høy faglig kompetanse er en viktig forutsetning for at tilsynene kan gis en mer uavhengig rolle og få nødvendig tillit og legitimitet. Det er derfor viktig at tilsynene er i stand til å konkurrere om kvalifisert arbeidskraft. I mange tilfeller kan andre arbeidsmarkeder enn det generelt pressede Oslo-området by på gode rekrutteringsmuligheter. Erfaring har vist at for å rekruttere og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft betyr det mye å kunne arbeide innen et faglig miljø. Ved siden av lønnsmessige virkemidler, vil det å tilby gode faglige utviklingsmuligheter bety mye.

Ulike tilsyn har i dag forskjellig tilsynsfilosofi og tilsynsmetodikk. Enkelte tilsyn synes å være tilbakeholdne med å gi råd og veiledning til tilsynsobjektene i konkrete saker, antakelig fordi de ikke ønsker å skape et inntrykk av at tilsynet gjennom dette har garantert for at løsningene er i overensstemmelse med regelverket. Andre tilsyn synes å drive nokså utstrakt faglig veiledning av sine tilsynsobjekter. Det må selvsagt ikke være tvil om at ansvaret for at man opptrer i forhold til et regelverk til syvende og sist ligger hos tilsynsobjektet, kfr. prinsippet om økt bruk av internkontroll. På den andre siden bør ikke tilsynene oppfatte sin rolle som en fjern og opphøyet instans som kun skal vurdere om avvik fra regelverket foreligger eller ikke.

Hvis tilsynsfunksjonen også skal legge grunnlaget for et dynamisk næringsliv bør tilsynene, etter regjeringens vurdering, også kunne gi faglig veiledning til tilsynsobjektene. Tilsynene bør ikke nøye seg med en påpekning av at et gitt forhold ikke er i overensstemmelse med regelverket. Tilsynene bør i sin tilnærming til sakene tilstrebe å være løsningsorienterte ved å komme med forslag til hvordan en virksomhet kan finne en løsning som er i overensstemmelse med regelverkets krav. Dette stiller nye krav til tilsynenes kompetanse.

1.3 Sammendrag av meldingens konkrete endringer for enkelte tilsyn

1.3.1 Tilsyn på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet

På HMS-området eksisterer det i dag et 20-talls forskjellige tilsyn, som sorterer under forskjellige departementer. Det foreslås i denne omgang ikke konkrete endringer for alle disse. Det er i meldingen tatt utgangspunkt i de etatene som er relativt likeartede, og der virkningen av å gjennomføre konkrete endringer nå, faktisk vil føre til en mer effektiv utnyttelse av de statlige ressursene og en enklere hverdag for dem det skal føres tilsyn med. På HMS-området er det på denne bakgrunn tatt utgangspunkt i de etatene som sorterer under Arbeids- og administrasjonsdepartementet og noen nært beslektede tilsyn, som sorterer under andre departementer. De tilsynene som vurderes konkret er Arbeidstilsynet, Oljedirektoratet og Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Videre vil enkelte forhold knyttet til opprettelsen av det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet bli omtalt.

De konkrete endringer som legges frem på HMS-området er:

• Det opprettes et eget petroleumstilsyn med utgangspunkt i sikkerhets- og arbeidsmiljødelen av Oljedirektoratet og supplert med ressurser fra Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet. Det nye Petroleumstilsynet lokaliseres i Stavanger og skal koordinere tilsyn mot petroleumsvirksomheten på sokkelen og i enkelte anlegg på land.

• Det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet erstatter Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Direktoratet for sivilt beredskap. Det nye direktoratet lokaliseres i Tønsberg og skal koordinere tilsynet med virksomheter med storulykkespotensial.

• Arbeidstilsynet omgjøres til et arbeidslivstilsyn og utpekes som koordinerende for tilsyn med øvrig næringslivsrettet virksomhet. Arbeidslivstilsynets hovedkontor, direktoratet, lokaliseres i Trondheim.

• Arbeids- og administrasjonsdepartementets mulighet til å instruere Petroleumstilsynet og Arbeidslivstilsynet ved utformingen av enkeltvedtak avskjæres ved de nødvendige lovmessige endringer, og det etableres en uavhengig klagenemnd.

• I saker eller på områder der nærmere spesifiserte viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, bør det i lovgivningen åpnes for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes og eventuelt klagenemndens vedtak.

• Arbeidstilsynets partsammensatte styre avvikles.

• Næringslivets sikkerhetsorganisasjons organisatoriske statlige forankring av myndighetsutøvelsen tillegges det nye Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet under Justisdepartementet.

1.3.2 Tilsyn på transport- og trafikksikkerhetsområdet

I meldingen vurderes organisering og lokalisering for Sjøfartsdirektoratet, Luftfartstilsynet og Statens Jernbanetilsyn. Felles for disse etatene er at de fører tilsyn med virksomheter som transporterer gods, mennesker eller dyr, og ikke er rettet mot selve transporttjenesten som sådan, men mot at virksomhetene utfører transporten på en sikker måte, slik at skader og ulykker unngås. Jernbanetilsynet og Luftfartstilsynet er underlagt Samferdselsdepartementet, mens Sjøfartsdirektoratet er underlagt Nærings- og handelsdepartementet.

De konkrete endringer som legges frem på transport- og trafikksikkerhetsområdet er:

• Det gjennomføres en lovmessig avskjæring av Samferdselsdepartementets og Nærings- og handelsdepartementets mulighet til å instruere egne tilsyn ved utformingen av enkeltvedtak.

• Samferdselsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet skal ikke være klageinstans for tilsynenes vedtak. Det etableres en felles uavhengig klagenemnd for transport- og trafikksikkerhetstilsynene.

• I saker der nærmere spesifiserte viktige prinsipielle eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, bør det imidlertid i lovgivningen åpnes for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynenes og eventuelt klagenemndens vedtak.

• Luftfartstilsynet lokaliseres i Bodø og Sjøfartsdirektoratet i Haugesund. Statens jernbanetilsyn vil fortsatt bli lokalisert i Oslo.

1.3.3 Tilsyn på markeds- og konkurranseområdet

På markeds- og konkurranseområdet eksisterer det i dag en rekke tilsyn. Noen er sektorspesifikke, slik som Kredittilsynet, Post- og teletilsynet, Norges vassdrags- og energidirektorat og til en viss grad Eierskapstilsynet, og fører tilsyn med markeds- og konkurranseforhold innenfor bestemte markeder eller næringsområder. Konkurransetilsynet, på den andre siden, er funksjonsrettet, og har ansvaret for tilsyn med konkurranse- og markedsforhold i samfunnet generelt. Drøftingen av konkurranse- og markedstilsynenes uavhengighet og forholdet mellom de ulike tilsyn er nært knyttet til regjeringens mål om å styrke konkurransepolitikken.

De konkrete endringer som legges frem på markeds- og konkurranseområdet er:

• Det foretas en klarere avgrensning av oppgaver mellom Konkurransetilsynet og sektortilsyn som Kredittilsynet, Post- og teletilsynet og Norges vassdrags- og energidirektorat slik at Konkurransetilsynets overordnede ansvar for konkurranse på alle sektorer kommer tydeligere frem, og slik at sektortilsynenes konkurransemessige ansvar begrenses til å supplere det generelle konkurransetilsyn i den grad spesielle sektorhensyn gjør det nødvendig, herunder at det generelle konkurransetilsyn ikke er tilstrekkelig for å skape virksom konkurranse.

• Det gjennomføres en mer omfattende delegering av førsteinstansbehandling av saker på markeds- og konkurranseområdet. Statsrådenes ansvar bør omfatte saker av større betydning og av prinsipiell interesse. Dette må det tas hensyn til når det gjelder delegering av avgjørelsesmyndighet og avskjæring av instruksjonsmyndighet i forholdet mellom departement og tilsyn.

• Som en naturlig oppfølging av handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken, foretas det en gjennomgang med sikte på nedbygging av unødig konkurransebegrensende adferdsreguleringer i enkeltsektorer, hensyn tatt til forpliktelsene etter EØS-avtalen. Dette gjelder bl.a. for reguleringene i finansnæringen og post- og telesektoren. For telesektoren vil nedbyggingen skje i samsvar med intensjonene i det kommende EØS-harmoniserte regelverket for elektronisk kommunikasjon.

• Konkurransetilsynet gis større uavhengighet ved å avskjære departementets instruksjonsrett i enkeltsaker og ved at behandlingen av klagesaker legges til en uavhengig klageinstans, kfr. imidlertid nest siste strekpunkt. Kongen i statsråd kan, der det foreligger tungtveiende samfunnsmessige hensyn, omgjøre tilsynets, eventuelt klagenemndens, vedtak.

• For saker som berører flere tilsyn, bør det så vidt mulig være parallell saksbehandling i de berørte tilsyn og sakene bør førsteinstansbehandles på tilsynsnivå, kfr. annet strekpunkt. De aktuelle departementer får melding om slike avgjørelser. Slike saker skal kunne tas opp av de aktuelle departementene av eget tiltak og avgjøres av Kongen i statsråd. Saksforberedelse skal i så fall foretas i fellesskap av de berørte departementer.

• I større oppkjøps- og fusjonssaker innen finansnæringen med konkurransemessig betydning, behandles sakene parallelt i Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet og fremmes som kongelig resolusjon av finansministeren. I slike saker skal ikke Konkurransetilsynets avgjørelse kunne overprøves av en klagenemnd.

• Konkurransetilsynet lokaliseres i Bergen. Kredittilsynet vil fortsatt bli lokalisert i Oslo.

1.3.4 Tilsyn på medieområdet

På mediefeltet er det i dag tre tilsyn, Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet, hvorav ett av de, Eierskapstilsynet, har en klar grenseflate til Konkurransetilsynet. Alle tre tilsynene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet, og ut fra at de tre tilsynene alle kan sies å være sektorbaserte tilsyn med samme nedslagsfelt, er de behandlet under ett i meldingen

De konkrete endringer som legges frem på medieområdet er:

• Statens medieforvaltning, Statens filmtilsyn og Eierskapstilsynet slås sammen til ett nytt medietilsyn. Det nye tilsynet lokaliseres i Fredrikstad.

• Eierskapstilsynet og til dels Statens filmtilsyn er i dag uavhengige i utøvelse av tilsynsvirksomheten. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan denne uavhengigheten skal ivaretas for det nye medietilsynet.

• En proposisjon med endringer i medieeierskapsloven planlegges fremlagt høsten 2003. Det vil være naturlig at proposisjonen også omhandler sammenslåingen av tilsyn og nødvendige lovendringer som følge av dette.