10 Internasjonalt miljøvernsamarbeid, bistand, nord- og polarområdene

Mål på området Internasjonalt miljøvernsamarbeid bistand og framgår av boks 10.1–10.3 og 10.5–10.6.

Internasjonalt miljøsamarbeid har bidratt til betydelige framskritt på miljøområdet. Dette gjelder særlig bekjempelse av sur nedbør og svekkelse av ozonlaget. Samtidig står vi overfor store globale miljøutfordringer som er knyttet til det generelle utviklingsnivå og levesett på en mer grunnleggende måte. Klimagassutslippene øker, tap av biologisk mangfold skjer hurtig og utslipp av kjemikalier/miljøgifter tiltar.

Internasjonalt miljøsamarbeid er helt nødvendig for å løse globale problemer. Ingen land kan yte avgjørende bidrag alene, og et lite land kan bare yte svært små bidrag selv med sterke virkemidler. På områdene klima, biodiversitet og kjemikalier skal Norge være en pådriver for ambisiøs regelverksutvikling gjennom internasjonale miljøavtaler og EØS-regelverk.

Den globale miljøvernpolitikken og overvåking av miljøutviklingen drøftes innenfor rammen av FNs miljøprogram, UNEP. Etter hvert som miljøavtaler kommer på plass, foregår videre samarbeid innenfor avtalenes egne strukturer. Finansieringen av tiltak under de globale miljøavtalene er landenes eget ansvar, men det globale miljøfondet, GEF, kan bistå med finansiering av tiltak for å nå avtalemålene i utviklingsland og land med overgangsøkonomi.

Globaliseringen av verdensøkonomien og norsk medlemskap i EØS og WTO legger føringer for utformingen av nasjonal miljøvernpolitikk. Norge arbeider derfor for at andre avtaler utenfor miljøområdet, som handels- og investeringsavtaler, skal gi rom for bruk av både nasjonale og internasjonale miljøpolitiske virkemidler.

Et betydelig bilateralt og regionalt geografisk samarbeid er viktig for å bistå andre land i å nå sine internasjonale forpliktelser. Slikt samarbeid er også viktig for å unngå miljøskader i Norge, fordi hovedkildene i mange tilfeller befinner seg i andre land.

10.1 EØS-regelverk på miljøområdet

10.1.1 Mål

Mål for EU/EØS-arbeidet på miljøområdet framgår av boks 10.2.

10.1.2 Tilstand og måloppnåelse

Utviklingen av EUs regelverk på miljøområdet er av sentral betydning for Norge i og med at EØS-avtalen innebærer at regelverket i stor grad også skal innpasses i norsk regelverk. Dette gjelder først og fremst regelverket på forurensningsområdet, men også noe av regelverket på andre områder omfattes av EØS-avtalen. EUs miljøpolitikk er også viktig fordi EU er en sentral aktør i de internasjonale forhandlingene om globale og regionale konvensjoner på miljøområdet, og hvor EU generelt spiller en aktiv pådriverrolle for ambisiøse og forpliktende regelverk.

Utvidelsen av EU i 2004 innebærer nye utfordringer for Norge som EØS-land. Økningen i antall medlemsland i EU fra 15 til 25 fører til at det blir enda vanskeligere å få gjennomslag for norske synspunkter. Det er grunn til å tro at EU vil innta en mindre aktiv rolle i regelverksutvikling på miljøområdet, da de nye medlemslandene allerede har store utfordringer med å oppfylle kravene i eksisterende regelverk.

Regjeringen vil opprettholde og videreutvikle arbeidet overfor EUs ulike institusjoner for å påvirke utviklingen av regelverket på områder som er viktige for Norge. I 2005 vil regelverksutvikling i forhold til handel med kvoter, sur nedbør, kjemikalier (REACH) og tjenestedirektivet være prioriterte områder.

EØS-finansieringsordningene gir også muligheter til å fremme norske interesser i forhold til de nye medlemslandene i EU. Ytterligere omtale av arbeidet i forhold til EU og EØS-regelverk er gitt under de enkelte resultatområder.

10.1.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Arbeide aktivt på alle nivåer i forhold til EUs ulike institusjoner for å sikre at norske interesser ivaretas i utviklingen av nytt regelverk på miljøområdet.

• Utnytte de muligheter som de nye EØS-finansieringsordningene gir til å fremme norske interesser i forhold til de nye medlemslandene i EU.

10.2 Internasjonale miljøfora

Nordisk miljøsamarbeid, OECDs miljøkomité, UNEP, GEF og CSD

10.2.1 Mål

Mål for arbeidet i internasjonale miljøfora framgår av boks 10.3.

10.2.2 Tilstand og måloppnåelse

Nordisk samarbeid

Formålet med det nordiske miljøvernsamarbeidet er å bidra til å forbedre miljøet og forebygge miljøproblemer i Norden, nærområdene og internasjonalt for øvrig, samt å få internasjonal gjennomslagskraft for nordisk miljøpolitikk, både i forhold til EU og i andre internasjonale prosesser. Et annet formål er å samordne og styrke implementeringen av internasjonale miljøavtaler og – regler innen Norden og nasjonalt.

Det nordiske samarbeidet på miljøområdet gir Norge en unik mulighet til både å få informasjon og til å påvirke arbeidet i EU. Det foregår i dag et omfattende nordisk ekspertsamarbeid på områder som hav, vann og kjemikalier. Gjennom samarbeidet i nordisk regi har Norge fått muligheten til å påvirke EUs regelverk i større grad enn det som ville vært mulig for Norge alene. Det nordiske samarbeidet gir også ressursmessige gevinster gjennom arbeidsdeling mellom landene og ved samarbeid om utarbeidelse av faktaunderlag og andre utredninger, og ved at landene kan dra nytte av hverandres erfaringer.

I det nordiske miljøhandlingsprogrammet for 2005–2008 har landene valgt å fokusere på samarbeid på følgende fire områder:

• miljø og helse

• hav

• natur, kulturmiljø og friluftsliv

• bærekraftig produksjon og forbruk

Regjeringen ser det som viktig at det nordiske samarbeidet også brukes aktivt til å styrke det globale miljøarbeidet. Av spesiell betydning er innsatsen for å fremme UNEP som verdens miljøorganisasjon og utarbeidelsen av internasjonale miljøkonvensjoner og sikringen av en effektiv oppfølging.

Samarbeidet i nærområdene bygger i hovedsak på å sikre en ansvarsfull utnyttelse av naturressurser og å ta vare på naturmiljøet. Regjeringen vil gi støtte til forebygging av akutte miljøproblemer, til oppbygging av miljøadministrasjon lokalt og sentralt, samt arbeide for at miljøaspekter tillegges vekt i beslutningsfasen innenfor øvrige sektorer. Her er det Nordiske miljøfinansieringsselskap, NEFCO, et viktig virkemiddel. Som følge av EUs utvidelse i mai 2004 blir nærområdesamarbeidet nå fokusert på Nordvest-Russland. Det blir særlig viktig å gi NEFCO rammebetingelser som kan medvirke til å redusere miljøbelastningen fra denne delen av Russland.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

OECD er et viktig samarbeidsforum som samler de fleste «vestlige» industriland. OECDs miljøvernministermøte våren 2004 prioriterte arbeid med å frakoble miljøpåvirkninger fra økonomisk vekst, samt beregne kostnadene ved ikke å følge opp OECDs miljøstrategi. Forholdet mellom handel, investeringer og miljø, miljø og utvikling samt bedriftenes samfunnsansvar får også økt oppmerksomhet. Arbeid knyttet til disse temaområdene vil også stå sentralt i Norges OECD-deltakelse.

FNs miljøprogram (UNEP)

UNEP overvåker verdens miljøutfordringer, foreslår løsninger, setter i gang forhandlinger og bistår, i nært samarbeid med miljøkonvensjonene og andre FN-organer, landene i å nå sine miljømål og gjennomføre sine internasjonale forpliktelser. Regjeringen vil følge opp UNEPs arbeid med målsettingene fra Toppmøtet i Johannesburg i 2002, herunder intensjonen om å bevare naturgrunnlag og miljø for å bekjempe fattigdom. Regjeringen vil arbeide for at UNEP styrker sin kontakt med det sivile samfunn og involverer disse gruppene i organisasjonens arbeid. Norge har en rammeavtale om utviklingssamarbeid med UNEP hvor man ved hjelp av bistandsmidler støtter konkrete prosjekter innenfor områdene miljøinformasjon, miljøovervåking og miljøanalyse, støtte til gjennomføring av miljøkonvensjonene, rettsutvikling på miljøområdet og samarbeid med det sivile samfunn. Det gis også støtte til tiltak på regionalt nivå gjennom UNEP, bl.a. til kapasitetsbygging for å integrere miljø i utviklingslands fattigdomsstrategier.

Regjeringen legger vekt på å styrke UNEPs rolle som den sentrale autoritet og premissleverandør i globalt miljøarbeid. Som et ledd i en styrking av UNEP ønsker regjeringen på sikt at UNEP omdannes til en særorganisasjon under FN, jf. St.meld.nr. 25 (2002–2003).

Regjeringen vil arbeide for at UNEPs normative rolle styrkes og videreutvikles i forhold til globale og regionale forhandlingsprosesser, herunder internasjonal miljørettsutvikling, samt gjennom bistand til landene med utvikling av miljølovgivning og -forvaltning. Videre bør UNEPs arbeid for å sikre synergieffekter mellom de ulike globale miljøkonvensjonene styrkes. UNEPs arbeid for å sikre integrering av miljø på landnivå, bl.a. i landenes fattigdomsstrategier der dette er relevant, er også sentralt. Norge støtter UNEPs arbeid med kunnskapsbaserte politikkanbefalinger (blant annet på bakgrunn av miljøevalueringer). UNEP bør ha en ledende rolle i utarbeiding av nytt globalt regelverk på tungmetaller og kvikksølv. Norge støtter gjennomføringen av UNEPs nye strategi for kapasitetsbygging og teknologistøtte.

Det globale miljøfondet (GEF)

GEF ble opprettet i 1991 for å medvirke til å finansiere tiltak i utviklingsland og land med overgangsøkonomier for gjennomføring av de globale miljøkonvensjonene. Siden starten har GEF bevilget 4,4 mrd. USD og generert 14,5 mrd. USD til 1300 prosjekter i 140 land. Norge har hittil bidratt med 57 mill. kroner årlig. GEFs fond vil være fullt disponert i 2006. Forhandlinger om ny påfylling vil derfor komme i gang våren 2005. Hovedsakelig har midlene gått til finansiering av arbeid på klimaområdet og til arbeid med biodiversitet. Norge vil søke å bidra til å få frem flere prosjekter på miljøgifter, spesielt prosjekter som omfatter kvikksølv, andre miljøgifter som ikke omfattes av Stockholmskonvensjonen samt farlig avfall. Det forventes også en økning i antall prosjekter innenfor GEFs andre nye hovedområde, landforringelse (forørkning og avskoging).

Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD)

CSD har et hovedansvar for å overvåke gjennomføringen av vedtakene fra toppmøtet i Johannesburg i 2002. Gjennom det norske CSD-formannskapet i 2003–2004 ble det skapt en modell for hvordan kommisjonen bør arbeide, blant annet med bred politisk deltakelse og inkludering av det sivile samfunn jf. boks 10.4. Det er viktig for Norge å følge opp formannskapsperioden for å opprettholde det politiske løftet som CSD12 ga til arbeidet med å skaffe rent vann og sanitær, samt bedre levekår for slumbeboere. I perioden 2005–2007 vil klima, energi, industri og luftforurensning være hovedtemaer for CSD.

Bærekraftig produksjon og forbruk

Regjeringen legger stor vekt på intensjonene fra verdenstoppmøtet i Johannesburg i 2002 om bærekraftig produksjon og forbruk, jf. kapittel 2.7. Bærekraftig produksjon og forbruk er også et gjennomgående tema for alle sesjoner i CSD.

10.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Utnytte mulighetene i det nordiske miljøsamarbeidet til å påvirke EUs regelverk på miljøområdet og arbeide for ambisiøse målsettinger i internasjonale miljøkonvensjoner.

• Følge opp OECDs miljøvernstrategi og rapporten om bærekraftig utvikling med spesiell vekt på å bidra i arbeidet med å frakoble miljøpåvirkninger fra økonomisk vekst, samt beregne kostnadene av at OECDs miljøstrategi ikke følges opp.

• Satse på UNEP som hovedforum for global miljøpolitikk og aktivt følge opp UNEPs strategiske arbeid, herunder oppfølging av toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg.

• Gå inn for at GEF øker andelen av midler som nyttes til miljøgifter.

10.3 Internasjonale avtaleverk utenfor miljøområdet

10.3.1 Mål

Mål for arbeidet med internasjonale avtaleverk utenfor miljøområdet framgår av boks 10.5.

Mye av det arbeidet som sterkest påvirker betingelsene for bærekraftig utvikling i årene framover skjer i organisasjoner som ikke har miljø som hovedfelt. Det er derfor viktig å arbeide for en mer systematisk miljøintegrering i disse organisasjonenes virksomhet.

10.3.2 Tilstand og måloppnåelse

WTO, EFTA og EU/EØS

Internasjonale avtaler utenfor miljøområdet kan innebære utfordringer for nasjonal virkemiddelbruk på miljøområdet. Dette gjelder særskilt forhandlinger om handelsliberalisering i WTO, framforhandling av frihandelsavtaler mellom EFTA og tredjeland, samt initiativ i EU/EØS knyttet til indre marked.

I de pågående forhandlingene i WTO skal miljøhensyn vurderes på alle relevante forhandlingsområder. Samtidig er forholdet mellom handel og miljø et eget forhandlingstema. Regjeringen mener at WTO og multilaterale miljøavtaler er sidestilte internasjonale virkemidler som er utviklet for å ivareta det internasjonale samfunnets behov, og at det ikke er noe hierarki mellom avtalene. Videre er det viktig å sikre forhandlingsløsninger som sikrer fleksibilitet for effektiv miljøvirkemiddelbruk.

Andre multilaterale organisasjoner (herunder FAO, WIPO og Verdensbanken)

Arbeidet i FAO for å sikre landbrukets genressurser vil fortsatt være høyt prioritert fra norsk side. I denne sammenheng vil også mulighetene for å opprette et sikkerhetslager for landbruksgenetisk materiale på Svalbard bli vurdert. Innen WIPO vil arbeidet med tiltak for å sikre en god balanse mellom immaterielle rettigheter og bedre beskyttelse av tradisjonell kunnskap på genressursfeltet bli prioritert. Videre vil det fokuseres på god utnyttelse av det nordiske fondet i Verdensbanken med fokus på sammenhengen mellom miljø og fattigdomsbekjemping.

Frivillige retningslinjer for bedrifters miljø- og sosiale ansvar (Corporate Social Responsibility, CSR) diskuteres i økende grad globalt og får økt oppslutning i næringslivet. Det er viktig at nasjonale myndigheter støtter opp om arbeidet med bedrifters samfunnsansvar som et supplement til internasjonale forpliktelser og nasjonal lovgivning. Etiske retningslinjer for investeringer i private eller statlige fond (pensjonsfond eller vårt eget petroleumsfond) samt ordninger for CSR-rapportering (som retningslinjene fra Global Reporting Initiative) er eksempler på dette.

10.3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Arbeide aktivt for at handels- og investeringsavtaler/regelverk gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøpolitiske virkemidler.

• Bidra til at relevante multilaterale organisasjoner som FAO, UNDP, Verdensbanken og WIPO mer systematisk ivaretar hensynet til miljø og bærekraftig utvikling.

• Vurdere mulighetene for å opprette et sikkerhetslager for landbruksgenetisk materiale på Svalbard og arbeide for en mer bærekraftig forvaltning av landbrukets genressurser, bla. gjennom FAO.

• Arbeide for å sikre en god balanse mellom immaterielle rettigheter og beskyttelse av tradisjonell kunnskap på genressursområdet, bl.a gjennom WIPO.

• Opprettholde økonomisk støtte til FNs Global Compact og UNEPs arbeid med bedrifters samfunnsansvar, herunder GRIs arbeid med retningslinjer for rapportering

10.4 Geografisk rettet miljøsamarbeid, bilateralt og regionalt

Miljøbistand, Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia

10.4.1 Mål

Mål for geografisk rettet miljøarbeid framgår av boks 10.6.

Miljøhensyn skal integreres i norsk utviklingssamarbeid. Miljørettet bistand og annet samarbeid med utviklingsland skal medvirke til å styrke miljøvernforvaltningen og bedre miljøtilstanden i samarbeidslandene og forebygge globale miljøproblemer.

Miljøvern og god ressursforvaltning er grunnleggende for langsiktig fattigdomsbekjempelse. Bærekraftig forvaltning av miljø og naturressurser er en forutsetning for at utvikling skal finne sted. Omfattende internasjonalt samarbeid om miljøspørsmål er nødvendig for å stanse forringelsen av økosystemene, som er grunnlag for vår økonomiske utvikling og sosiale og kulturelle velferd. FNs tusenårserklæring med dens 8 mål og 18 delmål, samt handlingsplanen fra toppmøtet i Johannesburg om bærekraftig utvikling, gir sentrale føringer for norsk bistandspolitikk og samarbeid med utviklingsland, bl.a. på miljøområdet.

Det miljørettede bilaterale samarbeidets formål er å bistå utviklingsland med å bekjempe egne miljøproblemer og sikre en forvaltning av naturressursene som er god for både nåtidige og framtidige generasjoner.

10.4.2 Tilstand og måloppnåelse

Miljø og bistand

Den nåværende strategi for ivaretagelse av miljøhensyn i norsk bistand løper ut i 2005. I lys av den omfattende omleggingen i norsk og internasjonal utviklingspolitikk, er en ny og mer konkret handlingsplan under utarbeidelse for å sikre at miljøhensyn ivaretas på en effektiv måte i norsk utviklingssamarbeid.

Et sentralt mål for miljørettet utviklingssamarbeid er å styrke utviklingslandenes egen miljøforvaltning. Bedre naturressursforvaltning, reduserte forurensninger og minskede miljøproblemer vil komme de fattige til gode. Videre er det de fattigste som først og hardest blir rammet av miljødegradering. Av hensyn til den globale miljøutviklingen er det viktig å bidra til at landene er i stand til å oppfylle forpliktelsene i internasjonale miljøkonvensjoner.

Bilateralt samarbeid med Kina, Indonesia og Sør-Afrika

Norge har samarbeidsavtaler (MOU)med miljømyndighetene i Kina, Indonesia og Sør-Afrika. Disse tre landene er sentrale aktører i det globale miljøsamarbeidet. Det vil bli lagt økt vekt på institusjonelt samarbeid mellom forvaltningsinstitusjoner i Norge og i samarbeidslandene, og på at miljøbistanden skal støtte opp under samarbeidslandets gjennomføring av viktige internasjonale miljøkonvensjoner.

Et nytt fem-årsprogram med Sør-Afrika starter i 2005. Det er nylig undertegnet en fireårig programavtale med Indonesia. Samarbeidet med Kina er besluttet videreført i 2005. Kinas store betydning for løsningen av globale miljøproblemer medfører at samarbeidet om klima – og luftforurensningsspørsmål vil stå særlig sentralt. Andre viktige spørsmål er renere produksjon og mer bærekraftig forbruk (jmf også kap. 2).

Regionalt og bilateralt samarbeid i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia

Regjeringen samarbeider med land i Sentral- og Øst-Europa gjennom den såkalte «Miljø for Europa» prosessen. Neste milepæl i prosessen er miljøvernministerkonferansen i Beograd i 2007. Miljørettet arbeid i de tidligere sovjetrepublikkene, særlig på områdene vannforsyning, kapasitetsbygging og biodiversitet, har høy prioritet. Regjeringen støtter prosjekter i utvalgte land for at disse skal kunne nå tusenårsmålene og målsettingene fra ministerkonferansen i Kiev i 2003.

10.4.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Utarbeide en handlingsplan for ivaretakelse av miljøhensyn og god naturressursforvaltning i norsk bistand.

• Integrere miljø i norsk bistand på de sentrale satsingsområdene (landbruk, fiskeri, næringsutvikling og utdanning).

• Arbeide for at bistanden generelt, og vårt samarbeid med Kina, Indonesia og Sør-Afrika spesielt, bygger opp under gjennomføring av internasjonale miljøkonvensjoner.

• Følge opp miljøstrategien for EECCA-landene 1 med prioritering på områdene vann, naturressursforvaltning og kapasitetsbygging, samt de bilaterale samarbeidsavtaler mellom Norge og Kirgisistan og Norge og Kasakhstan.

10.5 Miljøvern i nord- og polarområdene

10.5.1 Mål

Mål på området miljøvern i nord- og polarområdene framgår av boks 10.7. Radioaktiv forurensning er nå integrert i underområdet Miljøvern i nord- og polarområdene.

Norge har som polarnasjon forvaltningsansvar for unike villmarksområder og kulturminner på Svalbard og store havområder med rike naturressurser i nord. Norge er nærmeste nabo til Russland. Derfor er norsk-russisk samarbeid om forvaltningen av ressursene i Barentshavet og håndteringen av miljøutfordringene i Nordvest-Russland viktige. Norge har også viktige interesser i Antarktis.

Som ansvarlig for forvaltningen av noen av verdens siste, store områder med tilnærmet uberørt natur på Svalbard og i Antarktis har Norge en nøkkelrolle i arbeidet for å bevare disse unike områdene for framtiden. Slike områder har stor egenverdi, samtidig som de er viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet.

Nordområdene er rike på naturressurser både til havs og på land. Disse ressursene omfatter noen av verdens største kommersielle fiskebestander, store forekomster av olje og gass og viktige mineral- og skogressurser. Den økende utnyttelsen av disse ressursene påvirker miljøet i stadig større deler av nordområdene og representerer betydelige miljøutfordringer. Dette gjelder ikke minst utsiktene til økt petroleumsvirksomhet i Nordvest-Russland og Barentshavet og transport av olje langs norskekysten.

Som følge av økt industriell utnyttelse av naturressursene minker omfanget av uberørte naturområder raskt, også i nordområdene. Ikke minst Svalbardområdet får derfor økende betydning som referanseområder for miljøovervåking og forskning knyttet til klima og miljø, og for muligheten til å oppleve uberørt natur.

Menneskeskapte klimaendringer og tilførsler av miljøgifter med hav- og luftstrømmene representerer særlig viktige miljøtrusler i Arktis. Det er i polarområdene de menneskeskapte klimaendringene ventes å komme først og få størst effekt. Klimaprosessene og klimaendringene i polarområdene er også svært viktige for den globale klimautviklingen, og for vår forståelse av denne. Tilførsler via hav- og luftstrømmer fra sørligere områder har ført til opphopning av miljøgifter i Arktis. Bruk av nye, tungt nedbrytbare kjemikalier med ukjente virkninger øker denne trusselen. Svalbard er et viktig referanseområde for måling av forurensninger og en viktig indikator for klimaendringer og spredning av miljøgifter globalt.

10.5.2 Tilstand og måloppnåelse

Svalbard

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er et av hovedmålene for norsk Svalbardpolitikk. Som følge av et utstrakt vern av arter og områder framstår Svalbard i dag som et av Europas siste store, uberørte villmarksområder. En rekke dyrebestander som tidligere var truet som følge av overbeskatning, er restituert eller i vekst. I 2003 ble det opprettet fem nye verneområder som sikrer noen av de mest biologisk produktive landområdene på øygruppen. I tillegg er nye sjøområder inkludert i verneområdene etter utvidelsen av territorialgrensen fra 4 til 12 nautiske mil. Til sammen er ca. 65 prosent av landområdene på Svalbard og 84 prosent av territorialfarvannet vernet, jf. figur 10.1.

Kilde: Norsk Polarinstitutt

For å sikre et representativt vern som omfatter alle de viktigste naturtypene på Svalbard, er det satt i gang et arbeid med sikte på opprettelse av et nytt verneområde med unik høyarktisk steppevegetasjon i Wijdefjorden på Svalbard. Det er også tatt initiativ til opprettelse av et verneområde på Jan Mayen.

Turismen på Svalbard forstyrrer dyrelivet og bidrar til slitasje på vegetasjon og kulturminner. Cruiseturismen tar i økende grad i bruk fjerntliggende områder nord og øst på Svalbard. Antall ilandstigningssteder har økt sterkt de senere år. I 2003 ble det satt i land nær 70 000 passasjerer ulike steder på øygruppen, til dels på steder med sårbar fauna og kulturminner, jf. figur 10.2. Turismen er en viktig næring på Svalbard, og cruisetrafikken antas å ha et betydelig vekstpotensial.

Svalbards kystområder er sårbare både for forstyrrelser av dyrelivet og oljesøl. Utslipp i dette området vil kunne medføre alvorlige konsekvenser for det sårbare arktiske miljøet. Samtidig utgjør kulde, havis, tåke og mørketid spesielle utfordringer for skipstrafikken i disse farvannene. Responstiden for redningsoperasjoner og oljevernberedskap vil også mange steder være lang på grunn av de store avstandene.

Miljømålene og formålet med verneområdene på Svalbard tilsier at akseptabelt påvirknings- og risikonivå bør være lavt. Selv om det er liten skipstrafikk ved Svalbard og dermed liten fare for utslipp vurderes miljørisikoen på Svalbard til å være mellom middels og høy. Årsaken til dette er at oljeutslipp i området vil ha svært alvorlige konsekvenser for det sårbare arktiske miljøet. Det er viktig å vurdere sjøsikkerhet og beredskap i farvannene rundt Svalbard i et helhetlig perspektiv.

Tilførslene av «gamle» miljøgifter som PCB og DDT synes å være redusert noe de seneste årene, som følge av mindre utslipp i Europa. Nivået av PCB i isbjørn, sel og polarmåke ved Svalbard er imidlertid fortsatt blant de høyeste i Arktis. Samtidig er det registrert flere «nye» miljøgifter, for eksempel bromerte flammehemmere, jf. tabell 10.1. De fleste av disse nye stoffene er ennå ikke regulert gjennom internasjonale konvensjoner som f.eks. Stockholm-konvensjonen (POPs). Noen få har kommet inn i OSPAR-arbeidet og i Nordsjødeklarasjonen.

Miljøvernsamarbeidet med Russland

Miljøvernsamarbeidet mellom Norge og Russland er i dag gjennomgående positivt og preget av åpenhet og tillit. Vi har god oversikt over miljøproblemene og miljøtruslene knyttet til Nordvest-Russland.

Norge har bidratt med tiltak som har redusert faren for radioaktiv forurensning. Norge bidrar også til at det nå er utsikt til betydelige reduksjoner av utslippene fra tungindustrien nær norskegrensen. Moderniseringen av nikkelsmelteverket Pechenga-Nikel er i god gjenge etter en ny framdriftsplanen, som forutsetter ferdigstillelse i 2008. Da skal utslippene av svovel, tungmetaller og støv være redusert med 90 prosent i forhold til nivåene i 1990.

Prosjektsamarbeidet innenfor hovedområdene vern av havmiljø, biodiversitet, kulturminnevern, grensenært samarbeid og renere produksjon har vært videreført med gode resultater. I lys av økende petroleumstransporter og fremtidig aktivitet på kontinentalsokkelen i Barentshavet er vern av havmiljøet nå et særlig prioritert område.

På tross av at mye er oppnådd, er det langt igjen før miljøsituasjonen og risikonivået kan sies å være tilfredsstillende. Det er derfor fortsatt behov for å bistå Russland med å løse miljøutfordringene i nordområdene, som også berører viktige norske interesser. Samtidig legger utviklingen i Russland til rette for et mer likeverdig samarbeid framover, med utgangspunkt i felles utfordringer.

Samarbeid med Russland om sjøsikkerhet og oljevernberedskap

Den økte sjøtransporten i nordområdene har ført til økt fokus på sjøsikkerhet og oljevernberedskap i området. I 2003 startet Fiskeri- og kystdepartementet et samarbeid med det russiske Transportministeriet for å bedre sjøsikkerheten og videreutvikle oljevernberedskapen i Barentsregionen. Arbeidet er preget av åpenhet og god framdrift.

Innenfor området sjøsikkerhet har samarbeidet vært konsentrert om å utvikle et felles meldings- og informasjonssystem, som bl.a. vil bedre oversikten over skipstrafikken fra de russiske utskipingshavnene.

Arbeidet med oljevernberedskap er dels en videreføring av en norsk-russisk samarbeidsavtale fra 1994 om bekjempelse av oljeforurensning i Barentshavet, og dels samarbeid om nye tiltak. Et av de nye tiltakene er ferdigstillelsen av beredskapsplan for Murmanskområdet. Det arbeides også med tilsvarende planverk for Arkhangelsk. Videre samarbeides det om opplæringstiltak og forskning vedrørende forvitringsstudier.

Arktisk Råd og Barentsrådet

Arktisk Råd er det eneste cirkumpolare samarbeidsorganet som omfatter alle de arktiske land og representanter for urbefolkningene i nord. Det russiske formannskapet i Arktisk Råd 2004–2006 gir mulighet til å samordne det bilaterale arbeidet og aktivitetene i Barentsrådet og Arktisk Råd for å legge grunnlag for utvikling av ny politikk.

Arktisk Råds overvåkings- og vurderingsprogram (AMAP) har påvist at tilførsler av miljøgifter til polarområdene med hav- og luftstrømmer er et stort problem. Kildene til slike miljøgifter ligger hovedsakelig utenfor nordområdene, men det er også påvist betydelige kilder i Nordvest-Russland.

Norge har engasjert seg sterkt i Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer i Arktis (Arctic Climate Impact Assessment, ACIA) som ble lagt fram på ministermøtet i Arktisk Råd i november 2004. Utredningen viser at effektene av klimaendringer i Arktis kan bli betydelige, både for miljøet og for infrastruktur og menneskelig aktivitet i området.

Vernet av biologisk mangfold i Arktis er også et viktig område for Arktisk Råd. Norge har bidratt vesentlig til dette gjennom vedtak av verneplaner på Svalbard og på fastlandet i nord (Junkerdalen og Møysalen i Nordland).

Barentsrådets miljøarbeidsgruppe prioriterer nå arbeidet med gjennomføringen av de prosjekter i russisk del av Barentsregionen som står på AMAP/NEFCOs hot-spot- liste, skogvern og utarbeidelse av en handlingsplan for renere produksjon og bærekraftig produksjon og forbruk.

Radioaktiv forurensning

Nesten 20 år etter Tsjernobylulykken bruker Norge fortsatt mer enn 15 millioner kroner årlig for å hindre at kjøtt fra sau og rein som inneholder for mye radioaktivitet må kasseres. I områder med mye nedfall fra Tsjernobyl er det også høye nivåer av radioaktivt cesium i bl.a. bær, sopp og ferskvannsfisk. Det gis derfor kostholdsråd til utsatte grupper.

Sikkerhet for at det marine miljø ikke er forurenset av radioaktive stoffer som kan skade miljø- og næringsinteresser eller skape usikkerhet i forhold til omsetning av sjømat er viktig for Norge.

Etter forhandlinger med Storbritannia fikk Sellafieldsaken et for Norge positivt utfall i april 2004. Utslippene er redusert med ca. 90 prosent siden sommeren 2003. Jf. figur 10.3 og 10.4.

Kilde: Environment Agency, UK, fremstilt av Statens strålevern

Kilde: Environment Agency, UK, fremstilt av Statens strålevern

Arbeidet med å redusere faren for utslipp av radioaktive stoffer i nordområdene videreføres i nært samarbeid med russiske myndigheter og det internasjonale samfunn. Regjeringen legger vekt på at den internasjonale innsatsen koordineres, og at konsekvensene av tiltakene er grundig vurdert før de settes i gang slik at helse og miljø ivaretas på best mulig måte. De største russiske elvene overvåkes og mulige kilder på land utredes i samarbeid med ansvarlige russiske myndigheter. Det viktige arbeidet med å kartlegge og håndtere atomavfallet i Andrejevabukta har begynt.

I tillegg til å gjennomføre konkrete tiltak er det viktig å dokumentere konsentrasjon av radioaktivitet på ulike områder slik at for eksempel befolkning og næringsinteresser har tilgang til oppdatert informasjon. Når det gjelder nasjonale utslipp, har landbaserte kilder liten betydning. Det slippes ut små mengder radioaktive stoffer fra IFEs anlegg i Halden og på Kjeller samt fra radioaktive kilder ved bl.a. sykehus. Utslippene fra virksomheten offshore er langt større. Dette dreier seg om naturlig forekommende radioaktive stoffer(radium mv.) som slippes ut via produsert vann fra plattformene. Status og tiltak når det gjelder utslipp av produsert vann er nærmere omtalt i kapittel 6.

Utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer oppløst i produsert vann fra norsk sokkel ble nylig kartlagt. Utslippene er lavere enn tidligere estimater gitt i EU-rapporten fra MARINA II-studien, men representerer likevel en betydelig kilde i det marine miljø. Modellsimulering av utslipp fra norsk sektor indikerer at utslipp av produsert vann må reduseres for å oppfylle OSPAR-strategien for radioaktivitet. Sammen med bl.a. Storbritannia og Nederland skal Norge fra 2005 rapportere utslipp fra denne sektoren til OSPAR.

Nasjonale radioaktive utslipp og kilder må håndteres på en effektiv og trygg måte for å ivareta hensynet til helse og miljø. Dette har også betydning for Norges troverdighet som pådriver i forurensningsarbeidet.

Norge har en pådriverrolle i det internasjonale arbeidet med å redusere utslipp av radioaktive stoffer til det marine miljø. Sentralt i dette arbeidet står arbeid i OSPARs radioaktivitetskomité. Også Arktisk Råds arbeid med å vurdere kilder til radioaktiv forurensning i nordområdene er viktig.

Antarktis-samarbeidet

Gjennom territoriale krav og forvaltningsansvar for bilandene har Norge et viktig ansvar for nødvendige vernetiltak og for en forsvarlig ressursforvaltning i Antarktis. Norsk tilstedeværelse i Antarktis og styrking av vår forskningsvirksomhet i området er i denne sammenheng viktig. Dette vil skje bl.a. gjennom forskningsstasjonen Troll som ble åpnet som helårsstasjon i februar 2005.

10.5.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Foreslå endring i Svalbardmiljøloven slik at spesielt verdifulle naturhistoriske forekomster blir automatisk fredet.

• Vurdere nødvendige tiltak og reguleringer for å sikre at cruiseturismen og annen skipsfart på Svalbard foregår i tråd med miljøvernmålene og vernebestemmelsene på Svalbard.

• Opprette i 2005 et nytt verneområde i Wijdefjorden på Svalbard som sikrer områder med vegetasjon som er unik i arktisk sammenheng, og et nytt verneområde på Jan Mayen som sikrer øyas unike natur- og kulturminneverdier samt utarbeide ny kulturminneforskrift for Jan Mayen.

• Styrke havmiljøsamarbeidet med Russland.

• Øke og samordne innsatsen for å bedre miljøet i nordvest Russland gjennom arbeid i Barentsrådet, Arktisk Råd og det bilaterale samarbeidet, med vekt på de prioriterte miljøvernområdene.

• Ha en pådriverrolle i det internasjonale arbeidet med å redusere utslipp av radioaktive stoffer til det marine miljø

• Styrke arbeidet med å redusere faren for utslipp av radioaktive stoffer i nordområdene i nært samarbeid med russiske myndigheter og det internasjonale samfunn.

• Arbeide for at konsekvensene av og risikoen for mulige radioaktive utslipp til naturmiljøet fra norske og utenlandske kilder holdes innenfor internasjonalt godkjente nivåer.

• Styrke Norges posisjon i Antarktis-samarbeidet og norsk miljøforskning i Antarktis gjennom forskningsstasjonen Troll som ble offisielt åpnet som helårsstasjon i februar 2005.