3 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold

Biologisk mangfold går nå tapt i et tempo som bare kan sammenliknes med det som tidligere har skjedd ved globale naturkatastrofer og brå klimavekslinger. I følge FN er det globale tapet av biologisk mangfold nå så høyt og så omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Utryddelsen av arter på grunn av menneskeskapte aktiviteter går nå mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det «naturlige», gjennomsnittlige tempoet de siste 100 millioner år. Slik kan minst 10 prosent av dyre- og planteartene som finnes i dag være historie innen 25 år, hvis det ikke settes inn effektive mottiltak. I Norge regner vi med at over 100 plante- og dyrearter har forsvunnet de siste 150 årene.

Biologisk mangfold er livets egen forsikring. Planter produserer mat, meitemark lager jord, skoger renser luft, bremser vind og holder på jord. Myrer og våtmarker tar opp vann og demper flom, korallrev danner øyer og hindrer oversvømmelse og mikro-organismer bidrar til karbonets og nitrogenets kretsløp. Havstrømmer transporterer levende organismer, næringsstoffer og varme til polare strøk og gir grunnlag for oppblomsting og oppvekst av levende organismer i havet. Havis reflekterer mye av varmestrålingen fra sola og utgjør en sentral balansefaktor i klimautviklingen. Mangfoldig og variert natur gir dessuten grunnlag for rekreasjon og friluftsliv, kunnskap og undervisning, lek og trivsel og er grunnlag for viktige næringer som fiskeri, jord- og skogbruk og turisme.

Under partsmøtet for konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i Haag 2002 og på verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (WSSD) i Johannesburg samme år, ble det vedtatt et mål om å redusere tapet av biologisk mangfold betydelig innen 2010. Dette målet ble forsterket på ministerkonferansen for Miljø i Europa i Kiev i 2003 til å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen 2010. I 2004 har World Conservation Union (IUCN) lansert kampanjen Countdown 2010 for å holde fokus på de internasjonale forpliktelsene.

Det er nødvendig med en felles dugnad og et krafttak for å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold. Dette er bakgrunnen for regjeringens tiltaksplan.

Den strategiske planen for CBD som ble vedtatt på partsmøtet i april 2002 understreker betydningen av sektorintergrering av biologisk mangfold både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Forskning, kartlegging og overvåking er en forutsetning for å sette inn effektive tiltak før det er for sent. For å ta vare på artenes leveområder vil vern av natur, både på land og i sjø, fortsatt stå sentralt. Utenfor verneområdene har sektorene og kommunene et ansvar for å sikre at leveområder ivaretas. I likhet med EUs fokus på gjennomføring av Natura 2000 er det norske forvaltningssystemet for biologisk mangfold en av hovedpilarene i arbeidet for å nå 2010-målet. Norge vil så langt som mulig samarbeide med EU om relevante problemstillinger.

3.1 Mål

Mål for bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold framgår av boks 3.1. Siden framleggelse av forrige stortingsmelding om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand er det strategiske målet justert for å synliggjøre våre internasjonale forpliktelser om å stanse tapet av biologisk mangfold.

3.2 Tilstand og måloppnåelse

Truslene mot det biologiske mangfoldet har endret seg i løpet av de siste 20 årene. På 1970- og 80-tallet ble forurensing, bl.a. sur nedbør, ansett for å være den viktigste trusselen mot biologisk mangfold i Norge.

I dag framstår fysiske inngrep og endret arealbruk som den viktigste negative påvirkningen av det biologisk mangfold. Summen av mange små inngrep som hver for seg synes ubetydelige, kan få betydelige følger for arters og bestanders muligheter til å overleve og for økosystemenes produksjonsevne. I tillegg tyder alt på at klimaendringer vil utgjøre en stadig større trussel, jf. kapittel 9. Noen antatte effekter av klimaendringer på biologisk mangfold framgår av boks 3.2.

3.2.1 Naturtyper og landskap

Vern

Ved utgangen av 2004 var ca. 12 prosent av Norges fastlandsareal vernet.

Hoveddelen av det vernete arealet ligger i fjellområdene. Av de arealer som hittil er vernet etter naturvernloven, er flere lavereliggende og høyproduktive naturtyper underrepresentert. Samlet sett er derfor målet om å verne et representativt utvalg av norsk natur ikke nådd. Figur 3.1 viser vernet areal fordelt på ulike vernekategorier.

På det siste partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold (Kuala Lumpur i 2004) ble det vedtatt et eget arbeidsprogram om områdevern. Dette er et ambisiøst program som bl.a. forplikter partslandene til å etablere et nettverk av verneområder på land innen 2010 og marine verneområder innen 2012. Sentrale utfordringer for Norge er knyttet til bl.a. marint vern, evaluering av status for vern av ulike naturtyper og forvaltning og overvåking av verneområder.

I 2004 startet arbeidet med å melde inn områder til verneområdenettverket «Emerald Network» under Bernkonvensjonen. Dette er en parallell til EUs verneområdenettverk «Natura 2000» for europeiske land som ikke er medlem av EU.

Arbeidet med nasjonal plan for marine beskyttede områder er godt i gang. Planen vil bestå av både områder vernet etter naturvernloven og områder beskyttet etter annet lovverk.

Som oppfølging av Ramsar-konvensjonen er 37 områder utpekt som såkalte Ramsar-områder i Norge. Norge er forpliktet til å sikre den økologiske tilstanden i disse områdene og til å orientere Ramsarsekretariatet ved eventuelle endringer i tilstanden.

Det er satt i gang en rekke prosesser for å øke skogvernet. Vern av skog på statsgrunn vil kunne øke skogvernet med inntil 40 prosent i forhold til dagens nivå. Arbeidet med vern på statsgrunn skjer i nært samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet. I tillegg pågår et omfattende arbeid med frivillig vern av skog, i nært samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og Norges skogeierforbund. Dette arbeidet ser lovende ut.

Det vises for øvrig til St.prp.nr 1 (2004–2005) vedrørende status i vernepolitikken.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Arealforvaltning utenom verneområdene

I tillegg til verneområdene er det en rekke natur- og områdetyper som har så stor biologisk verdi at de bør vies særlig oppmerksomhet. Miljøvernforvaltningen har ved siden av ansvar for helheten i miljøvernpolitikken, en pådriverfunksjon overfor de sektorene som skaper miljøbelastninger på arealer som ikke er vernet eller planlagt vernet. Gjennom bærekraftig utnyttelse av ressursene og bevisst bruk av lover og andre virkemidler skal sektorene bidra til å opprettholde økosystemer og leveområder for viktige arter i Norge.

Det statlig-kommunale programmet for kartlegging av biologisk mangfold i kommunene som ble satt i gang i 1999, vil gi bedre data for arealutviklingen for de enkelte naturtypene.

Inngrepsfrie områder har stor betydning for friluftsliv og naturopplevelse, men er også viktige som leveområde for flere arter, bl.a. villrein. Inngrepsfrie områder er områder som ligger mer enn en kilometer unna tyngre tekniske inngrep, og som også omfatter «villmarkspregede områder» dvs. områder som ligger mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Ved begynnelsen av det 20. århundre kunne om lag halvparten av Norges areal betegnes som villmarkspreget ifølge denne definisjonen. I 2003 hadde vi i underkant av 12 prosent igjen av slike villmarksområder jf. figur 3.2. I Sør-Norge utgjorde villmarkspregete områder bare fem prosent av arealet.

I perioden 1998–2003 ble det gjort færre inngrep i inngrepsfrie områder enn i perioden 1994 – 1998. Fra 1998 til 2003 ble likevel de inngrepsfrie områdene redusert med ca. 640 km² fra ca. 146 610 km² til ca. 145 970 km² . De villmarkspregede områdene er redusert med ca. 300 km² .

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Jordsmonnet utgjør sammen med luft og vann det viktigste grunnlaget for biologisk mangfold og produksjon. Jordressursene er derfor sentrale for matproduksjon, næringsutvikling, helse og velferd i et langsiktig perspektiv. Store klimatiske og geologiske forskjeller gjør vårt jordsmonn variert. I beredskapssammenheng er det derfor viktig å kunne ta vare på dyrka og dyrkbar jord over hele landet.

Uønskede endringer i landbrukets kulturlandskap kan redusere det kulturpåvirkede biologiske mangfoldet og føre til tap av kulturhistoriske verdier. Slike endringer skjer bl.a. ved den økende gjengroingen av verdifull kulturmark og setermiljø. Omtrent en tredel av de truede og sårbare artene på rødlisten er knyttet til kulturlandskapet. Her finner vi også majoriteten av de akutt truede vegetasjonstypene i Norge (jf. rapport fra NTNU 2001). Dette omfatter de gamle kulturmarkene der driften er opphørt eller sterkt endret, som ulike enger, kystlyngheier, naturbeitemarker, hagemarker m.m. Over 80 prosent av kystlyngheiene i Europa er forsvunnet, mens Norge ennå har slike områder.

Skog er blant de naturtypene som har det største artsmangfoldet. Av over 3000 arter på den norske rødlisten lever nær halvparten i skog. En faglig vurdering fra 1998 anslår at 269 skoglevende rødlistearter er truet som en direkte konsekvens av skogbrukets aktiviteter. For 1136 skoglevende rødlistearter er det angitt som usikkert hvorvidt de er truet av skogbruk, blant annet på grunn av kunnskapsmangel eller for få funn. To tredeler av rødlisteartene er observert 10 eller færre ganger i Norge. Innarbeiding av miljøhensyn i skogbruket, sikring av viktige leveområder for prioriterte arter, kombinert med økt vern av skog, er nødvendig for å sikre det biologiske mangfoldet i de norske skogene på lang sikt. Både kartleggingen Miljøregistreringer i Skog (MiS) og kommunenes kartlegging av biologisk mangfold bidrar nå med stedfestet informasjon om spesielt viktige områder for biologisk mangfold.

Ved siden av fjordene vil mange hevde at Norges vassdragsnatur er det mest spesielle og særpregete ved norsk natur. Samtidig inneholder våre vassdrag store økonomiske verdier i form av kraftressurser. Gjennom Verneplan for vassdrag er det til nå vernet til sammen 390 vassdragsobjekter med et kraftpotensial på om lag 43 Twh. Dette tilsvarer over 20 prosent av Norges totale økonomisk nyttbare vannkraftpotensial.

Våre ferskvannssystemer er med sine relativt fåtallige arter særegne i verdenssammenheng. I forbindelse med implementeringen av EUs vanndirektiv pågår det et omfattende arbeid med å beskrive tilstanden både økologisk og kjemisk i alle vannforekomster i Norge (ferskvann, kystvann og grunnvann). En foreløpig oversikt tyder på at en stor andel av norske vassdrag har god økologisk status. Se også kapittel 11.4 for omtale av politikken overfor vassdrag.

Regjeringens politikk for helhetlig forvaltning av kyst- og havområdene er presentert i St. meld nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . Det er behov for økt kunnskap om de marine økosystemene som grunnlag for en økosystemrettet og føre-var basert forvaltning. Undersøkelser de senere årene gir grunnlag for bekymring, spesielt i forhold til tareskogen og korallrev langs norskekysten, samt for enkelte sjøfuglarter.

Tareskogen langs norskekysten står for en betydelig produksjon av organisk materiale og har grunnleggende betydning for tilhørende plante- og dyreliv. Store deler av stortareskogen fra Finnmark til Sør-Trøndelag er nedbeitet av kråkeboller. På Skagerrak-kysten er det avdekket betydelig nedgang i mengden sukkertare. Undersøkelser i 2004 viser at sukkertareskogen mangler ved 90 prosent av de undersøkte stasjonene. Det ble samtidig observert en økning i hurtigvoksende algearter.

Norge har verdens største kjente forekomster av kaldtvannskorallrev . Flere tusen rev er kartlagt, og det er registrert opp mot 800 arter som lever på denne type korallrev i det nord-østlige Atlanterhav. Havforskningsinstituttet anslo i 2000 at omlag 30–50 prosent av de til da kjente korallrevene var skadet eller ødelagt, hovedsakelig av bunntråling. For fem norske rev er det innført forbud mot bruk av fiskeredskap som slepes langs bunnen. I tillegg gjelder det et aktsomhetskrav ved fiske i nærheten av kjente forekomster av korallrev. Det er forbudt å ødelegge revene med hensikt, jf. forskrift om beskyttelse av korallrev.

3.2.2 Høsting

De høstbare vilt- og fiskebestandene skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Forvaltningen skal i all hovedsak skje på lokalt nivå og være basert på driftsplaner der rettighetshaverne selv bidrar til en bedre forvaltning i samarbeid med brukerorganisasjoner og kommunene.

For hjortevilt har fellingstallene for elg og rådyr stabilisert seg rundt henholdsvis 38 000 og 29 000 dyr de siste tre årene. Fellingstallene for hjort har økt jevnt de siste ti årene, og er nå oppe i ca. 25 000 felte dyr. Fellingstallene for villrein har gått ned fra ca. 9 700 dyr i 1998 til ca. 3 900 dyr i 2004, mest som følge av redusert felling på Hardangervidda.

Laksebestandene i Norge gikk sterkt tilbake i 1980- og 90-årene. Hovedårsaken er i første rekke forskning, reguleringer og andre inngrep i vassdrag, lakseparasitten Gyrodactylus Salaris og ugunstige oppvekstforhold. De senere årene har nedgangen stoppet noe opp og fangsten har tatt seg opp igjen. I de siste 15 årene er det satt i verk strenge reguleringer av laksefisket; som forbud mot drivgarn, reduksjon av antall krokgarn og innkorting av sesongene. For de svakeste bestandene er det innført fiskeforbud. Statens naturoppsyn (SNO) har dessuten styrket kontrollen med ulovlig laksefiske i sjøen gjennom økt bemanning i kystområdene og økt fokus på lakseoppsyn. Norge har ved hjelp av strenge reguleringstiltak klart å opprettholde mange levedyktige gytebestander av laks.

3.2.3 Truede og sårbare arter og bestander, ansvarsarter

Rødlisten gir en samlet oversikt over truede, sårbare og sjeldne arter. Det er ført opp totalt 3 062 arter på den nasjonale rødlisten (1998). Flertallet av disse er sopp, lav, planter og insekter. Om lag 870 av artene på rødlisten er truede eller sårbare.

De fleste truede og sårbare artene er under press på grunn av endring og omdisponering av arealer slik at leveområdene blir for små, for spredte eller at kvaliteten er redusert. Skog, kulturlandskap og våtmark er de naturtypene som har flest arter på rødlisten. Bl.a. er gjengroing i tidligere åpne kulturlandskap en økende trussel mot mange arter. Også i fjell- og kystområder og i ferskvann er det enkeltarter som av ulike årsaker har store problemer med å overleve. Fjellreven har vært fredet siden 1930, men står fortsatt i fare for å dø ut i Norge. Fjellrev er den eneste enkeltarten i Norge som det er utarbeidet en egen handlingsplan for. Figur 3.3 viser yngling og antatt utvikling i fjellrevbestanden.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning og Norsk institutt for Naturforskning.

Noen sjøfuglarter har også hatt sterk tilbakegang i Nord-Norge, blant annet lomvi. Årsakene til tilbakegangen er bare delvis kjent.

De store rovdyrene og kongeørn er blant de rødlistede artene. Stortinget har gjennom behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003–2004), jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004) fastsatt nasjonale bestandsmål for de fire store rovdyrartene og for kongeørn. I 2004 ble det registrert 42 ynglinger av gaupe. Målsettingen på 65 årlige ynglinger er ikke nådd. For jerv er det i 2004 registrert 47 ynglinger. Den nasjonale målsettingen for jerv er på 39 årlige ynglinger, noe som innebærer at resultatet for 2004 er over målsettingen. Antall registrerte ynglinger av bjørn i Norge har i perioden 1998–2003 variert mellom tre og seks årlige ynglinger. Det nasjonale målet på 15 årlige ynglinger innebærer en vesentlig økning i bjørnebestanden sammenlignet med dagens situasjon.

Det er påvist tre ynglinger av ulv i Norge i 2004. To av familiegruppene hvor det er påvist yngling hadde tilhold i hovedsak innenfor det fastsatte forvaltningsområdet for ynglende ulv, mens en av gruppene hadde sitt leveområde utenfor forvaltningsområdet. Det ble i perioden januar-februar 2005 iverksatt lisensjakt med en samlet kvote på fem ulv for å hindre etablering av ynglende ulv utenfor forvaltningsområdet. Lisensjakta ble gjennomført i tråd med Stortingets føringer, jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Det ble totalt registrert 101–120 ulver i Skandinavia vinteren 2003–2004, og bestanden har økt noe siste år. Bestanden har siden 2000 stagnert eller økt svakt, i motsetning til utviklingen i 1990-årene, da den i gjennomsnitt økte ca. 25 prosent årlig.

Ansvarsarter er arter som har minst 25 prosent av sin europeiske bestand i Norge, eller arter som fins i Norge og er truet på europeisk eller globalt nivå. Dette er arter som Norge derfor har et særskilt forvaltningsansvar for fordi bestandsutviklingen i Norge er vesentlig for artens eksistens i europeisk perspektiv. Eksempler på ansvarsarter er villrein, atlantisk laks, ferskvannskreps, elvemusling, oter, jerv, fjellrype, havørn, jaktfalk, lundefugl, samt flere hvalarter, lav, insekter og planter. Noen ansvarsarter står som truet eller sårbare på den nasjonale rødlisten, andre ikke, fordi arten har en livskraftig bestand i Norge.

Villreinen krever sammenhengende leveområder der den kan trekke mellom ulike sesongbeiter. Våre gjenværende 23 villreinbestander i Sør-Norge er imidlertid med få unntak relativt små og oppdelte, og de er utsatt for et sterkt press fra en rekke ulike brukerinteresser.

Levedyktige bestander av elvemusling finnes nå bare i Norge, foruten i tre-fire vassdrag på Kola og i to-tre vassdrag i Skottland. Den er derfor en ansvarsart for Norge. Direktoratet for naturforvaltning har satt i gang overvåking i 16 utvalgte vassdrag. Kartleggingen og overvåkingen viser at bestandsutviklingen fortsatt er negativ i Norge.

Bestanden av ferskvannskreps er i tilbakegang, og er nå registrert på 557 lokaliteter i Norge. Viktige årsaker til tilbakegangen er krepsepest, forurensning, nedslamming og fysiske inngrep. Direktoratet for naturforvaltning har startet et nasjonalt overvåkingsprogram for 27 utvalgte krepsebestander i Norge. I dag er krepsepest den største trusselen mot ferskvannskrepsen. I 2003 ble det igjen påvist krepsepest i Glomma.

Den atlantiske laksen består av et stort antall bestander knyttet til vassdrag med utløp til det nordlige Atlanterhavet. Norge er i dag et av laksens kjerneområder, både fordi norsk villaks utgjør en betydelig andel av mengden av atlantisk laks og fordi vi i Norge har et høyt antall bestander.

3.2.4 Spredning av fremmede organismer

Spredning av fremmede arter, dels i kombinasjon med klimaendringer, antas å bli en stadig større trussel mot naturens mangfold. I ferskvannsøkosystemer regnes introduksjon og spredning av fremmede arter som den største trusselen. Økt handel, turisme, reisevirksomhet og nedbygging av grensekontroll fører til at mange arter spres til områder der de ikke hører naturlig hjemme. Konsekvensene av denne utviklingen er for en stor del ukjente. De fleste uønskede fremmede artene dør som regel raskt ut fordi de ikke er tilpasset norske økosystemer. En del mangler imidlertid naturlige fiender som kan regulere bestandene, eller de kan ha egenskaper som gjør at de overlever i de nye omgivelsene.

Noen arter finnes naturlig i en region av landet og er blitt spredd til områder der de gjør skade på andre arter og økosystemer. Blant disse er ørekyte, abbor gjedde og piggsvin. Særlig alvorlig er spredning av ørekyte og spredningen av gjedde og karpefisk på Sørlandet, jf. figur 3.4 som viser spredning av ørekyte. Det har vært utprøvd omkring 50 fremmede treslag i norsk skogbruk. Foreløpige undersøkelser har vist at flere av de fremmede treslagene som er benyttet i størst omfang i norsk skogbruk sprer seg i betydelig grad i norsk natur. Det pågår ytterligere utredninger av introduserte treslags evne til å forynge seg naturlig. Framtidig spredningspotensial vil også bli vurdert.

Av arter som er innført til Norge eller til naboland og som har spredd seg videre hit til landet kan nevnes lakseparasitten Gyrodactylus salaris, kanadagås, kongekrabbe, iberiaskogsneglen og kjempebjørnekjeks/tromsøpalme. Kongekrabben er gjenstand for et lønnsomt fiske, men det fryktes at den økende bestanden kan få negative konsekvenser for økosystemene og det marine biologiske mangfoldet.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

3.2.5 Forurensning

I en del områder er forurensing fortsatt en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet. Forsuring av vassdrag er den enkeltfaktoren som har ført til størst reduksjon i biologisk mangfold i norske vann og elver. Sørlandet er hardest rammet, og i Tovdalsvassdraget har mer enn 130 dyre- og plantearter forsvunnet pga forsuring. Nye data viser at artsmangfoldet av vannplanter har blitt redusert med 50 prosent i sør-norske vassdrag. Viktige organismegrupper som snegler og døgnfluer i rennende vann døde helt ut i de mest forsurete vassdragene på Sørlandet fram mot 1970. Forsuringsstatus er bedret de siste årene, og vi ser en begynnende tilbakekomst av fisk og virvelløse dyr på grunn av reduserte utslipp i en del vassdrag. Vi har imidlertid områder i Norge som ikke viser positive bedringer, og med full effekt av Gøteborgprotokollen (etter 2010) vil tålegrensene for forsuring fortsatt være overskredet i ca. 7 prosent av Norges areal.

Andre forurensningsfaktorer som påvirker det biologiske mangfoldet negativt er miljøfarlige kjemikalier fra industri og husholdning og utslipp av nitrogen og fosfor til vassdrag og sjøområder. I tillegg er reduksjon av ozonlaget og klimaforandringer trusler som kan få store ødeleggende virkninger på alt liv, jf. kapittel 10.

Figur 3.5 viser oversikt over trusler mot biologisk mangfold.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

For å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 vil Regjeringen:

• Videreutvikle lovverket med utgangspunkt i utredningen fra Biomangfold-lovutvalget.

• Styrke kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, herunder styrke og videreføre nasjonalt program for kartlegging og overvåking, gjennomføre neste fase i den kommunale kartleggingen og iverksette kartlegging i havområdene,(MAREANO 1 og SEAPOP 2 )

• Styrke forskning knyttet til biologisk mangfold

• Revidere den nasjonale rødlisten over truede arter. Neste revisjon skal foreligge i 2006 og en ny større revisjon av den nasjonale rødlisten skal foreligge i 2010.

• Utarbeide handlingsplaner i perioden 2005–2010 for utvalgte naturtyper, artsgrupper og arter bl.a for korallrev, tareskog og utvalgte kulturlandskapstyper som krever skjøtsel

• Utarbeide forvaltningsplaner for de mest brukte nasjonalparkene og andre større verneområder og sørge for aktiv skjøtsel i de verneområder det er nødvendig.

• Utarbeide og iverksette en nasjonal plan for marine beskyttede områder

• Utarbeide forslag til nasjonal handlingsplan for forvaltning av genressurser og bevaring av genetisk variasjon (mangfoldet av arvemateriale).

• Styrke gjennomføringen av nasjonal plan for forvaltning av genetiske ressurser innenfor landbruk og matproduksjon

• Følge opp en styrket og samlet strategi for å ta vare på viktige landbrukslandskap og verne om dyrkbar og dyrka jord

• Styrke reguleringsregimet for flest mulig av de marine fiskebestandene som høstes kommersielt gjennom å etablere langsiktige forvaltningsplaner for disse bestandene.

• Utarbeide en tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede arter i løpet av 2005, som bl.a. skal inneholde utarbeidelse av en «svarteliste» over fremmede arter som truer eller kan true økosystemer, habitater eller arter og en utredning av økonomiske konsekvenser av fremmede arter i Norge.

• Bidra til å styrke det internasjonale rammeverket for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Arrangere den femte internasjonale Trondheimskonferansen om biologisk mangfold i 2007 med fokus på oppfølging av 2010-målet.

3.3.1 Konfliktnivået i naturforvaltningsarbeidet

I forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2005 ble følgende forslag vedtatt (Rammeuavhengig forslag VIII):

«Stortinget ber Regjeringen om at det i samarbeid med organisasjonene innenfor primærnæringene utarbeides en strategi for å redusere konfliktnivået i naturforvaltningen.»

Det har i de senere år vært økt fokus på konfliktnivået i naturforvaltningsarbeidet. Erfaringene viser at det ofte er motstridende interesser knyttet til ulike sider ved naturforvaltningen, enten knyttet til forekomsten av rovvilt i norsk natur eller til arbeidet med å verne deler av naturen. I lys av denne erkjennelsen har miljøforvaltningen et kontinuerlig fokus på å redusere konfliktnivået. Men det er ikke realistisk å forvente at enhver interessemotsetning eller uenighet i arbeidet med naturforvaltningsspørsmål skal opphøre.

Ønsket om å redusere konfliktene kommer bl.a. til uttrykk i saksbehandlingsrutiner i vernesaker med sikte på å bringe grunneiere, rettighetshavere og lokalsamfunn inn i en reell og konstruktiv medvirkningsprosess. Det er funnet fram nye grep i vernearbeidet, slik som frivillig vern av skog. I samarbeid med Sametinget ser Miljøverndepartementet nærmere på muligheten for å forbedre planprosessene i vernesaker der samiske interesser blir berørt. Det er også utarbeidet føringer for bruk og vern av områder som vernes etter naturvernloven, jf. den såkalte «fjellteksten» i St. prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet .

I tråd med «fjellteksten» arbeider også Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet gjennom prosjektet Landbruk Pluss for å legge til rette for alternativ næringsutvikling i og i tilknytning til områder vernet etter naturvernloven. Det er en forutsetning at næringsutvikling ikke forringer verneverdiene. Arbeidet er en videreføring av tidligere samarbeidsprosjekter under fellesbetegnelsen miljøbasert næringsutvikling. Siktemålet er økonomisk lønnsomme næringsutviklingstiltak som samtidig bidrar til å ta vare på viktige miljøkvaliteter. Det er viktig å finne gode løsninger, ikke minst i de situasjoner der vern av sårbar natur innebærer begrensninger i mulighetene for næringsvirksomhet.

I forarbeidet til større meldinger og utredninger legges det opp prosesser der representanter for berørte interesser inviteres til å komme med innspill og synspunkter. Gode eksempler på dette er RoSa-prosjektet (Rovvilt og samfunn) og et tilsvarende knyttet til villreinforvaltning, ViSa-prosjektet (Villrein og samfunn).

Konfliktnivået i naturforvaltningen henger også en del sammen med de kompensasjons- og erstatningsordninger som gjelder for ulike naturforvaltningstiltak fra det offentliges side. Erstatninger for rovviltskade er nå lovfestet. Biomangfoldlovutvalget foreslår i sin utredning bl.a. endringer i kompensasjonsordningene for områdevern. Det videre arbeid med utredningen vil gi god anledning til å se på tiltak som kan bidra til å redusere konfliktnivået i naturforvaltningen.

3.3.2 Oppfølging av Biomangfoldlovutvalgets utredning

Utforming av lovverket og praktiseringen av dette er av stor betydning for hvordan Norge skal nå målet om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010. I NOU 2004: 28 legger biomangfoldlovutvalget fram forslag til ny naturmangfoldlov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold. Utvalgets forslag vil være grunnlag for regjeringens videre arbeid med utvikling av lovverket for å stanse tap av biologisk mangfold. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av utvalgets arbeid.

3.3.3 Samordning og styrking av kunnskap

Etablering av et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold (jf. St.meld.nr 42 (2000–2001) B iologisk mangfold – sektoransvar og samordning ) som bygger på tverrsektoriell og kunnskapsbasert forvaltning, står sentralt i arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold. Etablering av forvaltningssystemet er godt i gang, men det er nødvendig å supplere og kvalitetssikre arbeidet. En forsvarlig forvaltning av biologisk mangfold forutsetter et godt kunnskapsgrunnlag. Data om hva som finnes, hvordan biologisk mangfold-verdiene fordeler seg geografisk og hva som påvirker mangfoldet, er nødvendig for at forvaltningssystemet skal kunne fungere. Kunnskapsgrunnlaget er pr. i dag mangelfullt og må styrkes gjennom en samordnet innsats innen kartlegging, overvåking og forskning. På det marine området har manglende satsing over mange år ført til at Norge nå sakker akterut som marin kunnskapsnasjon.

Kartlegging og overvåking

Styrket kartlegging og overvåking både på land og i sjø er en forutsetting for å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Kunnskapsbasert forvaltning gjør det lettere for beslutningstakere å avveie ulike samfunnshensyn. Tidsrammen for påvisning av negative eller positive endringer i miljøtilstanden er 5 – 30 år. Det er derfor nødvendig å sikre en kontinuerlig og langsiktig overvåking også utover 2010.

Den systematiske kartleggingen av biologisk mangfold i kommunene startet i 1999. I løpet av 2005 vil stort sett alle landets kommuner ha gjennomført en første fase av kartleggingsprogrammet som omfatter kartlegging, stedfesting og verdisetting av de viktigste områder for biologisk mangfold i kommunen. Det kommunale kartleggingsprogrammet skal videreføres i en ny fase med fokus på kartlegging i ferskvann og i kystnære sjøområder, forbedring av arealdekningen av kartlegging på land, kartlegging av forekomster av truede arter og noe supplering av naturtypekartleggingen.

Det nasjonale kartleggings- og overvåkingsprogrammet startet i 2003 med en femårig programperiode. Syv departementer samarbeider om programmet, og det følges opp gjennom et interdepartementalt utvalg. For å utvikle et bedre datagrunnlag for forvaltningen av biologisk mangfold, er det behov for å videreføre programmet utover den opprinnelige programperioden, i første omgang fram til 2010. Programmet skal bidra til å kvalitetssikre, supplere og styrke den kommunale kartleggingen. På sikt ønsker regjeringen å etablere det nasjonale programmet som et permanent kartleggings- og overvåkingsprogram for biologisk mangfold. De viktigste videre satsingene i det nasjonale programmet er knyttet til:

• Kartlegging og overvåking av truede arter, naturtyper og fremmede arter .

• Styrket kartlegging og overvåking av det marine biologiske mangfoldet i kystsonen

Disse satsingene skal blant annet sees i sammenheng med arbeidet med plan for marine beskyttede områder og EUs rammedirektiv for vann.

Kartlegging og overvåking av havområdene skal styrkes som grunnlag for en fremtidig økosystemrettet og helhetlig forvaltning av havområdene, slik forvaltningsplan for Barentshavet er et eksempel på. Kartleggingen skal skje gjennom det tverrsektorielle kartleggings- og kunnskapsprogrammet MAREANO i perioden 2006–2010. Kartlegging, overvåking og relatert forskning om sjøfugl vil skje gjennom programmet SEAPOP fra og med 2005.

Forskning

Økt forskningsinnsats er nødvendig for å møte utfordringene knyttet til å stanse tapet av biologisk mangfold. Nødvendigheten av økosystemtilnærming i forvaltningen av biologisk mangfold forsterker dette behovet ytterligere.

De to programmene Biologisk mangfold og Landskap i endring i regi av Norges forskningsråd som opphører i 2007, vil bli etterfulgt av nye program knyttet til å bedre kunnskapsgrunnlaget for å ta vare på biologisk mangfold.

Sektorene har ansvar for miljørettet kunnskapsinnhenting innen egen sektors ansvarsområde. Det skal legges større vekt på kontakt og samarbeid med tilgrensede sektorer for utvikling av felles strategier og planer for økt forskningsinnsats innenfor prioriterte områder. Norges Forskningsråd (NFR) har et særlig ansvar her.

3.3.4 Truede og sårbare arter og naturtyper og ansvarsarter

Listen over truede og sårbare arter (den nasjonale rødlisten) omfatter plante- og dyrearter som på en eller annen måte er truet av utryddelse eller er i kraftig nedgang. Dette innebærer at det skal svært lite til for at disse artene vil forsvinne fra norsk natur.

For å oppfylle målsettingen om at tapet av biologisk mangfold skal stanse innen 2010, er både artsvern og sikring av artenes leveområder nødvendig.

Den nasjonale rødlisten er et viktig virkemiddel både for å vite hvilke arter som trenger ekstra beskyttelse, og for å kunne måle i hvilken grad vi er på rett vei i forhold til å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold i Norge. En revidert rødliste skal foreligge i 2006 og 2010.

Artsdatabanken skal utvikles som en viktig nasjonal informasjonskilde for biologisk mangfold, både når det gjelder naturtyper, arter og bestander. Informasjon, aktuelle rapporter o.l skal være lett tilgjengelig for alle brukergrupper og interesserte, bl.a. på internett. Det forutsettes at data som er fremskaffet med økonomisk bidrag fra det offentlige kan benyttes vederlagsfritt av Artsdatabanken.

Regjeringens pågående arbeid med å sikre levedyktige bestander av ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn, jf. St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur vil bli videreført. Tiltak for å bygge opp igjen bestanden av fjellrev i Norge til et livskraftig nivå er intensivert de siste årene. Dette arbeidet skal videreføres bl.a. gjennom oppfølging og regelmessig revisjon av handlingsplanen for fjellrev.

Stortinget opprettet i februar 2003 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, og sluttet seg samtidig til at ordningen totalt skal omfatte «om lag 50 bestander». Departementet vil etter planen legge fram en stortingsproposisjon med forslag til ferdigstilling av ordningen høsten 2005. Parallelt arbeides det med forslag til særskilte regler for drift av oppdrettsanlegg i nasjonale laksefjorder.

Også villrein er en ansvarsart for Norge. Arbeidet med å bevare tilfredsstillende leveområder for denne arealkrevende arten vil fortsette, jf. kapittel 11.

Arbeidet med å ta vare på leveområder for artene gjennom vern etter naturvernloven, og sikre bærekraftig arealbruk gjennom sektorlovverket og kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven vil være det mest sentrale virkemidlet fram mot 2010. For en del av de truede artene vil det imidlertid være nødvendig å utarbeide egne handlingsplaner for å sikre fortsatt overlevelse i norsk natur. Det skal utarbeides en plan for vern av leveområder for arter som er fredet etter naturvernloven.

Dagens nasjonale rødliste omfatter verken marine arter (unntatt marine pattedyr og fuglearter tilknyttet det marine miljø) eller truede og sårbare naturtyper. Ved revisjon av rødlisten i 2006 og 2010 skal marine arter og truede og sårbare naturtyper også inkluderes i arbeidet. Fram mot 2010 skal det framskaffes og tilgjengeliggjøres et landsdekkende datasett for truede og sårbare naturtyper.

Også for de mest truede naturtypene vil det bli vurdert å utarbeide handlingsplaner.

3.3.5 Bærekraftig arealbruk

Norge har kommet relativt langt i å sikre noen naturtyper. Det er imidlertid behov for økt innsats f.eks. i tilknytning til skog og kulturlandskap, marine økosystemer, en del naturtyper i strandsonen, våtmarker og elvedelta. Viktige arealpolitiske føringer som er av stor betydning for å nå målet om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010 omtales også i kapittel 11. Dette omfatter bl.a. bruk, vern og verdiskaping i fjellområder, sikring av villreinens leveområder og bærekraftig bruk av strandsonen og vassdragene.

Vern av områder

Vern av områder etter naturvernloven er et sentralt virkemiddel for å beskytte arters leveområder. Gjennomføring av verneplanene vil bidra til norsk måloppnåelse i forhold til CBDs arbeidsprogram om områdevern. Oppfølging av Bern-konvensjonen om Emerald Network vil også være et bidrag til dette. Det er behov for å se verneområdene i en større sammenheng i form av helhetlige økosystemer og økologiske nettverk. Dette krever samarbeid og innsats fra flere sektorer.

Forvaltning av verneområder

CBDs mål om effektiv forvaltning av biologisk mangfold i verneområdene innen 2012 krever en betydelig satsing på forvaltning og skjøtsel i verneområdene. Forvaltningsplaner skal gi konkrete retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel, eventuell tilrettelegging mv. Utarbeidelsen av forvaltningsplaner skal skje på en åpen og demokratisk måte med deltakelse fra berørte parter.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å etablere forvaltningsplaner for nasjonalparker og større verneområder og styrke arbeidet med skjøtsel i de områdene det er nødvendig. I 2005 vil det bli satt i gang arbeid med forvaltningsplaner for syv nasjonalparker.

Regjeringen legger stor vekt på at nasjonalparkene skal være et viktig grunnlag for verdiskapingen i distriktene, jf. St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet . Naturverdiene som er grunnlaget for næringsutvikling må derfor ikke reduseres eller ødelegges. Forvaltningsplaner må utarbeides for de verneområdene som er mest aktuelle for ulike næringsaktiviteter. I verneområdenes randsone bør eventuelle nye anlegg samlokaliseres med eksisterende infrastruktur for å unngå tap av urørt natur.

CBDs partsmøte i Kuala Lumpur i februar 2004 vedtok frivillige retningslinjer for turisme og turistutvikling. De legger særlig vekt på turisme i verneområder og sårbare økosystemer. Disse retningslinjene skal være veiledende for det videre arbeid med verdiskaping i tilknytning til større verneområder i Norge.

Bærekraftig forvaltning av kyst- og havområdene

Det nasjonale nettverket av marine beskyttede områder skal oppdateres etter behov i en andre fase av det marine vernearbeidet i perioden 2007–2012, jf. St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav .

Tareskogene langs norskekysten er i dramatisk endring. Årsakene til endringene er lite kjent. Det er i 2005 avsatt to mill. kroner til å analysere mulige årsaker til den omfattende sukkertaredøden på Skagerrak-kysten. Regjeringen vil styrke kunnskapen om reduksjonen i tareskogene. Berørte sektormyndigheter skal sammen utarbeide en handlingsplan for å snu utviklingen så snart det foreligger kunnskapsgrunnlag for dette.

Berørte sektormyndigheter skal sammen utarbeide en sektorovergripende handlingsplan for beskyttelse av korallrev. Noen utvalgte korallrev vil inngå i nettverket av marine beskyttede områder. Regjeringens satsing på styrket marin kartlegging, forskning og overvåking og oppfølging av Biomangfoldlovutvalgets utredning NOU 2004: 28 vil også bli viktig i arbeidet for å beskytte korallrevene.

Sektorovergripende arealforvaltning utenfor verneområdene

Det er behov for å bedre sektormyndighetenes oppfølging av sitt miljøansvar og tydeliggjøre Miljøverndepartementets overordnede og koordinerende rolle. Samarbeidet med sektorene skal derfor videreutvikles. Gjennom arealplanleggingen skal kommunene foreta helhetsvurderinger der hensynet til biologisk mangfold og miljøverdier behandles på lik linje med andre samfunnshensyn. Det er viktig å sikre tilstrekkelige arealer til at arter kan bevege seg fritt mellom verneområdene.. Tapet av slike områder må stanses. INON skal fortsatt være et viktig verktøy for å sikre inngrepsfrie områder som er av betydning for blant annet friluftsliv og biologisk mangfold.

Regjeringen legger opp til en styrket og samlet strategi for å ta vare på viktige kulturlandskap og verne om dyrka og dyrkbar jord. En aktiv bruk av arealressursene er som oftest en god forsikring for at landbrukets kulturlandskapsverdier også ivaretas. Landbruks- og matdepartementet har samlet miljøinnsatsen i jordbruket i et nasjonalt miljøprogram som omfatter bl.a. areal og kulturlandskapstilskudd, tilskudd til dyr på utmarksbeite og tilskudd til økologisk landbruk. Areal og kulturlandskapstilskuddet utgjør i 2005 i overkant av 3 mrd. kroner.

Alle fylkene har laget eget regionalt miljøprogram der kulturlandskapsverdier er spesielt vektlagt. De regionale miljøprogrammene består bl.a. av mer målrettede tilskuddsordninger som for eksempel Tilskudd til seterdrift, Tilskudd til skjøtsel av innmarksbeite og Tilskudd til skjøtsel av kystlynghei. Tilskudd til seterdrift er tillagt økt vekt gjennom de regionale programmene. De regionale miljøprogrammene har en samlet ramme på 350 millioner kroner for søknadsåret 2005.

De spesielle biotopene knyttet til historisk landbruksdrift ivaretas av ordningen Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL). Denne ordningen forvaltes av kommunene. Budsjettet for 2005 er på 115 millioner kroner. Kommunene har fra 2004 fått større ansvar og myndighet når det gjelder bruk og bevaring av arealressursene. Denne satsingen innebærer økt tillit til kommunene som arealforvaltere. For å styrke dialogen mellom stat og kommune og for å skape politisk debatt i kommunene, har regjeringen nå satset på å utvikle visuelle, informative virkemidler. I tillegg utvikler nå regjeringen en veileder som kan gi råd om hvordan kommunene kan kartlegge sine arealressurser og peke ut hva som bør være framtidige kjerneområder for landbruket.

Skal mangfoldet av landbrukets kulturlandskap opprettholdes må et utvalg av kystlyngheier, hagemarker, slåttenger, slåttemyrer og skogsbeiter fortsatt brukes og holdes i hevd. Regjeringen vil bidra til styrket skjøtsel i særlig viktige kulturlandskap gjennom de regionale miljøprogrammene og gjennom de kommunale virkemidlene i landbruket.

Økt skogvern og videreutvikling av skogbrukets miljøhensyn skal bidra til å sikre biologisk mangfold og andre miljøverdier i skog. Det er lagt fram forslag om ny skogbrukslov, hvor det blant annet er foreslått egen hjemmel for miljøforskrift. Skogbruksmyndighetene gir årlige tilskudd på ca. 10–15 mill. kroner til skogeiere for å ta vare på biologisk viktige områder i skog.

Som en del av det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold er det gjennomført et prosjekt i samarbeid mellom Norsk Institutt for Jord- og skogkartlegging, (NIJOS) og DN, kalt «Bruk av data innsamlet ved MiS-kartleggingen som grunnlag for identifisering, avgrensning og dokumentasjon av områder som kan inngå i Naturtypekartleggingen». Hensikten med prosjektet var å legge bedre til rette for at data fra MiS kan benyttes for å kunne foreta en inndeling av naturtyper i skog etter DNs håndbok og slik sett unngå unødvendig dobbeltarbeid. Prosjektets anbefalinger om metodeharmonisering vil bli fulgt opp fra og med kommende feltsesong.

Landbruks- og matdepartementet har lagt ned store ressurser både i overvåking av skogens utvikling gjennom Landsskogtakseringen og overvåkingsprogrammet for skogskader og registrering av biologisk mangfold gjennom utvikling av en registreringsmetodikk for dette formålet (MiS-prosjektet). Landsskogtakseringen har pågått siden 1919 og representerer unik kunnskap om skogens utvikling og forvaltning. MiS-metodikken er utviklet fra siste halvdel av 1990-årene. Det er nå gjennomført miljøregistreringer etter denne metodikken på ca. 20 000 kvadratkilometer produktiv skog eller mellom 25 og 30 prosent av det produktive skogarealet. Metodikken skal framskaffe likeartet kunnskap om ulike skogarealer. I tillegg til tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer har Landbruks- og matdepartementet utviklet en ordning med tilskudd til miljøhensyn i skogbruket som er rettet inn mot miljøhensyn som representerer tyngende økonomiske belastninger for den enkelte skogeier. Denne tilskuddsordningen administreres av kommunene og inngår i Tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket.

Det har i lang tid vært et mål å bevare gjenværende inngrepsfrie naturområder i Norge, noe som blant annet er uttrykt i flere stortingsmeldinger de senere år. Tilsvarende er det i flere stortingsmeldinger og i andre sammenhenger pekt på behovet for å fjerne subsidier som har negative miljøeffekter. I perioden 1998–2003 var det samlede bortfall av inngrepsfri natur 638 km² , hvorav 512 km² skyldtes nye landbruksveier. Dette utgjør 80 prosent av tapet i perioden. Det samlede tapet utgjør en reduksjon fra 45,2 til 45,0 prosent av landarealet. Det vil bli foretatt en gjennomgang av «Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket» for å forby kommunenes adgang til tilskudd til veibygging i skog som kan gi tap av inngrepsfri natur.

Energi- og vassdragsmyndighetene har allerede tatt et stort miljøansvar for å ivareta hensynet til biologisk mangfold ved vannkraftutbygging, bl.a. gjennom Verneplan for vassdrag og ved å ha et godt samarbeid med Miljøverndepartementets fagetater. Dette samarbeidet vil bli ytterligere styrket. Det vil også bli startet et arbeid med å forbedre beslutningsgrunnlaget for de miljømessige vurderingene for små vannkraftprosjekter. Som del av dette vil tiltakshavers ansvar for å skaffe nødvendige opplysninger for en effektiv saksbehandling bli avklart.

3.3.6 Bærekraftig bruk av biologiske ressurser

Bruk av biologiske ressurser er blant annet knyttet til jord- og skogbruk, fiske og fangst, havbruk og friluftsaktiviteter som jakt, fritidsfiske og sanking av bær og sopp.

Genressurser

Bevaring og bærekraftig forvaltning av genetiske ressurser er av grunnleggende betydning for å opprettholde biologisk mangfold og for fremtidige generasjoners matvaresikkerhet, livskvalitet og velferd. Genetiske ressurser i husdyr, kulturplanter og skogstrær er det levende grunnlaget for dagens landbruk og vilkåret for videre utvikling.

Norge har ansvar for å forvalte sine genetiske ressurser på en bærekraftig måte, noe som er stadfestet gjennom FNs konvensjon om biologisk mangfold og andre internasjonale avtaler blant annet Den internasjonale plantetraktaten (ITPGRFA).

Vi har i dag begrenset kunnskap om det genetiske mangfoldet og det er nødvendig å ta et samlet grep på området. Det skal derfor utarbeides oversikt over kunnskap om genetisk materiale og variasjon som identifiserer kunnskapshull og forskningsbehov. Dette skal danne grunnlag for en nasjonal handlingsplan for forvaltning av genetisk materiale og bevaring av genetisk variasjon. Handlingsplanen skal utarbeides i løpet av 2007, i samarbeid mellom berørte sektormyndigheter.

Det skal legges vekt på det nordiske samarbeidet om genressurser og oppfølgingen av Nordisk strategi for genetiske ressurser for fiskeri, jordbruk, skogbruk og næringsmiddel i Norden (2005–2008). Nordisk Ministerråds erklæring fra 2003 om tilgang og rettigheter til genressurser skal følges opp nasjonalt og gjennom Nordisk genressursråd. Nasjonal plan for forvaltning av genetiske ressurser innen landbruk og matproduksjon og de sektorvise nasjonale genressursprogrammene for skogstrær, kulturplanter og husdyr skal følges opp og styrkes i 2005.

Marine ressurser

Fiskeriene er basert på fornybare, men ikke ubegrensede ressurser. Både rådgivning og forvaltning skal være økosystemrettet og føre-var-basert, slik at både ressursgrunnlaget og det øvrige biologiske mangfoldet beskyttes. Regjeringen har som ambisjon å styrke reguleringsregimet for flest mulig av de bestander som høstes kommersielt ved å etablere langsiktige forvaltningsplaner for disse bestandene. Dette omtales nærmere i Stortingsmeldingen om marin næringsutvikling.

3.3.7 Fremmede arter

Gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold er Norge forpliktet til så langt det er mulig og hensiktsmessig å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde arter som truer økosystemer, leveområder eller andre arter. Introduserte arter kan gjøre stor økologisk og økonomisk skade, og det kan være umulig å bli kvitt dem når de først er spredd. Det viktigste er derfor å hindre at fremmede skadelige organismer spres.

Det skal i samarbeid mellom relevante sektorer utvikles en tverrsektoriell nasjonal strategi for tiltak mot fremmede organismer i løpet av 2005. Strategien skal blant annet inneholde tiltak mot spredning av fremmede treslag i skogbruket, mot spredning av fremmede plantearter langs veier og andre samferdselsanlegg og mot spredning av fremmede arter og bestander via akvakultur. Oppfølging av bl.a. ballastvannkonvensjonen, som Norge tar sikte på å ratifisere i 2005, vil være viktig innspill til en slik strategi.

I løpet av 2006 vil Artsdatabanken utarbeide en «svarteliste» over fremmede arter som truer eller kan true økosystemer, habitater eller arter i Norge. Kartlegging og overvåking av prioriterte fremmede arter skal styrkes. Det vil også bli satt i gang et arbeid for å utrede økonomiske konsekvenser av introduksjoner, blant annet til bruk ved vurdering av lønnsomhet av aktuelle bekjempingstiltak. Informasjon om konsekvenser av innføring av fremmede arter skal styrkes.

3.3.8 Internasjonalt samarbeid

Regjeringen vil sette fokus på gjennomføring av internasjonale forpliktelser og arbeide for en mer konkret rapportering og utvikling av systemer for å støtte opp under gjennomføring av avtalene. Regjeringen vil arbeide for at hensyn til biologisk mangfold som en ressurs for bærekraftig utvikling blir integrert i alle relevante internasjonale prosesser og bidra til at tiltak under ulike konvensjoner gjensidig støtter hverandre.

Norge har arrangert fire såkalte Trondheimskonferanser om biologisk mangfold. Konferansene har spesielt lagt vekt på en tverrsektoriell dialog om biologisk mangfold. Målet om å stanse tap av biomangfold innen 2010 vil bli et sentralt tema for neste konferanse som planlegges avholdt i 2007.

Genressurser

Verdenstoppmøtet i Johannesburg vedtok å fremforhandle et internasjonalt regime under konvensjonen om rettferdig fordeling av fordelene fra utnyttelsen av genressurser. Regjeringen vil bidra til å framforhandle et internasjonalt regime som regulerer tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbyttet under CBD.

Arbeidet for etableringen av et multilateralt system under Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser skal følges aktivt opp både gjennom deltakelse og gjennom å bidra med utredninger og innspill.

Genmodifiserte organismer (GMO)

Genteknologien gir en rekke muligheter innenfor bl.a. produksjon av mat og medisiner. Samtidig er det klart at GMO kan ha en rekke uheldige konsekvenser for miljø og helse. Cartagena-protokollen om levende GMO, som trådte i kraft i 2003, tar utgangspunkt i at handel med og bruk av levende GMO ikke skal skade biologisk mangfold eller helse. EU har vedtatt nye og strengere regler om GMO, genmodifisert mat og dyrefôr og sporbarhet og merking av genmodifiserte produkter. Regjeringen tar sikte på å innlemme reglene i EØS-avtalen med videreføring av dagens GMO-tilpasning. Regjeringen vil derfor fortsatt føre en restriktiv politikk på dette området og legge til rette for at forbrukerne fortsatt kan velge GMO-fritt.

Skog

Avskoging er en av de største truslene mot biologisk mangfold på globalt nivå. Det er en prioritert oppgave å sikre nasjonal gjennomføring av internasjonale vedtak og anbefalinger, spesielt fra FNs skogprosess og arbeidsprogrammet for skog under CBD. I tillegg vil vi arbeide for at miljø- og sosiale hensyn blir gitt tilstrekkelig vekt i pågående forhandlingsprosesser. Regjeringen vil søke samarbeid med EU på grunnlag av EU-programmet Forest Law Enforcement, Governance and Trade (FLEGT). FLEGT bygger på frivillige bilaterale avtaler med land som eksporterer tømmer til EU. En merkeordning skal sikre at tømmeret er lovlig. Regjeringen tar sikte på å innføre en liknende ordning.

Korallrev og marine beskyttede områder

Regjeringen vil være pådriver for å utvikle konkrete internasjonale forpliktelser og regelverk for beskyttelse av kaldtvannskorallrev og annen sårbar sjøbunnsnatur. Norge skal også bidra til arbeidet for beskyttelse av korallrev generelt, blant annet gjennom oppfølging av Norges internasjonale initiativ om korallrev. Regjeringen skal også bidra til samarbeid under FNs Havrettstraktat og FNs konvensjon om Biologisk mangfold for å klargjøre og videreutvikle rettsgrunnlaget for vern i internasjonalt farvann.

Multilaterale og bilaterale kanaler

Regjeringen vil bidra til økt bistandsinnsats og sektorintegrering av biologisk mangfold i sentrale utviklingsplaner. Hensynet til biologisk mangfold og CBD vurderes i forhold til andre bistandspolitiske føringer. Regjeringen vil støtte utvalgte prosjekter i sentrale EECCA land (Eastern Europe, Caucasus and Central Asia) for å arbeide med 2010-målet. Biologisk mangfold bør blir en sentral del av EØS-finansieringsordningen gjennom samarbeid med utvalgte land.