6 Politikk for bedre miljø i byer og tettsteder

Veksten og omformingen av våre byer og tettsteder representerer både trusler og muligheter. Ettersom endringene har store konsekvenser og i praksis er irreversible, er det viktig å bruke endringskreftene slik at både den overordnede bystrukturen og de enkelte områdene i byene og tettstedene utvikles i ønsket retning. Dette innebærer å bygge opp under miljøvennlige bystrukturer og transportsystemer, forbedre de fysiske omgivelsene og redusere lokal luftforurensning og støy. Samtidig må stedenes egenart, identitet og mangfold, verdifulle kulturmiljøer, grønnstrukturer og naturområder tas vare på og videreutvikles. Utvikling av mer bærekraftige og konkurransedyktige byer og tettsteder krever et langsiktig perspektiv der areal- og transportplanlegging blir et viktig redskap.

6.1 Attraktive tettsteder

Regjeringen vil ta initiativ til å utvikle samspillet mellom byene, tettstedene og deres omland. Tettstedenes og regionenes egenart og spesielle forutsetninger for utvikling av næringsliv og tjenestetilbud må utnyttes, slik at bedre regional balanse og god ressursutnyttelse oppnås. Dette er blant annet viktig for å avlaste pressområdene og sikre befolkningen valgmuligheter med hensyn til bosetting og arbeid. Regjeringen vil legge til rette for å utvikle attraktive tettsteder som både har en klar rolle som livskraftige ankerfester i sine lokalsamfunn og samtidig inngår som del av en overordnet bystruktur.

I de såkalte arbeids-, bolig- og serviceregionene (ABS-regioner) bør det defineres regionsentre med tydelige regionale funksjoner. Samarbeid mellom kommunene er viktig for å stimulere regionenes utvikling og unngå at det oppstår konflikt mellom ulike sentre. De enkelte byer og tettsteders muligheter og rolle innenfor et bynettverk bør avklares gjennom den regionale planleggingen.

Mange fylker har i samråd med kommunene utarbeidet retningslinjer for senterstruktur og lokalisering av handel og andre funksjoner i fylkene. Dette arbeidet bør fortsette og videreutvikles.

Regjeringen vil videreføre programmet «Attraktive og miljøvennlige tettsteder i distriktene» som skal avsluttes i 2005. Det vil legges vekt på bedre samordning av offentlige og private virkemidler, opparbeide kompetanse for å utvikle samarbeid og partnerskap, formidle kunnskap og erfaringer og styrke nettverket mellom de deltakende parter.

6.2 Funksjonelle bystrukturer

Regjeringen vil videreutvikle og forsterke prinsipper og virkemidler for utvikling av funksjonelle og miljøvennlige by- og tettstedsstrukturer. Kommunene og fylkeskommunene har et hovedansvar for å følge opp disse prinsippene gjennom sitt ansvar for arealplanleggingen.

Samordnet areal- og transportplanlegging

Regjeringen vil at byområdene skal utvikles med utgangspunkt i samordnede areal- og transportplaner. Planene må ha et regionalt perspektiv og være forankret i plan- og bygningsloven. Slike planer skal stå sentralt i beslutninger om arealbruk og transportsystem på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Følgende prinsipper bør legges til grunn:

• Den geografiske avgrensningen av planarbeidet må tilpasses byområdets funksjonelle avgrensning - uavhengig av administrative grenser.

• Planprosessen må organiseres som et samarbeid mellom myndigheter om hhv. arealplanlegging og transportplanlegging innenfor det geografisk avgrensede området. Andre private og offentlige instanser som kan bidra til å klargjøre og løse de utfordringer som er utpekt, bør trekkes aktivt med i planarbeidet på et tidlig tidspunkt, herunder næringsliv, eiendomsutviklere, transportselskaper, frivillige organisasjoner og befolkningen for øvrig.

• Det bør fastsettes mål for de utfordringer som søkes løst gjennom planen.

• Planen bør avklare en helhetlig virkemiddelstrategi for å løse byområdets utfordringer. Utbyggingsmønster, senterstruktur, grønnstruktur, investeringer i og drift av transportsystem og andre virkemidler, herunder trafikkbegrensende tiltak, bør ses i sammenheng.

• Planen bør avklare ansvar for gjennomføring og finansiering av valgte løsninger. Der det er av betydning for måloppnåelse, bør planen avklare rekkefølge for gjennomføring.

For byområder som er i gang med strategiske areal- og transportanalyser som del av arbeidet med Nasjonal transportplan, er det naturlig å bygge videre på disse i arbeidet med samordnede areal- og transportplaner. Miljøverndepartementet vil sammen med Samferdselsdepartementet og lokale myndigheter i byområdene vurdere hvordan en med grunnlag i disse analysene kan utvikle planer med formell status.

Regjeringen mener det er nødvendig med en sterkere kobling mellom areal- og transportplanlegging og samferdselsinvesteringer i byområder. Dette vil kunne føre til at investeringsmidler i større grad kan komme kollektivtransportsystemet og sykkelvegnettet til gode. Samordnede areal- og transportplaner skal stå sentralt i Nasjonal transportplans prioriteringer av prosjekter i byområder.

Regjeringen vil rette fokus mot statlige lokaliseringsbeslutninger for å sikre at lokalisering av slik virksomhet bidrar til å utvikle byer og tettsteder i ønsket retning. Regjeringen vil legge samordnede areal- og transportplaner til grunn for beslutninger om lokalisering av større offentlig virksomhet, herunder service-, helse- og utdanningsinstitusjoner.

Kollektivtransport

Regjeringen mener at den lokale kollektivtrafikken må spille en viktig rolle i byområdene, og at veksten i det totale transportomfanget må begrenses. Dette gjør det nødvendig med en egen transportpolitikk for byområdene, der det tilrettelegges for en økt andel kollektivtransport som et alternativ til å øke vegkapasiteten. Regjeringens mål er å øke kollektivtransportens markedsandel i forhold til personbil i byområdene.

En ensidig tilbudsforbedring i kollektivtransporten vil ikke være tilstrekkelig for å øke kollektivtransportens markedsandel i forhold til personbil. Det må også legges til rette for trafikkbegrensende tiltak.

Økte ressurser til kollektivtransporten, bedret samordning og organisering, samt mer konkurranse og økt effektivitet vil bidra til et bedre kollektivtilbud. Dette omtales nærmere i stortingsmeldingen om bedre kollektivtransport.

Den fragmenterte ansvarsfordelingen for transport i byområdene gjør det vanskelig å utarbeide og gjennomføre en helhetlig lokal transportpolitikk. Regjeringen vil derfor iverksette forsøk med alternativ forvaltningsorganisering av transportsystemet i større byområder. Formålet er å få til en bedre og mer samordnet areal- og transportpolitikk i storbyområdene og en samlet utnyttelse av de midler som staten, fylkeskommunene og kommunene bruker til transportformål. Erfaringene fra forsøkene vil også gi grunnlag for å vurdere en hensiktsmessig organisering av planleggingen i byområdene. Forsøkene er nærmere omtalt i stortingsmeldingen om kollektivtransport.

Sykkel

Areal- og transportplanleggingen legger viktige føringer for den enkeltes muligheter til å velge transportformer og livsstil. Regjeringen vil videreutvikle og formidle ny kunnskap om sammenhengene mellom arealbruk, bystruktur, transport, fysisk aktivitet og helse, slik at forebyggende helsepolitikk i sterkere grad integreres i areal- og transportplanleggingen. Regjeringen vil også stimulere til planer og prosjekter som omsetter slik kunnskap i praktiske løsninger. Det vil legges til rette for en videre utbygging av sammenhengende sykkelvegnett, der det legges stor vekt på fysisk utforming, skilting og oppmerking. Også ansvarsdelingen for ulike deler av sykkelvegnettet vil gjennomgås med sikte på forenkling. Statens vegvesen vil starte systematiske tellinger av sykkeltrafikk på linje med biltrafikk.

Regjeringen vil i tillegg utarbeide en nasjonal sykkelstrategi i forbindelse med Nasjonal transportplan 2006-15, slik at planlegging og ressursbruk lokalt kan ta utgangspunkt i at sykkel er et reelt alternativ på linje med bil og kollektivtransport på korte turer.

Havn og godstransport

Regjeringen vil utrede behovet for ny havnestruktur, med sikte på å bidra til næringsutvikling, robuste regioner og bedre rollefordeling og samvirke mellom de ulike transportformene. Regjeringen mener at det bør vurderes å opprette flere interkommunale havnesamarbeid. Dette vil kunne bidra til et sterkere finansielt grunnlag for å etablere en moderne og effektiv havnestruktur, og legge til rette for å se den samlede havneinfrastruktur i et større geografisk område i sammenheng. Kommunen bør derfor ha et regionalt perspektiv for havnene. Kommunene bør også ved utvikling av havnene vurdere hvilke byutviklingsmuligheter som ligger i dagens havneområder.

Regjeringen vil legge vekt på tettere samarbeid med næringslivet ved utvikling av transport- og arealpolitikken i byområder med tanke på å oppnå mer effektiv godstransport og varedistribusjon. Nye løsninger basert på større grad av samordning og organisering av enkeltaktørers transportbehov er én vei å gå. Moderne informasjonsteknologi gir større muligheter for effektivisering og optimalisering av varedistribusjonen i byer og tettsteder. Regjeringen vil også invitere og utfordre næringslivet til å bidra med kunnskaps- og statistikkgrunnlag for bedre ivaretakelse av deres transportbehov.

Foto: Scanpix

Rikspolitiske retningslinjer

Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging ble vedtatt i 1993 og skal legges til grunn for planlegging i kommuner, fylker og statlig virksomhet. Som varslet i St.meld. nr. 24 (2000-2001) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, vil regjeringen revidere disse retningslinjene med bakgrunn i erfaringer og evalueringer. Formålet med revisjonen er å konkretisere mål og innhold, oppdatere retningslinjene til gjeldende politikk og praksis og styrke retningslinjene for gjennomføring. Prinsippene i denne meldingen danner utgangspunkt for revisjonen.

6.3 Byomforming med kvalitet

Regjeringen vil legge til rette for at fortetting og omforming skjer med kvalitet, og at lokalområder i byer og tettsteder utvikles i et helhetlig perspektiv. Spesielt må utfordringene knyttet til trafikk og press på arealer møtes med helhetlige grep som muliggjør bevaring og videreutvikling av eksisterende kvaliteter og samtidig ivaretar behovet for fornyelse. Det er særlig behov for satsing på pleie av omgivelsene, offentlige uterom, grøntarealer og kulturmiljøer.

Byomforming og fortetting

Byomforming og fortetting er en sammensatt, krevende og konfliktfylt oppgave både for offentlige og private aktører. Det er derfor behov for at kommunene tar et sterkere ansvar og har en strategi for tilrettelegging og gjennomføring. Kommunene har en legitimitet og posisjon som naturlig gir dem en ledende rolle i forhold til private og andre offentlige parter i en byutviklingsprosess. De bør både legge premisser for og kvalitetssikre planarbeidet, og tilrettelegge for gjennomføring og effektiv forvaltning, drift og vedlikehold av områdene. Offentlige og private investeringer bør ses under ett, og det bør inngås ulike former for samarbeid eller partnerskap mellom private og offentlige.

Viktige oppgaver for kommunene er:

• utarbeide forutsigbare planrammer for ønsket fysisk utvikling hvor hensynet til miljøverdier, kvalitet og fellesløsninger ivaretas

• initiere positive utviklingsprosesser og samarbeid mellom partene

• samordne kommunale og andre offentlige interesser

• sikre demokrati og medvirkning fra allmennheten

Staten vil opptre mer koordinert mht eier- og forvaltningsinteresser i områder avsatt til omforming og fornyelse. Staten må avklare sine interesser og være forutsigbar, og høringsprosedyrer må sikre at statlige sektorinteresser blir tydeliggjort og avklart tidlig i planleggingsprosessen. Statlige etableringer, nybygg og annen statlig virksomhet bør bygge opp under lokale planer for byutviklingen. Her kan Statsbyggs rolle og kompetanse utnyttes, jf. St.prp. nr. 84 (1998-99) Om ny strategi for Statsbygg og etablering av Statens utleiebygg AS. Dette gjelder blant annet samordning av store statlige bygge- og utviklingsprosjekter, hvor et bredt spekter av sektormål, miljøhensyn og samfunnsmessige hensyn må vurderes og avveies.

Statlige økonomiske virkemidler som har betydning for gjennomføring av boligbyggingen og andre incitamenter, vil bli utformet slik at de stimulerer til byomforming og fortetting i de tilfeller der forholdene ligger til rette for det. Dette vil bli tatt opp i den kommende stortingsmeldingen om boligpolitikk. Forslag til endringer i plan- og bygningsloven for å legge bedre til rette for byomforming, er behandlet i kapittel 6.7.

Gode uterom

I forbindelse med nybygging eller større ombygginger bør kommunene legge inn krav til gode uteplasser, lekeområder og møtesteder, enten i direkte tilknytning til boligene, eller på steder som kan nås lett og trygt fra boligen.

Kommunene kan utarbeide parkeringsnormer som er tilpasset et redusert behov for bilhold i sentrale byområder med godt kollektivtilbud og gode muligheter for å gå eller sykle. Det er blant annet anledning til å vedta maksimumsnormer for parkeringsdekning.

Kommunene bør gjennom planleggingen legge til rette for at barn og unge gis gode muligheter for oppvekst og utvikling, bl a med tanke på deres fysiske, sosiale og mentale vekst og evne til mestring av omgivelsene.

Regjeringen vil evaluere «Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen», med sikte på eventuell revisjon. Dette vil bli vurdert i forhold til behovet for et bredere sett av retningslinjer for å sikre kvaliteter for flere grupper enn barn og unge, blant annet med tanke på fortetting og områdeutvikling i byer og tettsteder. Dette bør også ses i sammenheng med arbeidet med universell utforming.

Regjeringen vil følge opp arbeidet med tilgjengelighet gjennom et eget handlingsprogram for universell utforming.

God tilgjengelighet og trygge områder fordrer samspill mellom kommune, byggherre, beboere og næringsliv. Kommunens rolle er først og fremst å etablere et godt plangrunnlag og en gjennomtenkt infrastruktur. Videre kan kommunen stille krav til utbyggere og gårdeiere om god tilgjengelighet og utforming av de enkelte prosjekter.

Bedre drift og vedlikehold

For at enkeltprosjekter og områder skal fungere godt over tid, er det nødvendig å ha gode løsninger for drift og vedlikehold. Dette er spesielt viktig i sentrum av byer og tettsteder som har viktige funksjoner både som møteplass og arena for kultur, handel og tjenester.

Foto: Scanpix

Manglende vedlikehold fører til forfall av bygninger og miljø og reduserer sentrums attraktivitet. Det er derfor behov for en effektiv organisering av drift og vedlikehold av sentrumsområdene. Kommuner, næringsliv og eventuelle statlige brukere bør gå sammen om å danne felles organisasjoner som kan ta ansvaret for dette. Det er aktuelt å støtte pilotprosjekter på dette området, jf. kapittel 6.8.

6.4 Sikre og videreutvikle grønnstrukturen

Grønnstrukturen bør kartlegges og innarbeides i by- og tettstedsplanene for arealbruk og transport, og bevaring av grønnstrukturen bør inngå i kommunenes arbeid med forebyggende helsevern. Flere kommuner er i ferd med å gjennomføre dette kartleggingsarbeidet, blant annet gjennom bruk av metoden «grønn plakat» og kommunedelplaner for grønnstrukturen.

Kommunene bør se utviklingen av et miljøvennlig transportsystem i sammenheng med grønnstrukturen. Gang- og sykkelveger kan legges til grønne områder som et alternativ til trafikkerte hovedveger.

Kommunene bør sørge for å sikre arealer og sette i stand sammenhengende strukturer og offentlige rom, gjerne i samarbeid med grunneiere, huseiere, næringsdrivende og andre på stedet. Alle, også staten som grunneier, har sin del av ansvaret for en god helhet. Det er viktig å tilrettelegge idrettsanlegg og skolegårder for allsidig bruk, både i og utenom skoletid. Også andre felles eide arealer kan utnyttes på en måte som kommer flere til gode, til for eksempel felles samlingsplass eller parsellhager.

For å bevare og videreutvikle grønnstrukturen vil Regjeringen:

• Bidra til at kunnskap om biologisk mangfold blir lagt til grunn.

• Utvikle geografiske informasjonssystemer og geodata som ivaretar behovet for data om tilstand og utvikling av grønnstruktur.

• Bidra med veiledningsvirksomhet overfor by- og tettstedskommuner, herunder juridiske problemstillinger.

Regjeringen vil også følge opp friluftsmeldingens forslag om å bidra til å danne et kompetansenettverk for grønnstruktur. Dette vil bli sett i sammenheng med Regjeringens arbeid med å samordne kompetansen for miljøvennlig byutvikling, som er omtalt i kapittel 6.8.3.

6.5 Bevare kulturminner og kulturmiljø

Flere byer har gjennomført gode registreringer av kulturminner og kulturmiljøer. Kommunene bør foreta tydelige valg og prioriteringer blant kulturminnene på grunnlag av slik kartlegging og registreringer i samarbeid med regionale kulturminnemyndigheter. Den nasjonale kulturminnepolitikken må legges til grunn for disse prioriteringene.

Kommunen har som plan- og byggesaksmyndighet en viktig rolle i å avveie ulike hensyn og utforme lokale utviklingsalternativer. Å skape nye funksjoner samtidig som særpreg og funksjonalitet ivaretas, er en stor utfordring for alle involverte myndigheter.

Foto: Jaro Hollan og Jiri Havran

Kilde: Eivind Eriksen AS, Narud-Stokke-Wiig, HUS siv.ark. MNAL, Medplan AS Arkitekter, Børve & Borchenius AS, Odd Slyngstad Arkitekter AS, Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor AS.

På grunnlag av nasjonal kulturminnepolitikk bør kommunen avklare hva som bør bevares. Kommunen bør videre utarbeide retningslinjer for byutvikling og byforming. Dette vil blant annet bidra til å skape forutsigbarhet for næringslivet.

For at kommunene, næringslivet, frivillige organisasjoner og private bedre skal kunne følge opp mål og anbefalinger fra sentralt hold om økt satsing på kulturminnevernet, vil Regjeringen:

• bidra til å styrke rehabilitering som alternativ til nybygging innen bygge- og eiendomsbransjen, blant annet ved å se nærmere på økonomiske rammevilkår for eiere samt statens praksis i forhold til egen bygningsmasse

• styrke kommunenes muligheter til å forvalte kulturminner gjennom plan- og bygningsloven og ved overføring av oppgaver på kulturminnefeltet

• styrke kulturminneaspektet i plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere for kommunene å utarbeide og gjennomføre kulturminnestrategier. Dette vil også bidra til økt forutsigbarhet og raskere klarering av planer og tiltak for utbyggere og næringsliv

• styrke og videreutvikle det etablerte bynettverket for samarbeid om kulturminnearbeid. Departementet vil vurdere å sette i gang pilotprosjekter med økt lokalt ansvar innenfor kulturminneforvaltningen i samarbeid med byene og andre interesserte kommuner

• oppdatere registre og kunnskapsbaser slik at foreliggende kunnskap på feltet blir tilgjengelig også for beslutningstakere, forvaltningen, eiere og publikum

• oppgradere kunnskapsgrunnlag, FOU og allsidig kompetanseutvikling, inkludert håndtverkerfagene

• stimulere til økt samarbeid mellom offentlig forvaltning, museer, fagmiljøer, frivillige organisasjoner og utdanningsinstitusjoner.

6.6 Redusere luftforurensning og støy

Beregninger viser at nåværende og allerede planlagte tiltak ikke er tilstrekkelige for å nå alle de nasjonale miljøvernpolitiske målene for lokal luftkvalitet og støy innen tidsfristene i 2005 og 2010. Politikk for miljøvennlig bystruktur og transportsystemer vil kunne bidra og legge til rette for en positiv utvikling på sikt. Men dersom det ikke iverksettes supplerende tiltak, vil ikke målene for 2005 og 2010 nås. Både for luftforurensning og støy er det nødvendig med helhetlig innsats, og alle samfunnssektorene må ta sitt sektoransvar på alvor og gjennomføre tiltak som kan bidra til at de nasjonale målene nås. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen for å bedre luftkvaliteten og redusere støyplagen i byer og tettsteder.

Forbedre luftkvaliteten

De nasjonale målene for luftkvalitet gjør retningen og ambisjonsnivået i miljøvernpolitikken tydeligere, og de utgjør sammen med EU-direktiver grunnlaget for miljøverninnsatsen både nasjonalt, lokalt og i den enkelte sektor. Beregninger indikerer at de nasjonale målene for nitrogendioksid, svevestøv og benzen med iverksatte og vedtatte virkemidler vil bli overskredet i de største byene, og det er derfor behov for å iverksette nye tiltak og virkemidler for nå de nasjonale målene.

For at målene skal nås må både statlige, regionale og kommunale myndigheter bidra i arbeidet. Avgiftspolitikken og generelle miljøkrav til kjøretøyer og drivstoff påvirker luftforurensningen i byer og tettsteder, men disse virkemidlene vil ofte ikke være tilstrekkelige for å sikre god luftkvalitet i områder med høye konsentrasjoner av luftforurensning. Det er viktig at lokale myndigheter tar i bruk egne virkemidler for å bidra til å løse luftforurensningsproblemene, for eksempel ved hjelp av piggdekkrestriksjoner, parkeringsregulering, kanalisering av trafikk, driftstiltak på vegnettet, utskifting av gamle ovner, overgang til fjernvarme og på lang sikt samordnet areal- og transportplanlegging.

Regjeringen vil styrke innsatsen for å bedre luftkvaliteten blant annet ved å:

• fastsette strengere grenseverdier for lokal luftkvalitet i løpet av 2002 gjennom ny forskrift om lokal luftkvalitet, basert på EUs direktiver for grenseverdier av forurensende stoffer i luft. Kravene i den nye forskriften vil bli strengere enn dagens gjeldende forskrift, og i tillegg omfatte stoffer som ikke tidligere har vært regulert. Grenseverdiene skal være oppfylt innen henholdsvis 2005 og 2010, avhengig av hvilket stoff det dreier seg om

• legge de nasjonale målene for lokal luftkvalitet til grunn for Nasjonal transportplan (NTP)

• vurdere og iverksette tiltak for å redusere utslippene fra skip og havner

• dempe transportbehovet i byregionene ved å stimulere til planlegging og beslutninger som vektlegger dette

• styrke miljøvennlige og helsefremmende transportformer som kollektivtransport, sykkel og gange

• øke kunnskapene om forurensning fra vedfyring og vurdere virkemidler som kan redusere denne forurensningen

• legge til rette for bruk av renere drivstoff

• invitere til etablering av pilotprosjekter for utprøving av miljøsoner i noen norske byer for å klarlegge mulige tiltak og virkemidler.

Redusere støy

Hittil har fokus vært rettet mot opprydding i de verste støyforholdene, ved etableringen av en bindende øvre støygrense innendørs i bolig. Dette støykravet ble fastsatt i 1997 i forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy, og skal være oppfylt innen 1.1.2005. Til nå er det kartlagt drøyt 7 500 boliger (ca. 18 000 personer ) som er utsatt for støy over tiltaksgrensen på 42 desibel innendørs støynivå. Disse boligene ligger i hovedsak nær riks- og fylkesveger og jernbaner, mens et mindre antall ligger nær flyplasser. For det kommunale vegnettet gjenstår ennå en del kartlegging, men det forventes at det vil være noen tusen boliger over tiltaksgrensen også nær kommunale veger. For alle disse boligene må det gjennomføres støyreduserende tiltak. Statlige samferdselsmyndigheter har kostnadsberegnet sin tiltaksplikt til omkring 1 mrd. kroner i perioden 2001-2004. Dette viser hvor dyrt det er å måtte gjennomføre reparerende tiltak i ettertid, som for eksempel støyisolering av fasader, bytte til nye vinduer eller bygging av lokale støyskjermer. Forskriften pålegger gjennomføring av støyreduserende tiltak der hvor støybelastningene er aller størst. Forskriften er ikke innrettet med tanke på det nasjonale støymålet - som kom senere - og er derfor ikke tilstrekkelig som tiltak for å oppnå målet.

Stortinget sluttet seg i 2000 til et nytt nasjonalt resultatmål for støy som skal sikre en mer helhetlig nasjonal støypolitikk. Målet er at den samlete støyplagen skal reduseres med 25 prosent innen 2010. Målet omfatter alle som er plaget av støy og skal sørge for at den generelle støyplagen i samfunnet reduseres. Boligrettede tiltak er lite aktuelle å bruke for å redusere samlet støyplage, fordi de er svært dyre pr. bolig. Skal man kunne nå det nasjonale resultatmålet, betyr det at videre innsats må fokusere på støyutslipp ved kilden og gode planprosesser som forebygger støyproblemer. Reduksjon av støyutslippene ved kildene vil senke de generelle støynivåene, til forskjell fra pågående opprydding etter grenseverdiforskriften som bare gir forbedring for de aller mest støyutsatte. Rask gjennomføring av kilderettede tiltak vil dessuten kunne bidra til å minske behovet for dyre, reparerende tiltak for å oppnå grenseverdiforskriftens krav.

Regjeringens hovedstrategi for å redusere støyplagen og innfri det nasjonale målet for støy er å iverksette en offensiv for kildereduserende tiltak. Dette innebærer blant annet å:

• ta i bruk virkemidler som stimulerer til økt bruk av støysvake kjøretøy og bildekk, som for eksempel merkeordninger, arbeide med sikte på å ta i bruk mer støysvake vegdekker, redusere viftestøy og støy i bygge- og anleggsindustrien, begrense støy fra tog og annen kollektivtrafikk, samarbeide med importører og produsenter for å øke tilbud og etterspørsel etter mer støysvake produkter, delta aktivt i internasjonalt forsknings- og utviklingsarbeid på bildekk og vegdekker og påvirke EU slik at utviklingen av strengere felleseuropeiske støykrav til kjøretøy og bildekk forseres

• styrke regelverket og praktiseringen av dette, blant annet forbedre plan- og bygningsloven og plansystemet som det primære støyforebyggende verktøyet, ny forskrift om miljørettet helsevern etter kommunehelsetjenesteloven, revidere grenseverdiforskriften på støy, etablere felles støyretningslinjer og vurdere konsesjonsbehandling av eksisterende skytebaner

• legge det nasjonale målet for støy til grunn i Nasjonal transportplan (NTP)

• invitere til etablering av pilotprosjekter for utprøving av miljøsoner i noen byer, inkl. utvikling av stille områder og gjennomføring av tiltak for å redusere støyplagen

• styrke kompetanse, forskning og modellutvikling innen støyfeltet

• foreta oppryggingstiltak i de mest støyrammede områdene, for å oppfylle kravene i grenseverdiforskriften. Nødvendige tiltak langs riksveger og jernbane i perioden 2001-2004, er kostnadsberegnet til om lag 1 mrd kroner.

6.7 Enklere og bedre planlegging

Regjeringen viser til at Planlovutvalget i sin første delutredning NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, har vurdert en rekke tiltak for å forenkle og effektivisere planleggingen. Disse tiltakene har fått bred tilslutning i høringen. Planlovutvalget vil legge frem forslag til lovendringer i sin endelige delutredning. Regjeringen vil vurdere disse forslagene i forbindelse med oppfølgingen av planlovutvalgets arbeid.

Planlovutvalget har i sin første delutredning drøftet og skissert løsninger som blant annet tar sikte på fremme:

• avklaring av regionale helhetsløsninger knyttet til arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene

• bedre samordning og sammenkopling av planlegging og virkemiddelbruk på statlig, regionalt og lokalt nivå

• kommunale planformer som vil gi klarere og mer langsiktige utviklingsrammer for utbyggingsmønsteret, samordnet areal- og transportplanlegging, tydelig og forutsigbart kulturminnevern, miljøhensyn, grøntstruktur mv., og som samtidig vil tilrettelegge for effektive planprosesser med sikte på utbygging av boliger, næringsvirksomhet og infrastruktur. Hensynet til tempo og forutsigbarhet i plan- og byggesaker i byer og tettsteder skal ivaretas

• tiltak for å styrke gjennomføringsperspektivet i planleggingen og etablere et klarere skille mellom overordnede planer som skal legge rammer for fortetting og mer konkrete, gjennomføringsrettede planer. Det kan i denne sammenheng innføres områderettede miljø- og funksjonskrav som alternativ til en detaljert fastsetting av arealbruk i overordnede planer. Dette kan legge tilstrekkelige føringer for områdeutviklingen uten å binde opp arealbruken detaljert på et tidspunkt der innholdet i utbyggingsprosjekter, eiendomsforhold og utilsiktede omfordelingseffekter som kan vanskeliggjøre gjennomføringen, ikke er kjent

• forslag om eventuelt å forankre utbyggingsavtaler i plan- og bygningsloven med sikte på å legge til rette for sikrere gjennomføring og samtidig kople dem til planprosessene på en ryddig måte. Da utbyggingsavtaler for tiden er et svært aktuelt tema, vil Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet og Justisdepartementet våren 2002 legge frem en veileder om bruk av utbyggingsavtaler, blant annet for å avklare hva slike avtaler kan omfatte

• forslag om å innføre en egen arealkategori for omforming og fornyelse som et eget planformål i plan- og bygningsloven. Dette er begrunnet i behovet for å knytte særskilte virkemidler til fortettingsområder i byer og tettsteder

• forslag om hvorvidt jordskiftelovens virkemidler bør tilpasses og gjøres tilgjengelig i byer og tettsteder (urbant jordskifte). Det er blant annet aktuelt å vurdere om selve prosessen kan anvendes som virkemiddel i forhandlinger og samhandling, om krav hvorvidt privat reguleringsplan for flere eiendommer kan koples til mulig bistand fra jordskifteverket og om utjevning av utbyggingsverdier mellom eiendommer kan kreves. Landbruksdepartementet har med bakgrunn i høringen nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere eventuelle endringer i jordskifteloven og samtidig foreslå justeringer i plan- og bygningsloven

• tiltak som ivaretar allmennhetens tilgang til viktige nærområder, friluftsområder, turveger og grøntdrag

• ivaretakelse av natur-, kulturminne- og friluftsinteressene i de by- og tettstedsnære marka-områdene.

Regjeringen vil vurdere om det bør gjøres endringer i plan- og bygningsloven for å gi kommunene økte muligheter for å påvirke valg av energiløsninger. Det vil også bli vurdert om det bør stilles krav til fleksible løsninger i nybygg og ved rehabilitering av eksisterende bebyggelse. Spørsmålene er behandlet i tilleggsmeldingen til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk.

6.8 Statlige initiativ

6.8.1 Pilotprosjekter og samarbeid om utviklingsoppgaver

For å stimulere til nye løsninger og miljøvennlig praksis, vil Regjeringen:

• invitere til etablering av pilotprosjekter på prioriterte områder

• prioritere og teste ut tiltak på disse områdene

• bidra til at aktuelle virkemidler blir gjort tilgjengelige

Miljøsoner

For å redusere de lokale miljøproblemene vil Regjeringen invitere til utprøving av miljøsoner i noen byer og tettsteder. Miljøsone betyr i denne sammenheng et geografisk avgrenset område, for eksempel en spesielt miljøbelastet bydel eller et mindre område, hvor det er spesielt behov for særskilte tiltak og virkemidler for bedre miljøkvalitet. Hensikten er å se de ulike miljøutfordringene under ett innenfor et område, og gjennomføre koordinerte tiltak for å bedre miljøforholdene. Miljøsoner er særlig egnet i byer og tettbygde strøk som er spesielt belastet med miljøproblemer forårsaket av vegtrafikk.

Pilotprosjektene vil spesielt legge vekt på å løse lokale miljøproblemer knyttet til lokal luftforurensing og støy, men vil samtidig forsøke å bedre forholdene knyttet til nedslitte grøntområder, offentlige rom, trafikkfarlige områder, dårlig tilgjenglighet, kulturminner og kulturområder som trues av miljøødeleggende påvirkning.

Trafikk-, miljø- og helseprosjektet ledet av Transportøkonomisk institutt viser at virkningen av ulike lokale miljøproblemer forsterker hverandre. Personer som er sterkt utsatt for én miljøfaktor, vil lettere få negative belastninger eller helsekonsekvenser av en annen. I tillegg viser undersøkelsen at miljøforbedrende og trivselsfremmende tiltak som for eksempel boligforbedring, lokal trafikkbegrensning og grøntanlegg, kan minke den negative opplevelsen av støy, selv om ikke støynivået er endret. Dette viser at det er viktig med en helhetlig tilnærming til tiltak i problemområder for å få en mest mulig positiv virkning på helse og trivsel.

Valg av tiltak for utprøving i miljøsonene må tilpasses de lokale forholdene og vil derfor kunne varierer fra område til område, og må blant annet bestemmes lokalt på grunnlag av områdets miljøproblemer og hvilke miljøkvaliteter som er ønsket. Ved å se på områdets samlede miljøproblemer, vil flere, kanskje små enkelttiltak kunne iverksettes samtidig, og samlet gi en positiv effekt. I praksis kan det vise seg noe uklart om det finnes nødvendige virkemidler innenfor dagens regelverk og hvem som har denne myndigheten. Det er derfor behov for å avklare hvilke tiltak som kan settes i verk etter dagens regelverk, og om det er aktuelle tiltak som krever endringer i regelverket.

De lokale myndighetene bør vurdere tiltak i nært samarbeid med beboerne i området og berørte myndigheter. Aktuelle tiltak kan for eksempel være trafikksanering og bilfrie soner, strengere utslippskrav til kjøretøy, rensing av røykgasser fra vedfyring, utskifting av gamle vedovner, raskere overgang til miljøvennlige kjøretøy, økt vegvedlikehold, egne krav til støyutslipp fra ulike kilder, reduserte fartsgrenser, sliping av trikke- og togskinner, og bestemmelser om stille perioder.

Erfaringer fra pilotprosjektene vil gi grunnlag for videre arbeid med miljøsoner og oversikt over aktuelle tiltak og virkemidler. Pilotprosjektene skal brukes som basis for å videreformidle praktiske erfaringer angående virkemidler og effekter av tiltak. Videre vil pilotprosjektene danne grunnlag for en bredere vurdering av behovet for nye virkemidler eller overføring av myndighet fra statlig til lokalt nivå, herunder vurdere samarbeidsløsninger som kan sikre gjennomføring av planlagte miljøtiltak.

Koordinering av statlige interesser i byområder

Det er behov for en bedre koordinering av statens interesser i byområder med sammensatte utfordringer. Et eksempel på dette er statens avtale med Oslo kommune om et forpliktende samarbeid om bedre miljø i Groruddalen. Hovedmålet er å bidra til høyere livskvalitet for dalens beboere og arbeidstakere gjennom å redusere luft- og støyforurensningen, forbedre det fysiske miljøet og bidra til langsiktig og bærekraftig byutvikling. Det skal tas hensyn til oppvekstmiljø og levekår, identitet og mangfold i arbeidet. Strategien for samarbeidet er å legge til rette for og støtte opp om Oslo kommunes arbeid med et utviklingsprogram for Groruddalen.

Modeller for sentrumsdrift

Regjeringen mener at det er viktig for sentrumsutvikling å få til et godt samarbeid mellom kommunen og de tunge aktørene i sentrum, private som offentlige. Det kan utprøves alternative organisasjonsmodeller for samarbeid om planlegging, drift og vedlikehold med utgangspunkt i felles kvalitetsmål.

Organisering av byomformingsprosjekter

Regjeringen vil understreke betydningen av at byomforming og ny utbygging knyttes nært til kollektivtransporten, ved stasjoner eller knutepunkt. Regjeringen vil på ulike måter legge til rette for gjennomføring av fortetting og omformingsprosjekter.

Det er behov for å utprøve flere modeller for organisering av partene med sikte på effektiv gjennomføring og tilfredsstillende ivaretakelse av ulike interesser. Gode og gjennomførbare løsninger krever at områder ses i sammenheng med hensyn til eiendomsforhold, samlet utbyggingsløsning og infrastruktur, verdsetting og fordeling av fellesinvesteringer.

Stimulere næringslivet til mer miljøvennlig og helsefremmende transport

Næringslivet skal ha stabile og gode rammebetingelser, men må selv utvikle bærekraftige løsninger for sine produkter, tjenester, transport, bygninger og omgivelser. Regjeringen vil stimulere næringslivet til å ta større ansvar for sine ansattes og besøkendes reiser, gjennom veiledning og støtte til å utarbeide mobilitetsplaner og ved å innføre incentiver for å fremme miljøvennlig og helsefremmende transportvalg.

6.8.2 Videreutvikle nettverk mellom byer og statlige myndigheter

Samarbeidsforum for storbyutvikling ble etablert i 1998 og består av representanter for ni departementer og seks byer. Forumet er en nyttig arena for utveksling av erfaringer og synspunkter mellom byene og staten, blant annet er det lagt vekt på å avklare behov for bedre organisering og mer samordnet bruk av statlige virkemidler i byene. Byene har også gitt innspill til statlig utredningsarbeid og politikkutforming.

Som ledd i forumets arbeid er det etablert et eget nettverk hvor planleggere og byantikvarer fra byene, fylkeskommunene samt Riksantikvaren møtes for å ta opp spørsmål om vern og bruk av kulturminner og kulturmiljøer i byutviklingen. Et av siktemålene er å utvikle modeller for bedre forvaltning av bygninger og bystrukturer. Regjeringen vil videreføre samarbeidsforumet. For spesielle formål ønsker regjeringen å trekke med flere av de større byene.

6.8.3 Økt kunnskap og bedre koordinering av det faglige arbeidet med miljøvennlig by- og tettstedsutvikling

Det er behov for en bedre ressursutnyttelse og samordning av den innsatsen som i dag utøves av en rekke organisasjoner og etater med kompetanse på miljøvennlig by- og tettstedsutvikling. Dette kan skje ved etablering av et senter for nettverksbygging, innhenting og formidling av erfaringer og gode eksempler, systematisering av kunnskap og vurdering av virkemidler. Hensikten er å gjøre det lettere for kommuner og næringsliv å få tilgang på kunnskap og andres erfaringer. Regjeringen vil legge til rette for en hensiktsmessig og ubyråkratisk organisering av arbeidet. Dette skal utredes i samarbeid mellom blant annet Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet.

6.8.4 Utvikling av statistikk for bymiljøet

Miljøverndepartementet vil videreutvikle statistikk og nøkkeltall for den fysiske utviklingen i byer og tettsteder. Dette er viktig for å følge opp den nasjonale politikken og kan være et redskap for sammenligning byene og tettstedene imellom. Arbeidet vil ses i sammenheng med annen statistikkutvikling og arbeid med byindikatorer, blant annet i internasjonale fora. Arealstatistikk for byer og tettsteder som er utviklet av Statistisk sentralbyrå de senere årene, er et viktig grunnlag.

6.8.5 Internasjonalt samarbeid

Mange internasjonale organisasjoner arbeider med byspørsmål der miljø, transport og helse står sentralt. Norske myndigheter deltar i flere sammenhenger, og får gjennom dette samarbeidet god oversikt over kunnskapsstatus og politikkutvikling på dette området. Aktiv deltakelse gir også muligheter til å påvirke resultatene.

I Nordisk ministerråd har planministrene vedtatt å utarbeide en felles strategi for bedre bymiljø som del av oppfølgingen av «Strategi for bærekraftig utvikling i Norden». Det er også opprettet en tverrsektoriell temagruppe for transport og miljø som skal gjennomføre prosjektet «Bærekraftig mobilitet».

Norge deltar i EUs ekspertgrupper for hhv. transport og miljø og for bymiljø, hvor det inngår et felles rammeprogram for bærekraftig byutvikling som også norske byer kan delta i. Også på områdene grønnstruktur/fortetting, luftkvalitet og støy er det norsk deltakelse.

I FN-regi har Verdens helseorganisasjon (WHO) og den økonomiske kommisjonen for Europa (ECE) satt ned en felles ekspertgruppe for transport, miljø og helse for oppfølging av London-charteret og Wien-deklarasjonen om miljø, helse og transport. Her er også Helsedepartementet representert.

Det europeiske transportministerrådet (ECMT), OECD og Europarådet (CEMAT) har utarbeidet anbefalinger til nasjonale myndigheter om implementering av politikk for bærekraftig byutvikling og bytransport.

I flere av disse sammenhengene deltar både Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet. Regjeringen vil videreføre sitt internasjonale engasjement på dette feltet.