4 Mål og utfordringar

Regjeringa ønskjer å føre ein heilskapleg regionalpolitikk, bygd på ei realistisk vurdering av utfordringar og roller for ulike typar av regionar. Auka global og europeisk integrasjon set nye rammer for utforminga av politikk på nasjonalt nivå. Samstundes ønskjer Regjeringa at aktørar i alle regionar skal medverke til å styrke konkurranseevna til landet.

Regjeringa legg til grunn at dei regionalpolitiske utfordringane i stor grad varierer med kjenneteikna ved bu- og arbeidsmarknadsregionane. Kvardagen for bedrifter og befolkninga når det gjeld både arbeid og tenester er like ofte knytte til slike regionar som til kommunar.

4.1 Mål og utgangspunkt for regional- og distriktspolitikken

Regjeringa har som mål med regionalpolitikken å ta vare på hovudtrekka i busetjingsmønsteret og å utløyse nærings- og verdiskapingspotensialet i alle delar av landet. Busetjingsmålet til Regjeringa for dei neste tjue åra er ei meir balansert utvikling, der alle landsdelar har vekst i folketalet.

Regjeringa legg stor vekt på at vekstkrafta i ulike næringsmiljø skal bli utnytta og styrkt, særleg der det er vekstpotensial, uavhengig av kvar i landet desse miljøa ligg. Ei balanse i befolkningsutvikling mellom og innanfor dei ulike landsdelane vil medverke til dette. På den andre sida gir ei positiv utvikling i nærings- og arbeidslivet i alle landsdelar grunnlag for balanse i busetjing mellom landsdelane.

Utviklinga i busetjingsmønsteret, i næringsstrukturen og i lokaliseringa av bedrifter går i favør av større byområde. Korleis byområda i ulike delar av landet utviklar seg, er derfor viktig både for balansen i busetjinga mellom landsdelane og for å kunne utnytte nærings- og verdiskapingspotensialet i alle delar av landet. Omlag 80–90 prosent av folket bur i byregionar med senter av ulik storleik. Over halvdelen bur i storbyområde, men ein stor del bur i mellomstore og små byregionar eller bygdebyregionar med ned mot 5000 innbyggjarar i sentra. Desse regionane består oftast av fleire kommunar der folk bur både i senter og i bygder. Alle har likevel tilgang på senter og arbeidsmarknader av ein viss storleik. Byområda gir også grunnlag for tilbod av spesialiserte tenester til områda rundt, anten det no er landsdelen, fylket eller eit nærmare omland. Samla gjer dette at byane har ei viktig rolle som motorar for regional utvikling, både i kraft av eigen vekst og for å yte tenester til omlandet.

Om vi skal nå målet om ei balansert utvikling i busetjinga mellom landsdelane, må vi få ei meir balansert fordeling av veksttakten mellom byområde i ulike landsdelar og mellom byområde av ulike storleik. Dei største byområda får etter kvart ein sjølvforsterkande vekst i kraft av store og attraktive marknader, nye tenestetilbod, fleire arbeidsplassar, meir utbygging av infrastruktur og bustader osv.

Osloregionen skil seg ut som eit område med særleg stor vekst i befolkninga og i sysselsetjinga i nye kunnskapsintensive næringar. Både den samla verdiskapinga i landet og ein balansert vekst i busetjinga mellom landsdelane er avhengig av at dei andre storbyane også er attraktive for busetjing og for bedrifter som er storbyorienterte. Samstundes er det viktig at dei fortrinna Oslo har i den internasjonale konkurransen, blir utvikla og utnytta, til nytte for alle delar av landet.

Det er ikkje nok at berre landsdelshovudstadene og storbyområda veks. Vi finn bedrifter og miljø med vekst- og konkurransekraft også i mellomstore og små byområde, og i område med småsenter og spreidd busetnad. Om vi skal få utnytta verdiskapingspotensialet i alle deler av landet og få til ein balanse i busetjinga mellom landsdelane på sikt, må vi også ha ei betre fordeling av veksten mellom storbyområda og dei mellomstore og mindre byområda. Regjeringa meiner derfor at det er viktig med ei positiv utvikling i dei mellomstore og mindre byområda, slik at dei blir attraktive alternativ for folk og bedrifter som er «byorienterte», og kan gi grunnlag for tenester til omlandet.

Regjeringa meiner at mangfaldet i ulike kulturar, levesett og kulturlandskap som er blitt etablerte over generasjonar, og som følgjer av det norske busetjingsmønsteret, har ein eigenverdi. Kjensla av tryggleik og trivsel i lokalsamfunn er knytt til at dette mønsteret ikkje blir endra for raskt. Det kommunale inntektssystemet og landbruksoverføringane er døme på offentleg innsats som legg viktige rammer for ei stabil utvikling. I tillegg kjem den distriktspolitiske ekstrainnsatsen.

Den distriktspolitiske ekstrainnsatsen skal medverke til å styrkje grunnlaget for busetjing og verdiskaping i område og landsdelar med særlege utfordringar knytte til lågt folketal, tynne næringsmiljø og lange avstandar til større senter og marknader for innbyggjarane og næringslivet. Innsatsen skal medverke til å fremme sysselsetjing og lønnsame verksemder og gi grunnlag for gode tenestetilbod og attraktive stader å bu.

Det geografiske området for innsatsen dekkjer både byar og bygder i Nord-Noreg og Nord-Trøndelag og småbyar og bygdeområde i store delar av Sør-Noreg. I desse områda finn vi ulike typar av næringsmiljø med spesielle kunnskapar innanfor både industri og forretningsretta tenesteyting, utdannings- og FoU-miljø, ressursbaserte næringar som landbruk, fiske og havbruk. Vi finn òg viktige naturressursar for verdiskaping innan til dømes reiseliv og reindrift, som utmark, natur- og kulturlandskap og nasjonalparkar i fjellområde. Den distriktspolitiske innsatsen, saman med annan næringsretta innsats, skal medverke til å utløyse verdiskapingspotensialet i dei aktuelle områda, både indirekte gjennom innsats for sysselsetjing og busetjing og direkte gjennom næringsretta verkemiddel.

4.2 Ulike typar av regionar har ulike utfordringar og potensial for utvikling

Regjeringa legg til grunn at det er eit samspel mellom regionar i ulike delar av landet. Bedrifter i byområda er avhengige av primærproduksjon og industri på mindre stader, medan byane har kunnskapsmiljø og tenesteproduksjon som er viktig for bedrifter og personar også utanfor byområda. Typiske døme er samanhengen i verdikjeda mellom jordbruket og næringsmiddelindustrien og mellom skogbruket og treforedlingsindustrien. Ulike lokaliseringar i industrien av produksjonsstad og av hovudkontor er eit anna døme. Samspelet mellom aktørar i dei ulike områda er sentralt for å få til ei positiv utvikling for landet, ikkje berre for utviklinga i ein region isolert sett. Byar og tettstader av ulik storleik kan verke saman innanfor eit større geografisk område, også utover dagleg pendlingsavstand, og supplere kvarandre gjennom eit breiare tilbod av arbeid og utdanning, kultur, tenester og ulike attraksjonar. Eit godt samspel mellom senter og omland på alle nivå er derfor viktig.

Senter av ulik storleik kan fylle like funksjonar, alt etter senterstrukturen i fylket eller landsdelen. Derfor er det glidande overgangar mellom regiontypane når vi deler dei inn etter storleiken på sentra, jf. drøftinga nedanfor av utfordringar, potensial og utviklingsstrategiar for ulike typar av bu- og arbeidsmarknadsregionar. I Nord-Noreg, delar av Trøndelag og Sogn og Fjordane har småbyar og småsenter funksjonar for befolkninga og næringslivet som er på linje med dei funksjonane større senter og byar i folkerike område i Sør-Noreg fyller. Også dei største byområda i Nord-Noreg blir små i folketal om ein samanliknar med byområda på Sør-Vestlandet og rundt Oslofjorden, men dei har likevel mange av dei funksjonane som større byar i ein landsdel bør ha. På den andre sida gjer den dominerande posisjonen til Oslo at andre større byar på Austlandet kan ha færre funksjonar og spele ei anna rolle enn mindre byar i andre delar av landet.

4.2.1 Storbyregionane

Over halvdelen av befolkninga i landet bur i storbyregionane. Dei er derfor viktige både for nasjonal vekst og verdiskaping og for å oppnå balanse i busetjing mellom landsdelane. Det er lagt ned store ressursar i infrastruktur i storbyområda. I dei fleste storbyane finst det store ressursar i utdannings- og FoU-miljø, kulturliv og privat næringsliv. Det finst også varierte arbeidsmarknader i både offentleg og privat sektor. Regjeringa legg stor vekt på at desse ressursane skal utnyttast på ein god måte av private og offentlege aktørar i storbyområda. I storbymeldinga la Regjeringa vekt på at alle landsdelssentra har eit særleg ansvar for å medverke til ei positiv utvikling i landsdelen. Dei store ressursane som ligg i storbyane bør også kome område utanfor storbyregionane til gode, gjennom ei styrking av samspelet mellom offentlege og private nettverk.

Storbyregionane er svært ulike i storleik og føresetnader. Tromsø kommune utgjer aleine hovuddelen av Tromsøregionen, berre Karlsøy kjem i tilegg. Denne regionen er mindre i samla folketal enn andre storbyar og fleire mellomstore byregionar i Sør-Noreg, men hadde prosentvis sterkast vekst i folketalet det siste tiåret.

Osloregionen på den andre sida utgjer om lag halvparten av folketalet i alle storbyområda til saman. Regjeringa ser på den sterke veksten i Osloregionen både som ein styrke og ei utfordring for utviklinga i resten av landet: ein styrke fordi den dynamiske hovudstadsregionen kan trekkje til seg utanlandske økonomiske og menneskelege ressursar, og ei utfordring når det gjeld å sikre balanse i busetjing mellom landsdelane og utnytte nærings- og verdiskapingspotensialet i alle delar av landet. I 2006 vil Regjeringa leggje fram ei eiga hovudstadsmelding der utnytting av dei store potensiala i Osloregionen, og hovudstaden som kraftsenter til nytte for heile landet, vil bli drøfta.

Regjeringa verken kan eller vil stoppe veksten i folketalet i Osloregionen, men ønskjer å unngå ei utvikling der Osloregionen kjem i sterk ubalanse med resten av landet. Ein vekst i folketalet på nivå med den noverande veksten i Osloregionen fører også med seg store kostnader i utvikling av infrastruktur, og fører til andre press- og miljøproblem. Samstundes legg Regjeringa vekt på at det er store potensial for auka verdiskaping i dei tunge nærings- og kompetansemiljøa i Osloregionen. Balansen i utviklinga i folketal mellom Oslo og andre storbyar må i første rekkje bli fremma ved å utnytte potensiala også i dei andre storbyane betre. Regjeringa legg vekt på at offentlege og private aktørar i dei andre storbyområda i landet aktivt skal utnytte dei store føremonene som ligg i ressursane i regionane, og bli gode alternativ til Oslo når det gjeld å trekkje til seg folk og bedrifter. Busetjingsvala til innvandrarbefolkninga er ikkje minst viktige i den samanhengen. Regjeringa vil også i framtida føre ein aktiv lokaliseringspolitikk, der nye statlege verksemder som hovudregel blir lagde utanfor Osloregionen.

Regjeringa la i storbymeldinga fram si vurdering av storbyane si rolle i regional utvikling, og gjorde greie for korleis Regjeringa kan medverke til at aktørane i storbyane kan utnytte potensiala som ligg der. Regjeringa legg innhaldet i den meldinga til grunn for det vidare arbeidet retta mot storbyområda. Regjeringa har nyleg oppretta eit storbyforum for dialog med dei seks landsdelssentra, og vil arbeide vidare med utvikling av storbyindikatorar, jf. kapittel 6.3.

4.2.2 Dei mellomstore og mindre byregionane

Regjeringa ser på ei positiv utvikling i mellomstore byregionar og småbyregionar i Noreg som sentralt for å få utnytta ressursar og potensial for verdiskaping i eksisterande bedrifter og næringsmiljø i ulike delar av landet, og for å oppnå ei balansert utvikling i busetjing mellom og innanfor landsdelane på lengre sikt. Mange av desse byregionane har også spesialiserte næringsmiljø som er viktige i den nasjonale verdiskapinga.

Regjeringa meiner at dei fleste av dei mellomstore og mindre byregionane bør ha potensial for å vere attraktive for busetjing og lokalisering av bedrifter som er «byorienterte». Undersøkingar av kvar folk ønskjer å bu, viser at mange unge vaksne kan tenkje seg å busetje seg i mindre byområde. Utfordringa er å omgjere dette ønsket til praksis i større grad enn det skjer i dag.

Fokus bør vere på potensiala som ligg i det lokale næringsmiljøet, og på utvikling av tenestefunksjonar som kan gjere byane meir attraktive. Potensialet for utvikling vil variere med talet på innbyggjarar og storleiken på arbeidsmarknadene, kor tunge og store næringsmiljøa er, om det er utdannings- og kunnskapsmiljø, kva teneste- og kulturtilbod byane har elles, kvar dei ligg i landet osv. Den funksjonen som senteret fyller for omlandet, er også sentral. Regjeringa legg vekt på at potensialet for vekst i byregionar må utnyttast uavhengig av storleiken og uavhengig av kva funksjon byregionen fyller. I denne samanhengen er det viktig at byregionane sjølve arbeider med å tydeleggjere utfordringar og utviklingspotensial og profilerer seg overfor omverda. I mange fylke er det også gjennom fylkesplanlegginga etablert ein senterstruktur som felles grunnlag for utvikling av delane av eit fylke.

I Sør-Noreg er det relativt stor vekst i folketalet i mange av dei mellomstore byområda langs kysten, både ved Oslofjorden, på Sørlandet og på Vestlandet. Her finn vi òg fleire byar med storleik på senter og arbeidsmarknader som nærmar seg storbyområda. I Nord-Noreg har Alta og Bodø vekst i folketalet på linje med Tromsø og andre storbyområde.

På den andre sida finn vi i alle landsdelar fleire småbyregionar som har liten eller ingen vekst. Det gjeld til dømes småbyane i Trøndelag og i Nord-Noreg, landsdelar som også er prega av at det er få mellomstore byar. Også nokre av småbyregionane i innlandet i Sør-Noreg og på Vestlandet har liten vekst i folketalet. Regjeringa meiner at det er ei særleg utfordring å få utnytta og utvikla potensiala som ligg i desse områda, mellom anna gjennom den regional- og distriktspolitiske ekstrainnsatsen.

4.2.3 Område med små senter og spreidd busetnad

Regjeringa ser på busetnaden i område med småsenter og spreidd busetnad som ein viktig del av det norske busetnadsmønsteret og mangfaldet i landet, med omsyn til kultur, levesett og kulturlandskap. Denne busetnaden er viktig for å utnytte naturressursar i ulike delar av landet, og for å gi folk reell fridom til å busetje seg der dei ønskjer.

Mange av desse områda ligg i Nord-Noreg. Vi finn òg mange småsenter og spreiddbygde område i Nord- og Sør-Trøndelag, i vestlandsfjordane og i innlandet og fjellområda i Sør-Noreg. Sjølv om folketalet i desse områda samla sett går ned, er det variasjon i utfordringar og framtidsutsikter. Mange stader er attraktive for barnefamiliar og tilbakeflyttarar, og opplever lite eller ingen nedgang i folketalet. Andre stader opplever sterk nedgang i folketalet og lita tilflytting.

Både demografiske faktorar og endringar i næringsstruktur, utdanningsmønster og folk sine forventingar til arbeidsmarknad og tenestetilbod gjer at vi må rekne med reduksjon i folketalet i mange av desse områda også i åra framover.

Samstundes er mange av desse stadene attraktive buområde og har næringsmiljø med gode potensial for vidare utvikling gjennom samarbeid, initiativ og utnytting av lokale ressursar (sjå òg utgreiinga om «plusskommunar» i kapittel 5.8). Ei felles utfordring i område med småsenter og spreidd busetnad er likevel at arbeidsmarknadene er små, og at næringslivet ofte er einsidig dominert av landbruk, fiske eller industri, i tillegg til vanleg privat og offentleg tenestyting. Som følgje av aukande internasjonal konkurranse, internasjonale avtalar og krav om auka produktivitet, må vi rekne med vidare strukturendringar og ein nedgang i sysselsetjinga i til dømes det tradisjonelle landbruket, fiskeindustrien og tungindustrien. Det gjer samfunna sårbare, anten ved at det blir raske endringar i industrien som følgje av endra internasjonale konjunkturar og endra rammevilkår, eller på grunn av meir langsiktige strukturendringar, slik vi har sett det i landbruket.

Gjennom den særskilde regional- og distriktspolitiske innsatsen og sektorpolitiske verkemiddel stiller Regjeringa til disposisjon verkemiddel som mellom anna skal nyttast til innsats for nyskaping og omstilling.

I mange små kommunar med lågt folketal og spreidd busetnad er også manglar i tilgang på grunnleggjande offentlege og private tenester eit aukande problem. Det kan vere vanskeleg å få kompetent arbeidskraft til spesialiserte fagområde, og for private tenester er marknaden liten. Regjeringa legg vekt på at befolkninga skal ha tilgang på grunnleggjande tenester uavhengig av kvar dei bur. For å sikre dette er det mellom anna behov for samarbeid mellom kommunar i område med småsenter og spreidd busetnad for å få løyst grunnleggjande oppgåver.

4.3 Tilhøvet til ei berekraftig utvikling

Regjeringa er opptatt av at vi bruker landet på ein framsynt og berekraftig måte. Berekraftig utvikling er definert som ei utvikling som tilfredsstiller behova til dagens generasjon utan å øydeleggje høvet for komande generasjonar til å få dekt sine behov. Berekraftig utvikling omfattar både økonomisk berekraft, berekraft for miljøet og sosial berekraft, der også den kulturelle dimensjonen inngår.

Utfordringa er å finne balansen mellom dei ulike perspektiva. Det treng ikkje vere nokon motsetnad mellom utvikling og vern. Tvert om, nettopp ved å verne det sjeldsynte og attraktive kan vi skape grunnlag for utvikling. Ofte ønskjer vi også å verne objekt som må brukast og haldast ved like om dei ikkje skal forvitre, til dømes bygningsmiljø og kulturlandskap.

Avveging mellom ulike mål gjennom planlegging på regionalt og lokalt nivå er ein av dei viktigaste reiskapane for å få til samverke mellom ulike verkemiddel og tiltak. Lokale aktørar er ofte dei nærmaste til å finne balansen mellom ulike omsyn, skape synergiar og unngå motstrid. Det skjer gjennom politiske drøftingar og avklaringar. Dette krev også deltaking av lokalbefolkninga ved at det blir gitt informasjon og gjennom offentleg debatt.

Kvaliteten i bygde omgivnader og landskap i byar og tettstader er viktig for busetjing og verdiskaping, og for trivsel og helse. I St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder , trekte Regjeringa opp ein politikk for ei meir berekraftig byutvikling. I meldinga blei det lagt vekt på samarbeid for å utnytte det samla potensialet som ligg i det tilbodet byane og tettstadene kan gi og i dei spesielle føresetnadene som finst slike stader, både gjennom areal- og transportplanlegging og ved å ta vare på grøntstrukturen, det biologiske mangfaldet og viktige kulturmiljø.

Regjeringa har forplikta seg til å setje i verk Den europeiske landskapskonvensjonen som tok til å gjelde frå 1. mars 2004. Denne konvensjonen omfattar alt landskap, frå naturlandskap til bylandskap, utan omsyn til om det er uvanleg vakkert eller ordinært. Målet er å fremme vern, forvaltning og planlegging av landskap og å organisere europeisk samarbeid om dette. Staten sentralt har forplikta Noreg til å setje i verk konvensjonen, men iverksetjinga må i stor grad skje gjennom lokal og regional politikk og planlegging. Regjeringa vil invitere lokale og regionale styresmakter til samarbeid om dette, og vil organisere samarbeid mellom departementa for å integrere landskapsspørsmål i politikken på område som kan ha direkte eller indirekte innverknad på landskap.

Distriktskommisjonen tilrår at det blir lagt til rette for regionale tilpassingar og prioriteringar innanfor arealvern og bruk av arealressursar. Det skal skje ved at planlova opnar for geografisk differensiering og kommunane får større fridom til å gjere endeleg vedtak i fleire plan- og reguleringssaker. Regjeringa legg vekt på at rammene for bruk og vern av areal og arealressursar blir tilpassa utfordringane i ulike delar av landet. Dette kan gjerast på ulike måtar. Planlovutvalet legg opp til at lovverket bør vere det same for heile landet, men samstundes opent og rammeprega, med rom for regionale skilnader. I oppfølginga av arbeidet i planlovutvalet vil Regjeringa vurdere korleis det kan sikrast at lov- og regelverket i plan- og bygningslova er tilpassa behovet for ein geografisk differensiert politikk.

4.4 Tilhøvet til samiske område

Hovudlinjene for regionalpolitikken sett i ein samisk samanheng er lagde i St.meld. nr. 33 (2001–2002) Tilleggsmelding om samepolitikken og i St.prp. nr. 1 (2004–2005) frå Kommunal- og regionaldepartementet. I St.meld. nr. 8 (2003–2004) Rikt mangfold i nord. Om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms gjorde Regjeringa også greie for innsatsen retta mot mellom anna næringslivet i dette området, som er viktig for samisk busetjing.

Tradisjonelle samiske næringar, som reindrift, fiske og duodji, og ulike kombinasjonar av næringar, dannar grunnlaget for og held ved like samisk kultur. Gode vilkår for samiske næringar er derfor ein nødvendig føresetnad for utvikling av samisk kultur og språk.

I reinbeiteområda har talet på inngrep akselerert dei siste tiåra. Dette har ført til ein varig reduksjon av areala som reindrifta rår over, og til auka uro for reinflokkane. Fragmenteringa av reinbeiteområda er ein av dei alvorlegaste truslane mot reindrifta sitt beitegrunnlag. Viktige utfordringar i reindriftspolitikken i tida framover er knytte til talet på rein i høve til beitegrunnlaget i delar av Finnmark, og til å få i stand eit velfungerande marknadssystem for reinkjøt. Reindriftsnæringa må vere økonomisk og økologisk berekraftig om ein skal sikre verdiskaping og produksjon. Det er òg nødvendig for at næringa framleis skal fylle rolla som sentral kulturberer i samiske område.

Regjeringa legg vekt på at tilhøva blir lagde til rette slik at samisk næringsliv skal kunne utviklast. Generell økonomisk politikk og næringspolitikk må verke saman med selektiv innsats. Generelle verkemiddel, som skatte- og avgiftslette, verkar stimulerande også på samisk næringsliv. Samisk næringsliv er mellom anna prega av liten tilgang på kapital. Reduksjonar i renta har derfor vore viktige for næringslivet i samiske område.

Regjeringa vil leggje til rette for ei utvikling i samiske område der bruk av tradisjonell kompetanse og moderne teknologi dannar ein del av grunnlaget for økonomisk fornying og vidare busetjing. Ei målretta satsing på kulturbasert næringsutvikling, og eit tettare samspel mellom næringslivet, FoU-miljø og kulturlivet, må knytast nært opp til ein politikk for ei berekraftig utvikling.

Regjeringa vil også ta omsyn til samisk næringsliv, samisk sedvane og tradisjon og samiske interesser i arbeidet med lover og forskrifter. I miljøvernarbeidet vil Regjeringa ta omsyn til samiske natur-, kulturminne- og kulturmiljøverdiar og sedvanar, jf. St.meld. nr. 33 (2001–2002). Endringa i planlova (jf. Ot.prp. nr. 47 (2003–2004)), og forskrifta om utgreiing av konsekvensar, inneber at planar etter plan- og bygningslova som har konsekvensar for samisk natur- og kulturgrunnlag, må konsekvensutgreiast.

Distriktskommisjonen tilrår eit nærmare samarbeid mellom stat, fylkeskommunar og Sametinget for å styrkje samiske næringar. Regjeringa er samd i dette, og legg til grunn at Sametinget deltar i den regionale partnarskapen i regi av fylkeskommunane om innretning og prioritering av innsats for næringsutvikling i område med samisk busetnad. Samarbeidsavtalene mellom Sametinget og fylkeskommunane i tradisjonelle område for samisk busetnad skal medverke til å styrkje samisk kultur, språk og samfunnsliv, mellom anna ved at konkrete tiltak blir prioriterte i fellesskap.

Distriktskommisjonen tilrår at Sametinget bør få større innverknad på avgjerder om disponering av naturressursane i dei samiske kjerneområda. Kommunal- og regionaldepartementet arbeider saman med Sametinget om ein mal for retningslinjer for korleis konsultasjonar mellom statlege styresmakter og Sametinget skal gå føre seg i saker som har direkte verknad for samane. Finnmarkslova, som er under behandling i Stortinget, vil påverke avgjerder om disponering av naturressursane i Finnmark. Det nye Samerettsutvalet som blei oppnemnt i 2001, har som mandat å utgreie spørsmål om den rettslege stillinga til den samiske befolkninga når det gjeld retten til, og disponeringa og bruken av, land og vatn i dei samiske bruksområda utanfor Finnmark fylke. Regjeringa vil ta stilling til desse spørsmåla etter at Samerettsutvalet har levert si innstilling. Regjeringa ønskjer at det skal bli lagt til rette for at samane sine tradisjonelle kunnskapar og erfaringar blir trekte inn i offentleg forvaltning.

4.5 Felles innsats for å møte dei regionalpolitiske utfordringane

4.5.1 Mange politikkområde må spele saman dersom vi skal nå regionalpolitiske mål

Regjeringa legg til grunn at innsatsen på fleire politikkområde er viktig for å nå regionalpolitiske mål. Det gjeld innsats for å medverke både til likeverdige velferdstilbod over heile landet, og til likeverdige vilkår for lokalisering av næringsliv i ulike delar av landet. I tillegg har innsats på fleire politikkområde verknader for utviklinga i ulike delar av landet, sjølv om politikken er utforma med hovudvekt på andre mål enn dei regionalpolitiske måla. Dette blir dokumentert både i utgreiinga til Effektutvalet (NOU 2004: 2) og i utgreiinga til Distriktskommisjonen (NOU 2004: 19), der ein legg stor vekt på betre territoriell koordinering.

Regjeringa legg vekt på at ulike typar av innsats blir sett i samanheng og understøttar kvarandre, slik at den samla effekten blir best mogleg både for sektorpolitiske og for regionalpolitiske mål. Omsynet til regionalpolitiske mål er også ofte innbakt i innsats på fleire politikkområde. Samstundes kan enkelte sektorpolitisk tiltak som blir kopla saman med andre målretta regionalpolitiske tiltak i sum gi større effektar i høve til dei regionalpolitiske utfordringane. Dette blir også understreka som sentralt av internasjonale regionalpolitiske forskingsinstitutt på feltet.

I kapittel 5 blir utfordringar og innsats på fleire sentrale politikk- og samfunnsområde drøfta i lys av dei regional- og distriktspolitiske måla og hovudstrategiane til Regjeringa. Det gjeld transport og infrastruktur, lokaliseringspolitikk, utdanning og forsking, innovasjon og nyskaping, omstilling i område med einsidig næringsstruktur, kommuneøkonomi, spesialisthelsetenesta og utvikling av attraktive stader.

Regjeringa vil vidareføre innsatsen med særskilde regional- og distriktspolitiske verkemiddel for sysselsetjing, utvikling av lønnsame verksemder og attraktive stader. Den differensierte arbeidsgivaravgifta utgjer framleis ein stor del av den distriktspolitiske ekstrainnsatsen, saman med midlane til næringsretta utviklingstiltak som alternativ til differensiert arbeidsgivaravgift.

Midlane til regional utvikling som blir kanaliserte over kap 13.50 i budsjettet for Kommunal- og regionaldepartementet, er føresett nytta i tråd med strategiane for innovasjon, omstilling og utvikling av attraktive stader i kapittel 5. Regjeringa meiner at bruken av desse midlane også bør sjåast i samanheng med innsats på andre politikkområde, slik at den samla innsatsen blir best mogleg regionalt og lokalt. Midlane kan mellom anna nyttast til å fremme samarbeidsprosjekt i randsona av ulike sektorar, der fleire aktørar kan ha delansvar og interesser utan at nokon har eit klart hovudansvar.

I kapittel 7 blir konkrete rammer for og endringar av den særskilde regional- og distriktspolitiske innsatsen drøfta, saman med ein presentasjon av prosessen knytt til etablering av nye retningslinjer for statsstøtte i EU.

Regjeringa vil understreke at ei positiv utvikling i alle delar av landet er avhengig av at det blir ført ein samla politikk som gir gode rammevilkår for konkurranseutsett næringsliv. I den økonomiske politikken må det derfor leggjast avgjerande vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentleg og privat sektor. Regjeringa har betra rammevilkåra for næringsverksemd, og vil gjennomføre reformer i skattesystemet og setje i verk andre tiltak som kan auke vekstevna i økonomien. Samstundes må den økonomiske politikken vere oppretthaldbar på sikt.

4.5.2 Regional differensiering, desentralisering og samarbeid

Regjeringa legg vekt på at innsatsen på fleire politikkområde må tilpassast utfordringane og føresetnadene i ulike delar av landet, for å medverke til å nå dei regionalpolitiske måla om busetjing og verdiskaping. Det kan best skje lokalt og regionalt, gjennom prioriteringar av innsats ut frå lokal og regional kunnskap og ønske for utviklinga. Regjeringa vil understreke at ansvar og verkemiddel på mange viktige samfunnsområde allereie er desentralisert eller delegert til kommunar og fylkeskommunar eller lokale statlege aktørar. Dei regionalpolitiske utfordringane kan derfor berre bli løyste dersom lokale og regionale aktørar er aktive medspelarar.

Departement, direktorat og andre nasjonale organ kan ikkje på same måten som lokale og regionale aktørar tilpasse tenestetilboda etter behov, eller drive lokalt og regionalt utviklingsarbeid. Derimot er dei ansvarlege for at relevante delar av den nasjonale politikken blir innretta slik at han legg til rette for regional differensiering, og for vidare desentralisering av ansvar og mynde til kommunar, fylkeskommunar og statlege etatar og verksemder.

Desentralisering av ansvar og mynde gir også grunnlag for samarbeid mellom offentlege aktørar, og mellom offentlege og private aktørar, med sikte på koordinering av ulike typar av innsats. Fylkeskommunane er tillagde ei rolle som regionale utviklingsaktørar for å fremme samarbeid i regionale partnarskap saman med kommunar, statlege etatar og verksemder og næringslivet. Regjeringa legg stor vekt på at statlege organ er aktive og positive deltakarar i dette samarbeidet, både når det gjeld å avklare utfordringar og i konkrete samarbeidstiltak for å finne fleksible og gode løysingar. Regjeringa legg vekt på at handlingsrommet lokalt og regionalt blir utnytta, og at offentlege aktørar samarbeider tett om å koordinere ulike typar av innsats, ikkje minst i randsona mellom aktørane, slik at innsatsen verkar i same retning og dei ulike tiltaka forsterkar kvarandre.

Ein føresetnad for dette er at regionane klargjer sine spesielle styrkar og fortrinn, og at satsingsområde, profileringar og innsatsar blir vald ut frå det. Fylkesplanen for Oppland for 2005–2008 inneheld eit godt døme på dette. Der blir «konkurranseprofilane» til seks regionale samarbeidsregionar i fylket presenterte (sjå faktaboks 4.1).

Distriktskommisjonen peikar på at fylkeskommunen bør bli erstatta med andre typar av folkevalde ordningar. Regjeringa tek sikte på å leggje fram ei vurdering av desse spørsmåla i neste stortingsperiode. I kommuneproposisjonen for 2006 vil Regjeringa presentere ei nærmare skisse til opplegg for vurdering av mellomnivået.