1 Familie og samliv

1.1 Familie og samliv

Familien er i forandring. Mange velger å leve i samboerforhold uten å inngå formelt ekteskap, særlig blant unge mennesker. Halvparten av barna blir født av foreldre som ikke er gift. De aller fleste av disse har samboende foreldre. Stadig flere bor alene og lever ikke i samliv. Økningen er aller sterkest blant de yngste. Mens skilsmissetallene stabiliserte seg på 1990-tallet, øker antallet ved inngangen til det nye årtusenet og ny statistikk bekrefter at samboerforhold er mindre stabile enn ekteskap. De fleste barn bor i dag sammen med begge foreldrene, men dersom utviklingen i samlivsbrudd (det vil si skilsmisser og brutte samboerskap) fortsetter i samme takt, vil et økende antall barn ikke bo hele oppveksten sammen med begge foreldre. Yrkesaktiviteten blant kvinner fortsetter å øke, kjønnsforskjellene er avtagende.

1.1.1 Inngåtte ekteskap

Flere giftet seg i siste enn i første halvdel av 90-tallet. Flest par giftet seg i 2000, mens langt færre giftet seg året etter (tabell 1.1). I 2000 var det i alt ca. 3 600 ekteskapsinngåelser der minst en av partene hadde to utenlandsfødte foreldre. Blant disse inngås de fleste ekteskap mellom menn og kvinner fra samme region. 1

Gjennomsnittsalderen for dem som gifter seg for første gang fortsetter å stige. På ti år har første ekteskapsalder økt med tre år for både kvinner og menn (tabell 1.2).

Dette betyr ikke at folk starter sine samliv senere nå enn før. Det er valg av første samlivsform som er endret (jf. 1.3). Familier etableres mer gjennom barnefødsler enn gjennom ekteskap. Kvinner som føder barn for første gang er i gjennomsnitt to år yngre enn kvinner som gifter seg for første gang. Her spiller framveksten av samboerskap inn.

Utviklingstendensen er at færre gifter seg. Dette kan en si ved å se på hvor mange som gifter seg i en aldersgruppe sett i forhold til hvor mange i den samme aldersgruppen som ikke inngår ekteskap, også kalt giftermålshyppighet. Giftermålshyppigheten gikk ned i så godt som alle aldersgrupper i 2001. Det er for tidlig å si om denne utviklingen vil holde seg.

SSB har beregnet hvor stor andel som aldri vil ha vært gift når de fyller 50 år. Beregningen viser at dersom folk gifter seg i framtida slik de gjorde i 2001, vil 39 prosent av alle menn og 34 prosent av alle kvinner aldri ha vært gift ved fylte 50 år. Disse beregningene må ses i sammenheng med at flere velger samboerforhold som samlivsform.

Innvandrere 2 med ikke-vestlig bakgrunn etablerer seg tidligere i parforhold enn personer uten innvandrerbakgrunn. Mens nesten 30 prosent av personer med ikke-vestlig bakgrunn i alderen 20-24 år var i parforhold, var tilsvarende tall for personer uten innvandrerbakgrunn 16 prosent. Når ikke-vestlige innvandrere inngår parforhold, gifter de seg, mens personer uten innvandrerbakgrunn inngår samboerskap. Mens kun 3 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn i alderen 20-24 år var gift, var 26 prosent av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn gifte. 3

1.1.2 Registrerte partnerskap

Antallet par som inngår partnerskap øker. I 2001 ble det inngått 185 partnerskap, det høyeste antallet siden partnerskapsordningen ble etablert i 1993. Lesbiske par utgjør en stadig større andel av par som inngår registrert partnerskap. Mens tre firedeler av partnerskapene inngått i 1993 var mellom menn, var det i 2000 like mange kvinner som menn, mens det året etter var i underkant av seks av ti partnerskapsinngåelser mellom menn og fire av ti mellom kvinner. Om lag ett av fire partnerskap ble inngått mellom to personer i alderen 30-39 år. Fra partnerskapsloven trådte i kraft 1. august 1993 og til utgangen av 2001 er det inngått 1 274 partnerskap.

1.1.3 Om utviklingen i samboerskap

Veiene inn i et samliv har endret seg. I dag er det like uvanlig å starte et samliv med å gifte seg som det tidligere var å innlede med et samboerforhold. Kun en av ti valgte ekteskap som første samlivsform blant kvinner født i 1970. Forrige kvinnegenerasjon valgte akkurat motsatt. Av kvinner født rundt 1940 valgte ni av ti ekteskap som første samlivsform. 4 En analyse av tidspunktet for første samliv blant kvinner født i 1945 og 1960, viser at den yngste generasjonen ikke var eldre ved første samliv enn de eldste. Det er valg av første samlivsform som er endret. 5

Andelen samboere har økt dramatisk på 30 år. På 70-tallet var det de yngste kvinnene som var samboere. Blant de litt eldre kvinnene var det få samboere. I de senere år det blant disse kvinnene (25-29 år) at det har vært forholdsvis flest samboere (tabell 1.3).

Samboerskap er en samlivsform som først og fremst velges av unge mennesker (tabell 1.4). Blant kvinner og menn mellom 20 og 34 år er 1 av 3 samboere. Svært få blant de eldste er samboere. Vi vet lite om hvor mange par av samme kjønn som lever sammen som samboere.

Blant dem som lever i samliv (samboere og gifte) er nærmere hvert fjerde samliv et samboerskap (tabell 1.5). Også her kan en se at samboerne er unge og at det er for de unge at samboerskap er mer utbredt enn ekteskap. Over halvparten av dem mellom 20 og 34 år er samboere, mens det er de gifte som er i flertall blant dem som er eldre.

Gjennom Folke- og boligtellingen 2000 er det mulig for første gang å gi et samlet bilde av antallet samboerpar med og uten felles barn og med bare særkullsbarn. 6 Tidligere har det kun vært pålitelige data om samboere med felles barn. Det finnes 204 357 samboerpar hvorav 86 856 samboerpar uten barn, 99 935 samboerpar med felles hjemmeboende barn under 18 år 7 og 17 566 samboerpar med bare særkullsbarn (0-17 år).

Folketellinga viser at det er få samboere blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det er få som lever i samboerskap blant afrikanske og asiatiske innvandrere. Mens om lag 12 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn og europeiske innvandrere over 20 år er samboere, er tallet 3 og 4 prosent for henholdsvis asiatiske og afrikanske innvandrere. Blant europeiske innvandrere er samboerforhold mest vanlig blant personer fra Sverige (21 prosent), mens det er heller sjeldent blant personer fra Jugoslavia og Bosnia-Hercegovina (6 og 4 prosent). Det er mindre variasjoner blant afrikanske og asiatiske innvandrere. Blant personer fra Pakistan og Afghanistan forekommer det nesten ikke samboerforhold (under 1 prosent). 8

1.1.3.1 Gifter de seg?

Svaret på dette er ikke entydig. En analyse av samboere født i 1945, 1960 og 1970 viste at andelen som giftet seg har sunket sterkt over tid. Samboere som ble født i 1960 giftet seg i langt mindre grad enn samboere født i 1945 og de født i 1970 i enda mindre grad enn de født i 1945. At det å gifte seg blir mer sjelden kan skyldes to forhold - at færre av dem gifter seg eller at tiden i samboerskap blir lengre før ekteskap inngås. Begge deler har skjedd de siste 20 årene. 9

Nye tall viser at tobarnsfamilien blir stadig mer vanlig blant samboerpar med felles barn. For ti år siden var ett barn det vanlige og det var sannsynlig at samboerne giftet seg før de fikk sitt andre barn. 10 Når det nå er like vanlig med to som med ett barn kan det tyde på at samboerskap er i ferd med å bli en mer varig samlivsform.

Imidlertid kan samboerbarnas alder gjenspeile både det faktum at mange samboerpar gifter seg etter hvert og at det for 10-15 år siden var mindre vanlig å få barn i samboerskap. Samboerbarna er gjennomgående små og yngre enn barn av gifte foreldre. To tredjedeler er under skolealder. Av barn med gifte foreldre er det bare en tredjedel som er så unge. 11

I en undersøkelse basert på antall samboerpar med felles barn registrert ved inngangen til 1999 giftet 8 prosent seg i løpet av de neste 12 månedene. Det var særlig de unge samboerne som giftet seg. For de unge kvinnene (20-24 år) giftet 137 av 1 000 seg, mens langt færre av de som var ti år eldre giftet seg. For dem som var 40 år og eldre var det enda lenger mellom ekteskapene, bare 20 av 1 000 giftet seg i løpet av året.

Grunnene til at det er de unge samboerne som gifter seg, kan dels skyldes at de eldre samboerne er en mer selektert gruppe. Det vil si at de som var mest innstilt på å gifte seg gjorde det i yngre år. På den andre siden kan det tenkes at de eldre samboerparene i utgangspunktet ikke var så forskjellige fra dem som giftet seg, men at de med årene har kommet til at det ikke betyr så mye for dem å gifte seg. Dessuten er andelen før gifte også høyere enn blant de yngre samboerparene. Denne gruppen kan tenkes å være mer skeptiske til gjengifte enn ikke tidligere gifte.

Andre kjennetegn ved dem som giftet seg var at de var småbarnsfamilier. Nærmere hvert fjerde par hadde barn under ett år og kun det ene barnet. For tre av fire par var det yngste barnet under 3 år. Knapt hvert tiende par hadde utelukkende skolebarn da de giftet seg. 12

I følge tabell 1.5 er det ikke slik at samboerskapene har utkonkurrert ekteskapene, i det minste ikke som et permanent alternativ til ekteskap. Fra 30-års alderen er ekteskap den vanligste samlivsformen blant dem som lever i samliv. Dette gjelder både for kvinner og menn. Fortsatt velger de fleste av dem som lever i samliv å gifte seg. Dette er også konklusjonen fra Sverige, der samboerskapene fikk innpass en god del tidligere enn i Norge, og der de også har vært noe mer utbredt.

1.1.4 Hvordan ser familien ut?

Det finnes ulike kilder som kan gi kunnskap om hvilke familietyper det er i Norge og hvor mange det er av dem. Den viktigste er familiestatistikken som omfatter alle personer bosatt i Norge per 1. januar. 13 Grunnlaget for statistikken er opplysninger fra Det sentrale folkeregister. Familiestatistikken gir nå tall for:

• ektepar uten barn, inkludert registrerte partnerskap uten barn

• ektepar med barn, inkludert partnerskap med barn

• samboerpar med felles barn

• annen familietype som består av enpersonfamilier, barnløse samboende par, enslig mor med barn, enslig far med barn, samboerpar med bare særkullsbarn

Inndelt slik får vi et bilde av hvordan hele befolkningen fordeler seg på disse familietypene. Ved hjelp av andre datakilder kan en få mer presise tall over gruppen «annen familietype», blant annet gir Folke- og boligtellingen 2000 tall over samboerpar som bare har særkullsbarn og samboerpar uten barn, jf. 1.3.

1.1.4.1 Ektepar

Antallet ektepar er 832 100 (utenom partnerskap). På 10 år har antallet ektepar med hjemmeboende barn under 18 år sunket, mens tallet på ektepar uten hjemmeboende barn har steget (tabell 1.6). Årsakene kan stikkordsmessig nevnes: At barna flytter ut, at de unge med barn ikke gifter seg, at folk lever lenger og gjengifte (i relativt sett høy alder.)

Blant ekteparene med hjemmeboende barn under 18 år er to barn det vanligste. 43 prosent hadde to barn, 33 prosent hadde ett og 24 prosent hadde tre barn eller flere. I forhold til samboerparene er tre barn eller flere vanligere blant ektepar og de har i større grad barn som er eldre enn 18 år.

1.1.4.2 Samboerpar med felles barn

Antallet samboerpar med felles hjemmeboende barn under 18 år har på 10 år mer enn fordoblet seg (tabell 1.6).

For samboerpar med felles barn er det nå like vanlig å ha to som ett barn. 43 prosent hadde to barn og 42 prosent hadde ett barn ved inngangen til 2002. 15 prosent hadde tre barn eller flere. Ti år tidligere var ettbarnsfamilien den vanligste barnefamilien blant samboerparene.

1.1.4.3 Registerte partnere

Antallet partnerskapsfamilier øker (tabell 6). Ved inngangen til 2002 var det vel 930 registrerte partnerskap med og uten barn. 14 18 kvinner og menn har blitt foreldre mens de levde i partnerskap. Til sammen har de fått 20 barn. Ganske mange partnere er foreldre til ett eller flere barn, i om lag 50 av partnerskapene var det hjemmeboende barn. Av alle i parforhold med barn gir dette en andel på under 0,01 prosent.

1.1.4.4 Annen familietype

Denne familietypen omfatter enslig mor med barn, enslig far med barn, samboerpar med bare særkullsbarn, samboerpar uten barn og enpersonfamilier (tabell 1.6).

829 000 personer bor alene (1998). Dette er 19 prosent av alle innbyggere. Stadig flere bor alene og lever ikke i samliv, når en ser utviklingen de siste 20-30 årene under ett. Folke- og boligtellingene viste en fordobling av andelene som bodde alene fra 1970 til 1990. Den siste Folke- og boligtellingen viste en økning fra 1990. Intervjuundersøkelser indikerer at veksten har fortsatt inn på 1990-tallet, men mye av økningen kan skyldes endringer i hvordan studenter har blitt registrert i disse undersøkelsene. Noen stor oppgang i de aller siste årene er det ikke tegn til. Holder vi oss til den voksne befolkning, bodde nærmere hver fjerde for seg selv. Andelen aleneboere er særlig høy blant de eldste kvinnene, snaut tre av fire kvinner over 80 år bor alene. Av landets aleneboere er anslagsvis 28 prosent under 35 år, 16 prosent mellom 35 og 50 år og resten, altså mer enn halvparten, over 50 år. Mye tyder på at det i fremtiden vil bli enda vanligere å bo alene. 15

Tall fra 1998 viser at 125 000 familier er enslige forsørgere (mor eller far som bor sammen med ett eller flere egne barn under 18 år, men som verken er gift eller samboer). 110 000 av disse er enslige mødre (88 prosent). 16 Ca. 205 000 barn bor sammen med enslig mor eller enslig far per 1. januar 2002. 17

I forbindelse med Folke- og boligtellingen 2000 ble det for første gang presentert tall over samboerpar med bare særkullsbarn og samboerpar uten barn. Det finnes ca. 17 600 samboerpar med bare særkullsbarn og ca. 86 900 samboerpar uten barn. Vi vet lite om hvor mange par av samme kjønn som lever sammen som samboere.

Oppsummeringsvis kan denne utviklingen sees i tabell 1.6.

1.1.4.5 Hvordan befolkningen fordeler seg på ulike familietyper

Her formidles hvordan personene i landet fordeler seg på ulike familietyper (ca. 4,5 millioner personer). SSB opererer med tre familietyper.

58 prosent av personene i Norge tilhører familietypen ekteskap (inkludert partnerskap), fordelt med 43 prosent ektepar med hjemmeboende barn og 15 prosent ektepar uten hjemmeboende barn. 8 prosent tilhører familietypen samboerpar med felles barn. 34 prosent tilhører familietypen annen familietype. 18

1.1.5 Fruktbarhet

Fruktbarheten i Norge har vært forholdsvis stabil. Det samlede fruktbarhetstallet, det vil si hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt vil føde, har i gjennomsnitt det siste tiåret ligget mellom 1,88 og 1,85. I løpet av 1990-tallet har det vært en økning i andelen kvinner med tre eller flere barn.

Fra 2000 til 2001 var det en nedgang i antall fødte (fra 59 200 barn til 56 700 barn). Det var en ytterligere nedgang i 2002. Det samlede fruktbarhetstallet har gått ned fra 1,85 i 2000 til 1,78 i 2001. Vi har ikke per i dag grunnlag for å si om fallet i antall fødte de siste to årene indikerer en begynnende nedgang i fruktbarhetstallet.

Det er regionale forskjeller i fruktbarheten. Fruktbarheten var høyest i kystfylkene fra Rogaland til Møre og Romsdal og i Nord-Trøndelag. Lavest var fruktbarheten i Oslo og Hedmark (2001).

Mors gjennomsnittsalder ved første fødsel er fortsatt stigende og var i 2001 27,5 år. Det er 2 år høyere enn i 1990. Fedrene var i gjennomsnitt tre år eldre enn mødrene. 19

Det er blitt større forskjeller mellom utdanningsgruppene i utsetting av første fødsel. Særlig markert er dette skillet mellom de som tar høyere utdanning og de som ikke gjør det. Det er mindre forskjeller når det gjelder barnetall. Selv om det er flest trebarnsmødre blant kvinner med lav utdanning, får stadig flere kvinner med høyere utdanning sitt tredje barn. 20

I europeisk sammenheng er fruktbarheten i Norge relativt høy. 21 I 1998 lå det samlede fruktbarhetstallet i Norge langt høyere enn i for eksempel Italia og Tyskland. Irland er det landet som ligger nærmest Norge i europeisk sammenheng. Nyere tall tyder på at fruktbarheten i Frankrike har økt og nå ligger meget høyt. Innenfor Norden er det kun Island som ligger høyere enn Norge. Sverige har den laveste fruktbarheten i Norden. Det genuine ved Norge og Norden har vært både en relativt høy fruktbarhet og en høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Kvinner i Norge kombinerer arbeid og barn. Det har vært antydet at dette til dels kan settes i sammenheng med den stadige utbyggingen og forbedringen av permisjons- og fødselspengeordningen. Disse endringene har funnet sted parallelt med fruktbarhetsoppgangen og stabiliseringen fra midten av 1980-tallet og gjennom hele 1990-tallet. Denne sammenhengen har imidlertid ikke vært gjenstand for forskning.

Ti prosent av de barna som ble født i Norge i 1998 var barn av kvinner med innvandringsbakgrunn. Samlet fruktbarhetstall for årene 1997 og 1998 var for hele befolkningen 1,8. Dette tallet ville ha vært 0,05 lavere om vi holder innvandrerkvinner utenfor. At Norge har så vidt høy fruktbarhet har ikke sammenheng med barnefødslene til kvinner med innvandrerbakgrunn.

Med innvandrerkvinner mener vi både førstegenerasjonsinnvandrere uten norsk bakgrunn, det vil si født i utlandet av foreldre som også er født i utlandet, og andregenerasjonsinnvandrere som er født i Norge av foreldre som er født i utlandet. Kvinner med innvandrerbakgrunn utgjorde per 1. januar 1999 90 000. Av disse var 75 000 i fruktbar alder. Det utgjør 8 prosent av alle kvinner i Norge i fruktbar alder.

I Norge er det bosatt kvinner fra til sammen 195 land. Kvinner fra ikke-vestlige land utgjør majoriteten. Over halvparten har bodd i Norge mindre enn 10 år. Kun fem prosent var andregenerasjonsinnvandrere. Kvinner fra vestlige land har i hovedsak barn med norske menn og kvinner fra ikke-vestlige land har i hovedsak barn med samme nasjonalitet som seg selv.

Samlet fruktbarhetstall for kvinner med innvandrerbakgrunn var 2,4 barn per kvinne i 1997/1998. Det er litt over 0,5 barn mer enn norske kvinner. Bak dette tallet skjuler det seg imidlertid store variasjoner. Mellom gruppen med høyest og lavest fruktbarhet i Norge skiller det over 3,5 barn. Det er blant kvinner fra tredje verden man finner de største variasjonene. Kvinner fra Nord-Afrika har det høyeste nivået med 4,1 barn per kvinne og kvinner fra Øst-Asia har det laveste nivået med 1,5 barn per kvinne.

Fruktbarheten til innvandrerkvinner er lavere de siste årene før de flytter til Norge, enn de første årene etter. Dette gjelder både for kvinner fra vestlige og ikke-vestlige land. Forhold knyttet til selve innvandringen påvirker kvinnenes fruktbarhet i denne perioden. Kvinner som flytter til Norge for å gjenoppta eller inngå ekteskap får følgelig raskere barn etter ankomsten enn kvinner som flytter sammen med sin familie eller alene.

Forventet barnetall går ned med økende botid blant kvinner fra ikke-vestlige land. Det ser altså ut til at kvinner fra land hvor fruktbarheten er høyere enn i Norge, tilpasser seg det norske fruktbarhetsmønsteret. Hvor raskt denne tilpasningen skjer varierer.

Fruktbarhetsmønstrene blant andregenerasjons innvandrere er det vanskelig å si noe konkret om, fordi de fleste av disse kvinnene ennå er svært unge. Foreløpige tall viser at det er færre blant disse som etablerer seg med familie i tidlig alder. Fruktbarhetsmønstrene til andregenerasjonsinnvandrere ligner mer på den øvrige befolkningen enn på de som innvandret som voksne. 22

1.1.6 Arbeids- og familieliv

Kvinners yrkesdeltakelse har de siste tiårene økt sterkt. Menns deltakelse i familien har økt, og da særlig i forhold til omsorg for barn. Disse endringene kan tyde på en nedbygging av den tydelig komplementære arbeidsdelingen mellom menn og kvinner. Mens arbeid og familie i en relativt kort historisk periode har framstått som skarpt adskilte områder der menn har stått for forsørgelsen og kvinnene for omsorgsarbeidet er det blitt en mindre klar arbeidsdeling mellom kjønnene. Både menn og kvinner agerer i skjæringsfeltet mellom yrke og omsorg.

1.1.6.1 Tid brukt til husarbeid

Den siste tidsbruksundersøkelsen viser klare kjønnsroller for småbarnsforeldre når en ser på husarbeidet og yrkesarbeidet. Småbarnsmødre bruker mer tid på husarbeid enn småbarnsfedrene, men de bruker mindre tid i dag sammenlignet med de tre forutgående tiårene. Tiden brukt til husarbeid er mer enn halvert fra 70-tallet til i dag. Småbarnsfedrene gjør mer i huset enn tidligere.

Tiden til husarbeid er kraftig redusert blant mødre med barn under 3 år (tabell 1.7). Nedskjæringen var særlig markert på 1970-tallet, men har også vært betydelig de senere tiårene. Endringen fra 70-tallet og til i dag utgjør to og en halv time. Mønsteret er det samme for mødre med litt eldre barn (tabell 1.9). Fedrene gjør langt mindre husarbeid enn mødrene (tabell 1.8 og 1.10). Til forskjell fra mødrene har tiden fedrene bruker til husarbeid økt med hhv. 17 minutter for fedre med de minste barna og 22 minutter for dem med noe større barn. Fedrene bruker under en time på husarbeid i gjennomsnitt per dag. 23

1.1.6.2 Tid brukt til yrkesarbeid

I den følgende teksten skal vi ta vi for oss gifte og samboende småbarnsforeldres faktiske arbeidstid slik den framkommer i SSBs arbeidskraftundersøkelser. 24 Folks faktiske arbeidstid kan avvike fra den avtalte arbeidstiden, enten fordi de jobber mindre enn det som er avtalt eller på grunn av ekstraarbeid eller overtidsarbeid. 25

Før vi ser på den faktiske arbeidstiden er det allikevel av interesse å se kort på den avtalte arbeidstiden. Analyser viser at det er blitt mindre forskjell mellom mødre og fedre på nittitallet i avtalt arbeidstid, både blant dem med små barn (under tre år) og blant dem med noe større barn (3-6 år). Det har sammenheng med endringer både i mødres og fedres avtalte arbeidstid. Færre mødre har avtale om deltid, spesielt kort deltid, flere har avtale om heltid, men få har avtale om svært lange arbeidsdager. Til tross for denne økningen er det vanlig med deltid; 46 prosent blant yrkesaktive mødre med barn under tre år har avtale om deltidsjobb og 53 prosent blant dem med barn mellom 3 og 6 år. At det er flere som har avtale om heltid blant mødre med de yngste barna har sannsynligvis sammenheng med at mange av disse mødrene er hjemme med fødselspenger og at arbeidstiden refererer seg til tiden før barnet ble født. Når de kommer tilbake til jobb etter permisjon vil mange av dem redusere arbeidstiden. Bare fem prosent blant fedrene har avtale om deltidsarbeid. Flertallet jobber heltid (32-40 timer per uke). Svært mange flere fedre enn mødre har avtale om lang arbeidstid, men på nittitallet var det færre fedre som avtalte lang arbeidstid. Også andelen yrkesaktive blant mødre har økt betraktelig på nittitallet. Blant mødre med barn under tre år er 74 prosent yrkesaktive, en økning fra 66 prosent i 1991. Blant mødre med barn i alderen 3-6 år er 82 prosent yrkesaktive, andelen har økt fra 73 prosent i 1991. Omtrent alle fedre med barn 0-6 år er yrkesaktive (94-95 prosent). 26

Tabell 1.11 viser andelen yrkesaktive mødre og fedre til barn under tre år i 1991 og 2000 samt faktisk arbeidstid. Når man ser på faktisk tilstedeværelse på jobb ser det ut til at det er en stor og vedvarende kjønnsforskjell blant foreldre med barn under tre år. Hele 46 prosent av mødrene var midlertidig fraværende i den uka undersøkelsen pågikk, hovedsakelig på grunn av betalt eller ubetalt permisjon. Det samme var tilfellet for 13 prosent av fedrene. Sammenlignet med 1991 er flere mødre midlertidig fraværende fra jobben og færre jobber deltid, heltid og lang arbeidstid. Mødrenes yrkesaktivitetsrate er 21 prosentpoeng lavere enn fedres i 2000 (tabell 1.11.)

Når det gjelder foreldrene til de eldre barna, er det større samsvar mellom avtalt og faktisk arbeid. Kjønnsforskjellene for denne gruppen er ikke like uttalte som foreldrene til de yngste barna. For mødre med barn 3-6 år er det en liten økning i midlertidig fravær i forhold til 1991, færre jobber deltid og flere jobber heltid og lang arbeidsuke (tabell 1.12).

Også blant fedre med de minste barna er midlertidig fravær blitt noe mer vanlig på 90-tallet (tabell 1.11). Men dersom en tar i betraktning det intense fokus som har vært på farsrollen i det samme tiåret og også de forbedrede rettighetene for fedre, har det skjedd forbløffende lite på disse årene. Både for fedre med de minste barna og for dem med litt større barn var utviklingen slik at færre jobbet lange arbeidsuker og i tillegg jobbet færre fedre med de minste barna heltid (tabell 1.11 og 1.12). Det er særlig de som jobbet virkelig lenge (50 timer og mer) som har redusert arbeidstiden. Få fedre har deltid som avtalt arbeidstidsordning, men ganske mange arbeidet deltid i referanseuka for undersøkelsen. Til tross for at færre fedre jobbet mer enn heltid i 2000 sammenlignet med 1991, jobbet så mange som 31 prosent blant de yrkesaktive fedrene med barn 3-6 år mer enn 40-timers uke i 2000 og 28 prosent blant fedre med de minste barna (tabell 1.11 og 1.12). Dette er svært mye høyere enn blant mødre og også høyere enn andelen av fedre som har dette som avtalt arbeidstidsordning. 27

Kjønnsforskjellen mellom mødre og fedre til barn under tre år i faktisk arbeidstid har ikke minsket på 90-tallet. Forskjellene er tvert om formidable når en ser på hvor mange timer i gjennomsnitt per uke yrkesaktive mødre og fedre jobber. For foreldre med barn under 3 år utgjør mors faktiske arbeidstid 45 prosent av fedres faktiske arbeidstid, og forskjellen har vært slik på hele 90-tallet. For foreldre med litt eldre barn (3-6 år) utgjør mors arbeidstid 69 prosent av fars. Blant disse foreldrene har forskjellen minsket i løpet av 90-tallet. Dette betyr at kjønnsgapet har minsket blant yrkesaktive foreldre med barn i alderen 3-6 år, men at det ikke har vært noen reduksjon blant foreldre til de yngste barna. Dette reflekterer både at foreldrepermisjonen er forbedret i perioden, at mødrene fortsetter å ta hoveddelen av permisjonene og at det er de som jobber deltid. Reduksjonen i fedres lange arbeidstid og en liken økning i midlertidig fravær indikerer at det å få barn har en liten, men økende innvirkning på menns arbeidsmarkedsatferd. Tilpasningene foretas imidlertid innenfor avtalt heltid og resulterer kun sjelden i formelle deltidsavtaler. Selv om svært mange fedre benytter seg av fedrekvote er det få som tar flere uker utover disse fire ukene. 28

En undersøkelse om arbeidstid i Europa viser at familiefedrene jobber mer enn sine single kolleger. Dette er et typisk mønster i alle EU-landene og i Norge. En familiefar med ett barn jobber i snitt 2,3 timer mer i uka enn en singel mann. En far med to barn jobber tre timer mer i uka. Gifte mødre jobber mindre enn sine single venninner. Kvinner jobber i gjennomsnitt 8,5 timer mindre per uke enn menn. Familieforhold er av stor betydning for arbeidstiden, men sysselsatte kvinner og menn lever i de samme typene av familier. Imidlertid tilpasser kvinner og menn i samme familietype seg svært forskjellig. Det å være gift, det å ha mange barn og det å ha små barn bidrar til at kvinner arbeider mindre - sammenlignet med å være singel og uten barn, mens det altså er motsatt for menn. 29

Mødres økte yrkesaktivitet betyr at de i økende grad tar del i det økonomiske ansvar for barn (klær, barnehage, fritidsaktiviteter og transport). Det mest alminnelige er at foreldre deler på barnets utgifter. Hvem som har det økonomiske hovedansvaret er avhengig av familietype. Blant gifte foreldre er det mest alminnelig at foreldrene deler på utgiftene til barn. I de tilfeller foreldrene ikke deler er det mer alminnelig at far betaler utgiftene enn at mor gjør det. Blant samboere er det noe mindre alminnelig å dele på utgiftene, men den store forskjellen mellom gifte og samboere er at mor betaler utgiftene til barn oftere enn far. Dette er motsatt av det som er tilfellet for gifte. 30

1.1.7 Skilsmisser og samlivsbrudd

1.1.7.1 Skilsmisser blant ektepar med og uten barn

Etter en nedgang i siste halvdel av 90-årene, økte skilsmissene fra 1999 til 2000 (tabell 1.13). Bare en gang tidligere har det vært så stor økning fra ett år til et annet (i 1990). 10 053 ekteskap ble oppløst ved skilsmisse i 2000, vel 900 flere enn i 1999. Økningen fortsatte i 2001. Ekteskap blant innvandrere i Norge ser ut til å være stabile.

I 6 087 (59 prosent) av ekteskapene som ble oppløst ved skilsmisse, var det felles barn under 18 år (2001).

Antallet skilte økte i så godt som alle aldersgrupper både for kvinner og menn (2001). Antallet skilte menn i alderen 45-54 år og antallet skilte kvinner i alderen 35-49 år har aldri vært så høyt som i 2000.

Det er regnet ut at av alle inngåtte ekteskap i 2001 kan 47,8 prosent ende i skilsmisse, gitt at skilsmissemønsteret dette året holder seg. Det er viktig å være klar over at andelen som skiller seg aldri har blitt så høy, og det er ikke sikkert at den blir det. Den høyeste skilsmisseandelen som hittil er observert, finner vi blant dem som ble gift i 1975. I 2000 (sølvbryllupsåret) var nærmere 30 prosent av ekteskapene som ble inngått dette året, oppløst ved skilsmisse. Mye tyder riktignok på at senere ekteskapskohorter (dvs. alle som gifter seg i ett og samme år) vil rammes av skilsmisser i enda større grad enn dem som giftet seg på 1970-tallet. Blant dem som giftet seg i 1990, var 18 prosent skilt etter ni års ekteskap, betydelig flere enn i 1975-kullet. 31

En ny undersøkelse viser at utdanning beskytter mot skilsmisse. Hvis ingen av partene har mer enn grunnskolen er risikoen for å bli skilt hele fem ganger så stor som når begge har høyere utdanning. 32

1.1.7.2 Brudd blant samboere med felles barn

For å tolke skilsmisseutviklingen korrekt må en også se på samlivsbrudd blant samboere. En mangel ved familiestatistikken er at den ikke har gitt kunnskap om endringer i samboerskap, bare antallet per 1. januar hvert år og da for samboere med felles barn. Inntil nylig har det derfor ikke eksistert tall over samboerskap som oppløses hvert år og dermed heller ikke hvor mange barn som hvert år opplever at foreldrene går fra hverandre. En har måttet basere seg på intervjuundersøkelser. Disse har vist at samboerskap er langt skjørere enn ekteskap, at forskjellene er størst for barnløse par, men store også for par med barn. Samboere med barn hadde over tre ganger så stor tilbøyelighet til å flytte fra hverandre som gifte med barn. Den nye statistikken Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet for å få samboere med felles barn bedre integrert i den løpende statistikken, bekrefter at samboerpar med felles barn hyppigere flytter fra hverandre enn ektepar med barn.

I undersøkelsen fant en at av i alt 88 500 par med felles hjemmeboende barn gikk 5 500 samboerpar fra hverandre i 1999 (6 prosent). Dette tilsvarer 62 av 1 000 samboere med felles barn. Det er de unge som går fra hverandre, og de yngste står i en særstilling: For eksempel var det så mange som 163 av 1 000 kvinner i begynnelsen av 20-årene hvis samboerforhold opphørte, langt færre kvinner i slutten av 20-årene opplevde et brudd (71 av 1 000 kvinner), og for dem som var 30 år og eldre gikk enda færre fra hverandre. 33

Samlivsbrudd for samboere kan best sammenlignes med separasjon for gifte, dvs. tidspunktet paret flytter fra hverandre. I 1999 var det 19 av 1 000 ektepar med barn som separerte seg 34, dvs. vesentlig lavere bruddfrekvens enn for samboere med felles barn. Dette betyr at samboere med felles barn har vel tre ganger høyere bruddfrekvens enn ektepar.

Det er ikke uventet at langt flere samboere går fra hverandre enn gifte. Dette gjelder spesielt for de yngste, 20-24 år, der bruddraten/antall brudd sett i forhold til tusen par er mer enn fire ganger så stor for samboerne som for de gifte. Forskjellen mellom samboerne og de gifte er betydelig mindre for dem som er eldre, men uansett alder gikk samboerne langt oftere fra hverandre enn de gifte.

Det er overraskende regionale forskjeller, for eksempel er samboerskapene i Agderfylkene aller mest utsatt for brudd, områder som ikke peker seg ut i skilsmissestatistikken. På motsatt hold har Finnmark, som lenge har ligget høyt på skilsmissestatistikken, ikke spesielt mange brutte samboerskap. En rimelig forklaring kan være samboerskapenes allmenne utbredelse. Det vil si at jo flere som sambor, desto mer like er de dem som gifter seg, og jo færre som sambor, desto mer avviker de i utgangspunktet fra de gifte.

En studie tyder også på at det er en sammenheng mellom utdanning og samlivsbrudd; det er flere samboere med lav utdanning som går fra hverandre enn samboere med høy utdanning. 35

1.1.7.3 Skilsmisser i registrerte partnerskap

Materialet over skilsmisser i partnerskap er ganske begrenset siden det bare er få årganger med partnerskap som kan følges over noe flere år. Av 1 089 registrerte partnerskap inngått fra august 1993 til utgangen av 2000 var 87 av partnerskapene oppløst ved skilsmisse per 31. desember 2000, og det var tatt ut 153 separasjoner.

Det er liten forskjell i skilsmisser i registrerte partnerskap sammenlignet med ekteskap. Av partnerskap inngått i 1993 var 10 prosent endt med skilsmisse innen utgangen av 1999, mens tilsvarende tall for ekteskap inngått i 1993 var 13 prosent. Av partnerskap inngått i 1996 var 9 prosent endt med skilsmisse sammenliknet med 5 prosent av ekteskapene inngått i dette året. Her trengs imidlertid både grundigere analyser og lengre observasjonstid før en kan uttale seg med sikkerhet om eventuelle forskjeller.

Lesbiske par skiller seg oftere enn homofile par. I de første årene var skilsmissesannsynligheten den samme i de to gruppene. Etter tre års varighet ble det imidlertid tiltagende forskjell. Seks år etter inngåelsen er skilsmissesannsynligheten beregnet til 22 prosent for lesbiske partnerskap mot bare 13 prosent for homofile. Lesbiske partnere har 2,4 ganger så stor risiko for skilsmisse som homofile. Forskerne spekulerer ikke mye over årsaken, men viser til at en nærmere analyse av hva disse forskjellene kan komme av, forutsetter andre data enn det registrene alene rår over. 36

1.1.7.4 Norge i forhold til andre land i Norden

Sammenlignet med de nordiske landene har Norge forholdsvis få skilsmisser. Finland har flest, fulgt av Sverige, deretter Danmark, så Norge og Island. Mønsteret ellers i Europa er ikke entydig, men katolske land som Italia og Irland har lavest andel skilsmisser. Andre katolske land som Frankrike og Portugal ligger derimot noe høyere slik at Sør-Europa ikke har et enhetlig skilsmissemønster. 37

1.1.8 Vold i familien

Levekårsundersøkelsen fra 1997 viste at 6 prosent av alle voksne har vært utsatt for vold eller alvorlige trusler om vold de siste 12 månedene. En av ti voldsutsatte ble utsatt for vold fra familiemedlem eller tidligere familiemedlem. Undersøkelsen viser at kvinner er mer utsatt enn menn for vold som skjer i hjemmet. Blant kvinnene i undersøkelsen var andelen som ble utsatt for vold eller trusler hjemme og fra familiemedlem/tidligere familiemedlem henholdsvis 27 og 15 prosent. En opptelling foretatt ved Oslo politikammer i 1999 viste at av totalt 2 350 anmeldte voldssaker gjaldt 405 saker vold i parforhold.

Også nordiske undersøkelser tyder på at kvinnemishandling er utbredt. En undersøkelse fra Finland viste at 22 prosent av gifte eller samboende kvinner hadde vært utsatt for fysisk eller seksualisert vold eller trussel om vold av sin partner. 38 En svensk undersøkelse viste at 46 prosent av kvinnene rapporterte at de var blitt utsatt for vold (uavhengig av relasjon til gjerningspersonen) etter 15-årsdagen. 39

Folkehelsemeldinga anslår at anslagsvis 180 000 personer utsettes for vold og trusler om vold årlig. 40

I de norske undersøkelsene om seksuelle overgrep begått mot personer under 18 år strekker tallene seg fra 1 til 31 prosent utsatte av de spurte. 41