2 Barns familier

2.1 Barns familier

2.1.1 Hvilke familietyper fødes barna inn i?

Statistikken over levendefødte i og utenfor ekteskap går tilbake til 1801. I de første 150 årene varierte andelene fødte utenfor ekteskap mellom 4 og 10 prosent. Minst vanlig var fødsler utenfor ekteskap på 1950-tallet. Fra 1960 har det vært en kontinuerlig vekst, og aller sterkest på slutten av 1980-tallet. I de seneste årene har veksten flatet ut. Mesteparten av den kraftige veksten i andelen født utenfor ekteskap i de seneste tiår blir utvilsomt forklart ved flere samboere. Samtidig har det blitt stadig vanligere å få barn i samboerskap. 1 I dag fødes halvparten av barna utenfor ekteskap. I 2001 var det ca. 28 500 fødsler utenfor ekteskap, noe som tilsvarer 50,2 prosent av alle fødsler.

Den offisielle befolkningsstatistikken har til nå bare skilt mellom barn født i og utenfor ekteskap. 2 I 1999 gjorde SSB en undersøkelse som gjorde det mulig å vise hvor mange barn som ble født av samboermødre og hvor mange som ble født av enslige mødre. På bakgrunn av denne undersøkelsen kunne SSB i 2001 for første gang ved hjelp av den offisielle statistikken formidle hvor mange som ble født i samboerskap og hvor mange som ble født av enslig mor ett bestemt år. I 2001 hadde 42 prosent (23 800 barn) av barna som ble født samboerforeldre mens vel 8 prosent (4 650 barn) hadde enslig mor. Nær 50 prosent (28 200 barn) hadde gifte foreldre. 3 20 barn er født i registrert partnerskap i perioden 1993-2000. 4 I 2001 ble ca. 710 barn adoptert fra utlandet til Norge. 5 Det er født 48 000 barn i alt i Norge av to utenlandsfødte personer. 6

2.1.2 De fleste barn bor med begge foreldre

De aller fleste barn bor med gifte foreldre. Selv om ekteskapet er den dominerende rammen om barns familier, så har andelen barn med gifte foreldre sunket kraftig, fra 78 prosent i 1989, det første året barnestatistikken ble publisert, til 62 prosent i 2002. Parallelt har det vært en markant økning i andel barn som har samboende foreldre. Dette betyr at de aller fleste barn bor med både biologisk far og mor (tabell 2.1). Dette gjelder 76 prosent. Det har vært en nedgang på 7 prosentpoeng i perioden 1989-2002 hvilket innebærer at om lag en fjerdedel av alle barn i dag lever i andre familiekonstellasjoner enn med begge biologiske foreldre. De bor med mor alene eller far alene, de bor med mor eller far og stefar/stemor og med hel- halv- eller stesøsken (tabell 2.1).

Det er en relativt liten andel barn med samboende foreldre. Dette kan synes å stå i motsetning til at 42 prosent av barna fødes av samboende mødre. Dette skyldes for det første at samboerskapet er en ung familietype. Av alle barn under 18 år i 2002, vil relativt få av de eldre barna (født i 1984) være født i samboerskap. En annen grunn er at en betydelig andel av disse barna har foreldre som gifter seg etter en stund (mellom 30-50 prosent i løpet av barnets første leveår), dessuten opplever mange barn at foreldrene flytter fra hverandre (en av tre). En siste grunn er at statistikken viser en underrepresentasjon av samboerskap. 7

Den mest utbredte familietypen for barn å bo i etter gifte foreldre, er enslig mor. Det er verd å merke seg den betydelige avstanden mellom barn som har fast bosted sammen med mor alene og far alene, samt det stabilt lave nivået for barn som har fast bosted med far. Andelen barn som har fast bosted med far har økt med 1 prosentpoeng i perioden 1989-2002. Samtidig er det en viss økning i andel barn med steforeldre. De er fortsatt få, men det er en klar økning. Dette er nesten alltid en stefar (tabell 2.1).

Det er 51 prosent økning i antall barn som bor sammen med den ene av foreldrene i perioden 1989-2002 (tabell 2.2). Av alle barn som bor sammen med en av foreldrene er andelen som bor med far omtrent den samme i 2002 som den var i 1989 (tabell 2.2). Utviklingen når det gjelder hvem barn bor fast sammen med etter samlivsbrudd avspeiler ikke at fedrene har tatt et større engasjement i barneomsorgen i den samme perioden. Far-og-barn-familien består av eldre og færre barn enn mor-og-barn-familien. 8 Sett i forhold til 2000 har andelen barn som bor sammen med far økt.

2.1.3 Tid brukt til omsorg

Til tross for at fedre gjør mer husarbeid og flere mødre er yrkesaktive er det fortsatt markerte kjønnsforskjeller for småbarnsforeldre. Her skal vi se på et annet aspekt ved arbeidsdelingen mellom foreldrene, nemlig den tiden som foreldrene bruker til barna - såkalt aktiv omsorg (se boks 2.1).

Tiden brukt til aktiv omsorg økte klart for mødre i tiden 1971-1990. Etter 1990 kan det imidlertid se ut til at denne utviklingen er snudd. Både for dem med de minste barna og for dem med noe større barn var det en viss nedgang i tiden til aktiv omsorg på 1990-tallet (tabell 2.3 og 2.4). 9 Det er rimelig å se nedgangen i lys av den sterke økningen i antall barn i barnehage på 1990-tallet og også av økningen i mødres yrkesarbeid. 10 Som for mødre, finner vi blant fedre en betydelig økning i tiden til aktiv omsorg for barn siden 1971. Ulikt hva som er tilfelle blant mødre, ser det ikke ut til å ha vært noen nedgang i omsorgsarbeidet på 1990-tallet blant fedre. Nivået er omtrent det samme i dag som i 1990 (tabell 2.3 og 2.4).

Mødre med yngste barn under tre år bruker i gjennomsnitt 3 timer og 10 minutter på aktiv omsorg for barn hver dag. Forskjellen mellom fedre og mødre til de yngste barna kan ha sammenheng med at det fortsatt er mødrene som tar mesteparten av fødselspermisjonen og at det er de som har redusert yrkesaktiviteten under kontantstøtten. Fra 2000 er også de fedre som er hjemme med fedrekvoten representert i utvalget. Til tross for fedrekvoten er det betydelig forskjell i foreldrenes tidsbruk (tabell 2.3).

Den skjeveste fordelingen mellom foreldre er mellom de som har de yngste barna. For dem med større barn er forskjellen mellom mødre og fedre ikke så betydelig (tabell 2.4). Forskjellen jevner seg ut med alderen på barna.

I forbindelse med SSBs tidsbruksundersøkelse 2000 ble det foretatt et tilleggsutvalg av mødre med barn i kontantstøttealder (1-2 åringer) der en spesielt skulle se på tid til omsorg for, og samvær med, barn. Datamaterialet gir ikke grunnlag for å studere endringer over tid, men kan belyse forskjeller mellom grupper av mødre. 11

Mødre med barn i kontantstøttealder bruker 2 timer og tre kvarter per dag til aktiv omsorg for barn (tabell 2.5), hvilket er mindre tid enn det som framkommer i tabell 2.3 år 2000 der utvalget er foreldre med barn 0-2 år. 12 Dette indikerer at omsorgsarbeid er følsomt for alder på yngste barn. Den aktive tiden utgjør bare en liten del av den samlede tiden med barn. Mødre tilbringer i gjennomsnitt 7 timer og 24 minutter per dag sammen med barn i kontantstøttealder. 13 Dette må betraktes som et minimumsanslag. Omsorg mens mødrene selv og/eller barna sover kommer i tillegg. Dersom dette ble regnet med, ville tallene bli atskillig høyere.

Fedre bruker en og en halv time til aktiv omsorg for barn (tabell 2.5). Dette er 54 prosent av den tiden mødre bruker. Samværstiden med barn er jevnere fordelt enn den aktive omsorgstiden. Fedre bruker i gjennomsnitt vel 5 timer per dag til samvær med barn i kontantstøttealder. Dette er vel 62 prosent av den tiden mødre bruker. Mødre er mer alene med barna, dvs. uten partner til stede enn fedre er. Fedre er alene med barn i underkant av to timer, mens mødre er alene med barn i underkant av 4 og en halv time (tabell 2.5). Dette innebærer at mye av samværet med barn har ulik karakter for mødre og fedre. Fedre er i langt mindre grad enn mødre barnas viktigste omsorgsperson.

Ikke uventet er det store forskjeller i tidsmønsteret mellom mødre med og uten kontantstøtte (tabell 2.6). Mødre med kontantstøtte bruker mer tid til samvær med barn. Forskjellen i tid sammen med barn utgjør i overkant av 2 timer i gjennomsnitt per dag, og dette tilsvarer omtrent forskjellen i tid til yrkesarbeid. Mødre uten kontantstøtte tilbringer omtrent like mye tid sammen med barna mens også partneren er til stede, som de uten kontantstøtte gjør. Forskjellen i samværstid mellom brukere og ikke-brukere av kontantstøtte er først og fremt knyttet til samvær uten partneren til stede. Dette gjenspeiler bl. a. at brukerne har lavere yrkesaktivitet enn ikke-brukerne, slik at de oftere har ansvar for barna mens ektefellen/samboeren er på jobb. Mødre som mottar kontantstøtte bruker noe mer tid til aktivt omsorgsarbeid enn dem uten kontantstøtte. Forskjellen er imidlertid ikke stor, og er først og fremst knyttet til forskjeller i tid til pass og stell av barn.

2.1.4 Antall barn berørt av samlivsbrudd

En undersøkelse foretatt av SSB i 1999 gjorde det for første gang mulig å tallfeste hvor mange samboerbarn som opplevde at foreldrene gikk fra hverandre. Undersøkelsen viste at av samboerparenes 130 000 barn under 18 år opplevde 7 481 barn at foreldrene gikk fra hverandre (1999). Dette tilsvarer 57 av 1 000 barn. Av ekteparenes 670 033 barn under 18 år, opplevde 13 915 barn at foreldrene ble separert i 1999. 14 Dette tilsvarer 21 av 1 000 barn (tabell 2.7).

Sjansene for at et barn av samboere skal oppleve at foreldrene går fra hverandre er med andre ord svært mye høyere enn for barn av gifte, knapt tre ganger høyere.

Dette betyr at 21 400 barn under 18 år opplevde et samlivsbrudd mellom foreldrene i 1999. Tar vi hensyn til barn som opplevde at steforeldre flyttet ut, blir antallet barn berørt av brudd høyere. 15

2.1.5 Barn og foreldre etter samlivsbrudd

Et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser samlivsbrudd får for barn. Det er bred enighet om at barn bør beholde kontakten med begge foreldrene og at de i minst mulig grad bør involveres i foreldrenes konflikter. Godt samarbeid mellom foreldrene etter en skilsmisse minsker risikoen for en negativ utvikling for barnet.

De fleste foreldre kommer frem til hvor barnet skal bo og omfanget av samværet på egen hånd. De fleste barn bor med mor etter samlivsbrudd. Det er sjelden at det er brudd i kontakten mellom barn og samværsforelderen, men samværet varierer.

For dem som ikke blir enige kan konfliktnivået bli høyt på grunn av uenighet rundt praktiske problemer som bidrag, økonomisk oppgjør etter samlivet, bosted for barna, samvær osv. I andre tilfeller har familien hatt problemer også under samlivet for eksempel med rus, vold eller alvorlige psykiske problemer hos en av foreldrene eller begge.

2.1.5.1 Hvor barn bor etter samlivsbrudd

De aller fleste barn bor med mor etter samlivsbrudd. Den offisielle statistikken viser at 87 prosent av de barna som bor med en forelder bor fast hos mor og 13 prosent hos far (tabell 2.2). Denne statistikken viser ikke hvor mange barn som bor like mye hos hver av foreldrene (delt bosted) fordi hver person kan kun være registrert bosatt på en adresse. Selv om barn i praksis skulle tilbringe like mye tid hos mor og far, kan barnet formelt sett bare bo hos den ene. I nesten alle tilfeller er det moren som har den registrerte bostedsadressen. Dersom barnet bor like mye hos hver av foreldrene vil dette derfor ikke komme fram i de offisielle tallene. Det hevdes således at fedre usynliggjøres i statistikken ved at de uformelle samværsordningene ikke kommer fram. I tillegg kommer, som noen forskere har påpekt, at reglene for statlige overføringer til enslige og skilte foreldre kan virke begrensende på foreldres valg av samværsomfang. Foreldre som velger svært omfattende samvær risikerer å miste betydelige statlige overføringer. 16

To undersøkelser antyder hvor mange barn som bor like mye hos mor som hos far (delt bosted).

I den ene som omhandler foreldresamarbeid etter skilsmisse fant forskerne, med utgangspunkt i barna, at 10 prosent av barna hadde foreldre som delte den daglige omsorgen og bodde like mye hos mor som hos far. 76 prosent av barna hadde mødre med daglig omsorg, 12 prosent hadde fedre med daglig omsorg, mens to prosent av barna bodde ikke fast sammen med sine foreldre. Andre hadde overtatt den daglige omsorgen for disse barna. 17

I den andre som omhandler foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med fant forskerne med utgangspunkt i det yngste barnet at ca. 4 prosent hadde foreldre som delte den daglige omsorgen, dvs. en løsning der barnet bodde like mye hos hver av dem. 88 prosent hadde mødre med daglig omsorg, ca. 8 prosent hadde fedre med daglig omsorg. 18

At andelen med delt daglig omsorg er større i den førstnevnte undersøkelsen kan forklares med utvalgenes sammensetning. En viktig forskjell mellom de to undersøkelsene er at den første har skilte foreldre som sitt utvalg mens den andre omfatter både tidligere gifte, tidligere samboere og foreldre som aldri har bodd sammen.

I begge undersøkelsene er begrepet «daglig omsorg» brukt om det å ha barnet boende fast hos seg. Uttrykket «delt daglig omsorg» brukes om ordninger der barnet har fast bosted hos begge foreldrene (delt bosted). Det er viktig å være klar over at selv om barnet bor fast hos en av foreldrene, kan barnet ha samvær med den andre forelderen i 50 prosent av tiden. Barnet trenger heller ikke nødvendigvis å bo 50 prosent av tiden hos hver av foreldrene selv om foreldrene har en avtale om delt bosted.

I en artikkel om barn og samboerskap hevdes det at den vanlige ordningen med at barna bor fast hos mor kan forsterkes ved et samboerbrudd. Dette har sammenheng med at samboerbarna i gjennomsnitt er yngre enn barn av gifte ved et foreldrebrudd. Videre er de juridiske båndene mellom far og barn noe svakere for samboende enn gifte fedre (blant annet har de sjeldnere felles foreldreansvar). Når bruddet forekommer mens barna er små, skjer det i en periode hvor barna «tilhører» mor i større grad enn senere i livet. 19

2.1.5.2 Samvær etter samlivsbrudd

Det er svært sjelden at det er brudd i kontakten mellom barn og en av foreldrene, det er det i ca. 5 prosent av tilfellene. 20 De tre viktigste årsakene til at barn og foreldre ikke har samvær har sammenheng med barnets alder, geografisk avstand og ikke minst om de har bodd sammen med far.

I de følgende tre undersøkelsene fremkommer det noe forskjellig tall over hvor mye kontakt barnet har med samværsforelderen:

Undersøkelsen Samværsfedrenes situasjon er utført i 2001/2002 og er følgelig den som kan gi de ferskeste tallene over samvær. Den kan skilte med en langt høyere andel som har vanlig samvær (se boks 2.2) og en langt lavere andel som har mindre enn vanlig samvær enn tidligere undersøkelser (se nedenfor).

I denne undersøkelsen viser det seg at 59 prosent av samværsfedrene har avtalt vanlig samvær med barnet (yngste), 29 prosent har avtalt mer enn vanlig samvær, og 12 prosent har avtalt mindre enn vanlig samvær. I praksis fungerte samværet slik at 57 prosent av fedrene hadde truffet barnet for mindre enn en uke siden og 20 prosent for mindre enn en måned siden. 6 prosent hadde hatt samvær i løpet av de siste tre månedene. Dette utgjør 83 prosent av fedrene. 17 prosent av fedrene hadde ikke truffet barnet på tre måneder eller mer. For disse var det for 5 prosent gått mellom tre og seks måneder, for 4 prosent mer enn seks måneder og for 6 prosent av fedrene var det gått mer enn ett år siden sist de traff barnet. 2 prosent hadde aldri truffet barnet. 21

I undersøkelsen om foreldresamarbeid (jf. 1.5.1) viste det seg at 38 prosent av barna hadde vanlig samvær, 25 prosent av barna hadde mer enn vanlig samvær (fra 50 til 30 prosent av barnas tid), 31 prosent hadde mindre enn vanlig samvær (fra annenhver helg til sjeldne dagsbesøk) og 6 prosent hadde ikke samvær i det hele tatt. 22

I undersøkelsen om foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med (jf. 1.5.1) viste det seg med utgangspunkt i faktisk samvær at 20 prosent av barna hadde vanlig samvær, 32 prosent hadde mer enn vanlig samvær, 20 prosent hadde mindre og 28 prosent hadde ikke vært sammen med den forelderen de ikke bor sammen med siste måned (før undersøkelsen). Hvorvidt det eksisterer en avtale om samvær er svært viktig for hvordan samvær praktiseres. Langt flere med avtale har samvær. Tiden foreldrene har bodd sammen har stor betydning for omfanget på samvær. Utvidet samvær øker med tiden foreldrene har bodd sammen. Foreldrenes samlivsstatus ved barnets fødsel har betydning for samvær. Det høyeste samværet er blant foreldre som var gift. Videre hadde foreldre med høy utdanning, inntektsgivende arbeid og høy inntekt flere samværsdager enn foreldre i en svakere sosial posisjon. Kort avstand mellom foreldrenes bosted gir mye samvær. Omfanget av samvær sank ettersom barnet ble eldre. 23

Til tross for at samboerfedre sjeldnere har felles foreldreansvar, at barnet sjeldnere har fast bosted hos han og sjeldnere formelle samværsavtaler enn gifte fedre, har de i gjennomsnitt like hyppig samvær med barna. Dette er imidlertid mer avhengig av omstendighetene enn for gifte fedre. Det er gjennom samværspraksis at samboerfedre ivaretar sitt forhold til barnet, men denne praksis er mer avhengig av deres sosioøkonomiske posisjon og av utviklingen av relasjonen til barnets mor, enn for gifte fedre. 24

En gjennomgang av flere undersøkelser om ulike aspekter ved samlivsbrudd viser at flertallet av foreldrene mener at samværsordningen fungerer bra. Fedre med mye samvær er mest fornøyd med den bosteds- og samværsordningen de har, og mødre setter jevnt over pris på at fedrene har mye samvær. 25

Det er likevel en betydelig gruppe av både samværsforeldre og bostedsforeldre som ikke er fornøyd. I undersøkelsen om samværsfedrenes situasjon ville hele 62 prosent av fedrene gjerne hatt mer samvær enn de faktisk har. Den årsaken som er nevnt av flest fedre til at de ikke så barnet siste måned er at «moren til barnet ville ikke» med 35 prosent, dernest «lang avstand» med 24 prosent, dernest «jeg hadde ikke penger til reise» med 20 prosent. Hele sju av ti fedre tror at barnet ville ønsket mer samvær med dem. Svært mange, 59 prosent av fedrene, ønsker en annen omsorgsløsning enn det familien praktiserer. 26

2.1.5.3 Barns opplevelser av samlivsbrudd

I en undersøkelse om skilsmissens virkning på barn konkluderte forskerne med at det går godt med de fleste barn selv om foreldrene deres blir skilt. Allikevel har 37 prosent av barna i følge foreldrene endret seg på en eller flere måter som må karakteriseres som negativt. Det er visse faktorer som øker sjansen for en negativ utvikling for barnet etter en skilsmisse. Disse faktorene kan oppsummeres slik: Flytting, svekkelse av økonomien, dårlig samarbeid mellom foreldrene og mange forandringer i skilsmisseprosessen. 27

Gjennomgangen av forskning om ulike aspekter ved samlivsbrudd viste at der man sammenligner barn fra skilte familier med barn fra ikke-skilte familier er det større sjanse for at barn fra skilte familier har psykiske, følelsesmessige og kognitive problemer og dårligere fysisk helse. Det er imidlertid vanskelig å trekke slutninger om enkle årsaksforhold. Mange av problemene var kjent flere år før skilsmissen. Gjennomgangen kunne heller ikke vise til forskning som kunne påvise at noen bestemt bosteds- og samværsordning var klart mer gunstig for barn enn andre. Det var ingen signifikante fordeler ved delt bosted for barn, men heller ingen signifikante ulemper verken ved denne eller andre bostedsordninger. Det er forsket lite på barns egne opplevelser av samlivsbrudd. Forskere som har samtalt med barn om deres erfaringer med at foreldrene har gått fra hverandre sier at barna ga uttrykk for at de stort sett var fornøyde med en delt bostedsordning og glade for å beholde kontakten med begge foreldrene. De synes det praktiske rundt ordningen kunne være litt vanskelig, men til å leve med. Barna synes det var viktig å ha kontakt med begge foreldrene, og mange kunne se fordeler også ved å ha to av alt som kompenserte for det å ikke ha et fast hjem. Det kunne imidlertid være vanskelig å flytte mellom to foreldre dersom de hadde konflikter, og det krevde til tider mye tid og krefter å fordele tiden sin mellom foreldrene, og passe på at de ble behandlet likt. Det vanskeligste var de tilfellene der barna ikke hadde innflytelse på hvordan tiden ble fordelt mellom foreldrene, og ikke kunne snakke med foreldrene sine om dette. 28

I en undersøkelse om barnefordelingssaker for lagmannsretten i perioden 1998-2000 var det totalt 198 barn som skulle fordeles. I alt fikk 64 barn si sin mening om bosted. Dette tilsvarer 32 prosent av samtlige barn. De aller fleste av disse barna valgte fast bosted hos den ene av foreldrene. Dette kan være et uttrykk for at de fleste barn selv ønsker fast bosted ett sted, og ikke to steder. 29

2.1.5.4 Hvordan samarbeider foreldrene

Undersøkelsen om foreldresamarbeid etter skilsmisse (jf. 1.5.1 og 1.5.2) viser at de aller fleste av foreldrene opprettholdt kontakten med hverandre også etter bruddet. Veldig mange hadde kontakt på telefon, men ganske mange møttes også ansikt til ansikt. Det var også ganske vanlig å feire store familiebegivenheter sammen. Mange utviste fleksibilitet når det gjaldt samvær og samarbeidet om viktige ting i barnas liv som skole, helse og lignende. Fedrene var mindre fornøyd med organisering av daglig omsorg og bidrag etter samlivsbrudd enn mødrene. Foreldre som hadde hatt utstrakt grad av deling av omsorgsansvar og husarbeid i samlivet så imidlertid ut til å ha et mer omfattende samarbeid etter samlivsbrudd enn foreldre som hadde hatt en mer tradisjonell arbeidsdeling og de var også mer fornøyd med foreldresamarbeidet enn den siste gruppen. Det ser imidlertid ut til å være forskjeller i menns og kvinners opplevelse av denne sammenhengen. Mens kvinnen så en klar sammenheng mellom mannens innsats i familien og samarbeid om omsorgen etter samlivsbruddet, var de mennene som selv opplevde at de hadde deltatt mye i familiearbeidet i samlivet sjeldnere fornøyd med foreldresamarbeidet etter samlivsbruddet. 30 Dette kan tyde på at menn oftere opplever en manglende overensstemmelse mellom fordeling av omsorgsansvar før og etter samlivsbrudd.

Undersøkelsen om samværsfedrenes situasjon (jf. 1.5.2) viser at så mange som 43 prosent opplevde at barnets mor ofte eller av og til gjorde samværet vanskelig. Dette er fedrenes tolkning av situasjonen. Allikevel indikerer tallet relativt omfattende samarbeidsproblemer. På spørsmål om hvorvidt de mener mor gjør en god jobb med å ta seg av barna, svarer de fleste fedrene at mødrene gjør en god jobb. 31

2.1.5.5 Rettssaker om barnefordeling

Mye tyder på at det er en økt interessekonflikt mellom fedre og mødre i hvordan barna skal fordeles når samliv rakner. 32

En undersøkelse om foreldremekling viste at mange var uenige om barnefordelingen når de møtte til mekling etter ekteskapsloven. Omtrent 40 prosent av foreldrene hadde i utgangspunktet et høyt konfliktnivå om barnefordelingen. I tillegg var det omtrent 10 prosent av meklingene hvor konfliktene om barnefordeling var så fastlåste at meklerne i liten grad kunne påvirke situasjonen. Ett år etter mekling hadde fem prosent av foreldrene enten fått avgjørelse om barnefordeling hos domstolen, eller tatt initiativ for å fremme saken for domstolen. I tillegg var det en del foreldre som hadde brakt saken inn til avgjørelse hos fylkesmannen. 33

I undersøkelsen om foreldresamarbeid etter skilsmisse (jf.1.5.4) var det 9 prosent som hadde fått spørsmålet om daglig omsorg avgjort av fylkesmannen eller domstolene. I denne gruppen var det også flest som oppga at de var misfornøyde med resultatet av fordelingen (30 prosent var misfornøyde mot 14 prosent av de som hadde forhandlet frem en avtale selv). 34

I undersøkelsen om samværsfedrenes situasjon (jf. 1.5.4) ble samværsavtalen i 6 prosent av tilfellene inngått gjennom fylkesmannen og i 10 prosent av tilfellene gjennom rettsvesenet. 35

Barnefordelingsprosessutvalget gjorde en undersøkelse om barnefordelingssaker behandlet hos alle herreds- og byretter. Antall innkomne saker om foreldreansvar, omsorg og samvær var ca. 1 200 saker årlig i perioden 1994-1996. Tallet omfatter alle saker fra midlertidige avgjørelser til dommer, og i tillegg saker som har blitt avvist, trukket eller forlikt. Utvalget undersøkte i tillegg hvor mange barnefordelingssaker som avgjøres av lagmannsretten og Høyesterett. I perioden 1995-1997 ble det i gjennomsnitt avsagt ca. 75 lagmannsrettsdommer per år. I årene 1990 til 1997 behandlet Høyesterett 16 ankesaker om barnefordeling. I tillegg fattet fylkesmannen vedtak i ca. 150 saker i året. 36

En undersøkelse om samtlige lagmannsrettsdommer som er registrert i Lovdata for årene 1998, 1999 og 2000 og som omhandler fast bosted for barn, og der partene i saken er barnets foreldre er i ferd med å gjennomføres. Forskeren gjennomgår 129 saker, hvorav 25 prosent kun omfatter spørsmålet om fast bosted, 15 prosent av sakene behandler foreldreansvar, fast bosted og samvær, og 60 prosent omfatter fast bosted og samvær.

I disse 129 sakene ble barna fordelt på følgende måte mellom mor og far i lagmannsretten i årene 1998-2000: Retten bestemte at mor skulle ha barna boende fast hos seg i 50 prosent av tilfellene, far i 43 prosent av foreldrene, mens foreldrene skulle dele søskenflokken i 7 prosent av tilfellene (tabell 2.8). Det er ikke store forskjeller mellom kjønn i rettsavgjørelser om fast bosted på lagmannsrettsnivå.

I denne undersøkelsen antas det å være et spesielt utvalg barnefordelingssaker som går veien fra by- og herredsrett til domsavgjørelse for lagmannsretten. Dette er saker der partene er sterkt uenige. Et viktig aspekt er de økonomiske sidene ved domstolsbehandling. Muligheten til å få god rettshjelp er skjevt fordelt. I grove trekk kan man anta at rettsapparatet inviterer de virkelig lavtlønnede og de høytlønnede til å benytte denne formen for konfliktløsning. 37

En gjennomgang av behandlingen av barnefordelingssakene der en av foreldrene klager fylkesmannens avgjørelse til Barne- og familiedepartementet, bekrefter at det ikke er store forskjeller mellom kjønnene i hvem som får ha barnet boende hos seg. Av totalt 59 saker som er behandlet fra januar 2000 er resultatet blitt at far skal ha barnet boende fast hos seg i 29 av sakene, mens i 30 av sakene skal barnet bo hos mor.

Koch har gjort en undersøkelse av barnefordelingssaker behandlet i hovedforhandling av Oslo byrett i 1998 og deler av 1999. Undersøkelsen er en analyse av hva som kjennetegner disse sakene, hvordan sakkyndig ble brukt og hva som ble resultatet av domsbehandlingen. Konfliktnivået i disse sakene var gjennomgående høyt. 70 prosent av familiene hadde hatt store belastninger med vold, rus, psykiske lidelser, omsorgssvikt og lignende også forut for samlivsbruddet. Slike forhold gjør det vanskelig å finne gode løsninger for barna etter samlivsbruddet. Mest mulig samlet foreldrekontakt er ikke nødvendigvis det beste for barna i disse sakene. Nesten 1/3 av sakene hadde vært fremmet tidligere for domstolen, og blitt forlikt en eller flere ganger ved rettsforlik. Det stilles derfor spørsmål ved om enkelte saker ikke egner seg for forlik eller at forlikene forhandles frem på en gal måte. 38 Mer om dette er omtalt i Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) der det foreslås nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker.

Psykolog Terje Galtung, som var medlem av barnefordelingsprosessutvalget, konkluderer i artikkelen Barnet og foreldrenes rettssak med at en rettssak mellom foreldrene ofte medfører at konflikten mellom dem forsterkes og reduserer omsorgen for barnet. Han refererer en undersøkelse om et antall familier som av domstolen ble pålagt ulike bostedsløsninger for sine barn fordi de selv ikke hadde blitt enige. Mer enn to år etter rettsavgjørelsen var konfliktnivået fortsatt høyt blant de foreldre som hadde de sterkeste konflikter i forbindelse med domstolsbehandlingen. Jo mer konflikt og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barna ble trukket inn i konflikten mellom foreldrene. 39

2.1.5.5.1 Påstander om overgrep i barnefordelingssaker

I den pågående undersøkelsen om saker for lagmannsretten i perioden 1998-2000 som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær (i alt 129 saker) ble det i 23 prosent av dommene nevnt vold og overgrep i domsteksten, til sammen 30 saker. 40 Det var 20 saker der vold mellom familiemedlemmer ble nevnt. I ni av disse sakene har mødrene argumentert med at far har utøvd vold mot dem (mødrene). I 11 av de 20 sakene er det påstand om at barn har vært utsatt for vold. Her er det mor som hevder at far har vært voldelig både mot henne og barna i fem saker og far hevder at mor har utøvd volden i fire saker. (I tillegg kommer to saker der mor hevder at far har vært voldelig mot voksne barn som ikke er del av barnefordelingssaken som nå er oppe for retten, og far hevder at mors nye samboer har utøvd vold mot yngste barnet.)

I de ni voldssakene der mor påstår at far har utøvd vold mot henne, mener mor at voldsutøvelsen har betydning for fars omsorgsevne. I seks av de ni sakene legger retten til grunn at dette har skjedd. I flesteparten av disse sakene er volden godt dokumentert. I bare en av sakene legger retten vesentlig vekt på fars vold ved vurdering av partenes omsorgsevne. I to saker til blir fars vold ett av flere momenter som taler for at mor får omsorgen. I resten av de ni sakene tar ikke domstolen hensyn til voldsanklagene når egnethet til omsorg drøftes. Utfallet av disse ni sakene er at mor får omsorgen for barn i fem, og far i fire av sakene. Få dommer inneholder en drøfting av omsorgsevne der vold eller aggresjon inngår i drøftingen. Forskeren mener dette er påfallende sett i lys av nyere internasjonal forskning om barns reaksjoner på oppvekst i en voldsfamilie. Hun mener at det burde være av interesse å se vold i sammenheng med omsorgsevne.

I de 11 sakene der det er påstand om at barn har vært utsatt for vold er det i tre av sakene at volden tillegges vekt i avgjørelsen om fast bosted. I en av de 11 sakene tillegges volden liten vekt. I de resterende syv sakene tillegges ikke påstandene om voldsbruk vekt. Der er det andre momenter som vektlegges i vurderingen av hvor barn skal bo fast. Utfallet i disse 11 sakene er at mor får omsorgen for barn i syv saker og far i fire saker.

I 10 saker blir seksuelle overgrep nevnt. I disse 10 sakene er det far som mistenkes av mor for å ha utført overgrepene. I bare en av sakene blir påstanden tillagt vekt i rettens avgjørelse av hvor barn skal bo fast. I resten av sakene legger retten til grunn at far ikke har begått seksuelle overgrep. En del av disse sakene har vært anmeldt og senere henlagt, og noen er utredet på annet vis uten at det finnes klar dokumentasjon for at overgrep har funnet sted, eller at far er overgriperen. I flere av sakene har barnehage fremmet bekymring om at barn har vært utsatt for seksuelle overgrep, og barnevernet har blitt koblet inn for å utrede saken. Det er i liten grad mors påstander eller mistanke alene som ligger bak disse sakene. Men overgrepene er ikke klart dokumentert i noen av sakene. Halvparten av sakene dreier seg om barn som er fire år eller yngre. Dette medvirker sannsynligvis til at sakene er vanskelige å behandle. Domsutfallet er at far får omsorgen for barna i halvparten av sakene. 41