5 Økt valgfrihet for småbarnsforeldre

Ingen kan fullt ut erstatte foreldrene i deres kjennskap, kjærlighet og omsorg for egne barn. Politikken må bygge på respekt for at den enkelte familie selv er nærmest til å avgjøre hvordan deres hverdagsliv bør innrettes. I perioden som småbarnsfamilie stilles foreldrene overfor særlig viktige oppgaver; hensynet til barna vil ha avgjørende betydning for de valg de tar, og de vil ha ulike behov. Samfunnets oppgave er å legge forholdene best mulig til rette slik at foreldrene kan velge ut fra sin konkrete situasjon og sine egne prioriteringer.

Valgfrihet er ett av de sentrale elementene i regjeringens familiepolitikk. En reell valgfrihet innebærer at småbarnsforeldre selv skal kunne velge den omsorgsformen de mener er best for barnet. Det skal være samsvar mellom den valgte og ønskede tilsynsformen; enten det dreier seg om at foreldrene selv tar omsorgen for barnet, barnet har plass i barnehage eller foreldrene har valgt andre tilsynsordninger eller kombinasjoner av flere ordninger.

De to grunnleggende fundamentene i regjeringens politikk for å styrke småbarnsforeldres valgfrihet er:

• full behovsdekning og lavere foreldrebetaling

• kontantstøtte til de som velger andre løsninger.

Småbarnsforeldre - både kvinner og menn - er ofte velutdannede og ønsker å delta i yrkeslivet, på hel- eller deltid. Mange småbarnsfamilier har også presset økonomi på grunn av store utgifter til bolig, studielån mv. som gjør at de er avhengige av å ha to inntekter. Det er derfor viktig med gode ordninger som gjør det mulig å kombinere yrkesdeltakelse med en god og stabil barneomsorg.

Barnehager er derfor nødvendig og ønskelig for at foreldre skal kunne kombinere omsorg med yrkesaktivitet eller studier. Men barnehager er ikke minst viktig for barna selv. Barnehagen bidrar til å gi barn bred kompetanse; noe som er grunnlaget for all senere læring og samhandling mellom mennesker. Barnehagen er viktig i et livslangt læringsperspektiv. Plass i barnehage har vist seg å være viktig for minoritetsspråklige barns utvikling av norsk språkkompetanse. Et godt barnehagetilbud er i tillegg spesielt viktig for barn som trenger særskilt hjelp og støtte.

Mange foreldre ønsker seg mer tid til å være hjemme med barna, også utover den perioden som fødselspermisjonen omfatter. Med to yrkesaktive foreldre kan hverdagen for en småbarnsfamilie bli svært hektisk; mange opplever tidsklemma som et daglig problem. Inntektstapet ved at den ene av foreldrene helt eller delvis avstår fra lønnet arbeid for å være mer hjemme med barna, legger klare begrensninger på valgmulighetene. Kontantstøtten er et viktig bidrag til at flere kan ha mulighet til å velge å arbeide mindre og være mer hjemme med barna.

5.1 Kontantstøtte - alternativ og supplement til barnehager

Innføringen av kontantstøtten ble nedfelt i den såkalte Voksenåsenerklæringen som dannet grunnlaget for Sentrumsregjeringen bestående av KrF, Sp og V som tiltrådte etter stortingsvalget i 1997. Sentrumsregjeringen så på innføring av kontantstøtteordningen som en viktig familiepolitisk reform hvis hovedformål var å bedre småbarnsfamilienes muligheter til en god barneomsorg. Dette målet ble konkretisert gjennom tre målsettinger. For det første skulle familiene sikres mer tid til selv å ta omsorgen for sine barn. For det andre skulle foreldrene gis reell valgfrihet med hensyn til omsorgsform. Dette målet ble presisert slik at det både skulle finnes barnehagetilbud til de som ønsker det og at de familier som ønsker andre omsorgsformer skulle gis økonomiske muligheter til å velge. For det tredje skulle det bli mer likhet i de overføringer den enkelte familie mottok til barneomsorg fra staten, uavhengig av omsorgsform. Målene kan kort uttrykkes som mer tid, mer valgfrihet og mer likhet.

Kontantstøtten ble innført for familier med ett-åringer med virkning fra 1. august 1998, og utvidet til å gjelde også for to-åringer fra 1. januar 1999. Kontantstøtten er et alternativ og et supplement til barnehager og utbetales for barn som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass det ytes statlig driftstilskudd for.

Full kontantstøtte utgjorde i 1998 36 000 kroner per barn per år. I 1999 ble den årlige stønaden redusert til 27 156 kroner. Fra 1. januar 2000 har full kontantstøtte utgjort 36 000 kroner per år. Fra 1. august 2003 vil full kontantstøtte utgjøre 43 884 kroner per barn per år.

Dersom barnet har deltidsplass i barnehagen, utbetales delvis kontantstøtte, jf. tabell 5.1. Oppholdstidskategoriene er de samme som for tildeling av driftstilskudd til barnehagene, men hvis det er avtalt en oppholdstid på 33 timer eller mer per uke, kan det ikke utbetales kontantstøtte.

Da denne ordningen ble innført var det fire satser for kontantstøtte. Stønaden kunne utbetales med 100, 80, 60 eller 45 prosent. Stortingets flertall ønsket imidlertid fem satser for kontantstøtte og harmonisering av barnehagetilskuddet til disse satsene. Formålet var en mer fleksibel modell som ville gjøre det lettere å kombinere deltidsplass i barnehage med delvis kontantstøtte. Endringen ble innført fra 1. august 1999.

Det er den avtalte oppholdstiden i barnehagen som er avgjørende for hvor stor del av full kontantstøtte man har krav på. Ved beregning av kontantstøtte tillegges det ikke vekt hvis barnet gjør bruk av færre timer enn det foreldrene betaler for.

Bruk av åpen barnehage medfører ikke tap av kontantstøtte. Åpen barnehage kan ikke anses som et omsorgsalternativ ettersom barna oppholder seg der sammen med foreldre eller andre omsorgspersoner. Barnet blir heller ikke tildelt en fast plass i barnehagen.

Kontantstøtten er et alternativ til barnehage for det enkelte barn og stønaden utbetales derfor per barn. Foreldre med tvillinger vil således etter dagens satser få utbetalt 6 000 kroner i kontantstøtte per måned hvis barna ikke har barnehageplass.

Et av formålene med kontantstøtten er å sikre større likhet i overføringene til barneomsorg fra staten, uavhengig av om man får tilbud om eller velger å bruke barnehage. Dette prinsippet skal gjelde for alle, uansett inntekt. Ytelsen er derfor ikke behovsprøvet.

Man betaler ikke skatt av kontantstøtten og ytelsen regnes ikke som pensjonsgivende inntekt. Den gir ikke opptjeningsrett til sykepenger eller fødsels- og adopsjonspenger.

Ettersom det er en nær tilknytning mellom bruk av barnehage og rett til kontantstøtte, er det et vilkår for rett til kontantstøtte at barnet og den som søker støtte er bosatt i Norge.

Forordning 1408/71, som Norge gjennom EØS-avtalen er bundet av, har bestemmelser om koordinering av trygderettigheter. Forordningens hovedregel er at man skal være omfattet av trygdelovgivningen i det landet man arbeider i. Familieytelser, som kontantstøtten, skal som hovedregel utbetales for arbeidstakerens familiemedlemmer, selv om disse er bosatt i andre EØS-land. På grunn av tilknytningen til bruk av barnehage ble det søkt om unntak fra denne regelen for kontantstøtten. EU-kommisjonen har avvist Norges anmodning om eksportunntak. EF-domstolen fastslo i november 2002 at den finske kontantstøtten er en familieytelse som må eksporteres. På denne bakgrunn har regjeringen besluttet at det skal utbetales kontantstøtte for familiemedlemmer til EØS-borgere i henhold til reglene i forordning 1408/71. Kontantstøtte vil bli etterbetalt fra 1. august 1998.

5.2 Bruk av kontantstøtte og barnetilsynsordninger

Det er nå nærmere 5 år siden kontantstøtten ble innført. I denne perioden har kontantstøtten vært gjenstand for en bred evaluering. Dette ble varslet allerede i høringsnotatet om innføring av kontantstøtten. Evalueringen har sett på kontantstøttens konsekvenser for arbeidsmarkedet og for likestilling mellom kjønnene, konsekvenser for barnehagesektoren og konsekvenser for barn med særlige behov. I St.meld. nr. 43 (2000-2001)Om evaluering av kontantstøtten presenteres resultatene fra evalueringen i perioden 1998-2001. Våren 2002 gjennomførte Statistisk sentralbyrå den tredje barnetilsynsundersøkelsen og endelig rapport foreligger våren 2003. Sett i sammenheng med de to foregående undersøkelsene vil denne kunne fortelle oss mer om virkningene av kontantstøtten etter at den har virket en tid. De foreløpige tallene fra undersøkelsen gir oss ny informasjon om hvem som i hovedsak passer barnet og hvem foreldrene helst ønsker skal passe barnet.

5.2.1 Bruk av kontantstøtte

Andelen av 1- og 2-åringene som får kontantstøtte varierer gjennom året. Det har blant annet sammenheng med hovedopptaket i barnehagene. Rikstrygdeverkets statistikk viser at i september 2002, etter hovedinntaket i barnehagene i august, fikk knapt 70 prosent av 1- og 2-åringene kontantstøtte. Dette er en nedgang på 4 prosentpoeng fra september 1999. Det er en høyere andel av 1-åringene enn av 2-åringene som får kontantstøtte; i september 2002 var tallene henholdsvis om lag 75 prosent av 1-åringene og 65 prosent av 2-åringene.

De foreløpige tallene fra SSBs barnetilsynsundersøkelse 2002 viser i likhet med undersøkelsen i 1999 at bruken av kontantstøtte varierer med barnets alder, mors arbeidstidsordning og ukentlige arbeidstid, hennes utdanning, antallet forsørgere med arbeidsinntekt i familien, familiens samlede inntekt og geografisk tilhørighet.

Nesten alle barn som har mødre som arbeider kvelds- eller nattarbeid mottar kontantstøtte. Det samme gjelder for barn hvor mødrene arbeider deltid inntil 19 timer i uken. Andelen barn som mottar kontantstøtte synker når mor har vanlig dagarbeid eller når mors ukentlige arbeidstid utgjør mer enn 20 timer. Blant gifte eller samboende foreldre med en arbeidsinntekt får hele 86 prosent av barna kontantstøtte, mot 67 prosent blant barn av eneforsørgere med inntektsgivende arbeid.

Flere mødre med utdannelse på ungdomsskole- og videregåendeskolenivå benytter seg av tilbudet om kontantstøtte enn mødre med utdannelse på høyskole- og universitetsnivå. Det er også geografiske variasjoner i andelen kontantstøttemottakere. Den høyeste andelen finner vi i Agder-fylkene, Rogaland, Hedmark og Oppland, og lavest i Akershus og Oslo. Variasjoner i utbredelse kan blant annet ha sammenheng med barnehagedekningen i de ulike regionene av landet.

5.2.2 Hovedtilsynsordninger

Det er flere kilder til statistikk om 1- og 2-åringers barnehagebruk; Statistisk sentralbyrås (SSB) barnehagestatistikk og Rikstrygdeverkets (RTV) kontantstøttestatistikk. SSBs barnehagestatistikk publiseres en gang i året og er basert på antall barn i barnehage per 15. desember hvert år. Denne statistikken gir blant annet detaljert oversikt over bruk av barnehage for 1- og 2-åringer og hvilke oppholdstider barna har, men sier ikke noe om svingninger i barnehagebruk i løpet av året. Rikstrygdeverkets kontantstøttestatistikk publiseres månedlig. Denne statistikken sier primært noe om bruk av kontantstøtte, men den tette koblingen mellom bruk av barnehage og kontantstøtte, gjør at RTVs kontantstøttestatistikk også blir en pålitelig kilde til kunnskap om bruk av barnehage for 1- og 2-åringer. SSBs barnehagestatistikk for 2002 vil først foreligge i juni 2003. I det følgende vil derfor tall fra RTVs kontantstøttestatistikk benyttes.

Rikstrygdeverkets statistikk viser at i september 2002 hadde om lag 31 prosent av 1- og 2-åringene fulltidsplass i barnehage. Dette er en økning på 5 prosentpoeng fra september 1999. I tillegg hadde vel 13 prosent deltidsplass, noe som er en liten økning fra september 1999. Andelen i barnehage stiger med alderen; flere 2-åringer enn 1-åringer går i barnehage. Det har vært en økning i andelen som går i barnehage både blant 1- og 2-åringene siden 1999.

Barnetilsynsundersøkelsen 2002 viser at rundt 44 prosent av 1-2-åringene passes i hovedsak av foreldrene selv, og det er en nedgang fra 1999. Når barnet blir 2 år er det en betydelig lavere andel som passes av foreldrene enn når barnet er 1 år.

I likhet med bruk av kontantstøtte varierer også hovedtilsynsordning etter mors arbeidstidsordning og ukentlige arbeidstid, hennes utdanning, antall forsørgere med inntekt i familien, familieinntekt og geografisk tilhørighet.

Der mor arbeider kvelds- eller nattarbeid, er andelen barn som blir passet av foreldrene størst. Andelen barn som går i barnehage er størst der mor arbeider vanlig dagarbeid, rundt halvparten av barna i denne gruppen er i barnehage. Der mor arbeider fulltid øker andelen barn som er i barnehage, mens andelen barn som blir passet av foreldrene synker.

I familier der bare en av foreldrene har inntekt, blir barn i kontantstøttealder i svært stor grad passet av foreldrene selv, dette gjelder 67 prosent. Blant enslige forsørgere uten arbeidsinntekt er det også en betydelig andel som passer barna sine selv, rundt 62 prosent. Blant familier med to forsørgere og to arbeidsinntekter og enslige forsørgere med arbeidsinntekt er det mer jevnt fordelt mellom foreldre som passer barna sine selv og de som har barna sine i barnehage.

Andelen barn som passes av foreldrene er mindre der mor har universitets-/høgskoleutdanning enn der mor har lavere utdanning. Den motsatte tendensen er gjeldende for barnehagebruk. Husholdningsinntekt virker i hovedsak som utdanning: Jo høyere husholdningsinntekt, desto høyere andel barn i barnehage og med en tilsvarende nedgang i andelen som passes av foreldrene. Det er i landsdelen Agder og Rogaland at barna i størst grad blir passet av foreldrene, mens det er i Akershus og Oslo flest går i barnehage. Det kan ha sammenheng med ulik barnehagedekning i de ulike fylkene.

Godt over halvparten - 56 prosent - av barna det mottas kontantstøtte for passes av foreldrene. Foreldrepass er dermed den viktigste hovedtilsynsordningen for disse barna. Andelen som i hovedsak passes av foreldrene er således 12 prosentpoeng større i gruppen av barn som foreldrene mottar kontantstøtte for enn hos barn i kontantstøttealder generelt. At forskjellen ikke er større kan skyldes at det utbetales kontantstøtte for så mye som nærmere 3/4 av barna i kontantstøttealder. Det er en liten økning i andelen barn det mottas kontantstøtte for som går i barnehage, dvs. at det er blitt noe flere barn som har deltidsplass i barnehage og får delvis kontantstøtte.

Det har imidlertid ikke vært noe økning i andelen som passes av dagmamma/praktikant siden 1999.

5.2.3 Ønsket tilsynsordning, hvis man kunne velge fritt, uavhengig av pris og tilgjengelighet

Foreløpige tall viser at utviklingen har gått i retning av økt oppslutning om barnehagen som tilsynsordning, også for de minste barna. 62 prosent av mødrene med barn i alder 1-5 år foretrekker barnehage dersom de kunne velge fritt. 48 prosent av mødre til barn i kontantstøttealder foretrekker barnehage. Det er en økning på 14 prosentpoeng fra 1999.

Noe over 1/4 av mødrene til barn i kontantstøttealder foretrakk kombinerte løsninger for tilsyn, for eksempel foreldre i kombinasjon med barnehage. Det viser at det er behov for å legge til rette for fleksible løsninger. At barna bør passes kun av foreldrene er en holdning på tilbakegang, også for de minste barna. I 1999 mente 22 prosent av mødre at for 1- og 2 åringer er kun foreldrene den beste omsorgsløsning, mens i 2002 var det 13 prosent som mente det samme.

Barnehage er foretrukket blant mødre i ulike familietyper, og blant både yrkespassive og yrkesaktive mødre. Det er imidlertid økende oppslutning om barnehagen dess høyere utdanningsnivå mødrene har, og heltidsarbeidende har noe større behov enn deltidsarbeidende. Det gjenspeiles i fordelingen av husholdningsinntekten; de med lavest inntekt og de med høyest slutter opp om barnehagen. Oslo og Akershus topper listen over fylker der barnehage er foretrukket. Det er verd å merke seg at flere innvandrerkvinner enn norskfødte ville foretrukket barnehageplass dersom de kunne velge fritt. 66 prosent av kvinner født i Afrika, Asia eller Sør-Amerika har barnehage som førstevalg, mens det samme gjelder for 61 prosent av norskfødte.

I barnetilsynsundersøkelsen 2002 ble det stilt flere spørsmål om småbarnsforeldres behov for barnehageplass. Foreløpige tall tyder på at full behovsdekning vil være oppnådd når mellom 81 og 87 prosent av barn i alderen 1-5 år har barnehageplass. Tallene tyder også på at utfordringen vil være å legge til rette for at det etableres et betydelig antall nye plasser for de minste barna.

5.3 En ytterligere styrking av småbarnsforeldres valgfrihet

5.3.1 Største statlige satsing på barnehager noensinne

Barnetilsynsundersøkelsen viser at det fortsatt er mange småbarnsforeldre som ikke får et barnehagetilbud slik de ønsker og har behov for. Ved utgangen av 2001 hadde 193 000 barn plass i barnehage. I tillegg hadde 5 800 barn et tilbud i åpen barnehage. Foreløpige tall for 2002 tyder på at det ble etablert plasser til om lag 6 000 barn i 2002. Barnehagedekningen ser dermed ut til å være 66 prosent for barn 1-5 år. Gitt at full behovsdekning utgjør et sted mellom 81 og 87 prosents dekning, er det grunn til å slå fast at det er et stykke igjen til målet er nådd. Full behovsdekning er helt nødvendig for å nå regjeringens familiepolitiske mål om å sikre alle småbarnsfamilier valgfrihet i omsorgsløsning for barna.

Det er bred enighet om målene for barnehagepolitikken:

• Barnehageplass til alle som ønsker det

• Økonomisk likebehandling av kommunale og private barnehager

• Lavere foreldrebetaling

• Kvalitet og mangfold i tilbudet

Hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å nå disse målene, er det imidlertid betydelig uenighet om.

Dagens finansiering av barnehagene er delt mellom stat, kommune og foreldre. Det statlige øremerkede driftstilskuddet gis til alle godkjente barnehager. I tillegg gis det tilskudd til tiltak for barn med funksjonshemming, tilskudd til tospråklig assistanse og tilskudd til barnehagetilbud for nyankomne flyktningers barn. Foreldrebetalingen er ikke regulert, og det er opp til barnehageeier å fastsette prisen. For private barnehager uten noen form for støtte fra kommunene, er foreldrebetalingen ofte den eneste inntektskilden utenom statsstøtten. Dette har ført til at mange private barnehager har relativt høy foreldrebetaling.

Et flertall på Stortinget inngikk 11. juni 2002 en avtale om finansiering og styring av barnehagesektoren (barnehageavtalen). Avtalen forutsetter betydelige endringer i den offentlige finansieringen og styringen av barnehagene.

Barnehageavtalen inneholder sterke virkemidler for å redusere foreldrebetalingen; gjennom en ordning med maksimalpriser, som innebærer at det settes et øvre tak for hvor mye barnehageeier kan ta i foreldrebetaling. Dette er en løsning som etter regjeringens oppfatning har betydelige svakheter og som kan ha en rekke uheldige konsekvenser for barnehagesektoren, særlig i forhold til å fullføre utbyggingen.

11. april 2003 la regjeringen fram St.meld. nr. 24 (2002-2003) Barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet, samt Ot.prp. nr. 76 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager. I disse dokumentene legger regjeringen fram sine mål for barnehagesektoren og forslag til hvordan sektoren kan finansieres og styres. Forslagene drøftes i forhold til barnehageavtalen og i forhold til andre mulige modeller. Det går fram at uavhengige utredninger påpeker at det er konflikt mellom barnehageavtalens mål om maksimalpriser og målet om full behovsdekning. Regjeringen kan derfor ikke anbefale innføring av et maksimalprissystem.

Regjeringens forslag er en modell som stimulerer til økt utbygging. Det foreslås en gradvis overgang til rammefinansiering av barnehagesektoren, ved at dagens statstilskudd til barnehagedrift overføres til kommunene fra 1. januar 2004. Forslaget legger videre opp til at staten i en overgangsfase beholder finansieringsansvaret for nye plasser, og at det innføres et investeringstilskudd. Ved en slik løsning vil kommunene få et helhetlig ansvar for barnehagesektoren. Det foreslås også at kommunene får en lovfestet plikt til å sørge for full behovsdekning i sin kommune, samt plikt til å likebehandle private og kommunale barnehager.

I statsbudsjettet for 2003 er det bevilget midler til en betydelig økning i statstilskuddet fra og med 1. august 2003. Økningen vil legge til rette for en gjennomsnittlig foreldrebetaling på 2 500 kroner. Videre tas det budsjettmessig høyde for etablering av 12 000 nye plasser i 2003. Dette utgjør den største statlige satsingen på barnehager noensinne.

5.3.2 Økning av kontantstøtten

Barnetilsynsundersøkelsene viser at til tross for økende oppslutning om barnehage som tilsynsform, så er det fortsatt mange småbarnsforeldre som ønsker andre omsorgsløsninger, for eksempel barnehage i kombinasjon med foreldrepass. Det er også en ikke ubetydelig andel - 13 prosent - som mener at den beste løsningen er at foreldrene passer barna selv.

Regjeringen vil videreføre kontantstøtten som et alternativ og supplement til barnehage. Det skal være økonomisk mulig for småbarnsforeldre å velge andre omsorgsløsninger enn barnehage. Kontantstøtten er viktig for å sikre denne valgfriheten. Det framgår av Sem-erklæringen at Samarbeidsregjeringen vil:

«videreføre kontantstøtten og øke beløpet i løpet av perioden».

Allerede fra 1. august 2003 økes kontantstøtten fra 3 000 kroner per måned til 3 657 kroner per måned. Regjeringen legger opp til en videre økning av kontantstøtten.

5.3.3 Bedre tilpasning av kontantstøtten til bruk av deltidsbarnehage

Kontantstøtteordningen er utformet slik at det skal være mulig å kombinere deltidsopphold i barnehage med delvis kontantstøtte. Dette er viktig for å sikre valgfrihet og fleksibilitet. Kontantstøttens størrelse er avhengig av den skriftlig avtalte oppholdstiden i barnehage.

Et barn med plass fire dager i uka i en barnehage som har åpent ni timer per dag, vil ha en avtalt oppholdstid på 36 timer i uka, hvis det ikke er avtalt en oppholdstid som er kortere enn åpningstiden. Ettersom det ikke utbetales kontantstøtte når barnet har en oppholdstid på 33 timer eller mer per uke, vil det i et slikt tilfelle ikke foreligge rett til kontantstøtte. Foreldre som tar fri en dag i uka for å være hjemme med barnet, vil imidlertid ofte forvente å få 20 prosent kontantstøtte ettersom det er fem satser for kontantstøtte. Departementet får en del henvendelser fra småbarnsforeldre som får mindre kontantstøtte enn de har regnet med, og som opplever dette urimelig.

Da Stortinget behandlet kontantstøtteevalueringen våren 2002, ble det pekt på denne problemstillingen. I komiteinnstillingen (Innst. S. nr. 94 (2001-2002)) uttalte flertallet, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

«Dette flertallet forutsetter at departementet legger opp til en bedre tilpasning av kontantstøtten til bruk av deltidsplass i barnehage.»

Regjeringen ser at kontantstøtteregelverket ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens forhold på barnehagesektoren og det faktum at mange barnehager har en åpningstid som overstiger åtte timer per dag. Mange barnehager setter barnets daglige oppholdstid lik åpningstiden fordi de ellers ville tape statstilskudd. Dette resulterer så i at man faller inn under en annen oppholdstidskategori og får lavere kontantstøtte enn forventet.

Regjeringen ønsker ikke at kontantstøtteordningens utforming skal være et hinder for å kombinere barnehage og kontantstøtte og har vurdert ulike muligheter for en bedre tilpasning.

Barnehagesektoren er imidlertid for tiden gjenstand for store endringer som følge av Stortingets og regjeringens satsing på området. Det vises blant annet til forslagene i St.meld. nr. 24 (2002-2003) Barnehagetilbud til alle - økonomi, mangfold og valgfrihet. Dersom Stortinget slutter seg til regjeringens forslag om rammefinansiering som hovedfinansieringsform, må også kontantstøtteordningen endres ettersom retten til kontantstøtte er knyttet til bruk av barnehageplass det ytes statlig driftstilskudd for. Det kan også tenkes at behovet for gradert kontantstøtte vil være lavere når foreldrebetalingen blir redusert. Regjeringen mener det vil være hensiktsmessig å avvente en avklaring av hvilke endringer som vil bli gjennomført på barnehageområdet før kontantstøtteordningens utforming, herunder gradering av satsene, blir vurdert endret.

5.3.4 Bedre pensjonsrettigheter ved omsorgsarbeid

Foreldre som er hjemmearbeidende med små barn eller arbeider deltid, vil ha lavere inntekt og dermed også tape pensjonspoeng. Et viktig virkemiddel for å kompensere noe av dette tapet er å godskrive pensjonspoeng for dem som utfører omsorgsarbeid. I dag kan det godskrives inntil tre pensjonspoeng per år for personer som utfører omsorgsarbeid for barn under sju år eller for en syk, en funksjonshemmet eller en eldre person. Dette tilsvarer en arbeidsinntekt på om lag 217 000 kroner. Pensjonskommisjonen skal vurdere hvilken betydning endringer i familie- og samlivsmønstre kan ha for utformingen av pensjonssystemet og hvordan pensjonsordningene kan bidra til å ivareta fordelings- og likestillingshensyn. I forbindelse med en eventuell pensjonsreform vil blant annet spørsmålet om pensjonsopptjening under omsorgsfravær være sentralt. Regjeringen vil avvente Pensjonskommisjonens utredning som skal legges fram høsten 2003, før eventuelle endringer på dette punktet blir vurdert nærmere.