3 Barnefamiliers inntektsutvikling 1990-2000

Utarbeidet av Mads Ivar Kirkeberg, Epland J., Hagesæther N. og Steinkellner A. Statistisk sentralbyrå

3.1 Barnefamiliers inntektsutvikling 1990-2000

I dette kapitlet skal vi se nærmere på barnefamilienes økonomi med fokus på inntektsutviklingen til barnefamiliene fra 1990 og frem til 2000 (siste tilgjengelige årgang i Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk). Både utviklingen i inntektsnivå og inntektens sammensetning vil bli belyst med vekt på de ulike overføringer som barnefamiliene mottar. Det gis tall for par med barn og enslige forsørgere. Barnefamiliene grupperes etter både yngste barns alder og etter antall barn. Videre gis det også en beskrivelse av utviklingen i inntektsfordelingen blant ulike typer barnefamilier. Kapitlet avsluttes med en kort beskrivelse av barnefamilienes formue og gjeldsbelastning. 1

3.1.1 Datagrunnlag og metode

I dette kapitlet er Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger benyttet som datagrunnlag. Denne undersøkelsen omfatter de aller fleste skattepliktige og skattefrie kontantinntektene som lønnsinntekter, næringsinntekter, ulike kapitalinntekter (renteinntekter, aksjeutbytte mv.) og ulike overføringer (f.eks. barnetrygd, kontantstøtte, bostøtte og sosialhjelp). Verdien av ulike offentlige tjenester (f.eks. skole og barnehage), ulønnet hjemmeproduksjon (f.eks. barnepass) samt inntekt av egen bolig basert på markedsverdi er ikke omfattet av inntektsstatistikken.

Det inntektsbegrepet som ofte benyttes av Statistisk sentralbyrå til å måle økonomiske ressurser, er inntekt etter skatt. Dette inntektsbegrepet framkommer som summen av yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer, fratrukket utlignet skatt og negative overføringer (betalt underholdsbidrag og tvungen pensjonspremie i arbeidsforhold). For de fleste individer vil dette begrepet tilsvare det beløpet som er disponibelt til forbruk og sparing.

Opplysninger om husholdningssammensetning er basert på intervju. Som husholdning er regnet alle personer, uansett slektsforhold, som er fast bosatt i boligen, og som har felles kost.

En vanlig metode for å sammenligne inntekten til husholdninger med ulik størrelse og sammensetning er beregne husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet. Denne inntekten beregnes ved å dividere husholdningens samlede inntekt etter skatt med summen av de ulike husholdningsmedlemmenes forbruksenheter. Disse forbruksenhetene kan beregnes på ulike måter, avhengig av hvilken ekvivalensskala som velges.

Det er utledet en hel rekke typer av ekvivalensskalaer, basert på forskjellige tilnærminger. I beregningene inngår en parameter E som gir uttrykk for antakelser om graden av stordriftsfordeler i husholdningene. Den varierer mellom 0 og 1. Jo større E er, desto mindre er stordriftsfordelene i husholdningene. I dette kapitlet er den såkalte kvadratrotskalaen benyttet, hvor husholdningsinntekten divideres med kvadratroten av antall husholdningsmedlemmer. Denne skalaen gir en E=0,5. Med kvadratrotskalaen holder det at en husholdning med to voksne og to barn har en inntekt som er to ganger så høy som inntekten til en enslig for å oppnå det samme velferdsnivået (for bruk av andre skalaer se SSB Rapport 2003/8).

3.1.2 Barnefamilienes inntektsnivå og inntektssammensetning

3.1.2.1 Inntektsnivå

Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger viser at par med barn i alderen 0-17 år, hadde en inntekt etter skatt per forbruksenhet som lå 12 prosent høyere enn inntekten til alle husholdninger i 1990. I 2000 hadde dette inntektsforspranget økt til 16 prosent.

For enslige forsørgere med barn i alderen 0-17 år viser statistikken at inntektsnivået til denne gruppen ligger klart under nivået til «gjennomsnittshusholdningen», og at inntektsnivået relativt sett har falt noe på 1990-tallet. 2 Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet utgjorde 76 prosent av inntekten til alle husholdninger i 1990 og 74 prosent i 2000.

Inntektsnivået øker med barnas alder...

Hvis vi deler inn husholdningene med enslige forsørgere etter det yngste barnets alder finner vi at inntektsnivået øker med barnas alder. Enslige forsørgere med yngste barn i alderen 0-3 år hadde i 1990 en inntekt per forbruksenhet som utgjorde 59 prosent av inntekten til alle husholdninger. Tilsvarende inntektsnivå i 1990 for enslige forsørgere med yngste barn i aldersgruppene 4-5 år og 6-17 år var henholdsvis 67 og 86 prosent. Det relative inntektsnivået til enslige forsørgere med de aller yngste barna (0-3 år) har holdt seg uforandret frem til 2000, mens for enslige forsørgere med eldre barn har inntektsnivået falt noe i perioden.

Par med barn, uansett yngste barns alder, hadde i 1990 en inntekt etter skatt høyere enn gjennomsnittet for alle husholdninger. Frem til 2000 har det relative inntektsnivået økt for disse barnefamiliene. Best ut kommer par med barn i alderen 6-17 år som i 2000 hadde en ekvivalentinntekt 23 prosent høyere enn for alle husholdninger.

... men synker med antall barn

Ser en på antall barn i familien istedenfor barnas alder viser inntektsstatistikken at det relative inntektsnivået synker med antall barn i husholdningen. 3 Par med ett barn har den høyeste inntekten per forbruksenhet. I 1990 lå inntekten til disse barnefamiliene 21 prosent høyere enn den totale gjennomsnittsinntekten for alle husholdninger. Det relative inntektsnivået hadde ikke endret seg frem til 2000 for disse familiene. Statistikken viser igjen at enslige forsørgere har en langt lavere inntekt per forbruksenhet enn par med barn. Enslige forsørgere med ett barn, hadde i 2000 en ekvivalentinntekt som lå 54 prosent under inntekten til par med ett barn. Enslige forsørgere med 2 eller flere barn 4 hadde i 2000 en tilsvarende inntekt som lå 74 prosent under inntekten til par med to barn, og 66 prosent under inntekten til par med tre eller flere barn.

Sammenligning med husholdninger uten barn

Sammenligner en med inntektsnivået til andre husholdningstyper uten barn, viser inntektsstatistikken for 2000 at par hvor eldste person er under 45 år, og par hvor eldste person er i alderen 45-64 år har en ekvivalentinntekt som ligger henholdsvis 8 og 28 prosent høyere enn inntekten til par med barn 0-17 år. I 1990 var inntektsforskjellen henholdsvis 12 og 21 prosent. Enslige forsørgere med barn 0-17 år hadde en inntekt i 2000 som tilsvarte 59 prosent av inntektsnivået til yngre par uten barn (eldste person under 45 år), og bare halvparten av nivået til middelaldrene par uten barn (45-64 år). Avstanden mellom enslige forsørgere og par uten barn ble større i løpet av 1990-tallet. I 1990 hadde for eksempel enslige forsørgere et inntektsnivå som var henholdsvis 61 prosent og 56 prosent av det yngre og middelaldrende par uten barn hadde.

Enslige personer i aldersgruppene under 45 år og 45-64 år hadde i 1990 en ekvivalentinntekt på henholdsvis 88 og 92 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger. Dette var et inntektsnivå henholdsvis 16 og 21 prosent høyere enn hos enslige forsørgere med barn 0-17 år. I 2000 hadde disse forskjellene i inntektsnivå falt til henholdsvis 9 prosent sammenlignet med enslige under 45 år, mens inntektsforskjellen var den samme sammenlignet med enslige 45-64 år.

3.1.2.2 Inntektsutvikling

Barnefamiliene blant inntektsvinnerne på 1990-tallet

Hvordan har inntektsutviklingen vært innenfor de ulike husholdningstypene i perioden 1990 til 2000? Statistisk sentralbyrås inntektsundersøkelse for husholdninger viser at barnefamiliene er blant inntektsvinnerne på 1990-tallet. Spesielt gjelder dette par med barn. Par med barn i alderen 0-17 år hadde en inntektsvekst på 31 prosent fra 1990 til 2000 (målt i 2000-kroner). Til sammenligning var den gjennomsnittlige inntektsveksten for alle husholdninger på 27 prosent. Enslige forsørgere med barn i alderen 0-17 år har ikke hatt den samme høye inntektsveksten, men inntektene har likevel økt med gjennomsnittlig 23 prosent også for denne gruppen barnefamilier. Til sammenligning har enslige under 45 år og enslige 65 år og eldre, hatt en dårligere inntektsutvikling enn for enslige forsørgere totalt sett, mens enslige i aldersgruppen 45-64 år har hatt om lag den samme inntektsveksten som enslige forsørgere fra 1990 til 2000. Blant par uten barn er det par med eldste person under 45 år som kommer dårligst ut, med en inntektsvekst på 27 prosent. Par med eldste person i alderen 45-64 år har hatt den høyeste inntektsveksten fra 1990, med gjennomsnittlig 37 prosent.

Statistikken viser at det ikke er så store forskjeller i inntektsveksten på 1990-tallet mellom par med barn i ulike aldersgrupper. Den gjennomsnittlige inntektsveksten fra 1990 til 2000 ligger på 30-35 prosent. Sterkest har inntektsveksten vært i andre halvdel av 1990-tallet, dvs. sammenfallende med den generelle konjunkturoppgangen i perioden.

Når en grupperer par med barn etter antall barn i husholdningen, viser statistikken at inntektsveksten på 1990-tallet har vært noe mer forskjellig enn gruppering etter yngste barnets alder viser. Det er de barnerike familiene som har hatt den beste inntektsutviklingen i perioden. Blant par med 3 eller flere barn økte inntekten med hele 42 prosent i perioden 1990 til 2000, den sterkeste inntektsveksten blant alle husholdningstypene. Blant par med ett barn eller to barn var tilsvarende økning på henholdsvis 26 og 34 prosent.

Blant de enslige forsørgerne er det de med de yngste barna (0-3 år) som hadde den sterkeste inntektsveksten på 1990-tallet (27 prosent), fulgt av enslige forsørgere med barn i alderen 6-17 år (20 prosent). Dette er også vist i andre analyser av inntektsutviklingen for enslige forsørgere (se Andersen, Birkeland, Epland og Kirkeberg 2002). Svakest inntektsutvikling hadde enslige forsørgere med barn i alderen 4-5 år med 14 prosent vekst fra 1990 til 2000. Resultatene for denne gruppen må imidlertid tolkes med forsiktighet på grunn av få observasjoner i datagrunnlaget. Grupperer vi de enslige forsørgerne etter antall barn finner vi den motsatte tendensen av hva vi finner for par med barn. Inntektsveksten har vært dårligst for husholdningene med 2 eller flere barn (14 prosent), og best for enslige forsørger med bare ett barn (31 prosent).

3.1.2.3 Inntektssammensetning

Par med barn - to inntekter mer vanlig på 1990-tallet

Inntektssammensetningen har gjennom perioden vært relativ lik for de tre gruppene av par når vi grupperer etter yngste barnets alder (0-3 år, 4-5 år og 6-17 år). Yrkesinntekt er den klart viktigste inntektskilden i hele perioden med en andel på godt over 80 prosent av familiens samlede inntekt, men med en svakt fallende tendens. Andelen yrkestilknyttede viser likevel at to yrkesinntekter i disse barnefamiliene har blitt mer vanlig på 1990-tallet. Blant familier med yngste barn i alderen 0-3 år har andelen med to yrkestilknyttede økt fra 61 prosent i 1990 til 68 prosent i 2000. Blant par med barn i alderen 4-5 år har andelen med to yrkestilknyttede økt enda mer fra 60 prosent i 1990 til 74 prosent i 2000. Blant par med eldre barn, 6-17 år, har yrkestilknytningen ikke økt så mye siden den allerede i 1990 var på 73 prosent, og økte til 79 prosent i 2000.

Kapitalinntekter økt betydning

Kapitalinntektene har doblet seg i betydning fra 1990 til 2000, spesielt for par med yngste barn eldre enn tre år. For både par med yngste barn 4-5 år og 6-17 år utgjorde kapitalinntektene om lag 10 prosent av samlet inntekt i 2000, sammenlignet med en andel på om lag 5 prosent i 1990. Det er spesielt i andre halvdel av 1990-tallet at kapitalinntektene har fått en økt betydning som inntektskilde. Dette må ses på bakgrunn av den sterke økningen i aksjeutbytte og realisasjonsgevinster i denne perioden (Statistisk sentralbyrå, 2002). Blant par med de yngste barna, 0-3 år, har kapitalinntektenes andel av samlet inntekt ligget på 3-5 prosent gjennom hele 1990-tallet.

Barnetrygden viktigste overføring for mange

Ulike økonomiske støtteordninger er en viktig inntektskilde for mange barnefamilier, og er ment å minske forskjellene i økonomiske levekår mellom ulike typer barnefamilier, og over livsløpet. Overføringenes betydning som andel av familiens samlede inntekt vil avhenge av antall barn i husholdningen og barnas alder. Blant par med de yngste barna, 0-3 år og 4-5 år, har ulike overføringers andel av samlet inntekt ligget på rundt 10 prosent gjennom hele 1990-tallet, mens blant par med eldre barn utgjør overføringene en noe mindre andel (om lag 8 prosent). Barnetrygden er den klart viktigste enkeltoverføringen for disse barnefamiliene. Blant par med barn under skolepliktig alder har barnetrygden hatt en andel på 5 prosent av samlet inntekt gjennom store deler av 1990-tallet, for å falle til en andel på 3-4 prosent i 2000. For par med barn 6-17 år har barnetrygden hatt en andel på 3 prosent av samlet inntekt gjennom hele perioden 1990 til 2000. Kontantstøtten som ble innført i 1998 utgjør 3 prosent av familieinntekten i 2000 til par med barn i alderen 0-3 år. Ulike pensjoner fra folketrygden betyr lite for par med barn (1-2 prosent). Andre overføringer som sosialhjelp og bostøtte har også svært liten gjennomsnittlig betydning for denne gruppen barnefamilier.

Overføringenes betydning øker med økende antall barn

Yrkesinntektens andel av samlet inntekt utgjør fortsatt over 80 prosent uavhengig av antall barn, men andelen er litt fallende etter hvor mange barn det er i familien. Årsaken er at overføringenes betydning øker med økende antall barn i familien. Overføringene utgjorde 8, 9 og 12 prosent av samlet inntekt i 2000 for par med henholdsvis ett, to eller tre og flere barn. Overføringenes betydning i forhold til samlet inntekt har ligget relativt konstant på 1990-tallet. Viktigste overføringen er som tidligere nevnt barnetrygden som utgjør 8 prosent av inntekten til par med 3 eller flere barn, sammenlignet med omlag 2 prosent blant par med bare ett barn. Deretter følger ulike ytelser fra folketrygden med en andel på 2 prosent og kontantstøtten med 1 prosent av samlet inntekt. For disse to overføringene er det ingen forskjell mellom par med forskjellig antall barn.

Enslige forsørgere - annen inntektssammensetning enn for par med barn

Enslige forsørgere har en annen inntektssammensetning enn hva er tilfellet for par med barn. Inntekt fra arbeid er en viktig inntektskilde, men betyr langt mindre for disse barnefamilienes økonomi. I 1990 utgjorde yrkesinntekten om lag 40 prosent av samlet inntekt for enslige forsørgere med barn 0-3 år og 4-5 år. For enslige med barn i alderen 6-17 år er yrkesinntekten viktigste inntektskilde med en andel av samlet inntekt på 65 prosent. I 2000 hadde yrkesinntekten gjennomsnittlig den samme økonomiske betydningen for enslige forsørgere med de aller yngste barna, mens andelen hadde økt til 47 og 70 prosent for henholdsvis de med yngste barn 4-5 år og 6-17 år. Ifølge Kjeldstad og Rønsen (2001) kan den økte yrkesdeltakingen blant enslige forsørgere i stor grad forklares med konjunkturutviklingen i andre halvdel av 1990-tallet. En oversikt viser at tre av fire enslige forsørgere med yngste barn i alderen 6-17 år hadde yrkestilknytning i 2000. Blant enslige forsørgere med barn i alderen 0-3 år og 4-5 år var andelen henholdsvis 48 og 42 prosent. Grupperer vi etter antall barn finner en at yrkestilknytningen faller med økende antall barn. I 2000 hadde yrkesinntekten en andel på 65 prosent blant enslige forsørgere med ett barn og 55 prosent blant de med to eller flere barn.

I motsetning til par med barn har kapitalinntekter kun en marginal betydning for enslige forsørgere med en andel på 1-2 prosent av samlet inntekt gjennom hele 1990-tallet.

Overføringer er viktigste inntektskilde for enslige forsørgere med småbarn

Ulike overføringer er viktigste inntektskilde for enslige forsørgere med barn under skolepliktig alder. Blant enslige forsørgere med barn i alderen 0-3 år og 4-5 år utgjorde overføringene henholdsvis 60 og 55 prosent av samlet inntekt i 1990. Blant enslige forsørgere med eldre barn (6-17 år) betydde overføringene mindre i 1990 (30 prosent). I takt med økende yrkesdeltakelse i andre halvdel av 1990-tallet har overføringer som inntektskilde minsket litt i betydning, men var fortsatt i 2000 den viktige inntektskilden for enslige forsørgere med yngste barn 0-3 år (58 prosent) og 4-5 år (52 prosent). Blant de med barn i alderen 6-17 år hadde overføringer en andel på 27 prosent i 2000.

Overgangsstønad - viktigste enkeltoverføring for eneforsørgere

Den viktigste enkeltoverføringen er pensjoner fra folketrygden, hovedsakelig overgangsstønad, som utgjorde 27 prosent av samlet inntekt i 1990 for enslige forsørgere med de aller yngste barna (0-3 år) og 22 prosent for de med yngste barn 4-5 år. For enslige forsørgere med yngste barn 6-17 år var tilsvarende andel i 1990 på 10 prosent. Frem til 2000 har det skjedd kun små endringer i denne typen overføringers andel av samlet inntekt. Andersen, Birkeland, Epland og Kirkeberg (2002) viser også at andelen enslige forsørgere som mottar ytelser fra folketrygden har ligget relativt konstant på 1990-tallet. I 1999 mottok 53 prosent av de enslige forsørgerne ytelser fra folketrygden, mens tilsvarende andel var 55 prosent i 1990.

Av andre overføringer som også utgjør en relativt stor del av de enslige forsørgernes inntekter kan nevnes barnetrygd og underholdsbidrag. Disse to overføringenes andel av samlet inntekt har ligget relativt stabilt gjennom 1990-tallet. Barnetrygden betyr mest for eneforsørgere med småbarn (0-3 år) med en andel på 12-13 prosent av samlet inntekt, fulgt av enslige forsørgere med barn 4-5 år (10-11 prosent) og eneforsørger med større barn (7-8 prosent). Underholdsbidrag fra tidligere partner eller bidragsforskudd fra det offentlige har en andel på 6-8 prosent av samlet inntekt uavhengig av yngste barn alder.

Det har også blitt mer vanlig at eneforsørgerne mottar bostøtte. I 1999 mottok 20 prosent av eneforsørgerne bostøtte, men gjennomsnittlig har denne overføringen liten betydning for økonomien (andel på 1-2 prosent av familieinntekten). Størst inntektsmessig betydning har ordningen for enslige forsørgere med de yngste barna.

Det er en overrepresentasjon av sosialhjelpsmottakere blant enslige forsørgere. I 1999 mottok drøyt 17 prosent av eneforsørgerne en slik økonomisk hjelp. Andelen som mottar sosialhjelp har likevel gått noe ned på 1990-tallet (Andersen, Birkeland, Epland og Kirkeberg 2002). Igjen er det for eneforsørgere med de yngste barna at overføringen har størst betydning for familiens økonomi. I 1990 utgjorde sosialhjelp 8 prosent av familieinntekten til de med yngste barn 0-3 år, mens for eneforsørgere av yngste barn 4-5 år og 6-17 år utgjorde denne stønaden 3-4 prosent i 1990. I 2000 hadde andelen falt til 3 prosent for eneforsørgere med de aller yngste barna, og 1 prosent blant øvrige eneforsørgere.

I 2000 utgjorde kontantstøtten 6 prosent av samlet familieinntekt blant enslige forsørgere med yngste barn 0-3 år.

Ser vi på overføringenes betydning for enslige forsørgere etter antall barn i husholdningen, har naturlig nok slike inntekter størst betydning for de som forsørger mange barn, blant annet på grunn av at disse mottar mer i barnetrygd og underholdsbidrag. Det er likevel en tendens i retning av at overføringsandelen har gått noe ned for enslige forsørgere i løpet av 1990-tallet, men at dette først og fremst gjelder for de eneforsørgerne som bare har ett barn. I 1990 utgjorde for eksempel overføringene 40 og 44 prosent av samlet inntekt til enslige forsørgere med henholdsvis ett barn og to eller flere barn. I 2000 var denne andelen redusert til henholdsvis 31 for enslige med ett barn og 41 prosent for enslige med 2 eller flere barn.

3.1.2.4 Inntektsnivå og inntektssammensetning for ektepar med barn og samboerpar med barn

Ektepar med barn har høyere inntekt enn samboerpar med barn

Ektepar har et høyere inntektsnivå enn samboerpar og inntektsforskjellene har økt mellom disse barnefamiliene på 1990-tallet. Gjennomsnittlig ekvivalentinntekt i 2000 til ektepar med ett barn ligger 9 prosent høyere enn for samboerpar med ett barn. I 1990 var inntektsforskjellen på 7 prosent.

Tilsvarende har ektepar med flere enn ett barn en inntekt som ligger 16 prosent høyere enn blant samboerparene med to eller flere barn. I 1990 var det nesten ingen inntektsforskjell mellom disse to familietypene.

Årsaken til inntektsforskjellene er først og fremst å finne i at samboerparene i gjennomsnitt er yngre enn ekteparene, har yngre barn og dermed en lavere yrkesaktivitet. Hovedinntektstakeren blant ekteparene er i gjennomsnitt 5 år eldre enn hovedinntektstakeren blant samboerne. Sammenlignes eksempelvis gjennomsnittlig yrkesinntekt blant ektepar og samboere med ett barn finner en at ekteparene har en arbeidsinntekt som ligger nesten 20 prosent høyere i 2000.

Høyest inntektsvekst for ektepar med flere barn

Ektepar med barn har hatt en høyere inntektsvekst på 1990-tallet enn hva er tilfellet for samboere med barn. Spesielt sterk inntektsvekst har ektepar med flere barn hatt med en økning på 40 prosent fra 1990 til 2000. Mye av denne inntektsveksten skjedde på slutten av 1990-tallet og skyldes ikke bare økte yrkesintekter, men også en sterk økning i kapitalinntektene. Kapitalinntektenes andel av samlet inntekt for denne familietypen økte fra 4 prosent i 1995 til 11 prosent i 2000.

Ektepar med ett barn har hatt en økning i sin inntekt på 29 prosent i samme periode, mens samboere med ett barn eller flere barn hadde en inntektsvekst fra 1990 til 2000 på henholdsvis 26 og 22 prosent.

Inntektssammensetningen blant ektepar og samboere med barn er relativ lik, men overføringer har en noe større betydning for familieinntekten til samboere med flere barn sammenlignet med ektepar med flere barn.

3.1.2.5 Inntektsnivå og inntektssammensetning for barnefamilier med innvandrerbakgrunn

Tidligere studier har vist at barnefamilier med vestlig landbakgrunn har et inntektsnivå relativt likt det for norske barnefamilier, mens inntektsnivået til barnefamilier med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn ligger til dels mye lavere (se bla. Kirkeberg 2001). Inntektsnivået vil være påvirket av en rekke faktorer som blant annet innvandringsårsak, landbakgrunn og botid i landet. Eksempelvis vil det være store inntektsforskjeller mellom innvandrerfamilier som har kommet som flyktninger på 1990-tallet sammenlignet med familier til arbeidsinnvandrere som kom til landet på 1970-tallet. Det er derfor viktig å være klar over at gjennomsnittstall kan skjule store forskjeller når barnefamilier fra ikke-vestlige land grupperes sammen. Med ikke-vestlige land menes land i Øst-Europa, Asia, Afrika, Mellom og Sør-Amerika samt Tyrkia.

Store inntektsforskjeller mellom norske barnefamilier og barnefamilier med ikke-vestlig landbakgrunn

Barnefamilier med ikke-vestlig landbakgrunn har et langt lavere inntektsnivå enn blant norske barnefamilier. Ikke-vestlige par med yngste barn i alderen 0-6 år hadde i 1994 en familieinntekt som lå 38 prosent under inntekten til tilsvarende norske familier. For ikke-vestlige par med eldre barn, 7-19 år, utgjorde inntektsforskjellen hele 60 prosent i 1994, sammenlignet med norske familier med barn i samme aldersgruppe. Dårligst ut kommer likevel ikke-vestlige enslige forsørgere med barn 0-19 år. Disse innvandrerfamiliene hadde i 1994 en inntekt nær halvparten av norske småbarnsfamilier. Inntekten lå i samme år i gjennomsnitt 40 prosent lavere enn hos enslige forsørgere uten innvandrerbakgrunn.

Økte yrkesinntekter blant innvandrerfamiliene med barn

Fra 1994 til 2000 har inntektsnivået til ikke-vestlige barnefamilier bedret seg noe i forhold til norske familier. En viktig årsak til dette er økt inntreden på arbeidsmarkedet i takt med økende botid i landet, spesielt blant flyktninger fra Øst-Europa (Kirkeberg 2001). Ser en på inntektssammensetningen til barnefamiliene med innvandrerbakgrunn har yrkesinntektens andel av familiens samlede inntekt økt for alle fra 1994 til 2000. Størst har økningen i yrkestilknytning vært for ikke-vestlige enslige forsørgere. Diverse overføringer utgjør likevel en viktig inntektskilde for innvandrerfamiliene. Blant ikke-vestlige innvandrerpar med yngste barn 0-6 år (hovedintektstaker 25-55 år) hadde diverse overføringer en andel på 24 prosent i 2000 sammenlignet med 10 prosent blant tilsvarende norske par. For par med eldre barn, 7-19 år, er forskjellene mindre i overføringenes betydning for familieøkonomien, henholdsvis 16 prosent for innvandrerpar og 7 prosent for norske par. Blant ikke-vestlige enslige forsørgere i alderen 25-55 år med barn 0-19 år, er overføringer gjennomsnittlig viktigste kilde til livsopphold med en andel på 56 prosent i 2000, sammenlignet med 31 prosent blant norske enslige forsørgere i samme aldersgruppe. Ytelser fra folketrygden, barnetrygd og sosialhjelp er blant de viktigste overføringene til barnefamilier med innvandrerbakgrunn. I tillegg har kontantstøtten en større økonomisk betydning for disse barnefamiliene sammenlignet med norske barnefamilier.

3.1.3 Barnefamilienes inntektsfordeling

Økte inntektsforskjeller

Som vi alt har vært inne på så har barnefamiliene vært blant inntektsvinnerne på 1990-tallet. Men har inntektsveksten vært like stor for alle grupper av barn, eller har noen barn hatt en bedre utvikling i husholdningsinntekten enn andre, slik at de økonomiske forskjellene ble større i perioden? En måte å studere utviklingen i ulikhet på, er å se hvor store stykker av «kaken» eller totalinntekten som tilfaller ulike inntektsklasser over tid. Dersom en deler alle barn under 18 år inn i ti like store grupper, også kalt desiler, får en et bilde på hvor stor del av all inntekt disse inntektsklassene disponerer. Dersom inntektene hadde være helt likt fordelt blant barna ville hver gruppe fått 10 prosent hver av «kaken» eller av totalinntekten.

Det viser seg at de økonomiske forskjellene er relativt store blant barn, og at forskjellene har blitt større på 1990-tallet. I 2000 disponerte den «fattigste» tidelen av barna 4,3 prosent av all inntekt, mens den rikeste tidelen fikk 23,6 prosent. Den rikeste tidelen hadde med dette et inntektsnivå som var 5,5 ganger høyere enn den fattigste tidelen. Går vi ti år tilbake i tid hadde barn i den høyeste inntektsklassen kun 4 ganger så høy husholdningsinntekt som den fattigste tidelen. Det går videre fram at ulikheten først og fremst økte mellom 1995 og 2000. 5

På tross av økte forskjeller har likevel også barn med de laveste husholdningsinntektene hatt en positiv inntektsutvikling på 1990-tallet. Ser vi på hvordan utviklingen i gjennomsnittsinntekter har vært for de ulike desilgruppene mellom 1990 og 2000, viser det seg at alle grupper har hatt en solid realvekst. De barna som tilhørte den «fattigste» tidelen av barn i 2000, hadde for eksempel en gjennomsnittsinntekt som var 22 prosent høyere enn det barna i tilsvarende inntektsklasse hadde i 1990. Utviklingen i gjennomsnittsinntekter sammenfaller i stor grad med konjunkturene. Mens inntektsveksten var meget beskjeden i første halvdel av 1990-tallet, - en periode preget av svak vekst i økonomien, har det funnet sted en kraftig inntektvekst i perioden etter 1995. Det er imidlertid ingen av gruppene som kan vise til tilsvarende inntektsutvikling som barna i den høyeste inntektsklassen. I 2000 hadde barna i denne inntektsklassen (desilgruppe 10) en gjennomsnittlig ekvivalentinntekt som var nesten 70 prosent høyere enn det barn i tilsvarende inntektsklasse hadde ti år tidligere, og mesteparten av denne inntektsveksten kom etter 1995.

Den sterke inntektsveksten til barna i den høyeste inntektsklassen må ses på bakgrunn av utviklingen i kapitalinntektene i perioden, særlig da økningen i utbetalt aksjeutbytte og gevinster som vi tidligere har nevnt. I 2000 ble det utbetalt rekordstort aksjeubytte til husholdningene. Aksjeutbytte og andre kapitalinntekter går hovedsakelig til husholdninger med de høyeste inntektene (Statistisk sentralbyrå, 2002).

En kan dermed konkludere med at de økonomiske forskjellene blant barn økte betydelig i perioden, men at alle barn likevel fikk det bedre. De mest velstående barna økte sin del av «inntektskaken» i løpet av 1990-årene, på bekostning av de mindre velstående barna. Men på grunn av at kaken som skal fordeles var mye større på slutten av perioden enn på begynnelsen, fikk alle barn et større «kakestykke»!

Ser vi nærmere på inntektsfordelingen innen ulike typer av barnefamilier viser det seg at ulikheten særlig ser ut til å ha økt innen husholdningstypen par med barn, mens inntektsforskjellene har endret seg lite eller faktisk blitt noe redusert, blant enslige forsørgere. Det ser videre ut til at det først og fremst er innen de litt mer «etablerte» barnefamiliene at ulikheten har økt, for eksempel blant par med to eller flere barn eller blant par der yngste barn ikke lenger er i førskolealder (se for øvrig SSB Rapport 2003/8).

Barnefamiliene klatrer i inntektsfordelingen

En annen måte å studere endringer i inntektsfordelingen på, er å sammenligne ulike gruppers relative plassering i den generelle inntektsfordelingen over tid. Dersom en husholdningstype for eksempel øker sin andel nederst i inntektsfordelingen, kan dette tolkes som at det innen denne husholdningstypen har blitt flere som har blitt hengende etter i inntektsutviklingen, sammenlignet med gjennomsnittshusholdningen. På samme måte så vil en høyere andel i den øverste delen av inntektsfordelingen kunne tolkes som at mange i denne husholdningsgruppen har hatt en bedre utvikling enn befolkningen generelt. Det må likevel presiseres at selv om noen barn befinner seg i den laveste inntektsklassen, så betyr ikke dette at de er «fattige». Det vil jo alltid måtte være noen husholdninger som plasserer seg i den nederste delen av fordelingen, når vi deler husholdningene inn i like store grupper. Derimot så er en slik inndeling velegnet til å belyse endringer som finner sted i sammensetningen av de ulike inntektsklassene, om noen grupper klatrer eller faller i inntektsfordelingen.

Slike endringer i inntektsfordelingen kan belyses ved å dele alle husholdningene inn i fire like store grupper, sortert stigende etter inntekt etter skatt per forbruksenhet. Dette er altså samme metode som vi benyttet tidligere, men med den forskjell at vi nå deler befolkningen inn i firedelsgrupper (kvartiler) og ikke tidelsgrupper (desiler). Hver kvartil omfatter altså 25 prosent av alle husholdninger. Dersom noen grupper av barnefamilier har mer eller mindre enn 25 prosent i hver inntektsklasse, kan dette tolkes som at denne husholdningstypen er over- eller underrepresentert i de ulike inntektsklassene.

Det viser seg at det er store forskjeller når det gjelder hvor i inntektsfordelingen ulike grupper barnefamilier plasserer seg. Hovedforskjellen går som forventet mellom barnefamilier med henholdsvis en eller to forsørgere. I 2000 var for eksempel nesten 37 prosent av alle par med barn der yngste barn var i aldersgruppen 6-17 år å finne i den høyeste inntektsklassen, mens bare 4 prosent var i den laveste. Dette står i klar kontrast til enslige forsørgere med barn i alderen 4-5 år, der bare 2 prosent hadde så høye inntekter at de havnet i den høyeste inntektsklassen, mens godt over halvparten (54 prosent) var å finne i den laveste inntektsklassen. På tross av slike store forskjeller barnefamiliene imellom, er det grunnlag for å påstå at barnefamiliene i løpet av 1990-tallet klatret oppover i inntektsfordelingen. En gruppe som klart har forbedret sin relative situasjon, er husholdninger med de yngste barna. Det ble for eksempel klart færre, både par og enslige med barn i alderen 0-3 år, i den laveste inntektsklassen mellom 1990 og 2000. En annen gruppe som også har flyttet seg oppover i fordelingen er de barnerike familiene. Blant par med 3 eller flere barn gikk andelen i den laveste klassen ned fra 11 prosent i 1990, til 8 prosent i 2000. Det ble også færre enslige forsørgere med 2 eller flere barn i laveste inntektsklasse i samme periode, selv om denne husholdningstypen fremdeles var kraftig overrepresentert i den laveste inntektsklassen i 2000 (43 prosent).

Inntektssammensetningen for barn i ulike inntektsklasser

Som vi tidligere har vist har barnefamilier generelt en sterk tilknytning til arbeidsmarkedet, og arbeidsinntekter utgjør den dominerende inntektskilden for de fleste husholdninger med barn. Det er imidlertid klare forskjeller når det gjelder hvilke typer husholdningsinntekter som er viktigst for barn i ulike inntektsklasser.

Det viser seg at overføringene har en klart utjevnende funksjon på inntektsfordelingen blant barn. For den tidelen av barna med lavest husholdningsinntekt per forbruksenhet kom i 2000 vel halvparten (52 prosent) av samlet husholdningsinntekt i form av overføringer, mens yrkesinntektene utgjorde om lag 47 prosent. Overføringene betyr relativt mye også for den nest «fattigste» tidelen av barna, med en andel på om lag en tredel av samlet inntekt. Overføringsandelen faller deretter gradvis med stigende inntekt. For den rikeste tidelen av barna utgjør overføringene kun 3 prosent av samlet husholdningsinntekt. Dette står i kontrast til utviklingen i yrkesinntektene, som utgjør en stadig større andel av samlet inntekt etter hvert som inntektsnivået øker. Betydningen av yrkesinntekten er størst for barna i desilgruppe 6-9, med en andel på nær 90 prosent av samlet husholdningsinntekt. For den aller rikeste tidelen er imidlertid yrkesinntektene noe mindre viktig, med en andel av samlet inntekt på om lag 70 prosent. For denne gruppen av barn utgjør kapitalinntektene en betydelig del av samlet husholdningsinntekt (28 prosent).

Skatten øker progressivt med stigende inntektsnivå til og med nest høyeste inntektsklasse (desilgruppe 9). Når skatteandelen ikke øker ytterligere for den rikeste tidelen, skyldes dette at en stor del av husholdningsinntekten til disse barna kommer i form av kapitalinntekter, som beskattes lavere enn arbeidsinntekter.

Hvilken betydning de ulike inntektene har for barnas husholdningsøkonomi henger i stor grad sammen med foreldrenes yrkesaktivitet. Vi har tidligere sett at for eksempel enslige forsørgere er overrepresentert i den nederste delen av inntektsfordelingen, blant annet fordi mange her står utenfor arbeidslivet, mens par med barn, der ofte begge foreldrene er yrkesaktive, oftere er å finne i den øvre delen av inntektsfordelingen. Det viser seg derfor at det er sterk sammenheng mellom tallet på yrkestilknyttede i husholdningen og hvor barna plasserer seg i inntektsfordelingen. Blant barn i den laveste inntektsklassen var mer enn halvparten (52 prosent) uten noen yrkestilknyttede i husholdningen, mens en stor gruppe (41 prosent) hadde bare én yrkestilknyttet. Blant barna i de to neste inntektsklassene (desilgruppe 2 og 3) er det éninntektsfamiliene som dominerer, med en andel på mellom 50 og 60 prosent. Deretter blir det stadig mer vanlig at barna har minst to yrkesaktive i husholdningen. Andelen kulminerer i desilgruppe 9, der 9 av 10 barn har begge foreldrene i arbeid. Blant den aller rikeste tidelen av barna faller imidlertid andelen med to yrkestilknyttede ned til 83 prosent.

3.1.4 Barnefamiliers formue og gjeld

Formuesopplysningene som kommer fra skattelikningen, likningsformuen, kan ofte være misvisende. Dette skyldes først og fremst at likningsverdien på boliger som regel er mye lavere enn boligenes egentlige verdi 6 (omsetningsverdi). Dette fører igjen til at realkapitalen blir verdsatt for lavt. Dermed virker det som om husholdningene har lavere nettoformue enn det de egentlig har. Dette gjelder i særlig grad for par med barn der mange er selveiere og mange har store boliger (Lyngstad og Andersen, 2002).

Mer finansformue ...

For par med barn i alderen 0-17 år har brutto finanskapital (verdien av bankinnskudd, aksjer, obligasjoner mv.) økt jevnt og trutt i perioden fra 1992 til 2000. I 1992 var brutto finanskapital målt i 2000-kroner i gjennomsnitt 171 900 kroner. I 2000 var det tilsvarende beløpet 376 100 kroner, dvs. en økning i faste priser på vel 200 000 kroner. Det er særlig etter 1996 at økningen i finanskapitalen har vært stor.

Enslige forsørgere har også hatt en positiv utvikling i brutto finanskapital. Økningen fra 1992 til 2000 var på 54 700 2000-kroner. Sammenlignet med par med barn har likevel enslige forsørgere lite penger på bok, med en gjennomsnittlig finansformue på 114 000 kroner i 2000.

Også realkapitalen har økt blant barnefamiliene på 1990-tallet, men i noe mindre grad, ifølge formuesstatistikken, enn finanskapitalen. Dette har nok sin årsak i at realkapitalen er verdsatt så lavt i likningsdataene. Særlig blant par med barn, der altså eierandelen er høy, har trolig boligformuen økt betydelig i perioden etter 1992, og i mye sterkere grad enn det ligningsverdiene reflekterer. Boligformuen er trolig mye lavere for enslige forsørgere. Her har undersøkelser vist at relativt mange i denne gruppen er leietakere. Dette betyr igjen at parfamilienes realformue er sterkere undervurdert i formuesstatistikken, enn tilsvarende formue blant de enslige forsørgerne.

... og mer gjeld

I gjennomsnitt hadde alle husholdninger 415 000 kroner i gjeld i 2000. Det er barnefamilier som har mest gjeld. Par med barn var den gruppen med høyest gjeld i 2000, med i gjennomsnitt 835 500 kroner. Gjeldsutviklingen blant par med barn var preget av stabilitet i første halvdel av 1990-tallet, etterfulgt av en betydelig vekst etter 1994. Gjeldsutviklingen blant barnefamiliene henger nøye sammen med utviklingen i boligpriser i perioden.

Også for enslige forsørgere har gjelden økt betydelig mellom 1990 og 2000. Når vi sammenligner gjeldsøkningen til eneforsørgere og par med barn, er det eneforsørgerne som relativt sett hadde den sterkeste gjeldsøkning i perioden. I 2000 hadde enslige forsørgere en gjennomsnittlig gjeld på 367 000 kroner.

På tross av økt gjeldsopptak i perioden har andelen husholdninger med svært høy gjeld i forhold til inntekt, endret seg lite. Blant barnefamiliene er det i gruppen av enslige forsørgere vi finner den største andelen med mye gjeld i forhold til inntekt, dvs. med en gjeld som er over tre ganger så stor som samlet inntekt. I 2000 hadde 10 prosent av de enslige forsørgerne en gjeld som oversteg tre ganger den samlede husholdningsinntekten. Tilsvarende tall for par med småbarn (0-6 år) og par med større barn (7-17 år), var hhv. 7 og 6 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2002).

Redusert rentebelastning etter 1993, deretter stabilitet

Husholdningenes rentebelastning avhenger av størrelsen på gjelda, rentenivået og størrelsen på den inntekten en har til å betjene lånene.

De fleste husholdningstyper hadde en mye høyere rentebelastning på begynnelsen av 1990-tallet enn på slutten. Hovedforklaringen er det betydelige rentefallet som fant sted i 1993. På tross av at rentenivået økte igjen mot slutten av 1990-tallet og at husholdningene fikk økt gjeld, har dette ikke ført til dramatiske endringer i rentebelastningen til barnefamiliene.

Husholdninger med barn har i hele tiårsperioden hatt størst renteutgifter i forhold til samlet inntekt. Spesielt har de med små barn større renteutgifter enn de med store barn. I 2000 utgjorde gjeldsrentene 10 prosent av samlet husholdningsinntekt for par med barn under 7 år. Dette var en noe høyere andel enn perioden 1996-98, men likevel klart lavere enn tidlig på 1990-tallet, da rentene utgjorde nærmere en femtedel av inntekten.

Enslige forsørgere er også en gruppe med høye renteutgifter i forhold til inntekten. I 2000 utgjorde rentene 9 prosent av samlet inntekt. Men også for denne gruppen av barnefamilier tynget rentene klart mer i perioden før det store rentefallet i 1993, enn senere i perioden.

Referanser

Andersen, A. S., E. Birkeland, J. Epland og M. I. Kirkeberg (2002) : Økonomi og levekår for ulike grupper trygdemottakere, 2001. Statistisk sentralbyrå, Rapporter 2002/20

Kjeldstad, R. og M. Rønsen (2001): Enslige forsørgere på arbeidsmarkedet. Virkninger av stønadsendring og skiftende konjunkturforhold, Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 4, No. 3, Universitetsforlaget.

Kirkeberg, Mads Ivar (2001) : Innvandrerhusholdningenes inntekter 1994 og 1998: Færre ikke-vestlige innvandrere med lav inntekt, Samfunnsspeilet 2/2001, Statistisk sentralbyrå

Lyngstad, J. og A. S. Andersen (2002): Utviklingen i boforhold 1987-1997. Rapport til Boligutvalget. Rapporter, 2002/3, Statistisk sentralbyrå.

Statistisk sentralbyrå (2001): Selveide boliger, forholdet mellom ligningstakst og salgssum, 1999, Dyre boliger har lav ligningstakst. http://www.ssb.no/emner/05/03/sbolig/.

Statistisk sentralbyrå (2002): Inntekts- og formuesstatistikk for hushald, 2000. Auka hushaldsinntekt - større forskjellar. http://www.ssb.no/emner/05/01/ifhus/.