7 Regulering av samboeres rettigheter og plikter

For regjeringen er det viktig å markere at ekteskapet er den mest ønskelige samlivsform. Dette bør komme til uttrykk i lovgivningen ved at samboerskap ikke likestilles med ekteskap på generelt grunnlag. Det tas samtidig utgangspunkt i at lovgivning vedrørende samboerskap har kommet langt og at samboere likebehandles med ektefeller på en rekke rettsområder.

Behandlingen av spørsmålet om samboernes rettslige status tar utgangspunkt i Samboerutvalgets innstilling NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet. Regjeringen foreslår i likhet med Samboerutvalget å videreføre dagens system der samboerskap lovreguleres på nærmere bestemte rettsområder. Ytterligere lovgivning bør først og fremst begrunnes ut fra hensynet til barna og til balanse mellom rettigheter og plikter. På bakgrunn av at samboerdefinisjonene bør være tilpasset hensynene på de ulike rettsområder, foreslår regjeringen ikke en felles gjennomgående samboerdefinisjon. I likhet med Samboerutvalget foreslår regjeringen at det ikke opprettes et særskilt sentralt samboerregister.

Regjeringen foreslår at samboere med felles barn gis rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo, og at uskifteretten bortfaller når en gjenlevende har etablert nytt samboerskap som har vart i minst to år eller når de har fått felles barn. Samboere med felles barn eller minst fem års samliv foreslås gitt rett til minstearv på 4G etter loven. Det foreslås å styrke de juridiske bånd mellom barn og fedre ved at felles foreldreansvar skal følge av samboerskap og at samboere med felles barn skal mekle ved samlivsbrudd. Når det gjelder økonomisk sosialhjelp, foreslås at samboere skal behandles på samme måte som ektefeller, men at det skal utøves et konkret skjønn i hver enkelt sak. Med hensyn til gevinstbeskatning foreslås videre at regelen om identifikasjon av botid ved salg av bolig etter samlivsbrudd skal gjelde samboere med felles barn. I tillegg foreslås endringer på strafferettens og straffeprosessens område ved å gi samboer påtalerett og rett til å anke. For øvrig foreslås enkelte tilpasninger i eksisterende samboerdefinisjoner når det gjelder forsikring og tvangsfullbyrdelse.

7.1 Dagens rettighetssituasjon for samboere

Samboere behandles i dag på samme måte som ektefeller på en rekke områder i lovverket. Reguleringen gjelder både økonomiske og ikke-økonomiske forhold. Bakgrunnen for likebehandlingen er sammensatt og har skjedd uten et felles prinsipielt grunnlag for hvordan samboeres rettsstilling bør være. En klar tendens har likevel vært at samboere er fratatt fordeler som enslige slik at samboere ikke skal oppnå økonomiske fordeler fremfor ektefeller. Samboere er i mindre grad gitt del i økonomiske rettigheter som tilfaller ektefeller.

Det eksisterer ulike samboerdefinisjoner. Hvem som regnes som samboer defineres i forhold til de ulike lovverk. Kjernen i samboerbegrepet er at det gjelder to personer som lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning. Andre personer som har felles bolig, som for eksempel venner eller nær familie, regnes ikke som samboere. På noen områder omfattes samboere med felles barn. I andre lovverk inkluderes også samboere uten felles barn, vanligvis slik at det stilles krav om at samlivet skal ha hatt en viss varighet. Det stilles ulike krav til samlivets varighet.

For at samboerskap skal utløse rettsvirkninger, må samboerne påberope seg samboerskapet. Samboerne må erklære at de lever i et ekteskapslignende forhold. Samboerne må dokumentere at de bor sammen og at de har bodd sammen så lenge som det aktuelle regelverket krever. Felles adresse i folkeregisteret er et viktig moment i dokumentasjonen av samboerskapet.

Nedenfor gis en skjematisk oversikt over hovedlinjer i dagens lovgivning for samboer på viktige rettsområder.

7.1.1 Økonomiske forhold mellom partene

Hovedregelen når det gjelder det økonomiske forholdet mellom samboerne er at hver av dem behandles som enslige. Samboere har ikke gjensidig underholdsplikt og har heller ikke arverett etter hverandre. Regelverket bygger på at samboerne kan regulere sine økonomiske forhold gjennom private avtaler.

For ektefeller finnes et omfattende regelverk som automatisk kommer til anvendelse og som setter rammer for hvilke avtaler ektefellene kan inngå om økonomiske forhold. Det samme gjelder ved fordelingen av bo ved samlivsbrudd. Samboere har økonomi som to enslige med mindre de avtaler noe annet. Ved samlivsbrudd må samboere som hovedregel inngå avtale dersom boet skal fordeles på annen måte enn at hver beholder sine eiendeler og at sameiegjenstander fordeles etter sameiebrøk. Husstandsfellesskapsloven inneholder imidlertid enkelte bestemmelser om fordelingen av felles bolig og innbo ved samlivsbrudd.

Ektefeller har arverett etter hverandre etter loven og har rett til en minstearv på 4G som går foran barns pliktdelsarv. Samboere må skrive testament dersom de skal arve hverandre. Barns pliktdelsarv går likevel foran testamentsarv. Dette setter klare begrensninger for samboeres mulighet til å arve hverandre. Uskifterett for samboere kan ikke fastsettes ved testament. Uskifteretten består dersom en enke eller enkemann som allerede sitter i uskifte, innleder samboerskap. Dette gjelder ikke ved inngåelse av nytt ekteskap.

7.1.2 Forholdet mellom barn og foreldre

De juridiske båndene mellom barn og samboende fedre, er svakere enn mellom barn og gifte fedre. Både farskap og felles foreldreansvar følger av ekteskap. Samboende fedre må erkjenne farskap og samboende foreldre må avtale felles foreldreansvar med mindre mor skal ha foreldreansvaret alene. Samboere med felles barn har, i motsetning til ektefeller, ikke plikt til å mekle om barnefordeling ved samlivsbrudd. Det vises til kap. 3.4 for en nærmere redegjørelse.

7.1.3 Trygd og sosialhjelp

På trygdeområdet behandles samboere med felles barn fullt ut som ektefeller. Dette gjelder både i forhold til plikter og rettigheter (jf. tabell 7.3).

Samboere uten felles barn behandles som ektefeller på noen områder. Samboende pensjonister får lavere grunnpensjon som følge av samboerskapet, men har ikke rett til ektefelletillegg. Samboerne har heller ikke rett til etterlattepensjon ved den enes død. På den annen side beholder enke/enkemann etterlattepensjon ved nytt samboerskap. Dersom nytt ekteskap inngås, bortfaller denne retten.

En enslig forsørger mister rett til stønad som enslig mor eller far og utvidet barnetrygd etter ett års samboerskap. Dersom en enslig forsørger inngår ekteskap, bortfaller tilsvarende rettigheter ved ekteskapsinngåelsen.

Folketrygdloven hjemler en særskilt meldeplikt for samboere. Samboere som har felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre, plikter å gi trygdekontoret melding om samboerskapet dersom de mottar pensjon, eller overgangsstønad eller avtalefestet pensjon. Også samboere som har bodd sammen i 12 av de siste 18 måneder plikter å gi trygdekontoret beskjed dersom de mottar tilsvarende ytelser.

Ved vurderingen av rett til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven behandles ektefeller og samboere i utgangspunktet ulikt. Da samboere ikke har gjensidig underholdsplikt, vurderes samboere normalt selvstendig. Dersom samboere rent faktisk forsørger hverandre eller har faktiske besparelser ved felles husholdning, kan sosialtjenesten etter en konkret vurdering legge dette til grunn ved tildeling og utmåling av sosialhjelp. Dette innebærer i praksis at samboere i mange tilfeller blir behandlet likt som ektefeller. Ektefeller vurderes som en økonomisk enhet slik at deres behov uansett ses i sammenheng. Det forutsettes at ektefellene dekker hverandres utgifter.

7.1.4 Skatt

Barnløse samboere og samboere med felles barn skattlegges i utgangspunktet som enslige, dvs. hver for seg i skatteklasse 1 for inntekt. Ektefeller kan skattlegges felles i skatteklasse 2 for inntekt, dersom det gir lavere skatt enn å bli skattlagt hver for seg i klasse 1.

Samboere som bare har særkullsbarn (dvs. er uten felles barn), regnes som enslige forsørgere. Dette innebærer at de skattlegges hver for seg og har fordelen av skatteklasse 2. Er det bare en av samboerne som har barn, skattlegges denne som enslig forsørger i klasse 2, mens den andre skattlegges som enslig i klasse 1. Samboere med bare særkullsbarn har altså skattefordeler både i forhold til samboere med felles barn og i forhold til ektefeller

Ektepar blir alltid skattlagt sammen for formue mens samboere normalt skattlegges separat i klasse 1 for formue. Samlet formuesbeskatning kan gi høyere formuesskatt enn separat skattlegging av formuen.

Såkalte «meldepliktige samboere» skattlegges som ektepar. Dette gjelder samboere med felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre og der minst en av partene mottar pensjon fra folketrygden. Dette betyr at de kan skattlegges felles i klasse 2 for inntekt og at de skal skattlegges i skatteklasse 2 for formue.

Likebehandlingen mellom samboere med felles barn og ektefeller med hensyn til fritak fra arveavgift, ble innført med virkning fra 1. januar 2002.

7.1.5 Andre områder

Gjennomgangen ovenfor er ikke uttømmende. Som eksempler på andre områder som har bestemmelser som gjelder samboere kan nevnes forsikringsretten, pensjonsordninger utenfor folketrygden, strafferett, straffeprosess, Statens lånekasse for utdanning og fri rettshjelp. Av nylig foretatte endringer kan nevnes navneloven der samboere ved samtykke ble gitt rett til å ta hverandres slektsnavn, og gravferdsloven der gjenlevende samboer er gitt rett til å besørge gravferden til avdød samboer.

7.2 Samboerutvalget

Samboerutvalget la 18. mai 1999 frem innstillingen NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. I sitt mandat ble utvalget bedt om å gi en «prinsipiell vurdering av hvor langt samfunnet bør gå i å likestille samboere med ektepar, både med hensyn til de privatrettslige forhold samboerne imellom og de offentligrettslige forhold mellom samboerparet og samfunnet».

Utvalget pekte på tre ulike modeller for lovregulering av samboerskap:

• samboere kan behandles fullt ut som enslige

• samboere kan behandles fullt ut som ektepar

• samboere kan behandles som ektepar på enkelte områder og som enslige på andre.

Utvalget falt ned på den sistnevnte løsningen. Utvalgets flertall begrunnet dette med at samboere er en uensartet gruppe som ikke nødvendigvis bør behandles ensartet i forhold til alle lover. Det ble blant annet lagt vekt på behovet for å ta hensyn til hvilke atferdsendringer lovgivningen kan stimulere til, og at en fleksibel modell gir anledning til å gi ekteskapet preferanse. Utvalgets mindretall understreket imidlertid på prinsipielt grunnlag at lovgivningen klart bør favorisere ektefeller.

Utvalgets flertall mente at det er ønskelig at samboerskap skal være gjenstand for lovgivning i større utstrekning enn i dag. Utvalget pekte på følgende hensyn som burde vektlegges ved vurderingen av lovgivning av samboere:

• at paret faktisk har latt være å gifte seg taler mot å la regler som gjelder ektefeller komme til anvendelse.

• samfunnet har et selvstendig ansvar for å fremme barnets beste og gi barnet rettsvern uavhengig av foreldrenes sivilstand

• partene i forholdet er ikke alltid likeverdige forhandlingsparter

• hensynet til å fremme stabile samliv

• ved offentlig omfordeling av samfunnets inntekter bør det legges vekt på balanse mellom rettigheter og plikter og på at like tilfeller bør behandles likt.

• hensynet til muligheten for kontroll av opplysninger om samboerskap

Utvalgets flertall gikk lenger i å foreslå å likestille samboere med ektefeller på det offentligrettslige området, som trygd og skatt, enn på det privatrettslige området. Det ble lagt til grunn at det ved offentlig inntektsomfordeling bør tas utgangspunkt i folks faktiske husholdssituasjon, mer enn deres formelle sivilstand. På det privatrettslige området la utvalget større vekt på individenes selvstendighet og partenes eget valg av samlivsform.

Utvalgets mindretall så liten grunn til å gå særlig langt i å likestille samboere med ektepar, verken i privatrettslige forhold samboerne i mellom eller i de offentligrettslige forholdene mellom samboerparet og samfunnet. Det ble vist til at samboerne har mulighet til å inngå ekteskap og derved komme inn under den aktuelle lovgivning.

Samboerutvalget foreslo en felles samboerdefinisjon som omfattet «par som lever i et stabilt og ekteskapslignende forhold i en felles husholdning». Utvalget pekte på at vilkåret «ekteskaplignende forhold» har en subjektiv side som innebærer at samboerne må oppfatte seg som et par og utad fremstå som et par. I tillegg ble det oppstilt objektive kriterier under henvisning til tilsvarende formelle vilkår som gjelder for ekteskapsinngåelse. Dette betyr at det også for samboere kan stilles krav om at partene ikke kan være gift på hver sin kant, ikke være i nær slekt med hverandre eller under 18 år. Kravet om felles husholdning for samboere oppfylles i utgangspunktet ved å ha felles bolig. Kriteriene utvalget la til grunn for stabilitet var at samboerne har felles barn eller at samboerskapet som hovedregel har vart i minst to år.

Samboerutvalget så det som ønskelig med en mest mulig enhetlig og gjennomgående bruk av begrepet samboer i lov og forskrifter og fant at avvik fra den foreslåtte definisjonen bare burde aksepteres dersom gode grunner tilsier det.

Samboerutvalget begrenset utredningen til heterofile samboere fordi flere av utvalgets forslag om å likestille samboere med ektepar er begrunnet ut fra hensynet til felles barn. Utvalget viste også til at de faktiske opplysninger og data som er innhentet og referert, ikke uten videre gjelder for homofile, og valgte å utelate denne gruppen.

Utvalget anbefalte ikke å opprette et felles samboerregister.

7.2.1 Høringsinstansenes syn

Samboerutvalgets innstilling ble sendt på høring høsten 1999. 55 høringsinstanser avga uttalelse.

Høringsinstansene var overveiende positive til de prinsipielle vurderingene utvalget hadde foretatt. De fleste høringsinstansene støttet utgangspunktet om at likestillingen mellom ektefeller og samboere må vurderes konkret i forhold til de ulike regelverk, og at samboerskap skal være gjenstand for lovgivning i større utstrekning enn i dag. Et lite mindretall la imidlertid større vekt på at lovgivningen bør stimulere til ekteskapsinngåelse. Et annet mindretall la større vekt på hensynet til den personlige frihet og mente på den bakgrunn at samboerskap ikke bør lovreguleres i for stor grad. Ingen høringsinstanser mente at samboerskap automatisk skal få rettsvirkninger som ekteskap.

Utvalgets forslag til definisjon fikk bred støtte av høringsinstansene. Mange høringsinstanser understreket behovet for en samordning og opprydding mht. samboerbegrepet. De fleste så det «ønskelig med en mest mulig enhetlig og gjennomgående bruk av begrepet samboer i lover og forskrifter.» Ingen instanser var uenig i at samboere med felles barn skal omfattes i definisjonen. Det kom imidlertid flere synspunkter på hvilket varighetskrav som burde gjelde par uten felles barn, men et klart flertall støttet forslaget om to års varighet.

Flere av høringsinstansene var kritiske til at innstillingen ikke omfattet homofile samboere. (Landsforeningen for lesbiske og homofile, Oslo kommune, Advokatforeningen, Høgskolen i Bodø, LO, YS, Norsk kvinnesaksforening, Kvinnepolitisk styre i Arbeiderpartiet, Juridisk rådgivning for kvinner). Det ble pekt på at homofile samboere som har levd sammen i minst to år vil kunne omfattes av definisjonen. Det ble lagt vekt på at homofile kan inngå partnerskap som i hovedsak gir de samme rettigheter og plikter som et ekteskap. På den bakgrunn bør lovfestede rettigheter og plikter som angår par som lever i «ekteskapsliknende samboerskap», også gjelde homofile samboere. Noen av disse høringsinstansene mente at de fleste endringsforslagene bør gis anvendelse for homofile og lesbiske samboere.

7.3 Prinsipper for den videre lovregulering av samboerskap

Spørsmålet om i hvilken grad samboerskap bør lovreguleres er sammensatt. For regjeringen er det vesentlig å understreke at ekteskapet er den mest ønskelige samlivsformen. Ekteskap er mer stabile enn samboerskap, og er den beste rammen rundt familiedannelse. Ekteskapets preferanse bør markeres i lovgivningen ved at samboere ikke likebehandles med ektefeller på generelt grunnlag.

Vurderingen av hvordan samboeres rettighetssituasjon bør være, må ta utgangspunkt i dagens lovgivning. Lovgivningen om samboere har vokst frem gradvis siden 1970-tallet som følge av at samboerskap har blitt mer og mer vanlig. Prinsippene som drøftes vil først og fremst få betydning for fremtidige reguleringer.

Det er ønskelig å beholde en del av den gjeldende lovregulering av samboerskap uforandret. Etter regjeringens oppfatning er det mest hensiktsmessig at samboere, som i dag, likebehandles med ektefeller på nærmere bestemte rettsområder. Dette utgangspunktet legger best til rette for løsninger tilpasset de ulike og til dels motstridende hensyn som gjelder lovregulering av denne gruppen. Også Samboerutvalget mente at denne løsningen best og mest fleksibelt kommer til rette med mangfoldet i situasjonen. På noen områder bør det legges størst vekt på hensynet til partenes eget valg av samlivsform, muligheten til å inngå avtaler og på at samboere ved å inngå ekteskap kan komme inn under de lovreguleringer som gjelder for ektepar. På andre områder bør det legges større vekt på samboernes faktiske husholdningssituasjon og hensynet til å fremme stabile samliv gjennom lovgivning av samboerskap. Hvorvidt samboerskap skal være gjenstand for ytterligere lovreguleringer må derfor vurderes konkret på de aktuelle rettsområdene.

Regjeringen vil særlig trekke frem to hensyn som bør vektlegges ved vurderingen av den videre rettsutviklingen for samboere. Det ene er hensynet til barna. Det andre er hensynet til balanse mellom rettigheter og plikter.

Regjeringen støtter utvalgets syn om at hensynet til felles barn må veie tungt når det gjelder lovregulering av samboerskap. Samfunnet har et selvstendig ansvar for å fremme barnets beste og gi barn rettsvern. I norsk lovgivning har det vært en grunnleggende målsetting å gi barn så like vilkår som mulig uavhengig av foreldrenes sivilstand. Et viktig mål er at barn født av samboende foreldre ikke skal diskrimineres i forhold til barn født av gifte foreldre. Forslagene om å styrke de juridiske bånd mellom barn og samboende fedre, er viktig i denne sammenhengen.

Hensynet til balanse mellom rettigheter og plikter må ses i sammenheng med at samboere i dag behandles som ektefeller på mange områder der ekteskap medfører tap av rettigheter. Det har vært et gjennomgående hensyn at et par ikke bør ha økonomiske fordeler av å unnlate å inngå ekteskap. Etter regjeringens oppfatning kan det forsvares å favorisere ektefeller, fordi man dermed stimulerer til inngåelse av langvarige og forpliktende relasjoner. Samtidig taler rimelighetshensyn for at det ved fordelingen av offentlige goder også legges vekt på folks faktiske samlivs- og husholdssituasjon, ikke bare på sivil status. Etter regjeringens oppfatning bør det derfor tilstrebes en viss balanse mellom rettigheter og plikter. Dette synspunktet gjør seg særlig gjeldende på det offentligrettslige området hvor partene ikke kan avtale seg bort fra de ordninger som gjelder.

Hvorvidt disse hensyn er så sterke at de kan begrunne likebehandling av samboere og ektefeller, må likevel være basert på en konkret vurdering i forhold til de enkelte lovverk. På noen områder vil hensynet til kontroll skape særlige problemer i forhold til samboere. Dette spørsmålet drøftes særskilt nedenfor i kap.7.4.

Bør det være en felles samboerdefinisjon?

Det finnes per i dag ingen entydig definisjon av samboerskap. I eksisterende lov- og forskriftsverk gjelder det ulike vilkår for hvilke samboere som skal gis rettigheter eller plikter i likhet med ektepar. De nærmere vilkårene varierer etter hva slags rettigheter og plikter det dreier seg om og hva som er formålet med reglene. Alt i alt gir gjeldende regler et bilde av et lite harmonisert regelverk.

Regjeringen vil ikke foreslå å samordne eksisterende samboerbegrep etter en felles samboerdefinisjon. Som følge av at lovreguleringen av samboeres rettigheter og plikter har kommet langt, vil en fullstendig samordning av samboerbegrepet vanskelig la seg gjøre i praksis. Det bør derfor fortsatt være slik at samboerdefinisjonene er tilpasset hensynene på de rettsområder der likebehandling finner sted. Samboere er en lite ensartet gruppe og det er ofte rimelige grunner til at det er lagt ulike definisjoner til grunn. Særlige kontrollbehov kan begrunne at definisjonen på enkelte områder er snever og begrenset til samboere med felles barn eller krav om langvarig samliv. På andre områder kan det begrunnes å ha en relativt vid samboerdefinisjon. Dette kan for eksempel gjelde der samboere fratas fordeler som enslige forsørgere eller på områder der det ikke er snakk om økonomiske rettigheter.

Også i forhold til fremtidig lovregulering av samboere bør den nærmere utforming av hva som menes med ekteskapslignende forhold primært vurderes ut fra hensynene innenfor det enkelte regelverk. Samboerutvalgets forslag om et varighetskrav på to år kan likevel fungere som en veiledning på nye områder der også samboere uten felles barn inkluderes.

Det fremgår av St.meld. nr. 25 (2000-2001) Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg at homofile samboere må inkluderes i det videre arbeidet med oppfølging av NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Under stortingsbehandlingen sluttet et flertall i komiteen seg til dette (Innst.S. nr. 254 (2000-2001)). Etter regjeringens vurdering kan homofile samboere etter en konkret vurdering inkluderes i samboerdefinisjoner som omfatter samboere uten felles barn. Endringer som gjelder for samboere uten barn kan også gjelde homofile.

7.4 Kontroll av opplysninger om samboerskap

7.4.1 Samboerutvalgets forslag

Samboerutvalget vurderte muligheten av å opprette en registreringsordning for samboere. Utvalget tilrådde ikke at det skulle opprettes et sentralt samboerregister. Begrunnelsen var at opprettelse av et register, frivillig eller obligatorisk, ville bli for ufullstendig og ikke tjene sin hensikt. Etter utvalgets vurdering ville en frivillig registreringsordning ikke forventes å fange opp alle samboere som man ønsket å nå med en regulering, selv ikke samboerpar som åpenbart ville ha nytte av en slik ordning. En tvungen registrering ville etter utvalgets syn kreve kontrolltiltak som vanskelig kunne gjennomføres uten å bryte med respekten for folks privatliv.

Utvalget la på denne bakgrunn i stedet opp til at det etter behov skal kunne avkreves egenerklæring om samlivsstatus. Det kan være straffbart å gi feilaktige opplysninger om samlivsstatus der dette fører til at man urettmessig oppnår økonomiske fordeler. Utvalget mente at samboere ved registrering i folkeregisteret vil kunne dokumentere at de bor sammen, og at folkeregisteret til en viss grad vil kunne dekke offentlige myndigheters kontrollbehov.

7.4.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støttet i hovedsak Samboerutvalget i synet på at det ikke bør opprettes et sentralt register. Behovet for kontroll/identifikasjon er samtidig fremhevet, særlig av trygde- og skatteforvaltningen. Noen mener et frivillig sentralt register bør vurderes ( Kvinnepolitisk styre i Arbeiderpartiet, Den norske Dommerforening). Bruken av folkeregisteret blir også drøftet.

Skattedirektoratet uttaler at for å kunne foreta en korrekt maskinell likning av samboere, er det meget viktig at det opprettes et samboerregister. Samtidig anser Skattedirektoratet det som meget komplisert å lage et eget samboerregister, særlig mht. samboere uten barn.

Statistisk sentralbyrå (SSB) er enig i utvalgets konklusjon ut fra et statistikkfaglig ståsted og uttaler at så lenge et eventuelt samboerregister ikke er fullstendig, vil det ha begrenset interesse og nytte i statistisk sammenheng.

Rikstrygdeverket (RTV) er enig i at det ikke er ønskelig å opprette et samboerregister da dette vil bli meget ressurs- og arbeidskrevende både å opprette og vedlikeholde. Samtidig mener RTV at en egenerklæringsrutine på linje med det som praktiseres i forhold til enslige forsørgere m.m. vil bli kostbart og kreve et stort administrativt apparat. RTV uttaler at det ikke kan innføres samboerregler med samme krav til dokumentasjon og kontroll som ved ekteskap.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) uttaler at de legger større vekt på kontrollmuligheter enn det Samboerutvalget gjør. De mener at egenerklæringer ikke er tilstrekkelig når det gjelder ytelser til et større antall personer. De har forståelse for at det ikke etableres et eget samboerregister, men mener at spørsmålet om bruk av det nye adresseregisteret for 2001 eller frivillig registrering i forhold til folketrygdens ytelser, bør vurderes nærmere.

Justisdepartementet uttaler at de er enige i at et samboerregister ikke synes hensiktsmessig og at et slikt register ville bli ufullstendig.

7.4.3 Regjeringens drøfting og anbefaling

Samboerskapets uformelle karakter gjør det vanskeligere å ha oversikt over denne gruppen enn ektepar. Samboerskap kan ikke konstateres med enkle og formelt observerbare kjennetegn slik tilfellet er med ekteskap. Denne situasjonen skaper særlige problemstillinger i forhold til lovgivning om samboere sammenlignet med ektefeller.

For at lovgivningen skal komme til anvendelse for samboere, må samboerne gi seg til kjenne. Samboerskapet som sådan kan ikke utløse rettigheter eller plikter. Reguleringen er i dag forutsatt av at paret gir opplysninger om samboerskapet.

Muligheten for kontroll av opplysninger om samboerskap er knyttet til objektive kriterier som felles adresse, eventuelle felles barn, alder, sivilstatus og familieforhold. Det er likevel bare paret selv som kan stå inne for om forholdet deres er ekteskapslignende. Denne opplysningen kan ikke kontrolleres fullt ut og må baseres på tillit.

7.4.3.1 Bør det opprettes et sentralt samboerregister?

Regjeringen har vurdert om det bør opprettes et frivillig sentralt samboerregister.

Et frivillig samboerregister innebærer at motiverte par kan «inngå samboerskap» ved å avgi en samboererklæring for eksempel til notarius publicus. I forbindelse med registreringen må visse formkrav være oppfylt. Paret må selv dokumentere at de fyller vilkårene, og registermyndigheten må ivareta nødvendig kontroll.

En slik samboererklæring kan oppfattes som mer forpliktende enn en samboererklæring som gis til et annet forvaltningsorgan. Bevisvurderingen med hensyn til samboerforholdets varighet kan lettes ved at registreringstidspunktet tillegges avgjørende vekt. Et register kan altså gi enkelte gevinster i kontrolløyemed.

Ajourføring og vedlikehold av et register vil samtidig være svært ressurskrevende og stille krav til tilfredsstillende rutiner for avregistrering. En registermyndighet må kontrollere og vedlikeholde opplysninger fra samtlige registrerte par uavhengig av om de rent faktisk vil omfattes av rettigheter og plikter som samboere. En registermyndighet vil likevel ha de samme formelle muligheter til kontroll av parets opplysninger som andre forvaltningsorganer har i dag. Også overfor en registermyndighet vil opplysningen om at forholdet er ekteskapslignende bygge på parets egenerklæring alene.

Et samboerregister vil heller ikke bli fullstendig. Det er lite trolig at samtlige samboerpar vil ønske å registrere seg. Man vil derfor stå igjen med en gruppe uregistrerte samboere.

Regjeringen avviser en registreringsplikt. En registreringsplikt betyr at det vil være ulovlig å la være å registrere samboerskapet. Det må videre kunne kontrolleres at plikten overholdes. Dette vil gripe inn i folks privatliv på en omfattende og meget uheldig måte.

Et samboerregister vil ikke gi registrerte samboere rettslig status som ektepar. Utgangspunktet vil fortsatt være at samboere likebehandles med ektefeller på nærmere bestemte områder, og betydningen av registreringen må defineres nærmere fra område til område. Det må tas stilling til om eksisterende lovgivning fortsatt skal komme til anvendelse for uregistrerte samboere. Etter regjeringens oppfatning er det betenkelig å regne uregistrerte samboere konsekvent som enslige. Man kan risikere at lovgivningen ikke kommer til anvendelse på samboere man ønsker å tilgodese. På den annen side kan det åpnes for omgåelse av regelverk ved at samboere kan unngå rettsvirkninger ved å la være å registrere seg.

Å opprette et sentralt register vil derfor gi ulike rettigheter og plikter for registrerte og uregistrerte samboere. Dette vil skape en mer uoversiktlig rettighetssituasjon enn i dag. I tillegg kan det oppstå en uheldig forskjellsbehandling mellom disse gruppene. Uregistrerte samboere kan risikere å miste fordeler som enslige uten samtidig å få del i fordeler som følge av likebehandling med ektepar. Dette vil lett kunne ramme svake grupper.

Regjeringen anbefaler etter dette, og i likhet med Samboerutvalget, ikke å opprette et sentralt samboerregister.

7.4.3.2 Kontroll av egenerklæringer om samboerskap

Etter regjeringens oppfatning bør faktisk samboerskap, som i dag, være avgjørende for å komme inn under lovreguleringer av samboerskap. Som en konsekvens av samboerskapets uformelle form er det ikke mulig å fange inn absolutt alle som definerer seg selv som samboere. Å legge faktisk samboerskap til grunn gir likevel det beste utgangspunktet for å nå flest mulig samboerpar. Man vil videre unngå en forskjellsbehandling mellom registrerte og uregistrerte samboere.

Utgangspunktet må derfor være at samboere, som i dag, er gjenstand for rettslig regulering på bakgrunn av erklæringer om samboerskap. På det privatrettslige området må det foretas en alminnelig bevisvurdering dersom det oppstår tvist om en rettighet. Etter regjeringens oppfatning er det mest hensiktsmessig at kravet til dokumentasjon av samboerskapet tilpasses kontrollbehovene på de enkelte rettsområder. Kontrollen kan begrenses til samboere som rent faktisk omfattes av rettigheter og plikter som følge av samboerskapet. Dette vil være mer fleksibelt og kreve langt mindre ressurser enn å opprette og vedlikeholde et sentralt samboerregister. Kontroll av egenerklæringer om samboerskap benyttes på områder der samboerskap i dag er tillagt rettsvirkninger. Også Samboerutvalget anbefalte at samlivsstatus dokumenteres på de områdene der samboerskap har betydning for rettigheter og plikter.

Kontroll av egenerklæringer om samboerskap må bygge på en konkret vurdering. Adresseopplysningene i folkeregisteret vil være et sentralt utgangspunkt for vurderingen. I tillegg kan det legges vekt på andre forhold som blant annet opplysninger om felles barn, sivilstatus, alder og slektskap. Hvorvidt to personer uten felles barn som bor på samme adresse faktisk lever i et ekteskapslignende forhold og ikke bare er venner som deler bosted, kan likevel ikke kontrolleres. På dette punktet må man støtte seg til parets egne opplysninger alene. Det kan imidlertid være straffbart å gi feilaktige opplysninger om samlivsstatus dersom dette fører til urettmessige økonomiske fordeler.

Kontrollbehovet bør vurderes i nær sammenheng med hvilken samboerdefinisjon som bør gjelde på området. På områder med særlige kontrollbehov kan det være hensiktsmessig å begrense samboerdefinisjonen til par med felles barn. Det kan også stilles krav om felles adresse i folkeregisteret. Et krav om langvarig samliv vil også skjerpe dokumentasjonskravene på rettsområder der også par uten felles barn omfattes.

Nærmere om registrering av felles adresse i folkeregisteret

De aller fleste som faktisk er samboere vil være registrert på samme adresse i folkeregisteret. Det er en plikt å registrere bostedsadresse i folkeregisteret. Samboerutvalget påpekte samtidig at folkeregisteret har svakheter ved manglende adresseopplysninger på leilighetsnivå samt at en del ikke melder flytting til rett tid. I tillegg ble samboende studenter nevnt fordi studenter som hovedregel skulle stå registrert på sine foreldres adresse. Svakhetene i folkeregisteret er nå langt på vei utbedret. Det har også kommet nye regler for studenters bostedsregistrering.

Som følge av det nå forbedrede adresseregisteret vil det i de aller fleste tilfeller være mulig å kontrollere parets opplysninger om felles adresse og hvor lenge de har hatt det. Fra og med 2001 er adresseopplysningene som ligger inne i folkeregisteret rustet opp. I forbindelse med folke- og boligtellingen 2001 fikk alle boliger sin egen adresse. Samtidig ble adressene i folkeregisteret utvidet slik at alle personer fikk sin egen adresse. Tidligere hadde det såkalte GAB-registeret (grunneiendom, adresser og bygninger) adresseinformasjon om eneboliger og rekkehus, men det var store mangler når det gjaldt boliger i hus med flere leiligheter slik som blokker og bygårder. Alle adresser hvor det tidligere var avvik mellom GAB- og folkeregisteret er samordnet. Målet er å gjøre det såkalte GAB-registeret komplett og øke kvaliteten på opplysningene. De samme adresseopplysningene skal også legges inn i det sentrale folkeregisteret. Med et mer finmasket adresseregister vil folkeregisteret bli et bedre verktøy i kontrolløyemed også for samboere uten felles barn. Et register gir likevel ikke tilstrekkelig informasjon til å avgjøre om forholdet mellom dem som bor sammen på samme adresse, er ekteskapslignende (jf. kap. 7.5.5).

Fra og med 1. november 2001 ble reglene for studenters bostedsregistrering endret slik at studenter selv kan velge om de vil være registrert bosatt i bosteds- eller studiekommunen. De nye reglene innebærer at et samboende studentpar kan velge å være registrert bosatt på samme adresse, i motsetning til tidligere hvor de som hovedregel skulle være registrert i hver sine foreldrehjem. En eller begge kan likevel fortsatt velge å være registrert bosatt i foreldrehjemmet. Samboerne vil i så fall rettmessig være registrert på hver sin adresse. Dette gjelder også studentpar med barn. Det er foreløpig vanskelig å si noe om hvordan de nye reglene slår ut.

Forbedringene i folkeregisteret vil gjøre det lettere å finne ut hvem som bor på samme adresse og i samme leilighet. Folkeregisteret vil etter dette langt på vei være godt egnet til å kontrollere at par som erklærer at de er samboere faktisk er registrert bosatt på samme adresse. Hvorvidt beboere som er registrert i samme leilighet er venner som deler en leilighet, eller det er et samboerpar som lever i ekteskapslignende forhold, gir imidlertid folkeregisteret ikke opplysninger om. Studenter og pendlere vil rettmessig kunne ha et faktisk bosted som avviker fra det registerte. En del vil også unnlate å melde flytting til rett tid. Folkeregisteret vil følgelig ikke til enhver tid være fullt ut oppdatert. Felles adresse i folkeregisteret gir likevel de beste registeropplysninger om samboerskap. Bevisbyrden vil ligge på samboerne.

7.5 Nærmere om enkelte rettsområder

I dette kapittelet gjennomgås samboeres rettigheter og plikter på ulike rettsområder.

Det vises for øvrig til kap. 2.2.1 om tiltak for å bedre informasjonen om rettslige konsekvenser ved valg av samlivsform.

7.5.1 Forslag om endringer innenfor arveretten

Etter gjeldende rett har gjenlevende samboer ikke arverett etter avdøde og heller ingen rett til å sitte i uskiftet bo overfor avdødes arvinger. Gjenlevende samboers rettigheter er fullt ut avhengig av om avdøde har skrevet testament til fordel for samboeren. Regjeringen vil følge opp flere av Samboerutvalgets forslag og foreta endringer i arveloven i retning av større likestilling mellom ektefeller og samboere.

7.5.1.1 Rett til å sitte i uskiftet bo for samboere

Gjenlevende ektefelle har på visse vilkår rett til å sitte i uskiftet bo overfor avdøde ektefelles arvinger etter loven. Retten til uskifte innebærer at skiftet utsettes og er en viktig rettighet for lengstlevende. Gjenlevende rår i hovedsak som en eier over alt som inngår i uskifteboet.

Samboere har ikke rett til å sitte i uskiftet bo. Når den ene samboer dør, må det derfor foretas et økonomisk oppgjør der gjenlevende beholder sine eiendeler, mens avdødes eiendeler går til vedkommendes arvinger. Husstandsfellesskapsloven inneholder visse regler om fordelingen av felles bolig og innbo når en samboer dør.

Flertallet i Samboerutvalget konkluderte med at en generell rett for samboere til å sitte i uskifte på samme måte som ektefeller vil gå for langt i å styrke gjenlevende samboers stilling på bekostning av førstavdødes livsarvinger. Flertallet foreslo imidlertid at lengstlevende samboer skulle gis rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo, jf. NOU 1999: 25 s. 135:

«Utvalgets flertall har kommet til at en generell rett til å sitte [i] uskifte vil gå for langt i å styrke gjenlevende samboers stilling på bekostning av førstavdødes livsarvinger. Derimot ser flertallet gode grunner til at gjenlevende skal få rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo. Dette er de nære ting som samboerne har brukt felles, kanskje uten tanke på hvem som har eid hva. Dersom den enes samboerens død skal føre til at gjenlevende må flytte hjemmefra, kan dette ramme vedkommende hardt. Felles bolig og innbo står i en særstilling også etter reglene i husstandsfellesskapsloven. Flertallets forslag har et snevrere nedslagsfelt enn det som følger av ekteskapsloven, hvor de nære ting også omfatter blant annet hytte. Retten til uskifte bør, som for ektepar, ikke gjelde i forhold til førstavdødes særkullsbarn. Dette gjelder naturlig nok ikke dersom særkullsbarna samtykker i et slikt uskifte.

Etter dette foreslår utvalgets flertall at gjenlevende samboer får rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo.

Reglene om rett til å sitte i uskifte bør tas inn i det foreslåtte nye kapitlet om samboere i husstandsfellesskapsloven. Flertallet foreslår at retten skal gjelde for samboere med felles barn og for samboere som har levd sammen i minst fem år før dødsfallet.»

Begrunnelsen for kravet om fem års samboerskap var å få sammenheng med utvalgets forslag om etterlattepensjon for samboere, samt at uskifterett gjør store inngrep i arveretten til de andre arvingene.

Et mindretall i Samboerutvalget foreslo at retten til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo skulle begrenses til å gjelde samboere med felles barn og at de som ønsker å la lengstlevende sitte i uskiftet bo må bestemme dette i testament. Et annet mindretall (ett medlem) gikk imot rett til uskifte for samboere.

I høringsrunden støttet Advokatforeningenog Jussformidlingen i Bergen mindretallets forslag om at bare samboere med felles barn bør gis rett til å sitte i uskiftet bo.

Dommerforeningenuttalte at det er behov for ytterligere utredning av spørsmålet om gjenlevende samboer bør gis rett til uskifte, særlig fordi dagens ordning med uskifte etter dommerforeningens mening bør evalueres på nytt.

Juss-buss uttalte at rett til uskifte bør gjelde samboere med felles barn og samboere som har levd sammen i 10 år før dødsfallet. JURK(Juridisk rådgivning for kvinner) mente at uskifteretten ikke bør følge direkte av loven, men bør fastsettes i testament dersom samboerne ønsker det. JURK støttet for øvrig 5-årskravet for de samboerpar som ikke har felles barn.

Justisdepartementet støttet mindretallets forslag i høringsrunden. Begrunnelsen for standpunktet var at kravet om fem års samliv som vilkår for uskifte kan danne grunnlag for vanskelige bevisspørsmål. Fem års samliv lar seg ikke konstatere like enkelt som at samboerne har felles barn. Samtidig vil hensynet til avdødes arvinger spille inn. For øvrig støttet Justisdepartementet mindretallets forslag om rett til uskifte når samboerne har felles barn.

Etter regjeringens syn taler gode grunner for å gi samboere med felles barn rett til å sitte i uskiftet bo med bolig og innbo. Utvalgets flertall har lagt vekt på å verne gjenlevende samboer ved den andres død. På grunn av reglene om pliktdelsarv til livsarvingene er en lovfestet uskifteregel nødvendig for at disse samboerne skal kunne oppnå uskifte dersom de ønsker det.

Samboere uten felles barn kan tilgodese hverandre i testament dersom de ønsker å gi lengstlevende rettigheter. Har samboeren ikke livsarvinger, kan han eller hun råde over alt vedkommende eier i testament. Når det ikke foreligger testament etter avdøde, kan dette være et tegn på at vedkommende ønsker at legalarvingene skal tilgodeses fremfor samboeren. Når samboerne ikke har skrevet testament til fordel for hverandre, eller ikke har inngått ekteskap, kan dette være et bevisst valg som lovgiver ikke bør gripe inn i. Som utvalgets mindretall peker på, vet man ikke hva de fleste samboere uten felles barn ville ha besluttet om uskifterett for lengstlevende.

Det vil også kunne oppstå bevisproblemer knyttet til samboerskapets varighet dersom det innføres rett til uskifte for samboere uten felles barn. Gjenlevende vil ha interesse av å søke å dokumentere at samboerskapet har vart i fem år, mens de øvrige arvingene vil søke å dokumentere det motsatte. Regjeringen frykter at en slik regel vil virke prosesskapende og øke antallet skiftetvister.

Regjeringen vil på dette grunnlag gå inn for å lovfeste rett til å sitte i begrenset uskiftet bo med felles bolig og innbo for samboere med felles barn, men ikke for samboere uten felles barn.

7.5.1.2 Opphør av uskifte for samboere

Etter gjeldende rett faller retten til uskifte bort dersom gjenlevende ektefelle inngår nytt ekteskap. De øvrige arvingene kan likevel samtykke i at gjenlevende fortsetter å sitte i uskifte. Bakgrunnen for regelen er dels at den gjenlevende ikke lenger vil ha det samme behovet for økonomisk sikkerhet som når hun eller han levde alene, og dels at det skaper juridiske problemer dersom et tidligere uskiftet bo går inn i et felleseie med en ny ektefelle. Det gjelder ingen regel om at gjenlevende mister retten til uskifte dersom vedkommende blir samboer. En person som sitter i uskifte kommer således økonomisk bedre ut ved å bli samboer enn ved å gifte seg på nytt.

Samboerutvalgets flertall foreslo at retten til uskifte bør falle bort dersom lengstlevende etablerer nytt samboerskap, og førstavdødes arvinger ikke lenger samtykker i uskifte. Etter flertallets mening bør retten til uskifte falle bort etter to år eller dersom gjenlevende får barn med ny samboer. Bortfall av uskifteretten ved etablering av nytt samboerskap skal gjelde både for tidligere ektefeller og tidligere samboere. Et mindretall i utvalget gikk inn for at retten til uskifte bør falle bort ett år etter etablering av nytt samboerskap.

I høringsrunden uttalte Juridisk rådgivning for kvinner at uskifteretten bør opphøre hvor gjenlevende har vært samboer i mer enn to år. Trondheim byfogdembete gikk inn for at bortfall av uskifteretten bør lovfestes ved inngåelse av nytt samboerskap og at uskifteretten bør falle bort straks når gjenlevende blir samboer.

Regjeringen vil gå inn for den løsning utvalgsflertallet har valgt. Hensynet til å sikre gjenlevendes rettigheter til bolig og innbo gjør seg ikke gjeldende i samme grad når han eller hun ikke lenger bor alene. Dessuten vil gjenlevendes økonomi gjerne bli blandet sammen med den nye samboerens økonomi. Kravet om to års varighet eller barn gir en viss trygghet for at det nye samboerskapet er stabilt.

7.5.1.3 Rett til arv i kraft av loven for samboere

Etter gjeldende rett har ikke samboere rett til arv i kraft av loven. Gjenlevende samboers rett til arv er avhengig av om avdøde har skrevet testament til fordel for vedkommende. En ektefelle har rett til fjerdeparten av arven når det er livsarvinger, men likevel minst 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dersom avdøde ikke har livsarvinger, har ektefellen rett til halve arven, likevel minst 6 G dersom det finnes arvinger i annen arvegangsklasse, og ellers hele arven. Minstearven på 4 G eller 6 G har prioritet foran all annen arv etter loven, også pliktdelsarven. Et testament til fordel for gjenlevende samboer kan ikke gripe inn i pliktdelsarven til livsarvingene etter avdøde. Ved reglene om minstearv, som kom i 1990, har lovgiveren bevisst styrket gjenlevende ektefelles stilling på bekostning av de øvrige arvingene. Dette innebærer at ektefeller har betydelig sterkere arverettslige rettigheter enn samboere etter gjeldende rett.

Samboerutvalget konkluderte med at det ikke bør innføres noen lovfestet arverett for samboere. Utvalget la vekt på at det er enkelt for samboere å opprette testament til fordel for hverandre. Videre la utvalget vekt på at gjenlevende samboer har visse rettigheter til bolig og innbo i kraft av husstandsfellesskapsloven.

Utvalgets flertall foreslo imidlertid at samboere skal kunne bestemme i testament at gjenlevende skal arve et beløp oppad begrenset til 4 G, uten hinder av livsarvingenes pliktdelsarv. En slik løsning gir samboere mulighet til å prioritere gjenlevende i testament i samme utstrekning som loven fastsetter minstearv for ektefeller. Samboere får da mulighet til å sikre gjenlevende et nødvendig økonomisk minimumsnivå. Utvalget viste til at utviklingen i arveretten har gått i retning av å styrke gjenlevende ektefelle på bekostning av andre arvinger. Retten til minstearv etter testament skal etter utvalgets forslag gjelde for samboere med felles barn og samboere som har levd sammen i minst to år. Et mindretall på ett medlem gikk mot forslaget.

Under høringen gikk Advokatforeningenimot forslaget om rett til å etablere minstearv ved testament. Det ble vist til at forslaget vil være av liten betydning i tilfellene en slik arverett kunne tenkes viktig av hensyn til en svakere stilt part. Slike grupper oppretter sjelden testamenter og vil dermed ikke nyte godt av ordningen. Advokatforeningen påpekte at dersom forslaget skal ha betydning, må det fastsettes rett til minstearv i loven.

Jussformidlingen i Bergen har gitt støtte til flertallets forslag. Juridisk rådgivning for kvinner(JURK) støtter også flertallets forslag, men vil oppstille et krav om fem års varighet fordi retten medfører store konsekvenser for blant annet særkullsbarn. JURK mener at arv etter loven bør forbeholdes ektefeller og viser til at lovverket ellers legger opp til at samboere er økonomisk selvstendige.

Regjeringen vil gå inn for å gi gjenlevende samboer rett til minstearv med et beløp tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp direkte i kraft av loven. En slik minstearv sikrer gjenlevende samboer et minimum av økonomisk trygghet. Bakgrunnen for at regjeringen går inn for at en slik arverett skal følge direkte av loven, er særlig hensynet til svakerestilte grupper. Disse gruppene benytter seg i liten grad av adgangen til å skrive testament. Ved at retten til minstearv fastsettes direkte i loven, vil den økonomiske stillingen til den gruppen som har størst behov for en slik minstearv ved den enes bortgang trygges, og formålet med lovendringen vil i større grad oppnås.

Regjeringen vil foreslå at retten til minstearv skal gjelde for samboere som har felles barn eller som har levd sammen i minst fem år. Regjeringen mener det bør stilles et strengere krav til varigheten av samboerskapet for at samboere skal få arverett etter hverandre. Arverett for samboere vil gå på bekostning av livsarvingenes pliktdelsarv, og det er særlig ved de langvarige samboerskapene at samboerne kan bli gjensidig avhengige av hverandres økonomi.

7.5.2 Husstandsfellesskapsloven

Etter husstandsfellesskapsloven kan gjenlevende husstandsmedlem overfor avdødes arvinger gis rett til å overta felles bolig og innbo dersom særlige grunner taler for det. Loven gjelder samboere som har levd sammen i to år eller som har, har hatt eller venter felles barn. Ved overtakelse etter husstandsfellesskapsloven må gjenlevende betale til dødsboet verdien av det som overtas (markedsverdi). Loven innebærer ingen arverett eller verdioverføring for øvrig til gjenlevende. Hvorvidt det foreligger særlige grunner må vurderes konkret. Utgangspunktet er at det må foretas en avveining mellom gjenlevende samboers behov og interesser og hensynet til avdødes arvinger.

Samboerutvalgetforeslo ikke endringer i husstandsfellesskapslovens regler om fordeling av eiendeler og uttalte i NOU 1999:25 s. 134:

«Loven omfatter felles bolig og innbo, som er de gjenstander det vil være mest aktuelt for en samboer å overta. Rettighetene er de samme som gjelder for en ektefelles rettighet over den annens ektefelles særeie, og utvalget mener at dette må være riktig.»

Det er ikke kommet reaksjoner fra høringsinstansene om dette temaet.

Regjeringen vil heller ikke gå inn for å gjøre endringer i reglene i husstandsfellesskapsloven.

7.5.3 Forslag om endringer i barneloven

I kapittel 3 foreslås å styrke de juridiske båndene mellom barn og samboende fedre ved å innføre felles foreldreansvar for samboerforeldre og obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn. Det vises til kap 3.4 for en nærmere gjennomgang av forslagene.

7.5.4 Trygd og sosialhjelp

7.5.4.1 Folketrygdloven

Samboere med felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre er i dag helt likestilt med ektefeller etter folketrygdloven. Det vil si at grunnpensjonen ytes med et lavere beløp enn for enslige, at det kan gis ektefelletillegg til alders- og uførepensjon og at det kan ytes etterlattepensjon. Samboere uten felles barn og som har levd sammen i minst 12 av de siste 18 måneder får lav grunnpensjon, men får ikke de andre ytelsene. Retten til etterlattepensjon består likevel dersom en enke/enkemann innleder et samboerskap uten at det er felles barn. En enslig forsørger som har vært samboer i minst 12 av de siste 18 måneder mister retten til ytelser som enslig forsørger og utvidet barnetrygd.

Samboerutvalgets flertall foreslo å utvide likestillingen mellom samboere uten felles barn og ektepar på trygdeområdet. Utvalget foreslo at også samboere uten felles barn skal ha rett til ektefelletillegg i pensjon og rett til etterlattepensjon ved den enes død. I tillegg foreslo utvalget at rett til etterlattepensjon skal bortfalle ved nytt samboerskap. Utvalget foreslo å samordne samboerdefinisjonen i folketrygdloven slik at konsekvensene av samboerskapet som hovedregel inntrer etter 2 års samliv for samboere uten felles barn. Utvalget foreslo imidlertid ikke endringer i forhold til tidspunktet for når stønad til enslig forsørger bortfaller. Rett til etterlattepensjon ble først foreslått hvis samlivet hadde vart i minst fem år.

Flere høringsinstanser ga uttrykk for generell støtte til forslagene. Rikstrygdeverket og Sosialdepartementetvar skeptiske til en større grad av likestilling innenfor folketrygden. Det ble særlig lagt vekt på administrative hensyn og vanskelighetene med å kontrollere og finne fram til samboerpar. For øvrig fikk forslaget om at samboerskap skal medføre bortfall av etterlattepensjon motstand fra enkelte høringsinstanser. Både Norsk pensjonistforbund og YS mente det var urimelig å frata eldre samboerpar denne retten.

Regjeringen viser til at Pensjonskommisjonen i følge mandatet skal vurdere hvilken betydning familie- og samlivsmønstret bør ha for utformingen av pensjonssystemet. I en foreløpig rapport drøfter kommisjonen om rettigheter og plikter i folketrygdloven i større grad bør knyttes til det enkelte individ. I så fall vil sivilstand få mindre betydning og spørsmålet om likestilling av samboere og ektefeller blir mindre aktuelt. Spørsmålet om å utvide samboeres pensjonsrettigheter i folketrygden bør derfor vurderes i forbindelse med oppfølgingen av kommisjonens forslag.

7.5.4.2 Offentlige pensjonsordninger utenfor folketrygdloven

Samboerutvalget foreslo at gjenlevende samboer også burde få rett til etterlattepensjon etter de offentlige tjenestepensjonsordningene hvis samboerne har felles barn eller har levd sammen minst to år før dødsfallet. Utvalget foreslo videre at retten til etterlattepensjon skal bortfalle dersom man etablerer seg i nytt samboerforhold, etter tilsvarende samboerdefinisjon.

Etter regjeringens oppfatning bør også disse problemstillingene drøftes i lys av Pensjonskommisjonens forslag og ses i sammenheng med tilsvarende vurderinger på folketrygdlovens område.

7.5.4.3 Økonomisk sosialhjelp

Etter sosialtjenesteloven har de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, krav på økonomisk stønad. Ved vurdering av søknad om økonomisk stønad legges det til grunn at samboere ikke har gjensidig underholdsplikt, dvs. at disse i utgangspunktet skal behandles selvstendig. Dersom samboere rent faktisk forsørger hverandre, eller har faktiske besparelser ved felles husholdning, kan sosialtjenesten etter en konkret vurdering legge dette til grunn ved tildeling og utmåling av økonomisk sosialhjelp. Dette innebærer i praksis at samboere i mange tilfeller blir behandlet likt som ektepar. Ektepar vurderes uansett som en økonomisk enhet. Det forutsettes at ektefellene dekker hverandres utgifter.

Samboerutvalget foreslo at utgangspunktet for skjønnet ved tildeling og utmåling av økonomisk sosialhjelp skal være at samboere behandles på samme måte som ektefeller. Det ble samtidig lagt vekt på at hvert tilfelle må vurderes konkret. Utvalget presiserte at det var klar over at samboere i en del tilfeller allerede etter dagens regler blir behandlet som ektefeller, men anbefalte at det ble klargjort at dette skal være utgangspunktet. Utvalget mente at det ikke kunne legges avgjørende vekt på at samboere ikke har underholdsplikt, men at det er parets faktiske husholdningssituasjon som har betydning. I tillegg la utvalget vekt på at det ikke bør være slik at paret blir dårligere økonomisk stilt dersom de gifter seg. Forslaget gjaldt både samboere med og uten felles barn og uten krav til samboerskapets varighet.

Et flertall av høringsinstansene sluttet seg til Samboerutvalgets forslag.

Regjeringen slutter seg til Samboerutvalgets vurdering. Regjeringen foreslår på prinsipielt grunnlag at samboere skal behandles på samme måte som ektefeller ved tildeling og utmåling av økonomisk sosialhjelp, men at det skal foretas et konkret skjønn i hver sak. En likebehandling vil innebære at samboere i utgangspunktet forutsettes å ha et felles ansvar for å sikre midler til livsopphold. Det er lagt særlig vekt på at samboere ikke bør ha økonomiske fordeler fremfor ektepar. Manglende rettslig underholdsplikt mellom samboere kan ikke være avgjørende.

7.5.5 Skatteloven

Det er i dag ingen særskilte regler for samboere når det gjelder inntekts- og formuesbeskatning. Utgangspunktet er at samboere skatter som enslige. Dette gjelder også enslige forsørgere som innleder samboerskap. Unntak gjelder samboere med felles barn der minst en av samboerne mottar pensjon etter folketrygdloven. Denne gruppen skatter som ektefeller. For øvrig er samboere med felles barn likestilt med ektefeller for så vidt gjelder fritak for arveavgift.

Samboerutvalget hadde en rekke forslag til likestilling mellom samboere og ektefeller i skattelovgivningen. Forslagene nedenfor var flertallsforslag fra utvalget:

• Samboere som har felles barn eller som har levd sammen i minst to år, skal kunne skattlegges felles i skatteklasse 2.

• Samboere med felles barn eller som har levd sammen i minst to år, kan fordele kapitalinntekter og fradrag seg imellom.

• Samboere som har felles barn eller som har levd sammen i minst to år, skal lignes sammen for felles formue og at formuen(e) til felles barn skal skattlegges sammen med foreldrenes felles formue.

• Skatteklasse 2 skal falle bort for samboende eneforsørgere.

• Ingen endringer i dagens regler om at samboende pensjonister som er likestilt med ektefeller i trygden, skattlegges på samme måte som pensjonistektepar.

• Samboer identifiseres med tidligere samboers botid på samme måte som ektefeller, når tidligere felles bolig realiseres etter samlivsbrudd der samboerforholdet før bruddet dokumenteres å ha hatt en varighet på minst to år eller der partene har felles barn.

• Samboere gis fritak for arveavgift og gaveavgift på linje med ektepar når samboerskapet har vart i minst to år før førstavdødes bortgang eller når avdøde og gjenlevende har felles barn.

• Samboere som har felles barn eller som har bodd sammen i minst to år, fritas for dokumentavgift for bolig og fritidseiendom på linje med ektefeller, dvs. når de selger til hverandre.

Høringsinstansene hadde delte meninger om forslagene. Flere instanser uttrykte generell støtte til utvalgets forslag på det offentligrettslige området. Skattebetalerforeningen påpekte imidlertid at en oppfølging av utvalgets forslag også kunne innebære ulemper for samboerparene. Det er både definisjonsmessige og kontrollmessige problemer knyttet til eventuell likestilling mellom samboere og ektefeller på skatteområdet.

Statistisk sentralbyrå har opprettet statistikk over samboere med felles barn (jf. SSB-rapport 2001/40). For å bli definert som samboerpar med felles barn, må paret ha minst ett felles barn som er registrert bosatt sammen med dem. Om samboerne har felles barn vil framgå av meldingen om farskapsforhold til folkeregisteret. Andre samboere (uten barn eller bare med særkullsbarn), fanges ikke opp av registeropplysninger.

Videre er det knyttet store kontrollproblemer til å avgjøre om personer som har felles adresse lever sammen i «ekteskapslignende forhold», eller om det er venner som flytter sammen for å dele på boutgiftene. Folkeregisteret er heller ikke en tilstrekkelig pålitelig kilde til kontroll, bl.a. fordi pendlere og studenter ofte er registrert på sin hjemmeadresse, ikke sin bostedsadresse. Det er rimelig å anta at det er blant yngre personer (deriblant studenter) en finner flest samboerpar.

Å la samboere selv registrere seg gjennom egenerklæringer vil ikke gi tilstrekkelig dokumentasjon for å fastslå om det reelt sett foreligger et ekteskapslignende forhold som bør medføre de samme økonomiske fordeler på skatteområdet som følger av å være gift.

På denne bakgrunn vilregjeringen ikke nå gå inn forgenerelt å likestille samboere uten felles barn med ektepar på de områdene innenfor skattelovgivningen hvor Samboerutvalget har foreslått endringer. Disse spørsmålene bør ses i sammenheng med Skatteutvalgets utredning jf. NOU 2003:9. På bakgrunn av høringsuttalelsene og departementets gjennomgang av innstillingen vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om oppfølgingen av Skatteutvalget i høstsesjonen 2003.

7.5.5.1 Nærmere om samboere med felles barn - forslag om identifikasjon av botid ved salg av bolig etter brudd

Når det gjelder samboere med felles barn, er det grunn til å anta at disse er mer stabile og at det i større grad er snakk om «ekteskapslignende forhold», slik at avgrensningen er noe lettere.

Blant annet for å skjerme barna ved dødsfall og oppløsning av familieforhold, foreslo regjeringen i forbindelse med RNB 2002 å likestille samboere som oppfyller kravene i folketrygdloven § 1-5 med ektefeller i arveavgiftssammenheng. 1 Det betyr fullt fritak for arveavgift for denne gruppen. Endringen ble gjort gjeldende for arv med rådighetsdato 1. januar 2002 eller senere.

Regjeringen vil følge opp Samboerutvalgets forslag om å likestille samboere med ektefeller når det gjelder krav til botid for skattefritak ved salg av egen bolig etter brudd. Forslaget kan begrunnes ut fra samme hensyn som endringen i arveavgiftsloven 1. januar 2002. I dag er ektefeller fritatt fra gevinstbeskatning ved salg av egen bolig dersom selgeren har bodd på eiendommen i minst ett av de to siste årene før salg. Ved samlivsbrudd (separasjon/skilsmisse) får ektefellen som har flyttet ut av boligen på et tidligere tidspunkt godskrevet den gjenboende ektefelles botid. Ut fra barns behov for å bli i sitt vante miljø, foreslås dette å gjelde for samboere som har felles barn.

Regjeringen foreslår å innføre rett til minstearv for samboere som har felles barn eller som har levd sammen i minst fem år, jf. avsnitt 7.5.1.3. Regjeringen vil vurdere om arveavgiftsfritaket for ektefeller og samboere med felles barn bør utvides til også å gjelde minstearv etter loven for samboere uten felles barn og som har levd sammen i minst fem år.

Oppsummering

Det er flere forhold enn de omtalte avgrensningsproblemene som gjør at regjeringen vil være tilbakeholden med å foreslå ytterligere endringer i skattereglene for samboere. For det første er provenyvirkningene av ev. endringer betydelige, og forslag til endringer i skattereglene må ses i sammenheng med de årlige budsjettoppleggene. For det andre vil regjeringen avvente oppfølgingen av Skatteutvalgets innstilling, som også inneholder enkelte forslag som berører beskatningen av samboer-/ektepar.

7.5.6 Forsikringsretten - forslag om presisering av samboerdefinisjonen

7.5.6.1 Forsikringsavtaleloven

Forsikringsavtaleloven har bestemmelser om at samboere skal identifiseres i forhold til rett til skadeserstatning, slik at samboers handling eller unnlatelse kan få betydning for forsikringstakerens rett til forsikringsoppgjør. Dette gjelder personer som forsikrede lever sammen med i et fast etablert forhold. Forsikringsavtaleloven har videre bestemmelser om hvem som regnes som medforsikret. Dette gjelder ektefelle og andre som er medlem av den faste husstand.

Samboerutvalget har foreslått at det på disse områdene skal gis en nærmere definisjon av samboerbegrepet og at det bør stilles krav om at partene har felles barn eller har levd sammen i minst to år.

Norges Forsikringsforbund har foreslått at det stilles krav om at samboere uten felles barn må ha hatt samme folkeregistrert adresse de to siste årene.

For øvrig har ikke høringsinstansene uttalt seg spesifikt om utvalgets forslag.

Regjeringen går ikke inn for å følge opp den foreslåtte endringen av samboerdefinisjonen i forhold til hvem som skal anses medforsikret. En endring av bestemmelsen slik utvalget foreslår, innebærer at det bare er visse samboere som anses medforsikret. Man vil dermed utelukke andre i husstanden f.eks. barn, slektninger, venner og andre det kan være aktuelt å bo sammen med. Regjeringen kan ikke se at bruk av en presis samboerdefinisjon, som retter seg mot en begrenset gruppe ekteskapsliknende forhold, passer i en sammenheng som dette. Når det gjelder spørsmålet om hvilke samboere som skal identifiseres i forhold til rett til skadeserstatning, vil regjeringen vurdere behovet for en presisering av samboerbegrepet nærmere på et senere tidspunkt.

Forsikringsavtaleloven inneholder også særskilte regler om kollektive livsforsikringer. Hovedtariffavtalen for statsansatte inneholder en definisjon av samboere. Det oppstilles her krav om at partene må ha levd sammen i ekteskapslignende forhold og at partene må ha felles barn og felles bolig, eller at det fremgår av folkeregisteret at de hadde felles bolig de to siste årene. Samme definisjon finnes ofte i avtalevilkår om gruppelivsforsikring.

Kravene som gjelder for å bli ansett som samboer i relasjon til kollektive livsforsikringer, er de samme som Samboerutvalget har foreslått i sin generelle definisjon. Utvalget har derfor ikke foreslått endringer på dette området utover å foreslå at det ikke bør være et ufravikelig krav at partene er registrert med samme adresse i folkeregisteret. Regjeringen går inn for å følge opp utvalgets konklusjon på dette punkt.

7.5.6.2 Yrkesskadeforsikring

I forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring er det inntatt en definisjon av samboer som tilsvarer den som er fastsatt i hovedtariffavtalen, jf. ovenfor. Samboerutvalget har sluttet seg til denne definisjonen med unntak av at registrering på samme adresse i folkeregisteret ikke bør være et ufravikelig krav. Regjeringen er enig med Samboerutvalget og vil følge opp utvalget på dette punkt.

7.5.7 Forslag om endringer i straffeloven - samboers rett til å begjære påtale

Etter straffeloven har fornærmedes ektefelle rett til å begjære påtale der den fornærmede er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad eller dersom vedkommende er død. En ektefelle har videre rett til å begjære påtale av straffbare handlinger mot en avdød ektefelles minne.

Samboerutvalget har ikke tatt opp disse spørsmålene.

Regjeringen vil gå inn for at også samboere får rett til å begjære påtale i disse tilfellene. Det er etter regjeringens syn gode grunner til at også samboere bør kunne begjære påtale. Det vil også skape bedre sammenheng med utvalgets forslag om likebehandling av ektefeller og samboere med hensyn til rett til å anke når siktede er død, jf. nedenfor i kap.7.5.8.

Regjeringen vil fremheve at det er viktig med et enhetlig system innenfor det enkelte rettsområde. Straffeloven § 5 tredje ledd har i dag en egen definisjon av samboere som lyder: «Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles det med ekteskap.» I straffeloven er det særlige hensyn som gjør seg gjeldende. Et system der straffeloven opererer med to ulike samboerdefinisjoner vil skape uryddige forhold. Regjeringen anbefaler at straffelovens egen samboerdefinisjon legges til grunn for hvilke samboere som skal omfattes ved en eventuell endring av påtalereglene. Avgjørende for om samboere skal likestilles med ektefeller blir i så fall om partene bor fast sammen under ekteskapslignende forhold.

I Ot.prp. nr. 8 (1998-99) s. 64 ble uttrykket presisert som følger:

«Når uttrykket «ekteskapslignende forhold» benyttes, er det for å gjøre det klart at det er tale om noe mer enn et hvilket som helst samboerskap. Det må foretas en individuell vurdering. Sentrale momenter vil være forholdets stabilitet og varighet. At samboerskapet er formalisert gjennom en samlivsavtale, vil på den annen side ikke være avgjørende med mindre det er snakk om et registrert partnerskap, jf nedenfor. Videre vil det være et vesentlig moment om samboerparet har felles barn. Andre momenter, som hvilken økonomisk binding det er mellom partene, kan være aktuelle. Avgjørelsen av om samboerskapet skal likestilles med ekteskap i strafferettslig forstand, må treffes skjønnsmessig ut fra en helhetsvurdering. Både heterofilt og homofilt ekteskapslignende forhold omfattes. Lov 30 april 1993 nr 40 (partnerskapsloven) § 3 bestemmer at registrering av partnerskap som hovedregel har de samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap.»

Spørsmålet må imidlertid ses i sammenheng med det arbeidet med ny straffelov som for tiden pågår, hvor det vil bli vurdert nærmere hvilken samboerdefinisjon som egner seg best som en generell definisjon i loven.

7.5.8 Forslag om endringer i straffeprosessloven - samboers rett til å anke etter at siktede er død

Straffeprosessloven fastsetter at dersom den siktede er død, «kan hans ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og arvinger anke i hans sted». Gjenlevende samboer har ikke rett til å anke etter denne bestemmelsen med mindre vedkommende er tilgodesett i testament.

Samboerutvalget har foreslått at samboere som oppfyller den generelle samboerdefinisjonen får rett til å anke.

De høringsinstansene som har uttalt seg om dette, er positive til forslaget. Et unntak er Borgarting lagmannsrett, der førstelagmannen uttaler: «Jeg er i tvil om hensiktsmessigheten av å utvide strpl § 308 til å omfatte samboere kun i kraft av samboerskapet. Dersom samboeren er arving og således kan ha økonomiske interesser i saken, vil han som arving kunne tre inn i saken. Dersom de har felles barn, vil barnet kunne tre inn. Dette spørsmålet har imidlertid neppe stor praktisk betydning.»

Regjeringen ser det som naturlig å likestille samboere og ektefeller på dette området. En samboer kan ha samme interesse i å anke en straffesak som det den avdødes ektefelle har. Dersom samboere gis påtalerett i samsvar med forslaget ovenfor, vil det også skape best sammenheng i regelverket om samboere gis rett til å anke.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke samboere som skal omfattes, viser regjeringen til at det vil skape mest ryddige forhold om straffeloven og straffeprosessloven opererer med samme samboerbegrep. Det avgjørende vil i så fall bli om partene bor fast sammen under ekteskapslignende forhold. Regjeringen vil på denne bakgrunn gå inn for at samboere og ektefeller likestilles i samsvar med Samboerutvalgetsforslag, men at definisjonen av samboere i straffeloven legges til grunn for hvilke samboere som omfattes. Samboerforhold som oppfyller den generelle definisjonen som utvalget har foreslått, vil imidlertid alltid anses som samboerforhold i forhold til straffeloven og straffeprosessloven. Definisjonen på disse områdene vil i noen tilfeller være videre.

7.5.9 Fritak for vitneplikt

Etter straffeprosessloven og tvistemålsloven er personer som lever sammen i ekteskapslignende forhold, fritatt for vitneplikt. Det er i praksis antatt at samboerskapet må ha vært forholdsvis stabilt i en viss periode for å komme inn under lovens samboerbegrep, men det oppstilles ikke nærmere krav til forholdets varighet eller fasthet.

Ved lov 22. mai 1999 nr. 82 ble begge de ovennevnte bestemmelsene endret til å også omfatte personer som «har levd» sammen i ekteskapslignende forhold. Endringen ble foretatt på bakgrunn av utvikling i rettspraksis, jf. Rt. 1996 s. 222.

Samboerutvalget foreslo ikke at den generelle samboerdefinisjonen skal legges til grunn ved spørsmålet om hvem som er fritatt for vitneplikt.

Regjeringen viser til at hensynet til sammenheng og konsekvens i regelverket taler for å legge samme definisjon til grunn som ellers i prosesslovgivningen, jf. ovenfor. Hensynene bak fritaket for nærstående trekker sterkt i retning av å legge den videre definisjonen til grunn. Det vil for eksempel kunne fremstå som støtende å pålegge vitneplikt i en straffesak mot vitnets samboer, selv om samboerne ikke har felles barn eller har levd sammen i mindre enn to år. Hensynet til å ikke utsette samboere for den samvittighetskonflikt som ligger i å vitne i straffesaker mot den man lever sammen med, og hensynet til å verne fortroligheten mellom nærstående, vil i de fleste tilfeller gjøre seg gjeldende selv om partene ikke har felles barn eller samboerskapet har vart kort tid. Regjeringen er på dette grunnlag enig med Samboerutvalget i at det ved spørsmålet om fritak for vitneplikt, bør foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle i samsvar med gjeldende rett.

7.5.10 Gjeldsforfølgning - forslag om presisering av samboerdefinisjonen

Tvangsfullbyrdelsesloven fastslår at dersom saksøkte er gift «eller lever i et ekteskapslignende forhold» kan det tas utlegg i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet dersom ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. Loven gir ingen definisjon av «ekteskapslignende forhold», men i praksis kreves det at samboerforholdet må være stabilt og at samlivet må ha vart i minst to år.

Samboerutvalget har foreslått at den generelle samboerdefinisjonen skal lovfestes i tvangsfullbyrdelsesloven slik at samboere med felles barn og samboere som har levd sammen i minst to år skal omfattes.

Blant høringsinstansenehar Juridisk rådgivning for kvinner uttalt skepsis til en slik endring fordi regelen kan ha store økonomiske konsekvenser, og at det derfor bør være rom for en konkret og skjønnsmessig vurdering av hva som er et ekteskapslignende forhold.

Regjeringen vil følge opp den presisering Samboerutvalget har foreslått. Etter regjeringens oppfatning er Samboerutvalgets forslag til definisjon egnet på dette området. Tvangsfullbyrdelse er et rettsområde hvor hensynet til klare og rettsteknisk enkle regler veier tungt, noe som taler for en klar definisjon av hvilke samboere som skal omfattes. Bestemmelsen er dessuten en presumsjonsregel som bare gjelder hvis det ikke kan sannsynliggjøres et annet eierforhold.

7.5.11 Oppsummering av endringsforslagene

Nedenfor følger en skjematisk oversikt over samboeres rettsstilling sammenlignet med ektefellers etter forslagene i meldingen. Det vises til kap. 7.1 for en nærmere beskrivelse av dagens regler.

Generelle utgangspunkter:

• Samboere skal likebehandles med ektefeller på nærmere bestemte rettsområder. Dette er i samsvar med dagens regulering av samboerskap og i samsvar med Samboerutvalgets forslag. Det foreslås ikke en generell likebehandling av samboere og ektepar.

• Samboerdefinisjonene bestemmes innenfor de enkelte rettsområder. Det foreslås ingen felles gjennomgående samboerdefinisjon. Som i dag må hensynene innenfor det enkelte rettsområde være avgjørende.

• Hvilke krav som stilles til kontroll og dokumentasjon av samboerskap defineres på de enkelte rettsområder. Det må foretas en konkret vurdering av dokumentasjon. Felles adresse i folkeregisteret vil være et viktig moment sammen med andre opplysninger. Det foreslås ikke å opprette et eget samboerregister.

• Videre lovgivning om samboerskap skal særlig begrunnes ut fra hensynet til barn og til balanse mellom rettigheter og plikter.

På strafferettens og straffeprosessens område foreslås følgende likebehandling av samboere og ektefeller:

• Fornærmedes samboer gis rett til å begjære påtale der fornærmede er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i særlig grad, eller dersom vedkommende er død

• Samboer gis rett til å begjære påtale av straffbare handlinger mot en avdød samboers minne

• Gjenlevende samboer gis rett til å anke på vegne av avdød samboer

Dette er rettigheter ektefeller har i dag. Forslagene gjelder par som bor fast sammen under ekteskapslignende forhold.