6 Utvikling av positive familiestrukturer - bekjempelse av vold i nære relasjoner

Temaet vold i familien kom på den politiske dagsorden som følge av bl.a. kvinnebevegelsens arbeid på 1970-tallet. Først på 1990-tallet har man imidlertid lagt til grunn en helhetlig politisk tilnærming til vold og overgrep mot kvinner og barn i familien. En rekke tiltak er satt i verk. I 1999 utga regjeringen Bondevik I handlingsplanen Vold mot kvinner og mye er oppnådd som et resultat av denne.

En ny handlingsplan med arbeidstittel vold i nære relasjoner vil bli lagt fram i løpet av 2003. Denne vil særlig rette seg inn mot å styrke det forebyggende arbeid blant annet gjennom forbedring av behandlingstilbudet til menn som utøver vold mot sine nærmeste og bedre ivaretakelse av barn som enten selv utsettes for eller er deltakende vitne til vold i familiene, og tiltak for å bedre utenlandske og minoritetskvinners situasjon. Tiltak for å styrke hjelpetilbudet både fra helse- og sosialetaten og fra politiet og rettsapparatets håndtering av vold og overgrep mot kvinner bør også innlemmes.

6.1 Økt satsing på bekjempelse av menns vold mot kvinner og barn i familien

Vold mot kvinner og barn i familien og i parforhold representerer et alvorlig samfunnsproblem og innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Vold har også store helsemessige konsekvenser for den som rammes. 1 Vold mot kvinner og barn er straffbart. Regjeringen arbeider for å forebygge slik vold og finne hensiktsmessige løsninger for å hjelpe og beskytte ofrene.

Det er en grunnleggende menneskerett å få leve sitt liv uten frykt for eller erfaringer med vold. Vold i familien må sees både i et menneskerettighetsperspektiv, i et likestillingsperspektiv og i et barneperspektiv.

Vold i familien utføres i stor grad av menn. Dette er hovedtrenden selv om det også finnes kvinner som både begår vold og seksuelle overgrep. Menns vold mot kvinner er tradisjonelt blitt usynliggjort og bagatellisert og ikke identifisert som problem. Slik vold sees i et likestillingsperspektiv fordi det er en sammenheng mellom mannens vold, hans makt- og kontrollstrategier og mangel på likestilling. Forskere peker på følgende sentrale komponenter i dannelsen av mannlig identitet - kontroll, styrke og aggressivitet - og disse har betydning for en voldelig adferd. 2Kjønnssosialiseringen av gutter og jenter er forskjellig. Som sosialt kjønn blir de møtt forskjellig av voksne, de retter sin interesse mot ulike kulturelle ytringsformer og med ulikt innhold. Gjennom film, bøker og reklame blir voldsbruk idyllisert og ufarliggjort - ofte kobles brutalitet til maskulinitet, og nærhet og omsorg til det feminine. Dette bidrar til at mannens sosiale kjønn konstrueres og reproduseres gjennom makt, kontroll og dominans. Samtidig, tross forbedringer, karakteriseres kvinnens posisjon fortsatt ved underordning og tilpasning til mannens dominans. Slik opprettholdes menns muligheter til maktmisbruk.

Det er viktig å synliggjøre volden og å skape sosial og kulturell aksept for å snakke om vold som samfunnsproblem, for å kunne forebygge vold mot kvinner og barn i familien.

Voldsrammede kvinner og barn må ha mulighet til å komme ut av mishandlingssituasjonen, og utøveren må få et tilbud som kan gi grunnlag for å endre atferd.

Vold i familien rammer barn både når de blir utsatt for fysisk mishandling og/eller seksuelle overgrep, men også når de tilbringer hele eller deler av sin oppvekst i familier hvor vold utøves mot andre familiemedlemmer - som oftest mor. Å skape situasjoner der barn er vitne til vold er ikke straffbart, men heller ikke forenlig med god ivaretagelse av omsorgsrollen.

Når det gjelder fysisk barnemishandling gir undersøkelser varierende indikasjoner på i hvilken grad kvinner eller menn er representert som utøvere. En svakhet ved arbeidet mot fysisk og psykisk vold mot barn, er mangelen på nye, norske studier som kan gi oss bedre kunnskap om problemet. Studier fra Sverige gir imidlertid noen indikasjoner på omfanget av fysisk vold mot barn, og det virker lite sannsynlig at situasjonen i Norge skiller seg svært mye fra Sverige på dette området. Undersøkelser blant svenske 4.-6. klassinger i 2000 indikerer at ca. 4 prosent av dem hadde vært utsatt for alvorlige voldshandlinger fra egne foreldre én eller flere ganger. 3

Åpenhet, tillit og tilgjengelighet er tre viktige forutsetninger for et effektivt forebyggende arbeid. Åpenhet er også en viktig forutsetning for å få kunnskap om vold i familien og for å kunne yte hjelp på et tidlig stadium. Å yte hjelp tidlig er viktig i forhold til alle parter med sikte på å begrense skadevirkninger der far slår mor, stanse lidelse hos offeret og for å øke mulighetene for atferdsendring hos utøver. For at kvinner og barn som lever med vold i familien skal våge å fortelle om det, må de bl.a. ha tillit til at hjelpeapparatet kan ivareta deres situasjon på en god måte. Hjelpetilbudet må videre være tilgjengelig både for dem som utsettes for volden (kvinner og barn) og for utøver. Det er viktig med et differensiert tilbud både til utøver og de ulike offerkategoriene.

6.2 Vold og overgrep i familien

6.2.1 Innledning

Vold omfatter i denne sammenheng menns fysisk og psykiske mishandling av kvinner og barn, samt seksuelle overgrep, herunder voldtekt, begått av et familiemedlem - som regel barnets far og/eller kvinnens partner.

Ofte forekommer psykisk mishandling i kombinasjon med fysisk mishandling. En gjennomgang av saker om menns vold mot kvinner og barn ved familievernkontorene viser for eksempel at trusler, herunder drapstrusler var utbredt i saker med fysisk mishandling. 4I denne meldingen omtales psykisk mishandling også i forhold til barn som er vitne til at mor blir utsatt for vold. Psykisk barnemishandling inkluderer langt flere typer uakseptabel atferd som ikke utdypes nærmere her. 5

Selv om barn som lever og vokser opp med vold i sine nære relasjoner, ikke utsettes for direkte overgrep er de ofre for volden og hjelpeløst overlatt til en familiesituasjon som påfører dem skader. Små barn mangler ethvert virkemiddel for å endre sine livsvilkår.

I de seinere årene er en også blitt klar over at enkelte barn og ungdom med innvandrerbakgrunn trues med og tvinges inn i tvangsekteskap, samt at kjønnslemlestelse skjer på barn som er bosatt i Norge. Dette må også sees på som en del av volden og de overgrep som skjer i familien (se for øvrig regjeringens dokument Fornyet innsats mot tvangsekteskap og Handlingsplan mot kjønnslemlestelse).

Vold forekommer også i homofile og lesbiske relasjoner. 6 Det vises også til St. melding nr. 25 (2000-2001) Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg. Dette behandles ikke nærmere i denne meldingen.

Denne meldingen vil heller ikke belyse vold mot eldre eller vold mot funksjonshemmede. Det betyr ikke at forebygging og bekjempelse av vold og overgrep mot disse gruppene ikke er viktig. Meldingen drøfter heller ikke kvinners vold mot barn eller vold mot menn. Den drøfter heller ikke sammenhengen mellom vold og rus. Regjeringen viser til handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005.

I denne meldingen brukes ikke begrepet seksualisert vold, men menns vold mot kvinner og barn som inkluderer den seksualiserte volden.

6.2.1.1 Omfang av vold i familien

Det finnes ingen eksakt viten om hvor utbredt menns vold mot kvinner og barn i familien er, verken kvinnemishandling 7, fysisk mishandling av barn, eller barn som vitne til vold, og seksuelle overgrep mot barn. En rekke undersøkelser gir imidlertid klare indikasjoner på at volden er utbredt (jf. vedlegg 1). Et prosjekt finansiert gjennom Velferdsprogrammet i regi av Norges forskningsråd, kartlegger for første gang omfanget av partnervold i Norge. Undersøkelsen omfatter både ektepar og samboere. 8 Videre skal Kompetansesenter for voldsofferarbeid i samarbeid med en forskningsinstitusjon gjennomføre en undersøkelse om vold mot kvinner i Oslo, som omhandler forhold som truer innbyggernes trygghet, personlige sikkerhet og livskvalitet.

6.2.1.2 Omfang av vold mot barn

Antall barn som sammen med mor oppsøker krisesentre kan gi en indikasjon på hvor mange barn som vokser opp i familier med vold. Av de totalt 4 163 personene som overnattet på krisesentrene i 2001, var 1 814 barn. Til sammen tilbrakte barna 37 663 døgn på krisesentrene. Vi vet ikke i hvilken grad disse barna selv er blitt utsatt for vold rettet direkte mot dem, selv om barna har levd i en atmosfære der vold har skapt angst og frykt. Vi vet heller ikke om alle disse barna har sett mødrene bli utsatt for vold og overgrep. Eldre nordiske undersøkelser av barn på krisesentrene viser imidlertid at opp mot 30-40 prosent av barna selv var blitt fysisk mishandlet. I de aller fleste tilfellene var utøveren barnets far. 9 Mange barn vil imidlertid vokse opp i familier med vold uten at mor oppsøker krisesentre.

Mange rammes av vold i familien - også indirekte. I den senere tid har man både nasjonalt og internasjonalt i større grad blitt oppmerksom på at barn som ser mor bli utsatt for vold også utsettes for en form for vold. En kartlegging av familievernets erfaringer med vold fant at barna var involvert i vold mellom voksne i hjemmet i ca. en tredjedel av tilfellene. Dette er i tråd med internasjonal forskning på området. 10

Gjennom snart 25 års arbeid foreligger det mye kunnskap om vold og overgrep mot kvinner og barn - men mest om seksuelle overgrep mot barn. Kunnskapen bærer imidlertid preg av å være fragmentert og lite systematisert.

Det eksisterer langt mer kunnskap om omfanget av seksuelle overgrep enn om fysisk mishandling mot barn. I forhold til dette spørsmålet er det i Norge og Norden gjennomført en rekke undersøkelser. I de norske undersøkelsene strekker tallene seg fra cirka 1 til 31 prosent utsatte av de spurte avhengig av definisjon og kjønn 11. Forskjeller i resultater kan langt på vei forklares med forskjeller i utvalg, måten opplysningene er innhentet, tidspunktet når undersøkelsen er gjennomført og ikke minst definisjonen av seksuelle overgrep. Det laveste estimatet gjelder overgrep mot gutter etter en svært avgrenset definisjon, mens det høyeste estimatet gjelder overgrep mot jenter der for eksempel det å ha vært utsatt for en fremmed blotter én gang er inkludert. Et mer vanlig estimat på bakgrunn av forekomstundersøkelsene, er at de indikerer at 3 til 5 prosent av barn og unge ble utsatt for gjentatte og grove overgrep før de fylte 18 år (jf. vedlegg 1 for kilder).

Det kan virke som om seksuelle overgrep mot barn oftere kommer i hjelpeapparatets fokus enn fysisk og psykisk mishandling av barn. Tall fra overgrepsteamet ved Barneklinikken ved St. Olavs hospital i Trondheim viser at de i løpet av den siste treårsperioden har hatt 60-90 tilfeller med mistanke om seksuelle overgrep per år, mens tilsvarende tall for mistanke om fysisk mishandling var 5 tilfeller per år. Mangel på eksakt kunnskap om utbredelsen av seksuelle overgrep og fysisk og psykisk mishandling av barn gjør det vanskelig å vurdere om den ene overgrepsformen er mer utbredt enn den andre.

I Sverige steg antallet politianmeldelser for vold mot barn mellom 0-6 år på 90-tallet, samtidig som det er indikasjoner på at stigningen skyldes at en økende andel av sakene ble politianmeldt. 12 Tilsvarende norske tall mangler. Generelt må det antas at vår motstand mot å se overgrep mot barn er sterkere enn mot å se overgrep mot voksne fordi det er enda mer smertefullt å avdekke og «se» overgrep mot barn. Dette tilsier at mange barn lever med overgrep uten at disse blir avdekket - både seksuelle overgrep og fysisk mishandling. Det kan imidlertid være at hjelpeapparatet er blitt flinkere til å fange opp seksuelle overgrep enn fysisk mishandling av barn.

Det er generelt behov for mer kunnskap om utbredelsen av og årsaken til barnemishandling i Norge. Departementet vil gjennomgå forskning om omfanget av barnemishandling, årsakene til dette og hvilke tiltak som er mulig å sette inn og vurdere behovet for ytterligere forskning.

6.2.2 Politiets rolle i møtet med familier der det utøves vold

Politiet har en sentral rolle i arbeidet for å bekjempe vold i familien. Oslo og Bergen politidistrikter har siden 1999 gjennomført et prøveprosjekt for å styrke politiets behandling av saker om vold i familien. Sakene er gitt høyere prioritet og det er ansatt en egen koordinator som har særskilt kompetanse på dette feltet. Gjennom mer aktiv bruk av offentlig påtale og sterkere vekt på bevissikring har antallet anmeldelser av vold i familien økt markant i prosjektperioden. Basert på de gode erfaringene fra prosjektene er det fra 1. juli 2002 etablert en ordning med familievoldskoordinatorerved hvert av landets 27 politidistrikter. Koordinatoren skal sørge for at offeret og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet - både menneskelig og politifaglig. Dette kan bidra til å senke terskelen for å kontakte politiet og dermed bidra til flere anmeldelser.

For ytterligere å styrke politiets kompetanse på dette feltet har Politidirektoratet sendt ut en instruks og en håndbok for hvordan disse sakene skal håndteres. Instruksen inneholder også en oversikt over praktiske beskyttelsestiltak som kan iverksettes i situasjoner der kvinnen er utsatt for alvorlige trusler.

6.2.3 Hva kjennetegner menns vold i familien?

En overordnet politikkutforming på feltet må ta utgangspunkt i de forståelser som foreligger om vold i familien, og en må se sammenhengen mellom voldsbruk og behovet for en effektiv likestillingspolitikk og en politikk for å sikre barns rettigheter. En helhetlig og enkel definisjon av fenomenet menns vold mot kvinner er vanskelig. Fenomenet må forstås utfra to hoveddimensjoner - voldens art og konsekvensene av volden slik dette utvikler seg over tid, satt inn i både en samfunnsmessig ramme og den rammen parrelasjonen innebærer. 13

Vold i familien handler blant annet om makt. Makt karakteriseres av forhold mellom individer eller systemer. I forhold til vold er det som oftest fysisk makt som definerer maktforholdet mellom kvinne og mann. Ofte viser menn en manglende forståelse av denne maktposisjonen, de overser den og opplever seg som likeverdige med eller underordnet den kvinnen de utøver vold mot. For denne gruppen er vold et forsøk på å håndtere en følelse av avmakt. Vold mot barn i nære relasjoner bygger i tillegg på psykisk overlegenhet og misbruk av legitim autoritet. Dette gjelder særlig i forhold til mindre barn.

Avmakten kan være knyttet til en følelsesopplevelse, men like gjerne til mange menns manglende forhold til eget følelsesliv. Særlig gjelder dette tradisjonelt umandige følelser som det å føle seg liten, utilstrekkelig, skamfull, krenket, ydmyket. Da oppleves voldsbruk som avmaktens motstykke - utøveren føler seg sterk, initiativtagende, mestrende.

Ansvarsfraskrivelse fra utøverens side er et annet typisk trekk ved vold i familien. Ansvaret blir lagt til noe utenfor en selv, partneren provoserer til et punkt hvor voldsutøveren ikke klarer å beherske seg, eller hun var svært avvisende eller gjorde noe uakseptabelt. Altså er det egentlig hun som har et problem. Også når voksne bruker vold mot barn, har mange voldsutøvere en tendens til å tolke egne handlinger som mer eller mindre rimelige reaksjoner på barns atferd. 14I motsetning til i Norge, tillater mange land fortsatt foreldre å straffe barn fysisk innenfor nærmere bestemte grenser, og i disse landene kan voldsutøverne til dels også oppfatte egne handlinger som legitime.

Et annet typisk kjennetegn ved vold og overgrep mot kvinner og barn i familien er usynliggjøringen. Dette har sammenheng med at handlingene har hjemmet og familien som arena, noe som har bidratt til å privatisere volden, at den blir holdt skjult for sosiale nettverk, at det er knyttet sterke krav om hemmeligholdelse til mishandling og seksuelle overgrep mot kvinner og barn, og at ofre for vold og seksuelle overgrep opplever skam og skyldfølelse knyttet til handlingene. For de aller fleste menn er det å utøve vold knyttet til skam og skyldfølelse.

Regjeringen ønsker å gjøre familierelatert vold til et sosial- og helsepolitisk tema, i tillegg til det justispolitiske, og gjøre det legitimt å snakke om den. Uten å sette ord på vold og overgrep, holdes handlingene utenfor den sosiale virkelighet. Da er det heller ikke mulig å forebygge og behandle.

6.2.4 Myter om vold i familien

Det hersker mange myter om vold i familien, ofte «servert» og vedlikeholdt i mediebildet. En utbredt oppfatning er at vold mot kvinner og barn bare finner sted i befolkningens lavere sosiale lag, og at voldsutøveren er alkoholisert, arbeidsledig eller innvandrer. Det er viktig at mytene ikke danner utgangspunkt for politikken på feltet. Uheldige følger av eksistensen av myter bør bekjempes. Undersøkelser viser at både kvinnemishandling og seksuelle overgrep mot barn finner sted i alle sosiale lag og i familier med ulik kulturell bakgrunn. Oftest dreier det seg om nær slekt eller omgangskrets.

Myter om vold flytter oppmerksomheten bort fra det allmenne og typiske. Moderne media spiller dessverre en sentral rolle i slik «erkjennelsesforskyvning». Dette har en rekke konsekvenser for arbeidet med å sikre kvinner og barn en voldsfri tilværelse i hjemmet og gjør det vanskeligere å avdekke vold mot kvinner og barn. Når søkelyset rettes mot den «pedofile» lokkemannen i parken - kan man glemme hjemmet som mulig arena for seksuelle overgrep. Slike myter bidrar også til manglende gjenkjennelse hos menn som begår seksuelle overgrep og som ikke oppfatter seg selv som «pedofile». Dermed er de også til hinder for erkjennelse av ansvar for egne handlinger hos utøverne.

En annen slik myte er at mødre konstruerer falske anmeldelser om incest i den hensikt å vinne i en konflikt med barnets far om hvem som skal ha omsorg og samvær med barna. Denne oppfatningen står i kontrast til undersøkelser som viser at mødre er tilbakeholdne, forsiktige og viser en sterk motstand mot å fremstille sin tidligere ektefelle som overgriper. 15 Myten om falske anmeldelser kan ha bidratt til at domstolene er tilbakeholdne med å la mistanke om seksuelle overgrep mot barn eller annen vold i familien bli et sentralt moment i vurderingen av omsorg og samvær i barnefordelingssaker. Regjeringen ønsker å følge nøye med i barnefordelingssaker som dreier seg om samvær.

6.3 Barn som vokser opp i familier der det utøves vold

Å vokse opp i familier der det utøves vold kan innebære å bli fysisk og psykisk mishandlet og utsatt for seksuelle overgrep. Mange barn er også vitne til vold i familien. 16 Barna ser og hører vold, frykter vold, opplever ettervirkningene av vold, i tillegg til de som selv utsettes for vold i sin familie. På denne bakgrunn kan det være vanskelig å skille gruppen som «bare» er vitne til vold fra gruppen barn som utsettes for vold. 17

At barn tar skade av å bli utsatt for fysisk mishandling eller seksuelle overgrep er veldokumentert. Forskning viser imidlertid at barn også tar skade av å leve i en situasjon der de er vitne til voldshandlinger mot, som oftest, mor. Innen faglitteraturen fremheves stadig oftere at mange barn som vokser opp med vold i familien lider av post-traumatiske stressproblemer i likhet med deres mødre. En oversiktsartikkel som tar for seg 31 forskningsprosjekter om barn som deltakende vitne til vold i hjemmet viser en vesentlig høyere forekomst av atferdsvansker, emosjonelle og kognitive vansker hos disse barna enn i kontrollgruppen. Kunnskap om barns oppvekst i familier med vold har derfor ført til at mange anser vold overfor en voksen som barnet har en nær relasjon til som barnemishandling. Dersom en slik oppfatning legges til grunn, vil barn som vokser opp i et hjem hvor det utøves vold mellom voksne anses å være utsatt for omsorgssvikt i likhet med barn som selv blir utsatt for fysisk mishandling.

Regjeringen vil følge opp ny kunnskap gjennom en sterkere satsning for å hjelpe barn som vokser opp i familier med vold. Regjeringen er videre opptatt av at det å være vitne til vold kan ha konsekvenser for egen voldsutøvelse senere i livet. Barn som har vært vitne til vold i hjemmet har blant annet større sannsynlighet for selv å bli offer for vold og selv bli utøver av vold 18. Det bør samtidig poengteres at slike ettervirkninger varierer betydelig for begge kjønn. 19 Innsikt i voldens virkning på barn vil imidlertid få konsekvenser for det voldsforebyggende arbeidet som gjøres av de ulike instanser som har del i ansvaret.

Et samlivsbrudd med voldsutøveren er ingen garanti for at volden tar slutt. Den svenske undersøkelsen «Slagen Dam» viste at en tredjedel av de kvinnene som hadde en partner som utøvde vold mot dem, var blitt utsatt for trusler etter separasjonen, mens hver tiende kvinne hadde opplevd fysisk eller seksuell vold etter separasjonen. 20 Det er også slik at volden kan eskalere i forbindelse med samlivsbruddet. Eriksson fremhever at både kvinnen og barna kan være mer utsatte for vold i bruddfasen. Fars samvær med barna er videre et forhold som forutsetter et samarbeid foreldrene i mellom. Imidlertid er dette også en situasjon som innebærer en risiko for vold mot mor. Også barna risikerer å bli eksponert for vold i denne sammenheng - ved at barna blir vitne til vold mot mor. 21

6.3.1 Oppfølging av barn på krisesentrene

I de siste årene har krisesentrene, myndigheter, forskere m.fl. rettet oppmerksomhet mot og uttrykt bekymring for barnas situasjon på krisesentrene. Barna må sees på som selvstendige brukere av krisesentrene og at tjenesten må ha et barneperspektiv. Samtidig følger det av den ideologiske forankringen hos krisesentrene at de først og fremst har hatt som formål å hjelpe kvinner i krise. Det kan dermed oppstå motstridende interesser mellom hensynet til mor og hensynet til barnet. Motsetningen trer klarest frem i tilfeller der den mishandlede moren selv har utøvd vold mot barnet.

Ved enkelte krisesentre i de større byene er innvandrerbarna overrepresentert. Dette er en tendens som har forsterket seg de senere årene. Dette gir særlige utfordringer med sikte på å ivareta disse barnas behov på en tilfredsstillende måte.

En økende andel av de som arbeider på krisesentrene har relevant fagutdanning. Ikke minst gjelder dette de som arbeider med barna. De har ansvar for tilrettelegging av dagliglivets rutiner, omsorg, aktiviteter og andre tiltak for barna mens de er på krisesentrene.

Regjeringen vil arbeide for at alle krisesentre blir bedre i stand til å ivareta barns behov. Dialogen med kommunene som ansvarlig myndighet for dette lavterskeltilbudet, blir svært viktig framover. Det er behov for å formidle og øke kunnskapsgrunnlaget om barn som opplever vold i familien, både i forhold til teoretiske kunnskaper og praktiske løsninger og tiltak. Med sikte på å forbedre situasjonen for barn på krisesentre og å følge opp barna etter at de flytter hjem er det skissert ulike tiltak i St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet i kap. 6.1.4 Barn som opplever vald i heimen. Regjeringen vil utforme en veileder om barn på krisesentre og vurdere kurstilbud til fast ansatte og frivillige. Veilederen vil omtale samarbeidsformer mellom krisesentre og det offentlige hjelpeapparatet når det er nødvendig.

Den kommunale barneverntjenesten kan være en nyttig og nødvendig samarbeidspartner for krisesentrene. Et slikt samarbeid reiser imidlertid noen problemstillinger. Både mor og barn kan ha blitt truet med, eller ha den oppfatning at dersom de forteller noen om volden, vil barnevernet overta omsorgen for barna. Dette kan skape en tilbakeholdenhet hos brukerne mot at barnevernet kobles inn. Denne tilbakeholdenheten er noe av bakgrunnen for at Krisesentersekretariatet (som er en interesseorganisasjon for en del krisesentre) har vært skeptisk til at krisesentrene skal ha en plikt til å melde fra til barnevernet der mor flytter tilbake til en voldelig far/partner og hvor det er berettiget frykt for at barnet vil lide overlast. Dersom krisesentrene pålegges en slik plikt kan dette føre til at kvinnene unnlater å oppsøke krisesentrene. Det er et klart behov for et nærmere samarbeid mellom krisesentrene og barnevernet.

Regjeringen mener at barn ikke bør utsettes for risikoen ved å vende tilbake til en far som utøver vold, og vil derfor vurdere å pålegge krisesentrene en plikt til å melde fra til barnevernet der mor flytter tilbake til en voldelig far/partner og hvor det er berettiget frykt for at barnet vil lide overlast.

Barne- og familiedepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som skal drøfte problemstillinger knyttet til påstander om overgrep i barnefordelingssaker og problemstillinger knyttet til fiktiv identitet samt problemstillinger knyttet til krisesentrene og taushetsplikt.

Regjeringen vil utarbeide informasjonsmateriell som spesielt retter seg mot å gi barneverntjenesten økt kompetanse om vold i familien og om ulike andre instansers ansvar og oppgaver.

Familievernet vil også få større oppgaver i forhold til familier der det utøves vold.

Kvinnevoldsutvalget, jf. 6.5.6, skal også se nærmere på taushetsplikt. Utvalget skal:

« . . . foreta en vurdering av hvorvidt dagens taushetspliktsregler er til hinder for nødvendig samarbeid mellom politiet, helse- og sosialtjenesten, barnevernet og eventuelt andre i arbeidet for å bistå voldsutsatte kvinner.»

6.3.2 Oppfølging av barn i familier med vold - barnevernets særlige ansvar

En sentral utfordring i det videre arbeidet vil være å følge opp alle barn som lever med vold i sine nære relasjoner. Det er i denne sammenheng behov for å tydeliggjøre bl.a. barneverntjenestens ansvar. Det kan imidlertid oppstå usikkerhet om ansvar og tilnærming i saker som handler om barn som er vitne til vold mellom foreldrene. Usikkerheten knytter seg blant annet til hvilke tilnærminger og virkemidler som skal brukes der familien tier om volden, eller ikke vil ta i mot hjelp i frykt for at barnet skal tas ut av hjemmet. Usikkerheten kan også knyttes til at det kan være vanskelig metodisk å dokumentere volden, dvs. dens form og omfang. En måte å redusere usikkerheten på, er å tilføre barneverntjenesten økt kompetanse om konsekvenser av vold for barn, og gi barneverntjenesten, barnehagepersonell, skolene og fritidsledere kunnskap om de signaler og symptomer barn har på at de blir mishandlet fysisk eller er vitner til vold i familien. Når det gjelder praktiske tilnærminger i arbeidet med familiene, viser erfaringer at det er hensiktsmessig å tilby hjelp rett etter at voldsutøvelsen har funnet sted fordi det da er lettest å komme i dialog med familien. Oppfølgingssamtaler med barnet i fokus kan være ett virkemiddel (jf. prosjekt ved Barnevernvakten i Oslo i 2000). I arbeidet med familiene kan det også være viktig å fokusere på mors og fars foreldrerolle, og å presisere for voldsutøveren at vold er uforenlig med en trygg og omsorgsfull foreldrerolle.

I St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet er det foreslått at Barne- og familiedepartementet i samarbeid med andre tilgrensende statlige styresmakter skal ta initiativ til å få utarbeidet informasjonsmateriell om barn som opplever vold i hjemmet, og det ansvaret ulike instanser har i slike saker. Departementet vil understreke at lokale og regionale myndigheter har plikt til å verne barn mot fysisk og psykisk vold.

I Barnevernmeldingen påpeker regjeringen også at utfordringene barnevernet og andre instanser møter i seksuelle overgrepssaker, ikke på noen måte er løst. Komiteen gav også uttrykk for dette i Innst. S. nr. 121 for 2002-2003 om samme melding, og Stortinget sluttet seg til denne vurderingen. Stortinget fattet i den forbindelse følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse». 22

Prosjektet Støtte til seksuelt misbrukte barn 2002-2003 har som formål å bedre tilbudet om utredning, diagnostisering, behandling og støtte til seksuelt misbrukte barn. Gjennom prosjektet er det etablert regionale ressursmiljøer for å øke kunnskap og kompetanse i tjenesteapparatet. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn har siden 2000 vært en del av prosjektet. Tiltakene i prosjektet videreføres i 2003. Prosjektrapporten vil foreligge våren 2003 og vil danne grunnlag for videre arbeid med kompetanse, behandlingstilbud og oppfølging fra sosial- og helsesektoren. Varige strukturer for det regionale og lokale arbeidet rettet mot barn som blir utsatt for overgrep, grov omsorgssvikt og seksuelt misbruk, vurderes i løpet av 2003 og 2004. Ressurssenter for seksuelt misbrukte skal videreføres innenfor rammen av Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (jf. 6.5.3).

Regjeringen vil utarbeide en samlet plan mot seksuelle overgrep mot barn og utvide perspektivet til også å omfatte fysiske overgrep mot barn. Dette skal ikke være til hinder for fortløpende å sette i verk aktuelle tiltak.

I barnevernmeldingen behandles spørsmålene om samarbeid mellom ulike etater og instanser. Barnevernloven pålegger barnevernet å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse barnevernets oppgaver. Barnevernet er avhengig av samarbeid for å kunne utføre det arbeidet det etter loven skal gjøre: oppdage problemer og sette inn tiltak som kan forebygge ytterligere problemutvikling.

Statliggjøringen av det fylkeskommunale barnevernet og familievernet i fem regioner, med et bredt tilfang av kompetanseenheter, vil kunne bidra til økt kompetanse- og kunnskapsbasert veiledning overfor det kommunale barnevernet.

I dag er det ingen etat som har et klart hovedansvar for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunen. Regjeringen mener at det er viktig å sikre en slik funksjon i framtiden, blant annet for å unngå gråsoner mellom tjenestene, men først og fremst for å sikre en koordinert forebyggende innsats når det gjelder utsatte barn og unge. En slik koordinerende instans skal sørge for god kommunikasjon mellom tjenestene og for at det handles tidsnok. Den koordinerende instansen skal også bidra til at andre etater og tjenester gjør tilstrekkelig for spesielt utsatte grupper. Etter regjeringens syn er det mye som taler for at barnevernet bør kunne ta på seg denne oppgaven, men at det er opp til den enkelte kommune å organisere dette. Under behandlingen av barnevernmeldingen sluttet Stortinget seg til regjeringens syn på dette spørsmålet. 23

Barnemishandling er straffbart, men anmeldes sjelden til politiet, et faktum som gir grunn til bekymring for skjult vold mot barn. Barnevernet er avhengig av å få opplysninger fra andre etater/tjenester og privatpersoner når det gjelder vold og mishandling mot barn. Offentlige myndigheter har opplysningsplikt til barnevernet ved mistanke om mishandling eller grove overgrep i hjemmet. Barnevernet har ingen anmeldelsesplikt til politiet i saker om mishandling/overgrep mot barn. Barnevernet har imidlertid en opplysningsrett/anmeldelsesrett i slike saker. Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at barnevernet har en selvstendig plikt til å beskytte barn som er utsatt for alle former for omsorgssvikt, herunder mishandling og overgrep.

6.3.3 Mistanke om vold og overgrep i barnefordelingssaker

I noen barnefordelingssaker kommer en av foreldrene med påstander om at den andre forelderen er uskikket til å ha barnet boende hos seg eller til å ha samvær med barnet. Årsaken kan være at det er fare for at barnet vil bli utsatt for overgrep. Det kan dreie seg om fysisk vold, seksuelle overgrep eller at barnet er vitne til fysisk vold mot en nærstående person.

I et datamateriale som bygger på samtlige lagmannsrettsdommer som er registrert i Lovdata for årene 1998, 1999 og 2000 som omhandler fast bosted for barn, i alt 129 saker, ble det i 23 prosent av dommene (i alt 30 saker) nevnt vold og overgrep i domsteksten. Det var 20 saker der vold mellom familiemedlemmer ble nevnt. I 10 saker blir seksuelle overgrep nevnt. Det er klare indikasjoner på at rettsapparatet ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse i barnefordelingssaker der det foreligger mistanke om vold og overgrep (jf. vedlegg 2).

Regjeringen er opptatt av at hensynet til barnet skal bli tilstrekkelig ivaretatt i slike saker.

Det er ofte vanskelig å bevise at vold og overgrep har funnet sted. Det gjelder særlig seksuelle overgrep, men også fysisk mishandling og i hvilken grad barnet er vitne til vold kan være vanskelig å dokumentere. Det er viktig at retten ikke legger vekt på enhver påstand om vold og overgrep. På den annen side må det ikke stilles for strenge krav til bevis slik at barn utsettes for en risiko for vold og overgrep.

Spørsmålet blir med andre ord; hvor sikker skal retten være på at det foreligger en risiko for vold og overgrep mot barnet før den bestemmer at den påståtte overgriperen ikke kan ha samvær med barnet eller ha barnet fast boende hos seg?

Behandlingen av påstander om vold og overgrep i barnefordelingssaker reiser kompliserte problemstillinger, som skal drøftes nærmere i den departementsnedsatte arbeidsgruppen, jf. 6.3.1. Det skal blant annet vurderes om det er behov for en klargjøring i barneloven av hvilke krav til bevis som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om vold og overgrep, for å sikre at hensynet til barnet blir tilstrekkelig ivaretatt i disse sakene.

I barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om vold og overgrep mot barn kan det også være spesielt behov for hjelp fra sakkyndige. Etter gjeldende rett heter det at sakkyndige bør uttale seg i saker der det trengs. Arbeidsgruppen skal også vurdere hvorvidt det bør innføres en plikt til å oppnevne sakkyndige i saker der det fremkommer påstander om vold og overgrep som ikke uten videre fremstår som grunnløse, samt om det kan være behov for økt kompetanse blant dommere når det gjelder vold og overgrep mot barn.

Arbeidsgruppen skal videre vurdere hvorvidt meklere og eventuelt andre skal ha en plikt til av eget tiltak å varsle domstolene dersom de får kjennskap til alvorlige forhold som mishandling eller grov omsorgssvikt. En slik opplysningsplikt reiser imidlertid en rekke praktiske problemstillinger, samt at den kan ha en negativ effekt på forholdet mellom mekler og foreldre. På den annen side kan ulike etaters taushetsplikt føre til at avgjørelser i barnefordelingssaker blir truffet på sviktende grunnlag.

Samvær under tilsyn kan være en løsning som sikrer fortsatt kontakt mellom barnet og samværsforelderen der det er ønskelig samtidig som barnet sikres mot vold og overgrep. Ved vurderingen av om samvær med tilsyn skal tilkjennes, er det viktig at retten tar hensyn til eventuelle skadevirkninger tidligere vold og overgrep kan ha påført barnet. Dersom det legges til grunn at barnet har vært utsatt for vold og overgrep fra en av foreldrene, kan skadevirkningene for barnet være av en slik art at det ikke vil være til barnets beste å ha samvær, selv om barnet sikres mot fremtidige overgrep ved tilsyn. Arbeidsgruppen drøfter bruken av tilsyn under samvær og behovet for å understreke i barneloven at det er en forutsetning for retten til samvær at samvær er til barnets beste.

Slik situasjonen er i dag er det ingen instanser som har plikt til å føre tilsyn i slike saker. Retten har ikke myndighet til å pålegge for eksempel sosial- eller barneverntjenesten en slik oppgave. Det kan derfor ofte være vanskelig å finne frem til en person som kan påta seg tilsynet. I mange tilfeller vil konsekvensen bli at samvær ikke kan gjennomføres. For å sikre at det faktisk blir ført tilsyn under samvær, drøfter arbeidsgruppen å pålegge en offentlig instans, for eksempel barneverntjenesten, et slikt ansvar. 24

6.4 Vern av trusselutsatte kvinner og deres barn

6.4.1 Voldsalarm

I Norge ble forsøksordningen med voldsalarmer for trusselutsatte iverksatt som en prøveordning i 1997 og gjort permanent i 1999. Per februar 2003 var det utplassert totalt 938 stasjonære alarmer. Hovedtyngden av de som får tildelt alarm er kvinner, for hele perioden utgjør de omlag 90 prosent av brukerene. Dette er i tråd med intensjonen bak innføringen av ordningen, der voldsalarmen i første rekke var tiltenkt trusselutsatte kvinner, men kunne også tildeles eldre som ble utsatt for trusler for eksempel fra barn. Politidirektoratet samarbeider med Oslo Politidistrikt om et pilotprosjekt for bruk av mobile alarmer.

6.4.2 Besøksforbud

I 1994 ble det vedtatt en ny § 222a i straffeprosessloven om besøksforbud som ikke er et ledd i en strafferettslig reaksjon.

Formålet med bestemmelsen er å øke tryggheten for ofre for vold, trusler, trakassering, mv. Ikke minst i saker om familievold og kvinnemishandling vender gjerningsmannen ofte tilbake til sitt offer. Derfor er det behov for å forebygge nye krenkelser ved å kunne forby gjerningsmannen å oppsøke offeret. Besøksforbud kan også nedlegges overfor noen som foreløpig ikke har utøvd vold eller på annen måte har krenket en annens fred - så lenge det er risiko for at han vil gjøre det.

Et besøksforbud innebærer at en person forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Forbud kan nedlegges når det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred. Besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a kan nedlegges uten tilknytning til en straffesak. Det kan nedlegges på begjæring av den forbudet skal beskytte, eller når det finnes påkrevet av allmenne hensyn. Anmeldelse er ikke et vilkår.

Påtalemyndigheten nedlegger besøksforbud. Men alle beslutninger om å nedlegge besøksforbud må snarest mulig, og senest innen fem dager, bringes inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse.

I 2001 ble straffeloven § 342, som blant annet setter straff for brudd på straffeprosessloven § 222a, endret. Strafferammen ble hevet for å utvide adgangen til å pågripe og varetektsfengsle ved brudd på besøksforbud. Botalternativ ble innført for å åpne for å ilegge forelegg for mindre alvorlige overtredelser og dermed sikre en raskere reaksjon. Forsøk samt alle former for medvirkning ble gjort straffbart.

10. januar 2003 trådte endringer i reglene om besøksforbud i kraft. Dette innebærer bl.a. at straffeprosessloven nå gir klar hjemmel for å forby den forbudet retter seg mot, å oppholde seg i sitt eget hjem.

Stortinget vedtok nylig at en person som står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet, kan gis tillatelse til å benytte andre personopplysninger om seg selv enn de virkelige (fingerte personopplysninger). Fingerte personopplysninger kan også gis andre personer som bor i samme husstand, 25det vil si at også barn kan få fingerte personopplysninger.

6.4.3 Fiktiv identitet

Behovet for sperret adresse eller fiktiv identitet hos en kvinne som har omsorg for barn, utløser særlige problemer i forhold til barnelovssakene, dersom slikt vedtak blir fattet.

I Ot.prp. nr. 117 (2001-2002) står følgende om hva som må til dersom et identitetsbytte skal kunne gi effektiv beskyttelse:

«..må den trusselutsatte være innstilt på å bryte med sitt tidligere liv, flytte, skifte arbeid og i mange tilfeller miste eller ha svært begrenset kontakt med familie og venner. Dette er et paradoks idet det er den truede - og ikke den eller de personer som faktisk forårsaker den uholdbare situasjon - som bærer byrden. I ekstreme tilfeller kommer man imidlertid ikke utenom dette.» 26

Trusselutsatte kvinner og deres barn er en viktig målgruppe for ordningen med etablering av fiktiv identitet. Regjeringen er svært opptatt av at denne ordningen også skal være en reell mulighet for trusselutsatte kvinner med barn. Imidlertid kan det slik lovverket er i dag, oppstå problemer i tilknytning til samværsrett, foreldreansvar og retten til opplysninger om barnet, som kan gjøre det umulig for mor og barn å benytte seg av ordningen med fiktiv identitet.

Samvær mellom far og barn, fars utøvelse av foreldreansvaret27 og retten til å motta opplysninger fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, kan føre til at mors fiktive identitet blir avslørt. Imidlertid kan ikke en avgjørelse om samvær eller foreldreansvar automatisk oppheves når mor og barn får tillatelse til å leve under fiktiv identitet. En slik løsning ville i realiteten innebære at politidirektoratet, som kan avgjøre om en person skal gis tillatelse til å benytte fiktiv identitet, også fikk myndighet til å overprøve en avgjørelse i en barnefordelingssak.

Dersom mor lever med fiktiv identitet av frykt for en annen enn barnets far vil vurderingen av barnets beste kunne slå annerledes ut, enn når mor er utsatt for trusler fra barnets far. Barnets beste kan i slike tilfeller være å flytte til far. Ved vurderingen av hva som er barnets beste bør det blant annet legges vekt på hvorvidt det er mulig for mor å ha samvær med barnet uten at hennes identitet avsløres.

Den departementsnedsatte arbeidsgruppen, jf. 6.3.1 og 6.3.3 skal foreslå løsninger som sikrer at ordningen med fiktiv identitet kan gi effektiv beskyttelse også for kvinner med barn og drøfte forholdet til samværsretten, foreldreansvar og retten til opplysninger om barnet.

6.5 Styrking av innsatsen mot vold i familien

Regjeringen vil styrke hjelpeapparatet i forhold til den volden som finner sted i familien. Det er behov for raskere og mer målrettet innsats med sikte på hjelp til personer som er ofre for vold i familien. Det er viktig både for å hindre lidelse, men også for å motvirke at volden reprodusere. Det må legges et brukerperspektiv på utviklingen av politikken og på iverksettelsen av nye tiltak. Regjeringen vil i denne sammenheng særlig rette oppmerksomheten mot kvinner med minoritetsbakgrunn. Erfaringer fra krisesentrene i de store byene viser en sterk overrepresentasjon av kvinner med utenlandsk eller minoritetsbakgrunn, herunder også kvinner gift med norske menn.

Regjeringen vil utvikle strategier for generell forebygging, med vekt på hvordan jenter og gutter blir møtt og selv møter kjønnsdimensjonen i barnehage, skole, idretts- og organisasjonsliv og i kulturlivet. Det er en utfordring at omfattende offentlige sosialiseringsarenaer som barnehage og skole er kvinnedominerte arbeidsplasser, der virksomheten kanskje fungerer mer på jenters enn på gutters premisser. Med den store mangelen på ansatte menn i barnehager og skoler opplever jentene sine kvinnelige rollemodeller foran seg hver dag, mens guttene mangler sine mannlige modeller. Dette innebærer at det blir nødvendig å forsterke innsatsen som er gjort de siste årene for å øke andelen menn i barnehage og skole.

6.5.1 Koordinering av hjelpetilbudet

En bedre koordinering av hjelpetilbudet bør innebære en effektivisering av det offentliges ressurser og ikke minst bidra til å gi den enkelte mer effektiv og bedre hjelp. Dette har vært en sentral problemstilling og viktig i forhold til tiltakene i handlingsplanen Vold mot kvinner (1999-2003). Med bakgrunn i blant annet regionale forsøk og regionale kurs vil regjeringen i dialog med Kommunenes sentralforbund samle erfaringer som vil kunne nyttes lokalt. Utredningen av regionale og lokale tilbud til ulike grupper av volds- og traumerammede som gjennomføres i Sosial- og helsedirektoratet (jf. 6.5.3) skal også ligge til grunn for vurderingen av et helhetlig og koordinert hjelpetilbud.

6.5.2 Synliggjøring

Synliggjøring av vold er viktig og samtidig en utfordring. Både hjelpeapparatet (BUP, barnevern, helsetjenesten, familievern) og barnehager og skoler kan overse den volden som finner sted innenfor hjemmets fire vegger. Det ligger innebygget en form for «motstand mot kunnskap» i vår evne til å se denne type vold og overgrep. Motstanden kan ha sammenheng med at dette er ubehagelig eller smertefull kunnskap. Motstanden kan også ha sammenheng med manglende kompetanse og virkemidler.

Familievold er ikke et privat anliggende. En mobilisering av oss som medborgere og naboer må til for å bekjempe familievolden. Man bør «bry seg» og melde fra om familievold til politi og/eller hjelpeapparatet.

6.5.3 Kunnskaps- og kompetanseutvikling

Kompetansen innenfor volds- og traumeområdet er fragmentert og ulikt utviklet. Særlig gjelder dette i behandling av voldsutsatte. Kompetansen er splittet opp ved at kompetansemiljøene har rettet søkelyset mot ulike grupper voldsutsatte. Viktige forutsetninger er at det finnes tilbud som bidrar til å heve kompetansen om vold i familien og at disse blir prioritert. Som ledd i oppfølging av handlingsplanen Vold mot kvinner ble det i 2002 gjennomført regionale kompetansegivende kurs om vold i familien. Disse kursene hadde som et av flere siktemål å legge til rette for videre samarbeid mellom ulike sektorer. Erfaringer fra gjennomføringen av kursene viste at tilbudet nådde godt frem til enkelte yrkesgrupper og i mer begrenset grad ble benyttet av andre. I en ny handlingsplan med arbeidstittel vold i nære relasjoner som vil bli lagt fram i løpet av 2003 vil regjeringen bygge på en vurdering av de samlete erfaringer med gjennomføring av disse kursene.

Kunnskap om vold kan også utvikles gjennom undervisningstilbud på grunn-, videre- og etterutdanningsnivå innenfor en rekke fagfelt. Det er viktig at hjelpeapparatet og de offentlige tjenestene (barnehager, skoler etc.) i kommunene satser på å skolere medarbeidere slik at de har tilstrekkelige og adekvate kunnskaper i møte med voldsofre og utøvere og til å drive voldsforebyggende arbeid.

Kompetansen om menn og voldsbruk er spredt og fragmentarisk, samtidig som kunnskapen er omfattende. Det er et mål å gjennomgå kunnskapstilfanget og omsette dette til relevant og tilgjengelig kompetanse. Dette betyr bedre behandling på lenger sikt. Slik behandling vil være nødvendig for å kunne endre voldelige menns adferd slik at volden ikke gjentar seg.

Justisdepartementet tar i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Forsvarsdepartementet sikte på å etablere Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumer fra 2004. Formålet er å styrke en helhetlig forskning og kompetanseutvikling, kompetansespredning og veiledning og utdanning innen feltet vold og traumer.

Sosial- og helsedirektoratet gjennomfører en egen utredning av det regionale og lokale tilbudet og kompetansen når det gjelder ulike grupper volds- og traumeutsatte (inkludert seksuelt misbrukte barn, voldtektsutsatte etc.). Utredningen vil være ferdigstilt i 2004. På bakgrunn av denne utredningen vil det kunne vurderes behov for tiltak regionalt og lokalt for å bedre tilbudet bl.a. til voldsutsatte kvinner og seksuelt misbrukte barn. Erfaringene fra prosjekt Støtte til seksuelt misbrukte barn, jf. 6.3.2, vil også legges til grunn for eventuelle tiltak.

Menns vold mot kvinner vil også være en integrert del av et forskningsprogram som de nordiske likestillingsministrene har vedtatt, og som tar sikte på å skaffe forskningsbasert viten om utvikling av maskuliniteter i Norden. Særlig interesse vil det ha på lengre sikt å kunne se om fedres uttak av fødselspermisjon får betydning for omfanget av menns voldsbruk i familien.

I regi av Norges forskningsråd pågår flere store forskningsprosjekt om ulike sider ved voldsproblematikken, blant annet om vold mot funksjonshemmede kvinner, om vold og overgrep blant innvandrerkvinner og flere prosjekter om vold i familien.

Under Nordisk Ministerråds nordiske forskningsprogram «Kön och våld» er det i perioden 2000-2004 bl.a. etablert et nordisk nettverk om forskning og praksis om barn som opplever vold i sine familier. Prosjektet skal bidra til kunnskapsutvikling på feltet gjennom oppbyggingen av nettverk og utarbeiding av en kunnskapsoversikt over forskning om barn som opplever vold, og over modeller for tiltak overfor barn.

Høsten 2000 ba Stortinget regjeringen om å utrede muligheten for å etablere en kunnskapsbase med kompetanse på seksuelle overgrep mot barn for eksempel knyttet til Kriminalpolitisentralen (Kripos). Som en konsekvens av dette og av forslag fra Kripos i Stortingsmelding nr. 52 (2001-2002), jfr. Innst.S. nr. 76 (2001-2002), ble det opprettet flere stillinger i Kripos øremerket oppbygging av kompetanse på seksuelle overgrep mot barn. Kripos bistår blant annet lokale politidistrikt i saker om seksuell overgrep mot barn etter anmodning fra politiet.

6.5.4 Søkelys på mannen som overgriper

Et vesentlig arbeid gjenstår for å minske og helst fjerne menns vold mot kvinner og barn. Det er viktig å fortsatt være bevisst på at det er mannen som er ansvarlig for at han utøver vold, og når han innser dette og handler deretter, vil familien, ekteskapet og foreldreansvaret kunne styrkes. Volden er omfattende og livsødeleggende. Alle grupper, instanser og organisasjoner som arbeider med vold bør utvikle nettverk og drøfte strategier for hvordan et samfunn kan utvikle redskaper som arbeider mot voldsbruk og mot «privatiseringen» av menns vold i hjemmet.

I dag er det i hovedsak fire instanser som arbeider med menns vold mot kvinner - Institutt for klinisk sexologi og terapi, Prosjekt Sinnemestring ved Brøset i Trondheim (Regionalt kompetansesenter for fengsels-sikkerhets- og rettspsykiatri for Midt-Norge), Alternativ til Vold (ATV) i Oslo, Langesund og Drammen, og noen familievernkontor, bl.a. familievernkontoret i Molde med prosjektet «Privatisert vold i familien».

Regjeringen støtter økonomisk det nye mannssenteret REFORM, i en prøveperiode på tre år. Senterets hovedfunksjon er å hjelpe menn i krise og nød, respektere menns kriser, rådgi dem i hvordan man kan komme videre og på denne måten bidra til å forhindre at krisene utvikler seg til voldsbruk.

Hvitt bånd er en landsomfattende organisasjon som arbeider for at menn skal ta avstand fra all vold mot kvinner.

Regjeringen vil øke omfanget av og kvaliteten på tilbudet om behandling av personer som begår vold og overgrep. Regjeringen ser behov for at tilbudet når langt flere i hele landet. Regjeringen ser det videre som viktig at det er kontinuitet i tilbudet.

Regjeringen ser det også som en viktig oppgave å sikre at erfaringene fra behandlingstilbudet for menn som begår vold og overgrep, herunder samtalegrupper og gruppebaserte programmer innen kriminalomsorgen, blir evaluert og kunnskapen spredt.

Regjeringen mener at en utfordring i det videre arbeidet må være å få flere menn til å oppsøke og ta i bruk de hjelpetilbudene som finnes. Bekjempelse av vold og overgrep mot kvinner og barn og styrking av familien forutsetter endring av atferd hos mennene. Skal man oppnå endring kreves det et ønske om endring hos mennene selv.

Et behandlingstilbud innenfor strafferettssystemet er forsøkt ved Bergen fengsel der volds- eller sedelighetsdømte tilbys deltagelse i gruppeterapi med gode resultater. Erfaringene fra dette arbeidet bør også videreføres. Innsatsen må imidlertid ikke bare rettes mot dem som allerede har begått overgrep. Det gjenstår et viktig og komplisert arbeid for å kunne forebygge menns førstegangsbruk av vold i familien. Arbeidet er komplisert fordi det er vanskelig å utvikle strategier som direkte retter seg mot personer som enda ikke har begått vold, ut over mer generelle tiltak som kampanjer. Det mangler også virksomme tiltak for risikogrupper. Imidlertid kan familie- og samlivskurs eller fedrekurs være en mulighet - her kan blant annet sammenhengen mellom bruk av vold og menns kriser og behov for dominans være viktige samtaleemner som kan medvirke til forebygging (jf. kap. 2).

6.5.5 Tilrettelagt oppfølging av voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn

Voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn må gis større oppmerksomhet, og utviklingen av krisetilbud må imøtekomme kvinnenes behov bedre enn i dag. På krisesentrene i de store byene er det nå en overvekt av beboere med etnisk minoritetsbakgrunn og de bor ofte på krisesentrene over lengre tid. 28 Viktige grunner til dette kan være mangel på nettverk og svak tilknytning til yrkeslivet. Dette er en sammensatt gruppe. Kommunene må engasjere seg sterkere i denne delen av innvandrings- og integreringsproblematikken.

En særlig vanskelig situasjon befinner de kvinnene seg i som mangler oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Enten de er «trafickert» - har vært utsatt for menneskehandel - eller lever i ekteskap, har de dårligere tilgang til beskyttelse enn andre kvinner som er utsatt for overgrep. De er særskilt utsatte fordi voldsutøveren utnytter kvinnenes usikkerhet og manglende kjennskap til sine rettigheter. Disse kvinnene har behov for kunnskap om egne rettigheter.

Regjeringen mener det må være mulig for de største bykommunene å skreddersy tilbud til denne gruppen og viser bl.a. til den kommende storbymeldinga.

Planene kan blant annet omfatte kvalitetskrav til krisesentre, supplement til krisesentrene i de større byene i form av beskyttede botilbud og evt. flere mindre krisesentre, bedre system for tolketjeneste og hjelp i forhold til varig botilbud. Det er også viktig å bidra til at det offentlige hjelpeapparatet, inklusive politi og helsevesen, får økt kompetanse til å komme denne gruppen i møte.

Med sikte på å bedre livet til kvinner med minoritetsbakgrunn og øke deres sosiale mestring, er det viktig å styrke nettverk og tilknytning til yrkeslivet. Isolasjon, manglende økonomisk selvstendighet og stort omsorgsansvar gjør mange kvinner med innvandrerbakgrunn særlig sårbare. Det er derfor viktig å vurdere hvordan utformingen av arbeidsmarkedspolitikken og familiepolitikken kan møte disse særlige utfordringene. Språkkunnskaper er et viktig kriterium for å komme inn i nettverk, yrkesliv, oppfølging av egne barn m.m. Dialogen med mennene i de ulike innvandrergruppene må intensiveres.

I 2001 søkte 237 utenlandske kvinner gift med norske menn tilflukt på krisesentre. 29 Noen av kvinnene var ikke klar over at deres norske ektemenn hadde vært gift tidligere og at mannen også tidligere hadde mishandlet samlivspartneren. Krisesentrene kan gi eksempler på dette; en kvinne som søkte tilflukt ved et krisesenter i Norge etter å ha blitt mishandlet av sin norske ektemann, ble gjennom oppholdet på krisesenteret klar over at hun var mannens fjerde utenlandske kone og den fjerde ektefellen mannen hadde begått vold mot. Regjeringen har anmodet lovutvalget som skal gjennomgå utlendingsloven om å se på svensk praksis med opplysningsplikt når det gjelder herboende menns behandling av utenlandske kvinner de gifter seg med og mulighet til å avslå en søknad på grunnlag av antakelser om at den norske ektefellen kan være voldelig. Kommunal- og regionaldepartementet har tatt initiativ til at det utarbeides informasjonsmateriell rettet mot kvinner fra noen særlig utsatte områder som gifter seg til Norge, om temaet knyttet til voldelige menn som gjentatte ganger har kortvarige ekteskap med utenlandske kvinner.

6.5.6 Handlingsplaner og utvalg

Handlingsplan mot tvangsekteskap utløp ved årsskiftet 2001/2002. Regjeringen ønsket fortsatt å prioritere arbeidet mot tvangsekteskap og utarbeidet tiltaksprogrammet Fornyet innsats mot tvangsekteskap våren 2002. Syv departementer deltar i samarbeid om oppfølgingen. Dette arbeidet fokuserer på seks hovedområder: Krisehjelp til ungdom, regelverk, utdanningssektoren, kompetanseheving, informasjon og holdningsskapende arbeid og internasjonalt samarbeid. Justisdepartementet fremmer i Ot. prp. nr. 51 (2002-2003) forslag som tydeliggjør at det å tvinge noen til å inngå ekteskap rammes av straffeloven § 222 om tvang og at den skjerpede strafferammen på 6 år kan være aktuell i slike tilfeller. Videre foreslår departementet at påtalen skal være ubetinget offentlig i slike saker. Departementet foreslår også at det skal være straffbart å inngå ekteskap eller partnerskap med personer under 16 år, uavhengig av om det er brukt tvang eller ikke.

Barne- og familiedepartementet sendte i juni 2002 på høring forslag om endringer i ekteskapsloven. Departementet arbeider for tiden med en odeltingsproposisjon der blant annet følgende lovforslag vil bli fremmet: Obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene, adgang for fylkesmannen til å reise sak om et ekteskaps gyldighet, og en tydeliggjøring i barneloven av at foreldre ikke kan inngå bindende avtale om ekteskap på vegne av sine barn.

Det arbeides også videre med et forslag om at fylkesmannen skal kunne erklære et ekteskap som ugyldig der begge parter erklærer at det foreligger et tvangsekteskap. Det er viktig å finne frem til en løsning som ivaretar hensynet til å hjelpe en eller begge parter ut av ekteskap inngått ved tvang, samtidig som rettssikkerhetsaspektet blir tilstrekkelig ivaretatt. Forslag om at aldersgrenser for ekteskap inngått i utlandet bør fremgå av ekteskapsloven, vil også bli nærmere utredet.

Handlingsplan mot kjønnslemlestelse ble lagt fram i desember 2000 og er supplert med dokumentet Regjeringens innsats mot kjønnslemlestelse i 2002.Nye tiltak vil vurderes fortløpende. Åtte departementer har ansvar for oppfølgingen. De fleste av tiltakene i handlingsplanen implementeres gjennom et nasjonalt prosjekt: «OK - omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring». Arbeid mot kjønnslemlestelse vektlegger informasjon og dialog med målgrupper og kompetanseheving av offentlig sektor. Formålet med arbeidet er å hindre at unge jenter blir kjønnslemlestet, samt at kvinner som allerede er kjønnslemlestet skal få den hjelp og støtte de har behov for.

Videreføring av handlingsplanen Vold mot kvinner vil gi større oppmerksomhet mot behandlingstilbudet til menn som utøver vold mot sine nærmeste og bedre ivaretakelse av barn som er utsatt for vold eller vitne til vold i familien. Oppfølgingen vil også spesielt fremme tiltak for å bedre utenlandske og minoritetskvinners situasjon.

I rapporten Kompetansetiltak for familievernet er utvikling av kompetanse i forhold til vold i familien identifisert som et viktig satsningsområde. Det er også behov for økt kompetanse i forhold til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det er opprettet et Faglig råd for familievernet som skal bistå departementet i arbeidet med å gjennomføre tiltak i forhold til bl.a. disse utfordringene.

Kvinnenes behov for kunnskap om egne rettigheter vil bli fulgt opp i regjeringens Handlingsplan mot handel med kvinner og barn.

Kvinnevoldsutvalget, som ble opprettet ved kgl. res 29.08.01 vil levere sin utredning 1. oktober 2003. I mandatet fremgår det at utvalget skal utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Videre skal det fremmes forslag til forbedringer og innskjerpinger av lovverket, iverksettelse av forbedrede forebyggende tiltak og utvikling av tiltak som bidrar til at ofrene kan bli møtt av offentlige instanser på en bedre måte enn i dag.

Stortingsmeldingen om folkehelsepolitikken peker på behovet for å følge opp arbeidet for å hindre vold og seksuelle overgrep mot kvinner, og for at kvinner som har vært utsatt for overgrep skal få et godt hjelpetilbud. 30 I Helsedepartementets budsjett for 2003 foreslås det videre å styrke kompetansetiltak i forhold til overgrep mot barn og unge samt overgripere. Bevilgningen er knyttet opp mot arbeidet med å etablere et nasjonalt senter om vold og traumer som er under utredning og skal iverksettes fra 1.1. 2004.

I tillegg til offentlig innsats gjør mange frivillige organisasjoner også en stor innsats for å bekjempe familievold. Dette er positivt; på dette området trengs engasjement fra mange kanter.