Del 5
Internasjonalt engasjement og samarbeid

16 Internasjonal politikk for fred og utvikling

16.1 Utfordringer, mål og hovedprioriteringer

Økende internasjonal åpenhet påvirker oss alle. Grensene viskes gradvis ut – mellom land, regioner og kulturer. De stadig flere og sterkere båndene over landegrensene gir muligheter som aldri tidligere i historien til økt økonomisk vekst, politisk samarbeid og menneskelig kontakt. Større internasjonal åpenhet bringer samtidig fare for blant annet utestenging og økt fattigdom. Regjeringens mål er å gi alle anledning til å dra nytte av de muligheter den økende internasjonale åpenheten skaper. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv og integrere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og miljøpolitiske mål. Da må vi ha innflytelse der de globale spillereglene blir til.

Det er i Norges interesse at det utvikles effektive regionale og globale sikkerhetsordninger. For Norge er det viktig at NATO har hovedansvaret for fred og sikkerhet i Europa. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Regjeringen stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. En styrking av de europeiske landenes evne til krisehåndtering vil utgjøre et vesentlig tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er etter Regjeringens syn i Norges interesse å støtte arbeidet med både sivile og militære ressurser.

NATOs oppgaver vil i de nærmeste årene i stor grad være knyttet til sikkerhetspolitiske utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle integritet. Det er derfor avgjørende at vårt eget forsvar er i stand til å delta fullt ut i flernasjonale operasjoner for krisehåndtering og konfliktforebygging. Blant annet på bakgrunn av dette har Regjeringen tatt initiativet til en omfattende omlegging av forsvaret i perioden 2002–2005.

Regjeringen vil, som en integrert del av sikkerhetspolitikken, fortsette sitt aktive engasjement for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og for en ytterligere reduksjon i atomvåpnene. Styrket kontroll med håndvåpen vil videre være et vesentlig bidrag til internasjonal stabilitet og sikkerhet. Samtidig er det nødvendig å se truslene mot vår felles sikkerhet i et bredere perspektiv. Press på ressurser og naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder har stor betydning for mulighetene for fred og stabilitet. Regjeringen vil arbeide for at landene i sør involveres i den internasjonale debatten om sikkerhetsspørsmål.

Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrke det bilaterale forholdet til USA, som er bygget på nære historiske bånd og felles verdier. Det er viktig for Norge at USA følger opp sitt engasjement for fred og sikkerhet i Europa.

Regjeringen vil arbeide for å styrke FN og andre internasjonale organisasjoner, samt det internasjonale lov- og avtaleverket. Regjeringen vil fortsette engasjementet for å gjennomføre nødvendige reformer av FN-systemet og sikre nødvendig finansiering. Norge vil i Sikkerhetsrådet arbeide for å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner, å utvikle en bredt anlagt strategi som tar fatt i underliggende årsaker til krig og konflikt og bidra til å sette et særlig fokus på Afrikas utfordringer.

Regjeringen vil legge vekt på å integrere menneskerettighetsaspekter i alle relevante internasjonale organisasjoners virke og formål. Regjeringen vil legge stor vekt på å videreutvikle menneskerettighetsdialogene med blant annet Kina, Tyrkia, Cuba, Vietnam og Indonesia. I arbeidet for å fremme menneskerettighetene vil Regjeringen samarbeide nært med norske og internasjonale frivillige organisasjoner.

Den økonomiske forskjellen mellom de rike og de fattigste landene øker. Fattigdomsproblemet er en av de største utfordringene i vår tid. Mange land står samtidig overfor en HIV/aids-katastrofe. Bekjempelse av fattigdom er det overordnede målet i Regjeringens utviklingspolitikk. Norge vil arbeide aktivt for FNs utviklingsmålsettinger, herunder en halvering av andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom innen 2015. Gjennom det nye globale vaksinasjonsprogrammet GAVI vil Norge være en pådriver i et globalt partnerskap for vaksinasjon av barn. Regjeringen tar sikte på en betydelig opptrapping av den bistanden som går via de multilaterale institusjonene, og herunder gi prioritet til kampen mot aids-epidemien. Regjeringen fastholder målet om en opptrapping av den norske bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Regjeringen ønsker at mottakerland som fører en utviklingsfremmende politikk med sosial profil bør få mer bistand, mens myndigheter i land med mindre god fordelingspolitikk bør få redusert bistanden.

Rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet er i ferd med å bli endret radikalt. Det vil få konsekvenser for vårt eget forhold til Europa. Den økonomiske og monetære union (ØMU) vil føre til en vesentlig tettere økonomisk integrasjon i EU og tvinge fram en sterkere samordning av den økonomiske politikken. EØS-avtalen sikrer i hovedsak norske næringer adgang til Det indre marked på lik linje med EUs næringsliv. EU-utvidelsen vil berøre Norge på mange måter. Det indre marked vil bli vesentlig større, noe som vil gi nye muligheter for norsk næringsliv. Regjeringen vil samtidig vektlegge at det må finnes gode løsninger som erstatning for de frihandelsavtalene som Norge i dag har med søkerlandene.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som aktivt fremmer norske interesser, samtidig som Norge er en aktiv partner og bidragsyter til det europeiske samarbeidet og på den måten tar medansvar for utviklingen av Europa. Regjeringen vil både føre en mer aktiv og offensiv politikk overfor EU, de enkelte EU-landene og søkerlandene og samtidig satse sterkere på å bygge ut vårt samarbeid med Russland og landene i våre nærområder, samt vårt engasjement på Balkan. Regjeringen vil til enhver tid vurdere om Norges tilknytning til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er blitt etablert, er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de nye utfordringene som følge av endringene i Europa. Dette innebærer blant annet at Regjeringen ser det som viktig å ha handlefrihet når det gjelder Norges tilknytningsforhold til EU. Norge må til enhver tid vurdere om tilknytningen til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er utviklet er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de utfordringene som endringene i Europa skaper. Det betyr at en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005–2006. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være aktuelt dersom vi har sett at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet.

Internasjonal handel har vært spesielt viktig for små land som Norge. Regjeringen støtter tiltak for å medvirke til at alle land skal høste fordeler av deltakelse i det internasjonale handelssystemet. Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene. Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner. Regjeringen ser det imidlertid som uaktuelt for Norge å innføre en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis. Regjeringen vil arbeide for fortsatt stor åpenhet og bruk av rådslag med fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og andre i arbeidet med å utvikle rettferdige rammevilkår for verdenshandelen. Norge har viktige nasjonale interesser knyttet til flere forhandlingsområder innenfor WTO, blant annet markedsadgang for fiskeriprodukter og skipsfartstjenester. Norge legger også vekt på å beholde handlingsrom til utforming av en nasjonal landbrukspolitikk.

Regjeringen vil tilgodese utviklingslandenes – og spesielt de fattigste landenes – særlige behov og bidra til at disse landene integreres bedre i verdenshandelen. Bedre markedsadgang for flest mulig produkter fra utviklingslandene, full tollfrihet for produkter fra de fattigste landene, samt større satsing på handelsrelatert faglig bistand, er viktig for å bedre utviklingslandenes muligheter til å dra nytte av de fordeler den økende internasjonale åpenheten byr på. Regjeringen vil være en aktiv internasjonal medspiller i arbeidet for å bedre utviklingslandenes markedsadgang, også til vårt eget marked.

For å sikre at WTO-systemet bidrar til en bærekraftig utvikling, bør miljøhensyn tas på alle relevante områder i en ny forhandlingsrunde. Miljøanalyser, som vurderer miljøvirkninger av endringer i det multinasjonale handelsregelverket og handelsliberalisering, er et redskap i denne sammenhengen.

16.2 Økt internasjonal åpenhet

Verdensøkonomien påvirkes i stadig sterkere grad av økende internasjonal åpenhet. Den omfatter økende integrasjon mellom de nasjonale økonomiene som følge av økte handels-, kapital-, teknologi- og informasjonsstrømmer over landegrensene. Virkningene er sterkest i de industrialiserte landene og i de nye framvoksende økonomiene, men utviklingen påvirker også situasjonen for de fattigste utviklingslandene.

Vi har et ansvar for å bidra til at positive ringvirkninger av den økende internasjonale åpenheten kommer disse landene til gode. Det er en stor fare for at fattigdomskløften øker i årene framover, både mellom land og mellom ulike deler av befolkningen i land hvor fordelingsmekanismene er svakt utviklet.

Internasjonal åpenhet på det økonomiske og finansielle området er ikke noe nytt fenomen. Allerede i det 19. århundret fløt varer, tjenester, kapital og arbeidskraft fritt i store mengder mellom det vi i dag kaller industriland. Det nye i dag er styrken i de økonomiske og teknologiske drivkreftene som virker over landegrensene.

De økte handels-, kunnskaps- og kapitalstrømmene som følger i kjølvannet av den økte internasjonale åpenheten har ikke bare skapt ny økonomisk vekst. De har også kimen i seg til å forsterke forskjellene mellom regioner, land eller grupper som ikke evner å nyttiggjøre seg ny teknologi, eller som ikke evner å organisere seg nasjonalt og i forhold til internasjonalt samarbeid på en slik måte at de kan dra nytte av endringskreftene.

Veksten i produksjon og handels- og kapitalstrømmene på den ene siden, og fattigdomsproblemer i utviklingslandene på den andre siden, reiser også spørsmål om miljøets tålegrense og om forholdet mellom utvikling og miljø, og mellom utvikling og sosial bærekraft.

Økt internasjonal åpenhet bærer i seg en rekke økonomiske muligheter, men også nye utfordringer for de tradisjonelle europeiske velferdssamfunn. Handlingsrommet for politisk styring påvirkes. Beslutninger og hendelser som skjer i ett land får i økende grad betydning for andre land. I dag er det ikke mulig å sikre fortsatt velferd og verdiskaping gjennom tiltak innenfor nasjonalstatens rammer alene.

Utfordringen er å bidra til å styre utviklingen i en solidarisk retning. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv og integrere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og miljøpolitiske målsettinger. De politiske tiltakene må virke over landegrensene og omhandle bruk av den nye teknologien, fattigdomsproblemene og miljøforstyrrelsene.

Etter Regjeringens syn kan Norge best bidra til å sikre global solidaritet gjennom et omfattende og nært samarbeid med de land som i størst grad deler de samme målene som Norge på disse områdene. Gjennomslagskraften for nasjonale holdninger i globale organisasjoner og forhandlinger blir større dersom en søker samarbeid med nærstående land som har økonomisk og politisk tyngde, for å komme fram til felles ståsted og posisjoner. Regjeringen legger vekt på at Norge utenfor EU i særskilte sammenhenger har mulighet til å ta egne initiativ der EU-landene er bundet av felles posisjoner. Det er imidlertid først og fremst gjennom et nært samarbeid med EU og nærstående EU-land at Norge har best forutsetninger for å kunne påvirke og øve innflytelse globalt, i samsvar med norske målsettinger om økt global solidaritet. Samtidig legger Regjeringen vekt på en nærmere dialog med sentrale regionale aktører i Sør – slik som Sør-Afrika, India og Nigeria.

For nærmere omtale av den økte internasjonale åpenheten vises det til vedlegg 1.

16.3 Norge og USA

Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrke det bilaterale forholdet til USA, som er bygget på nære historiske bånd og felles verdier. Norges transatlantiske bånd til USA må fortsatt være en av grunnpilarene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I hele perioden etter andre verdenskrig har USA vært vår viktigste allierte, både gjennom NATO-samarbeidet og bilateralt.

Det er viktig for Norge å sikre et fortsatt aktivt amerikansk engasjement i europeiske sikkerhetsspørsmål. Her står spørsmålet om hvilken rolle NATO-alliansen skal ha i Europa sentralt. Fra norsk side vil det bli lagt vekt på at EUs initiativ til en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) bør framstå som et supplement til samarbeidet i NATO. Alliansen må forbli det sentrale sikkerhetspolitiske instrument i det euro-atlantiske området, mens ESDP skal være et fleksibelt instrument for krisehåndtering og fredsoperasjoner i Europa.

Amerikansk deltakelse i slike operasjoner vil være avgjørende for å sikre at USAs politiske og militære tyngde legges bak anstrengelsene for å løse konfliktene. Situasjonen på Balkan illustrerer hvor viktig det er at amerikanske styrker deltar. Det er et faktum at USA råder over ressurser som de europeiske landene ikke har, og som er uunnværlige for å sikre freden i området.

Norge og USA har en løpende dialog om freds- og forsoningsprosesser i ulike deler av verden, blant annet i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika.

Som ledende stormakt står USA sentralt også i FNs Sikkerhetsråd. Landet er ett av de fem permanente medlemmene og har vetorett. Det gode forholdet mellom våre to land vil være et godt utgangspunkt for et konstruktivt samarbeid i den perioden Norge er medlem av Sikkerhetsrådet.

USA er en viktig støttespiller i de regionale bestrebelsene for å integrere Russland og de baltiske landene i et euro-atlantisk samarbeid. Barents- og Østersjørådet, hvor USA har observatørstatus, er viktige fora i denne prosessen. Myndigheter og økonomiske aktører i det enkelte land må sammen bidra til at forholdene legges til rette for økt samkvem. Vi ønsker også at det regionale samarbeidet skal bidra til økonomisk vekst og utbygging av sivile og demokratiske rettigheter.

Også i arbeidet med å skape trygghet mot atomforurensing i Nordvest-Russland er det viktig at USA deltar. Det internasjonale samfunn har et ansvar for å bidra til at det farlige atomavfallet på Kola blir forsvarlig håndtert. Norge ser derfor fram til at USA, sammen med andre ressurssterke land, vil fortsette sitt aktive engasjement i atomsamarbeidet i nord.

Norge og USA har stått sammen om store internasjonale satsinger mot smittsomme sykdommer og barnedødelighet. Begge land har gått aktivt med i den nye internasjonale vaksinealliansen GAVI. Målet er å hindre at millioner av barn i fattige land dør av sykdommer som det finnes vaksiner mot, og som vi tar som en selvfølge at våre barn blir beskyttet mot. Kampen mot HIV/aids-epidemien er også høyt prioritert av både den norske og amerikanske regjeringen.

For å utvikle det gode samarbeidet med USA videre vil Regjeringen utarbeide en egen Amerika-tiltaksplan.

16.4 Norge og Europa

EU er ved inngangen til det nye århundret preget av store endringer. En felles valuta er innført. Grunnlaget er lagt for et styrket samarbeid på justisområdet. Planene om å opprette en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk og øke EUs evne til militær og sivil krisehåndtering er i ferd med å bli satt ut i livet. Samtidig står EU overfor sin største utfordring noensinne, i form av den utvidelsesprosessen mot øst som er innledet.

EU er ikke ferdig utbygd. Det ligger i samarbeidets natur at institusjonene, politikken og regelverket er i løpende utvikling. En hovedutfordring for EU-landene er å sikre folkets innflytelse i beslutninger som er viktige for EUs innbyggere. Det vil kreve sterk politisk vilje i medlemslandenes regjeringer å stake ut felles løsninger og effektive svar på nye behov, fundert på brede og demokratiske prosesser i det enkelte medlemsland.

De felles tiltak og løsninger som EU og EU-landene finner fram til på viktige økonomiske og politiske områder, vil uansett ha stor betydning også for Norge og utviklingen i vårt eget samfunn. I økende grad får Norge dermed sine rammevilkår bestemt gjennom politiske drøftelser og beslutninger som skjer i fora og på arenaer der vi ikke fullt ut deltar.

Regjeringen vil at Norge skal være en aktiv partner og bidragsyter i det europeiske samarbeidet og slik ta medansvar for utviklingen i Europa. Regjeringen vil benytte EØS-samarbeidet aktivt for dette formålet. EØS som redskap for å nå disse målene er imidlertid ikke tilstrekkelig. I stigende grad vil det kreves innsats utenfor den formelle EØS-rammen for å sikre aktiv norsk medvirking i europeisk økonomisk og politisk samvirke slik at Regjeringen kan ivareta grunnleggende norske interesser på en tilfredsstillende måte.

Regjeringen mener at Norge har sterke interesser å ivareta i forhold til EU-samarbeidet. Samtidig har Norge også viktige bidrag å tilføre EU-samarbeidet. På denne måten kan Norge være bidragsyter og ta medansvar for Europas utvikling og globale rolle.

Regjeringen mener det er viktig at Norge har nødvendig handlefrihet når det gjelder vårt tilknytningsforhold til EU. Norge må til enhver tid vurdere om tilknytningen til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er utviklet er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de utfordringene som endringene i Europa skaper. Det betyr at en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005–2006. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være aktuelt dersom vi har sett at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet.

16.4.1 Et samlet Europa

Stabilitet og økonomisk utvikling i hele Europa, også i Norge, er avhengig av at velferdskløften over det tidligere øst-vest-skillet ikke får feste seg eller utvikle seg videre. Den overordnede utfordring er å motvirke at det ideologiske jernteppet som tidligere delte Europa i to, erstattes av et velferdsgap som kan true den økonomiske og politiske stabiliteten i Europa.

Landene i Sentral- og Øst-Europa er på vei inn i bredere europeiske og euro-atlantiske samarbeidsrammer. De ønsker en sterk forankring vestover, både av økonomiske og politiske grunner.

De europeiske landenes felles evne til å møte disse utfordringene vil forme Europas og vår egen framtid. Viljen til samarbeid mellom de europeiske landene vil i stor grad avgjøre hvordan Europa utvikler seg videre – mot økt sikkerhet, stabilitet og velferd, eller mot ny splid og nye typer konflikter.

EU og NATO spiller en nøkkelrolle i den økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske integrasjonen som pågår mellom vest og øst. Organisasjonene gjennomgår dyptgående endringer for å tilpasse seg endrede rammebetingelser og nye behov.

Det er et felles europeisk ansvar å bistå landene i Sentral- og Øst-Europa i deres anstrengelser for å ta igjen flere tiår med svak økonomisk og sosial utvikling. Også Norge har interesse av og ansvar for å bidra til dette historiske løftet. Solidaritet i dagens Europa handler om å utvide den stabilitets- og velferdssonen som landene i Vest-Europa utgjør, til å omfatte også de sentral- og øst-europeiske landene, og slik skape grunnlag for velferd og utvikling i hele Europa.

Det er avgjørende for Europa at utvidelsesprosessen i EU lykkes. Det vil kreve store anstrengelser i landene selv og av EU. Søkerlandene står overfor fundamentale endringer av samfunnsstrukturen og det institusjonelle rammeverket som skal sette landene i stand til å fullt ut fungere innen EU-samarbeidet. Også Norge ønsker å bidra til dette. Som framtidige partnere i EØS er søkerlandenes tilpasning til det indre markedet av direkte betydning for Norge. Regjeringen vil derfor følge opp handlingsplanen for økt kontakt med søkerlandene i nært samvirke med EUs innsats og landenes egne prioriteringer.

16.4.2 Russland

Norge har en egeninteresse av at Russland lykkes i å befeste et levedyktig demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, samt å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling. En aktiv og samlet norsk europapolitikk må inkludere en sterk vektlegging av Russland og nærområdene.

Arbeidet med å integrere Russland i forpliktende europeiske og euro-atlantiske samarbeidsstrukturer, er etter Regjeringens syn det viktigste bidrag Norge kan yte for å styrke stabiliteten i nordområdene, og dermed i Europa. Det er særlig gjennom vår deltakelse i NATO, gjennom samarbeidet med EU og gjennom det statlige og regionale samspillet med Russland i nord at Norge kan yte sine bidrag. Regjeringen ønsker å fremme næringslivssamarbeidet med Russland og bidra til et russisk medlemsskap i WTO.

I dag framstår ikke Russland som noen militær trussel i Europa. Samtidig står Russland overfor en rekke utfordringer av ikke-militær natur, som kan påvirke situasjonen i Norges nærområder. Utfordringene er knyttet både til økonomisk og sosial utvikling, miljø og bærekraftig ressursutnyttelse. Å mestre disse utfordringene vil ha betydning for sosial og politisk stabilitet i vårt naboland.

Regjeringen legger også stor vekt på å bidra til sikkerhet og stabilitet i våre nærområder, og vil videreføre en forutsigbar politikk i nord, herunder i forholdet til Svalbard. Et viktig mål for samarbeidet med Russland er å fremme åpenhet og å redusere mistenksomhet knyttet til militær aktivitet på begge sider av grensen. Det vil derfor legges stor vekt på russisk deltakelse i Partnerskap for Fred- aktiviteter og relatert virksomhet, også i Norge. Stabilitet og utvikling på Balkan er viktig for det samlede Europa og for vår egen del.

Både Norges generelt gode forbindelser til Russland og vår deltakelse i Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Arktisk Råd gjør Norge til en viktig bidragsyter i utviklingen av EUs nordlige dimensjon. I dette samarbeidet legger Regjeringen særlig vekt på atomsikkerhet, miljø, energi og helse, med bedrede levekår i Nordvest-Russland og Østersjøområdet som et overordnet mål. Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa er et viktig virkemiddel i denne forbindelsen.

EU deltar i samarbeidet på Nordkalotten blant annet gjennom opprettelse og finansiering av regionalt forankrede samarbeidsopplegg som Interreg-programmene. Målet for norsk deltakelse er å bedre vilkårene for næringsutvikling, verdiskaping og sysselsetting i norske regioner og distrikter. Interreg-samarbeidet bidrar også til å styrke det nordiske grenseregionale samarbeidet og det transnasjonale samarbeidet i Barentsregionen, Østersjøregionen og Nordsjøregionen.

16.4.3 Balkan

Ti år og fire kriger etter at krisen i Jugoslavia brøt ut for alvor, er Balkan fortsatt preget av spenninger. Dette utgjør en betydelig utfordring i arbeidet for varig stabilitet og utvikling i området. År 2000 innebar imidlertid et tidevannskifte i den politiske utviklingen på Balkan. Demokratiske koalisjoner ble i løpet av 2000 valgt inn i regjeringsposisjon i både Kroatia og Jugoslavia. De to land som utgjorde drivkreftene i krigføringen som ledsaget oppløsingen av det tidligere Jugoslavia, styres i dag av demokratiske regjeringer. Denne utviklingen har radikalt økt mulighetene for å bygge varig fred og stabilitet på Balkan. Norge er tungt engasjert i arbeidet innenfor Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, i et nært samarbeid med EU.

Regjeringen ser det som en høyt prioritert målsetting å bidra aktivt til å styrke demokratiske krefter i Kroatia og Jugoslavia, så vel som i regionen for øvrig, og på den måten bidra til fred, stabilitet og økonomisk gjenreising i hele vest-Balkan.

Regjeringen vil videreføre bistanden overfor Jugoslavia på et høyt nivå, samtidig som bistanden til Kroatia økes vesentlig. Forutsatt Stortingets samtykke tar Regjeringen sikte på at den norske bistanden til regionen under ett vil ligge på et stabilt høyt nivå i årene framover. Institusjonsbygging og kapasitetsbygging med sikte på å styrke demokratiske krefter, respekt for menneskerettigheter og økonomisk utvikling vil stå sentralt. Det legges opp til en balansert og regional tilnærming overfor landene på vest-Balkan, i nært samarbeid med EU-landene og USA.

Norge vil arbeide aktivt innen Stabilitetspakten for å bidra til en samordnet og planmessig internasjonal bistand til regionen. Regjeringen legger stor vekt på Norges innsats gjennom det norske formannskapet i Stabilitetspaktens arbeidsgruppe for regionalt sikkerhets- og justissamarbeid. Norge vil her søke å bidra til utvidet samarbeid mellom landene i regionen i kampen mot organisert kriminalitet og til gjennomføringen av tillitsskapende tiltak på det militære området. Regjeringen legger videre vekt på å støtte opp om integrasjonen av landene i regionen i det bredere euro-atlantiske samarbeidsnettverket – både politisk, militært og økonomisk.

En stabil fred på Balkan kan best sikres gjennom en regional forsoningsprosess mellom land og folk. For at en slik prosess skal virkeliggjøres, er det en forutsetning at individer som er siktet for krigsforbrytelser, stilles for retten. Regjeringen legger vekt på den betydning som Jugoslavia-domstolen i Haag har i en slik sammenheng. Norge vil fortsette sin støtte til Jugoslavia-domstolens arbeid og vil søke å bidra til at landene i regionen samarbeider med domstolen.

16.4.4 En felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Krigene i det tidligere Jugoslavia har gitt støtet til fornyede anstrengelser i Europa for å styrke den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, ved å gi EU økt evne til militær og sivil krisehåndtering. EU-landenes regjeringssjefer har uttrykt en klar vilje til å etablere en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk med evne til både militær og sivil krisehåndtering.

Regjeringen vil arbeide for et nært samarbeid mellom EU og NATO. NATO må fortsatt ha et overordnet ansvar for vår kollektive sikkerhet og for europeisk krisehåndtering. Regjeringen har samtidig overfor EU og EUs medlemsland understreket Norges positive holdning til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. Økt europeisk evne til krisehåndtering utgjør et vesentlig tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er etter Regjeringens syn i Norges interesse aktivt å støtte arbeidet med såvel militære som sivile ressurser.

I den grad EU-landenes samarbeid på dette feltet etter hvert fører til at de utvikler felles ståsted i spørsmål som er av betydning for europeisk sikkerhet, vil det etter Regjeringens syn innebære en stor politisk utfordring for Norge. Kontakt med sentrale allierte vil få økt betydning for å ivareta norske interesser.

Norges vilje til å bidra i EU-ledede operasjoner er også bakgrunnen for det norske ønsket om tette kontaktordninger og dialog med EU om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål og om krisehåndtering. Slike ordninger vil kunne bidra til å sikre at norske forberedelser og bidrag til en operasjon er relevante, og at vi hurtig kan treffe beslutninger om deltakelse i en operasjon.

16.4.5 EUs økonomiske samarbeid

Et forsterket og utvidet EU-samarbeid er et svar på de globale og regionale endringer som nå finner sted. Dannelsen av en økonomisk og monetær union (ØMU) er et virkemiddel i forhold til de nasjonale valutaenes økte sårbarhet som følge av økt internasjonal åpenhet. Integrasjonen av valuta- og pengepolitikken i EU skal legge grunnlaget for en mer robust økonomi i euro-området. Valutaspekulasjon og finanskriser med utgangspunkt i andre deler av verden vil kunne få mindre betydning for det indre markedet. Dette bidrar til økt forutsigbarhet og er derfor også i norsk interesse.

Innføringen av euro vil trolig få begrensede direkte økonomiske virkninger for Norge på kort og mellomlang sikt, og virkningene vil variere mellom næringer og virksomheter. Spørsmål knyttet til ØMU ligger utenfor EØS-avtalen. Regjeringen ser det derfor som særlig viktig at Norge, både myndighetene og partene i arbeidslivet, aktivt benytter alle tilgjengelige kanaler i forhold til EU for dialog om økonomiske spørsmål.

16.4.6 EØS-avtalen

EØS-avtalen sikrer i hovedsak norske næringer adgang til Det indre marked på lik linje med EUs næringsliv. Det indre marked var i hovedsak gjennomført i EU i 1993. Slik er EØS-avtalen svar på de utfordringer som europeisk økonomisk samkvem stod overfor i 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene. I dag er rammevilkårene for samarbeidet i EØS betydelig endret. Den økende internasjonale åpenheten og den teknologiske utviklingen skaper nye utfordringer for verdiskaping, velferd, helse og miljø. For å møte disse utfordringene, har EU-landene utviklet et samarbeid, også om forhold som berører og er av betydning for det indre marked, men som går dypere og mer i bredden enn det som omfattes av EØS-avtalen. EØS-avtalen ivaretar i stor grad Norges interesser på det økonomiske området. EØS-samarbeidet dekker imidlertid bare i begrenset utstrekning disse nye politiske samarbeidsformene. Dette skaper nye utfordringer for Norge.

Naturgass sto for om lag 12 pst. av petroleumsinntektene i 2000, og andelen er anslått å øke til i overkant av 30 pst. i 2010. Gasseksportens relative betydning blir dermed økende og av fundamental utenriksøkonomisk betydning for Norge. Den altoverveiende delen av norsk gasseksport går til EU. Tekniske og økonomiske forhold begrenser mulighetene for eksport til markeder utenfor EU. Dette bildet vil ytterligere forsterkes når de sentral-europeiske landene som i dag mottar norsk gass, blir medlemmer av EU.

EU har etter hvert utviklet et regelverk som setter viktige felles rammevilkår for petroleumssektoren. Denne utviklingen vil fortsette. For Norge vil det være av stor betydning hvordan rammeverket for denne sektoren, særlig gassmarkedet, videreutvikles og revideres i årene framover. EØS-avtalen gir ikke noe direkte inntak for Norge og de andre EFTA-landene når EUs Ministerråd drøfter nytt eller revidert forslag til regelverk som er av betydning for petroleumssektoren. Regjeringen vil arbeide for en mest mulig effektiv ivaretakelse av norske interesser overfor EU og EU-landene i deres politiske drøftelser om disse spørsmålene.

Mens EU-landene seg imellom har fri markedsadgang for sjømat, er Norge gjennom EØS-avtalen underlagt høye tollsatser på en rekke viktige produkter som sild, makrell, laks, reker, kamskjell og sjøkreps ved eksport til EU-området. De høye tollsatsene innebærer at videreforedlingen av disse fiskeslagene, i hovedsak laks, i overveiende grad finner sted i EU-land, som dermed beholder denne delen av verdiskapingen før de bearbeidede varene omsettes.

Situasjonen for norsk eksport til dagens kandidatland vil endres i negativ retning når de blir EU-medlemmer. Norsk sjømat er i dag sikret tollfri adgang til kandidatlandene gjennom EFTAs frihandelsavtaler. Når disse landene blir EU-medlemmer, vil norsk eksport underlegges EØS-avtalens ordninger. Hvor uheldig dette vil slå ut for norsk fiskerinæring avhenger av hvilke kompensasjonsordninger Norge tilstås når nåværende frihandel opphører.

16.5 Sikkerhets- og forsvarspolitikken

Det er i Norges interesse at effektive regionale og globale sikkerhetsordninger utvikles og at det internasjonale regelverket blir mest mulig forutsigbart og stabilt.

I løpet av de siste ti årene er den kalde krigens militære trussel mot Norge erstattet av mangeartet risiko knyttet til komplekse kriser i utkanten av det euro-atlantiske området og til globale utviklingstrekk som har gitt ny sårbarhet. Sikkerhetspolitikken og forsvaret må tilpasse seg de nye utfordringene. Norge vil måtte ivareta nasjonale sikkerhetsbehov og bidra i internasjonale operasjoner, og i større grad enn før må disse to hovedoppgavene ses i sammenheng.

Det er viktig å skape større allmenn bevissthet om politiske mål og de virkemidler som står til rådighet i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Regjeringen vil i tillegg til militære virkemidler, vektlegge systematisk innsats av humanitære, økonomiske og politiske tiltak. Regjeringen vil arbeide for internasjonal aksept for et helhetlig sikkerhetsbegrep som omfatter konfliktforebygging og fredsbygging, menneskerettigheter og ressursspørsmål. Dette vil også stå sentralt i vårt arbeid i FNs Sikkerhetsråd.

16.5.1 NATOs rolle

For Norge er det viktig at NATO har hovedansvaret for fred og sikkerhet i Europa. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Regjeringen vil i denne sammenheng legge stor vekt på å ivareta de baltiske lands interesser.

Norge støtter utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, i nært samarbeid med NATO.

I NATOs strategiske konsept fra april 1999 slås det fast at NATOs hovedoppgave forblir å trygge medlemslandenes fred og sikkerhet – i henhold til den felles forsvarsforpliktelsen nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5 – og å fungere som det sentrale forum for sikkerhetspolitiske konsultasjoner for de allierte. I tillegg har alliansen fått nye grunnleggende funksjoner i utviklingen av samarbeidet med partnerlandene og internasjonal krisehåndtering. Aktivt engasjement i europeisk krisehåndtering vil i lang tid være en hovedutfordring for alliansen. Støtte til utviklingen av en egen europeisk evne til krisehåndtering er en særskilt oppgave. Det overordnede mål er et sikkerhetspolitisk partnerskap mellom EU og NATO.

Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC) er forum for konsultasjoner med de 26 partnerstatene og styringsorgan for det praktiske samarbeid i Partnerskap for Fred (PfP). Etter Regjeringens syn må det overordnede hensynet for NATOs utstrakte partnersamarbeid være at landene i Sentral- og Øst-Europa trekkes inn i praktisk og politisk samarbeid som virker stabiliserende, og som gjør dem bedre i stand til å bidra aktivt i løsningen av Europas sikkerhetsutfordringer. Samarbeidet i PfP har blant annet lagt grunnlaget for stor partnerdeltakelse i de NATO-ledede fredsoperasjonene i Kosovo og Bosnia.

Utvidelsen av NATO i 1999 var uttrykk for alliansens bidrag til stabilitetsbygging i Europa. Utvidelsen vil fortsette. Ni land er i dag kandidater til medlemskap og inngår i NATOs handlingsplan for medlemskap (MAP), som er et praktisk instrument for kandidatlandenes forberedelser. Spørsmålet om hvilke nye medlemmer som skal tas opp og tidspunktet for framtidig utvidelse må avgjøres ved en politisk vurdering av hva som best trygger europeisk sikkerhet og stabilitet. For Norge er det viktig å arbeide for at NATO opprettholder sin rolle som kollektivt konsultasjonsorgan, og ikke utvikler seg til å bli en bilateral dialog mellom USA og EU.

Samarbeidet i Kosovo viser at NATO og Russland kan yte viktige felles bidrag til europeisk sikkerhet. Fellesrådet NATO-Russland drøfter spørsmål av felles interesse og kan bidra til å avverge misoppfatninger om interesser og intensjoner. Norge legger særlig vekt på samarbeid om krisehåndtering, forsvarsrelatert miljøvern, sivilt beredskap, rustningskontroll og nedrustning. Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland på mange av disse områdene. De multilaterale og bilaterale aktiviteter bør etter Regjeringens syn supplere og forsterke hverandre.

16.5.2 Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel

Militærmakt er kun ett av flere virkemidler for å nå overordnede sikkerhetspolitiske mål, men forblir et viktig sikkerhetspolitisk redskap. Et nasjonalt militært forsvar er fortsatt av vital betydning. Norge trenger et godt og troverdig forsvar – et forsvar tilpasset en ny tid og med de nødvendige egenskaper til å kunne håndtere morgendagens utfordringer.

NATOs bruk av militærmakt vil i de nærmeste årene i stor grad være knyttet til sikkerhetspolitiske utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle integritet. Det er i lys av dette avgjørende at Forsvaret er i stand til å delta fullt ut i flernasjonale operasjoner for krisehåndtering og konfliktforebygging sammen med våre allierte og andre samarbeidsland. Samtidig vil mer fleksible og mobile styrker med høy reaksjonsevne være særlig godt egnet til krisehåndtering i Norges egne nærområder.

Norge trenger et godt og troverdig forsvar, med de nødvendige egenskaper til å kunne håndtere morgendagens utfordringer. Forsvarets viktigste oppgaver er å beskytte norske interesser og norske ansvarsområder, bidra til å skape stabilitet i nærområdene og oppfylle allianseforpliktelsene i NATO. Samtidig skal Forsvaret bidra til internasjonalt arbeid for fred, stabilitet og menneskerettigheter. Brukt i kombinasjon med andre virkemidler, er et moderne og fleksibelt forsvar et egnet redskap ikke bare i nasjonale krisesituasjoner, men også i mange internasjonale krisesituasjoner. Et moderne og fleksibelt forsvar er derfor et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk.

For å spille en slik rolle må Forsvaret organiseres slik at det kan løse sine oppgaver på en best mulig måte. Det må være fleksibelt nok til å kunne fange opp og hurtig tilpasses endringer i verden omkring oss. Slik er det ikke i dag. Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt organisert for å motstå en storstilt invasjon av norsk territorium, hvilket ikke lenger er en sannsynlig trussel. Altfor store ressurser går med til å drive en uforholdsmessig stor fredsorganisasjon, på bekostning av den operative evnen og mulighetene til å fornye styrkestrukturen. Uten drastiske grep vil hele forsvarsbudsjettet i løpet av få år gå til drift av en organisasjon med meget begrenset evne til å løse sine oppgaver.

For å skape et moderne og fleksibelt forsvar foreslo Regjeringen en grunnleggende omlegging og fornyelse av Forsvaret (jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005). For å bedre Norges evne til å delta i internasjonale operasjoner, har Regjeringen fått Stortingets samtykke til å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner (jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999) og Innst.S. nr. 152 (1999-2000)). Innsatsstyrken planlegges å bestå av en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personell, en reaksjons- og oppfølgingsstyrke på inntil 1100 personell og en forsterkingsstyrke på inntil 400 personell.

Omleggingen av det norske forsvaret må ses i lys av våre forpliktelser som NATO-alliert og som europeisk land. NATOs program for en styrket forsvarskapasitet (Defence Capabilities Initiative – DCI) legger viktige føringer. De områdene som står i fokus for DCI er mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. Det er viktig at norske styrker er i stand til effektivt å ta del i hele spekteret av NATOs oppgaver – fra fredsbevarende operasjoner og annen krisehåndtering til artikkel 5-operasjoner, det vil si kollektivt forsvar.

Forsvaret bør etter Regjeringens syn ha følgende hovedoppgaver: militær tilstedeværelse i prioriterte områder, etterretning og overvåking av norske interesseområder, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, krisehåndtering i norske områder, forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte, sikring av vitale samfunnsfunksjoner, internasjonalt engasjement og annen samfunnsnyttig virksomhet.

16.5.3 Nedrustning og rustningskontroll

Arbeidet for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen er en integrert del av sikkerhetspolitikken. Regjeringen legger vekt på å oppnå nye og varige resultater i internasjonalt samarbeid om slike spørsmål blant annet i FN, NATO og Nedrustnings-konferansen i Genève. Arbeidet med å sikre gjennomføring og etterlevelse av eksisterende avtaler må styrkes. Det er i små lands interesse at effektive regionale og globale sikkerhetsordninger utvikles, og at internasjonale rammer for egen opptreden blir mest mulig stabile.

Regjeringen vil arbeide for ytterligere reduksjon i atomvåpnene og for å realisere målet om en atomvåpenfri verden. For at arbeidet med å motvirke spredning av kjernevåpen skal lykkes, er det nødvendig å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. Dagens internasjonale ikke-sprednings- og nedrustningsavtaler er neppe i seg selv tilstrekkelige til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen (atomvåpen, biologiske og kjemiske våpen) og leveringsmidler for slike våpen utgjør en særlig utfordring.

Regjeringen vil legge vekt på å bidra til å eliminere årsakene til at land har, eller vil skaffe seg, atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Verdenssamfunnet må være villig til å håndtere underliggende politiske, sosiale og økonomiske konflikter i problemområder. Internasjonalt samarbeid og innsats for å løse lokale og regionale konflikter er vesentlige bidrag til ikke-spredning. Tiltak for å etablere internasjonale sikkerhets- og samarbeidsordninger på et bredt felt må gå hånd i hånd med tiltak innenfor nedrustning og ikke-spredning.

Konvensjonell rustningskontroll og nedrustning vil fortsatt være en prioritert oppgave. Håndvåpen er blitt en dominerende våpenform i væpnede konflikter. Det store omfanget av håndvåpen i omløp bidrar til at spente situasjoner hyppigere glir over i væpnede konflikter, at disse konfliktene særlig rammer sivilbefolkningen, og at det blir vanskeligere å stabilisere og gjenoppbygge samfunn etter konflikter. Styrket kontroll med slike våpen vil være et vesentlig bidrag til internasjonal stabilitet og sikkerhet.

Samtidig er det nødvendig å se truslene mot vår felles sikkerhet i et bredere perspektiv – utover arbeidet for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Press på ressurser og naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder har stor betydning for mulighetene for fred og stabilitet. Aids-epidemien er i seg selv en trussel mot stabil samfunnsutvikling i mange land. Konflikter knyttet til etnisk bakgrunn, språk og religion får dermed større spillerom, selv om det kan være politiske og økonomiske interesser hos nokså snevre grupperinger som ligger bak.

Det finnes omfattende regelverk for behandlingen av sivile i væpnede konflikter. Problemet er manglende respekt for regelverket og svak internasjonal vilje til å straffeforfølge overgrep. De humanitære konsekvensene av dagens konflikter forverres av den økende utbredelsen av håndvåpen, ofte kombinert med organisert kriminalitet, narkotika og diamanthandel.

Regjeringen vil arbeide for at landene i sør involveres i den internasjonale debatten om sikkerhetsspørsmål. Dette gjelder særlig i forhold til arbeidet med regionale konflikter, spredning av håndvåpen, landminer, terrorisme, narkotika og annen internasjonal kriminalitet. Regjeringen vil fortsette arbeidet for en realisering av Den permanente internasjonale straffedomstol.

16.6 Det internasjonale samarbeidet for fred og utvikling

16.6.1 FN og Sikkerhetsrådets rolle

Det har vært en stor styrke for Norge at vi i hele etterkrigstiden har hatt en bred tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i vårt arbeid i De forente nasjoner. Det er i vår nasjonale interesse å fortsette arbeidet for et internasjonalt samfunn basert på FN-pakten, folkeretten og et forpliktende mellomstatlig samarbeid.

FN spiller en avgjørende rolle for å fremme fred, demokrati, menneskerettigheter og en positiv internasjonal utvikling. FNs globale ramme gir muligheter for å arbeide for et ansvarlig, åpent og forutsigbart internasjonalt system, og til å kunne påvirke aktuelle internasjonale utviklingstrekk som konflikter, globalisering, miljø, demokrati, fordeling og fattigdom. Dette er omfattende og viktige oppgaver, og FN må styrkes og videreutvikles for å håndtere disse utfordringene bedre. Norge vil styrke sentrale FN-organer og særorganisasjoner, samtidig som FN må legge større vekt på å utvikle et nærmere samarbeid med regionale organisasjoner.

Regjeringen vil fortsette engasjementet for å gjennomføre nødvendige reformer i FN-systemet og sikre nødvendig finansiering. Vi vil at Sikkerhetsrådet skal utvides for bedre å reflektere dagens internasjonale virkelighet. Fra norsk side har vi gått inn for at Rådet utvides med Japan og Tyskland som nye permanente medlemmer, at de tre store regionene Afrika, Asia og Amerika får en fast plass hver, og at det i tillegg velges tre nye, ikke-faste medlemmer.

Norge ble i oktober 2000 innvalgt som medlem av FNs Sikkerhetsråd for en periode på to år. Arbeidet i Sikkerhetsrådet vil i stor grad preges av de til en hver tid akutte konfliktene i verden.

Norge har blant annet fått ansvaret for å lede FNs sanksjonskomite for Irak. Vi vil samtidig legge stor vekt på å bidra på mer langsiktige områder. Regjeringen er opptatt av å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner. Særlig viktig er det å få fokus på de underliggende årsaker til krig og konflikt, som fattigdom og underutvikling, ulikheter og undertrykkelse. For det tredje vil Regjeringen bidra til et særlig fokus på Afrikas utfordringer. Det er også et klart behov for oppfølging av humanitær nødhjelp og langsiktig bistand, i tillegg til et bedret samspill med lokale krefter for gjenoppbygging etter krig og konflikt.

Dagens humanitære behov bærer i stor grad preg av konfliktenes økende tendens til å være interne, og skillet mellom stridende og sivile er mindre tydelig enn før. Dette innebærer store utfordringer når det gjelder å nå fram med den riktige hjelpen i tide, særlig for de stadig større gruppene av internflyktninger. På samme tid må det bli et bedre samspill mellom nødhjelpsinnsatsen og den langsiktige bistanden. Det internasjonale samfunn må også samordne sine innsatser langt bedre. Dette er viktige oppgaver for FN.

Fattigdomsreduksjon er en vesentlig faktor for å forebygge konfliktutbrudd og bygge og konsolidere fred. Norge vil fortsette sitt engasjement i FN-systemet for å fremme global økonomisk utvikling, bidra til fattigdomsreduksjon, bedre menneskerettighetene og styrke grunnlaget for demokratiutvikling. Norge bidrar aktivt både politisk og finansielt til å styrke de sentrale FN-organene og FNs særorganisasjoner.

Norge har deltatt i mange fredsbevarende operasjoner i regi av FN eller under FN-mandat. Norge deltar i dag særlig aktivt på den sivile siden med politimannskaper og med personell som arbeider for å fremme demokrati og utvikling. Regjeringen vil videreføre Norges engasjement i slike operasjoner.

Norge og FN må legge større vekt på et regionalt perspektiv og utvikle samarbeidet med regionale organisasjoner. Dette gjelder både for spørsmål knyttet til fred og sikkerhet og til utvikling.

16.6.2 Menneskerettigheter og demokrati

Det internasjonale regelverket for beskyttelse av menneskerettighetene er i dag i all hovedsak godt utbygd. Utfordringene er hovedsakelig knyttet til etterlevelsen av rettighetene. Handlingsplanen for menneskerettigheter (St.meld. nr. 21 (1999-2000)) og behandlingen i Stortinget i november 2000 legger grunnlaget for videreføringen av Norges menneskerettighetsarbeid.

Regjeringen legger til grunn at respekt for menneskerettighetene fordrer et demokratisk styresett. Demokrati bygger særlig på de sivile og politiske rettighetene, og det skaper medbestemmelse for realisering av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Arbeidet for å fremme demokrati og mer rettferdige styresett vil derfor være en viktig side ved utviklingsarbeidet. Regjeringen vil også medvirke til at dette prioriteres av relevante internasjonale organisasjoner.

Styrkingen av tilliten og samarbeidet mellom næringslivet, fagbevegelsen, akademiske miljøer, frivillige organisasjoner og myndigheter slik det kommer til uttrykk i Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet (KOMpakt), er et eksempel på den form for bevisstgjøring, samkvem og målrettet innsats Regjeringen vil videreføre i de kommende årene. Her skal det legges særlig vekt på å identifisere og etterprøve næringslivets sosiale ansvar. Regjeringen vil legge økende vekt på integrering av menneskerettighetsaspekter i internasjonale organisasjoners virke som et verktøy for å fremme utvikling og rettferdighet.

En hovedutfordring for menneskerettighetsarbeidet i årene framover vil være den økende betydning som ikke-statlige organisasjoner får for iverksettelse av den enkeltes grunnleggende rettigheter og friheter. Regjeringen vil arbeide for at denne utviklingen møtes blant annet på to måter: 1) Stater må ikke fraskrive seg noe av det ansvar som menneskerettighetsforpliktelsene innebærer. 2) Stater må – enkeltvis og i samarbeid – oppfordres til å styrke dialogen med ikke-statlige organer med sikte på stadig bedre etterlevelse og iverksettelse av menneskerettighetene.

Menneskerettighetenes plass i utviklingssamarbeidet er et annet viktig tema for norsk internasjonal innsats. Regjeringen legger til grunn at utviklingssamarbeidet skal baseres på respekt for menneskerettighetene. I de kommende år vil det også bli arbeidet for å innarbeide rettighetsperspektivet bedre i norsk og internasjonal humanitær innsats.

Regjeringen vil legge vekt på innsatsen for utvikling basert på respekt både for de politiske og de økonomiske, demokratiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Den målrettede innsatsen for barns rettigheter og mot rasisme vil bli videreført blant annet ved aktiv oppfølging av Barnetoppmøtet i september 2001 og Verdenskonferansen mot rasisme i august/september 2001. Arbeidstakeres rettigheter vil også være gjenstand for særskilt innsats. Arbeidet for minoriteters, og særlig urfolks, rettigheter vil fortsatt ha høy prioritet.

Regjeringen vil fortsatt legge et helhetlig perspektiv til grunn for menneskerettighetsengasjementet, men legge fornyet vekt på å bekjempe dødsstraff og tortur, samt på å sikre forsamlings- og organisasjonsfrihet. Regjeringen vil legge særlig vekt på utbyggingen av menneskerettighetsdialoger med enkelte land, blant annet Kina, Vietnam, Tyrkia, Cuba og Indonesia, innenfor en ramme som muliggjør påvirkning og positive endringer over tid. Flere land kan bli inkludert i dialogordningen så langt kapasitet og kompetanse tilsier. I menneskerettighets- og det demokratibyggende arbeidet vil Regjeringen samarbeide nært med norske og internasjonale frivillige organisasjoner. Kompetanse- og kapasitetsbygging står også i denne sammenheng helt sentralt.

16.6.3 Bekjempelse av fattigdom

Det er en svært ujevn fordeling av velstand og goder i verden. Fattigdomsproblemet er en av de største utfordringene i vår tid. Det dreier seg om grunnleggende mangel på mat, klær og rent drikkevann. Fattigdom gir dårlig helse, ingen eller lav utdanning og gjør folk sårbare overfor andres maktutøvelse. Fattigdom er brudd på grunnleggende rettigheter.

Det ligger store utfordringer i å bidra til en bedre hverdag for millioner av mennesker. For at de tiltak som settes i verk skal ha effekt må man forstå hvor sammensatt fenomenet fattigdom er. Inntekt, eiendom, helse, råderett over ressurser, sosial aksept, muligheter til egenutvikling gjennom utdanning og andre forhold skiller de fattige fra de som ikke er det. Ofte kommer konflikter, naturkatastrofer, flyktningproblematikk og økonomiske kriser i tillegg og forsterker eller utløser ny fattigdom.

HIV/aids-epidemien er en katastrofe som truer sosial og økonomisk utvikling, velferd og millioner av menneskeliv. I Afrika sør for Sahara lever nå 24,5 millioner mennesker med HIV-smitte. Dette utgjør to tredjedeler av det totale antall HIV-smittede mennesker i verden. I et belte av land i dette området er mer enn hver femte voksne innbygger HIV-smittet. I dette kjerneområdet for norsk bistand er aids nå dødsårsak nummer én. I dette området dør nå ti ganger så mange av aids som av krig og konflikt. I noen land er gjennomsnittlig levealder redusert med nesten 20 år. Også HIV/aids-tallene i en del asiatiske land gir nå grunn til stor bekymring.

HIV/aids rammer ikke tilfeldig. Barn og ungdom er særlig utsatte grupper. Jenter og unge kvinner er mer utsatt enn menn. Antall smittede tenåringsjenter er tre til fem ganger så høyt som antallet smittede gutter. Regjeringen ønsker å sette et spesielt fokus på jenter og unge kvinner i kampen mot HIV/aids.

Aids er en meget stor utfordring for oss alle. Kampen mot HIV/aids krever politisk lederskap og politisk mot. Regjeringen vil være en pådriver i kampen for mer ressurser og økt koordinering av den internasjonale innsatsen mot aids-epidemien. Regjeringen tar sikte på en betydelig opptrapping av den bistanden som går via de multilaterale institusjonene, og herunder gi prioritet til kampen mot HIV/aids-epidemien.

Utviklingslandene har som gruppe hatt sterk økonomisk vekst og nedgang i fattigdommen. Selv om antall fattige samlet sett faller i utviklingslandene, er antallet i de fattigste landene med svak økonomisk vekst og høy befolkningstilvekst som lever for under 1 USD pr. dag, økende. Det store omfanget av fattigdom i mange utviklingsland reflekterer både et generelt lavt inntektsnivå, men også at inntektene er skjevt fordelt. Kvinner og barn utgjør en stor andel av de fattige. En styrking av kvinners stilling gjennom utdanning, lovverk og tilgang til arbeidsmarkedet er av stor betydning for kampen mot fattigdom.

Effektiv fattigdomsbekjempelse forutsetter økonomisk vekst. Politiske og økonomiske reformer i mange utviklingsland samt et sterkt fall i fruktbarheten og befolkningsveksten kan bidra til levestandardsforbedringer. Den økonomiske veksten som oppnås må imidlertid ledsages av en målrettet fordelingspolitikk i de aktuelle landene, og det må legges sterk vekt på grunnleggende sosiale tjenester, primærhelse og grunnutdanning. Økonomisk vekst i utviklingslandene, særlig i Afrika, er også i økende grad betinget av at landene er i stand til å bekjempe den stadig mer alvorlige HIV/aids-epidemien. Epidemien representerer en alvorlig trussel mot økonomien i de mest berørte landene og undergraver resultatene av utviklingssamarbeidet.

Vaksinering av barn er et kostnadseffektivt middel for å sikre at millioner av barn sikres retten til å overleve. Gjennom det globale vaksineinitiativet, GAVI, vil Norge være en aktiv pådriver i et globalt partnerskap for økt vaksinedekning. Styrking av helsetjenestene samt utvikling og introduksjon av nye vaksiner vil bidra til reduksjon av sykdom og dødelighet.

Fattigdom og utrygghet går ofte hånd i hånd. Vold og krig hindrer utvikling, og svært mange av vår tids konflikter finner sted i fattige land. Dette understreker igjen behovet for å se utenriks- og utviklingspolitikken i sammenheng. Målet er både frihet fra frykt og frihet fra nød.

Til tross for sterk bevissthet om disse utfordringene har verken nasjonal politikk i utviklingslandene, flere tiår med utviklingssamarbeid, handel, investeringer eller sletting av gjeld ført til varig reduksjon av fattigdommen på global basis. Millioner av mennesker er riktignok blitt brakt ut av fattigdom opp gjennom årene, men nye er kommet til.

Det er både i vår egen interesse og vår solidariske plikt å styrke utviklingssamarbeidet. Kampen mot fattigdom er det overordnede målet i Regjeringens utviklingspolitikk, både i vårt bilaterale utviklingssamarbeid med enkeltland og i vår deltakelse og vårt medeierskap i multilaterale utviklingsinstitusjoner. Arbeidet for konfliktforebygging og et bedre samvirke mellom humanitær bistand og langsiktig samfunnsbygging vil være av de viktigste satsingsområdene

16.6.4 Utviklingen i de fattige landene

Under Millenniums-toppmøtet i FN bekreftet det internasjonale samfunnet sin tilslutning til de internasjonalt anerkjente utviklingsmålene. Sentralt her står sju målsettinger vedtatt i ulike FN-konferanser: 1) Halvering av andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom innen 2015, 2) Grunnutdanning for alle barn innen 2015, 3) Eliminering av kjønnsdiskriminering i grunn- og videregående utdanning innen 2005, 4) Reduksjon av spedbarn- og barnedødeligheten med to tredjedeler innen 2015, 5) Reduksjon av barselsdødeligheten med tre fjerdedeler innen 2015, 6) Tilgang til tjenester innen seksuell og reproduktiv helse for alle som trenger det innen 2015 og 7) Iverksetting av nasjonale strategier for bærekraftig utvikling innen 2005, med sikte på å snu den negative trenden for miljøressursene innen 2015.

Utviklingssamarbeidet er uttrykk for solidaritet og partnerskap med de fattige landene i våre felles bestrebelser på å nå disse ambisiøse målene. Hovedansvaret hviler på utviklingslandene selv. Dårlig styresett er en vesentlig årsak til økonomisk stagnasjon og vedvarende fattigdom. Det blir stadig tydeligere at et godt styresett er avgjørende for et lands utvikling. Det er et avgjørende bidrag til økonomisk vekst, og en effektiv offentlig sektor kan legge grunnlag for å utvikle sosiale sikkerhetsnett, sikre deltakelse, rettsstatlige prinsipper og etterlevelse av menneskerettigheter og demokrati. I mange utviklingsland må staten styrkes og offentlig forvaltning effektiviseres.

Miljø- og ressursutfordringene er en sentral del av utviklings- og fattigdomsproblemet. Utarming av naturressurser og miljøødeleggelser fører til økt fattigdom, som igjen ofte forsterker miljøødeleggelsene. Norge arbeider aktivt for at våre samarbeidsland blir i stand til å forhandle fram og følge opp internasjonale miljøkonvensjoner. Regjeringen ønsker å bidra til en ny giv i det internasjonale samarbeidet om miljø og utvikling, blant annet knyttet til FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og tiårsgjennomgangen i 2002 av Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio. Utviklingslandenes aktive deltakelse i dette arbeidet vil bli støttet finansielt fra norsk side.

Gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er det etablert et sett av kjøreregler for handel mellom land og et verktøy for å bygge ned handelsbarrierer. Utviklingsland utgjør hovedtyngden av WTOs medlemmer. Et sterkt, åpent og regelbasert internasjonalt handelssystem er avgjørende for at utviklingsland skal bli bedre integrert i den globale økonomien. Den brede forhandlingsrunden under navnet «Uruguay-runden» representerte et klart framskritt i så måte.

I utviklingslandene er det en utbredt oppfatning at mange bestemmelser som er av særlig interesse for dem, ennå ikke er fullt ut iverksatt. Deres markedsadgang er fortsatt for dårlig. Ifølge FNs Utviklingsprogram (UNDP) taper utviklingslandene rundt 700 milliarder dollar årlig i eksportinntekter som følge av de industrialiserte landenes beskyttelse av sitt eget landbruk. Til sammenlikning ligger industrilandenes årlige utviklingsbistand på 50–60 milliarder dollar.

Det er desto viktigere at de nye forhandlingene i WTO tar hensyn til de fattigste utviklingslandenes særlige behov og interesser. Bedre markedsadgang for flest mulig produkter fra utviklingslandene, full tollfrihet for produkter fra de fattigste landene, samt større satsing på handelsrelatert faglig bistand, er viktig for å bedre utviklingslandenes muligheter til å dra nytte av de fordeler den økte internasjonale åpenheten byr på. Det er ikke frihandelen, men mangel på reell frihandel som er problemet for utviklingslandene. Norge skal være en aktiv internasjonal medspiller i arbeidet for å bedre utviklingslandenes markedsadgang, også til vårt eget marked. Norge bør ha som målsetting å fjerne alle mengdebegrensinger på import fra de aller fattigste landene og aktivt hjelpe disse landene til å markedsføre sine produkter på det norske markedet.

De samlede overføringer av ODA (Official Development Assistance) til utviklingslandene har vist en fallende tendens i de senere år. Norge, sammen med Danmark, Nederland og Sverige, er ett av kun fire land som oppfyller FNs målsetting om at industrilandene skal gi minst 0,7 pst. av BNI i utviklingshjelp. Gjennomsnittet for industrilandene var i 1999 på 0,24 pst. Dette lave nivået samsvarer dårlig med de samme landenes tilslutning til FNs utviklingsmålsettinger.

På 1990-tallet har Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Det internasjonale valutafondet (IMF) fokusert sterkere på bekjempelse av fattigdom og hjelp til selvhjelp. Utviklingsbankene har utviklet seg fra å være låneinstitusjoner til også å bli viktige rådgivere for landenes myndigheter når det gjelder politikkutforming. Det er utarbeidet en strategi for hvordan utviklingslandene selv, sammen med giverne, det sivile samfunn og privat sektor, skal kunne organisere utviklingsarbeidet bedre. Et viktig element i strategien er at sosiale og strukturelle forhold i større grad ses i sammenheng med makroøkonomiske forhold. Dette er meget positivt.

Det internasjonale valutafondet og Verdensbanken vedtok høsten 1999 at myndighetene i låntakerlandene selv utarbeider nasjonale strategier mot fattigdom . Det stilles krav om at myndighetene utvikler en nasjonal fattigdomsstrategi før gjeldsavskrivinger finner sted, slik at man sikrer at de frigjorte ressursene blir nyttet til utviklingsfremmende formål. Det legges vekt på at det er landene selv som utvikler strategiene og at det er myndighetene i landene som styrer gjennomføringen av dem.

Regjeringen ser Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Det internasjonale valutafondet som stadig viktigere aktører i det internasjonale arbeidet for fred og utvikling. Regjeringen vil bidra til et bedre samarbeid og en bedre koordinering mellom giverlandene, de internasjonale finansinstitusjonene og FN-systemet. I dette arbeidet må særinteresser av og til måtte vike for det felles beste.

FN-toppmøtet om utviklingsfinansiering våren 2002 vil ta opp de internasjonale utviklingsmålene og finansieringsproblemet i større bredde enn tradisjonell bistand. Konferansen vil også drøfte sammenhengen mellom private investeringer, både fra nasjonale kilder og internasjonale kapitalmarkeder, gjeld, handel og monetære spørsmål. Behovet for endringer som skaper utviklingsfremmende betingelser og styresett vil i økende grad stå i fokus for internasjonal debatt. Det gjelder både det globale institusjonelle rammeverket og det gjelder koblingen mellom ulike politikkområder i hvert enkelt land. Fra norsk side vil søkelyset rettes mot behovet for å øke de samlede investeringer i utviklingsland. Etter norsk syn har alle OECD-land den samme forpliktelsen til å oppfylle – og helst overstige – FNs målsetting om å gi utviklingshjelp tilsvarende 0,7 pst. av bruttonasjonalinntekten. Dessuten må private investeringer i de fattige utviklingslandene øke, både fra nasjonale og utenlandske kapitalkilder. Regjeringen vil også arbeide for at norsk politikk på ulike områder fremmer og understøtter målet om fattigdomsreduksjon.

16.6.5 Bistandens betydning og effekt

Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland for internasjonal solidaritet. Det er behov for en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og som rammes av sult og nød, epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter.

Verdensbanken har anslått at man med 10 milliarder amerikanske dollar, eller ca. 90 milliarder norske kroner, i ekstra bistand vil kunne løfte om lag 7 millioner mennesker permanent ut av fattigdommen, dersom den fordeles på samme måte som i dag. Dersom midlene gis mer målrettet til land som fører en utviklingsfremmende økonomisk politikk, har demokratisk valgte myndigheter og ikke engasjerer seg i etniske konflikter, kan effekten av bistanden trolig dobles. En gjennomgang fra Verdensbanken viser at norske bistandsmidler i vesentlig større grad enn bistand fra den gjennomsnittlige OECD-giver bidrar til å redusere fattigdom. En viss omfordeling av norsk bistand kunne likevel bidratt til enda større reduksjon av fattigdom.

Hovedansvaret for at bistanden skal gi gode resultater hviler på utviklingslandene selv. Effektiv bistand er avhengig av samfunnsstrukturer som gir rom for deltakelse og sikrer rettferdig fordeling. Fremme av godt styresett, demokrati og menneskerettigheter vil bli gitt høy prioritet. Det må legges vekt på kampen mot korrupsjon. Regjeringen vil bidra til at det bygges opp institusjonell kapasitet i utviklingslandene til å bekjempe korrupsjon.

Regjeringen fastholder målet om en opptrapping av den norske bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Mottakerland som fører en utviklingsfremmende politikk med sosial profil bør få mer bistand, mens myndigheter i land med mindre god fordelingspolitikk bør få redusert bistanden. Ut fra en vurdering av om forholdene ligger til rette for norsk bistand, vil Regjeringen løpende vurdere hvilke land som skal motta norsk bistand, hvilket volum det bør dreie seg om og hvordan det er mest hensiktsmessig at bistanden kanaliseres. Mange av de problemer utviklingsland står overfor kan løses bedre ved regionale samarbeidsordninger. Regjeringen vil bidra til å støtte regionalt samarbeid.

Mottakernes egen vilje til reform og kontroll over utviklingen i eget land er helt avgjørende for at utviklingstiltak skal bli vellykkede på lang sikt. Det er samarbeidslandenes egne strategier for fattigdomsbekjempelse som skal ligge til grunn for utviklingssamarbeidet. Norge vil gjennom sitt utviklingssamarbeid bidra til at det skapes en felles, nasjonal plattform for utvikling i samarbeidslandet, bygd på bred konsultasjon mellom regjering, parlament, næringsliv og sivilt samfunn.

Innsatsen for mer næringsutvikling i utviklingslandene må styrkes. Uten en dynamisk privat sektor er det små utsikter til vekst i arbeidsplasser og inntekter, og – gjennom dette – en bærekraftig økonomi. Regelverket for norske bedrifters deltakelse i utviklingssamarbeidet vil bli ytterligere forenklet og kapitalbasen til Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland – NORFUND – vil styrkes videre. I tillegg vil Regjeringen legge vekt på å integrere handelsrelatert bistand bedre i det generelle utviklingsarbeidet, både bilateralt og multilateralt.

Frivillige krefter, interessegrupper og organisasjoner er nødvendige pådrivere, veivisere, korrektiv og partnere i utviklingsprosessen i ethvert land. Den nye IT-teknologien gir nye muligheter for enkeltmennesker og grupper med felles interesser til å stå i kontakt over landegrenser og dermed også et viktig mobiliseringspotensiale. Solidaritet, demokrati, rettferd og menneskerettigheter krever folkelig rotfeste. Fordeling av roller mellom det offentlige, det private og det frivilige er hvert lands nasjonale ansvar og varierer fra land til land, avhengig av nasjonal politikk og rammebetingelser. Offentlige tilskudd til frivillige organisasjoners utviklingssamarbeid må ha som forutsetning at de gir effektive bidrag til kampen mot fattigdom og omforente utviklingsmål.

Gjennom et offensivt partnerskap mellom myndigheter, frivillige organisasjoner og privat næringsliv vil Regjeringen bidra til at bistanden forankres på bred basis i det norske samfunnet. I en verden med økt internasjonal åpenhet får kunnskap stadig større betydning. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner muligheter også for utviklingslandene. Regjeringen vil bidra til at myndigheter og næringsliv i fattige land, som ofte mangler både ressurser og kompetanse til å utnytte mulighetene, blir bedre i stand til å utnytte disse. Regjeringen vil oppfordre norske utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer til et mer aktivt samarbeid med institusjoner i sør, basert på utviklingslandenes egne behov og ønsker.

16.7 Handelspolitikk

16.7.1 Utviklingen i det internasjonale handelssamarbeidet

Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene – og i landene i Øst- og Sørøst-Asia i de siste tiårene. Dette henger sammen med at internasjonal handel gir landene anledning til å spesialisere sin produksjon og utnytte sine fortrinn. Internasjonal handel innebærer også effektivitetsgevinster som følge av økt konkurranse, tilgang på teknologi og utnyttelse av stordriftsfordeler. Forbrukerne får tilgang til varer og tjenester som det ikke ville vært mulig eller lønnsomt å produsere innenlands.

Regjeringen er svært bevisst på at den økte internasjonale åpenheten har både fordeler og ulemper, og at disse kan være ujevnt fordelt innad i land og mellom land. Regjeringen vil i tillegg til å sikre norske interesser, bidra til en mer rettferdig fordeling av gevinstene av denne utviklingen. Verdens handelsorganisasjon (WTO) er en viktig arena i arbeidet for å styrke de fattigste landenes posisjon i verdenshandelen.

Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene. Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner. Regjeringen ser det imidlertid som uaktuelt for Norge å innføre en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis. Regjeringen vil arbeide for fortsatt stor åpenhet og bruk av rådslag med fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og andre i arbeidet med å utvikle rettferdige rammevilkår for verdenshandelen.

16.7.2 Verdens handelsorganisasjon (WTO)

WTO har 140 medlemmer og ca. 30 land forhandler for tiden om medlemskap, herunder Kina og Russland. WTO-avtalen fastsetter blant annet regler for handel med varer (GATT), tjenester (GATS) og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter (dvs. patenter, varemerker, opphavsrettigheter m.v. TRIPs-avtalen). Regelverket inkluderer også forpliktende regler for løsning av tvister. Alle varer, både industriprodukter, fisk og fiskeprodukter og landbruksprodukter omfattes. Medlemslandene kan ikke pålegge vareimporten toll utover de nivåene som er fastsatt gjennom forhandlinger. Tjenesteavtalen inkluderer i prinsippet alle tjenester. For en rekke sektorer har imidlertid mange av landene ikke påtatt seg forpliktelser om markedsadgang og nasjonal behandling. TRIPs-avtalen gir et sett av regler som sikrer en minimumsbeskyttelse for immaterielle rettigheter.

Utviklingslandene har samme rettigheter i henhold til WTO-regelverket som industrilandene, men visse lettelser mht. forpliktelsene. De minst utviklede landene (MUL) skal påta seg forpliktelser i overensstemmelse med sitt utviklingsnivå. Avtaleverket er rettslig bindende.

Prinsippet om ikke-diskriminering utgjør en bærebjelke i det multilaterale handelsregelverket. Medlemmene er forpliktet til å rapportere om eksisterende og nye reguleringer og bestemmelser av blant annet teknisk karakter. Videre gjennomgås medlemslandenes handelspolitikk regelmessig. For Norges del skjer det hvert fjerde år.

WTOs ministermøte i desember 1999 i Seattle skulle ha gitt startskuddet for en ny forhandlingsrunde. Medlemmene klarte imidlertid ikke å komme til enighet om mandatet. Møtet avdekket store utfordringer blant annet når det gjelder utviklingslandenes opplevelse av medbestemmelse og de frivillige organisasjonenes ønske om mer direkte deltakelse og innflytelse. Neste ministermøte vil finne sted i Qatar 9.–13. november 2001.

I henhold til den gjeldende WTO-avtalen startet likevel forhandlinger om landbruk, tjenester og TRIPS ved inngangen til 2000. Det langsiktige målet for landbruksforhandlingene er betydelige gradvise reduksjoner i medlemslandenes subsidie- og vernetiltak, samtidig som det skal tas hensyn til blant annet ikke-handelsmessige hensyn. For Norge er det viktig å beholde fleksibiliteten til å utforme en politikk som sikrer et fortsatt levedyktig norsk landbruk. Formålet med tjenesteforhandlingene er en ytterligere åpning av markedsadgangen. Norge har særlige interesser knyttet til skipsfart, telekommunikasjon, miljøtjenester og offshore-relaterte tjenester. I TRIPs-forhandlingene vurderer man blant annet adgangen til å unnta planter og dyr fra patentering.

For en liten åpen økonomi som den norske er det fordelaktig at det multilaterale handelsregelverket styrkes og at verdenshandelen åpnes ytterligere. Regjeringen ønsker derfor en ny bred forhandlingsrunde. Den bør, i tillegg til den gjeldende dagsorden, omfatte markedsadgang for industrivarer og fisk og fiskeprodukter, elektronisk handel, investeringer, konkurransepolitikk, offentlige anskaffelser, antidumpingregler og miljø. Det er en sentral målsetting for Regjeringen at utviklingslandene, spesielt de minst utviklede landene, integreres bedre i det internasjonale handelssystemet.

En mer effektiv arbeidsdeling mellom landene, der den enkelte vare i økende grad produseres der det kreves minst ressursinnsats, kan være positivt for miljøet dersom en effektiv miljøvernpolitikk er gjennomført. Økt velstand som følge av økt handel kan også øke etterspørselen etter miljøkvalitet. På den annen side fører økt handel til et voksende transportbehov, og kan dermed gi økt luftforurensing og belastning på det biologiske mangfoldet. Handel kan gi større muligheter for å spre nye miljøvennlige produkter og teknologier, men åpner også for økt spredning og bruk av produkter og teknologier som gir større belastning på miljøet.

Alt i alt er det usikkert hvordan handel påvirker miljøet. En OECD-studie anslår økningen i handel som følge av Uruguay-runden til tre til fire prosent, mens tilhørende økning i interkontinental transport anslås til fire til fem prosent. OECD finner at det for utviklingsland ser ut til å være en positiv sammenheng mellom økonomisk åpenhet og høyere miljøstandarder. Det kan skyldes at utenlandsk konkurranse legger press på innenlandske aktører til å produsere mer miljøvennlig. Sammenhengen kan også reflektere at multinasjonale selskaper i stadig større grad opererer etter egne globale miljøstandarder, som i mange tilfeller er strengere enn vertslandets.

For å sikre at handel skal ha en mest mulig positiv nettovirkning på miljøtilstanden, må den følges av en tilstrekkelig ambisiøs og effektiv miljøpolitikk, globalt og nasjonalt. Miljøutfordringene løses mest effektivt gjennom miljøpolitiske virkemidler. Miljøbegrunnede handelstiltak er oftest et lite treffsikkert virkemiddel for å løse miljøproblemene. I enkelte tilfeller kan kontroll med internasjonal handel være et viktig miljøpolitisk virkemiddel.

For å sikre at WTO-systemet bidrar til en bærekraftig utvikling, bør miljøhensyn tas på alle relevante områder i en ny forhandlingsrunde. Miljøanalyser, som vurderer miljøvirkningene av endringer i det multinasjonale handelsregelverket og handelsliberalisering, er et redskap i denne sammenhengen. Det er også et mål at en ny forhandlingsrunde i WTO resulterer i at forholdet mellom WTO-systemet og handelstiltak i multilaterale avtaler avklares.

Elektronisk handel har skutt fart over de senere år, og kan på sikt revolusjonere tradisjonell handel og forretningsdrift. Denne utviklingen kan gi norske bedrifter nye store muligheter. For å møte de nye utfordringene på dette området, bør det utformes felles og ikke-diskriminerende kjøreregler i WTO.

Nasjonale handelssystemer bør være basert på visse grunnleggende rettigheter, herunder arbeidstakerrettigheter. En aktiv dialog er nødvendig for å fremme en bedre forståelse innen området handel og arbeidsstandarder. Norge går inn for et samarbeid mellom ulike internasjonale organisasjoner for å fremme en bedre forståelse for arbeidstakerrettigheter i økonomisk utvikling.

16.8 Utenrikskulturelle prioriteringer

Kultur- og Norgespresentasjon har en sentral plass i vårt internasjonale arbeid. I rapporten «Oppbrudd og fornyelse – Norsk utenrikskulturell politikk 2001–2005» som er utarbeidet for Utenriksdepartementet, anbefales en betydelig opptrapping av det statlige arbeidet med kultur- og Norgespresentasjon i utlandet.

Kultursamarbeid og Norgespresentasjon er en langsiktig investering i Norges internasjonale profil, og en viktig del av det å presentere Norge som en aktiv deltaker og bidragsyter i det internasjonale samfunn. Vi trenger et helhetssyn på Norges rolle i en verden i rask endring, og oppgradering av kulturlivets og informasjonsarbeidets plass i en samlet satsing. Det er dessuten ønskelig å øke kulturutvekslingen med andre land enn våre tradisjonelle samarbeidspartnere i den vestlige verden, ikke minst med utviklingsland som Norge samarbeider med.

For å imøtekomme alle disse nye utfordringene vil Regjeringen utarbeide en overordnet handlingsplan for dette feltet for perioden 2001–2005, med klart definerte målsettinger og en langsiktig strategi for en samlet og koordinert norsk utenrikskulturell politikk fram mot jubileumsåret 2005. Handlingsplanen vil foreligge våren 2001. Det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer for å bistå i utarbeidelsen og oppfølgingen av planen.

Det er også innledet kontakt med alle landets fylkeskommuner og enkelte større kommuner for å samordne den utenrikskulturelle innsatsen i større grad. Det tas sikte på å samle arbeidet med disse oppgavene i et nasjonalt kompetansesenter for kunst- og kulturkontakt med utlandet.