1 Internasjonale utviklingstrekk

1.1 Innledning

Levestandarden i verden har aldri økt raskere enn i perioden etter andre verdenskrig. Verdens BNP er nå om lag 6 ganger høyere enn i 1950, mens befolkningen er litt mer enn doblet. Både industrilandene og de fleste utviklingslandene har hatt en bred økonomisk og sosial framgang. Andelen fattige av verdens befolkning har falt sterkt over tid, men antallet fattige har vært relativt stabilt på grunn av den høye befolkningsveksten i de fattigste landene. Det økonomiske gapet mellom de rikeste og de fattigste landene øker.

Barnedødeligheten er redusert med to tredjedeler, og forventet levealder i verden er økt fra 46 år til 66 år i løpet av 50 år. Levealderen i utviklingslandene har nærmet seg levealderen i industrilandene. Nedgangen i barnedødelighet, økt utdanning for kvinner og økt utbredelse av prevensjon har bidratt til et betydelig fall i fruktbarheten både i industrilandene og i utviklingslandene. I utviklingsland utenom Afrika er antall barn pr. kvinne halvert de siste 25 årene. I industrilandene har fruktbarheten vært lav i en lang periode, og andelen eldre i befolkningen vil øke betydelig framover.

Den årlige nettoinnvandringen fra fattige regioner til Europa og Nord-Amerika er nå rundt 2 millioner. FN anslår at verdens befolkning vil øke med over 3 milliarder fram til 2050. Hele økningen ventes i utviklingslandene. Dette reiser spørsmål om det vil bli et tiltakende innvandringspress mot industrilandene, eller om økt levestandard i utviklingslandene etter hvert vil bidra til å dempe presset.

En videreføring av dagens trender vil innebære en betydelig endring i de ulike regionenes økonomiske betydning. Asiatiske land, med rundt 60 pst. av verdens befolkning, kan øke sin andel av verdens BNP sterkt. I løpet av et drøyt tiår vil Kina kunne bli verdens største økonomi, og innen en generasjon kan levestandarden tilsvare dagens levestandard i utviklete land.

Mens BNP er seksdoblet de siste 50 årene, er handelen med varer og tjenester blitt 17 ganger større. Kapitalmobiliteten har økt sterkt, både målt ved direkte investeringer over landegrensene, men spesielt mye når det gjelder kortsiktige kapitalbevegelser. Den teknologiske utviklingen har vært viktig for denne prosessen. Reduksjonen av transportkostnader har bidratt til det økende handelssamkvemmet, og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) har redusert transaksjonskostnadene, økt informasjonsflyten og gitt nye muligheter for organisering av produksjon over landegrenser.

Globaliseringen er i betydelig grad resultatet av en politisk prosess som har vært drevet fram av ønsker om å utnytte fordelene ved internasjonal handel.

Spesielt små land som Norge, med et ressursgrunnlag som er svært forskjellig fra handelspartnerne, har tjent på utviklingen av et internasjonalt handelsregime og nedbyggingen av handelshindre.

Gjennomsnittlige tollsatser på industrivarer er redusert fra om lag 40 pst. i 1947 til 3–4 pst. i dag, ved forhandlinger gjennom Generalavtalen om toll og handel (GATT). Et økende antall land har samtidig sluttet seg til avtalen, som også har blitt utvidet til å omfatte nye områder i forbindelse med Uruguay-runden som ledet til opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Gjennom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC) og etterfølgeren Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), samt gjennom Det internasjonale valutafondet (IMF), har restriksjoner på kapitalbevegelser blitt bygget ned. En annen viktig politisk forutsetning for globaliseringen er at økonomier med sentral planlegging, som blant annet Kina, land i Sentral-Europa og det tidligere Sovjet, har lagt om i retning av markedsøkonomi og blitt åpnet mot omverdenen.

Økt økonomisk åpenhet gjør et land mer avhengig av utviklingen i andre land. Økt kapitalmobilitet gjør at et land lettere «straffes» med betydelig kapitalutgang når det er mistillit til den økonomiske politikken, og at finansielle kriser trolig lettere kan spres mellom land. Økt kapitalmobilitet kan også øke skattekonkurransen mellom land. Økt handel reiser videre spørsmål knyttet til blant annet grenseoverskridende kriminalitet og spredning av dyresykdommer. Dette øker behovet for internasjonalt samarbeid på en rekke områder.

Også på miljøområdet øker behovet for internasjonalt samarbeid. Viktige globale miljøutfordringer er blant annet knyttet til klima, ozon-laget og biologisk mangfold. Fattigdomsproblemene og de internasjonale miljøproblemene kan bare løses ved at de fattige utviklingslandene får en sterk økonomisk vekst samtidig som forbruks- og produksjonsmønstre globalt legges om.

1.2 Utviklingstrekk i verdenssamfunnet

1.2.1 Befolkningsutvikling

For 2000 år siden var verdens befolkning trolig rundt 300 millioner. Det tok 1600 år før den ble doblet. Fra starten på den industrielle revolusjon, rundt 1750, ble den doblet på 150 år. De siste 100 år er den firedoblet. Mens befolkningsveksten var 0,1 pst. pr. år de siste tusen år før 1750, var den på 1900-tallet 1,4 pst. pr. år.

Økningen i befolkningsveksten skyldes ikke økt fruktbarhet, men sterkt fall i dødeligheten, spesielt barnedødeligheten. Utviklingen går fra en situasjon med både høy dødelighet og høy fruktbarhet til en situasjon med lav dødelighet og lav fruktbarhet. Dødeligheten faller først, og deretter fruktbarheten. Dette har gjort at befolkningsveksten først øker for deretter å avta. Veksten var spesielt sterk etter 1950, med en markert nedgang i dødeligheten i utviklingslandene. Vekstraten nådde en topp på vel 2 pst. pr. år i perioden 1965–1970. Den har siden vært avtakende på grunn av nedgang i fruktbarheten. I perioden 1995–2000 økte befolkningen årlig med 1,3 pst., tilsvarende 78 millioner pr. år. Ifølge middelalternativet i FNs befolkningsframskriving fra 2000, vil befolkningsveksten avta gradvis til i underkant av 0,5 pst. pr. år i perioden 2045–2050. Folkemengden i verden anslås til 9,3 milliarder i 2050, jf. tabell 1.1.

Hele befolkningsøkningen på over 3 milliarder fra 1998 til 2050 ventes i utviklingslandene. I Afrika ventes mer enn en dobling av befolkningen. Europas befolkning ventes å falle med mer enn 100 millioner og utgjøre under 7 pst. av verdens befolkning i 2050. Dette er mindre enn en tredjedel av andelen i 1900. Da var Europas befolkning 3 ganger så stor som Afrikas. I 2050 ventes Afrikas befolkning å bli over 3 ganger så stor som Europas.

Levealder og fruktbarhet

De siste hundre årene er dødeligheten redusert og levealderen økt vesentlig i alle verdensregionene. Industrilandene har ligget først i denne prosessen, mens Afrika sør for Sahara har kommet kortest. Dødeligheten første leveår var 18 pst. i utviklingslandene i 1950. Den var i 1998 kommet ned i 6,4 pst. Dette er som i Norge ved inngangen til 1. verdenskrig.

Reduksjonen i dødelighet skyldes medisinske framskritt, bedring i ernæring, økt tilgang på rent vann og utbygging av kloakk og søppelhåndtering. Det er fortsatt høy barnedødelighet i enkelte regioner. Om lag 7 millioner barn under 5 år døde i 1998. Om lag 5 millioner av dødsfallene fant sted i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara.

Fallet i barnedødeligheten er hovedårsaken til at forventet levealder ved fødselen er økt dramatisk. I 1900 var forventet levealder i India og Kina rundt 25 år. Nå er den 63 år og 70 år. Tabell 1.2 viser at forventet levealder økte med om lag 6 år i OECD-landene og med om lag 9 år i utviklingslandene de siste 25 år. Siden 1950 har forventet levealder ved fødsel økt med mer enn 20 år i utviklingslandene. De siste årene har imidlertid forventet levealder gått ned i deler av Afrika sør for Sahara. I de 9 landene med en Hiv-forekomst på 14 pst. eller mer, er forventet levealder ved fødsel anslått til 49 år i perioden 1995–2000, mens den ville vært 62 år hvis ingen var angrepet av Hiv.

Fruktbarheten har falt i alle regioner de siste tiårene. I OECD-landene er fruktbarheten kommet ned i 1,8 barn pr. kvinne. I mange europeiske land er fruktbarheten svært lav. Spania og Italia har en fruktbarhet på 1,2 og Tyskland på 1,3. Fruktbarheten har falt sterkt fra et høyt nivå i utviklingslandene. I Øst-Asia har antall barn pr. kvinne falt fra 4,8 til 1,8 på 25 år. I øvrige utviklingsland, utenom Afrika sør for Sahara, har antall barn pr. kvinne falt med rundt 2,5.

Det er en sammenheng mellom lavt økonomisk utviklingsnivå og høy fruktbarhet. Utdanning for kvinner og familieplanlegging reduserer fruktbarheten. I industrilandene, Latin Amerika og Sørøst-Asia og Stillehavet bruker over 70 pst. av gifte kvinner prevensjon. I Midt-Østen og Sør-Asia økte andelen fra rundt 40 til rundt 50 pst. fra 1993 til 2000. I Afrika sør for Sahara økte andelen fra 15 til 26 pst. i samme periode.

64 land hadde et samlet fruktbarhetstall i år 2000 på eller under 2,1, som er det nødvendige nivået for å opprettholde befolkningen på lengre sikt. Disse landene hadde 44 pst. av verdens befolkning. Til tross for nedgangen i fruktbarheten avtar befolkningsveksten relativt gradvis, fordi tidligere høy befolkningsvekst har bidratt til en stor andel kvinner i fruktbar alder.

Nedgangen i fruktbarhet og dødelighet øker gjennomsnittsalderen i befolkningen. I OECD-landene, hvor fruktbarheten har vært lav over en lengre periode, vil andelen eldre øke. Forørgelsesbyrden, som reflekterer forholdet mellom antall i yrkespassiv og yrkesaktiv alder, vil endres lite mot 2015, fordi økningen i andelen eldre nesten motsvares av nedgangen i andelen barn. Deretter vil et sterkt voksende antall eldre bidra til at forsørgelsesbyrden øker utover i århundret. På grunn av den lave fruktbarheten vil Europa fortsette å være den regionen som har den eldste befolkningen. Andelen over 60 år ventes her å øke fra 20 pst. i 1998 til 37 pst. i 2050. I utviklingslandene vil andelen barn i befolkningen synke og andelen i yrkesaktiv alder øke. Forsørgingsbyrden ventes derfor å komme ned på samme nivå som i OECD i 2015.

Innvandring

Europa og Nord-Amerika hadde hver en årlig nettoinvandring på nær 1 million personer i perioden 1995–2000. Den årlige nettoutvandringen fra Asia var 1,2 millioner, fra Afrika rundt 300 000 og fra Latin-Amerika rundt 500 000. Til tross for innvandringen økte befolkningen i Europa kun med rundt 200 000 pr. år.

I forhold til arbeidsmarkedets størrelse er dagens vandringer av arbeidskraft mindre enn utvandringen fra Europa til den nye verden fram mot første verdenskrig. Dette skyldes primært at vandringer fra fattige til rike land i stor grad blir begrenset gjennom lovverket. Arbeidskraftsmobilitet mellom industrialiserte land er i mindre grad begrenset på denne måten. Innen EØS-området er det for eksempel full frihet for arbeidsvandringer. Mobiliteten begrenses av sosiale nettverk i form av familie og venner og forskjeller i språk og kulturell bakgrunn.

Den viktigste årsaken til innvandring på 1990-tallet i de fleste OECD-land har vært familiegjenforening. Antallet asylsøkere har også økt sterkt i mange land. I tillegg økte utvandringen fra land i Sentral- og Øst-Europa betydelig på 1990-tallet. Andelen utlendinger i befolkningen øker i nesten alle OECD-land.

Det blir trolig økt mobilitet i arbeidsmarkedet i årene framover mellom industrilandene. En eventuell utvidelse av EU, EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler som sikrer fri bevegelse av arbeidskraft, kan bidra til dette. Økt utdanningsnivå bidrar til økt mobilitet. Samtidig vokser antall studenter som tar hele eller deler av sin utdanning i utlandet. Økt økonomisk integrasjon kan påvirke den geografiske lokaliseringen av næringsvirksomhet som etterspør spesialisert og mobil arbeidskraft.

Befolkningen vil øke sterkt i utviklingslandene framover. Samtidig vil befolkningsveksten i utviklete land stagnere og befolkningen eldes. Dette reiser spørsmål om det vil skje en tiltakende innvandring fra utviklingsland til industriland. Dette er svært usikkert og avhenger blant annet av immigrasjonspolitikken i industrilandene. Innvandringen avhenger også i betydelig grad av den økonomiske og sosiale utviklingen i utviklingslandene. Erfaringen er at utvandringen fra et land er liten ved et lavt levestandardsnivå. Den øker når levestandarden øker, og avtar igjen når levestandarden nærmer seg nivået til landene som er mottakere av utvandringsstrømmen. I mange utviklingsland avtar befolkningsveksten, og andelen eldre vil etter hvert øke. Mange land er i ferd med å hente inn de gamle industrilandenes økonomiske forsprang. Selv om innvandringen er relativt strengt regulert, har for eksempel Korea, Singapore, Hong Kong, Taiwan, Malaysia og Thailand en betydelig innvandring fra fattigere naboland. I et lengre tidsperspektiv virker det sannsynlig at flere utviklingsland vil gå fra netto utvandring til netto innvandring, med et innvandringsoverskudd fra mindre utviklete naboland. Dette vil i så fall begrense innvandringspresset mot industrilandene.

1.2.2 Økonomisk og sosial utvikling

Økonomisk utvikling

Den økonomiske og sosiale utviklingen i det tjuende århundret var preget av en sterk befolkningsvekst og en svært sterk økonomisk vekst, men også av økende økonomiske ulikheter mellom rike og fattige land. Verdens BNP ble om lag tredoblet fra 1900 til 1950, og seksdoblet fra 1950 til 2000. Ved slutten av århundret var BNP 19 ganger så stort som ved begynnelsen. Befolkningen i verden ble i samme periode nesten firedoblet, fra 1,6 milliarder til over 6 milliarder, slik at BNP pr. innbygger i verden var om lag 5 ganger så høyt i år 2000 som i år 1900. Norge har vært blant de landene som har hatt høyest økonomisk vekst pr. innbygger. IMF anslår at BNP pr. innbygger nå er 12–13 ganger høyere enn i 1900, da nivået var lavere enn i Chile og Spania, og under halvparten av nivået i de rikeste landene (blant annet Storbritannia og USA). Bare Luxemburg og USA hadde høyere BNP pr. innbygger i 1998.

Verdens BNP pr. innbygger er om lag 3 ganger så høyt som i 1950. Den prosentvise økningen har vært om lag lik i utviklingslandene og industrilandene. Det har imidlertid vært store forskjeller i vekst pr. innbygger blant utviklingslandene. I Asia er BNP pr. innbygger nær fem ganger så høyt som i 1950. I Latin-Amerika og Nord-Afrika er BNP pr. innbygger om lag doblet, mens økningen bare var 20 pst. i Afrika sør for Sahara, hvor mange av de fattigste landene i verden er. Høy befolkningsvekst i fattige land har bidratt til økte forskjeller mellom land.

Industrilandene, som omfatter de vestlige industrilandene, Hong Kong, Singapore, Korea, Taiwan og Israel, har 16 pst. av verdens befolkning og 57 pst. av verdens BNP. Utviklingslandene har 78 pst. av befolkningen og 37 pst. av BNP. Som det framgår av tabell 1.3, har utviklingslandene i gjennomsnitt et BNP pr. innbygger på 10 pst. av nivået i USA. I Afrika er gjennomsnittet 6 pst. av nivået i USA, men mange land på dette kontinentet ligger godt under dette.

De siste tyve årene har utviklingslandene hatt klart høyere økonomisk vekst enn industrilandene. I perioden 1982–1991 var veksten pr. innbygger lavere enn i industrilandene, på grunn av høy befolkningsvekst. I perioden 1992–2001 har imidlertid BNP pr. innbygger vokst 2 prosentpoeng raskere årlig enn i de vestlige industrilandene. Den høye veksten i Asia bidro til dette.

Verdensøkonomien nådde i 2000 den sterkeste veksten på 10 år. I USA, som har opplevd den lengste konjunkturoppgangen noen sinne, har den økonomiske veksten avtatt markert det siste halvåret. I EU-området er veksten fortsatt solid, selv om den også her er lavere enn for et år siden. Utviklingen i Japan er fortsatt svak. De fleste asiatiske økonomiene har kommet seg raskt etter krisen i 1998, og generelt er utviklingslandene inne i en periode med solid vekst. Flere overgangsøkonomier i Sentral-Europa har hatt relativt sterkt vekst gjennom siste halvdel av 1990-tallet, mens mange land i det tidligere Sovjet har hatt en negativ utvikling gjennom 1990-tallet. Siden 1999 har det imidlertid vært økonomisk oppgang i Russland.

Dersom dagens veksttrender videreføres, vil ulike verdensdelers økonomiske betydning endres betydelig. Asia som har godt over halvparten av verdens befolkning, kan øke andelen av verdens BNP sterkt. Om drøyt et tiår vil Kina kunne bli verdens største økonomi, og innen en generasjon kan levestandarden tilsvare dagens levestandard i industrilandene.

USA har det siste tiåret opplevd den lengste konjunkturoppgangen noen sinne. Veksten de siste fem årene har i gjennomsnitt vært over 4 pst. Dette var særdeles høyt så langt ut i en konjunkturoppgang. Både varigheten og styrken på oppgangen fikk mange til å stille spørsmål om vi er inne i en «ny økonomi» hvor bruk av IKT bidrar til permanent høyere produktivitetsvekst over et bredt spekter av økonomiske sektorer. Økningen i produktivitetsvekst i USA målt ved total faktorproduktivitet synes imidlertid i betydelig grad å ha kommet i den delen av økonomien som produserer IKT-utstyr. Produktivitetsveksten her har vært meget sterk, og har gitt et betydelig prisfall på IKT-utstyr og økte investeringer i IKT. Dette har bidratt til at samlede investeringer har økt kraftig. Den sterke økonomiske veksten kan i hovedsak forklares ved økt sysselsettingsvekst, høy teknisk framgang i IKT-industrien og økte investeringer.

Erstatning av kobber med fiberoptikk i telekommunikasjoner, overgang til digitale systemer og framskritt innen mobiltelefoni har økt mulighetene for telekommunikasjon og sterkt redusert kostnadene ved å bygge ut telenett. Dette har ikke minst stor betydning i utviklingsland. Kina er et eksempel på et land som utnytter de nye mulighetene. Mens det i 1990 var færre enn 10 millioner telefonlinjer i Kina, var antallet i 2000 rundt 125 millioner. Mer enn 2 millioner nye linjer tilknyttes nettet hver måned. Antall internettbrukere i Kina økte fra færre enn 50 tusen i 1995 til 9 millioner ved starten på 2000. Mange andre utviklingsland satser også på IKT.

Det er omdiskutert hvorvidt IKT kan være et vesentlig bidrag til reduksjon av fattigdommen i utviklingslandene. Det har vært hevdet at IKT først og fremst gir høytlønte jobber til de med god utdannelse. IKT-sektoren etterspør imidlertid et bredt spekter av produkter og tjenester, og bidrar til å utvikle infrastrukturen. Slik gir sektoren store samfunnsmessige ringvirkninger. Økt vekst på grunn av IKT gir også økte skatteinntekter som kan brukes til helse og utdanning. IKT bidrar til økt åpenhet mot omverden, og gir viktige impulser til å modernisere samfunnet. Problemet i de fattigste utviklingslandene synes å være at de ikke har menneskelige og teknologiske ressurser til å utnytte de mulighetene som IKT gir, og slik blir hengende etter mer avanserte utviklingsland.

Fattigdom og ulikhet

I Asia har sterk økonomisk vekst løftet store befolkningsgrupper ut av fattigdom de siste tiårene. I de fattigste utviklingslandene med svak økonomisk vekst og høy befolkningsvekst øker antallet fattige sterkt. Det store omfanget av fattigdom i utviklingslandene reflekterer et generelt lavt inntektsnivå, men også at inntektene er skjevt fordelt. Fordelingen er spesielt skjev i flere land i Latin-Amerika. I Brasil har den fattigste femtedel av befolkningen bare 2–3 pst. av inntektene, mens den rikeste femtedelen har over 60 pst. Til sammenlikning har den fattigste femtedelen av befolkningen i landene i verden med jevnest inntektsfordeling (hvor Norge er ett av landene) om lag 10 pst. av inntekten, mens den rikeste femtedelen har rundt en tredjedel av inntekten.

Som det framgår av tabell 1.4 har andelen ekstremt fattige i utviklingslandene og overgangsøkonomiene falt fra 29 pst. til 24 pst. fra 1990 til 1998. Antallet ekstremt fattige er redusert med nær 80 millioner, men fortsatt er det 1,2 milliarder ekstremt fattige. Det har vært en betydelig reduksjon i antallet ekstremt fattige i Øst-Asia. I Kina er antallet redusert fra rundt 350 millioner til 210 millioner på snaut 10 år. Antallet har økt i andre regioner. Andelen ekstremt fattige i befolkningen har imidlertid falt i alle regioner utenom Øst-Europa og Sentral-Asia. Her har den økonomiske nedgangen i mange land på 1990-tallet bidratt til at andelen har økt. I tillegg til lav inntekt, rammes de fattige uforholdsmessig hardt av dårlig helse, manglende utdanning, manglende politisk innflytelse og sosial utstøting. Kvinner og barn utgjør en stor andel av de fattige. En styrking av kvinners stilling gjennom utdanning, lovverk og tilgang til arbeidsmarkedet er av stor betydning for å redusere fattigdommen.

Ernæring

Matvareforbruket i verden økte fra nær 2300 kalorier pr. person rundt 1960 til om lag 2700 kalorier tidlig på 1990-tallet. Veksten var spesielt sterk i Asia, fra knapt 1900 kalorier til knapt 2600 kalorier. I de 50 minst utviklede landene har imidlertid forbruket vært om lag uendret på rundt 2000 kalorier. Fra rundt 1970 til 1996 falt antallet underernærte i utviklingslandene med om lag 170 millioner personer, jf. tabell 1.5. Utviklingen var spesielt positiv i Øst- og Sørøst-Asia. I Afrika sør for Sahara har imidlertid andelen underernærte vært relativt stabil over 30 pst., og antallet underernærte er doblet. Omfanget av underernæring reflekterer blant annet lav produktivitet i jordbruket og mangel på kjøpekraft. Realprisen på mat har falt sterkt gjennom det siste århundret på grunn av høy produktivitetsvekst i jordbruket. Fra 1960 til 1999 ble Verdensbankens prisindeks for matvarer om lag halvert.

34 land hadde i 1999, ifølge FNs matvare- og landbruksorganisasjon FAO, behov for matvarenødhjelp. 14 av disse var i Afrika, 5 i det tidligere Sovjet og 4 på Balkan. Mens naturkatastrofer var den umiddelbare årsaken til nesten all matvarenødhjelp for 15 år siden, er dette nå årsaken til mindre enn halvparten av situasjonene med slikt behov. Menneskelige faktorer som væpnete konflikter og økonomiske sammenbrudd har blitt stadig viktigere.

FAO forventer at veksten i verdens landbruksproduksjon vil avta over tid. Den årlige veksten var 3 pst. på 1960-tallet, 2,3 pst. på 1970-tallet og antas å bli 1,8 pst. i perioden 1988/90–2010. På etterspørselssiden er det to viktige årsaker til lavere produksjonsvekst: Befolkningsveksten avtar, og en stadig større andel av verdens befolkning har god ernæring. Utsiktene for verdens matvareproduksjon er omdiskutert. Mange land har økende knapphet på vann og synkende grunnvannsnivå med økt saltinnhold. Den svake styringsevnen i mange land gjør det vanskelig å gjennomføre tekniske og økonomiske tiltak som kan redusere vannmangelen.

Utdanning og analfabetisme

Som det framgår av tabell 1.6, er andelen av ungdomskullene som påbegynner høyere utdanning doblet i industrilandene de siste 30 årene. Andelen blant menn økte med 50 pst. Andelen blant kvinner er nesten tredoblet. Det er nå en klart større andel av kvinnene enn av mennene som tar høyere utdanning.

Andelen av barn og ungdom som får utdanning i utviklingslandene vokser sterkt. I 1998 var 113 millioner barn i verden i grunnskolealder uten skoletilbud, hvorav 46 millioner i Afrika sør for Sahara og 46 millioner i Sør-Asia. I de fleste andre regioner er det nå bare en mindre andel av barna som ikke har grunnskoletilbud. På grunn av det sterke fallet i fruktbarheten, er antall barn i grunnskolealder i verden ventet å øke med bare 9 millioner i løpet av de neste 15 årene. I Øst-Asia ventes antallet å falle med 22,5 millioner. I Afrika sør for Sahara ventes derimot antallet å øke med 34 millioner. For å sikre full grunnskoledekning må antallet elevplasser i denne regionen øke med 80 millioner over de neste femten årene.

Andelen som påbegynner utdanning ut over grunnskolen er doblet for gutter og nesten tredoblet for jenter i utviklingslandene siden 1970. Noe over halvparten av guttene og noe under halvparten av jentene påbegynner nå slik utdanning. Utdanningsnivået og kompetansen i arbeidsstyrken øker derfor sterkt.

Som det framgår av tabell 1.7, er andelen voksne i utviklingslandene som er analfabeter halvert på 30 år. Befolkningsveksten har også vært høy, slik at antallet analfabeter har ligget relativt stabilt i overkant av 800 millioner.

Hvorfor er utviklingen så ulik mellom utviklingsland?

Det er store forskjeller i utviklingen mellom ulike utviklingsland. Mens mange land reduserer det økonomiske gapet til industrilandene, har mange blitt hengende lengre og lengre etter. Forskjellene i utvikling reflekterer blant annet forskjeller i utviklingsstrategi, geografisk beliggenhet og ulike ytre forhold.

Land som har lykkes, har brukt offentlige ressurser produktivt til investeringer i utdanning, helse og infrastruktur. De har hatt en strategi for å bli integrert i verdensøkonomien og utnyttet fordelene ved handel. Dette har bidratt til teknologioverføring og stilt krav til effektivitet i økonomien. En godt fungerende offentlig sektor og en stabilitetsfremmende økonomisk politikk har vært viktig. Holdninger i befolkningen til det å arbeide, ta utdanning og spare har trolig hatt stor betydning, uten at dette lett kan måles.

Geografiske forhold kan i en viss grad forklare forskjeller i utvikling mellom og innen regioner. Sjøtransport er mye billigere enn landtransport, slik at transportkostnader blir relativt høye i innlandsområder. Videre er kystområder sentra for eksport og import og mottar sterke impulser utenfra. Det er derfor en sterk tendens til at kystområder og områder ved store vannveier er mer utviklet enn innlandsområder, som har en tendens til å bli økonomisk marginalisert. Dette kan sees i Sentral-Asia, i deler av Afrika sør for Sahara og i det indre av Latin-Amerika. Fordeler ved god beliggenhet i forhold til sjøtransport vil trolig forsterkes med økende globalisering.

Det sterke fallet i råvarepriser gjennom siste halvdel av dette århundret, har svekket utviklingslandenes bytteforhold overfor omverdenen. Land som ikke har lagt til rette for industriell vekst, men har blitt hengende igjen i et ensidig ressursbasert næringsliv, har blitt sterkt rammet. Utbyggingen av en stor offentlig sektor og betydelige overføringer basert på høy løpende bruk av inntekter fra råvareeksport har gjort økonomien og statsfinansene i mange land sårbare for fallende råvarepriser og internasjonal renteoppgang.

Selv om ytre forhold og geografisk beliggenhet påvirker den økonomiske utviklingen, er det liten tvil om at det er forhold i det enkelte land og den politikken som føres som er avgjørende for økonomisk og sosial utvikling. Dette illustreres godt ved for eksempel forskjellen mellom utviklingen i Sør- og Nord-Korea, eller ved at for 40 år siden hadde de nye asiatiske industriøkonomiene en levestandard på nivå med flere land i Afrika sør for Sahara.

En kombinasjon av dårlig økonomisk politikk, fallende råvarepriser, høy gjeldsbyrde, korrupsjon, høy befolkningsvekst og en generelt ustabil økonomisk og politisk situasjon har bidratt til at mange utviklingsland har havnet i en fattigdomsfelle. Høy fruktbarhet og befolkningsvekst bidrar til lav sparing i husholdningene, lav vekst i kapital pr. yrkesaktiv, til at utdanningskapasiteten vanskelig holder tritt med veksten i antall barn og til en stor forsørgelsesbyrde for den yrkesaktive befolkningen. Lav levestandard, lavt utdanningsnivå og et svakt utbygd helsevesen bidrar igjen til å opprettholde høy fruktbarhet. De fattigste landene har også store vansker med å tiltrekke seg direkte investeringer, noe som ytterligere bidrar til marginalisering i verdensøkonomien. Afrika sør for Sahara har hatt en spesielt svak utvikling. Her bidrar også dårlig ernæring og helsetilstand sterkt til redusert arbeidsevne. En rekke kriger og borgerkriger har også virket ødeleggende på økonomisk aktivitet.

Økonomisk vekst er et sentralt bidrag til å redusere fattigdommen. En studie fra Verdensbanken viser at i gjennomsnitt har inntektene for den femtedelen med lavest inntekter vokst proporsjonalt med BNP pr. innbygger i det enkelte land de siste 40 årene, og også i de senere årene. Dette er tilfelle både i industrilandene og utviklingslandene.

Industrilandene kan støtte opp om utviklingen i de fattigste landene gjennom å bedre landenes markedsadgang, gjennom gjeldslette, bistand og teknologioverføring. Dette kan imidlertid ikke kompensere for en feilslått politikk i det enkelte utviklingsland. Erfaringen når det gjelder offisiell bistand er at den bidrar mest effektivt til fattigdomsreduksjon i land hvor mottakerne tar ansvar for egne utviklingstiltak, den økonomiske politikken er rimelig god og hvor viktige institusjoner fungerer. Bistand til land med svært dårlig økonomisk og sosial politikk kan bidra til at regimer uten gode reformplaner kan holde seg ved makten og til å finansiere korrupsjon. Bistand har vært effektiv når den har støttet opp om politikkendringer foretatt av nye reformvennlige regimer.

Det sterke fallet i fruktbarheten i mange utviklingsland legger et godt grunnlag for høyere sparing, bedre dekningsgrad i utdannings- og helsesektoren og nedgang i den yrkesaktive befolkningens forsørgingsbyrde. Både dette og reformer i økonomien i mange land gjør at de økonomiske utsiktene for de fleste fattige regioner ser ut til å være relativt lyse. Det er imidlertid et åpent spørsmål om de aller fattigste landene vil komme ut av fattigdomsfellen.

1.3 Utviklingstrekk og utfordringer vedrørende naturressurser og miljø

Det har de siste 20–30 årene vært en økende oppmerksomhet internasjonalt om tilstanden for miljø- og naturressursene. Samtidig er det fokusert på at ressursbruken i verden er svært ulikt fordelt. Belastningen på viktige miljø- og naturressurser ville øke kraftig dersom utviklingslandene skulle kopiere industrilandenes forbruksmønster.

Befolkningsvekst og økonomisk aktivitet legger på ulike måter press på naturressursene og miljøet. Forurensning, avskoging, nedtapping av grunnvann og reduksjon av biologisk mangfold er resultater av dette presset. Det framstår som et sentralt problem at de som forbruker naturressurser svært ofte ikke står overfor kostnader ved å forbruke de knappe natur- og miljøressursene. Uttapping av knappe grunnvannsressurser, produksjon av kull og forurensende industriproduksjon er ofte subsidiert.

På 1970-tallet var det et betydelig fokus på at knapphet på råstoffer skulle sette skranker for den økonomiske veksten. Dette hadde utgangspunkt i den sterke økonomiske veksten i industrilandene på 1960-tallet med økt bruk av naturressurser. En videreføring av trendene ville gjøre at de kjente reservene av flere ikke-fornybare ressurser ville tømmes innen få tiår. Bekymringen viste seg å være betydelig overdrevet. Dette indikeres av at Verdensbankens prisindeks for råvarer utenom energivarer er halvert fra 1980 til 1998.

Den økonomiske veksten avtok fra tidlig på 1970-tallet samtidig med at aktiviteten skiftet fra ressursintensiv industri-, bygge- og anleggsvirksomhet til tjenesteproduksjon. Ulike typer produksjon er blitt mindre ressursintensiv, og det har skjedd en overgang til produkter med lavt råvareinnhold. Et eksempel er erstatningen av kobber med fiberoptikk i telekommunikasjon. Økt resirkulering har også redusert behovet for bruk av ressurser. Nye reserver av ulike ressurser er funnet i betydelig omfang, og utvinningskostnadene er redusert og utvinningsgraden økt.

På mange områder er miljøforurensning blitt frikoplet fra økonomisk vekst. Dette har delvis sammenheng med utviklingen beskrevet over. En viktigere årsak er trolig at med økende velstandsnivå vektlegges miljøet i økende grad. Opprettelse av miljøvernmyndigheter, inngåelse av regionale miljøavtaler og et vidt spekter av nasjonale miljøtiltak reflekterer dette. Spesielt konvensjonen som omhandler grenseoverskridende luftforurensning i Europa, og tiltak mot lokal forurensning, har bidratt til en positiv utvikling knyttet til forsuring, overgjødsling og blyforurensning. Stadig flere industriland ser den økonomiske utviklingen, miljøet, naturressurser og den sosiale dimensjonen i sammenheng når politikken utformes. Flere europeiske land, blant annet Norge og de andre nordiske landene, Italia, Nederland, Storbritannia og Tyskland, har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre grønne skattereformer som skifter skattebelastningen fra arbeidskraft mot miljøforurensning.

På viktige områder har en ikke greid å frikople økonomisk vekst og miljøforurensning. For eksempel har utslippene av klimagasser og belastningen på det biologiske mangfoldet økt i de industrialiserte landene. Utfordringen blir derfor å bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning på stadig flere områder, slik at den samlede miljøbelastningen blir forsvarlig. Det krever at produsenter og forbrukere i større grad må betale kostnadene ved å forurense.

I de fattigste landene er ikke forurensning fra økonomisk aktivitet det viktigste miljøproblemet, men tilgangen på rent vann, og sterk befolkningsvekst som legger press på naturressursene og bidrar til avskoging og ørkenspredning. Økonomisk vekst gir rom for å bedre vannforsyningen og reduserer naturressursenes betydning for levestandarden.

Ressursbruken i verden vil trolig øke sakte i tiårene som kommer. I industrilandene ventes lav økonomisk vekst på grunn av svak vekst i arbeidsstyrken. Fortsatt teknisk framgang og økende tjenesteandel i BNP vil redusere ressursintensiteten i økonomien. Spesielt vil økt levestandard, medisinske framskritt og aldring av befolkningen kunne gi en sterk vridning av produksjonen mot pleie og omsorg, med lite forbruk av naturressurser. Det vil ventelig være sterk vekst i bruk av IKT. IKT-utstyr og bruken av det krever lite ressurser, og kan bidra til mer effektiv ressursbruk i produksjonen av varer og tjenester og redusert transport. En svært negativ utvikling både ut fra et ressurs- og forurensningssynspunkt, er at økt levestandard i industrilandene og globalt, vil øke reiser og transport kraftig.

Det gir stor grunn til bekymring at verdens energiforsyning hviler så sterkt på forbrenning av kull, olje og naturgass, som bidrar til langsiktige endringer i klimaet. Det virker nå overveiende sannsynlig at vi står overfor menneskeskapte klimaendringer. Selv med relativt betydelig reduksjon av utslippene av klimagasser, vil konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren øke. Det skyldes veksten i utslipp over en lang periode og gassenes lange levetid i atmosfæren. En stabilisering av CO₂ -konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå krever at de årlige utslippene mer enn halveres.

Klimaendringer kan få alvorlige konsekvenser, særlig for fattige land. Mange av disse ligger i områder som allerede har varmt klima og er svært sårbare for klimaendringer. Landbruket som utgjør en stor andel av økonomien, vil kunne bli spesielt sterkt påvirket. Samtidig mangler disse landene i stor grad institusjoner og teknologi for å kunne tilpasse seg klimaendringene.

Klimaproblemet vil av flere årsaker bli svært krevende å motvirke. Det er kostbart å frikople bruk av fossil energi fra økonomisk vekst på grunn av den rollen fossile brensler spiller i transport og i mange lands energiforsyning. De enkelte lands bidrag til klimaproblemet og deres kostnader ved å redusere utslipp er svært forskjellige. Dette gjør det vanskelig å utforme og iverksette bindende avtaler på feltet. Utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene omtales i kapittel 8 i dette langtidsprogrammet.

Økningen i energieffektivitet vil bidra til å utsette klimaendringene. Det er imidlertid ingen vei utenom å redusere bruken av fossile brensler og basere jordens energiforsyning på fornybar energi. Bruken av ny fornybar energi vokser raskt. Mens forbruket av petroleum økte med 2 pst. pr. år, og kullforbruket var uendret, har energien produsert fra solceller og vindkraft økt med henholdsvis 16 og 22 pst. pr. år fra 1990 til 1998. Imidlertid skjedde veksten fra et meget lavt nivå, og med nåværende trender vil det ta et par tiår før nye fornybare energikilder blir et sentralt innslag i energiforsyningen i de fleste land. Selv om teknologisk utvikling vil gi et meget viktig bidrag for å motvirke klimaendringene, vil det være helt avgjørende å gjennomføre et bredt spekter av miljøtiltak som vil være kostnadskrevende.

1.4 Større åpenhet over landegrensene

1.4.1 Verden knyttes tettere sammen

Innledning

Vi opplever en stadig tettere integrasjon internasjonalt når det gjelder økonomiske og sosiale forhold. Handel med varer og tjenester, direkte investeringer og andre kapitalbevegelser, bevegelser av arbeidskraft og teknologioverføring og kulturimpulser over landegrensene får økt betydning. I tillegg ser vi at blant annet miljøproblemer og bekjempelse av kriminalitet i økende grad får en internasjonal dimensjon. Økningen av transporten av biologisk materiale over landegrenser øker også faren for spredning av sykdommer. Som et resultat av økende økonomisk samkvem mellom land, at mennesker i økende grad beveger seg mellom land, og at mennesker i ulike land kan nå hverandre gjennom moderne telekommunikasjon, spres teknologi, kultur og ideer raskere enn tidligere. Alt i alt fører dette til at ulike land og individer i større grad enn tidligere påvirkes av de samme økonomiske, politiske og kulturelle utviklingstrekkene.

Globaliseringen omfatter både nye elementer og utviklingstrekk som har gjort seg gjeldende gjennom lang tid. Blant de nye trekkene kan en særlig trekke fram følgende:

• Verdenshandelen omfatter i økende grad nye næringer, mens den tidligere var dominert av handel med varer og noen få tjenester, blant annet skipsfart. Spesielt internasjonaliseringen av markedene for finansielle tjenester og kapitalmarkedene siden 1970-tallet har vært viktig. Denne utviklingen henger sammen med dereguleringer av kreditt- og valutamarkedene, utvikling av IKT og nye finansielle instrumenter.

• Mens eksporten fra utviklingslandene tidligere var dominert av råvarer, har utviklingen i de nyindustrialiserte landene, særlig i Sørøst-Asia, ført til at industrilandene i økende grad møter konkurranse på markedene for bearbeidede produkter. Samtidig har kapitalbevegelsene fra de tradisjonelle industrilandene til land i Asia, Latin-Amerika og Sentral-Europa økt betydelig.

• Befolkningsbevegelsene over landegrensene domineres i økende grad av utvandring fra utviklingslandene til industrilandene.

• I Europa bidrar gjennomføringen av det indre markedet i EU og innføringen av euro til økende økonomisk integrasjon i regionen.

Utviklingen i handelen med varer og tjenester

I perioden etter siste verdenskrig har internasjonal handel med varer og tjenester steget vesentlig raskere enn produksjonen. Mens verdens BNP er seksdoblet er verdenshandelen med varer og tjenester blitt 17 ganger større siden 1948, og beløp seg totalt til 6 823 milliarder USD i 1999 – 5 473 milliarder USD i vareeksport og 1 350 milliarder USD i tjenesteeksport.

Utviklingslandenes andel av internasjonal handel med varer og tjenester steg fra 23 pst. i 1990 til 29 pst. i 1998. Det er imidlertid et fåtall land i Asia og Latin-Amerika som står for det meste av økningen. Utviklingslandenes åpenhet – målt ved forholdet mellom eksport pluss import og BNP – økte fra 23 pst. i 1985 til 38 pst. i 1997.

Den internasjonale handelen har vokst særlig kraftig for industrivarer. I løpet av perioden 1950–1998 ble handelen med industrivarer 30-doblet, mens produksjonen ble åttedoblet. I den senere tid er tjenestehandelen blitt stadig viktigere. Veksten har vært om lag dobbelt så rask som for handelen med industrivarer for OECD-landene mellom 1980 og 1995.

Selv om internasjonal handel øker raskt i volum, øker eksport og import relativt sakte målt som andel av industrilandenes BNP i løpende priser. En viktig årsak til dette er at mesteparten av industrilandenes BNP består av tjenesteproduksjon. Prisen på tjenester øker relativt til prisene på import- og eksportvarer. Norge har de siste 30 årene hatt en relativt stabil eksport og import målt som andel av BNP når en ser bort fra perioder med svært høye eller lave oljepriser. Mellom 70 og 80 pst. av Norges eksport går til EU-land, og om lag 70 pst. av importen kommer derfra. I løpet av det siste tiåret har imidlertid andelen av den norske eksporten av varer og tjenester utenom olje og gass økt mot markeder utenfor Vest-Europa.

Utviklingen av verdenshandelen i etterkrigstiden har dannet mønstre som på mange måter bryter med bildet av handel som bytte av ulike produkter mellom ulike land. Spesielt har handelen mellom rike og relativt like land med relativt like produkter (såkalt toveishandel) økt. Dette reflekterer at moderne industriproduksjon er kjennetegnet ved masseproduksjon og kostnadsfordeler ved å produsere et produkt i stor skala, og at kjøpekraftige utenlandske markeder gir mulighet for å utnytte rasjonaliseringsgevinstene i stordrift. Samtidig gjør internasjonal handel det mulig å opprettholde et bredt produktutvalg i hvert enkelt land.

Hovedparten av verdenshandelen skjer innen handelsregioner. Fra 1982 til 1998 økte EU-landenes eksport fra 21 pst. til 26 pst. av BNP. Dette reflekterte at handelen mellom EU-land økte fra 12 til 16 pst. av BNP. Tilsvarende regional integrasjon finner vi igjen innenfor andre store handelsblokker, som for eksempel Nord-Amerika og Stillehavsregionen i Asia. Dette gjenspeiler både at handelshindringer har blitt bygget ned i større grad innen regioner enn internasjonalt og at geografisk avstand og transportkostnader fortsatt er viktig for hvilke land som handler mye med hverandre.

Det er fortsatt så store forskjeller mellom prisene på sammenlignbare produkter i ulike land, at det er vanskelig å forklare hvorfor ikke eksporten og importen er større enn den som finner sted i dag. Over 80 pst. av alle industrivarer som omsettes i OECD- landene og over 90 pst. av tjenestene produseres og konsumeres i samme land. Når nedbyggingen av handelsrestriksjonene ikke har gitt større internasjonal markedsintegrasjon, tyder det på at det er barrierer mellom nasjonalstatene som bidrar til transaksjonskostnader. Slike kostnader kan være knyttet til språk og kulturforskjeller, ulik forretningspraksis, ulikheter i regler og standarder mellom land, samt at mangelen på overnasjonale rettsinstanser kan føre til at kontrakter mellom aktører i ulike land fortoner seg som mer usikre enn kontrakter inngått mellom aktører fra samme land. Den stadig sterkere globaliseringen av viktige områder av samfunnsutviklingen motvirkes også i noen grad av at en økende andel av den samlede verdiskapingen skjer i helse-, utdannings- og omsorgssektoren, som fortsatt i liten grad møter konkurranse fra utlandet.

Kapitalmobilitet

På kort sikt er realkapital, det vil si bygninger, anlegg og maskiner, mindre mobil enn finanskapital på grunn av store kostnader knyttet til demontering og flytting. I et lengre tidsperspektiv er også realkapitalen relativt mobil. Realkapitalen kan flyttes mellom land over tid ved å la være å erstatte den realkapitalen som slites ut og i stedet foreta nyinvesteringer på nytt sted.

Det er først og fremst bruttostrømmene i de internajonale finansmarkedene som har økt kraftig. Disse strømmene dreier seg om kjøp og salg av verdipapirer som er drevet fram av ønsket om spre risiko og høste størst mulig avkastning. Netto kapitalstrømmer mellom land vil derimot reflektere landenes overskudd eller underskudd på driftsbalansen overfor utlandet.

Tabell 1.8 viser hvordan både brutto- og nettostrømmer av kapital har økt markert siden 1970. I 1997 var de direkte investeringene i utlandet 31 ganger større enn de var i 1970, mens det nominelle omfanget av porteføljeinvesteringene økte om lag 200 ganger i samme periode. Utenlandske direkte investeringer (FDI) defineres som eierskap av utenlandsk aktør med sikte på kontroll over bruken av eiendelene. I OECD-området utgjorde FDI rundt pst. av BNP tidlig på 1980-tallet. I 1998 hadde denne andelen vokst til nesten 4 pst.

Utenlandske direkte investeringer er fremdeles i stor grad transaksjoner mellom rike land. Over tre fjerdedeler av disse investeringene finner sted innen OECD-området. Fordelingen mellom utviklingslandene er svært skjev. De fem største økonomiene mottar hele 55 pst. av samlet FDI i utviklingslandene. I 1991 stod land utenfor OECD-området for 7 pst. av total FDI, mens andelen i 1997 var 15 pst. Disse investeringene er i stor grad rettet mot andre utviklingsland.

Det siste tiåret har FDI i økende grad foregått gjennom oppkjøp eller sammenslåinger av eksisterende firmaer. Samtidig har stadig flere sektorer blitt eksponert for konkurranse. Sammensetningen av FDI på sektorer har endret seg betydelig, med et sterkt fall i andelen som går til primærsektorene og en markant stigning i andelen som går til tjenestesektorene. Sistnevnte utgjør i dag nær 60 pst. av verdens FDI.

Nordmenns direkte investeringer i utlandet og utlendingers investeringer i Norge avviker noe fra det vanlige mønsteret. I 1997 fordelte beholdningen av nordmenns direkte investeringer i utlandet seg med om lag 40 pst. i tjenesteytende næringer og om lag 60 pst. i petroleum, bergverksdrift og industri. Beholdningen av utlendingers direkte investeringer i Norge fordelte seg på samme måte.

Utlendingers andeler av børsnoterte norske aksjer økte betydelig fra 1985 og til midten av 1990-tallet. Siden 1994 har utlendingers eierandel ligget stabil rundt 30 pst. Mens utenlandske investorer relativt tidlig oppnådde en høy andel i Norge, har utenlandsk eierskap i en del andre europeiske land økt kraftig utover 1990-tallet. Dette gjelder for eksempel Sverige, Finland og Portugal. I disse landene var utlendingers eierandel i 1997 kommet opp på samme nivå som i Norge. Luxemburg, Spania og Belgia er eksempler på land med en høyere utenlandsk eierandel enn i Norge.

Det har skjedd en betydelig integrasjon av finansmarkedene, men det meste av sparingen i et land plasseres fortsatt i hjemlandets aktiva. Spesielt er det fortsatt en utstrakt tendens til at et lands realinvesteringer i høy grad samvarierer med og avhenger av sparingen i det samme landet. Med frie kapitalbevegelser ville en i større grad forvente at lønnsomme investeringsprosjekter ble gjennomført via internasjonal opplåning eller emisjon av aksjer til utenlandske investorer, uavhengig av den løpende innenlandske sparingen.

1.4.2 Drivkrefter bak utviklingen

Globaliseringen gir økonomiske gevinster

Utvidelser av mulighetene for å kjøpe og selge i internasjonale markeder øker den økonomiske velferden. Handel gir mulighet for å utnytte konkurransefortrinn og gir bedre muligheter til å utnytte stordriftsfordeler i produksjonen. Det gir også konsumenter og produsenter tilgang på et bredere produktspekter. Økt internasjonalt samkvem bidrar til utvikling og spredning av teknologi.

Små land som Norge har normalt mest å vinne på å utnytte mulighetene for internasjonalt bytte av varer og tjenester. Små land har typisk en sammensetning av sine ressurser som er forskjellig fra resten av verden. Muligheten til å selge for eksempel olje og fisk til land som har relativt lite av disse produktene, gjør disse ressursene langt mer verdifulle enn om de måtte forbrukes innenlands. Økt handel kan styrke konkurransen i hjemmemarkedet. Det kan redusere de prisene forbrukerne betaler ved at innenlandske bedrifter mister markedsmakt og presses til å bli mer kostnadseffektive. Dette er spesielt viktig i små land med få tilbydere av den enkelte vare.

Frie kapitalbevegelser gjør at det enkelte land kan unngå store fall i det innenlandske forbruket dersom de løpende inntektene faller i enkelte år, eller dersom landet ønsker å gjennomføre betydelige investeringer i løpet av få år. Norges oppbygging av oljesektoren er et godt eksempel på utnyttelse av det internasjonale kapitalmarkedet. Tilgang til dette markedet gjorde det mulig for Norge å bygge opp petroleumssektoren på 1970-tallet uten å måtte skjære ned på innenlandsk forbruk, og det har bidratt til at deler av dagens høye petroleumsinntekter kan avsettes for senere bruk ved at Petroleumsfondet bygger opp fordringer i utlandet. Økte muligheter for å plassere sparing utenlands øker avkastningen på sparingen, og flere plasseringsmuligheter bidrar til å redusere risikoen knyttet til investeringene.

Nedbygging av restriksjoner

Globaliseringen har i betydelig grad vært drevet fram av politiske prosesser for å høste de effektivitetsgevinstene globaliseringen gir. I den første tiden etter siste verdenskrig spilte OEEC (senere OECD) en hovedrolle i arbeidet med å bygge ned handelsrestriksjoner, liberalisere kapitalbevegelser og redusere omfanget av valutarestriksjoner. Multilateralt har GATT via åtte forhandlingsrunder redusert de gjennomsnittlige tollsatser for industrivarer fra om lag 40 pst. til 3–4 pst. Et økende antall land har samtidig sluttet seg til avtalene, som også har blitt utvidet til å omfatte nye områder i forbindelse med Uruguay-runden som ledet til opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO). I tillegg har flere land, særlig utviklingsland, i den senere tid også unilateralt liberalisert sine handelsregimer betydelig. Videre har de fleste nasjoner inngått bilaterale handelsavtaler der utvalgte handelspartnere ytes gunstige vilkår som lavere tollsatser og særegne kvoter, ofte uten toll, på ulike varegrupper. Nedbyggingen av handelshindre innenfor regionale integrasjonsorganisasjoner som EU/EØS og NAFTA har bidratt til å styrke regional og global integrasjon.

Økningen i FDI siden midten av 1980-tallet må sees på bakgrunn både av politiske beslutninger og nye bedriftsstrategier. Både i rike og fattige land har synet på statens rolle i økonomien endret seg. Dette har gitt seg utslag i deregulering, privatisering og oppløsning av monopoler i stor skala, særlig innen tjenestesektorer som telekommunikasjoner og finanssektoren. Dette har sammen med friere valutahandel, mer integrerte finansmarkeder og mer liberale handelsregimer, stimulert utenlandske direkte investeringer.

Økonomier med sentral planlegging som blant annet Kina og land i Sentral-Europa og det tidligere Sovjet har lagt om i retning av markedsøkonomi og blitt åpnet mot omverden. Dette har vært et viktig bidrag til globaliseringen.

Teknologisk utvikling

Globaliseringen har blitt sterkt stimulert av utviklingen av kommunikasjonssystemer. Økt kjøpekraft, nedbygging av handelshindringer og reduksjon i transportkostnader som følge av teknologisk utvikling i transportmidler og infrastruktur, har bidratt til vekst i person- og godstransporten. Ikke minst har utviklingen av moderne IKT, og de siste årene spesielt framveksten av internett, vært en sterk drivkraft bak globaliseringen, både økonomisk, kulturelt og politisk. Moderne IKT bidrar til å redusere totalitære regimers mulighet til å kontrollere spredningen av informasjon og synspunkter. Den kulturelle påvirkningen av ungdomsgenerasjonen blir mer standardisert. Internett fører til at ny teknologi og forretningspraksis spres langt raskere enn tidligere, og bidrar sammen med e-handel til at andelen av økonomien som er utsatt for konkurranse øker.

1.4.3 Økonomiske konsekvenser av globalisering

Globaliseringen gir økonomiske gevinster ved at landene kan utnytte sine relative fortrinn knyttet til tilgangen på produksjonsfaktorer, teknologi eller andre forhold. Den sterke velstandsveksten gjennom det siste hundreåret er ikke minst et resultat av at en har utnyttet de gevinstene som ligger i en friere bevegelse av varer, tjenester, kapital, arbeidskraft og teknologi over landegrensene. Den sterke velstandsveksten har ført til et stadig mer spesialisert vare- og tjenestetilbud, som har forsterket gevinstene ved internasjonal handel.

De samfunnsmessige gevinstene ved globalisering er imidlertid ikke likt fordelt. Næringer som taper i konkurransen med utlandet får redusert sysselsetting, lav lønnsomhet og en svak lønnsutvikling. Dette kan slå ut i økt arbeidsledighet eller urimelige inntektsforskjeller. En full utnyttelse av fordelene ved globalisering stiller derfor økte krav til omstillingsevnen i økonomien.

Ved at verdenshandelen utvides til å omfatte nye varer og tjenester, vil en økende del av næringslivet bli stilt overfor de samme rammevilkårene som konkurranseutsatt sektor møter i dag.

Globaliseringen av kapitalmarkedene innebærer særlige utfordringer for utviklingslandene, noe som kommer til uttrykk i de gjentatte finans- og gjeldskrisene på 1980- og 1990-tallet. Fram til sommeren 1997 fant det sted en sterk økning i relativt kortsiktige kapitalbevegelser fra industrilandene til finansinstitusjonene i flere av de raskt voksende økonomiene i Sørøst-Asia, spesielt Thailand, Malaysia og Sør-Korea. Utviklingen hadde sammenheng med dereguleringer av kapitalbevegelsene i de sørøst-asiatiske landene tidligere på 1990-tallet, og bidro spesielt i Thailand og Malaysia til en sterk økning i underskuddene i utenriksøkonomien, som kom opp i nærmere 10 pst. av BNP. Sommeren 1997 oppsto det brått betydelig usikkerhet i finansmarkedene om utviklingen i Thailand var opprettholdbar, og den tidligere kapitalinngangen ble kraftig reversert. Dette tvang fram en sterk devaluering av den thailandske valutaen, og gjennom høsten spredde finanskrisen seg til Malaysia, Sør-Korea og Indonesia. Krisen ble forsterket av store valutakurstap og påfølgende soliditetsproblemer i finansinstitusjonene, som følge av at den kortsiktige kapitalinngangen i vestlig valuta i stor grad var blitt formidlet videre i form av lån i nasjonal valuta. Den økonomiske krisen førte til en sterk økning i arbeidsledigheten og kraftig reallønnsnedgang.

Økt kapitalmobilitet har også viktige konsekvenser for virkningene av finanspolitikken. En finanspolitikk som oppfattes som lite opprettholdbar av kapitalmarkedene, vil i større grad enn før kunne bli motvirket av kapitalutgang, som presser det innenlandske rentenivået opp. Den økte internasjonale kapitalmobiliteten har også gjort det vanskeligere å beskatte kapitalen, som i langt større grad enn arbeidskraften og andre lite mobile produksjonsressurser kan forflytte seg over landegrensene. Blant annet innen EU har dette over tid ført til en vridning av beskatningen fra kapital og over mot arbeidskraft, noe som av EU-kommisjonen anslås å ha gitt et vesentlig bidrag til økningen i arbeidsledigheten innen EU. Slike kapitalbevegelser, som kun har som formål å redusere eller unndra seg beskatning, har ingen av de effektivitetsgevinstene som kjennetegner globaliseringen på andre områder. Både innenfor G7, OECD og EU er det derfor satt i gang prosesser for å motvirke skadelig skattekonkurranse mellom land.

Den sterke eksportveksten fra de nyindustrialiserte landene med rikelig tilgang på lavt utdannet arbeidskraft har gitt bekymring for hvordan lønnsforskjeller og arbeidsledighet blir påvirket i tradisjonelle industriland. Her er arbeidsmarkedet for lavt utdannet arbeidskraft forverret de siste 20 årene, med økt arbeidsledighet i Europa og økte lønnsforskjeller i USA. Studier fra blant annet OECD tyder imidlertid på at eksporten fra de nyindustrialiserte landene fortsatt er for liten til å forklare noen vesentlig del av denne utviklingen. Utviklingen synes i hovedsak å skyldes teknologiske endringer. Ny teknologi og moderne produksjonskapital har redusert etterspørselen etter lite kvalifisert arbeidskraft, samtidig som nye produksjonsmetoder innebærer økt etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft.