4 Eierskapet i norsk næringsliv

4.1 Innledning

Eierskapet i norsk næringsliv er mangfoldig. Bedriftsstrukturen er karakterisert ved mange små og mellomstore bedrifter. Enkelte småbedrifter inngår i kjeder eller konsern hvor eierskapet er fordelt på flere aktører. I andre småbedrifter er det en eller flere eiere som også tar aktivt del i virksomheten. Større bedrifter har ofte en mer spredt eierstruktur med et stort innslag av institusjonelle eiere. Eierskapet i norske bedrifter varierer mellom privat og offentlig eierskap. Familieeide bedrifter utgjør for eksempel en betydelig del av det private eierskapet. Eierskapet varierer også med selskapsform (jf. boks 1.1 i vedlegg 1). Eierskapet kan være langsiktig eller kortsiktig, aktivt eller passivt (jf. kapittel 5).

Det er en sammenheng mellom sparing, investering og eierskap. Den samlede sparingen i et land er definisjonsmessig lik summen av realinvesteringer innenlands og økning i utenlandsformuen (jf. boks 2.1 i vedlegg 2). Et lands investeringer kan dermed finansieres både gjennom innenlandsk sparing og gjennom låneopptak i eller reduserte fordringer på utlandet. For den enkelte bedrift blir realinvesteringer finansiert gjennom egenkapital eller lånekapital. Når en investor stiller egenkapital (eksempelvis aksjekapital) til rådighet for en virksomhet, vil denne investoren også helt eller delvis bli eier i virksomheten. Slik sett er det en kopling mellom investeringer og eierskap.

Dette kapitlet gir en oversikt over eierskapet i norsk næringsliv. Norsk næringsliv består både av børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Børsnoterte selskaper utgjør bare en begrenset del av norsk næringsliv. Videre er eiersituasjonen forskjellig når en sammenligner børsnotert med ikke-børsnotert næringsliv. Det er også en viss forskjell i hvordan eierskapet har utviklet seg på børs og utenfor børs. I beskrivelsen av eierskapet ses det nærmere på fem eiergrupper: offentlig sektor, privatpersoner, ikke-finansielle private eiere, private institusjonelle eiere 1 og utlendinger.

Offentlig eierskap er relativt omfattende i Norge sammenlignet med mange andre land. Utenlandsk eierandel er derimot ikke vesentlig større i Norge enn i andre land. Husholdningene sparer relativt lite i aksjer, og dette preger også eierskapsbildet. De institusjonelle eierne plasserer relativt lite av forvaltningskapitalen i egenkapitalinnskudd i bedriftene. De plasserer mindre av forvaltningskapitalen i aksjer enn gjeldende regelverk åpner for, men aksjeplasseringene har økt de siste årene.

Utenlandske investeringer i Norge og norske investeringer i utlandet påvirker eierskapet både her hjemme og ute (jf. også kapittel 6). For eksempel kan et stort omfang av norske investeringer og etableringer i utlandet innebære redusert omfang av nordmenns investeringer i Norge. Norske direkteinvesteringer i utlandet er nå større enn utenlandske direkteinvesteringer i Norge. Når det gjelder norske investeringer i utlandet, er det også av betydning hvordan investeringene plasseres og hvordan de kan styrke virksomheten her hjemme. Utenlandske investeringer i norsk næringsliv er i stor grad rettet mot petroleumssektoren.

4.2 Børsen utgjør en begrenset del av norsk næringsliv

Børsnoterte selskaper utgjør en forholdsvis begrenset andel av samlet norsk næringsliv.

Beregninger foretatt av Bankforeningen 2 viser at børsnoterte selskaper utgjorde 16,5 pst av samlet norsk næringsliv ved utgangen av 1994. Samlet næringsliv inkluderer her både aksjeselskaper og andre selskapsformer, deriblant alle statlige selskaper og Statens Direkte Økonomiske Engasjement i petroleumssektoren (SDØE). Hvis en korrigerer for SDØE, blir tallet om lag 22 pst.

Beregninger basert på tall fra selskapet Dun & Bradstreet 3 viser at børsnotert næringsliv utgjorde ca. 21 pst av balanseført egenkapital i børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjeselskaper i Norge ved utgangen av 1996. Dette er et par prosentpoengs nedgang jamført med året før.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til de to beregningsmåtene og de er basert på tall for noen år tilbake. Bankforeningen påpeker at deres beregninger delvis er basert på anslag for verdier fra ulike kilder hvor verdifastsettelsesprinsippene kan variere betydelig. Beregningene basert på tall fra Dun & Bradstreet inkluderer på sin side bare aksjeselskaper i anslaget over samlet næringsliv, noe som innebærer en overvurdering av de børsnoterte selskapenes andel av næringslivet.

Begge beregningsmåtene indikerer likevel klart at det meste av næringslivet i Norge er utenfor børs.

De store private konsernene som for eksempel Kværner, Orkla og Aker-RGI utgjør en betydelig del av det private næringslivet i Norge, og disse konsernene er ofte børsnoterte. Datterselskaper eller filialer som inngår i slike konsern vil da også være en del av det børsnoterte næringslivet. Imidlertid finnes det også en rekke mindre ikke-finansielle private foretak som ikke inngår som en del av et konsern. Disse mindre foretakene er ofte ikke-børsnoterte.

Aksjemarkedet i Norge har relativt sett begrenset betydning sammenlignet med aksjemarkedene i andre europeiske land, i USA og i Japan, jf. figur 4.1. Figuren viser markedsverdien til ulike lands børser målt som andel av landenes BNP.

Markedsverdien av børsnoterte selskaper som andel av landets BNP kan brukes som indikator på betydningen av børsen i et land 4. Markedsverdien av Oslo Børs utgjorde 36 pst av BNP ved utgangen av 1996. Dette var noe lavere enn for de fleste andre europeiske land, særlig sammenlignet med land som Storbritannia, Sveits, Nederland og Sverige. Den høye andelen til Londonbørsen kan delvis forklares med at London har en viktig rolle innen internasjonal finans. Ved utgangen av 1997, hadde verdien av Oslo Børs økt til om lag 45 pst av BNP 5. Denne økningen henger delvis sammen med en økning i markedsverdien på de børsnoterte selskapene og delvis med at flere bedrifter nå er børsnoterte.

Kilde: OECD

Tallene for markedsverdien til de ulike børsene kan avvike noe når det korrigeres for krysseierskap, jf. boks 4.1. Internasjonale sammenligninger tyder på at krysseierskap er mer utbredt i land som Japan, Sverige og Belgia enn i land som USA og Storbritannia 6. Krysseierskap er utbredt i Norge, men det er relativt lavt sammenlignet med mange andre land og lavere enn for eksempel i Sverige.

Flere forhold kan ligge til grunn for den lave andelen til det organiserte aksjemarkedet i Norge sammenlignet med andre land, også når det korrigeres for krysseierskap. Et forhold er den norske bedriftsstrukturen med mange små- og mellomstore bedrifter. Disse bedriftene er ofte for små til å tilfredsstille kravene til børsnotering 7. Et annet forhold er at offentlig eid virksomhet i liten grad er børsnotert. Det gjelder eksempelvis statsforetakene, kommunale kraftselskaper og offentlige aksjeselskaper som Statoil og Telenor.

Videre må den relativt lave andelen som verdien av Oslo Børs utgjør av norsk økonomi, sammenlignet med de nasjonale børsenes andel av økonomien i andre land, også ses i sammenheng med bruken av BNP som indikator. I Norge står petroleumsvirksomheten for en betydelig del av BNP, mens de største bedriftene som er engasjert i denne virksomheten ikke er på børsen. Børsens andel av BNP avhenger også av hvor mange flernasjonale selskaper som er på børsen. I Norge er relativt få slike selskaper notert på den nasjonale børsen i forhold til hva som er tilfellet i land som for eksempel Sverige og Sveits. Begge disse faktorene innebærer at den brukte indikatoren undervurderer betydningen av Oslo Børs i norsk økonomi.

Den videre oversikten over eierskapet i samlet norsk næringsliv tar utgangspunkt i tilgjengelig regnskaps- og børsstatistikk og omfatter både børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Oversikten vil imidlertid måtte bli preget av at det eksisterer mer og lettere tilgjengelige data over det børsnoterte enn det ikke-børsnoterte næringslivet.

Utlendinger og offentlig sektor har relativt store eierandeler i norsk børsnotert næringsliv. Private institusjonelle eiere og ikke-finansielle private foretak har noe lavere eierandeler, mens privatpersoner har lavest eierandel på børsen, jf. figur 4.2 over utviklingen i aksjonærstrukturen på Oslo Børs i perioden 1984–97.

Det er særlig utlendinger og offentlig sektor som har økt sine eierandeler på børsen i denne perioden. Det har også vært en svak økning i eierandelene til forsikring og private pensjonskasser. Aksjefondene har hatt en kraftig økning av sin eierandel, spesielt de to siste årene, mens privatpersoner 8 og private foretak har hatt en sterk nedgang hele perioden sett under ett. En viktig faktor bak nedgangen i eierandelene til privatpersoner og private foretak har vært kursfall og nedskrivning av bankaksjer i forbindelse med bankkrisen. Det har videre vært en kraftig reduksjon i bankenes eierandel på børsen. Eierandelen på børsen har imidlertid vært lav i hele perioden. Utviklingen i bankenes eierandel med en særlig nedgang i perioden 1988–1994, må også ses i sammenheng med bankkrisen som blant annet førte til at bankene realiserte sine porteføljer.

Familieeide bedrifter utgjør en viktig del av norsk næringsliv og er spredd både på børsnoterte og ikke-børsnoterte bedrifter, jf. boks 4.2.

Offentlig sektor har en betydelig eierandel også utenfor børs, jf. kapittel 4.3. Videre har privatpersoner betydelig større eierandeler i ikke-børsnotert enn i børsnotert næringsliv, jf. kapittel 4.5. Også banker, forsikringsselskaper og verdipapirfond har det meste av sine eierinteresser utenfor børs, jf. kapittel 4.4.

Utlendinger synes å ha mindre eierandeler utenfor børs enn i børsnotert næringsliv. Det er imidlertid vanskelig å få en fullstendig oversikt over faktiske utenlandske eierinteresser i norsk næringsliv, siden flere utenlandske investorer opererer gjennom stråselskaper eller foretar sine plasseringer gjennom utenlandske fondsforvaltere. Kapittel 4.6 gir en nærmere oversikt over utlendingers eierskap i norsk næringsliv.

Kilde: Verdipapirsentralen og Oslo Børs’ Aksjonærstruktur.

4.3 Offentlig eierskap er omfattende i Norge

Offentlig forvaltning har gjennom stat, fylker og kommuner betydelige eierandeler i næringslivet. Dette gjelder både på og utenfor børs. Staten har store eierinteresser i finanssektoren både gjennom store private forretningsbanker, Postbanken og statsbankene. Staten har videre omfattende eierinteresser utenom finanssektoren. Det vises til Statsregnskapet for en nærmere oversikt over statlige eierandeler.

Norge har en høyere andel offentlig eierskap i børsnotert næringsliv enn hva som er tilfellet for mange andre land, jf. figur 4.3 som viser aksjonærstrukturen ved europeiske børser. Offentlig sektors eierandel på Oslo Børs har økt betydelig, fra om lag 9 pst til 16 pst i perioden 1984–97, jf. figur 4.2.

Den samlede markedsverdien av norske selskaper notert på Oslo Børs var på 527 milliarder kroner ved utgangen av mars 1998. Offentlig sektors eierandel, enten direkte eller indirekte gjennom offentlig eide fond, var på om lag 100 milliarder kroner.

En vesentlig del av det offentlige eierskapet på Oslo Børs er statlige eierinteresser og består i vesentlig grad av investeringer forvaltet av Folketrygdfondet, Statens Bankinvesteringsfond, Norsk Hydro og av plasseringer gjennom Postbanken og Statoil. I tillegg kommer investeringer gjennom SND. Veksten i den statlige eierandelen på børsen skyldes blant annet vekst i Folketrygdfondets aksjeinvesteringer, emisjon i Norsk Hydro og statlig overtakelse av de største forretningsbankene i forbindelse med bankkrisen.

Offentlig sektor har først og fremst sine eierandeler innenfor industri, men også innen forretningsbanker og mindre andeler innen forsikring, skip og grunnfondsbevis.

Offentlig sektor har betydelige eierandeler også utenfor børs. Dette omfatter blant annet de kommunale kraftselskapene, statsbankene, statsforetakene som Statnett og Statkraft og statsaksjeselskapene Telenor og Statoil. Posten Norge, NSB og Postbanken er andre eksempler på statlig eide selskaper.

Det eksisterer ikke i samme grad verdianslag for det offentlige eierskapet utenfor børs som for offentlig eierskap i børsnotert virksomhet. En verdivurdering eller en etablert markedsverdi av et selskap gjør eierstyringen enklere. Det er vanskelig å verdsette offentlig sektors eierposter blant annet fordi det ikke blir registrert markedspriser. Det har imidlertid blitt utarbeidet anslag blant annet over åpningsbalansen ved etableringen av Statkraft SF 9 basert på forventning om framtidige inntekter og det er foretatt verdsetting og fastsatt åpningsbalanser for Posten Norge BA og NSB BA. Videre har Olje- og energidepartementet siden 1993 fått utført årlige verdivurderinger av Statoilkonsernet.

Venturefond utgjør en annen kilde for kapitaltilførsel til næringslivet. Det henvises til kapittel 5 for en gjennomgang av venturefond og venturekapital.

4.4 Institusjonelle eiere har økt sine aksjeplasseringer

Finansinstitusjonene har samlet sett hatt en relativt stabil eierandel på børsen i perioden 1984–97, jf. figur 4.2.

Eierne består i hovedsak av banker, kreditt- og finansforetak, forsikringsselskaper, private pensjonskasser og aksjefond. De har mulighet til å plassere deler av sin forvaltningskapital i aksjer. Finansinstitusjonene har som oppgave å ta i mot sparing fra husholdninger og bedrifter, for så å kanalisere denne sparingen til investeringer. De plasserer midler både i børsnotert og i ikke-børsnotert næringsliv gjennom aksjer og andre former for investeringer. De er gjerne kapitalplasserere og framstår i utgangspunktet ikke som aktive eiere.

Blant finansinstitusjonene skiller livsforsikringsselskapene, skadeforsikringsselskapene og aksjefondene seg ut med å ha relativt store eierinteresser i næringslivet, mens bankene har relativt små eierandeler.

Det er særlig aksjefond, men også forsikringsselskaper og private pensjonskasser som har økt sin eierandel på børsen i perioden 1984–1997. Aksjefondenes eierandel har i denne perioden vist en forholdsvis jevn stigning fra om lag 2 pst til 8 pst. Forsikringsselskapene og private pensjonskasser har hatt en svak økning i sin eierandel fra 9 pst til om lag 10 pst, mens banker, kreditt- og finansforetak har vist en klar nedgang fra om lag 5 pst til 2 pst i samme periode.

Både aksjefond og forsikringsselskaper/private pensjonskasser har relativt store andeler av sine samlede børsplasseringer innenfor industri. Det samme gjelder også banker, kreditt- og finansforetak, om enn i noe mindre grad. De forskjellige finansinstitusjonene har omtrent like store andeler både innen skip og på SMB-listen.

Norske finansinstitusjoner, særlig banker, kreditt- og finansforetak, har en betydelig lavere eierandel på den nasjonale børsen sammenlignet med flere andre europeiske land, jf. figur 4.3 over aksjonærstrukturen på europeiske børser.

Bankene har adgang til å plassere 4 pst av sin forvaltningskapital i aksjer. Det er videre regulert gjennom lov i hvilken grad representanter fra bankene kan sitte i styrer for selskaper de har eierinteresser i. Livsforsikringsselskapene, skadeforsikringsselskapene og pensjonskassene har alle inntil nå hatt adgang til å plassere inntil 20 pst av de forsikringsmessige avsetningene i aksjer, og eie maksimalt 15 pst av aksjekapitalen i ett selskap. Finansdepartementet besluttet ved forskriftsendring 4. mai 1998 å heve grensen fra 20 pst til 35 prosent av de forsikringsmessige avsetningene. Regjeringen tar sikte på å endre eller oppheve grensen for forsikringsselskapenes plasseringsadgang i aksjer når tilstrekkelige rutiner for å kontrollere risikoeksponeringen i selskapene er på plass. Finansforetak har adgang til å plassere 50 pst av ansvarlig kapital i aksjer.

De private finansinstitusjonene plasserer en mindre del av sin forvaltningskapital i aksjer enn hva de har mulighet til etter gjeldende regelverk. Deres plasseringer i aksjer har imidlertid økt betydelig de siste årene.

4.5 Husholdningssektoren sparer relativt lite i aksjer

Det har over flere år vært en kraftig reduksjon i privatpersoners direkte eierandel på Oslo Børs. I perioden 1984–1997 ble andelen redusert fra om lag 27 pst til om lag 8 pst, jf. figur 4.2.

Ved utgangen av 1997 hadde privatpersoner i første rekke sine direkte børsplasseringer innen industrisektoren (ca. 50 pst), mens de hadde lavere andeler innen skipsfart (ca. 13 pst) og på SMB-listen (ca 18 pst). De hadde relativt små andeler i grunnfondsbevis 10 (ca. 11 pst), forsikring (ca. 2 pst) og forretningsbanker (ca 6 pst).

Privatpersoners eierskap i norsk næringsliv omfatter på den ene siden etableringer og oppkjøp av virksomhet er hvor de utøver innflytelse på virksomheten. På den andre siden omfatter det finansielle investeringer i verdipapirer, for eksempel i aksjer og konvertible obligasjoner, som ikke innebærer en direkte innflytelse i virksomheten. Det kan plasseres både i børsnoterte og i ikke-børsnoterte aksjer. Plasseringer i aksjer kan skje direkte eller indirekte gjennom aksjefond eller finansinstitusjoner, jf. egen omtale i kapittel 4.4. Privatpersoners eierandel, som framgår av figur 4.2, består av deres direkte aksjeplasseringer. Husholdningenes indirekte eierandeler på børsen består hovedsaklig av eierandeler gjennom aksjefond og forsikringsselskaper.

Norske husholdningers samlede plasseringer i aksjer målt som andel av deres samlede finansielle fordringer har økt svakt de senere år. Norske husholdninger har imidlertid langt lavere beholdning av aksjer som prosent av brutto fordringer enn land som Sverige, USA, Japan, Frankrike og Tyskland, jf. tabell 4.2.

Det er flere faktorer som kan ligge til grunn for at husholdninger generelt har relativt lav sparing i aksjer. For en gitt samlet sparing, vil sammensetningen av sparingen bli bestemt ut fra en avveining mellom likviditetsbehov, forventet avkastning og risiko. For eksempel vil sparing i bank gi sikker avkastning, høy likviditet og lite eller ingen kredittrisiko, mens det er knyttet både kredittrisiko og kursrisiko til plasseringer i aksjer. Direkte plasseringer i aksjer vil normalt medføre høyere risiko enn plassering i rentebærende fordringer som obligasjoner, sertifikater og bankinnskudd, men har erfaringsmessig også gitt høyere avkastning. Sparing i aksjer er imidlertid også forbundet med større transaksjonskostnader enn for eksempel sparing gjennom bankinnskudd. Ved plassering i aksjefond, i forhold til direkte plasseringer i aksjer, kan en investor redusere risikoen knyttet til aksjeinvesteringer ved at investeringen kan spres på flere selskaper.

I Norge utgjør formuesskatten en viktig del av skattesystemet, både ut fra fordelings- og effektivitetshensyn. Dagens formuesskattesystem er kjennetegnet ved ulik verdsettelse av de forskjellige formuesobjektene, og dette kan blant annet påvirke husholdningenes sparesammensetning i retning av relativt lave investeringer i finansielle fordringer (herunder aksjer) i forhold til i realkapital. Spesielt kan den lave verdsettelsen av boligeiendom medføre at husholdningenes sparing blir plassert i realformue framfor finansformue. Den såkalte AMS-ordningen 11 og den særskilte aksjerabatten medfører imidlertid at det blir relativt sett mer gunstig å investere i aksjer framfor andre finansielle fordringer, som for eksempel banksparing.

Skattepliktige formuesobjekter skal som hovedregel verdsettes til omsetningsverdien. Ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på Oslo Børs" SMB-liste er imidlertid unntatt fra denne regelen. Disse ble tidligere (til og med 01.01.1998) verdsatt til 30 pst av aksjens andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Til sammenligning ble børsnoterte aksjer verdsatt til 75 pst av markedsverdi.

I forbindelse med behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1998 gikk Regjeringen inn for å videreføre en viss rabatt i formuesverdsettelsen av aksjer i ikke-børsnoterte bedrifter og bedrifter notert på SMB-listen. Slike aksjer verdsettes nå til 65 pst av skattemessig formuesverdi. Til sammenligning verdsettes aksjer i børsnoterte bedrifter til 100 pst av markedsverdi.

Stortinget gav i april 1997 retningslinjer for et nytt takserings- og skattesystem for boligeiendommer, jf. Innst S nr 143 (1996–97). Regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget endelig forslag til takseringssystem og satsstruktur i boligbeskatningen i løpet av 1999.

Zimmer-utvalgets utredning ble lagt fram 26. september 1996, jf. NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt. Regjeringen tar sikte på å legge fram et forslag til ny lov om eiendomsskatt i løpet av 1999.

På begynnelsen av 1980-tallet plasserte husholdningene nærmest en ubetydelig del av sine samlede finansielle fordringer i verdipapirfond 12. Andelen har siden økt jevnt, og nådde 3 pst i 1995. De siste årene har imidlertid andelen vist en kraftig økning, og den utgjorde 5,6 pst ved utgangen av 3. kvartal 1997. 13 Dette skyldes delvis en økning i husholdningenes samlede finansielle fordringer, og delvis at husholdningene allokerer en større del av sine finansielle fordringer til verdipapirfond. Aksjefondene utgjør en betydelig del av verdipapirfondene 14, og økt sparing i verdipapirfond har bidratt til økning i aksjefondsandelen på Oslo Børs.

Verdipapirfondene opplevde en kraftig vekst i sin forvaltningskapital i løpet av 1997. Tall fra Verdipapirfondenes Forening viser at forvaltningskapitalen i verdipapirfondene økte med 31,2 milliarder kroner til 96,2 milliarder kroner fra utgangen av 1996 til utgangen av 1997, altså en økning på nesten 50 pst. Netto nytegning i fondene utgjorde 20,2 milliarder av økningen. Verdipapirfondenes Forening antar at 1 av 6 norske husholdninger har opprettet et nytt kundeforhold i verdipapirfond i perioden. Veksten har vært klart størst i aksjefondene.

4.6 Utenlandsk eierandel er ikke mye større i Norge enn i andre land

Den utenlandske eierandelen på Oslo Børs var ca. 31 pst ved utgangen av 1997, jf. fig. 4.2. Utlendinger har lavere eierandel i ikke-børsnotert næringsliv.

Beregninger basert på tall fra selskapet Dun & Bradstreet anslår den utenlandske eierandelen utenfor børs i Norge til omkring 12–13 pst 15 ved utgangen av 1996.

Bankforeningen har anslått den utenlandske eierandelen i samlet norsk næringsliv til ca. 12 pst 16.

Det er usikkerhet knyttet til beregninger av utlendingers eierandeler både i ikke-børsnotert og i samlet norsk næringsliv, jf. kommentar om usikkerhet i beregningene under kapittel 4.2.

Hoveddelen av utlendingers plasseringer i samlet norsk næringsliv har historisk sett vært innen vannkraft og innen råvarer og kraftkrevende industri ellers, jf. kapittel 6.2. De siste ti årene har utlendingers plasseringer i stor grad vært rettet mot petroleumssektoren. Industrisektoren utgjør den klart største delen av utlendingenes samlede plasseringer på børsen, etterfulgt av skipssektoren.

¹ Gruppen finansielle eiere består av forsikringsselskaper, private pensjonskasser, banker/kreditt- og finansforetak, samt andelseiere i aksjefond.

² Gruppen ikke-identifiserte innenlandske aksjonærer på Amsterdam- og Brusselbørsen omfatter alle eiere unntatt utlendinger, siden det her ikke foreligger tall for fordeling mellom ulike eiergrupper.

Kilde: Oslo Børs.

De studier som er gjort av eierstrukturen på andre europeiske børser tyder på at Oslo Børs har en relativt høy andel utenlandske eierinteresser, jf. figur 4.3. Det har ikke blitt foretatt brede sammenligninger mellom Oslo Børs og andre europeiske børser siden 1993. Utlendinger hadde ved utgangen av 1993 en større eierandel i børsnotert næringsliv i Norge enn hva som var tilfelle i flere av de andre europeiske landene, jf. figur 4.3. Norge lå på linje med land som Nederland og Belgia, mens vi lå en del høyere enn de andre europeiske landene. Særlig hadde Danmark og Italia en lav andel utenlandske eierinteresser.

Den høye utenlandsandelen i Norge, relativt til flere av de andre landene det er sammenlignet med, må ses på bakgrunn av at et lite land som Norge har en svært åpen økonomi og en relativt større utenriksøkonomi enn store land. Norge har også framstått som et attraktivt land å investere i.

Det bør påpekes at det er en tendens til at utlendinger øker sine eierinteresser i flere land. Nordmenn øker for eksempel sine eierandeler i utenlandsk næringsliv på samme måte som utlendinger øker sine eierandeler i norsk næringsliv. På børsen i Sverige er det i ferd med å bli en tilsvarende høy utenlandsandel som på Oslo Børs. De undersøkelser som foreligger fra Oslo Børs 17 indikerer at utlendingers andel av børsen har steget også i flere av de andre europeiske landene de siste årene og konvergert mot Norges nivå på i overkant av 30 pst, jf. figur 4.3. Dette må ses i sammenheng med den tiltakende globaliseringen av verdensøkonomien.

Utlendingers eierskap i norsk næringsliv er et resultat både av direkteinvesteringer (etableringer) og finansielle plasseringer 18. Direkteinvesteringer er kjennetegnet ved at eieren ønsker å etablere en varig økonomisk forbindelse. Størsteparten av utenlandske direkteinvesteringer i Norge i 1991 var plassert i virksomhet som var majoritetseid av utlendinger 19. De utenlandske finansielle investeringene skjer for en stor del gjennom fond som diversifiserer plasseringene på flere forskjellige selskaper, mellom ulike sektorer og ulike land.

Internasjonale sammenligninger har vist at utenlandsk eierkontroll i norske selskaper ikke er mer omfattende enn i de fleste andre land det er foretatt sammenligninger med. Med utenlandsk eierkontroll menes det at mer enn 50 pst av kontrollerende eierandeler i et selskap er på utenlandske hender. I en sammenligning 20 fra 1990 av utenlandsk eierkontroll i de 100 største ikke-finansielle foretakene i 12 land kom Norge i gruppe med land som Danmark, Tyskland og Storbritannia, en gruppe med relativt begrenset innslag av utenlandsk eierkontroll. Sverige og Finland skilte seg ut med svært få utenlandske eiere.

4.7 Investeringer gir eierskap - utenlandske direkteinvesteringer

I løpet av 1980-tallet har det på global basis vært betydelig kraftigere vekst i direkteinvesteringer mellom landene enn i verdenshandelen og i BNP. Dette gir en indikasjon på at globalisering av økonomien, med sterk vekst i verdenshandelen og økt økonomisk integrasjon mellom landene, også har økt omfanget og betydningen av utenlandske direkteinvesteringer og etablering av virksomhet i utlandet.

USA, Canada, Japan og EU-landene står for hovedtyngden av inngående og utgående utenlandske direkteinvesteringer på global basis. De asiatiske landene utenom Japan har hatt en særlig kraftig vekst i inngående direkteinvesteringer og en lavere vekst i utgående direkteinvesteringer.

¹Beholdningstall for norske direkteinvesteringer i utlandet i 1996 var ikke å oppdrive på trykningstidspunktet. Økningen fra 1989 til 1990 for norsk direkte investert kapital i utlandet må blant annet ses i sammenheng med at en fra og med dette året inkluderer datterselskapers datterselskaper i tallgrunnlaget. Fra og med 1991 ble tilsvarende endring gjort for utenlandsk direkte investert kapital i Norge. Tallene inkluderer etablering av datterselskap, kjøp av aksjer og andeler i eksisterende selskap, tilførsel av annen egenkapital, lån fra mor- til datterselskaper og andre låneforhold mellom beslektede selskap.

Kilde: Norges Bank

Det har vært lavere vekst i utenlandske direkteinvesteringer på norsk basis enn på global basis. I perioden 1980–1994 var det en årlig økning i beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer på ca. 12 pst (nominelle priser) 21 på global basis, mens økningen for Norge var på ca. 5 1/2 pst.

Videre har det vært høyere vekst i norske direkteinvesteringer i utlandet enn i utenlandske direkteinvesteringer i Norge. I perioden 1990–1994 var det en årlig vekst i beholdningen av norske direkteinvesteringer i utlandet på ca. 17 pst (nominelle priser), mens beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer i Norge hadde en årlig økning på ca. 12 pst.

Beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet har nå blitt større enn beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge, jf. figur 4.4.

Ved utgangen av 1995 var beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet på om lag 142 milliarder kroner, en økning på om lag 22 milliarder kroner fra året før. Over 50 pst var aksjekapital, mens den resterende delen var andre former for egenkapital og lånefordringer overfor de utenlandske selskapene. Utlendingenes beholdning av direkte investeringer i Norge økte med 9,6 milliarder kroner til 123,3 milliarder kroner i 1995. 22

Hovedtyngden av norske direkteinvesteringer i utlandet er i EU-landene, inkludert Sverige, Finland og Østerrike, jf. tabell 4.3 23. Ved utgangen av 1995 var 74 pst av de norske investeringene lokalisert i EU-landene. Danmark, USA og Sverige er blant de landene som har tiltrukket seg størst andel av norsk investert kapital. Det har også vært en sterk økning i norsk investert kapital i Øst-Europa og i Asia.

EU-landene stod samlet for vel 56 pst av utlendingers direkteinvesteringer i Norge i 1996. Fordelt etter eierland, hadde USA den største andelen av investeringene med 29 pst, mens Sverige stod for 15 pst.

Utenlandsk direkte investert kapital i Norge er i hovedsak rettet mot petroleumssektoren og bergverksdrift. Når det ses bort fra petroleumssektoren og bergverksdrift, er det lavere andeler utenlandske direkteinvesteringer i industri enn i finansiell virksomhet, varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet.

Norske direkteinvesteringer i utlandet retter seg først og fremst mot industrien, og i noe mindre grad mot finansieringsvirksomhet, forsikring, eiendom og forretningsmessig tjenesteyting.

Omfanget av norske bedrifters direkteinvesteringer ute innebærer at produserende datterselskap i utlandet utgjør en betydelig del av virksomheten til toneangivende foretak innen norsk industri- og petroleumsvirksomhet. I tillegg til tall for norske direkteinvesteringer, kan utviklingen anskueliggjøres ved hjelp av sysselsettingsutviklingen i norske konserns utenlandske datterselskap. Hammervoll og Heum (1993) 24 viser at sysselsettingen som de til en hver tid 30 største norske konsernene har ved sine virksomheter i utlandet, har økt kraftig de senere år.

¹ Direkteinvesteringer inkluderer kortsiktige fordringer. Det er valgt tall for 1995 (1994 for Sverige) for å få sammenlignbare tall mellom landene. Alle tall er målt i US-dollar og BNP for hvert land er i tillegg beregnet i 1990-priser og -valutakurser.

Kilde: OECD.

4.8 Oppsummering

Børsen utgjør en begrenset del av norsk næringsliv. Tall fra Bankforeningen viser at børsnotert virksomhet utgjør om lag 16,5 pst av samlet norsk næringsliv. Videre har aksjemarkedet en relativt begrenset betydning i Norge sammenlignet med flere andre europeiske land.

Offentlig sektor i Norge har store eierandeler både i børsnotert og ikke-børsnotert næringsliv. Offentlig sektors eierandel på Oslo Børs utgjør om lag en sjettedel. Dette er relativt høyt sammenlignet med flere andre land.

Husholdningene sparer relativt lite i aksjer. Det har vært betydelig nedgang i privatpersoners eierandel på Oslo Børs fra om lag 27 pst i 1984 til om lag 8 pst i 1997. Husholdningenes plasseringer på børsen består for en stor del av indirekte plasseringer gjennom fond. Husholdningenes plasseringer i verdipapirfond, særlig aksjefond, økte betydelig i perioden 1995 til 1997.

Institusjonelle eiere plasserer mindre av sin forvaltningskapital i aksjer enn hva maksimalgrensen for slike plasseringer tillater. De siste årene har imidlertid finansinstitusjonene investert en økende andel av sin forvaltingskapital i aksjer.

Utlendingers eierandel i norsk næringsliv er ikke mye større enn utlendingers eierandeler i andre land. De undersøkelser som foreligger tyder på at utlendingers eierandeler på børsen har steget i flere europeiske land de siste årene. Andelen ligger på mellom 20 og 30 pst i de fleste europeiske landene. Den utenlandske eierandelen i børsnotert virksomhet i Norge er på ca. 31 pst. Den er betydelig lavere i ikke-børsnotert virksomhet.

Det har vært en kraftig vekst i utenlandske direkteinvesteringer over hele verden siden 1980-tallet. Dette er en indikasjon på internasjonaliseringen av eierskapet i næringslivet og globaliseringen av bedrifters virksomhet. Veksten i direkteinvesteringer har vært lavere på norsk basis enn på global basis. De ­norske direkteinvesteringene i utlandet har vokst mer enn de utenlandske direkteinvesteringene i Norge. Den norske beholdningen av direkte investert kapital i utlandet var i 1995 på ca. 142 milliarder kroner, mens beholdning av utenlandsk direkte investert kapital i Norge var på ca. 123 milliarder kroner (ved utgangen av 1996 hadde beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge økt med omlag 9 milliarder kroner til ca. 132 milliarder kroner).