7 En politikk for å fremme aktivt, privat og nasjonalt eierskap

7.1 Innledning

Regjeringen mener aktive eiere utgjør en viktig ressurs i seg selv. Aktive eiere engasjerer seg i driften av virksomheten og ønsker å bruke sin kompetanse i utvikling av egen bedrift. Dette er en viktig konkurransefaktor i næringslivet generelt. Det er behov for private og aktive eiere som gjennom bedriftsetablering og -utvikling kan bidra til å skape nye arbeidsplasser.

Den lokale tilknytningen til investorer og eiere har betydning for den lokale forankringen og utviklingen av næringslivet. Lokale eiere ser gjerne en egenverdi i å bidra til lokal verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser lokalt. Det kan føre til et sterkt engasjement for bedriftens ve og vel. For enkelte bedrifter kan den lokale forankringen bety at det er uaktuelt å flytte virksomhet eller la ikke-lokale eiere overta. Dette tilsier at det er viktig å legge forholdene til rette for næringsvirksomhet over hele landet.

Det er generelt god kapitaltilgang i norsk næringsliv. Regjeringen ser imidlertid at det er behov for å bedre kapitaltilgangen og legge forholdene til rette for overlevelse og vekst særlig i de nyetablerte og små bedriftene. Det er viktig med mange aktive eiere med et langsiktig perspektiv for å få tilstrekkelig tilgang på risikokapital til små bedrifter, grundere og nyskapingsprosjekter. Dette er prosjekter og bedrifter som kan ha særlige problemer med å trekke til seg ekstern kapital.

Etter Regjeringens vurdering er det derfor viktig å stimulere til og legge forholdene til rette for økt kapitaltilgang fra aktive, private investorer. Både kortsiktige og langsiktige aktive eiere vil ha som målsetning å investere i bedrifter som gir høyest mulig avkastningspotensial til en gitt risiko. Det er viktig at norske bedrifter har krevende eiere som setter krav til lønnsomhet og aktive eiere som tilfører bedriftene kunnskap og kompetanse.

Familieeide bedrifter utgjør en viktig del av det aktive, private eierskapet i norsk næringsliv. Regjeringen mener det er viktig å legge forholdene til rette for videreføring av familieeide bedrifter.

Utformingen av skatte- og avgiftssystemet og annet regelverk for plassering av kapital er av stor betydning for omfanget av aktivt, privat og nasjonalt eierskap. Ulike skatteregler har betydning for husholdningenes spare- og investeringsbeslutninger.

Regjeringen ønsker å bruke skattesystemet aktivt for å stimulere til husholdningenes sparing i aksjer. Bedriftsskattesystemet har stor betydning for hvordan eierne av bedriftene velger å organisere sin egen og de ansattes innsats. Det er Regjeringens mål at bedriftsskattesystemet skal sikre likebehandling av ulike organisasjonsformer og stimulere til aktivt eierskap og videreføring av familieeide bedrifter. Videre har reglene for finansinstitusjoners plasseringsadgang i aksjemarkedet betydning for den totale eiersituasjonen i næringslivet. Økt plasseringsadgang kan bidra til økt privat eierskap.

I gjeldende skattesystem er det generelt stor skattemessig likebehandling av ulike spare- og investeringsformer. Alle typer kapitalinntekt er skattlagt med 28 pst, både i bedriftene og for personlige skattytere. Gjeldsrenter er fradragsberettiget til samme skattesats. Det er dermed ingen skattemessige motiver til å flytte kapitalinntekt eller gjeldsrenter mellom bedrifter og husholdninger for å utnytte forskjeller i skattesatser.

Investorer kan kanalisere sparing til bedriftssektoren både gjennom å skyte inn fremmedkapital og egenkapital i form av aksjekjøp. Investeringer kan også finansieres gjennom tilbakeholdt overskudd. I gjeldende skattesystem sikrer godtgjørelsesmetoden 1 og RISK-metoden 2 en skattemessig likebehandling av disse finansieringsformene. Beskatningen er den samme uavhengig av om en bedrift velger lån, tilbakeholdt overskudd eller emisjoner som finansieringsform. Videre blir utbytte, renteinntekter og kapitalgevinster skattlagt med samme skattesats.

Skånlandutvalget pekte på at en skattemessig gunstig behandling av husholdningenes aksjeplasseringer har en samfunnsøkonomisk begrunnelse. Risikoen knyttet til den verdien aksjekapitalen representerer er mindre for samfunnet som forholder seg til den samlede aksjekapitalen i selskapene enn for den enkelte investoren som bærer risikoen for et smalt segment av denne kapitalen. Dette taler for at en begrenset skattemessig særbehandling vil bidra til en samfunnsøkonomisk mer optimal allokering av kapitalen mellom ulike fordringsobjekter.

7.2 Aksjesparing med skattefradrag (AMS)

Regjeringen ser det som viktig å stimulere til sparing og til at en tilstrekkelig del av sparingen kanaliseres til egenkapital til bedriftene. I denne sammenhengen er det viktig å videreføre ordninger med skattemessig stimulering av sparing i aksjer.

Aksjesparing med skattefradrag innebærer at det gis fradrag i skatt for et beløp tilsvarende 15 pst av årets innskudd i enkeltfond eller av kostprisen for enkeltaksjer. Vilkårene for å oppnå endelig skattefradrag er at de enkelte innskuddene eller den enkelte aksjen ikke innløses eller selges før fire år etter innskuddsdato (bindingstiden).

AMS-ordningen stimulerer privatpersoners plassering i aksjer (direkte eller indirekte gjennom aksjefond) og bidrar til å kanalisere husholdningenes sparing til egenkapital til næringslivet. AMS-ordningen bidrar på denne måten til å stimulere til privat eierskap. Regjeringen ser dette som et viktig virkemiddel i en samlet politikk for økt privat eierskap og går inn for å videreføre ordningen.

7.3 Formuesskatten

Formuesskatten virker generelt som en skatt på sparing. Internasjonalt sett er Norge ett av få land med formuesskatt. Det er skattyters nettoformue, det vil si bruttoformue fratrukket gjeld, som er gjenstand for formuesbeskatning. Skattepliktige formuesobjekter skal som hovedregel verdsettes til omsetningsverdien. Noen formuesobjekter er imidlertid gjenstand for særskilt verdivurdering. Blant annet verdsettes visse aksjer lavere enn andre former for finansformue (omtalt som «aksjerabatten»).

For en gitt samlet sparing i husholdningene vil sammensetningen av sparingen være bestemt ut fra en avveining av forventet avkastning, risiko og likviditetsbehov. Sparing i bank gir sikker avkasting, høy likviditet og lite eller ingen kredittrisiko, mens det er knyttet både kredittrisiko og kursrisiko til plassering i for eksempel sertifikater og obligasjoner utstedt av foretakssektoren. Direkte plassering i aksjer vil normalt medføre høyere risiko enn en plassering i rentebærende fordringer, men har også erfaringsmessig gitt høyere avkastning. Ved å plassere i aksjefond kan en liten investor redusere risikoen knyttet til aksjeinvesteringer ved at investeringen kan spres på flere selskaper. Skattemessig gunstig verdivurdering av formue i aksjer kan bidra til å vri en andel av privat sparing mot sparing i egenkapital.

Regjeringen ser det som viktig at det innenfor et system med formuesskatt videreføres gunstige verdsettingsregler for ikke-børsnoterte bedrifter og bedrifter notert på SMB-listen. Dette var bakgrunnen for at Regjeringen i forbindelse med behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1998 gikk inn for å videreføre en rabatt i formuesverdsettelsen av aksjer i slike bedrifter. Aksjer i ikke-børsnoterte bedrifter og bedrifter notert på SMB-listen verdsettes nå til 65 pst av skattemessig formuesverdi. En slik rabatt kan stimulere privatpersoners plassering i aksjer og dermed til det private eierskapet.

I forbindelse med Statsbudsjettet for 1998 ble det vedtatt at skattebegrensningen i formuesskatten skal være 80 pst fra og med inntektsåret 1998. Dette innebærer at formuesskattytere med nettoformuer kan få nedsatt formuesskatten hvis den skattepliktiges formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt overstiger 80 pst av alminnelig inntekt før særfradrag for alder m.v. I slike tilfeller skal formuesskatten til staten, og deretter formuesskatten til kommunen, nedsettes slik at summen av formuesskatt og skatt på alminnelig inntekt ikke overstiger 80 pst av alminnelig inntekt. Hvis skattyter har en nettoformue på over 1 million kroner, kan ikke skatt av nettoformue nedsettes til under 0,6 pst av overskytende formue. En skattebegrensningsregel kan gi skattelette til blant annet aksjonærer som har høy formue i form av aksjer, men hvor selskapene betaler ut lite av overskuddet i form av utbytte.

Stortinget gav i april 1997 retningslinjer for et nytt takserings- og skattesystem for boligeiendommer, jf. Innst S nr 143 (1996–97). Regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget endelig forslag til takseringssystem og satsstruktur i boligbeskatningen i løpet av 1999.

Zimmer-utvalgets utredning ble lagt fram 26. september 1996, jf. NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt. Regjeringen tar sikte på å legge fram et forslag til ny lov om eiendomsskatt i løpet av 1999.

Regjeringen vil gjennomgå formuesbeskatningen i sammenheng med oppfølgingen av utredningen om et flatere skattesystem og i forbindelse med oppfølgingen av finanskomiteens retningslinjer for boligbeskatningen.

7.4 Livselskapenes og pensjonskassenes plasseringsadgang

Regelverket for forsikringsselskapers og pensjonskassers aksjeplasseringer bygger på forsikringsvirksomhetslovens overordnede bestemmelse om hensynet til en sikker og forsvarlig kapitalforvaltning. Selskapene hadde inntil 4. mai 1998 adgang til å plassere 20 prosent av de forsikringsmessige avsetningene i aksjer.

Adgangen til å foreta tilleggsavsetninger har medvirket til at forsikringsselskapene har bygget opp buffere som et vern mot kortsiktige svingninger i aksjemarkedet. Bufferkapital i form av tilleggsavsetninger og kursreserver, som kommer i tillegg til den ansvarlige kapitalen, gjør selskapene bedre i stand til å møte langsiktige forpliktelser og legger dermed til rette for at en større andel av forvaltningskapitalen kan plasseres langsiktig.

Dette er noe av bakgrunnen for at Finansdepartementet 13. oktober 1997 sendte på høring forslag om å endre eller oppheve begrensningen på 20 prosent for forsikringsselskapers adgang til å plassere i aksjer.

På bakgrunn av høringsinstansenes uttalelser besluttet Finansdepartementet ved forskriftsendring 4. mai 1998 å heve grensen for forsikringsselskapenes adgang til å plassere i aksjer til 35 prosent av de forsikringsmessige avsetningene. Endringen ble gjort gjeldende både for skadeselskapene, livselskapene og pensjonskassene, samt for selskaper som tidligere hadde en utvidet adgang til å plassere 30 prosent av de forsikringsmessige avsetningene i aksjer.

Det legges vekt på at aksjeplasseringen må stå i forhold til det enkelte selskaps risikoevne, og at større eksponering for konjunkturavhengige svingninger i bufferkapitalen må følges opp av krav til selskapenes kapitalforvaltnings- og risikostyringssystemer og til det tilsynsmessige apparatet. Finansdepartementet har bedt Kredittilsynet om å gi en nærmere redegjørelse for den aktuelle tilsynsmessige oppfølging i forhold til selskapenes bruk av stresstester. Departementet tar sikte på å endre eller oppheve aksjeplasseringsbegrensningen når tilstrekkelige rutiner for å kontrollere risikoeksponeringen i selskapene er på plass.

7.5 Delingsreglene

I gjeldende skattesystem beskattes arbeids- og kapitalinntekter med ulike skattesatser. Kapitalinntektene beskattes med en flat skattesats på 28 pst uansett hvor de opptjenes, hvem de tilfaller eller i hvilken form de framkommer. Arbeidsinntekter beskattes progressivt med en maksimal marginalskatt på 49,5 pst for lønnstakere og 52,4 pst for næringsdrivende.

Skattereformens prinsipper fører til et behov for å skille arbeidsinntekter fra kapitalinntekter i tilfeller hvor inntektskildene ikke er klart definert.

Dette skyldes at næringsdrivendes inntekter fra virksomheten dels er avkastning på arbeid og dels er avkastning på kapital, men uten at dette skillet kommer fram i regnskapet eller på annen måte. Den samlede inntekten må derfor for skatteformål deles i kapitalinntekt og arbeidsinntekt, slik at de ulike skattesatsene kan anvendes. Begrunnelsen for delingsmodellen er blant annet at arbeidsinntekter for næringsdrivende bør beskattes tilnærmet likt med lønnsinntekter.

Delingsmodellen er også gjort gjeldende for aksjeselskaper og deltakerlignende selskaper der eierne som deltar aktivt i virksomheten eier minst to tredeler av aksjene/andelene i selskapet, eller har krav på minst to tredeler av overskuddet/utbyttet i selskapet (aktive eiere). Aksjer som eies av de aktive eiernes nærstående skal likestilles med aksjer eiet av de aktive selv. Som nærstående regnes ektefelle, samboer og mindreårige barn. Innføring av delingsmodellen for aksjeselskaper var nytt i forbindelse med skattereformen og må ses i sammenheng med endringene i beskatningen av utbytte.

Selskapsoverskudd blir etter reformen skattlagt som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 28 pst. Videre er det ingen dobbeltbeskatning av aksjeutbytte og gevinster. Formålet med å gjøre delingsmodellen gjeldende for aksjeselskaper der aktive aksjonærer har betydelige eierinteresser, er å redusere muligheten for å utnytte de sterke skattemessige motivene til å tilpasse seg slik at en får arbeidsinntekt skattlagt som kapitalinntekt, siden marginalskatten for kapitalinntekter er lavere enn for arbeidsinntekter.

Delingsreglene har en komplisert struktur, noe som har skapt grunnlag for kritikk fra deler av næringslivet. Det er gjennomført en rekke kompliserende endringer i modellen etter skattereformen i 1992. Endringene er nærmere omtalt i avsnitt 4.2 i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Regjeringen ser det som viktig at skattereglene ikke er til hinder for aktivt eierskap, og vil på denne bakgrunnen fortløpende vurdere delingsreglene ut fra at regelverket ikke må være unødvendig komplisert eller på annen måte legge hindringer i veien for aktivt eierskap.

Stortinget vedtok våren 1997 tre endringer i delingsreglene med virkning fra og med inntektsåret 1997, jf. Innst. O. nr. 107 (1996–97):

• Det laveste taket for beregnet personinntekt ble senket fra 23  G (977  500 kroner) til 16  G (680 000 kroner) 3.

• Aktive eieres egen lønn skal inngå i grunnlaget for lønnsfradraget.

• Identifikasjonsregelen §  59 nr. 1, Identifikasjon mellom nærstående, ble innsnevret til å gjelde kun aktive eieres ektefelle, samboer og mindreårige barn (barn under 18 år).

Stortingets vedtak om endringene i delingsreglene bidrar til lempeligere beskatning av delingsforetakene og dermed av de aktive eierne. Stortinget sluttet seg til dette i forbindelse med behandling av Nasjonalbudsjettet for 1998.

I henhold til Stortingets vedtak fra i vår skal det utredes ulike virkninger av et mer proporsjonalt skattesystem. Finansdepartementet har nedsatt et utvalg for å utrede spørsmål omkring flatere beskatning. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. november 1998. Innstillingen vil omfatte vurdering av tilnærminger mellom skattenivået for kapitalinntekter og arbeidsinntekter m.v. I Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble den siste delen av utredningen om skattlegging av aktive og passive eiere presentert. Som et ledd i en mer omfattende vurdering av inntektsskattesystemet vil det også være naturlig å vurdere hvordan personinntekt i næringsvirksomhet og selskapsforhold skal fastlegges og skattlegges. Det vises i denne forbindelse også til Voksenåsenerklæringen.

Det vises for øvrig til Ot prp nr 19 (1994–95) for en nærmere omtale av delingsmodellen.

7.6 Skattemessig behandling av opsjoner

Det har i flere selskaper blitt vanlig å utforme avlønningsordninger i form av resultatavhengig bonus, eierandeler, opsjonsordninger m.v. Spesielt har dette vært viktig for enkelte typer kunnskapsbedrifter hvor opsjonsordninger har vært et viktig instrument for å tiltrekke seg kompetanse.

Eieren av en bedrift kan utforme opsjonsordninger som et incentivsystem overfor ledelsen eller de ansatte i bedriften for at de skal arbeide etter de samme målsettinger for bedriften som eieren. Bakgrunnen for en slik bruk av opsjonsordninger er at eiersiden, ledelsen og ansatte i en bedrift ikke alltid har de samme målsetningene for bedriften. Eierne av en bedrift vil gjerne ha høy avkastning på sine investeringer som hovedmålsetning, mens ledelsen kan være mer opptatt av personlige målsetninger, hensynet til de ansatte, bedriftens renommé m.v. Videre er det ofte slik at eiersiden, ledelsen og de ansatte ikke har samme tilgang på informasjon. Dette kan betegnes som en agent-prinsipal problemstilling, jf kap 5. Eieren (prinsipalen) må utforme et avlønnings- eller incentivsystem slik at ledelsen/ansatte (agenten) gjennom å ivareta egne interesser, også ivaretar eierens interesser.

Opsjonsordninger i arbeidsforhold innebærer normalt at det inngås en kontrakt mellom eierne av en bedrift og ledelsen og de ansatte om et fremtidig kjøp av for eksempel en aksje eller obligasjon til en forhåndsavtalt pris (kjøpsopsjon). Ved inngåelse av en opsjonsavtale utenfor arbeidsforhold, betaler kjøper en opsjonspremie som vederlag for retten til å utøve opsjonen. Opsjonspremien uttrykker normalt markedsverdien av opsjonen på det tidspunkt avtalen inngås. For opsjoner ervervet i arbeidsforhold settes gjerne opsjonspremien lavere dersom det i det hele tatt betales opsjonspremie.

Aksjeopsjoner i arbeidsforhold kan bidra til mer aktivt og spredt eierskap. Når en ansatt i en bedrift utøver en opsjon på å kjøpe en aksje i bedriften, innebærer det at vedkommende blir medeier i bedriften. Aksjeopsjoner i arbeidsforhold kan dermed bidra til at ledere og ansatte i bedrifter kan utøve eierinnflytelse. Dette kan bidra til å øke de ansattes tilknytning til og engasjement i bedriften.

Opsjoner til bedriftsledelse eller andre ansatte i en bedrift kan dermed være et egnet incentiv- eller avlønningssystem for å oppnå at eiere, ledelse og ansatte arbeider etter samme målsettinger for bedriften. Opsjonsavtaler kan være et egnet virkemiddel for å holde på nøkkelpersoner og kompetanse i bedriftene. Det kan særlig være et egnet virkemiddel for å rekruttere og holde på ansatte med høy kompetanse i nyetablerte og i mindre bedrifter som har begrensede muligheter til høye lønnsutbetalinger.

Til og med inntektsåret 1995 ble gevinst ved innløsing eller salg av opsjon på aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold skattlagt som lønnsinntekt i det året opsjonen ble innløst eller solgt.

Det har i ulike sammenhenger vært rettet oppmerksomhet og kritikk mot gunstige opsjonsavtaler som har utgjort eksplisitte inntektsfordeler for ledere i næringslivet.

Blant annet på bakgrunn av dette ble det fra og med inntektsåret 1996 innført nye regler for skattlegging av aksje- og grunnfondsbevisopsjoner i arbeidsforhold. Dette innebærer at fordel ved en opsjon skattlegges som lønnsinntekt ved tildelingstidspunktet for opsjonen. Videre skattlegges ytterligere gevinst ved innløsing eller salg av opsjonen som lønnsinntekt. Ved innløsing, salg eller bortfall av opsjonen, skal det gis fradrag i alminnelig inntekt for differansen mellom utgangsverdien og den fordelen som det er skattlagt for ved tildelingstidspunktet 4.

Regjeringen vil gå inn for å innføre endret tidspunkt for skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold, med et avgrenset beløp. Regjeringen ønsker at opsjoner i arbeidsforhold i prinsippet skal være en allmenn ordning som gir bedriftene økt mulighet til å trekke til seg og holde på ekspertise og kompetanse. Det påpekes at det ikke er ønskelig å gå tilbake til den tidligere opsjonsordningen som bidro til gunstige avtaler for utvalgte næringslivsledere. En opsjonsordning kan imidlertid innrettes slik at det skilles mellom hvilke opsjoner i arbeidsforhold som skattlegges på tildelingstidspunktet. Hensikten med en slik innretting vil være å bidra til at bedriftene kan rekruttere og beholde ansatte med høy kompetanse.

Regjeringen vil komme tilbake med et konkret opplegg for opsjoner i arbeidsforhold i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

7.7 Aksjer til ansatte

Tildeling eller salg av aksjer til ansatte er en annen form for avlønning som også gjør de ansatte til eiere i egen bedrift.

Fordelen som oppnås i ansettelsesforhold ved at ansatte/pensjonister får aksjer eller kjøper aksjer til underpris, er i utgangspunktet skattepliktig som lønn. Fordelen utgjør differansen mellom salgsverdien på ervervstidspunktet og det den ansatte eventuelt har betalt for aksjen. Dersom alle ansatte i et aksjeselskap etter en generell ordning i bedriften har fått tilbud om aksjekjøp i selskapet 5, kan imidlertid den skattepliktige fordelen settes til differansen mellom 80 pst av antatt salgsverdi og det den ansatte har betalt for aksjen. Reduksjonen i den skattepliktige fordelen kan likevel ikke overstige 1 000 kroner per person. Gevinst ved realisasjon av aksjene skattlegges som kapitalinntekt (28 pst).

Regjeringen mener ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift er et positivt tiltak for å skape tilhørighet til bedriften og at dette også kan bidra til mer spredt, privat eierskap i norsk næringsliv.

Regjeringen vil vurdere å endre gjeldende regelverk for ansattes kjøp av aksjer for å stimulere til økt bruk av denne avlønningsordningen. Regjeringen vil vurdere å øke grensene for skattefri fordel ved ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift. Ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift bidrar til aktivt, privat og nasjonalt eierskap.

7.8 Arveavgift og dokumentavgift

Familieeide bedrifter utgjør en omfattende del av norsk næringsliv og representerer en viktig del av det aktive eierskapet. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal være ugunstig å videreføre denne eierformen.

Ved generasjonsskifte i disse bedriftene blir det utløst arveavgiftsplikt. Aksjer i ikke-børsnoterte selskaper verdsettes etter dagens regler til 30 pst av aksjenes andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Aksjer i børsnoterte selskaper verdsettes til omsetningsverdi. Høyeste marginale sats på arveavgift for arvlaterens eller giverens barn ved generasjonsskifte er 20 pst.

Det har tidligere vært en kobling mellom skattereglene og arveavgiftsloven 6 når det gjelder verdsettelse av aksjer og andeler i ikke-børsnoterte selskaper 7. Ved beregning av arveavgift verdsettes avgiftspliktige midler i alminnelighet til antatt salgsverdi. I forbindelse med vedtaket om å endre verdsettelsen av ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen til 65 pst av skattemessig formuesverdi, ble det lagt til grunn at dette ikke skal få innvirkning på arveavgiftsgrunnlaget i ikke-børsnoterte selskaper. Dette ledet til en uttrykkelig, selvstendig lovbestemmelse om at arveavgiftsgrunnlaget i ikke-børsnoterte selskaper kan settes til 30 pst av aksjenes eller andelenes forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi. Det foreligger imidlertid en valgadgang slik at mottakeren kan velge 100 pst av aksjenes eller andelenes andel av selskapets skattemessige formuesverdi (og dermed høyere inngangsverdi ved evt. senere gevinstbeskatning ved realisering av de arvede aksjer eller andeler). Dermed vil endringen i formuesverdsettelse ikke få konsekvenser ved generasjonsskifte i de fleste familieeide bedrifter.

Det kan også oppstå krav om dokumentavgift ved generasjonsskifte i bedrifter med fast eiendom. Plikt til å betale dokumentavgift inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom. Avgiften er en verdiavgift på 2,5 pst av eiendommens salgsverdi.

Regjeringen er opptatt av at generasjonsskifte i bedriftene ikke skal medføre urimelige kostnader for familiebedriftene. I Voksenåsenerklæringen legger regjeringspartiene til grunn å redusere samlet arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere endringer i arveavgiftsreglene. Regjeringen vil på bakgrunn av denne utredningen vurdere det samlede omfanget av arveavgiften og dokumentavgift ved generasjonsskifte, men vil likevel ta sikte på visse lempinger allerede i forbindelse med budsjettforslaget for 1999.