3 Status og utfordringer

Først i dette kapittelet presenteres fakta om elektronisk handel i Norge og internasjonalt. På bakgrunn av dette presenteres muligheter og utfordringer elektronisk handel reiser. Deretter presenteres elektroniske betalingstjenester og -systemer med utgangspunkt i Banklovkommisjonens arbeid og prosjekter aktørene i banknæringen har iverksatt.

3.1 Status for elektronisk handel og Internett

Beskrivelsene i kapittelet er basert på rapporter Norsk Regnesentral har utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet.

Det finnes pr. i dag ingen gode offisielle statistikker over elektronisk handel, verken nasjonalt eller internasjonalt. Det er utarbeidet noe statistikk av private aktører, men denne gir ikke et helhetlig bilde. Det bildet som i dette kapittelet tegnes av elektronisk handel i Norge, er en «mosaikk» med fakta hentet fra en rekke kilder. Følgelig kan det bare gis indikasjoner på status og utvikling. Det vil ikke bli presentert aggregerte størrelser for elektronisk handel i Norge. Det er med andre ord behov for bedre statistikk for elektronisk handel og forretningsdrift.¹⁷1

3.1.1 Elektronisk handel og Internett blant bedrifter i Norge

Handel mellom bedrifter foregår i stort omfang ved at produksjon av varer og tjenester i en bedrift er innsatsfaktor i andre bedrifter. Norske produsenters kjøp av produktinnsats fra andre produsenter er av Statistisk Sentralbyrå (SSB) beregnet til ca. 450 mrd.¹⁸2

i 1995. Noe av denne handelen mellom bedrifter foregår elektronisk. På Internett handles det sannsynligvis en del edb-utstyr, informasjonsprodukter, reiser og lignende.

Elektronisk handel mellom bedrifter kan grovt deles inn i to kategorier, tradisjonell edi-handel mellom bedrifter og elektronisk handel mellom bedrifter basert på Internetteknologi. I virkeligheten er ikke disse kategoriene entydige og man ser allerede i dag at skillene i noen grad er i ferd med å viskes ut.

Tradisjonell elektronisk handel basert på edi har eksistert i ca. 20 år og står relativt sterkt i enkelte markedssegmenter i Norge. Det eksisterer ikke oppdaterte tall for de siste år, men undersøkelser foretatt av Norsk Edipro (1997) i 1993 og 1996 viser at edi helt på begynnelsen av 1990-tallet hadde en klar vekst, men at veksten flatet ut og gikk tilbake mot 1996, både når det gjelder antall brukere og når det gjelder kjennskap til edi. Når det gjelder tiden etter 1996, finnes det ikke statistikk for edi-bruk i Norge. Norsk Regnesentral konkluderer imidlertid med at analyser av enkeltbransjer og ikke minst utviklingen i andre land tyder på at tradisjonell edi fremdeles går tilbake, men at edi-løsninger via Internett ser ut til å øke i utbredelse. Tall fra Norsk Edipro (1997) fra 1996 tyder på at bruken av edi er mer utbredt i Midt- og Nord-Norge og i Oslo-regionen enn i resten av landet. På Sør- og Vestlandet og på Østlandet benyttes det lite.

Handel mellom bedrifter basert på Internettteknologi hadde sin spede begynnelse for bare tre år siden. Det er derfor for tidlig å si noe om det totale omfanget av slik handel mellom bedrifter. I mangel på statistikk over omfanget av elektronisk handel i bedrifter ser vi på andel av bedriftene som har tilgang til Internett for å få en indikasjon på potensialet for elektronisk handel mellom bedrifter.

Figur 3.1 viser tall fra SSBs samferdselsstatistikk. Tilgang til Internett har vist en økning i perioden november 1996 til mai 1998 fra ca. 25 pst. til over 50 pst. Ved årsskiftet 1997-98 var veksten spesielt stor og over halvparten av norske bedrifter har nå tilgang til Internett. Disse tallene stemmer overens med tall fra Norsk Gallup (1998a). Målinger viser at 54 pst. av norske bedrifter hadde tilgang til Internett og e-post ved utgangen av 1998. Norsk Gallup regner med at veksten vil fortsette i 1999.

Kilde: Kilde SSBs samferdselsstatistikk. (Glattingen mellom målingene er foretatt av Nærings- og handelsdepartementet)

Ifølge Norsk Gallup (1998a) har 27 pst. av bedriftene egen hjemmeside, men disse oppdateres sjelden. De fleste bedrifter mangler strategi for sin Internettsatsing og dette fører til liten nytteverdi av Internett. I tillegg til å etablere en hjemmeside har en del bedrifter investert i nett, enten for bruk internt i bedriften, såkalt intranett, eller koblet mot noen eksterne samarbeidspartnere, såkalt ekstranett. Målinger fra Norsk Gallup (1998a) viser at investeringer i intranett øker. I november 1998 hadde 22 pst. av norske bedrifter intranett. Hos noen bedrifter er hjemmesiden utviklet slik at kunder kan bestille varer direkte, men ifølge Norsk Gallup (1998a) budsjetterer bare 2 pst. av norske bedrifter som er på Internett med inntekter fra hjemmesiden i 1999.¹⁹3

3.1.2 Elektronisk handel og Internett i forbrukermarkedet i Norge

Private handler varer og tjenester fra bedrifter. Husholdningenes kjøp fra norske produsenter var ifølge SSB på over 300 mrd.²⁰4

i 1995.

De undersøkelsene som ligger til grunn for rapporten fra Norsk Regnesentral, viser at elektronisk handel blant forbrukerne er på vei til å bli en handelsform som mange kommer til å benytte eller vurdere å benytte i fremtiden. Siden denne formen for handel er helt i startfasen, er det vanskelig å komme med anslag for hvilke markedsandeler eller omsetningstall elektronisk handel kommer til å få om noen år.

Produsentsiden i bedrift til forbrukermarkedet er den samme som er belyst i omtalen av den Internettbaserte handelen mellom bedrifter. Det vil derfor ikke bli gått nærmere inn på bedriftene her.

Ifølge Norsk Gallup (1998b) var det ved utgangen av 1998 nærmere 300 000 personer som en eller annen gang har bestilt varer eller tjenester på Internett, selv om det er få av disse som handler jevnlig. Dette er nær en dobling fra året før.

Kilde: Norsk Gallup.

Ifølge Norsk Gallup (1998c) er det i hovedsak kjøp av edb-utstyr som er prøvd ut av forbrukerne. Ca. 30 pst. av de som har handlet på Internett, har handlet edb-utstyr. Det handles også en del musikk, bøker og noe hobbyutstyr. Det handles i liten grad mat, klær, reiser eller billetter. Undersøkelsen viser videre at forbrukerne foreløpig handler for nokså små beløp.

Det er interessant å se at nær en femtedel av nettbrukerne som ønsket å handle på nett, valgte å la være. Hovedgrunnen til dette oppgis å være usikkerhet rundt betalingen. Andre grunner er at varen eller tjenesten var for dyr, at forbrukeren ikke fant den ønskede varen eller tjenesten, at informasjonen var for dårlig eller at forbrukeren bestemte seg for å se den fysiske varen.

Felles for undersøkelsene fra Norsk Gallup som er referert til ovenfor, er at utvalget er nokså lite. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til disse tallene og vi tar derfor forbehold om dem.

Antall personer med tilgang til Internett er en indikator for en potensiell brukermasse for bedrifter som ønsker å handle med forbrukere på nett. Figur 3.3, som er basert på Norsk Gallups Internettmålinger,²¹5

viser en nokså jevn stigning i antall personer med tilgang til Internett fra august 1996. I desember 1998 hadde bortimot 1,7 mill. personer tilgang, noe som tilsvarer ca. 39 pst. av den norske befolkning. Veksten i perioden har vært på over 100 pst.

Ifølge flere kilder²²6

er ca. 75 pst. av de med tilgang til nettet ukentlige brukere og ca. 40 pst. daglige brukere. Tall fra SSBs samferdselsstatistikk (1997) viser at det er personer fra tenårene og opp til 30 år som utgjør hovedtyngden av Internettbrukerne. Det er kun i Oslo og Akershus at over halvparten av befolkningen har tilgang på Internett. I Rogaland, Sør-Trøndelag, Hordaland og Møre og Romsdal har mellom 40 og 45 pst. av befolkningen tilgang. Lavest andel med tilgang til Internett har Hedmark, Aust-Agder og Troms med i overkant av 30 pst.

Kilde: Norsk Gallup (1998b)

3.1.3 Elektronisk handel og Internett i offentlig sektor i Norge

En gjennomgående trend i det offentlige er at Internett i stadig større grad benyttes til interaktiv kommunikasjon med publikum, ikke bare til enveis informasjon. 98 pst. av statlige etater og 90 pst. av kommunene har tilgang til Internett. 70 pst. av statlige virksomheter tilbyr informasjonstjenester på Internett. Dette tallet vil sannsynligvis stige til ca. 85 pst. i slutten av 1999.

Staten foretar i liten grad innkjøp på nettet, men dette er i endring. Konkrete eksempler på slike tjenester er Statens forvaltningstjeneste som har Internettsider (Statskjøp) med informasjon om rammeavtaler for statlig sektor innenfor ulike områder. En slik tjeneste er et første steg mot utvikling av et «elektronisk innkjøpssenter», med rammeavtaler over nett. Det mangler imidlertid en del når det gjelder kobling av slike løsninger til IT-baserte innkjøps- og logistikksystemer.

Prosjektet «Elektronisk handel i helsesektoren»²³7

er et samarbeid om innkjøp, logistikk og innføring av elektronisk handel som skal komme helsesektoren til gode. Prosjektet har sin forankring i Sosial- og helsedepartementets IT-plan «Mer helse for hver BIT» og har som formål å frigjøre tid som helsepersonell i dag benytter til innkjøp og andre administrative oppgaver, til behandling og pleie av pasienter.

Prosjektet får støtte fra programmet «Nasjonale InformasjonsNettverk» (NIN) i Norges forskningsråd. Sosial- og helsedepartementet, Rikshospitalet, en rekke andre sykehus, fylkeskommuner samt leverandører til helsesektoren deltar i prosjektet. En avledning av helseprosjektet er arbeidet med å etablere et leverandør- og produktnøytralt artikkelregister for medisinsk forbruksmateriell. Fordelene med å etablere og benytte et artikkelregister er størst for innkjøp av varer og tjenester innenfor kategorien forbruksmateriell.²⁴8

Forsvaret har planer om å innføre elektronisk handel i forbindelse med rammeavtaler og leverandørutvikling ved anbud. Man vil videre arbeide med ulike typer betalingsløsninger, bl.a. elektronisk overføring av transaksjoner til statens konsernkonto.

Databasen for offentlig innkjøpsinformasjon, DOFFIN, inneholder norske EØS-utlysninger som publiseres i TED-databasen i EU samt en del utlysninger som ikke blir publisert i TED-databasen. Databasen er tilgjengelig over Internett og inneholder historiske data siden 1996.

ELCOM²⁵9

-programmet er et flerårig forsknings- og utviklingsprogram som startet opp i 1996 med støtte fra Norges forskningsråd. Programmet er et samarbeid mellom næringslivet og forvaltningen. Programmet er basert på at alle aktører i markedet må kunne tilby og kjøpe varer og tjenester, publisere og forbruke informasjon og knytte seg til nettet ved hjelp av enkel teknologi. Et prosjekt under ELCOM-programmet er en undersøkelse av hvilke gevinster som oppnås ved å innføre elektronisk handel ved Aust-Agder Sentralsykehus. Et annet prosjekt er gjennomføringen av en erfaringsanalyse av den svenske satsingen innenfor elektronisk handel. Begge disse prosjektene vil være viktige bidrag til kunnskap om gevinstmuligheter ved innføring av elektronisk handel og metoder for evaluering av prosjekter.

3.1.4 Utviklingen i noen andre land

Norge er en svært liten aktør i markedet for elektronisk handel. USA står for anslagsvis 80 pst. av all global elektronisk handel, Vest-Europa og Asia for henholdsvis 10 pst. og 5 pst.²⁶10

Handel mellom bedrifter

32 pst. av bedriftene i EU har tatt i bruk anvendelser for elektronisk handel, en økning på 5 pst. siden 1996, og 50 pst. har planer om aktiviteter knyttet til elektronisk handel i løpet av 1999. Fortsatt er 50 pst. av europeiske bedrifter uten Internettilknytning, mens tilsvarende tall for USA er 35 pst. (EITO 1999, Gartner Group).

Store selskaper som benytter edi over private nett, får ikke realisert de potensielle gevinstene fordi mange av forretningspartnerne ikke bruker edi. I USA bruker 3/4 av edi-brukerne også Internett i forretningsprosessene. Edi over Internett koster ca. 1/10 av tradisjonell edi. I Europa sier mer enn 30 pst. av bedriftene som nå benytter edi, at de vil gå over til rene Internettapplikasjoner. Noen vil benytte Internett mot kunder og edi mot underleverandører. (EITO 1999, OECD).

Handel mellom bedrifter på Internett er mest utbredt i USA. Anslag fra det amerikanske handelsdepartementet²⁷11

viser at 1999 blir et gjennombruddsår for elektronisk handel mellom bedrifter. Denne typen transaksjoner antas i år å komme opp i 109 millarder dollar, eller nær 821 milliarder kroner. Dette er dobbelt så mye som totalomsetningen i 1998 og nær seks ganger så mye som anslagene for elektronisk handel mot forbrukermarkedet. Tallet utgjør likevel ikke mer enn ca. 5 pst. av det totale amerikanske forbrukermarkedet.

En av årsakene til at omsetningen vil fortsette å øke, er at flere tradisjonelle bedrifter innenfor eksempelvis teknologi, shipping og olje i høyere grad vil benytte seg av elektronisk handel i et forsøk på å kopiere suksessen som blant annet IT- og finansbedrifter har hatt med elektronisk handel.²⁸12

Handel bedrift til forbruker

Tall fra Norsk Gallup fra 1997 viser at Finland, Norge og Island ligger helt på topp i andel av innbyggerne som har tilgang til Internett. Tett bak følger USA og Australia. Sverige følger på en åttendeplass og Danmark på tiende. I tabell 3.1 ser vi at Norge ligger helt i forkant når det gjelder tilgang til Internett i befolkningen.

Ifølge Zona Research la amerikanske forbrukere igjen 191 pst. mer på Internett i 1997 enn i 1998. Mer enn halvparten av 1 022 spurte hadde handlet på Internett i løpet av året. De fleste av dem handlet for beløp mellom 750 og 1 900 norske kroner. Andelen handlende i USA er klart høyere enn i Norge. Ifølge Norsk Gallup har 21 pst. av Internettbrukerne handlet på nett en eller annen gang. Det handles også for høyere beløp i USA.

Ca. fire pst. av nordmenn over 60 år er tilknyttet Internett og dette tallet har holdt seg noenlunde stabilt de siste par årene ifølge Norsk Gallup. I USA øker aldersgruppen fra 50 år og oppover mest blant nettkundene i USA, viser statistikk fra analyseselskapet Zona Research.

3.2 Utfordringer ved elektronisk handel

Politikk utviklet for mer tradisjonelle handelsformer kan virke som en barriere mot utnyttelse av de mulighetene elektronisk handel gir. Det elektroniske markedet gir lavere transaksjonskostnader, økt tilgang til informasjon og lavere inngangsbarrierer. Økonomisk aktivitet blir dermed flyttet nærmere konkurranseidealene og gir stort spillerom for markedsbaserte løsninger.

En viktig utfordring er å skape gode rammebetingelser slik at norske bedrifter kan delta aktivt på det globale elektroniske markedet, særlig i nisjer der de er ledende. Arbeidet med de juridiske rammebetingelsene kompliseres av at de varierer mellom landene og krever samarbeid om et globalt rettslig rammeverk. Myndighetenes arbeid må skje i nært samarbeid med private aktører.

Det er også sosiale og samfunnsmessige utfordringer knyttet til elektronisk handel, bl.a. distriktsutvikling, forbrukervern, personvern, rettslige rammebetingelser og infrastruktur. Elektronisk handel åpner nye muligheter for grenseoverskridende økonomiske transaksjoner, noe som særlig får følger for et lite land som Norge med en åpen og internasjonalt orientert økonomi.

Utfordringer:

• Skape forutsigbare og fleksible rettslige rammebetingelser for elektronisk handel i Norge og internasjonalt slik at norske bedrifter kan utnytte mulighetene elektronisk handel gir.

• Styrke bedriftenes konkurranseevne samtidig som andre viktige samfunnsmessige hensyn ivaretas.

• Etablere nært samarbeid mellom myndigheter og private aktører, med en hensiktsmessig organisering og klar ansvarsfordeling.

3.2.1 Næringslivet

På vei inn i et nytt årtusen er ett av de mest dominerende trekkene ved utviklingen, at verden blir tettere sammenvevd. Elektronisk handel vil forsterke denne tendensen ytterligere. En økende andel av verdenshandelen vil etter hvert foregå over Internett. For Norge som et lite, men teknologisk avansert land i periferien, vil det være viktig å utnytte denne utviklingen til å forbedre og effektivisere måten vi arbeider på og til å styrke norske bedrifters muligheter til å konkurrere på det internasjonale markedet. Et sterkt hjemmemarked hvor bedrifter tidlig kommer i gang med elektronisk handel, kan bidra til å øke deres konkurranseevne på det internasjonale markedet. Dette krever at virksomhetene er bevisste i sine strategivalg, og tar hensyn til teknologi- og Internettutviklingen.

Norske bedrifter vil i stadig større grad være avhengig av å etablere seg internasjonalt for å opprettholde sin konkurranseevne. Etablering i nye markeder er ofte svært ressurskrevende og derfor ekstra utfordrende for små foretak. Elektronisk handel kan gjøre adgangen til større markeder enklere, ved at bedriftens produkter kan markedsføres uten fysisk tilstedeværelse. Dette stiller imidlertid nye krav til bedriftenes kompetanse.

Uten nødvendig kunnskap og bevissthet om at man opererer på en global markedsplass, kan mulighetene fort forsvinne. Forskjeller i nasjonale bestemmelser knyttet til bl.a. tjenester, produkter og skattlegging kan føre til at forventet inntjening uteblir. Det å gjøre noe med disse problemene har hittil vært vanskeligere enn ved tradisjonell handel, og forutsetter internasjonalt samarbeid. Internasjonal handel uten fysisk tilstedeværelse skaper også nye problemer. Nettbutikker opplever et relativt sett større antall forsøk på svindel og bedrageri, særlig med ulike former for kreditt og betalingskort enn tradisjonelle forretninger. Det å være tilknyttet Internett kan også i seg selv innebære risiko dersom forholdsregler ikke tas.

Muligheter og utfordringer for små og mellomstore bedrifter

Små og mellomstore bedrifter har en sentral rolle i den kunnskapsbaserte økonomien, og disse bedriftene er sterkt i fokus på den politiske agenda i en rekke land. I Norge defineres bedrifter med færre enn 20 ansatte som små, og bedrifter med mellom 20 og 100 ansatte som mellomstore. Samlet utgjør disse 99 pst. av det totale antall bedrifter i Norge.

Effektiv anvendelse av informasjonsteknologi generelt og elektronisk handel spesielt gir særskilte muligheter for utvikling av konkurransefortrinn i små og mellomstore bedrifter. Teknologien imøtekommer noen av utfordringene knyttet til det å være liten i et stadig mer globalt og konkurranseutsatt marked, og det å være lokalisert langt unna bedriftens hovedmarkeder. Gjennom virtuelle bedrifter kan små bedrifter inngå samarbeid og øke sin leveringskapasitet for å konkurrere med større foretak. Elektronisk handel gjør det lettere å lykkes med en nisjestrategi, da mulighetene for å oppnå tilstrekkelig volum på salget øker. Bedriftene kan etablere seg internasjonalt f.eks. som underleverandører til større multinasjonale konsern. En utfordring kan være å møte kundebedriftens krav til elektronisk kommunikasjon. Det kan også bli en utfordring for små bedrifter å forutse og ivareta den etterspørselen som handel over nett kan generere.

Det er behov for økt kunnskap om hindringer for effektiv bruk av elektronisk handel i små og mellomstore bedrifter. En OECD-rapport²⁹13

gir visse indikasjoner på hva som er de viktigste hindringene for små og mellomstore bedrifters bruk av elektronisk handel. Den viktigste årsaken til lav satsing i små og mellomstore bedrifter er mangel på bevissthet om de muligheter elektronisk handel gir. Betydning har også bekymring om sikkerheten ved handel over nett, mangel på hensiktsmessig produkter og manglende IT-utstyr. Mangel på kunnskap og rettslige rammebetingelser nevnes også. Det er grunn til å tro at norske småbedrifters barrierer mot å delta på det elektroniske markedet samsvarer med disse resultatene, selv om det ikke er foretatt noen særskilt kartlegging av dette i Norge.

Utfordringer:

• Barrierer mot bruk av elektronisk handel i bedriftene må kartlegges og bygges ned.

• Kompetansebehov i bedrifter når det gjelder bruk av elektronisk handel, må avdekkes.

• For å hevde seg i konkurransen og beholde markedsandeler, må bedriftene reorganisere sin virksomhet og bli mer internasjonalt orienterte.

3.2.2 Elektronisk handel og distriktene

Elektronisk handel kan motvirke sentralisering og skape nye muligheter for virksomheter i utkantene. Banker, butikker, forsikringsselskap og offentlig forvaltning tilbyr bl.a. tjenester over nettet, og avstandsulempene i forbindelse med kjøp og salg vil reduseres for en rekke varetyper. Fordi elektronisk handel går over nettet, kan andre kriterier enn geografi komme til å avgjøre hvilke aktører og lokaliseringer som blir sentrale. Geografisk lokalisering er imidlertid ikke uten betydning, og vi ser foreløpig en relativt sterk konsentrasjon av aktiviteter og virksomheter i sentrale strøk. Kompetanse hos brukerne, infrastruktur og varetilgang er viktige faktorer. Hensynet til rasjonell drift og lagerhold kan føre til at mange av aktørene innenfor elektronisk handel etablerer seg i sentrale strøk.

Regjeringen har som mål å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og utvikle et robust næringsliv i distriktene. Dagens distriktspolitiske virkemiddelapparat vil trolig være i stand til å møte utfordringene som elektronisk handel representerer, dersom innsatsen samles og brukes til å støtte fremveksten av nye bedrifter. Bedriftene er avhengige av et effektivt distribusjonsapparat. Det må være like muligheter for å bruke elektronisk handel over hele landet. En effektiv infrastruktur er sentral i denne sammenheng, og et viktig element i politikken for distriktene så vel som for hele landet.

Utfordringer:

• Tilrettelegge for vekst og nyetableringer i distriktene.

• Tilgang til infrastruktur, både for elektroniske overføringer og tradisjonell transport, varelevering og postgang over hele landet.

3.2.3 Elektronisk handel og samhandling med offentlig sektor

Offentlige innkjøp beløp seg i 1997 til totalt ca. 206 mrd. kroner. Dette tilsvarer 19 pst. av BNP.³⁰14

Av dette utgjorde offentlig forretningsdrift ca. 81 mrd. kroner og offentlig forvaltning ca. 125 mrd. kroner, herunder 63 mrd. kroner i statsforvaltningen og ca. 62 mrd. kroner i kommuneforvaltningen.

Elektronisk handel ved offentlige anskaffelser kan gi gevinster i form av bl.a. forenklet anbuds- og innkjøpsarbeid, billigere og mer effektive ordre-, mottaks- og fakturarutiner, kortere leveringstider, mindre kapitalbinding på lager. I tillegg til effektivisering av selve innkjøpsprosessen kan elektronisk handel bidra til innsparing ved at flere leverandører kan tilby sine tjenester, og markedet for offentlige innkjøp dermed utvides. Innføring av elektronisk handel i offentlig sektor vil kunne bidra til å øke bedriftenes bevissthet om de muligheter som ligger i elektronisk handel.

På noen områder har IT-systemer i offentlig sektor de siste 10 årene bidratt vesentlig til framvekst og forenkling av rapportering og samhandling mellom offentlig og privat sektor. Forutsetninger som må være til stede for en bred etablering av elektronisk innrapportering og datautveksling, er tilknytning til nett som gjør elektronisk kommunikasjon mulig, kompatible teknologiske løsninger hos sender og mottaker, et samordnet og standardisert datagrunnlag og sikker kommunikasjon.

Utfordringer:

• Effektivisering av offentlige innkjøp ved hjelp av elektronisk handel.

• Løsninger for elektronisk innrapportering som gir innsparinger i bedriftene og i offentlige virksomheter, må utformes og samordnes.

3.2.4 Sosiale og samfunnsmessige konsekvenser

Vi må sørge for at utviklingen ikke svekker de liberale og sosiale verdier som samfunnet vårt bygger på, som åpenhet og innsyn, vern av personopplysninger og forbrukerinteresser og alles mulighet til aktiv deltagelse i samfunnet. Elektronisk handel kan få konsekvenser for bl.a. sysselsetting, bosetting, tilgjengelighet til varer og tjenester, kulturelle uttrykk, språk og gir nye utfordringer for personvernet. I en rekke land ser vi en sterk økning i innsamling og lagring av informasjon og sammenkobling av ulike datakilder, til bruk i kommersielle formål.

Elektronisk handel kan på sikt ha konsekvenser for det eksisterende handelssystemet, f.eks. ved at varene som tilbys i vanlige forretninger, blir dyrere enn de som tilbys over nettet. Konsekvensene kan bli store for de grupper som ikke har kompetanse eller utstyr til å ta i bruk elektronisk handel.

Tunge, ikke-kommersielle innholdsprodusenter, som kultur- og utdanningsinstitusjonene, kan ha en viktig rolle når det gjelder å skape en balanse i tilbudet av informasjon på nettet, ved å bidra med et alternativ til de kommersielle reklamefinansierte tjenestetilbud. Nasjonale innholdsressurser i medier, arkiv og samlinger bør så langt som mulig være fritt tilgjengelige over Internett.

Utfordringer:

• Finne en god balanse mellom ivaretakelse av samfunnsmessige hensyn og bedriftenes behov for å følge med på utviklingen.

• Sikre at elektronisk handel gir muligheter for de mange.

• Bidra til at et tilbud av ikke-kommersiell informasjon blir tilgjengelig på Internett.

3.3 Betalingstjenester og elektronisk handel

Fordi usikkerhet rundt betaling ofte oppgis som en viktig årsak til ikke å ta i bruk elektronisk handel, vil vi i dette underkapittelet gi en oversikt over elektroniske betalingssystemer og betalingstjenester. Til sist i underkapittelet vil vi presentere noe av det arbeidet som pågår i næringslivet for å etablere trygg netthandel og legge til rette for utveksling av finansielle transaksjoner over åpne nett, basert på innspill fra Bankenes Betalingssentral.

3.3.1 Banklovkommisjonens utredning om betalingssystemer m.v.

Banklovkommisjonen har i sin tredje utredning, NOU 1996:24 «Betalingssystemer m.v.» tatt for seg ulike typer av betalingssystemer. Utredningen er for tiden til behandling i Finansdepartementet.

Kilde: Norges Bank

Av bankdrevne betalingssystemer nevnes for det første betalingssystemer basert på elektroniske bankkort. Det vises til at bankene har et fellessystem for elektroniske kortbetalinger kalt EFTPOS (Electronic Funds Transfer at Point Of Sale). Konseptet er basert på at kundene har et personlig bankkort med en aktivisert magnetstripe. I forretninger og andre brukersteder som er tilknyttet systemet, er det utplassert betalingsterminaler som kan avlese magnetstripen i kortene og sende betalingsinformasjon elektronisk til datasentralen som står for driften av systemet. Før betalingene blir akseptert i terminalen, blir kortholders identitet kontrollert ved at brukeren taster en firesifret PIN-kode.

I tillegg omtales terminal- og PC-baserte systemer, som gjør det mulig for bankens kunder å foreta direkte registrering av betalingsinstrukser. Tjenester som Avtalegiro er en annen type system, som forutsetter at betaler har gitt fullmakt til automatiske trekk til mottaker eller til sin bank. Banklovkommisjonen omtaler også systemer basert på registrering av telefonoppdrag, hvor en kan initiere betalingsoppdrag over telefon. Også arbeidet med Internettbaserte betalingssystemer omtales i utredningen. Det vises til nærmere omtale på s. 36 i NOU 1996:24.

Banklovkommisjonen tar også for seg betalingssystemer utenom bankvesenet. En har for det første internasjonale kortordninger: Diners Club, American Express, Eurocard, Mastercard og Visa. Alle disse ordningene er representert i Norge. Kortene er enten debetkort knyttet til en bankkonto eller kredittkort hvor betalingsbeløpet blir fakturert i ettertid. I tillegg har en nasjonale kredittkortselskaper som Multikort, Her og Nå, Cresco Card og Reservekonto. Banklovkommisjonen omtaler også kort utstedt av varekjeder og oljeselskaper som kan benyttes ved kjøp av varer og tjenester hos kortutsteder.

En form for betalingssystem utenom bankvesenet vil kunne være forhåndsbetalte betalingskort. Med forhåndsbetalte kortsystemer forstås i Banklovkommisjonens utredning elektroniske systemer hvor det forhåndsbetalte beløp er lagret i kortet og nominert i kroner, slik at kjøpekraften klippes ned etter hvert som kortet brukes. Kommisjonen viser til mulighetene for å rasjonalisere betalinger på områder hvor det i stor utstrekning brukes kontanter, dvs. typiske småbetalinger knyttet til telefonautomater, parkometer, transport og andre mindre kjøp av varer og tjenester. Forhåndsbetalte kortsystemer kan på mange måter sammenlignes med kontanter, og benevnes gjerne som «elektronisk pengepung». Det vises til omtalen av elektroniske penger nedenfor.

Gjeldende regulering

Vi har i dag ingen lovgivning som direkte regulerer adgangen til å etablere eller drive betalingssystemer. Mange forhold ved betalingssystemene er regulert i form av avtaler mellom deltakerne i systemene. Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge har stått sentralt både ved utviklingen av dagens betalingssystemer og ved etableringen av det nødvendige avtaleverk.

Behov for regulering av betalingssystemer

Banklovkommisjonen uttaler i NOU 1996:24 på s. 60 bl.a. følgende om utviklingen av elektroniske betalingssystemer og de spørsmål denne utviklingen reiser:

«Utviklingen av elektroniske betalingssystemer stiller andre krav til kontroll- og sikkerhetsrutiner enn de tradisjonelle papirbaserte tjenestene. Dataene i betalingssystemene representerer store verdier i form av pengefordringer. Dette gjør betalingssystemene utsatt for misbruk av systemene, for eksempel urettmessige overføringer eller uttak fra konti, eller organisert sabotasje. Videre kan systemene bli utsatt for fysiske forstyrrelser som svikt i maskinutstyr eller feilprogrammering.

Et betalingssystem bør fungere slik at betaler og mottaker har visshet om at en initiert transaksjon blir korrekt gjennomført til avtalt tid. Enkelte betalingsinstrumenter medfører spesiell risikoeksponering. Risikoen varierer og henger i stor grad sammen med hva slags kontrollordninger for identifikasjon som er innført for å sikre at betalingsinstrumentet ikke brukes av uvedkommende.

Risikoen øker vanligvis når man skal foreta betalinger over landegrensene. Dette skyldes at flere aktører kommer inn på formidlersiden, og at regelverket og avregnings- og oppgjørsrutiner varierer. Det må også tas hensyn til tidsforskjellene og at det gjerne er flere valutaer involvert.»

Banklovkommisjonen mener at det er i det offentliges interesse at systemene for betalingstjenester er innrettet og drevet slik at hensynet til sikkerhet og effektivitet er ivaretatt. En har ikke gått inn for en detaljregulering, men har foreslått å regulere visse hovedprinsipper. Det foreslås at banker og finansieringsforetak som ønsker å drive systemer for betalingstjenester, må gi melding til Kredittilsynet om etablering av systemet. Samtidig foreslås at Kredittilsynet skal ha en inngrepshjemmel overfor institusjonene dersom systemet ikke innrettes eller drives i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Det foreslås at også andre institusjoner enn banker og finansieringsforetak skal kunne drive systemer for betalingstjenester, men disse må etter forslaget søke særskilt konsesjon.

Systemer for forhåndsbetalte kort (hvor kjøpekraften er angitt i penger i kortene) skal etter Banklovkommisjonens forslag likevel kunne etableres og drives uten konsesjon når det forhåndsbetalte beløp ikke overstiger kr 1 000,-.

3.3.2 Nærmere om elektroniske penger

Med elektroniske penger forstås vanligvis elektronisk lagret kjøpekraft, f.eks. i et chipkort eller på en PC, som kan benyttes til betaling i ulike sammenhenger. Kortbaserte løsninger blir gjerne kalt pengekort, mens PC-baserte løsninger ofte kalles nettpenger. Banklovkommisjonen har i sin fjerde utredning NOU 1998:14 «Finansforetak m.v.» drøftet spørsmålet om elektroniske penger/forhåndsbetalte kort.

Et sentralt spørsmål i forhold til elektroniske penger/forhåndsbetalte kort er om etablering og drift av slik virksomhet vil omfattes av innskuddsbegrepet i sparebankloven og forretningsbankloven. Etter gjeldende rett har bankene i utgangspunktet enerett til å ta imot innskudd. Banklovkommisjonen har i NOU 1998:14 foreslått å videreføre dette generelle utgangspunktet. Et flertall i Banklovkommisjonen mener, etter en samlet vurdering, at bankenes enerett til å motta innskudd likevel ikke skal være til hinder for at det kan etableres alternative innskuddsordninger. Herunder foreslår et flertall i Banklovkommisjonen en regel om pengekort, som går ut på at andre enn banker og kredittinstitusjoner kan utstede pengekort eller annet bevis for vanlig kjøpekraft. Vilkåret er at kjøpekraften i kortet ikke overstiger kr 1 000,- og at kortet ikke er knyttet til kontoavtale. Det foreslås at det skal gis melding til Kredittilsynet om ordningens omfang, sikring av innskudd og om hvordan midlene kan disponeres.

Det uttales fra Banklovkommisjonens flertall at behovet for å regulere virksomhet knyttet til pengekort mv., øker jo større beløp som kan innbetales pr. kunde. Samlet innbetalt beløp under ordningen er også en sentral faktor. I tillegg kommer at det ikke bør være for store ulikheter mellom de regler som gjelder for bankenes innskuddsvirksomhet og slike pengekort. Det foreslås derfor at dersom et foretak driver virksomhet med pengekort av et betydelig omfang, kan Kredittilsynet kreve at foretaket søker konsesjon som finansforetak.

Internasjonal rett

Innenfor EU arbeides det med et direktiv for elektroniske penger. Direktivet er tenkt gitt anvendelse for andre utstedere enn banker. Formålet med direktivet vil være å etablere felles regler for utstedere av elektroniske penger, for derved å legge forholdene til rette for grensekryssende tilbud.

Etablering av systemer for elektroniske penger/forhåndsbetalte kort

Finansdepartementet gav i november 1998 tillatelse til at Telenor Link AS kan etablere et system for forskuddsbetaling av internetthandel, kalt «Direkte Internett Penger». Systemet er innrettet mot kjøp av varer og tjenester over Internett, og går ut på at kundene skal kunne foreta innbetaling til en felles bankkonto som disponeres av Telenor Link AS. Når kundene handler på Internett og gir beskjed til Telenor Link AS om at betaling skal skje, vil Telenor Link AS overføre penger til leverandøren. Det er satt flere vilkår for tillatelsen, blant annet at en kundes innestående på konto ikke på noe tidspunkt skal utgjøre mer enn kr 1 000,-, og at innestående på konto kun kan benyttes til betaling av varer og tjenester som kjøpes over Internett, i tillegg til at innestående kan tilbakebetales til kunden.

3.3.3 Om prosjektet «Trygg netthandel»

Norske banker har gjennom flere år tilbudt telefonbank, og majoriteten av norske banker har nå etablert nettbanker på Internett. Nettbankene benyttes av både bedriftskunder og privatkunder, men foreløpig er de fleste privatkunder. Bruken av nettbankene øker stadig og medfører at kundene i økende grad også betaler regninger elektronisk fra egen PC på kontoret eller hjemme. Dette medfører at bruken av den tradisjonelle giroblanketten reduseres tilsvarende. Bankenes utfordring er å etablere kostnadseffektive sikkerhetsløsninger som gir kundene en sikker tilgang til nettbanken.

For å opprettholde tilliten til betalingssystemene også på den elektroniske markedsplassen, har det vært nødvendig å etablere nye sikkerhetsløsninger. I prinsippet skal de nye sikkerhetsløsningene skape samme trygghet mellom parter som vi opplever i den fysiske verden når vi utfører en handel eller betaling og står ansikt til ansikt med en person. Disse utfordringene har ført til en rivende utvikling av helt nye sikkerhetskonsepter som bygger på prinsippet med hemmelige og offentlige krypteringsnøkler som muliggjør bruken av digitale sertifikater og digitale signaturer.

Utfordringen er å gjenskape samme sikkerhet i det elektroniske markedet som i det fysiske markedet. Dette innebærer å gjenskape situasjonen med (a) «kort tilstede» og (b) «ansikt til ansikt» slik at betalingskort kan kontrolleres og at det kan verifiseres at kortholder og selger er autentiske. De fleste kortbetalinger på Internett internasjonalt skjer ved å oppgi kun kortnummer og eventuelt utløpsdato. Dette er å sammenlikne med postordre hvor kjøper oppgir sitt kortnummer over telefon.

For å forhindre svindel med kortnummer på Internett, har de internasjonale kortselskapene samarbeidet om etablering av en felles standard SET (Secure Electronic Transactions) for å sikre betalinger med kort over Internett. SET er en betalingsprotokoll som er basert på bruk av digitale sertifikater og digitale signaturer. Hensikten med SET er å gjenskape sikkerheten i likhet med en situasjon hvor kortet er til stede i betalingsøyeblikket. En annen løsning som ofte sammenliknes med SET, er SSL (Secure Socket Layer). SSL er kun en krypteringsprotokoll, mens SET er en betalingsprotokoll. SSL kan sammenliknes med betaling ved postordrekjøp som innebærer at kortet ikke er til stede i betalingsøyeblikket.

Det siste året har de største bankene i Norge, Visa Norge og Europay Norge arbeidet sammen med Bankenes Betalingssentral i prosjekt Trygg Netthandel for å etablere en felles infrastruktur for sikker betaling over Internett. Gjennom prosjektet er det etablert en teknisk infrastruktur i henhold til SET-standarden. Prosjektet er i pilotdrift og formålet er å få et tilstrekkelig volum med både kunder og nettbutikker for å vinne markedserfaringer. De nordiske landene er i front internasjonalt med implementering av SET. Felles for de nordiske landene er at 1998-1999 har gått med til å etablere SET infrastrukturen, og nå gjenstår det en markedsinnsats for å skape kritisk masse av kortholdere og nettbutikker på SET.

I forbindelse med Trygg Netthandel vil Bankenes Betalingssentral ha en rolle som en TTP (tiltrodd tredje part) som genererer og administrerer digitale sertifikater, nøkler og annen konfidensiell informasjon på vegne av bankene, kortselskapene og deres kunder, dvs. både for kjøper og selger. På denne måten kan bankene og kortselskapene oppnå en «ende til ende» sikkerhet for sine kortbaserte betalingstjenester på Internett.

I tillegg har Bankenes Betalingssentral som TTP under etablering en offentlig nøkkelinfrastruktur (Public Key Infrastructure, PKI) for å kunne tilby sikkerhet for bankene og bankenes kunder over enhver kanal. Løsningen vil ha som målsetting å kunne utnytte elektronisk identifikasjon, digitale sertifikater og digitale signaturer på enhver kanal på tvers av banknæringen for en rekke finansielle anvendelser, inklusive betalingsformidling og hjemmebankprodukter.

Videre har netthandel med digitale varer og tjenester skapt behov for betalingsprodukter for å håndtere mikrobetalinger på den elektroniske markedsplassen, bl.a. elektroniske penger («e-cash») og pengekortløsninger («e-purse»). Dagens tradisjonelle betalingsprodukter er ennå ikke tilpasset behovene i den elektroniske markedsplassen. Løsninger for å dekke dette behovet er under utvikling innenfor banknæringen.

Majoriteten av de større norske bankene har nå besluttet å igangsette et prosjekt kalt Smartkort Norge. Målet er å koordinere overgangen fra magnetstripe kort til chipbaserte kort i Norge tilpasset EMV-standarden (utviklet av Europay, Mastercard og VISA). Dette innebærer at alle kortlesere og magnetstripekort skal være skiftet ut innen 1. januar 2005. Dette prosjektet vil være en av de større felles satsninger for norsk banknæring innenfor betalingsformidling. På sikt vil bankenes chip-kort utvikles til å kunne anvendes for mange formål utover det som dagens kort brukes til.

3.3.4 Utveksling av finansielle transaksjoner over åpne nett

Standardisering av handelsprosessene med elektronisk handel og forretningsdrift fører til at bedriftene ønsker å integrere det finansielle oppgjøret mellom partene som en del av den øvrige handelsprosessen. Og bedriftene stiller krav om at de meldinger som man benytter i betalingsformidlingssammenheng, må følge samme standard som samhandlingen i handelsprosessen. Norske banker har allerede tatt konsekvensen av denne utviklingen og er i ferd med å gå over til en ny standard for utveksling av betalingsmeldinger mellom partene i den innenlandske betalingsformidlingen basert på EDIFACT. Standarden, (NIBE = Norsk Interbankstandard Basert på EDIFACT), ble vedtatt i 1994 og er nå tatt i bruk i den innenlandske betalingsformidlingen mellom Bankenes Betalingssentral og de største bankene. Standarden vil være innført hos alle bankene i løpet av 2000. Arbeidet har tatt lang tid, noe som viser at det er et omfattende arbeid som skal til når det skal foretas grunnleggende endringer i en etablert infrastruktur som i bankenes betalingssystemer.

Innføringen av en EDIFACT-basert standard mellom bankene gjør det i neste omgang mulig for bedriftene å foreta betalinger og motta informasjon om betalinger i samme form og med samme innhold som de benytter i handelsprosessene. Dette vil - på samme måte som i de kommersielle prosessene - gjøre det mulig å automatisere utbetalingsprosessen og å automatisere kontrollen med mottatte betalinger før de bokføres i bedriftenes reskontrosystemer.

Innføring av EDIFACT-baserte betalingssystemer er meget ressurs- og kostnadskrevende og stiller store krav til brukerne. Det forventes derfor at det på kort sikt kun vil være de større bedriftene som kan ta dette i bruk i full skala med automatiserte rutiner for kontroll med bedriftens inn- og utbetalinger. Utbetalingssiden er særlig kompleks og stiller også store krav til sikkerhetsløsninger hos partene. De nye standardene gir imidlertid tilgang til mer informasjon enn dagens løsninger, og vil derfor også egne seg for mellomstore bedrifter som ønsker en høyere automatisering enn i dag. Det er grunn til å anta at det er de store aktørene som vil drive frem denne utviklingen, men at dette samtidig også vil være til fordel for de mindre aktørene.

For å lykkes med å innføre en ny standard for behandling av betalingstransaksjoner, må man få med seg de ulike leverandørene av regnskapssystemer og regnskapsbyråene i utviklingsarbeidet. De store aktørene har startet og vil sikre at grunnlaget for finansiell EDIFACT blir innarbeidet i de ledende internasjonale systemene.

De fleste av de større bankene i Norge arbeider for å kunne tilby betalingstjenester til sine store kunder basert på EDIFACT, enten direkte eller ved hjelp av underleverandører. På tross av at standardene har vært kjent i mange år, er det fortsatt kun et fåtall større bedrifter i Norge som har tatt disse i bruk. Det er imidlertid mye som kan tyde på at vi nå står overfor et gjennombrudd. Utenlandske banker som etablerer seg i Norge, spiller på at de kan tilby slike tjenester i konkurranse med de norske bankene. De globale bedriftene oppretter interne finanssentra i ett land med behov for tilgang til de nasjonale betalingsinfrastrukturer i alle land hvor de er representert. Det er naturlig at slike bedrifter vil kreve at bankene kan tilby tjenester basert på bruk av internasjonale standarder i stedet for at de skal være nødt til å knytte seg opp til de mange forskjellige nasjonale løsninger som eksisterer i dag.

Det er også sannsynlig at innføringen av euro som felles europeisk valutaenhet vil påvirke bildet. Globale bedrifter har ikke lenger behov for å ha bankforbindelser i alle de land de opererer i, men vil foretrekke banker som tilbyr rimelige betalingstjenester i alle land innenfor euro-området og etter hvert også utenfor euro-sonen.