6 Utvikle infrastruktur og tjenester

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien kan redusere avstandsulemper og gi distrikter og regioner en ny rolle i den nasjonale og internasjonale verdiskapningen. Men for at elektronisk handel skal bli et nyttig virkemiddel for hele landet, er det mye som må stemme. Det må være god nok tilgang til infrastruktur for overføring av elektronisk kommunikasjon og rask og stabil distribusjonstjenester for fysisk varelevering.

Vi vet ennå ikke hvilken form de elektroniske markedsplassene vil komme til å få. Mens eksisterende mellomleddfunksjoner effektiviseres bort, synes det å være behov for nye tjenester for at den elektroniske markedsplassen skal fungere godt. Dette kan være tjenester som senker terskelen for å ta i bruk elektronisk handel eller som bidrar til å øke tillit og tiltro til elektronisk handel. Eksempel på førstnevnte er såkalte søkemotorer, som hjelper en bruker til å finne frem til nettsteder av interesse. Eksempel på sistnevnte er tjenester som brukes til å bekrefte identitet og ekthet ved hjelp av såkalte elektroniske signaturer.

I dette kapittelet vil ulike sider ved infrastruktur og tjenester som understøtter elektronisk handel og forretningsdrift bli drøftet.

6.1 Offentlige telenett og teletjenester

En moderne nettinfrastruktur er viktig som basis for utvikling av nye produkter og tjenester, organisering av samarbeid mellom bedrifter og samarbeid mellom kompetansemiljøer. Dette var også bakgrunnen for at Stortinget under behandlingen av St meld nr 17 (1997-98) Om Telenor AS si verksemd ba Regjeringen om å vurdere hvordan man skal sikre framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet slik at husstander og virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter. På bakgrunn av dette har Regjeringen utarbeidet St meld nr 24 (1998-99). Regjeringen mener den samlede etablerte infrastrukturen i Norge synes å ha tilstrekkelig overføringskapasitet til å kunne dekke de behov som i dag måtte bli etterspurt over hele landet. Ser man konkret på den etablerte infrastrukturen i Norge ser kapasiteten i transportnettene ut til å være dekkende. Mangelen på overføringskapasitet synes først og fremst å ligge i aksessnettene.

I tråd med det regelverket som er etablert for å legge til rette for en effektiv konkurranse på likeverdige vilkår og sikre de samfunnsmessige mål og oppgaver i telesektoren, kan nett og tjenester tilbys av mange konkurrerende aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Mange aktører har satt i gang eller planlegger oppgradering og utbygging av ny infrastruktur både i transport- og aksessnettene. Bl.a. regner Telenor med å gjøre investeringer i aksessnettet for i overkant av en milliard kroner pr. år i de nærmeste årene. På denne bakgrunn synes tilbyderne i telemarkedet derfor å kunne tilby den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt grunnlag.

Avvikling av enerettene i de nasjonale telemarkedene er en prosess som har skjedd over hele verden. Det er den teknologiske og markedsmessige utviklingen som gjør at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel for å nå telepolitiske mål. Norge har hatt en gradvis liberalisering av telemarkedet. Åpningen av telemarkedet ble sluttført med avviklingen av resterende eneretter fra 1. januar 1998. Det er utarbeidet et regelverk som skal legge til rette for en effektiv konkurranse på likeverdige vilkår, og som vil være et effektivt og fleksibelt styringsmiddel til å oppnå fastlagte telepolitiske målsetninger. Reguleringen av markedet omfatter telenett og teletjenester. Telekommunikasjonssektoren reguleres av lov 23 juni 1995 om telekommunikasjon (teleloven) med tilhørende forskrifter. Regjeringen vil i tråd med gjeldende telepolitikk gjennom regelverket på teleområdet sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris samt sikre størst mulig verdiskaping og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på telesektoren.

6.2 Internett sett i forhold til gjeldende teleregulering

Raske endringer i teknologi, marked og regelverk fører til at strukturen i telemarkedet internasjonalt er i stadig utvikling. Sett i lys av de raske endringene i telesektoren vil det være behov for å vurdere behovet for tilpasninger i det regulatoriske rammeverket og virkemiddelbruken for å oppnå økt sysselsetting, verdiskaping og velferd. EU har nettopp startet på en slik gjennomgang av sitt regelverk, den såkalte «1999-review» prosessen, som har som siktemål at nytt regelverk kan implementeres i medlemslandene i 2002/2003. Denne gjennomgangen av regelverket vil bl.a. bli sett i sammenheng med den neste runde i WTO/GATS forhandlingene som starter i januar 2000.⁷¹1

Av de mange viktige spørsmål som skal vurderes i EUs regelverksgjennomgang, er behovet for regulering av Internett. EU-kommisjonen fremhever at det må vurderes nærmere om det kan være behov for lovregulering for å sikre samfunnsmessige interesser, eller om det er hensiktsmessig med andre former for regulering. I motsetning til tele- og kringkastingssektorene har det tradisjonelt ikke vært en egen sektorregulering av IT-sektoren eller av Internett. Som et første skritt har EU-kommisjonen sett det som viktig å se nærmere på hvordan eksisterende regelverk kan anvendes til Internett, for eksempel telefoni over Internett.

Det har fra de norske telemyndigheters side hittil ikke vært gjennomført noen samlet konkret gjennomgang og vurdering av på hvilken måte telelovgivningen vil få anvendelse på Internett. Samferdselsdepartementet vil imidlertid i samarbeid med Post- og teletilsynet ta initiativ til å foreta slik gjennomgang og vurdering med sikte på å klargjøre rammebetingelsene for aktørene i markedet.

Utgangspunktet vil være at telelovgivningen vil komme til anvendelse for enkelte IT-tjenester, i den grad disse faller inn under lovens virkeområde og definisjoner. Bestemmelsene i telelovgivningen er etablert på et teknologinøytralt grunnlag. Internett er som tidligere nevnt ikke en egen fysisk infrastruktur, men et sett av regler for kommunikasjon som gjør det mulig å utnytte eksisterende nettressurser på en ny måte.⁷²2

Sett i forhold til de definisjoner som anvendes i telelovgivningen, er Internett et tjenestenett på linje med offentlig (tilgjengelig for allmennheten) telefonnett og offentlige dataoverføringstjenester (f eks Datex, Datapak). I denne forstand er det klart at Internett således er en offentlig teletjeneste som faller innenfor anvendelsesområdet til teleloven.

I telereguleringen er det en rekke bestemmelser som utløses i tilknytning til tilbud om offentlig teletjeneste, for å ivareta viktige telepolitiske mål. På generelt grunnlag vil disse komme til anvendelse for Internett. Som nevnt over er det ikke tatt endelig stilling til om og hvordan regelverket skal anvendes, da man ikke ønsker å iverksette unødig regulering. Regjeringen vil som ledd i det pågående regelverksarbeidet foreta en gjennomgang og vurdering av hvordan telelovgivningen får anvendelse på Internett. Regjeringen ser det som viktig at aktørene får anledning til å delta i prosessen.

Noen spørsmål knyttet til administrasjon og drift av Internett

Det er særlig tre områder knyttet til administrasjon og drift av Internett det er behov for å vurdere opp mot gjeldende regulering. Bakgrunnen for at disse problemstillingene reises, er endring fra at Internett kun var et akademisk forskningsnett til en situasjon der aksess og tjenester tilbys på kommersielle betingelser til et massemarked.

¹ Årlige avgifter er beregnet utfra etableringsavgift pluss 3 års avgift dividert på tre

Kilde: OECD Outlook 1999

1. Internettadresser. Adressene identifiserer entydig ethvert tilkoblingspunkt i nettet og sørger for at trafikk til og fra dette punktet formidles i henhold til avsenders ønsker. Fram til 1993 var det UNINETT som tildelte denne typen adresser, mens det nå er Réseaux IP Europeenne (RIPE), en organisasjon i Amsterdam, som foretar denne tildelingen for Europa under ett. Det har vært en flaskehals i dagens system at adresserommet ikke har vært stort nok til at fremtidige brukere vil kunne koples til. Ulike tiltak er satt inn for å bøte på disse svakhetene, og det forventes at adresserommet er tilstrekkelig til 2005-2010. Neste generasjons Internett protokoll vil øke adresserommet kraftig.

2. Domenenavn. Domenenavn er entydige navn på nettsteder, og er et logisk eller symbolsk motstykke til IP-adressene. Domenenavn er lettere å huske enn IP-adressene som er en sekvens med tall. Domenenavn kan i et åpent elektronisk marked ha stor kommersiell betydning. I økende grad er det derfor satt fokus på behovet for et system for tildeling av domenenavn som ivaretar hensynet til beskyttelse av varemerker, firma og organisasjonsnavn. Internasjonalt arbeides det for å etablere et nytt system som kan avveie de ulike interessene. Både USA og EU er aktive i dette arbeidet.

Nummerplaner, navne- og adressestrukturer reguleres av § 3-2 i teleloven, og det er klart at domenenavn på Internett faller inn under denne bestemmelsen. For andre offentlige dataoverføringstjenester har telemyndighetene hatt hånd om tildeling av nummer, adresser osv. Myndigheten på dette området er delegert til Post- og teletilsynet, bl a til å fastsette forskrifter. På området domenavn har UNINETT v/ NORID (Norsk registreringstjeneste for Internet domenenavn) i forståelse med Post- og teletilsynet administrert .no domenet siden 1987.

Telemyndighetenes vurdering har så langt vært at ordningen har fungert tilfredstillende bl a fordi den har vært akseptert blant de fleste brukerne. UNINETT har opprettet et rådgivende utvalg og forum for høring og diskusjon av spørsmål om navnepolitikk for no.-domenet (NORPOL), bestående av representanter fra myndigheter, leverandørene, Internett Society Norge, Den Norske Dataforening og juridisk ekspertise. Her diskuterer man for tiden spørsmål om evt oppmyking av den navnepolitikken som er fulgt hittil, bl.a. om en organisasjon eller virksomhet skal kunne få registrere flere domenenavn.

I en situasjon med et åpent marked rundt Internett er det viktig å ha likeverdige konkurransevilkår. Dersom det skulle vise seg at den selvregulering som er beskrevet ovenfor ikke fungerer tilfredsstillende for aktørene, vil telemyndighetene med hjemmel i telelovens § 3-2 vurdere om eksisterende ordning med registreringsautoritet er hensiktsmessig, og vil bl.a. i samråd med aktørene vurdere hvordan man skal sikre best mulig rammebetingelser i markedet.

Kilde: OECD Communication Outlook 1999

3. Samtrafikk. Utviklingen mot flere kommersielle Internettleverandører gjorde det nødvendig å sikre samtrafikk mellom disse, og til UNINETT. Med bakgrunn i dette tok UNINETT initiativ til å etablere samtrafikk punkt (Norwegian Internet eXchange - NIX). Universitets Senter for Informasjonsteknologi (USIT) ved Universitetet i Oslo har hatt driftsansvaret i samråd med aksessleverandørene, og ordningen har fungert tilfredstillende. All samtrafikk og trafikkfordeling skjer gjennom NIX-punktet dersom ikke operatørene setter opp direkte samtrafikk.

I den senere tid har aktørene drøftet mulige forbedringer av NIX-løsningen, bl.a. etter initiativ fra Internett Forum, en interesseorganisasjon for Internett aksessleverandørene. Spørsmål om reserveløsninger, kapasitet for håndtering av økende trafikk og utformingen av avtalene rundt samtrafikkpunktet har vært hovedpunkter. Internett Forum har gitt uttrykk for at de gjerne overtar ansvaret både for eksisterende punkt og vil etablere et nytt. USIT ønsker imidlertid fortsatt å drive det nåværende NIX-punktet.

Internett Forum vil i samarbeid med USIT etablere et andre samtrafikkpunkt i Norge, NIX2, for å øke kapasiteten og å etablere en reserveløsning. NIX2 vil være åpent for alle aksessleverandørene og skal være i stand til å takle den forventede trafikkøkningen de kommende årene. Målet er å ha NIX2 på plass i god tid før tusenårsskiftet. Store aktører kan etablere egne avtaler for samtrafikk seg i mellom, og på denne måten oppnå samtrafikk med store deler av markedet uavhengig av samtrafikkpunktet. Imidlertid er alle de store norske aksessleverandørene, som representerer 90 pst. av Internett-trafikken i Norge, med i samarbeidet om NIX2-punktet.

Et viktig formål med telelovgivningen er å fremme samordning av telenett eller teletjenester, samt teknisk kvalitet og sikkerhet i nettene. Telelovgivningen har flere bestemmelser om samtrafikk som er sentrale i forhold til å etablere et telemarked i konkurranse. Disse bestemmelse har også anvendelse for samtrafikk på Internett. Avtaler om samtrafikk, dvs tilknytning av tjenesteleverandør til nettilbyders nett og sammenkopling og trafikkutveksling mellom nett, er en forutsetning for at enhver bruker skal kunne kommunisere med enhver annen bruker.

Med grunnlag i telelovgivningens formål og bestemmelser om samtrafikk vil det bli tatt initiativ til en nærmere vurdering av dagens praksis med samtrafikk på Internett og om det er behov for endringer for å ivareta brukernes interesser og fremme konkurranse i markedet. Telemyndighetene ser det samtidig som viktig å vurdere om det med utgangspunkt i telelovgivningen er tilfredsstillende ordninger for å sikre tillit og tiltro til Internett infrastrukturen i forhold til tjenestekvalitet, sikkerhet, avregningsmekanismer osv. Internett aksessleverandørene arbeider selv med disse problemstillingene og vil trekkes inn i drøftingene.

Regjeringen vil følge utviklingen på infrastruktur for tjenester på Internett og vil legge vekt på at tjenestetilbyderne selv skal være sentrale i ordninger for administrasjon og drift av infrastrukturen som benyttes ved tjenester på Internett. Regjeringen vil legge spesielt vekt på at den praksis som følges bl.a. ved tildeling av domenenavn ivaretar alle nødvendige hensyn og at det er reserveløsninger slik at kapasiteten ikke reduseres dramatisk ved evt. svikt.

6.3 Distribusjon av varer og tjenester

Økt elektronisk handel innebærer økt fjernhandel, og effektiv varedistribusjon får stor betydning. Gevinsten ved å handle fysiske varer elektronisk blir fort borte hvis ikke transporttjenestene er effektive. Bedrifter i distriktene som vil betjene et nasjonalt og internasjonalt marked er avhengige av effektiv distribusjon. Elektronisk handel gir folk i distriktene omtrent det samme varetilbudet som i sentrale strøk. Effektive tjenester for distribusjon av fysiske varer er derfor svært viktig for utbredelse av elektronisk handel.

Gjeldende lover (postloven, postselskapsloven, postbankloven) og postforskriften er ikke til hinder for at alle som ønsker å etablere formidling av posttjenester mot vederlag, også elektroniske tjenester, kan gjøre dette uavhengig av den virksomhet som Posten Norge BA (Posten) yter. Dette betyr at transportmarkedet er åpent for alle aktører som ønsker å drive slik virksomhet. Postloven fastsetter krav om konsesjon for å utføre regelmessig formidling mot vederlag av postsendinger. Konsesjonsplikten er imidlertid nærmere avgrenset til å gjelde for postoperatør som opererer på enerettsområdet. Det er i dag Posten og Statens forvaltningstjeneste som har konsesjon. I forhold til Postens virksomhet betyr det at Posten har plikt til å oppfylle krav i konsesjonen til Posten om å sørge for en effektiv formidling i Norge av landsdekkende postsendinger (basistjenester) til rimelige priser og til god kvalitet.

Posten har enerett til regelmessig å formidle mot vederlag lukket, adressert, innenriks brevpost med vekt inntil 350 gram, til å formidle i Norge tilsvarende sendinger fra utlandet og til å formidle tilsvarende sendinger fra Norge til utlandet. Eneretten omfatter bare brevpost med pris inntil 5 ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse (20 gram). I lov 25. mars 1999 om endringer i postloven, som trådte i kraft 15. mai 1999, er det fastsatt at eneretten ikke omfatter formidling av bøker, kataloger, aviser og blad, selv om disse sendes i lukket og adressert form. Lovendringen er foretatt som et ledd i å harmonisere postloven med bestemmelser i Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/67/EF av 15. desember 1997 om felles regler for utviklingen av et indre marked for posttjenester i Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet (postdirektivet).

Posten er etter krav i konsesjonen, fastsatt av Samferdselsdepartementet 1. oktober 1997, pålagt å utføre samfunnspålagte oppgaver. Posten plikter å sørge for en effektiv formidling i Norge av landsdekkende postsendinger til rimelige priser og til god kvalitet. Basistjenestene, dvs formidling av brevpost, aviser og blad i abonnement eller lettgods inntil 20 kg i tillegg til Postbankens grunntjenester, skal være tilgjengelige for befolkningen i hele landet gjennom et landsdekkende postnett. Privatpersoner, bedrifter og offentlig virksomhet skal også sikres et godt og likeverdig tilbud i alle deler av landet med krav til fremsending/utførelse av tjenestene.

Regjeringen vil sikre privatpersoner, bedrifter og offentlig virksomhet et godt og likeverdig tilbud av distribusjonstjenester for fysiske varer med vekt inntil 20 kg i alle deler av landet.

6.4 Leverandør- og produktnøytrale artikkeldatabaser

Effektive transaksjoner mellom de ulike leddene i en verdikjede fra produsentene til sluttkundene forutsetter at varene kan identifiseres på en entydig måte. I dag bruker normalt hver enkelt aktør i verdikjedene sitt eget opplegg for varenummersystem. Dette medfører at numrene må konverteres når de går fra en aktørs datasystem og skal inn i datasystemet til neste aktør i kjeden. Dette er dyrt og tidkrevende både for enkeltbrukerne og samlet sett for en hel verdikjede. Det finnes i dag noen aktører som har etablert databaser hvor mer standardiserte varenumre kan lagres og gjøres tilgjengelige for alle ledd i verdikjeden. Imidlertid er ikke deres varenummersystemer like. Dette kan på noe sikt fremover skape problemer for brukerbedriftene.

En større grad av standardisering av varenomenklatur i form av generiske artikkelregistre kan brukes til å utforme ikke-diskriminerende anbud og effektivisere evaluering av anbud, og kan bidra til mer presise og rimeligere anskaffelser. Dette kan for eksempel oppnås ved hjelp av generiske artikkelregistre, som inneholder produkt- og leverandøruavhengige benevnelser som kan benyttes i anbudsutlysing eller bestillinger. Utfordringen for et slikt register er å være mest mulig dekkende når det gjelder varetyper og bransjer, men uten å få et omfang som gjør effektiv søk umulig. Generisk Artikkel Register, GAR, er et slikt register og ble igangsatt i 1997 på initiativ fra blant annet Statskonsult, Norges Forskningsråd og Nøytral Produkt Informasjon. Sosial- og helsedepartementet har vært offentlig støttespiller, sammen med Kommunens Sentralforbund for å bygge opp nøytrale artikkelregistre for innkjøp av medisinske forbruksvarer, kontorrekvisita m.v. i samarbeid mellom kjøper og leverandør, bl.a. for å effektivisere forsyningsvirksomheten.

GAR er i 1999 videreført i samarbeid mellom offentlig og privat sektor og skal utvides til å betjene flere sektorer i offentlig forvaltning og næringslivet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kommunenes Sentralforbund er støttespillere på den offentlige siden og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Landsforeningen for Helseartikkelleverandører fra privat sektor. Det er en forutsetning for videreføringen at GAR skal etableres i en selvfinansiert, permanent driftsform fra år 2000.

Leverandør- og produktnøytrale artikkeldatabaser er eksempel på nye mellomleddfunksjoner og kommersielle tjenester som kan bli et element i velfungerende elektroniske markedsplasser. Følgelig er dette noe markedsaktørene bør ha interesse i å etablere, men der det kan være behov for drahjelp for å få konkurrenter til å samarbeide om å utvikle nødvendige standarder, harmonisere løsninger og bygge opp felles databaser. Regjeringen vil vurdere tiltak for å bidra til at utvikling av standardisert håndtering av varenumre og leverandør- og produktnøytrale artikkelregistre for elektronisk handel skyter fart i næringslivet.

6.5 Betalingstjenester

Det er i kap. 3.3 gitt en orientering om betalingstjenester med utgangspunkt i banklovkommisjonens utredning om betalingssystemer m.v. Videre er det gitt en orientering om noen av de aktiviteter som pågår i regi av aktører i bank- og finanssektoren.

Regjeringen har registrert en viss usikkerhet knyttet til betalingsløsninger, noe som kan ha hindret utbredelsen av elektronisk handel og forretningsdrift. Det bør avklares i samarbeid med banknæringen hva som kreves for trygg netthandel.

6.6 Pilotprosjekter og forsøksvirksomhet med nye tjenester

De elektroniske markedsplassene må legges til rette slik at terskelen for å ta i bruk elektronisk handel blir så lav som mulig: det må være lett å handle, og samtidig må risikoen være på et akseptabelt nivå. Et eksempel på slik tilrettelegging er tjenester for å realisere elektroniske signaturer, spesielle søkemotorer som leter etter gode tilbud på nettet og mellomleddfunksjoner som anonymiserer kommunikasjonen. Det er behov for forskning, utvikling og å vinne erfaringer gjennom forsøksvirksomhet og avgrensede pilotprosjekter for å få økt innsikt i slike funksjoner og legge grunnlag for nyskapning og nye tjenester.

Elektronisk handel åpner for store muligheter for individtilpasset kommunikasjon og informasjon, noe som lett kan komme i konflikt med personvernhensyn. Men samtidig kan håndteringen av personopplysninger tenkes organisert annerledes enn tradisjonelt nettopp for å hente ut slike muligheter, og samtidig beskytte individet mot misbruk av personopplysninger.

Elektronisk handel kan gi forbrukere større makt, ved at de får bedre muligheter til å sammenligne priser og tilbud fra mange aktører. Tilrettelegging av tjenester for slik sammenligning kan også tjene til å sikre forbrukerne mot useriøse aktører, men kan også medføre urimelig konkurransevridning. Det er behov for økt innsikt i hvordan slike nye mellomleddfunksjoner kan legges til rette og om det er sider ved slike som kan anses problematisk utfra forbrukerhensyn, konkurranselovgivning eller andre forhold.

De færreste virksomheter har erfaringer med bruk av elektronisk handel ved utforming av kravspesifikasjoner, utlysning av anbud, inngåelse av rammeavtaler og avrop mot slike, samt elektronisk håndtering av faktura og betaling. Et prosjekt som har vært en forsøks- og markedsarena for slik elektronisk handel i Norge, er Forvaltningsnettprosjektet under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Der benyttes elektronisk handel i stor skala i alle faser fra anbudsutlysning til avrop under rammeavtaler. Erfaringene fra dette arbeidet kan være interessant for andre innkjøpsområder. Det bør derfor vurderes nærmere om dette prosjektet kan danne modell for innkjøpsarbeid og -samarbeid på andre områder.

Regjeringen ser det er behov for pilotprosjekter og forsøksvirksomhet i samarbeid med privat sektor på områder der det er usikkerhet om tekniske løsninger, et underutviklet marked av brukere eller behov for nye tjenester, eksempelvis området elektroniske signaturer og tiltrodde tredjeparter.

6.7 Standardisering og internasjonal utvikling

Elektronisk handel og forretningsdrift vil i mange sammenhenger forutsette standardiserte prosedyrer og formater for informasjonsutvekslingen. Særlig i tilknytning til automatisert informasjonsutveksling gjennom edi er standarder en grunnleggende forutsetning, og brukes i stor utstrekning i handel mellom kjente parter til utveksling av produktmodeller, livssyklusprosessdata og til fjernstyring av produksjon. Bl.a. innenfor verksteds- og teknologiindustrien knyttet til skip, skipsoperering, klassifiseringsvirksomhet, bygg og anlegg er slike standarder tatt i bruk.

Brukere, leverandørindustrien og IT-leverandørene bør gjennom samarbeid utforme spesifikasjoner og standarder som kan danne utgangspunkt for konkurrerende produkter og løsninger for elektronisk handel og forretningsdrift. Det er viktig at de standardene som utvikles for formålet og som tas i bruk i Norge, er utviklet i samsvar med internasjonale standarder og retningslinjer. Standardene understøtter åpne løsninger, men til syvende og sist er det de løsninger markedet foretrekker som vinner frem. Både de internasjonale og europeiske standardiseringsorganisasjonene har lagt opp prosedyrer for å sikre at standardiseringsarbeidet i større grad er i samsvar med og aksepterer markedsstandarder. Dette betyr økt vekt på de facto standarder og allment tilgjengelige spesifikasjoner som er utviklet av bedrifter og organisasjoner utenfor det formelle standardiseringssystemet.

Ved fastsettelse av felles normer for bruk av IT-løsninger og i arbeidet med felles nomenklaturer som generiske artikkelregistre,⁷³3

vil det være behov for valg av standarder en skal basere seg på. I denne forbindelse oppstår det et dilemma mellom valg av gode, nasjonale standarder og ev. «mindre gode», men internasjonale standarder. I enkelte tilfeller vil Norge kunne befinne seg foran de internasjonale aktørene når det gjelder utvikling av standarder for elektronisk handel. Dersom det tas i bruk løsninger basert på slike standarder, kan det være en fare for at den internasjonale utviklingen går i en annen retning og Norge blir stående igjen med særnasjonale standarder. På den annen side kan det å avvente internasjonal utvikling bidra til handlingslammelse og forsinke utviklingen i Norge - ja, til og med frata Norge potensielle konkurransefortrinn i forhold til det å tidlig ta i bruk elektronisk handel.

Regjeringen vil støtte opp om standardiseringsarbeidet som skjer i næringslivet for å få frem markedstilpassede standarder for elektronisk handel og elektroniske markedsplasser. Der det er naturlig bør offentlig sektor som bruker engasjere seg. For å få Norge i forkant av utviklingen er det nødvendig å ta i bruk de standarder som er best forankret i markedet. Ved utarbeidelse eller fastsettelse av nasjonale standarder bør disse forankres i tilsvarende internasjonalt arbeid.

6.8 Katalogtjenester

I forbindelse med elektronisk handel og forretningsdrift vil det ofte være behov for tilgang til kontaktinformasjon fra ulike kilder. Norsk Katalogforum, etablert i november 1998, har som mål å fremme samarbeid og koordinering mellom aktørene i markedet for kataloginformasjon og katalogtjenester.

Målgruppen for arbeidet er i første rekke informasjonsleverandører, tjenesteleverandører og informasjonsbrukere innenfor området elektronisk nummer- og adresseinformasjon. Det omfatter blant annet e-post- og internett-adresser, telefonnummer, telefaxnummer, mobilnummer og lignende tjenester og produkter. Forumet skal ikke selv drive kommersielle tjenester.

For å fremme konkurransen og få katalogtjenester til å fungere bedre på tvers i markedet, vil forumet ha fokus på både tekniske, merkantile og juridiske forhold. I samarbeid med aktuelle parter startet Norsk Katalogforum våren 1999 et arbeid for å gi bedre tilgang til nøkkelinformasjon i blant annet Brønnøysundregistrenes enhetsregister og i NORIDs katalog over domenenavn under .no. Forumet er etablert med støtte fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Norges forskningsråd. Både bedrifter og offentlige organer er medlemmer, og Post- og teletilsynet deltar som observatør.