9 Ivareta sosiale og samfunnsmessige hensyn

Både for myndigheter, næringslivet og forbrukerne er det viktig at det skapes gode regler og forutsigbarhet i forhold til elektronisk handel. På noen områder kan imidlertid lovreguleringer eller lovregulering alene virke mindre hensiktsmessig. Elektronisk handel er fremdeles på et tidlig utviklingstrinn. På enkelte områder bør det være mulig å oppnå effektive løsninger ved at næringsliv, i samarbeid med forbrukerorganisasjoner, går foran for å fremme selvregulering. Det er også ønskelig å engasjere aktørene i forhold til de hensyn som offentlig regulering normalt ivaretar, bl.a. for å se om det kan finnes nye og bedre løsninger for å nå de samme målene.

I dette kapittelet vil forhold knyttet til forbrukervern, personvern og beskyttelse av barn og unge bli drøftet. Videre vil spørsmål knyttet til innhold på nettsider, og da særlig ulovlig eller uønsket innhold samt handel med ulovlig materiale, og problemer med svindel og bedrageri bli drøftet. De siste forhold som vil bli drøftet er knyttet til fordelingseffekter og likebehandling. På bakgrunn av at elektronisk handel reiser en del nye samfunnsmessige utfordringer, drøftes det hvordan og på hvilke områder næringslivet og aktørene som tilbyr elektronisk handel, kan engasjeres i å møte disse utfordringene. Et viktig spørsmål er om en aktiv og bevisst bransje i Norge kan bidra positivt til at Norge får gode og ordnede forhold, noe som i neste omgang kan styrke norske aktørers posisjon nasjonalt og internasjonalt.

9.1 Forbrukerrettigheter

Manglende tillit hos forbrukerne er en begrensende faktor for nasjonal og internasjonal netthandel. Mange forbrukere stiller seg avventende til handel via nettet bl.a fordi det foreløpig ikke oppleves som sikkert å betale via nett, og at man opplever det som en større risiko enn ellers å møte useriøse aktører. Det er derfor viktig å sikre at forbrukerne får de samme rettigheter og vern ved elektronisk som ved tradisjonell handel så langt det er mulig, og at forbrukerne blir klar over hvilke regler som gjelder.

Forbrukerrådet og andre har vært opptatt av en idé om å opprette en merkeordning for nettsteder. Merkeordningen skal være frivillig og skal klargjøre plikter og rettigheter både for kjøper og selger. Forbrukeren vil da være klar over hvilke regler som gjelder, noe som i neste omgang vil lede til at forbrukerne tør å handle over nettet. Ordningen skal også ivareta norske bedrifters muligheter til å ta del i utviklingen og styrke sin konkurranseevne.

En annen idé som også kan drøftes er om man fra forbrukersiden bør kreve at nettsteder hvorfra produkter kan bestilles elektronisk, bør ha en direkte kobling til et nettsted der relevant informasjon om kjøpers rettigheter og plikter ligger tilgjengelig.

Det kan reises innvendinger mot merkeordninger. En merkeordning kan være konkurransevridende. Den kan gi økte kostnader, kan misbrukes og kan gi falsk trygghet da det ikke er gitt at alle som hevder det, faktisk følger kravene som er satt. Imidlertid vil en slik ordning også kunne bidra til å bevisstgjøre både nettbutikker og forbrukere på en del spørsmål og hensyn som bør ivaretas like bra ved netthandelen som ellers. Dette er kanskje den viktigste effekten av en merkeordning.

Regjeringen ser positivt på det samarbeid som er innledet mellom Forbrukerrådet og aktører i bransjen med sikte på å utvikle frivillige ordninger som kan øke forbrukeres tillit og tiltro til netthandel. Det er imidlertid viktig at slike ordninger ikke utformes på en måte at det bidrar til å stenge aktører ute fra markedet.

9.2 Personvern og Datatilsynets rolle

Elektronisk handel åpner for nye muligheter til å registrere informasjon, bearbeide informasjonen og sammenstille den, slik at for eksempel en nettbutikk i mye større grad kan få kunnskap om den enkelte kunden. Hvorvidt elektronisk handel blir tatt i bruk i større skala er i første rekke et spørsmål om tillit. Ikke bare brukernes tillit til at de er sikret mot økonomiske tap, men også tillit til at den enkeltes personvern ivaretas. Med personvern som utgangspunkt er det særlig to forhold som må vektlegges for å etablere tillit til elektronisk handel:

• Det bør registreres så få personopplysninger som mulig

• Alternativ bruk av innsamlede opplysninger må avklares, opplyses om og begrenses.

Sentrale problemstillinger

Registrering av personopplysninger ved handel med varer og tjenester vil medføre elektroniske «spor» som hver for seg kan oppfattes som banale, men som sammenstilt kan gi følsomme opplysninger om den enkelte. Opplysninger som i seg selv virker harmløse, kan på denne måten gi informasjon om en persons handlemønster, bevegelser og disposisjoner på nettet som kan oppfattes som en risiko for personvernet. Konsentrasjon av personopplysninger kan gjøre tilsiktet og utilsiktet kobling av slike opplysninger enkelt. Et hovedspørsmål knytter seg til alternativ bruk av personopplysningene til andre formål enn det de er registrert for. Datatilsynet opplyser at det ofte er ønske om å benytte personregistre til andre formål enn det de er opprettet for. Samtidig viser erfaringene at ønskene fra utenforstående om å få opplysninger fra registeret øker jo flere opplysninger registeret inneholder. De formålene som opplysningene ønskes benyttet for, kan være av ulik karakter og begrunnet ut fra legitime interesser, som f eks behovet for å få tilgang til opplysninger som ledd i offentlig kontroll (ligningsmyndigheter, tollmyndigheter og politi). Et særlig aktuelt eksempel på bruk av opplysninger til et annet formål enn det de er innsamlet for, er utarbeiding av såkalte personprofiler, der man som grunnlag for henvendelse til en kunde sammenstiller elektroniske spor for å danne seg et bilde av kundens kjøpemønster. Elektronisk handel åpner for bl.a. kundetilpasset markedsføring, såkalt en-til-en markedsføring, basert på opplysninger innsamlet ved tidligere kjøp. Det er heller ikke uvanlig at man mot å gi fra seg personopplysninger, kan få goder i form av gratis tilbud og rabatter, særlig på internasjonale nettsteder. En slik utvikling kan være bekymringsfull for personvernet, hvis det ikke tas skritt for å gjenopprette balansen mellom partene.

Samtykke og informasjon er sentrale begreper i denne sammenheng. Den enkelte kunde skal, før han eller hun leverer opplysninger om seg selv, informeres om hva opplysningene skal brukes til og gis mulighet for å takke nei. Personer som ikke ønsker å benytte seg av tilbudet, bør presenteres for et like godt alternativ. I denne sammenheng er det viktig at elektronisk handel - og i særlig grad kommunikasjon med offentlige myndigheter - må etableres som et supplement til, og ikke noen erstatning for, mer tradisjonelle og direkte kommunikasjonsformer. Det er samtidig viktig å holde fast ved at det ikke skal registreres flere opplysninger enn det som er nødvendig og som er saklig begrunnet ut fra registerets formål. I en slik vurdering må man bl.a. ta stilling til hvor detaljerte opplysningene bør være og hvilke formål opplysningene skal kunne brukes til. Gode regler for hvordan opplysningene samles inn og lagres vil være viktig for å begrense den risikoen som elektronisk handel kan utgjøre for personvernet. Dette er viktige rammebetingelser som den enkelte bransje har behov for å kjenne til. Samtidig kan klare regler om hva som kan registreres bidra til økt tillit til elektronisk handel. Sist, men ikke minst, er det viktig å gi kunden tilgang på informasjon om den næringsdrivende, hvordan opplysningene om en selv er skaffet til veie og hva de vil bli brukt til.

Gjeldende lovgivning og Datatilsynets rolle

Elektronisk handel innebærer registrering av personopplysninger hos kunde og leverandør og hos forskjellige aktører som tilbyr infrastruktur og tjenester for at elektronisk handel skal kunne realiseres. Slike registre vil inneholde personopplysninger og følgelig reguleres av dagens personregisterlov, og for enkelte vil det være krav om konsesjon fra Datatilsynet. Datatilsynets oppgave vil være å føre tilsyn med at personvernfaglige hensyn er ivaretatt, herunder saklighet, relevans, samtykke, innsyn, retting og sletting. Videre vil det være Datatilsynets oppgave å gi råd om informasjonssikkerhet, samt å føre tilsyn med at sikkerhetsreglene overholdes.

I forbindelse med handel generelt har Datatilsynet merket et stort registreringsønske fra selgere og mottatt søknader om å oppbevare detaljerte opplysninger om hva kundene kjøper. Den risiko som en slik registrering kan medføre for personvernet, kan i enkelte tilfeller oppveies ved at det settes vilkår for oppbevaringen, for eksempel krav om sletting og informasjon om frivillighet til den registrerte. Datatilsynet har i noen tilfeller funnet at detaljregistrering reiser så store betenkeligheter i forhold til personvernet, at tilsynet har avslått å gi konsesjon.

Ny lov om behandling av personopplysninger

Regjeringen vil fremme en odelstingsproposisjon om ny personopplysningslov i juni 1999. Proposisjonen bygger på Skaugeutvalgets utredning⁸³1

og EUs personverndirektiv.⁸⁴2

Den nye loven vil inneholde generelle regler om hvordan personopplysninger skal behandles, som også vil utgjøre rammebetingelser for elektronisk handel. Lovforslaget vil på denne måten bidra til å sikre at personvern ivaretas ved elektronisk handel.

Lovforslaget vil bl.a. sette krav om at opplysninger som samles inn som ledd i elektronisk handel må være relevante, tilstrekkelige, korrekte og oppdaterte. Opplysningene kan ikke brukes på måter som er uforenlig med det formålet som lå til grunn for innsamlingen, og skal heller ikke kunne lagres lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med innsamlingen. Den som bruker personopplysninger i elektronisk handel må sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet.

Lovforslaget vil også styrke den enkeltes rett til informasjon om hvordan en som bruker personopplysninger i elektronisk handel, nytter opplysningene. F.eks. kan man kreve innsyn i hva opplysningene vil bli brukt til, hvor de er hentet fra og om de vil bli utlevert til andre. På denne måten kan den som vurderer å handle elektronisk, få tilstrekkelig informasjon til å vurdere om han synes opplysningene vil bli behandlet på en for ham akseptabel måte, eller om personvernet er for dårlig, slik at han heller vil handle andre steder. Dette kan for eksempel ordnes ved at nettstedet inneholder relevant informasjon om dette og hvilken policy for behandling av personopplysninger virksomheten har generelt. Den som bruker personopplysninger i elektronisk handel skal også varsle kunden når det samles inn opplysninger, enten dette er fra kunden selv eller fra andre kilder. I varselet skal det blant annet opplyses om hva som er formålet med bruken av personopplysningene og om de vil bli utlevert til andre. Den som henvender seg til en kunde for å markedsføre sine produkter med grunnlag i en personprofil, skal i tillegg varsle om hvilke opplysninger og kilder som danner grunnlag for personprofilen. Kunden vil da få kjennskap til bakgrunnen for markedsføringsfremstøtet.

Bransjenormer for elektronisk handel?

I andre land har man positive erfaringer med bruk av retningslinjer for behandling av personopplysninger som virksomheter eller bransjerepresentanter selv utarbeider på frivillig basis og som fungerer som et slags internt reglement. Reglene i personregisterloven og den nye personopplysningsloven skal gjelde for mange samfunnsområder og vil derfor være generelt utformet. Hvordan lovbestemmelsene skal anvendes innenfor bransjer som driver med elektronisk handel, vil det nok derfor være et behov for å få utmeislet nærmere av bransjen. Bransjenormer kan være et virkemiddel som gir muligheter for en smidig tilpasning og som vil kunne åpne for retningslinjer som går enda lenger i å verne den registrerte enn lovgivningen. Arbeidet med slike normer vil utgjøre et viktig ledd i samarbeidet mellom de næringsdrivende og Datatilsynet og kan være en nyttig kanal for tilsynets arbeid med å informere og veilede om personvernspørsmål. Dette vil dessuten kunne bidra til en økt bevisstgjøring om personvernspørsmål i de næringsdrivendes rekker.

For at bransjenormer skal kunne bli et godt bidrag til et bedre personvern, bør aktører som driver med elektronisk handel engasjeres i en gjennomgang av personvernspørsmålene og ha en sentral rolle i utformingen av normene. For å unngå at bekymring for personvernet blir et hinder for å handle elektronisk, bør aktørene som driver med elektronisk handel legge vekt på å utforme og følge bransjenormer etter forbrukerrettslig mønster som supplement til personvernlovgivningen. Aktiv bruk av informasjon om personvernhensyn generelt og om egen personvernpolicy, i kombinasjon med et bevisst forhold til behandling og oppbevaring av personopplysninger, vil trolig være nødvendig for å skape tillit og tiltro.

Regjeringen mener en god beskyttelse av personopplysningene, gode bransjenormer og adekvat informasjon om personvern til kundene vil være et tillitskapende konkurransefortrinn. Næringsdrivende bør tillates å skreddersy markedsføring til bestemte kunder ved å benytte informasjon i form av kjøpshistorikk og annen informasjon som en kunde gir fra seg dersom den næringsdrivende kan dokumentere at han innfrir krav som er fastsatt i bransjenormer for netthandel, som er utformet og fastsatt av netthandelaktørene i samarbeid med Datatilsynet.

9.3 Beskyttelse av barn og unge

Markedsføring på Internett reiser særlige spørsmål i forhold til barn. Reklame kan nå gjøres interaktiv ved at lek, spill og oppgaver blandes sammen på en måte som appellerer spesielt til denne gruppen. Samtidig bidrar Internett til å gjøre det langt enklere for barn å foreta kjøp av varer og tjenester. Internasjonalt er det stor oppmerksomhet rundt barn og reklame, og dette feltet utfordrer både myndigheter og næringsliv.

Et tiltak for å beskytte barn og unge kan være å satse på tekniske løsninger for filtrering der uønsket innhold ikke slipper gjennom. For eksempel har Barneombudet foreslått å utvikle en «nettvakt», i samarbeid med nettleverandører og produsenter av dataprogrammer, som kan bidra til å forhindre bl.a. at barn og unge finner vold og pornografi på nettet. Foreløpig er ikke de tekniske filtreringsmetodene tilstrekkelig utviklet. Dessuten er det vanskelig å effektivt skille ut uønsket innhold på Internett.

Satsing på bevisstgjøring og kunnskap hos barn og foreldre er uansett viktig. Dette kan eventuelt kombineres med at informasjonsleverandørene tar eller pålegges et større ansvar for hva som formidles. Man skal imidlertid være klar over at dette er et internasjonalt problem, slik at tiltak i Norge vil ha begrenset effekt. På den annen side innebærer dette at Norge bør arbeide for en offensiv politikk internasjonalt. Regjeringen mener det er aktuelt å vurdere særskilte tiltak for å beskytte barn og unge på Internett.

Næringsaktører som tar i bruk elektronisk handel bør oppfordres til å vise særlig aktsomhet i forhold til barn og ungdom. En sentral problemstilling i denne sammenheng er hvorvidt næringslivets selvjustis er tilstrekkelig, eller om regelverk og kontroll bør utvikles videre, med tanke på bl.a. flere særregler når det gjelder kommersiell påvirkning av barn. Barne- og familiedepartementet vil drøfte dette nærmere i stortingsmeldingen om forbrukerpolitikken som skal fremlegges i juni 1999.

EU har nylig tatt initiativ til å beskytte mindreårige og den menneskelige verdighet i forbindelse med audiovisuelle tjenester og informasjonstjenester. En Rådsrekommandasjon, som er gjort til en del av EØS-avtalen, ble formelt vedtatt 24. september 1998. Rådsrekommandasjonen dekker alle elektroniske medier, fjernsyn så vel som Internett. Dens hovedformål er å trekke opp retningslinjer for landenes nasjonale lovgivning. I tillegg inneholder Rådsrekommandasjonen spesifiserte retningslinjer for hvilke metoder nasjonale myndigheter bør benytte for å fremme selvregulering. Selvreguleringen bygger i det vesentlige på fire hovedelementer. Alle berørte parter (det offentlige, industrien, tjenestetilbydere og brukerfora), skal involveres i utviklingen av adferdsregler. Adferdsreglene skal anvendes innenfor og som et supplement til den til enhver tid gjeldende lov- og forskriftsregulering. Nasjonale representative instanser skal sørge for gjennomføringen og evaluering av adferdsreglene, og det skal foretas løpende evaluering av de nasjonale rammer for selvregulering.

9.4 Innhold på nettsteder

I perioder har innhold på nettsteder reist stor debatt. Dette har i hovedsak dreid seg om følgende forhold:

• Støtende innhold, som i seg selv ikke er ulovlig, men som blir tilgjengelig lettere og på annen måte enn tradisjonelt

• Ulovlig materiale, enten fordi materialet i seg selv er forbudt (f.eks. barnepornografi) eller fordi det er urettmessig lagt ut (f.eks. piratkopiering)

Førstnevnte er knyttet til at informasjonen på Internett kan hentes ned av hvem som helst hvor som helst, og at det verken er mulig eller ønskelig å sensurere innhold på nettet. I den grad det er aktuelt med tiltak, er de knyttet til beskyttelse av barn og unge og foreldres plikt og rett til å føre tilsyn med hva egne barn foretar seg.⁸⁵3

Når det gjelder ulovlig materiale, reiser det mer kompliserte spørsmål, selv om det kan slås fast at det som er ulovlig ellers også er ulovlig på nettet. Det er klart at den som stiller ulovlig materiale til rådighet, gjør noe ulovlig. Men de som tilbyr tjenester for å legge ut eller formidle slikt materiale er også trukket inn i debatten om ansvar. På den annen side kan aktørene selv bidra til å avdekke ulovlige forhold og iverksette tiltak i samarbeid med myndigheter. I Norge har Kontor og Datateknisk Landsforbund tatt initiativ til og sammen med en rekke aktører etablert Internett Etisk Råd, etter modell av Pressens Faglige Utvalg, bl.a. for å gi anledning til selvjustis blant aktørene som tilbyr ulike former for tjenester på Internett. Det er utformet et utkast til regler for ansvar for nettsteders innhold. I utkastet foreslår man blant annet at det opprettes et råd som skal gi veiledning og treffe avgjørelser i konkrete saker, for eksempel å fjerne informasjon fra et nettsted på grunn av rettsbrudd. Ordningen er ikke tatt i bruk ennå, men er et godt eksempel på hvordan bransjen selv har valgt å ta et initiativ for å bidra til at ulovligheter avdekkes og stoppes.

I forhold til det å stenge eller fjerne informasjon fra et nettsted kommer imidlertid også viktige avveininger mellom ytringsfrihet og faren for sensur inn i bildet, og mellom hva som er politi- og justismyndighetenes oppgaver og hva aktørene selv kan foreta seg. Diskusjonen om dette må videreføres, bl.a. i forbindelse med gjennomgangen av forslaget til EU-direktiv om en del rettslige sider ved elektronisk handel.⁸⁶4

Regjeringen ser positivt på at aktørene selv engasjerer seg og etablerer ordninger for bl.a. å hindre spredning av ulovlig innhold på Internett. Det er imidlertid behov for videre avklaring av ansvar og forholdet til bl.a. ytringsfriheten.

EU-kommisjonen har utarbeidet en handlingsplan for sikrere bruk av Internett. Planen skal gjennomføres som et fireåring EU-program med en total budsjettramme på 25 mill. euro. Handlingsplanen har tre hovedformål; oppmuntre industri og brukere til å utvikle og ta i bruk systemer for selvregulering og overvåkning av innhold, yte finansiell støtte til utvikling av filtreringsverktøy og klassifiseringsmekanismer og drive opplysningsvirksomhet særlig rettet mot foreldre, lærere og andre med tilsvarende ansvar for noens bruk av Internett. Regjeringen går inn for at EFTA/EØS-landene deltar i handlingsplanen, og at den blir en del av EØS-avtalen. Det norske bidraget vil være på om lag 8 millioner kroner i de årene planen virker.

9.5 Handel med ulovlig materiale, svindel, bedrageri og annen nettkriminalitet

Ulikheter landene imellom når det gjelder hva som er reseptbelagte eller fritt tilgjengelige legemidler, varianter av de samme legemidler, hva som defineres som ulovlige narkotiske stoffer og ulike regler for omsetning av alkohol og tobakksvarer gjør at det via Internett kan tilbys produkter som er ulovlig å føre inn til Norge. Dersom norske forbrukere ikke er oppmerksom på dette, kan de risikere å begå svært alvorlige lovbrudd som forsøk på smugling m.v. Fordi det i hovedsak handler om fysiske produkter, vil disse bli fanget opp gjennom importkontrollen, og derved ikke utgjøre en direkte trussel. Men det kan også vise seg at våre kontrollrutiner ikke er gode nok, slik at for eksempel narkotiske stoffer som ikke er med på FNs lister, fritt kan importeres uten av myndighetene kan gjøre noe med det.

Et annet problemområder er faunakriminalitet og ulovlig omsetning av fredede dyrearter. Gjennom nettet kan slike former for handel lettere organiseres og tilbys globalt. Dette gjelder for så vidt generelt for handel med ulovlig materiale, og kan gjøre det nødvendig å vurdere hvordan politiet bør gjøres bedre i stand til å møte denne formen for organisert kriminalitet. Moderne former for kriminalitet bør kunne bekjempes med moderne metoder. Når den nye nettkriminaliteten skal møtes, må det foretas etiske vurderinger og avveininger, bl.a. slik at man ikke iverksetter tiltak med uoverstigelige konsekvenser, og at overvåking kun tillates under særskilte omstendigheter og at det føres kontroll med slik virksomhet. Generelt bør man verne om rettssikkerheten og akte seg for å krenke personvern og ytringsfriheten i iveren etter å bekjempe slik kriminalitet.

Regjeringen vil legge vekt på å informere om hvilket ansvar man kan pådra seg ved netthandel med ulovlig materiale, og løpende vurdere hvordan nye former for kriminalitet bør møtes.

9.6 Andre samfunnsmessige hensyn

En omfattende overgang til elektronisk handel på alle områder i samfunnet kan ha betydning for tilgjengelighet for varer og vareforsyningen. For det første kan det gi ulemper for de som ikke kan eller vil ta i bruk elektronisk handel. For det andre kan vareforsyningen bli berørt, og andre former for risiko og sårbarhet vil gjøre seg gjeldende.

Regjeringen vil iverksette arbeid med å se nærmere på hele sårbarhetsproblematikken i informasjonssamfunnet, bl.a. på bakgrunn av erfaringene fra arbeidet med år 2000-problemet som skyldes at mange datasystemer ikke kan håndtere overgangen til år 2000. Avhengigheten av en velfungerende teleinfrastruktur og elektroniske betalingssystemer må analyseres. Den risiko og sårbarhet elektronisk handel og forretningsdrift medfører for den enkelte virksomhet og samfunnet som helhet må avdekkes. Regjeringens arbeid med sårbarhetsspørsmålene er forankret i statssekretærutvalget for IT og vil starte opp i 1999, men ikke være fullført før etter tusenårsskiftet.

9.7 Likebehandling og fordelingseffekter

Norsk Gallup har fulgt utviklingen på Internett i Norge siden 1996. Om lag 1,7 mill. nordmenn har nå tilgang til Internett. Når det gjelder lokalisering av tilgangen viser målinger fra februar 1999 at et lite flertall oppgir hjemme, ca 930.000, mens ca 810.000 oppgir arbeidsplassen. Nesten 500.000 husstander eller ca. 30 pst. av alle husstander oppgir å ha Internett-tilgang. 350.000 oppgir å ha tilgang til Internett på skole.

I kap. 3.1 så vi at tilgangen til Internett er ulikt fordelt geografisk. Over 50 pst av befolkningen i Oslo og Akershus har Internett-tilgang, mens tilsvarende tall for Rogaland, Sør-Trøndelag, Hordaland og Møre og Romsdal er mellom 40 og 45 pst. Lavest andel med tilgang til Internett har Hedmark, Aust-Agder og Troms (SSB).

Norsk Gallups måling fra februar 1999 viser en økning i bruken blant tenåringene. 65 pst. av alle i aldersgruppen 13 til 19 år bruker nå nettet regelmessig, mens i aldersgruppen 40 til 59 år brukte 27 pst. nettet regelmessig. Andelen i aldersgruppen 20-39 år var på 47 pst., mens de over 60 år utgjør kun ca. 4 pst.

40 pst. av alle menn og 25 pst. av alle kvinner oppgir å ha benyttet Internett siste 30 dager. Differansen mellom kvinner og menn sin Internettbruk har i de månedlige målingene siste år ligget på mellom 13 og 19 pst., med andre ord er det en signifikant kjønnsforskjell i bruken.

Fordelt på utdanning bruker gjennomgående ca. 50 pst. med universitets- og høyskoleutdannelse Internett regelmessig, mens om lag 25 pst. med grunnskole eller videregående skole som høyeste utdannelse bruker nettet regelmessig.

Selv om man ikke kan trekke bastante konklusjoner på grunnlag av dette materialet, ser det ut til av det er klare forskjeller mhp. geografi, alder og utdanning. Konsekvensen av dette er en skjevhet i hvem som benytter seg av Internett. Denne skjevheten kan forsterke ulikheter mellom grupper i befolkningen dersom handel på Internett gir tilgang til enklere, bedre og rimeligere tilbud og tjenester.

Det å gi tilgang til Internett gjennom skole og bibliotek og andre steder der folk ferdes, kan bidra til at elektronisk handel blir tilgjengelig for flere. Men fortsatt er det et stykke igjen før Internett blir allemannseie, og like lett tilgjengelig som eksisterende medier. Utfra en fordelingspolitisk synsvinkel vil tilgang gjennom skole og utdanning være viktig, bl.a. for at alle skal få de nødvendige ferdigheter til å kunne håndtere elektronisk handel og Internett, og ikke minst forholde seg kritisk og selvstendig til Internett som medium for reklame og ved netthandel.

Mens det synes å være liten grunn til å bekymre seg for ungdommen, er det betenkelig at en så lav andel av eldre, og til dels også middelaldrende, er brukere av Internett. Det arbeid som er igangsatt gjennom Eldres IT-forum, bl.a. med opplæring av eldre gjennom lokale tilbud og mobilisering av lokale eldreråd i en innsats, vil fortsatt være viktig og kan bidra til å øke andelen av eldre Internettbrukere.

Regjeringen vil følge fordelingseffektene av økt bruk av elektronisk handel og vurdere behovet for tiltak som kan motvirke økte skiller som følge av ulikheter i tilgang til Internett.

9.8 Kan god ivaretakelse av sosiale og samfunnsmessige hensyn bli et konkurransefortrinn for norske aktører?

På en rekke områder finner man regler om «god skikk», for eksempel «god regnskapsskikk», «god advokatskikk», m.m. Slike bestemmelser kan finnes i lovgivning, og de kan finnes i interne regler. I den grad en lov refererer til «god skikk», vil bransjenormer fastsatt av bransjeorganisasjoner kunne gi retningslinjer for hvordan lovbestemmelsene i praksis skal anvendes.

Det finnes en del eksempler på at det fra myndighetenes side kreves at en bransje skal komme frem til en hensiktsmessig og fungerende selvregulering, og hvor man truer med å gripe inn med lovgivning dersom dette ikke skjer. I England og USA, hvor selvregulering i form av «codes of conduct» er mer utbredt og har en lengre tradisjon enn i Norge, finnes flere eksempler på dette. Også i EU brukes denne fremgangsmåten.

En av hovedkonklusjonene på OECDs ministerkonferanse om elektronisk handel i Ottawa oktober 1998 var at næringslivet fortsatt må spille en nøkkelrolle i utvikling og implementering av løsninger på en rekke sentrale områder av betydning for utvikling av elektronisk handel, og samtidig anerkjenne og ta i betraktning grunnleggende samfunnsinteresser, økonomiske og sosiale mål og arbeide nært sammen med myndighetene og andre aktører.⁸⁷5

Vi har sett at IT-bransjen har tatt utfordringen og har bidratt med teknologi og løsninger på enkelte av utfordringene, bl.a. verktøy for filtrering og rating av nettsteder og teknologi for å beskytte personopplysninger.

Også i Norge har vi gode erfaringer med en engasjert IT-bransje som viser forståelse for viktige samfunnsinteresser og hensyn, og som er interessert i å bidra til konstruktive løsninger for å håndtere utfordringer som elektronisk handel reiser i forbindelse med bl.a. personvern og forbrukervern.

På et tidlig utviklingstrinn kan selvregulering på enkelte områder være et interessant alternativ til lovregulering og gi muligheter for en smidig tilpasning. Eksempelvis kan man starte med selvregulering, og hvis det ikke fungerer, så regulerer man med lov. Noen fordeler med en tilnærming basert på selvregulering, dvs. regulering ved markedsaktørene selv, kan være at aktørene vet best hvor skoen trykker. De er best i stand til å identifisere endringsbehov i en dynamisk verden og endringer ved selvregulering kan skje raskere enn ved lovregulering. Med andre ord kan selregulering være et interessant grep på områder der utviklingen er rask og dynamisk, og der tradisjonelle tilnærminger synes å være lite effektive. Videre er det ikke usannsynlig at erfaringene fra selvregulering på et område, vil være en viktig erfaringsbasis for lovarbeidet dersom det senere er aktuelt å lovregulere området.

Et viktig spørsmål er hvordan samspillet mellom offentlig regulering og selvregulering bør være og om man kan se for seg en fordeling mellom myndighetsregulering og bransjens egne ordninger gjennom en form for samregulering («ko-regulering»). På de områder der det er aktuelt med et slikt samarbeid, vil det være et myndighetsansvar å formulere de mål som skal nås, mens næringslivet gjerne kan komme opp med løsninger for å nå målet.

Dersom det legges opp til ordninger for selvregulering, er det en fare for at mindre aktører pga manglende ressurser ikke vil makte å delta i utformningen av reglene. Dermed kan de resurssterke aktørene komme i en særstilling, noe som kan være til ulempe for mindre og svakere aktører på markedet, og i sin tur lede til en vridning i konkurransen. Dette er en form for skjevhet man bør være oppmerksom på.

I Norge med små og oversiktlige forhold har vi kanskje allerede i utgangspunktet en selvjustis, særlig når det gjelder handel og elektronisk handel, som på den ene side tilsier at behovet for særlige tiltak ikke er så stort. Men på den annen side kan det være ønskelig å få frem hva «god forretningsskikk» på de elektroniske markedet i Norge er. Kan det gjennom bransjenormer etableres standarder som gjør at man i Norge vil tillate en-til-en markedsføring og behandling av personopplysninger, fordi bransjenormene bidrar til å gi høy grad av sikkerhet? Kan det å ha «.no» i nettadressen utvikles til å bli oppfattet internasjonalt å være et «kvalitetsstempel», bl.a. fordi det er strenge kriterier og stilles krav til virksomheter før de får etablere seg i Norge? Regjeringen vil i dialog med aktørene drøfte nærmere hvordan norske aktører gjennom en ansvarlig samfunnsbevisst holdning kan skape seg fortrinn på den globale elektroniske markedsplassen.