7 Tilstrekkelig mange brukere

Elektroniske markedsplasser trenger både kjøpere og selgere. Begrunnelsen for å ta i bruk elektronisk handel kan være å kutte kostnader, øke kvalitet og tilgjengelighet og møte konkurransen. Aktører utvikler løsninger og investerer i å utvikle markedet utfra forventninger om avkastning på lang sikt. Innovatører uten langsiktige eiere har fått problemer da det tar tid å få aksept for nye former for handel og samhandling. I utgangspunktet er dette en utvikling som til enhver tid skjer i markedet uten medvirkning fra myndighetene.

Et myndighetsengasjement på dette området må derfor begrunnes med at man enten mener at det er behov for ekstra drahjelp for å høste de samfunnsøkonomiske fordelene av elektronisk handel, at tempoet på et område som er viktig nasjonalt sett er for lavt, eller at det er betydelige gevinster å hente for offentlig sektor isolert sett. I dette kapittelet presenteres den politikk Regjeringen vil føre for å få flere til å ta i bruk elektronisk handel i offentlig sektor og i næringslivet.

7.1 Elektronisk handel i offentlig sektor

Regjeringen ser et stort effektiviseringspotensial i offentlig sektor ved bruk av elektronisk handel i innkjøpsvirksomheten. Offentlig forvaltning som stor innkjøper av varer og tjenester, vil kunne gi drahjelp med ringvirkninger i næringslivet. For at næringslivet skal finne det interessant å utvikle løsninger for elektronisk handel, også i distriktene, må det være et marked for produktene. Det offentlige kan lede an i dette markedet og være en krevende kunde som etterspør nye effektive løsninger for drift av kommuner, fylkeskommuner og det offentlige tjenestetilbudet ellers. Regjeringen mener dette vil være det viktigste konkrete tiltaket som det offentlige kan iverksette for å fremme elektronisk handel i Norge.

Program for elektronisk handel i offentlige innkjøp

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i 1998 tatt initiativ til en flerårig satsing på elektronisk handel i offentlige innkjøp. Det planlagte programmet skal bl.a. være en oppfølging av programmet for statlige innkjøp som løp i årene 1994-1996, der formålet bl.a. var å effektivisere og profesjonalisere den statlige innkjøpsvirksomheten.

Forslag til programsatsing forelå i januar 1999 og har vært på en bred høring. Høringsinstansene uttrykker gjennnomgående tilfredshet med initiativet og mener at tidspunktet er riktig samt at målgruppene er modne for iverksettelse av et slikt program. Det er stor enighet om det generelle innholdet i programmet og om dets varighet.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeider med sikte på å initiere programmet i løpet av våren 1999.⁷⁴1

Programmet foreslås å gå over 5 år (1999-2003) med en total ramme på 20,6 mill. kr. til sentrale stimuleringsmidler, og skal omfatte et strategisk og et operativt nivå, med henholdsvis løsning av felles problemstillinger og utprøving av konsepter i praksis. Målgruppen for programmet er statlig og kommunal forvaltning, inklusive forsyningssektoren og skal gjennomføres i samarbeid med kommunesektoren. Programmet vil også rette seg mot leverandørindustrien og IT-leverandører, som utvikler løsninger for elektronisk handel.

Enhetlige og klare krav til leverandørene

I en satsing på elektronisk handel må offentlig sektor opptre tydelig og koordinert overfor leverandørene. Dette kan innebære felles krav til bruk av standardiserte elektroniske meldinger og spesifikke fremgangsmåter som leverandørene må følge for å handle med offentlig sektor elektronisk.

Et drastisk krav ville være å kreve at leverandørene skal være i stand til å handle elektronisk for å kunne levere til offentlige etater. Et slikt krav vil kunne virke diskriminerende på bedrifter, særlig små og mellomstore, som av ulike årsaker ikke ville være i stand til å innfri det. Resultatet kan imidlertid bli det stikk motsatte dersom kravene til elektronisk samhandling fra offentlig sektors side legges på et slikt nivå at alle typer bedrifter kan følge med. Statistikker forteller oss at norske bedrifter i stadig større grad skaffer seg Internett-tilknytning,⁷⁵2

noe som er en minimums forutsetning for å kunne samhandle elektronisk. Dersom det offentlige legger listen lavt på «minimumsløsninger» kan også små og mellomstore bedrifter innfri kravet. En slik tilnærming vil kanskje være det mest virkningsfulle med hensyn på å utvikle norsk leverandørindustri og bidra til at elektronisk handel blir tatt i bruk. Elektronisk handel gir også småbedrifter mulighet til å kunne være med på store anbud, gjennom nettverkssamarbeid på elektroniske markedsplasser.

Regjeringen vil sette enhetlige og klare krav til leverandørene med tanke på rask innføring av elektronisk handel ved offentlige innkjøp. Kravene bør differensieres slik at også små og mellomstore bedrifter kan forholde seg til dem. Regjeringen vil iverksette prosjekter der ulike former for elektronisk handel med det offentlige prøves ut.

Gevinstrealisering

Ved en satsing på elektronisk handel i offentlig innkjøp må en stille seg spørsmålet om det er store eller små offentlige virksomheter som tjener mest på elektronisk handel. Ut fra det totale gevinstrealiseringspotensial er det sannsynlig at det er satsing i store, sentrale virksomheter som vil gi størst uttelling. Den andre siden av medaljen er de manglende utviklingsmuligheter for små, desentraliserte offentlige virksomheter, bl.a. mange kommuner. Satsing der vil innebære større offentlige utlegg og en heller langsiktig mulighet for direkte gevinster. Gevinster knyttet til utvikling av lokal leverandørindustri kan oppveie dette, men da vil gevinstene ikke synes på offentlige budsjetter, kanskje tvert om. Lokale leverandører vil imidlertid kunne få økt kompetanse på området og økt konkurranseevne. Det kan også være snakk om utvikling av nye produkter som til og med kan bli en eksportvare.

Gevinstpotensialet ved effektivisering av offentlige innkjøp kan ligge på mellom 4 og 20 mrd kroner årlig med dagens omfang av anskaffelsene. Gevinstene kan komme som følge av lavere priser på innkjøpte varer og mer effektive innkjøpsprosesser, særlig sistnevnte. Det er imidlertid flere måter å ta ut slike gevinster på:

1. Kvalitetsheving eller kvantitativ kapasitetsheving

2. Kostnadsreduksjoner

Kostnadsreduksjoner kan innebære at personalet som til nå har utført innkjøpsrelaterte oppgaver, blir overflødig. Det vil da være et spørsmål om slik personale kan overføres til andre oppgaver eller om en skal ta gevinsten ut direkte gjennom bemanningsreduksjon. Der innkjøpsoppgaver ble tillagt «kjernepersonalet», vil slik direkte gevinstuttak ikke være mulig. Videre vil det også variere hvilken type gevinstuttak som er mulig avhengig av hvilken fase i en innkjøpsprosess som settes i fokus. Fokusering på rutiner knyttet til faktura/betaling vil f. eks. gi størst mulighet for kostnadsreduksjoner, mens fokus på anbud/bestilling begrenser muligheten for direkte gevinster.

Dersom en velger å ta ut gevinster ved f. eks. å redusere budsjetter til en etat, må en være klar over konsekvensene: Avhengig av hvor stor budsjettreduksjonen vil bli, kan dette medføre samme eller lavere kvalitetsnivå ved etatens tjenesteyting, mens dette kunne blitt forbedret dersom etaten fikk beholde hele eller deler av gevinsten selv. Realisering av gevinster ved økt servicegrad i kjernevirksomheten vil kunne gi de nødvendige incentiver for etatene til å ta elektronisk handel i bruk, men realisering av slike gevinster avhenger av omstillings- og omorganiseringsevnen i den enkelte virksomhet.

Regjeringen vil gjennomføre en satsing på elektronisk handel i offentlig sektor som favner bredt, og det skal legges vekt på kompetanseøkning på alle nivåer i forvaltningen. Små enheters behov må ikke glemmes samtidig som gevinstpotensialet i store etater bør kunne realiseres. Regjeringen vil stimulere lokale leverandører til å engasjere seg i den offentlige satsingen for derigjennom å oppnå økt kompetanse og konkurranseevne på sikt. Det skal fokuseres på alle faser av anskaffelsesprosessen i en satsing på elektronisk handel i offentlig sektor, for at målet om kvalitetsheving skal oppnås. Regjeringen mener omfattende bruk av elektronisk handel likevel vil føre til nettobesparelser og på sikt kunne redusere innkjøpsbudsjettene.

Samordning og organisering

En satsing på elektronisk handel kan tilsi økt utnyttelse av bl.a. rammeavtaler som virkemiddel og større samordning av offentlig innkjøpspraksis. Dette kan innebære en inngripen i virksomheters linjeansvar for egen forsyning. Uten slik samordning vil tilrettelegging av fellesløsninger og felles tilbud for innkjøp kunne ha begrenset virkning. For å sette tilstrekkelig fokus på effektiv intern logistikk, kan det være nødvendig med sentrale retningslinjer, eksempelvis vurdere pålegg om bruk av felles rammeavtaler på avgrensede områder og pålegg om å ta i bruk IT-baserte innkjøps- og logistikksystemer. Dette må imidlertid gjøres med varsomhet. Historiske erfaringer med sentraliserte innkjøp er meget blandede.

Et viktig spørsmål er organisering av samordningsoppgaver. For å dekke både statlig og kommunal forvaltning (dersom man ønsker å samordne praksisen på tvers av forvaltningsnivåer) vil det være behov for et organ som kan henvende seg til begge målgrupper. Den pågående prosessen for å avklare fremtidig organisering av Statens forvaltningstjeneste, vil ha relevans for dette spørsmålet. Regjeringen mener et felles organ for samordning av offentlig innkjøpspraksis, med muligheter til å gjennomføre koordinerende tiltak, vil gi et godt utgangspunkt for gjennomføring av en satsing på elektronisk handel i offentlig forvaltning. Dette bør imidlertid baseres på frivillig deltakelse fra etatene.

7.2 Elektronisk handel i næringslivet

Regjeringen mener at effektiv utnyttelse og anvendelse av IT vil styrke næringslivet. Elektronisk handel og forretningsdrift er et av de viktigste anvendelsesområdene med stor betydning for effektiviseringen og konkurransekraften til alle bedrifter. Bedrifter som allerede har tatt i bruk elektronisk handel med sine underleverandører, har så langt erfart at det først og fremst er de større aktørene som er i stand til å møte kravene. Effektivisering av forsyningslinjene med tradisjonell edi er kostnadskrevende og derfor kun lønnsomt der det er store volumer kombinert med høye krav til leveringspresisjon. Slike systemer integreres med interne systemer i virksomhetene. Det er derfor en forutsetning at IT allerede er basis for forretningsvirksomheten, noe som ikke er tilfelle for alle bedrifter.

Deler av det offentlige virkemiddelapparatet har som oppgave å stimulere til økt anvendelse av IT i små- og mellomstore bedrifter og styrke nettverksbyggingen blant bedrifter, særlig i distriktene. For at elektronisk handel skal stimulere til økt verdiskapning i distriktene, må den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken legge til rette for utvikling av arbeidsplasser i små- og mellomstore bedrifter, blant annet ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi.

De fleste bedrifter er både tilbydere som underleverandører eller til sluttbruker, og kjøpere av varer og tjenester, og inngår i verdikjeder der de handler og samhandler med andre virksomheter. I det følgende legges begge perspektivene til grunn.

Norges forskningsråd

Norges Forskningsråd er myndighetenes viktigste organ innenfor næringsrettet forskning. Forskningsrådets program for nasjonale informasjonsnettverk (NIN) omfatter pilotprosjekter innenfor bl.a. effektiv transport, veiinformatikk og maritim IT. Gjennom pilotprosjektene er det i samarbeid mellom brukere, programvareutviklere og tjenestetilbydere etablert nye nettverksløsninger. NIN-programmet har også pilotrosjekter på mer tverrgående områder som telependling, elektronisk handel, infrastrukturkrav til informasjonsnettverk og lokale informasjonsnett i utvalgte kommuner for utvikling og demonstrering av bl.a. overføring av ekspertise og kompetanse via nett. Programmet gir økonomisk støtte til etablering av informasjonsnettverk hvor elektronisk handel inngår og til aktiviteter som løser problemer knyttet til elektronisk handel i informasjonsnettverk. Programmet gir også faglig støtte i utformingen av prosjekter. Forskningsrådet er i ferd med å oppsummere en del av erfaringene fra nettverkssatsningene.

Forskningsrådets program for tjenesteyting over informasjonsnett (TYIN), er engasjert i FoU rettet mot nye handels- og distribusjonsformer og nettbasert tjenesteyting med en rekke konkrete forskningsprosjekter, både med bedrifter og forskningsinstitusjoner som initiativtakere. Programmet forsøker å øke kunnskapsutviklingen omkring elektronisk handel gjennom stadig å oppmuntre næringslivet til å initiere forskningsbaserte prosjekter. En rekke større kommersielle aktører har eller har hatt prosjekter finansiert av TYIN-programmet, og disse inngår også i programmets nettverk av samarbeidspartnere. Programmet er interessert i å støtte utviklingen av elektronisk handel og vil kunne være med å finansiere prosjekter. Regjeringen vil videreføre satsingen på nasjonale informasjonsnettverk og tjenesteyting over informasjonsnett, og styrke koblingen mellom disse og de bransjerettede initiativene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, også på regionalt nivå og vurdere om de kan gi opphav til nye initiativer.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har de siste årene økt sin satsing på utvikling og anvendelse av IT i næringslivet, blant annet gjennom programmet for Bransjeorienterte IT-prosjekter for effektiv forretningsdrift (BIT) som startet opp i 1994. BIT-programmet har som formål å bidra til utvikling og implementering av nye programvareløsninger tilpasset ulike bransjers behov. Programmet omfatter 14 ulike bransjer som i samarbeid med programvareleverandører utformer felles kravspesifikasjoner for IT-løsninger bransjen har behov for. De økonomisk resultatene har så langt vært svært gode. BIT-programmet bidrar til å bringe virksomhetene opp på det minimumsnivå som kreves for at de skal kunne ta i bruk elektronisk handel.

Men BIT-programmet har så langt ikke omfattet krav til løsninger for elektronisk handel med underleverandører og kunder. Utforming av krav til slike løsninger vil gjøre verdikjedebetraktninger nødvendige. Disse bør ikke være for snevre, men inkludere de aktører som virksomhetene i en bransje samhandler med, med andre ord det nettverk av aktører som samhandler i en bransje eller sektor.

Effektive transaksjoner mellom de ulike leddene i en slik total verdikjede fra produsent til sluttbruker forutsetter at varene kan identifiseres entydig. Krav til varenummerhåndteringen i handelssystemene bør derfor standardiseres, og det bør tas initiativ til harmonisering av varenummersystemene. Utvikling og etablering av felles leverandør- og produktnøytrale vareregistre kan effektivisere intern administrasjon og logistikk og forenkle bestillings- og leveringssystemer i verdikjeder og understøtte den elektroniske forretningsdriften.⁷⁶3

Den store utbredelsen av Internett i næringslivet har senket terskelen for å ta i bruk elektronisk handel og åpner for at tradisjonelle edi-systemer kan suppleres med interaktive løsninger for innkjøp. Ved å innføre interaktive handelssystemer for sine kunder kan feilraten ved bestilling reduseres til et minimum, samtidig som spesifikasjon og bestillinger blir enklere for kunden. Elektronisk handel kan gi små og mellomstore bedrifter helt nye muligheter til å nå et større marked på en kostnadseffektiv måte. En stor del av fastlands-Norges aktivitet skapes av små- og mellomstore bedrifter, og det er derfor viktig at Norge er i forkant på dette området. Dette gjelder spesielt nettverksløsninger som kan redusere ulempene ved bedriftens størrelse og geografiske avstander.

Hvis bedriftene kan utnytte teknologien innovativt og skape nye handelskonsepter, kan de hevde seg i konkurransen med mer veletablerte bedrifter. Nye produkter og ny teknologi utvikles ofte først i små, innovative bedrifter. Det kan samtidig være krevende å vurdere kvaliteten, risikoen og de kommersielle mulighetene i slike prosjekter, bl.a. fordi det er nødvendig med innsikt i og kunnskap om et område som er i rivende utvikling. Det er behov for risikovillig kapital til nyetableringer og utviklingsprosjekter. I den forbindelse kan det være behov for mer informasjon om hva slags aktører som kan ha interesse av å investere i slike prosjekter.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond vil bli bedt om å vurdere hvordan utvikling av krav til løsninger for elektronisk handel og samhandling bør integreres i de felles bransjeløsninger som utvikles i BIT-programmet. Regjeringen vil blant annet gjennom ordningene med risikofinansiering, arbeide for at flere nyskapningsprosjekter kan bli realisert. Virkemiddelapparatet bør gjøres bedre i stand til å vurdere prosjekter for nye elektroniske handelsløsninger.

Distriktsrettede initiativ og tiltak

Det finnes flere virkemidler som støtter opp om kunnskapsintensive bedrifter i distriktene. Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond har programmer som retter seg mot generell kompetanseheving i bedrifter. Prosjektet «Næringshager» i regi av Selskapet for industrivekst (SIVA), er ment å huse nye og etablerte bedrifter som er kompetanseintensive, utviklingsrettede og har en lokal forankring. Elektronisk handel kan være et aspekt ved virksomheten i slike bedrifter. Programmet «Kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting» er rettet mot bedrifter som tilbyr tjenester som nettopp kan være meget godt egnet for elektronisk handel.

For småbedrifter i distriktene vil tiltak rettet mot nettverksbygging og samarbeid være et viktig aspekt ved elektronisk handel. Elektronisk handel kan effektivisere og formalisere samarbeid mellom bedrifter lokalt og mellom bedriftene innen de samme næringene. Dette kan gjøre næringslivet mer robust og fleksibelt og sikre leveringsdyktighet ved større kontrakter.

For å skape gode fagmiljø for elektronisk handel og forretningsdrift i distriktene er det viktig å bygge ut lokale ressurssenter, som for eksempel næringshager, som kan kombinere kompetanse, infrastruktur og fagmiljø. Slike resurssenter vil kunne utgjøre «kjernen» i et nettverk av produsenter slik landhandleren var tidligere (sml. våre dagers husflidsproduksjon). Elektronisk handel vil f.eks. kunne tas i bruk mellom små selvstendige produsenter og en «elektronisk landhandler», som markedsfører og leverer varene videre på den globale elektroniske markedsplassen og derved koordinerer og realiserer verdier på vegne av de lokale produsentene. Et slikt system vil bygge på tillit mellom aktørene og nærhet mellom produsentene og koble det lokale til det globale markedet. Dette kan vise seg å være en viktig forutsetning for at elektronisk handel skal få allmenn anvendelse. Regjeringen ønsker å fremme distriktene som attraktive bostedsalternativer for ungdom og mener elektronisk handel kan åpne for nye former for samhandling og arbeidsplasser i distriktene og være et virkemiddel i distrikts- og regionalpolitikken.

7.3 Elektronisk innrapportering til offentlig sektor

Forvaltningen og næringslivet samhandler ikke bare gjennom kjøp og salg av varer og tjenester. Offentlig forvaltning opptrer overfor bedriftene f. eks. i myndighetsroller og stiller bl.a. krav til innrapportering av opplysninger. I forbindelse med eksport og import må varer tollklareres, og ved handel påløper merverdiavgift som skal avregnes. Utveksling og bearbeiding av informasjon er ressurskrevende og kan effektiviseres bl.a. ved bruk av elektroniske informasjonskanaler. Dette vil også heve kvaliteten på den informasjonen som anvendes i beslutningsprosesser både i den enkelte bedrift og i offentlig forvaltning. Infrastrukturen som tas i bruk for elektronisk handel, kan også benyttes til elektronisk innrapportering og vice versa, og følgelig vil innføring av elektronisk innrapportering bidra til å øke antall mulige brukere av elektronisk handel og forretningsdrift.

Norsk offentlig forvaltning har tradisjon for å være desentralisert. Både det faglige ansvaret og ansvaret for virkemiddelbruken i oppgaveløsningen er i stor grad lagt til den enkelte sektor og virksomhet. Derfor har den enkelte sektor og virksomhet ansvaret for å utnytte informasjonsteknologien i oppgaveløsningen innenfor de respektive ansvarsområder. Felles strategier og tverrsektorielle tiltak skal imidlertid bidra til en tilstrekkelig koordinering på strategisk viktige områder. Dette gjelder ikke minst på området elektronisk innrapportering og datautveksling. Der offentlige etater kommer inn som tredjepart i forbindelse med en handel, bør transaksjonene så langt det er mulig kunne utføres elektronisk.

I Næringsmeldingen (St meld nr 41 (1997-98)) slås det fast at innrapportering fra næringslivet skal kunne foregå ved hjelp av enkle og minst mulig ressurskrevende metoder. Dette følges opp i Arbeids- og administrasjonsdepartementet sin handlingsplan for tverrsektoriell IT-utvikling i staten 1999-2001 og i Regjeringen sin handlingsplan for små bedrifter. Her er det et uttalt mål at alle statlige etater skal være «på nett» innen utgangen av år 2000, og kunne motta data elektronisk innen utgangen av år 2002.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet vil i løpet av første halvdel av 1999 igangsette et flerårig tverrsektorielt program for innrapportering til det offentlige, datautveksling innad i offentlig forvaltning og felles strategier og tiltak for bedre utnyttelse av offentlig informasjon og data. Programmet, som i første omgang strekker seg over tre år, skal følge opp eksisterende utviklingsarbeid, fange opp felles utviklingsbehov og initiere tiltak og felles prosjekter for å imøtekomme disse. Programsatsingen vil være rettet mot organisatoriske, administrative, teknologiske og rettslige utfordringer knyttet til elektronisk datautveksling og innrapportering. En egen prosjektgruppe vil bli opprettet for å initiere og stimulere konkrete prosjekter som tilrettelegger for elektronisk innrapportering i enkeltetater.

Nødvendig infrastruktur for innrapportering og samhandling med offentlig sektor er i det vesentlige på plass i dag, ikke minst gjennom utbredelsen av Internett. Det vil imidlertid være behov for tilpassede løsninger for elektronisk innrapportering avhengig bl.a. av datamengde, utvekslingsfrekvens og antall avhendere. Mens innrapportering av data «direkte» mellom to datasystem krever større grad av struktur og hyppighet for å være kostnadseffektiv, vil interaktive elektroniske skjema være kostnadseffektivt i langt flere tilfeller. Løsningsvalg må gi gevinst både for avsender og mottaker. For å få til gode løsningsvalg må offentlig forvaltning koordinere seg internt på tvers av sektorer og organisatoriske skiller og samarbeide eksternt med næringslivet i utviklingen av løsninger for elektronisk innrapportering og datautveksling. Sektor- og virksomhetsspesifikke løsninger for elektronisk innrapportering kan medføre inkompatible løsninger, noe som kan medføre uforholdsmessige store administrative utgifter og investeringskostnader for næringsliv og publikum. Gjennom Forvaltningsnettsamarbeidet⁷⁷4

planlegges det rammeavtaler for elektronisk datautveksling og elektroniske skjema. Dette vil kunne bidra til valg av kompatible teknologiske løsninger som gir en ønsket standardiseringseffekt.

Regjeringen vil arbeide for at alle offentlige myndigheter som har en tredjepartsrolle i forbindelse med en elektronisk handel, skal kunne samhandle elektronisk med næringslivet. Der det er nødvendig vil regelverket endres slik at elektronisk kommunikasjon er fullt ut akseptert og likestilt med eksisterende alternativer. Regjeringen vil arbeide for å utvikle både automatiserte og interaktive løsninger for innrapportering fra næringslivet til offentlige etater. Eksisterende og nye prosjekter for elektronisk innrapportering må samordnes tilstrekkelig for å sikre enhetlige løsninger.

7.4 Forbrukerhandel på nett

Den forbrukerrettede elektroniske handelen er av betydelig mindre omfang enn bedriftsrettet elektronisk handel. Undersøkelser viser at yngre mennesker og kjøpesterke grupper er dominerende brukere. Det ser ut til at det er tre faktorer som har betydning for forbrukerhandelen: for det første hvor lett det er å få tilgang til de elektroniske markedsplassene, og der dyrt og komplisert utstyr er et hinder; for det andre hvor lettvint det er å handle elektronisk og hvilke fordeler det har i form av utvalg, besparelser, underholdning osv; og for det tredje hvor tilpasset den individuelle handlende tilbudet er. Det er behov for å utvikle mer kunnskap og innsikt i handlemønstre, brukerpreferanser og hindringer for elektronisk handel.

Veksten i deler av forbrukermarkedet er imidlertid rask, og kan gi endringer som medfører at det er nødvendig å vurdere tiltak mhp enkelte brukergrupper. Under Eldres IT-forum er det bl.a. igangsatt tiltak som skal bidra til at flere grupper blir i stand til å ta i bruk de elektroniske markedsplassene. Regjeringen vil følge utviklingen i forbrukermarkedet, men anser det ikke å være aktuelt å iverksette særskilte tiltak for å påvirke forbrukere til å handle elektronisk.

7.5 Omsetning av opphavsrettslig vernede produkter via nett

Opphavsrettslig vernede produkter har tradisjonelt blitt distribuert i form av fysiske eksemplarer som skrifter, malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst, kunsthåndverk, disketter eller CD-ROM med dataprogrammer, videokassetter og CD-plater med musikk osv. For opphavsrettslig vernede produkter er det ofte karakteristisk at det er innholdet og ikke bæreren som er hovedytelsen. Eksempelvis er det programvaren og ikke CD-ROM-platen eller disketten som er det sentrale.

Dessuten har det lenge vært mulig å distribuere slike produkter som digitale ytelser. Markedsføring, avtaleslutning, betaling og levering av slike digitale ytelser har kunnet skje via nett. Lovgivningen på området er heller ikke til hinder for slik elektronisk handel. Følgelig har det ligget vel til rette for å omsette opphavsrettslig vernede produkter via nett. Mange slike produkter distribueres eller er tilgjengelig på annen måte via nett i dag. Omsetningen av dem - kjøp og salg - har imidlertid ikke tatt av. Riktignok har markedet endret seg etter hvert som man har tatt i bruk informasjonsteknologien, men ikke på langt nær så mye som potensialet skulle tilsi. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvorfor omsetningen av digitale ytelser ikke fungerer bedre enn den gjør i dag. Dette kan sees i lys av minst tre forhold. Det ene er administrasjonen av rettigheter, såkalt rettighetsklarering.⁷⁸5

Det andre er selve leveringen av opphavsrettslig vernede produkter, herunder en eventuell overgang fra en tradisjonell kjøpssituasjon til en lisensieringssituasjon. Det tredje er kontrollen med utnyttelse av vernede verk.

Karakteristisk for dagens elektroniske handel med opphavsrettslig vernede ytelser er at leveringen ikke skjer via nett. Den høyteknologiske varianten av tradisjonell postordre hvor man bestiller gjennom nett og ytelsen distribueres gjennom en annen distribusjonskanal, typisk posten, er imidlertid økende. Eksempler er Boxman og Akers Mic, som begge har hatt suksess med nettsalg av CD-plater m.v. Spørsmålet er hvorfor nettopp denne varianten er økende når distribusjon via nett er rimeligere enn distribusjon gjennom andre kanaler.

Bransjens tilbakeholdenhet, som må antas å være av midlertidig karakter, henger sammen med risikoen for misbruk av produktene som leveres. Et eksempel er MP3-filene. MP3 er en programvare som gjør det mulig å kopiere og komprimere musikkfiler, sende dem over Internett og spille dem av på PC eller egne MP3-spillere. Programvaren har i stor fart spredt seg verden over, og ført til at bransjen ser sitt inntektsgrunnlag truet. Dette har igjen resultert i et omfattende samarbeid om piratsikker teknologi.

Et annet eksempel er usikkerheten rundt transaksjonens karakter og mulighetene for å kontrollere at lisensavtaler etterleves og håndheve avtalebrudd. Dersom brukeren selv laster ned filer fra Internett, står man overfor en annen transaksjon enn tradisjonelt detaljsalg. Brukeren får ikke levert et eksemplar fra leverandøren. Det som skjer er at den digitale informasjonen stilles til disposisjon slik at brukeren kan få kopiert den via nettet. Brukeren kjøper ikke et eksemplar, men fremstiller et eksemplar hos seg selv i kraft av en lisensavtale, og driver altså en form for lisensproduksjon. Den rettslige reguleringen kan altså være avhengig av medium og leveringsmåte for ytelser som de fleste vil oppleve som identiske.

Brukernes tilbakeholdenhet henger dels sammen med manglende mulighet til å få undersøkt varen, risikoen for å ikke få det som det er avtalt og betalt for og for dårlig sikkerhet ved betalingstransaksjonen. Videre må man anta at ikke alle digitale ytelser kan erstatte fysiske eksemplarer. Eksempelvis vil en bok kunne leses på skjerm. Flere brukere vil likevel foretrekke det fysiske eksemplaret, eventuelt lydbok via nett.

Utviklingen av piratsikker teknologi har en side mot et opphavsrettslig vernet produkts tilgjengelighet og dermed balansen mellom rettighetshavernes interesser på den ene side og brukernes interesse på den andre. Også når det gjelder opphavsrettslig vernede produkter som leveres i digital form er det viktig å kunne opprettholde en slik balanse. Der det av samfunnsmessige årsaker er ønskelig å avgrense det opphavsrettslige vern, må dette også tas i betraktning ved eventuell lovregulering av det teknologiske området. For eksempel vil det være illusorisk å tillate kopiering til privat bruk, til bruk for funksjonshemmede og lignende, hvis man på den annen side gjør det straffbart å bryte kopieringssperrer som legges inn i produktet som ønskes kopiert.

7.6 Behov for fakta om utviklingen av elektronisk handel i Norge

Tidligere har det vært vanskelig å påvise direkte samfunnsøkonomiske gevinster med informasjonsteknologi i virksomheter (produktivitetsparadokset). Det ser imidlertid ut til at kombinasjonen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og effektivisering av ekstern samhandling bl.a. i form av elektronisk handel og forretningsdrift, øker nytten betraktelig og gjør produktivitetseffektene tydeligere (SNF Rapport 10/99, OECD 1999). Særlig i bedrift-til-bedrift segmentet vokser elektronisk handel raskt fordi effektene på kostnader og produktiviteten er tydelige. F.eks. kan distribusjonskostnadene ved tjenester reduseres betydelig og delvis flyttes i verdikjeden fra tilbyder til kunde som på sin side i mange tilfeller får bedre og mer tilpassede tjenester (OECD 1999).

Det er imidlertid behov for bedre faktagrunnlag og en nærmere avklaring av de metodiske problemene knyttet til måling av elektronisk handel fordi foreliggende statistikk ikke er god nok. Det er flere årsaker til at det er vanskelig å utarbeide god statistikk over elektronisk handel. For det første finnes det i dag ikke en definisjon av begrepet elektronisk handel som det er enighet om nasjonalt og internasjonalt. Å måle elektronisk handel uten en entydig definisjon er vanskelig. For det andre skjer endringer i markedet for elektronisk handel svært raskt. Statistikk blir derfor fort foreldet. For det tredje er det vanskelig å tallfeste økonomiske størrelser for elektronisk handel. For etablerte bedrifter som tar i bruk elektronisk handel i tillegg til vanlig drift, kan det være vanskelig å skille ut de økonomiske størrelser som skriver seg fra elektronisk handel. Nye bedrifter innenfor elektronisk handel er tilbakeholdne med å gi opplysninger om økonomiske størrelser.⁷⁹6

Videre er det behov for analyser av utviklingen av elektronisk handel og elektroniske markedsplasser i Norge, og en samfunnsøkonomisk analyse av betydningen av elektronisk handel og forretningsdrift i Norge. Særlig er det ønskelig å gjennomføre sektorstudier av elektronisk handel mellom bedrifter, og få frem omfanget av elektronisk handel i form av antall transaksjoner, omsetning, deltakende aktører, antall sysselsatte m.v. Det bør initieres mer forskning på området. Det er også behov for mer systematisk kunnskap om elektronisk handel til forbrukere. Faktainnsamlingen bør gjøres permanent slik at det er mulig å følge utviklingen over tid.

OECD har i 1999 igangsatt arbeid med å utvikle egnede metoder for statistikk for elektronisk handel. Arbeidet pågår i en fast arbeidsgruppe under komitéen for IT-politikk (ICCP-komitéen). Arbeidsgruppen ble etablert i 1998 for å utvikle definisjoner og indikatorer for informasjonssamfunnet. Arbeidsgruppen har nå startet med å definere «elektronisk handel» for å utvikle metoder for å måle omfang og utviklingen. Statistikkarbeidet er i tråd med OECDs handlingsplan for elektronisk handel vedtatt på OECDs ministerkonferanse i Ottawa 1998.⁸⁰7

De første resultatene skal legges frem høsten 1999. Norge er engasjert i arbeidet; bl.a. deltar Statistisk Sentralbyrå og Nærings- og handelsdepartementet.

En annen fast arbeidsgruppe under ICCP-komitéen som arbeider med informasjonsøkonomi, er i gang med en analyse av elektronisk handel mellom bedrifter. Arbeidet er iverksatt med utgangspunkt i OEDCs handlingsplan for elektronisk handel, og er en oppfølging av arbeidsgruppens analyse av sosiale og økonomiske sider av elektronisk handel (OECD 1999). Arbeidsgruppen møtes i Oslo i juni 1999 og vil legge frem rapporten høsten 1999.

Statistisk sentralbyrå har igangsatt et arbeid i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet og aktørene i IT-næringene for å få frem bedre næringsstatistikk. I den forbindelse vil det også bli igangsatt arbeid med å få frem offisiell statistikk for elektronisk handel og andre områder der det er behov for å følge utviklingen i informasjonssamfunnet. Arbeidet vil være nært knyttet til internasjonalt arbeid på området, særlig i OECD og EU, for å sikre internasjonalt sammenlignbar statistikk.

Regjeringen ser behov for offisiell statistikk for elektronisk handel og andre områder der det er behov for å følge utviklingen innenfor informasjonssamfunnet.