4 ... men betydelige boligetableringsproblemer for unge vanskeligstilte og andre utsatte grupper

4.1 Innledning

Førstegangsetablering har tradisjonelt vært et tungt økonomisk løft for den enkelte husholdning. Som vist i kapittel 3 har utviklingen i de avgjørende økonomiske faktorene for etableringsmulighetene bidratt til at etableringssituasjonen generelt sett kan sies å være god. Særlig gjelder dette faktorer som økt sysselsetting og dermed økte husholdsinntekter, lavere renter, bedre kredittilgang og positive forventninger til framtidige inntekter. Selv om prisene har steget betydelig, særlig i de store byene, har ikke prisøkningen vært så dramatisk at det har gjort det vanskeligere å etablere seg.

I dette kapitlet gjennomgås boligetableringssituasjonen for de som har lave inntekter. Særlig gjennomgås situasjonen for unge vanskeligstilte med svak og usikker tilknytning til arbeidsmarkedet eller med trygd som hovedinntektskilde, enslige forsørgere, studenter og innvandrere.

4.2 De som har permanent lave inntekter

Boligpolitikken har i stor utstrekning fordelingspolitiske målsettinger. De selektive boligpolitiske virkemidlene som boligtilskudd, bostøtte og etableringslån sammen med det generelle boligpolitiske opplegget, skal bidra til at også lavinntektshushold bor godt. Det er særlig blant de med lave inntekter at en finner gruppen av vanskeligstilte på boligmarkedet.

SSB har trukket ut en populasjon som består av de som har inntekter under dagens inntektsgrenser for bostøtte (Hansen og Knudtzon NBI 210:97). Inntektsgrensene varierer fra 100 000 kroner for husholdninger med en person og opp til ca 150 000 kroner for en husholdning bestående av fire personer. (Regelverket for bostøtte i 1993). Inntektene er med andre ord svært lave og undersøkelsen omfatter derfor de som har lavest økonomisk evne. Totalt er det 86 408 personer under 67 år som har inntekter under disse grensene. I tabell 4.1 er det gitt en oversikt over det samlede antall personer i populasjonen fordelt på aldersgrupper og fire store byer.

Vi ser at de fleste som har lav inntekt i de fire byene er i aldersgruppen 18-34 år. Denne gruppen utgjør totalt 66 prosent av de med lav inntekt. Det er samlet sett 13 prosent av de med lave inntekter som er i gruppen 50-67 år. Det er en viss forskjell i den aldersmessige fordelingen mellom byene.

Kilde: Kilde: «Lav inntekt og boforhold», prosjektrapport Byggforsk 1997.

Vi ser at både i absolutte tall og i prosent av aldersgruppene 18-67 år er det størst andel lavinntekthushold i Oslo. I prosent utgjør denne gruppen 24 prosent i Oslo, mens den i Drammen utgjør 16 prosent.

Undersøkelsen er trukket fra ligningsregisteret i 1993 og fulgt opp med kontroll av inntekten i 1994. Resultatet av kontrollen er gjengitt i tabell 4.2

Vi ser at det er relativt store forskjeller i inntekter mellom de to årene. Likevel er det slik at gjennomsnittsinntektene i utvalget fortsatt er lave. Vi ser bl a at enslige forsørgere har hatt liten endring i inntekt mellom de to årene, mens det både blant par og par med barn er over 50 prosent som har fått en økning i inntekt som er over inntektsgrensene i bostøtte.

I den videre analysen er utvalget delt i tre undergrupper:

• 1A er i jobb eller studerer og har inntekter over grensen for å få boligtilskudd

• 1B er i jobb eller studerer og har samlet inntekt i 1994 under bostøttegrensen

• 2 er ikke i jobb eller studerer og/eller hadde arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp i 1994 og har inntekter under bostøttegrensen

Det er om lag 40 prosent i gruppe 2, mens 1A og 1B utgjør henholdsvis 35 og 25 prosent. Gruppe 2 kan grovt sett sies å være de «varig vanskeligstilte». I denne gruppen finnes for en stor del enslige og enslige forsørgere og de utgjør hhv 39 og 18 prosent.

Ved en nærmere undersøkelse av de «varig vanskeligstilte» viser det seg at 13 prosent sier de bor bra, 48 prosent oppgir å ha store problemer med hensyn til boligen, mens 39 prosent har visse problemer. Det er i særlig grad trygdede, sosialhjelpsmottakere og innvandrere som kommer dårligst ut. Videre analyse viste at offentlig bostøtte ga et klart utslag som forklaringsfaktor til at de varig vanskeligstilte faktisk bodde bra.

4.3 De som mottar sosialhjelp

I 1996 var det i alt snaut 154 000 personer som mottok sosialhjelp en eller flere ganger. Antall personer som mottar sosialhjelp vil ellers være høyere enn antall klienter, fordi sosialhjelp til familier vanligvis bare er registrert på en person.

Det var sterk vekst i antall mottakere på hele åttitallet. Som det framgår av figur 4.2, har det på nittitallet først vært en stagnasjon i veksten, og de siste få år har det vært en tydelig nedgang.

Hyppigheten av bruken av sosialhjelp i befolkningen synker med økende alder. Dette har flere årsaker. De yngre har generelt vanskelig med å få innpass på arbeidsmarkedet når det er høy ledighet. De unge nyter i mindre grad godt av andre forsørgersystemer som familieforsørgelse (langt færre er gifte) eller trygdeordninger (arbeidsledighetstrygd, alders- og uførepensjon).

Den positive utviklingen på arbeidsmarkedet de senere år har særlig kommet de unge til gode. Vi ser av figuren at økningen i antallet mottakere på slutten av åttitallet i aldersgruppen 20-24 år var langt mindre enn for alle mottakere sett under ett. Hele nedgangen i det totale antall klienter fra 1994 til 1996 skyldes reduksjon i antall klienter i aldersgruppen under 40 år. Fortsatt er imidlertid andelen mottakere av sosialhjelp høyest i de yngste aldersgruppene (8 prosent blant 20-åringene, 6 prosent blant 30-åringene i 1996 mot 2 prosent av 60-67-åringene, 1 prosent blant personer over 67 år).

Vi har ikke grunnlag for å gi en vurdering av i hvilken grad de som har mottatt sosialhjelp i relativt kort tid, bare har midlertidige økonomiske problemer. En del personer som bare har mottatt sosialhjelp i en del av perioden etter 1987, kan ha vært avhengig av andre økonomiske overføringsordninger i den resterende del av perioden. Dette har vi imidlertid begrenset kunnskap om. For en vurdering av dette kreves en forløpsanalyse, og en slik er bare foretatt for aldersgruppen 20 - 24 år. Forløpsanalysen for denne aldersgruppen viser at blant dem som gikk ut av sosialhjelpen og ikke hadde mottatt sosialhjelp på nytt, var det bare en mindre andel som året etter hadde ordinært arbeid (omlag 1/3), og av disse arbeidet en god del deltid. Flertallet var mao avhengige av andre overføringsordninger/familieforsørgelse. Det er imidlertid vanskelig å trekke slutninger av dette med hensyn til situasjonen for andre sosialhjelpsmottakerne.

To grupper dominerer blant dem som mottok sosialhjelp lenge (mer enn 36 måneder) i perioden 1987-93 når vi ser på deres viktigste kilde til livsopphold i 1993: Trygdemottakere (i underkant av 40 prosent) og personer med sosialhjelp som viktigste inntektskilde (47 prosent). Dette kan tyde på at de aller fleste i denne gruppen enten står utenfor arbeidsstyrken eller av ulike årsaker har en helt marginal eller ingen tilknytning til arbeidslivet.

4.4 De som studerer

På oppdrag av Nasjonalt Kontaktforum for læringsmiljø, delfinansiert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, vil SSB foreta en undersøkelse av studenters levekår. Undersøkelsen vil bli lagt fram høsten 1998. En foreløpig vurdering av studenters levekår kan ta utgangspunkt i kostnadsnormen for tildeling av lån og stipend fra Statens Lånekasse for utdanning (SL). Utgangspunktet for kostnadsnormen er botillegg og grunnstøtte, som til sammen er et mål på hvor mye den enslige, borteboende student uten forsørgelsesbyrde kan benytte til bolig og livsopphold pr mnd. I 1997 var kostnadsnormen 6 270 kroner, hvorav botillegget utgjorde 1 980 kroner.

Når det gjelder utgifter til bolig, harmonerer SL sine beregninger med pris på leie i studentboliger. Enkelte steder kan prisen på leie ligge noe over, men det er langt flere steder hvor leien er godt under beregningene for boutgifter i SL. Imidlertid har det private leiemarkedet ellers fått økende betydning som tilbyder av bolig til studenter ettersom studenttallet har økt. Prisene for utleieboliger har de siste årene økt betydelig, og særlig i de store byene.

Boutgifter utgjør en betydelig andel av studenters levekostnader. Det er grunn til å tro at økning i boutgifter påvirker både studenters levekår og studieløp, ved at økning i boutgifter skaper behov for inntekter utover det som mottas som lån og stipend fra SL. I 1995 svarte 30 prosent av forespurte studenter: «Må jobbe ved siden av lån for å klare meg økonomisk» (NIFU rap. 11/97). Antagelsen om at økningen av priser på leiemarkedet fører til vridning av studenters tidsbruk mot mer arbeid og mindre studier bekreftes i undersøkelsen av NIFU. Denne viser at gjennomsnittlige inntekter fra arbeid er klart høyest blant studenter i Oslo, hvor også boutgiftene for studenter er høyest. Gjennomsnittlige inntekter fra arbeid for studenter i Oslo var mer enn 16 prosent over slike inntekter i de andre universitetsbyene i 1995. Sammenlignet med høgskoler ellers i landet var forskjellen 25 prosent. I samme rapport kommer det bl a fram at lønnet arbeid opp til 10 timer pr uke ikke har noen særlig effekt på studieprogresjonen. 1995-studenten bruker i tillegg mer tid på studiene og mindre tid på lønnet arbeid enn 1985-studenten.

Studenter har både en inntekts- og livssituasjon som gjør det rimelig med leie av bolig. Det er vist at 13 prosent av studentene kan nyte godt av tilbud om rimelige studentboliger. Når det gjelder bosituasjonen for øvrig for studenter, finnes det pr i dag ikke et godt nok materiale om dette. Dette er begrunnelsen for at det nå utarbeides en undersøkelse av studenters levekår. Undersøkelsen vil også ta for seg boligsituasjonen og boutgiftene for studenter.

4.5 Nærmere om boligetablering for unge funksjonshemmede

Funksjonshemmede er målgruppe for de fleste av Husbankens ordninger. Som gruppe er funksjonshemmede særlig prioritert når det gjelder låneutmåling, tilskuddsutmåling og bostøtte, jf omtalen i kapittel 7.

Et anslag basert på Boforholdsundersøkelsen 1995 sier at det er omlag 308 000 personer over 15 år med boligrelevant funksjonsnedsettelse. Med boligrelevant funksjonsnedsettelse menes vansker med å bevege seg i boligen, bevege seg ut av boligen, gå i trapper uten besvær, eller greie vask og rengjøring av boligen/leiligheten uten hjelp. Av disse er 176 000 over 60 år. Om lag 2,5 prosent av personene i aldersgruppene 20-29 år og 30-39 år er funksjonshemmet, eller totalt 32 725 personer, hvorav 25 000 er vesentlig bevegelseshemmet. Problemene med slike undersøkelser er at en fanger opp svært mange og registrerer disse som funksjonshemmede.

NBI har imidlertid gjort en undersøkelse blant unge funksjonshemmede tilsluttet Norsk handikapforbund (NHF). En av konklusjonene fra Levekårsundersøkelsen 1995 (Ole Guldbrandsen NBI 1996) er at personer med minst en boligrelevant funksjonsnedsettelse stort sett bor like bra som andre, men at det er en tendens til at de har noe dårligere indikatorer på boligstandard enn andre, fordi særlig unge funksjonshemmede ofte opplever å ha for lite plass og dårlig tilrettelagt bad, WC eller kjøkken. Jo større grad av bevegelseshemning, desto flere er det som har slike problemer.

Videre viser Levekårsundersøkelsen 1995 generelt at yngre personer har dårligere råd enn mer etablerte grupper. Det samme gjelder for gruppen funksjonshemmede. Spørsmålet var om husholdningen hadde problemer med løpende utgifter. I tillegg er gruppene «ikke funksjonsnedsatt» og «funksjonsnedsatt» sammenlignet. Resultatet er gjengitt i tabell 4.3.

Det framgår at det er en relativ klar forskjell mellom de som har minst en funksjonsnedsettelse og de øvrige. Av de med nedsettelse var det 22 prosent av de yngre i 1995 som ofte, eller av og til sier at de har vansker med å klare de løpende utgiftene, og 19 prosent av de eldre. Blant de uten slik nedsettelse er prosenttallene henholdsvis 14 og 7. Blant mottakerne av grunnstønad var det samme tendens, men bare ytterligere skjerpet. Blant de yngre grunnstønadsmottakerne med funksjonsnedsettelse svarer 37 prosent at de har ofte eller av og til har problemer med de løpende utgiftene.

Hvis en ser nærmere på årsakene til problemene, er det naturlig å først se på boutgiftene. Disse er ofte den tyngste utgiftsposten i en husholdnings budsjett. Tabell 4.2 sammenligner boutgiftene for de ulike gruppene beskrevet over.

Tabellen viser at boutgiftene blant de yngre ligger på rundt 4 500 kroner, noe under 4 000 kroner for de eldre gruppene og godt under 2 000 kroner for alderspensjonistene. Spredningen er stor innen gruppene. Det vil si at mange har langt høyere boutgifter enn gjennomsnittet. Det er liten forskjell mellom de med funksjonsnedsettelse og de øvrige. Isolert sett er det derfor ikke boutgiftene som bidrar til at funksjonshemmede i noe større grad enn andre har problemer med de løpende utgiftene. Hovedgrunnen er sannsynligvis at inntektene blant funksjonshemmede er lavere, men også forhold som store utgifter til medisiner, transport og lege er av stor betydning. Samlet inntekt til enslige uføre er på 73 prosent i forhold til de som ikke er uføre. I samlet inntekt inngår ikke skattbare ytelser som bostøtte og annet.

4.6 Nærmere om boligetablering for unge enslige forsørgere

I følge SSBs befolkningsstatistikk for 1997 var det pr 1. januar 1997 124 000 enslige forsørgere i Norge. Om lag 15 prosent av stønadsmottakerne er under utdanning, og om lag 42 prosent av dem er i arbeid. Enslige forsørgere er likevel en sammensatt gruppe og stønadstakerne kan grovt inndeles i tre hovedgrupper ut fra den offentlige støtte de mottar: De som verken er i arbeid eller under utdanning (bare uredusert overgangsstønad), de som er under utdanning (uredusert overgangsstønad, utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn) og de som er i arbeid (redusert overgangsstønad eller bare stønad til barnetilsyn).

Flertallet av de enslige forsørgerne er i arbeid eller utdanning. Det går et skille mellom enslige forsørgere i jobb, og enslige forsørgere som bare lever av offentlig støtte. Det er særlig de sistnevnte som har økonomiske problemer. Noen er stønadsmottakere i en kort periode, mens andre mottar overgangsstønad fra folketrygden i lengre tid. Lange stønadsperioder kan for en del føre til varig yrkespassivitet, liten sosial kontakt og diskvalifisering i forhold til senere yrkesdeltakelse.

Omtrent halvparten av alle enslige forsørgere mottar overgangsstønad. Stønaden skal være midlertidig i overgangen mellom omsorg og arbeid. Samtidig skal det være en støtteordning som gjør det mulig for en enslig å være alene med omsorg for barn. Få har sluttet å motta overgangsstønad på grunn av arbeid. Halvparten av de som mottar overgangsstønad har sosialhjelp i tillegg. Enslige forsørgere bruker også en større del av sin inntekt til boutgifter enn øvrige befolkningsgrupper.

Antallet enslige forsørgere med stønad fra folketrygden har økt med 66,5 prosent fra 1984 til 1994, jf tabell 4.5 Antallet øker fortsatt, men veksten har avtatt betydelig.

Flertallet av aleneforsørgere utgjøres av kvinner, i 1997 over 88 prosent, og de er stort sett unge. For byene er antallet aleneforsørgere som blir anslått å være økonomisk vanskeligstilt om lag 16 000 husholdninger, i Oslo 9 000. Med økonomisk vanskeligstilt menes de som har inntekt under bostøttegrensen. For en enslig forsørger med ett barn er denne grensen en inntekt på 125 000 kroner i året. I Oslo er det registrert 16 000 aleneforsørgere. 56 prosent av aleneforsørgerne i Oslo er økonomisk vanskeligstilte. Andelen er trolig betydelig mindre i mindre kommuner.

Undersøkelser 2 peker i retning av at aleneforsørgere har betydelig vanskeligheter med å finne tilfredsstillende finansieringsmuligheter ved boligetablering. Dette gjelder både privatfinansiering og de kommunale virkemidlene.

Det framgår av tabell 4.5 at nærmere 50 prosent av de enslige forsørgerne leier boligen de disponerer.

4.7 Nærmere om boligetablering for innvandrere og flyktninger

Blant de utsatte gruppene på boligmarkedet, som personer med permanent lave inntekter og personer som er avhengige av sosialhjelp, ungdom og enslige forsørgere, finner vi også innvandrere, inkludert flyktninger. I den grad disse inngår blant de utsatte gruppene på boligmarkedet vil de også ha de samme problemene som norskfødte i samme situasjon. I tillegg har innvandrere problemer på boligmarkedet nettopp i egenskap av det å være innvandrer. To særlige problemer kan nevnes: Nyankomne innvandrere mangler ofte nødvendige kunnskaper om boligmarkedet, og følgelig evne til å orientere seg både på kjøpe- og leiemarkedet. Den korte botiden fører også til at de ofte kan mangle økonomiske midler, og ha problemer med å få boliglån i bank el, for å kjøpe bolig. Flere er derfor avhengige av offentlige låne- og støtteordninger. Det er mye som tyder på at personer med innvandrerbakgrunn, særlig personer med bakgrunn fra ikke-vestlige land, opplever diskriminering på boligmarkedet. Denne problematikken er behandlet i St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge. Hvert år fra 1988 til 1995 har den registrerte arbeidsledigheten ved arbeidskontorene steget sterkere for utenlandskfødte personer enn for norskfødte personer.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Mens nedgangen i arbeidsledigheten inntrådte i 1994 for alle registrerte ledige, skjedde dette først i 1996 for innvandrerne.

Selv om tallet på registrerte arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken nå viser tegn til å gå ned for innvandrere fra «tredje verden», har denne gruppen i 1997 likevel ca 3,5 ganger så høy ledighet som norskfødte og innvandrere fra vesten. Hvis vi tar utgangspunkt i de land som har minst ett tusen innvandrere i yrkesaktiv alder bosatt i Norge, var det i 1996 innvandrere fra Somalia, Iran, Irak og Etiopia som hadde de høyeste ledighetsratene.

Arbeidsledigheten blant innvandrerungdom er også mye større enn for norskfødte. Det foreligger p t ikke tall for 1997, men i 1995 og 1996 var det hhv 14,4 prosent og 12,4 prosent registerte arbeidsledige innvandrere i aldersgruppen 16-24 år. For norskfødte var tilsvarende tall hhv 5,8 prosent og 4,8 prosent.

Ledigheten minsker med botid. Situasjonen på arbeidsmarkedet er vanskeligst for de innvandrerne som har bodd kort tid i Norge. Februar 1998 var 8 prosent av alle innvandrere i yrkesaktiv alder med botid fra fire til seks år, registrert som helt arbeidsledige. For dem med botid over sju år, var ledigheten nesten på det halve av dette nivået.

25 prosent av deltakerne på arbeidsmarkedstiltak er innvandrere. Februar 1998 var 5700 innvandrere registrert på arbeidsmarkedstiltak. 3,1 prosent av alle innvandrere var registrert som deltakere på arbeidsmarkedstiltak. 3 I befolkningen generelt var 0,7 prosent på tiltak. Ettersom innvandrerne fra «tredje verden» og Øst-Europa har størst problemer på arbeidsmarkedet, er det naturlig nok i denne gruppen andelen av personer på tiltak er størst. Mellom 4 og 7 prosent av alle innvandrere i alderen 16-74 år fra Øst-Europa, Asia og Afrika var på tiltak i februar 1998. Tiltaksprosenten (som ledighetsprosenten) blant innvandrere reduseres med økt botid i Norge.

På landsbasis var vel 12 prosent av alle ikke-vestlige innvandrere i yrkesaktiv alder registrert enten som ledig eller på tiltak i februar 1998.

En oversikt over familienes gjennomsnittlige disponible inntekt etter hovedpersonens landbakgrunn viser et klart skille mellom ulike innvandrergrupper, jf figur 4.4.

Kilde: Kilde: «Innvandrere i Norge» Kåre Vassenden,, Statistiske analyser 20 1997.

Det framgår av figuren at familier fra Vest-Europa (uten Tyrkia), Nord-Amerika og Oseania har en klart høyere gjennomsnittlig disponibel inntekt enn familier fra de øvrige deler av verden.

Fordi ikke-vestlige innvandrere oftere er uten lønnet arbeid enn nordmenn, oftere befinner seg i lavtlønnsyrker og noe oftere på deltid, blir også deres disponible inntekt lavere. De har lavere inntektsandel fra yrke og større andel fra overføringer. Tre av ti innvandrerhusholdninger har en registrert disponibel inntekt pr forbruksenhet under grensen for lavinntekt (beregnet etter OECD-skala).

Mens innvandrere fra nordiske land bor relativt jevnt fordelt over hele landet, bor nesten halvparten av innvandrerne fra ikke-vestlige land i Oslo. Innenfor Oslo bor disse først og fremst i Oslo indre øst og i noen drabantbyer nord-øst og sør i byen. En viss grad av bokonsentrasjon finnes også i enkelte bydeler i Bergen, Trondheim, Stavanger og Drammen.

En prosent av de ikke-vestlige innvandrerne i SSBs levekårsundersøkelse i 1996 bor i boliger med svært dårlig standard. Dette er samme andel som i den øvrige befolkningen. Relativt flere bor i mindre boliger. De bor sjeldnere i enebolig og oftere i blokk. I følge definisjonen av trangboddhet bor 53 prosent av innvandrere trangt. For befolkningen som et hele er det 5 prosent som bor trangt (BU95). Ikke-vestlige innvandrere bor oftere enn andre i boligstrøk hvor de er utsatt for støy og forurensning, og i boligstrøk som oppfattes som belastende på grunn av hærverk og kriminalitet.

Staten har i flere år tatt sikte på å bosette flyktninger i alle landets regioner, samtidig som det legges opp til at man skal bygge opp nasjonalitetsgrupper av en viss størrelse i de ulike regionene. Oslo mottar et større antall flyktninger i annengangsbosetting, i tillegg til de som kommer til byen etter at integreringstilskuddsperioden er over.

Blant norskfødte er det vanligere å eie boligen sin enn blant innvandrere. Over halvparten av leietakerne blant innvandrerne ga i levekårsundersøkelsen utrykk for at de ønsket å kjøpe bolig, men at de hadde vansker med å få lån. Bare fire prosent av den øvrige befolkningen ga samme svar. Hver femte innvandrer mente at de hadde blitt nektet å leie eller kjøpe bolig på grunn av sin bakgrunn som innvandrer. Blant nordmenn er det sju av ti som tilhører en husholdning som eier boligen sin, enten som selveier (fem av ti) eller gjennom borettslag (to av ti) (veide verdier).

Kilde: Kilde: Levekår blant innvandrere 1996 og Levekårsundersøkelsen 1995.

Blant innvandrerne er tilsvarende andel lavere. To av ti bor i selveide boliger, mens tre av ti bor i borettslagsboliger. Vel tre av ti innvandrere bor i boliger som leies ut uten innskudd, mot vel to av ti nordmenn.