1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en stortingsmelding om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms. I stortingsmeldingen gir regjeringen en vurdering av virkemidlene i tiltakssonen i forhold til målene for virkemiddelbruken og aktuelle utviklingstrekk.

Bakgrunnen for meldingsarbeidet er bl.a. et anmodningsvedtak i Stortinget fra våren 2001 om å legge fram en gjennomgang av erfaringene med tiltakssonen og samtidig vurdere omlegginger og mulige utvidelser. 1 I Sem-erklæringen la regjeringen opp til å videreføre og evaluere tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms og særlig styrke de personrettede tiltakene. I redegjørelsen om regional- og distriktspolitikken fra våren 2002 ble det også pekt på at regjeringen vil styrke tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms, og gjennomgå virkemiddelbruken.

Tiltakssonen dekker området som ligger lengst nord og øst i landet. Regionens geografiske beliggenhet ved Barentshavet og med grenser mot Russland og EU-landene Finland og Sverige gjør at Finnmark og Nord-Troms har en særstilling i Norge og Europa. Barentsregionen er hovedområdet for den samiske befolkningen. Regionen er også et møte- og bosted for mange kulturer: Norsk, samisk, kvensk/finsk og de siste årene også russisk, samt innvandrere fra andre verdensdeler.

Norges forhold til Russland vil fortsatt være av avgjørende betydning for vår sikkerhetspolitiske situasjon. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i nordregionen og i forhold til Nordvest-Russland er positiv. Utviklingstrekkene peker mot en fortsatt positiv utvikling. For Norge er det viktig å bidra til en stabil og forutsigbar sikkerhetspolitisk utvikling i nordregionen.

Historisk har næringslivet i Finnmark og Nord-Troms i stor grad vært basert på utnyttelse av rike naturressurser og eksport av produkter til internasjonale markeder. Fremdeles er næringslivet i stor grad råstofforientert. Basisnæringene fiskeri, landbruk og reindrift er fortsatt viktig grunnlag for dagens bosettingsmønster. Den økte petroleumsaktiviteten i regionen byr på store nye muligheter, men også store utfordringer når det gjelder sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

Finnmark og Nord-Troms er derfor en region som er følsom for endringer i naturgrunnlag, miljø, markeder og utenrikspolitiske hendelser. Både for innbyggerne i tiltakssonen og for nasjonen Norge, er det viktig å bevare særpreget og utvikle det rike mangfoldet som er representert i regionen.

Meldingens oppbygging

I kapittel 2 gis det et sammendrag av meldingen på norsk og samisk. Kapittel 3 gir en faktabeskrivelse av befolknings- og næringsutviklingen i tiltakssonen siden etableringen i 1990. Kapittel 4 gir en vurdering av virkemidlenes effekter og mulige årsaker til utviklingen i sonen. Kapittel 5 presenterer regjeringens mål og strategier for innsatsen i sonen. Kapittel 6 går nærmere inn på de enkelte virkemidlene i sonen, mens kapittel 7 tar for seg annen statlig politikk av betydning for tiltakssonen.

1.1 Bakgrunn for etableringen av tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms

Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms ble etablert våren 1990 basert på et forslag fra Syse-regjeringen. Tiltakssonen bestod av langsiktige virkemidler rettet mot både bedrifter og personer, jf. St. prp. nr. 64 (1989–90) Tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms. Geografisk ble tiltakssonen avgrenset til hele Finnmark fylke og syv kommuner i Nord-Troms (Karlsøy, Lyngen, Storfjord, Gaivuotna-Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen).

I St.meld. nr. 32 (1989–90) Framtid i Nord – Levekår og framtidsutsikter i Nord-Troms og Finnmark ble bakgrunn, mål og strategi for tiltakssonen gjennomgått. Begrunnelsen for etableringen av tiltakssonen var de negative utviklingstrekkene i folketall og næringsliv på slutten av 1980-tallet. Regionen hadde hatt nedgang i folketallet hvert år på 1980-tallet pga. høy utflytting, liten innflytting og reduksjon i fødselstallene. En årsak til den negative utviklingen som ble fremhevet, var den høye arbeidsledigheten. Ved årsskiftet 1989–90 var 13 prosent av arbeidsstyrken i Finnmark og 17 prosent i Nord-Troms uten arbeid. Det ble lagt vekt på den kraftige reduksjonen i torskekvotene og de konsekvensene dette hadde for fiskerinæringen og fiskerisamfunnene i Finnmark og Nord-Troms.

I Finnmark var det på slutten av 1980-tallet en stor debatt om effekten av virkemidler i form av personrettede virkemidler kontra mer samfunnsrettede virkemidler. De personrettede virkemidlene var rettet mot bestemte yrkesgrupper innen offentlig sektor som lærere og helsepersonell. De samfunnsrettede virkemidlene var utformet som pakker og var rettet inn mot bestemte næringer som fiskerinæringen.

Ved etableringen av tiltakssonen ble det lagt vekt på at sonen skulle ha generelle virkemidler. Virkemidlene ble derfor valgt ut fra at bedriftene og alle som er bosatt i regionen skulle motta virkemidler uten å måtte søke om å få dem. Det eneste unntaket var ordningen med nedskriving av studielån der låntakeren må søke Statens lånekasse for utdanning om nedskrivning. Videre ble det lagt vekt på at virkemidlene skulle være av langsiktig karakter, slik at en hadde forutsigbarhet og stabile rammevilkår for næringsutvikling og bosetting.

I St. prp. nr. 64 (1989–90) Tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms ble nødvendigheten av å få satt i verk tiltak for å få ny vekstkraft til næringslivet i regionen understreket. De tiltakene som ble fremmet, ble ansett som et første ledd i en langsiktig politikk for omstrukturering og vekst i næringslivet i regionen. For å nå målene mente regjeringen at det var nødvendig med en bred innsats. Virkemidlene var ment å skulle styrke hverandre gjensidig, stimulere næringslivet og sikre sysselsettingen. Virkemidlene hadde en tverrsektoriell profil og flere departementer var involvert. Tre hovedtyper av virkemidler ble iverksatt:

1. Næringsrettede tiltak som skulle gi bedriftene kostnadsreduksjoner sammenlignet med bedrifter i andre regioner, samt øke investeringene og etterspørselen etter arbeidskraft.

2. Personrettede tiltak som skulle styrke tilbudssiden i arbeidsmarkedet og bremse utflyttingen fra regionen og øke tilflyttingen.

3. Endringer i lover og regler for å gjøre det lettere å etablere ny næringsvirksomhet og få vekst i eksisterende næringsliv.

1.2 Dagens virkemidler i tiltakssonen

I løpet av perioden tiltakssonen har eksistert har det vært visse justeringer av virkemidlene. 2 I 2003 omfatter tiltakene:

• Fritak for arbeidsgiveravgift.

• Nedskrivning av studielån med inntil 10 prosent av opprinnelig lånegrunnlag, likevel begrenset oppad til 16 500 kroner per år.

• Fritak for el-avgift på forbruk. Fritaket utgjør 9,5 øre per kWh og kommer i tillegg til at hele Nord-Norge er fritatt for mva. på elektrisk kraft.

• Reduksjon i personbeskatningen. Skatteytere i området gis et særskilt fradrag på henholdsvis 15 000/30 000 kroner i alminnelig inntekt i klasse 1 og klasse 2. Skattesatsen på alminnelig inntekt er 3,5 prosentpoeng lavere enn landet for øvrig, og det beregnes en lavere toppskatt. For personinntekter mellom 340 700 og 872 000 kroner er toppskatten 9,5 prosent, mens den for resten av landet er 13,5 prosent.

• Økt barnetrygd som gis som et eget tillegg med 3 792 kroner per barn per år (det såkalte «Finnmarkstillegget»).

• Lønnstilskudd til førskolelærere på 20 000 kroner per år, om lag kr 1,5 mill. kroner samlet per år.

Tabell 1.1 viser omfanget av de store virkemidlene i tiltakssonen. I revidert nasjonalbudsjett våren 2003 vedtok Stortinget etter forslag fra regjeringen å innføre fradrag i positiv næringsinntekt fra reindrift (gjelder for hele landet) og for skiferdrivere i Finnmark og Nord-Troms (utgjør om lag 3 mill. kroner per år). I tillegg kommer selektive virkemidler som SND, fylkeskommunene og Sametinget rår over, og statlig innsats på andre områder av stor betydning for tiltakssonen. Eksempler er spesielle ordninger i det kommunale inntektssystemet, kjøp av flytransporttjenester på kortbanenettet og særordninger under Husbanken. 3 Alle disse virkemidlene skal spille sammen for å nå målsettinger nasjonalt og regionalt. I stortingsmeldingen er det imidlertid de spesielle virkemidlene i tiltakssonen som vurderes.

Møreforsking (2002) gjennomførte i 2001–2002 en strategisk analyse av innsatsen i tiltakssonen, på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet (se oppsummeringen til Møreforsking i vedlegg 1) 4 . Denne analysen, samt en tidligere evaluering og en utredning som er gjennomført av NIBR-Alta 5 og Norut-Samfunnsforskning 6 , utgjør en viktig del av grunnlagsmaterialet for denne stortingsmeldingen.

1.3 Forslagene fra Møreforsking og høringsuttalelsene til rapporten

1.3.1 Møreforskings forslag

Møreforsking (2002) foreslo å videreføre de generelle virkemidlene med noen justeringer i forhold til dagens virkemidler. Forslagene er:

• Justere opp den nasjonale innsatsen mht. nyskaping ved å

  • gi økte skatteinsentiver for innovasjonsprosjekter, og

  • stimulere til innovative nyetableringer i kombinasjon med en utvidet ramme for de selektive innovasjonsrettede SND-virkemidlene i området.

• Utvide fritaket for arbeidsgiveravgift til også å gjelde statlig ansatte for å øke antallet arbeidsplasser for høyere utdannede.

• Justere opp fradragsretten på studielån.

• Innføre et botilskudd for barnefamilier gjennom økt barnetrygd.

• Ingen endringer i personskatt.

• Oppheve fritak for avgift på elektrisk kraft til forbruk.

• Vurdere FOT-rute (forpliktelse til offentlig tjenesteytelse) til det finske stamrutenettet.

1.3.2 Høringsuttalelsene

Rapporten fra Møreforsking (2002) ble sendt på høring høsten 2002 til bl.a. Sametinget, kommunene i tiltakssonen, Finnmark og Troms fylkeskommuner og næringsorganisasjonene.

Alle som svarte på høringen var positive til virkemidlene i tiltakssonen. På bakgrunn av Møreforskings analyse, som tyder på at det kan bli vanskeligere å opprettholde bosettingen framover, la høringsuttalelsene vekt på at virkemidlene burde styrkes, og da spesielt de næringsrettede virkemidlene.

Sametinget mente at sonen har fungert godt. Sametinget mente det er behov for å styrke virkemidlene i sonen, og da spesielt de selektive, innovasjonsrettede virkemidlene. Sametinget mente også at urfolksperspektivet burde brukes som argument for å få gjennomslag for ordninger som ellers vil kunne bryte med internasjonale regler om statsstøtte. Videre forslo Sametinget at duodji (samisk håndverk) burde likestilles med kunst for å få fritak for moms.

Både Sametinget og Finnmark fylkeskommune mente at framtidige tildelinger av oppdrettskonsesjoner burde være vederlagsfrie i tiltakssonen.

Finnmark fylkeskommune foreslo en årlig indeksregulering av virkemidlene. Videre foreslo fylkeskommunen at ordningen med nedskrivning av studielån burde økes ytterligere for de som har bodd i sonen mer enn tre –fire år, og at de som jobber i redusert stilling også burde få rett til avskrivning. I flere av høringsuttalelsene ble det også påpekt at tiltaksstipendet for borteboende elever i videregående skole burde gjeninnføres.

Flere av høringsinstansene mente at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift var det viktigste virkemidlet. Flere foreslo også å endre kriteriet for fritaket fra å være arbeidstakers bostedsadresse til å bli arbeidsgivers adresse for unngå at arbeidsgivere utenfor sonen nyter godt av fritak for arbeidsgiveravgift.

De fleste var negative til forslaget fra Møreforsking (2002) om å fjerne fritaket for el-avgift.

Finnmark fylkeskommune pekte på at de store avstandene i tiltakssonen gjør at fly er et nødvendig kollektivt transportmiddel både for reiser internt i tiltakssonen og ut av sonen. På den bakgrunnen mente fylkeskommunen, og andre høringsinstanser, at flyprisene i dag er for høye. Fylkeskommunen ba om vurdering av fritak for startavgifter på flyplassene i sonen, subsidiering av flybillettene på de regionale rutene, innføring av ekstra skattemessig bunnfradrag for høye reiseutgifter for de som er registrert bosatt i tiltakssonen, opprettelse av en statsstøttet flyrute mellom Lakselv/Alta og Ivalo i Finland, og innføring av overgangsrabatter ved kombinasjon av reise på regionalnettet og stamrutenettet.

En del av høringsinstansene foreslo også innføring av transportstøtte til både inn- og uttransport av varer, samt reduksjon av bensin- og dieselavgiftene.

Troms fylkeskommune ba om en samlet gjennomgang av virkemidlene i tiltakssonen og de ulike distriktspolitiske virkemidlene. Videre anmodet fylkeskommunen om at det må bli samsvar mellom området for tiltakssonen og område A i det distriktspolitiske virkeområdet. 7

Flere av høringsinstansene foreslo også en rekke andre konkrete tiltak som tiltakssonen bør omfatte, for eksempel investering i bredbånd, etablering av strukturfond for næringsutvikling, økt tilskudd til kommunale næringsfond, kulturtiltak, havneutbygging og markedsføring av tiltakssonen.