4 Vurdering av effekter av virkemiddelbruk

Befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene i tiltakssonen har ønskede effekter. I første del av 1990-tallet økte både folketall og sysselsetting for deretter å bli redusert igjen. Samlet sett for perioden 1990–2002 har befolkningsutviklingen i tiltakssonen vært negativ, og det har ikke vært vekst i private arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra 1996 til 1998 og har siden vært to prosentpoeng over gjennomsnittet for Norge.

Mange faktorer har betydning for utviklingen i tiltakssonen i tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste er konjunktur- og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk og utviklingen i ressurssituasjonen, for eksempel for torsk, har betydning. Hva som er årsaken(e) til en gitt utvikling i et område er derfor vanskelig å vurdere. Vi vil aldri med sikkerhet vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke ble satt i verk. Det er likevel mulig å gjøre faglige vurderinger av hvilke effekter tiltakene har hatt.

4.1 Personrettede virkemiddel og flyttebevegelser

Pedersen og Andersen (2001) påpeker at konjunkturbevegelsene i sterkere grad enn virkemidlene preger utviklingen på arbeidsmarkedet, og at denne utviklingen i sin tur skaper flyttebevegelsene i tiltakssonen. For bestemte områder av arbeidsmarkedet har imidlertid virkemidlene hatt effekt. Hovedtrekkene for befolkningsutvikling, flytting og arbeidsledighet i tiltakssonen er i stor grad de samme for Nord-Norge ellers, men i noe mer dempet form.

En inndeling av arbeidsmarkedet i tre deler gir i følge Pedersen og Andersen (2001) en mer presis forståelse av sammenhengen mellom flyttemønster og utviklingen på arbeidsmarkedet og virkemidlenes mulige effekter. De tre delene er ekspertfeltet, fagarbeiderfeltet og kombinasjonsfeltet. Ekspertfeltet er i all hovedsak knyttet til yrker innen offentlig sektor som krever høyere utdanning. Fagarbeiderfeltet er knyttet til yrker som krever formelle kvalifikasjoner på yrkesfaglig studieretning på videregående skole nivå. Kombinasjonsfeltet er knyttet til yrker som ikke krever utdanning utover grunnskolenivå.

4.1.1 Virkemidlene har hatt betydning for tilgangen av kvalifisert personell til offentlig sektor og bostabilitet for noen grupper

Ekspertfeltet utgjorde i 1990 om lag 11 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder (mellom 16 og 60 år) i tiltakssonen. Dette feltet har vokst i takt med utbyggingen av velferdsstaten og velferdskommunen, og i stor grad uavhengig av lavkonjunkturperioden fra 1988 til 1993. På 1970- og 1980 tallet var mangelen på denne typen arbeidskraft stor i tiltakssonen. Etter innføringen av tiltakssonen har dette bedret seg merkbart. Den sterke tilstrømningen av arbeidskraft har fylt opp både de ubesatte stillingene og nesten alle de nyopprettede stillingene. Utskiftningen er imidlertid betydelig hvert år. Om lag 70 prosent av de sysselsatte i dette feltet er fra andre deler av landet, og bare litt under halvparten av dem blir i mer enn fire år.

De personrettede virkemidlene har hatt betydning for økt bostabilitet i denne gruppen, og spesielt for dem som er fra sonen. Bostabiliteten øker sterkt også for personer fra andre deler av landet som bor i tiltakssonen i mer enn fire år. På sikt kan dette bidra til økt egenrekruttering av høyere utdannet arbeidskraft til offentlig sektor i tiltakssonen mener Pedersen og Andersen (2001).

Fagarbeiderfeltet dekker i større grad enn ekspertfeltet stillinger i privat sektor. I 1990 hadde om lag halvparten av befolkningen i arbeidsdyktig alder i tiltakssonen videregående utdanning. Til forskjell fra ekspertfeltet har rundt 70 prosent tilknytning til tiltakssonen. Bostabiliteten for denne gruppen er generelt høy, og for dem med bakgrunn fra sonen er den meget høy. De som ikke har bakgrunn fra sonen har omtrent samme flytteatferd som de med høyere utdanning som ikke er fra sonen. Også for denne gruppen øker bostabiliteten sterkt etter 4 år i sonen. Internt i sonen er bostabiliteten høyest i Nord-Troms, og lavest i Kyst-Finnmark. Rundt 1990 var det et relativt stort marked for denne typen arbeidskraft, men markedet har siden vært avtakende.

For både ekspertfeltet og fagarbeiderfeltet har de personrettede tiltakene hatt stor betydning for stabilitet, spesielt for de som har tilknytning til regionen (Pedersen og Andersen 2001).

4.1.2 For de med lav utdanning betyr arbeid mer enn virkemidlene

De som er i kombinasjonsfeltet har ikke studielån, som de to andre gruppene. Gruppen omfatter ufaglært arbeidskraft i næringer som primærnæringene, industri, bygg og anlegg og transportvirksomhet, samt i noen grad stillinger i offentlig sektor innenfor renovasjon, renhold, kantinedrift osv. Gruppen er karakterisert ved stor fleksibilitet. Mange av personene behersker flere yrker, og aktiviteten følger til en viss grad sesongsvingningene i de ressursbaserte næringene. I 1990 utgjorde denne gruppen om lag 40 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder i tiltakssonen.

Tilgangen av arbeidskraft til kombinasjonsfeltet har vært sterkere enn etterspørselen fra 1988. Årsaken er for det første demografisk, ved at det kom store ungdomskull ut på arbeidsmarkedet fra slutten av 1980-tallet og fram mot midten av 1990-tallet. For det andre skyldes det lavkonjunkturen fra 1988. Den rammet privat sektor sterkt, med en reduksjon på om lag 2 300 sysselsatte på to år. Spesielt mange arbeidstakere innenfor kombinasjonsfeltet ble ledige. Konjunkturoppgangen fra 1993 i tiltakssonen traff i liten grad denne typen arbeidstakere. Omstillingsprosessene i næringslivet i tiltakssonen fikk dermed det resultatet at de som ble ledige forble ledige fordi det ikke lenger var etterspørsel etter deres kvalifikasjoner. Derimot var det stor etterspørsel etter kvalifikasjonene til denne gruppen på Østlandet og Sørlandet. Når muligheten til å få jobb var til stede et annet sted i landet, valgte mange fra dette feltet å flytte. Resultatet ble økt utflytting med en topp i 1997. De personrettede tiltakene for de som var ledige i kombinasjonsfeltet har hatt liten effekt. (Pedersen og Andersen 2001).

4.1.3 Flytting, bostabilitet og betydning av virkemidlene

Både inn- og utflyttingen til tiltakssonen er, som nevnt i kapittel 3.2, stor. Spørreundersøkelsene til Eikeland og Pedersen (1997) viser at de viktigste begrunnelsene for

1. innflytting er sosiale relasjoner til venner, familie, arbeid og mulighet for friluftsliv,

2. utflytting er familieforhold og arbeid, og

3. stabilt bosatte er forhold som knytter seg til familie, arbeid, eiendom og trivsel med stedet og naturen. Den faktoren som skårer høyest er rett og slett at en trives der (88 prosent). De bor der ikke pga. de personrettede tiltakene, men de spiller inn og utgjør et stabiliserende element for en del av de bofaste.

Det er en klar tendens til at stabilt bosatte legger vekt på skattelette, mens innflytterne og utflytterne prioriterer nedskrivningsordningen for studielån. Mange av de stabilt bosatte har ikke studielån. For de fleste (nær 60 prosent av befolkningen) er det kun skattetiltakene som betyr noe økonomisk, og størrelsen på skatteletten er alene knapt noen mobilitetsdrivende faktor. For denne gruppen har tiltakene liten eller ingen betydning for at de bor i regionen. De høytutdannede og relativt nyutdannede som har flyttet enten til eller fra regionen på 1990-tallet tillegger tiltakene meget stor vekt for lengden på botiden i regionen (Eikeland og Pedersen 1997).

4.1.4 Profilering av tiltakssonen som attraktivt bosted

Begrunnelser for flytting er ofte sammensatte og må sees i et livsfaseperspektiv (Eikeland og Pedersen 1997, Wiborg og Anvik 2000 1 og Sørlie 2000 2 ). En persons livsfase kan deles opp i forskjellige faser med ulike behov og formål. For en ungdom er det noen hovedspørsmål som må avklares. Hva skal jeg gjøre her i livet? Hvem skal jeg eventuelt bo sammen med og hvor skal jeg bo?

I ungdomsfasen, som i dag strekker seg fram til slutten av 20-årene, er det utdanning, opplæring og sosiale forhold som er viktig. Etter hvert som ungdomsfasen går mot slutten blir spørsmålet om bosted mer og mer viktig, dersom det ikke allerede er avklart.

For å ta videregående utdanning i tiltakssonen, må mange flytte ut av hjemkommunen. For å ta høyere utdanning, velger mange å flytte fra sonen. Ønsket om utdanning er m.a.o. en årsak til flytting. Flytteforskning viser at mange unge uten barn foretrekker å bo og arbeide i en stor by, men når de får barn ser de større fordeler med å være bosatt i mer landlige omgivelser (Wiborg og Anvik 2000 og Sørlie 2000). Høy utdanning har ikke noen entydig virkning på bostedspreferanser. Studier viser at den regionen en har fått et langvarig forhold til gjennom oppvekst, utdanning og familietilknytning betyr mye for bostedspreferansene (Wiborg og Anvik 2000).

Steder som aktivt profilerer seg som attraktive bo- og arbeidssteder kan tiltrekke seg både nye innflyttere og tilbakeflyttere (Aure 2000 3 , Karlsen m.fl. 2002 4 ). Steder med gode oppvekstvilkår for barn og unge og gode kultur- og fritidstilbud for både barn og voksne, brukes gjerne som begrunnelse for bosetting på stedet.

Flyttestatistikken viser at det er senterkommunene og Indre Finnmark som fremstår som mest attraktive å bosette seg i. Senterkommunene har attraktive jobber både innen offentlig og privat sektor, har et større og mer variert arbeidsmarked og gode fritids- og kulturtilbud. Gjennom oppbyggingen av samiske institusjoner har arbeidsmarkedet i Indre Finnmark blitt attraktivt for høyt utdannede som også behersker samisk språk. Indre Finnmark har i tillegg en kulturell dimensjon som har betydning. Å bo og arbeide i et samisk samfunn og la barna vokse opp i et samisk miljø er faktorer som har betydning for bofasthet for personer med samisk bakgrunn.

Virkemidlene i tiltakssonen er viktige betingelser, men de er ikke tilstrekkelige for å sikre tilflytting og økt bofasthet. Om folk velger å leve i regionen eller flytte til eller fra regionen er også avhengig av hvorvidt en kjenner seg igjen i, og kan identifisere seg med, det bildet som tegnes av regionen. Møreforsking (2002) viser at både bedrifter og lokalsamfunn i regionen preges av optimisme, trivsel og livskvalitet. Mange av de signalene som sendes ut om tiltakssonen fokuserer på problemene i sonen. Et slik bilde oppleves som nedbrytende av mange. Det er av denne grunnen behov for å tegne et mer nyansert bilde av regionen og vise til mulighetene som faktisk er i sonen.

Kultur, i vid betydning, kan gjøre steder mer attraktive som bosted. Dette kan igjen skape grunnlag for kreative miljøer som er et godt utgangspunkt for næringsvirksomhet. Det kulturelle mangfoldet i regionen er derfor en ressurs som kan legge grunnlag både for livskvalitet og næringsvirksomhet. Mange av kommunene har et godt kulturtilbud som de kan bygge videre på, jf. kapittel 3.5. Utfordringen for kommunene i tiltakssonen er å fremstå som attraktive bo- og arbeidssteder med gode kultur og fritidstilbud, og å markedsføre disse fordelene.

4.2 Sysselsettingseffekter av virkemidlene

4.2.1 Virkemidlene har sysselsettingseffekt

Eikeland og Pedersen (1997) har beregnet sysselsettingseffekten av fritaket for arbeidsgiveravgift til rundt 2 200 arbeidsplasser. I tillegg til den direkte effekten kommer indirekte effekter av både de bedriftsrettede og personrettede tiltakene. Indirekte sysselsettingseffekter er et resultat av at noe av de sparte lønnskostnadene veltes over i økte lønninger, som igjen gir en indirekte sysselsettingseffekt gjennom økt konsum (konsummultiplikatoren). De indirekte sysselsettingseffektene av alle tiltakene er beregnet av Eikeland og Pedersen (1997) til 1 400 arbeidsplasser. Effekten av alle virkemidlene i tiltakssonen blir ut fra dette rundt 3 800 arbeidsplasser, eller om lag 10 prosent av total sysselsettingen i sonen i 2001.

Evalueringen viser at de personrettede virkemidlene har en forholdsmessig større effekt enn fritaket for arbeidsgiveravgift for tjenesteytende næringer, mens det var motsatt for fiskeindustrien og bygg og anlegg. I evalueringsrapporten ble fritak for arbeidsgiveravgift, lettelser i personbeskatningen og ordningen med nedskrivning av studielån særlig vurdert å ha en positiv virkning på den regionale utviklingen i Nord-Troms og Finnmark. Fritak fra arbeidsgiveravgift ble vurdert som det mest treffsikre virkemidlet i forhold til målet om å øke sysselsettingen i regionen samlet sett. Nedskriving av studielån ble vurdert som et effektivt tiltak, men også som et tiltak som har en høy kostnad per arbeidsplass. Tiltaket har stor betydning for rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft, spesielt til offentlig sektor. De påpeker videre at:

• Ikke alle tiltakene er like effektive. Fritaket for el-avgift og fritaket for investeringsavgift for bygg- og anleggsinvesteringer gir liten sysselsettingseffekt.

• Lettelsen i personbeskatning gir betydelig sysselsettingseffekt, men dette er det dyreste tiltaket og disse arbeidsplassene blir svært dyre. Dette tiltaket har primært bosetting som mål, og bør derfor ikke vurderes ut fra sysselsettingseffekten isolert.

• Avgiftslettelsene gir stor uttelling i kommunesektoren. Sysselsettingseffekten i kommunal sektor utgjør 29 prosent av den samlede sysselsettingseffekten (Eikeland og Pedersen 1997).

4.2.2 Næringslivet har liten vekstkraft

Evalueringen til Eikeland og Pedersen (1997) gjelder den første delen av 1990-tallet med vekst i sysselsettingen. Dette var en periode med lavkonjunktur og stor arbeidsledighet i tiltakssonen.

I høykonjunkturperioden fra andre halvdel av 1995 økte utflyttingen fra sonen og sysselsettingsgevinsten fra første halvdel av 1990-tallet ble borte. Utviklingen i sysselsetting i perioden 1990 til 2001 viser at tiltakssonen har hatt en tilbakegang i privat sektor, jf. kapittel 3.3.1.

Rasjonaliserings- og struktureffektene er sterkere enn nyskapings- og nyetableringseffektene i privat sektor, på tross av de sterke virkemidlene som brukes i tiltakssonen. Den negative utviklingen i antall arbeidsplasser i privat sektor viser at konkurransekraften til næringslivet i regionen er svakere enn konkurransekraften til næringslivet i resten av Norge. Arbeidsmarkedet har ikke maktet å kompensere for problemer i fiskeindustrien eller omstillingen innenfor statlig sektor med nye arbeidsplasser. Mangel på mangfold i arbeidsplasser og næringslivets omstillingsevne er viktige kilder til strukturproblemene i tiltakssonen. En høyere arbeidsledighet i denne regionen på begynnelsen av 1990-tallet har bidratt til å utløse flyttepotensialet fra tiltakssonen til arbeidsmarkedet i sentrale deler av landet i forbindelse med høykonjunkturen på 1990-tallet. Potensialet for flytting ble bygget opp under lavkonjunkturen fra slutten av 1980-tallet bl.a. av ungdomskullene som ikke fikk etablert seg på arbeidsmarkedet. Det skarpe konjunkturomslaget som kom på 1990-tallet gjorde utflyttingen ekstra kraftig. Den økte utflyttingen bidro til å redusere arbeidsledigheten. Etter at flyttepotensialet ble tatt ut, har flyttebevegelsene blitt dempet igjen, men fortsatt er flyttebalansen (nettoflyttingen) negativ for tiltakssonen.

Fra midten av 1990-tallet har bofastheten for de med høy utdanning blitt svekket uavhengig av tidligere tilknytning til sonen. Det tyder på at årsaken til flytting for flere av disse er mangel på relevante og attraktive arbeidsplasser i sonen. For de som har vært en periode i arbeidslivet og ønsker seg nye utfordringer innebærer det ikke bare et skifte av arbeidssted, men også bosted pga. mangel på attraktive arbeidsplasser. I regioner i andre deler av landet med større og mer differensiert arbeidsmarked vil ikke skifte av arbeid merkes på flyttestatistikken, som i tiltakssonen, men på arbeidsreisestatistikken.

Mange av arbeidssøkerne til Snøhvitprosjektet med tilknytning til Finnmark fra før har opplyst at de ønsker å flytte tilbake når det er mulighet for å få en relevant jobb der (Møreforsking 2002). Dette eksemplet viser at det er et urealisert potensial for tilbakeflytting, og at lite mangfold av arbeidsplasser er en viktig årsak til det. Uten de kraftige generelle virkemidlene i tiltakssonen ville sannsynligvis reduksjonen i antallet arbeidsplasser vært enda større.

4.2.3 Næringslivet utenfor tiltakssonen har liten kjennskap til virkemidlene

For at virkemidlene skal ha en effekt på bosetting og sysselsetting er det en forutsetning at aktuelle aktører kjenner til virkemidlene. Det er først da de kan inngå som en del av grunnlaget for en beslutning om flytting og etablering.

En undersøkelse av Møreforsking (2002) om kunnskapen om virkemidlene i tiltakssonen hos bedrifter som hadde fått støtte fra SND i hele landet viser at:

• Desto større avstand fra tiltakssonen, jo dårligere kjennskap har bedriftslederne til virkemidlene.

• Av de som hadde kjennskap til ordningene, var kunnskapen størst om ordningene med null arbeidsgiveravgift og nedskriving av studielån.

Kommunal- og regionaldepartementet gjennomførte en informasjonskampanje om tiltakene i sonen i 1994. Finnmark fylkeskommune gjennomførte også en annonsekampanje om tiltakssonen vinteren 2003.

4.2.4 Mulige årsaker til liten vekstkraft i det private næringslivet

Nyetableringsraten av foretak er høy i Finnmark sammenlignet med andre fylker. Interessen og viljen til å satse er m.a.o. stor. Tiltakssonen er preget av mange små bedrifter med svak lønnsomhet og liten vekstkraft. Årsaker til liten vekstkraft kan søkes både i enkeltbedrifter, på bransjenivå, på regionalt nivå eller i endring i rammebetingelser for næringsutvikling. Erfaring viser at næringsutvikling skjer i et samspill mellom regionale, nasjonale og internasjonale prosesser, og påvirkes både av økonomiske og ikke-økonomiske prosesser (kultur, sosiale og institusjonelle forhold).

En mulig årsak til liten vekst kan være at mange bedrifter ikke har vekst som målsetting, men vedlikehold av bedriften. Hovedmålsettingen med etableringen av bedriften er å sysselsette seg selv og eventuelt familiemedlemmer for å kunne bo i regionen. Denne typen bedrifter kalles for husholdsaktører.

Mange aktører i tiltakssonen ønsker vekst og å utvikle bedriftene videre, men har problemer med å få det til. De kan mangle nødvendig formell eller erfaringsbasert kompetanse til å realisere dette, eller de har ikke godt nok nettverk og ressurser til å skaffe bedriften den type kompetanse bedriften mangler for å utvikle seg videre.

Tilgangen på rike naturressurser trekkes ofte fram som et fortrinn for Nord-Troms og Finnmark. Sammenhengen mellom rike naturressurser og økonomisk vekst kan imidlertid også være negativ. Regioner med naturressursbaserte økonomier antas å ha redusert potensial for vekst, og fortsatt vekst må komme fra andre kilder enn naturressursene. Rydningen (2003) 5 hevder at slik har det vært i Nord-Norge siden 1950-tallet. Nord-Norge har hatt en sterk velstandsvekst, samtidig som for eksempel eksportverdien av fiskefangstene har vært relativt konstante i faste priser og sysselsettingen i fiskerinæringen har sunket kraftig.

Flere samfunnsforskere hevder at det i løpet av 1980-tallet skjedde et kvalitativt skifte fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Kunnskapssamfunnet er kjennetegnet ved en helt annen bruk av kunnskap og læring i nyskapings/innovasjonsprosessen enn tidligere. Endringstakten er langt raskere i dag enn for 10–15 år siden. De bedriftene som ikke klarer å utvikle og ta i bruk innovasjoner, eller å omstille seg raskt nok i forhold til markedsmessige eller teknologiske endringer, risikerer å tape markedsandeler eller i verste fall å gå konkurs. Det som tidligere var viktige forutsetninger for utvikling er ikke lenger tilstrekkelige forutsetninger for å få til vekst i næringslivet.

Nyskapingsevnen er det sentrale for å få til økonomisk vekst i høykostland som Norge. Det høye lønnsnivået gjør at næringslivet ikke kan konkurrere på pris, men må konkurrere gjennom nyskaping og kvalitet. I kunnskapssamfunnet er lokalisering i de store urbane befolkningskonsentrasjonene et konkurransefortrinn. Selv om moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir muligheter for desentraliserte innovasjonsprosesser, har innovative næringsmiljøer en tendens til å «klynge» seg sammen. I klynger finner bedriftene konkurrenter som de kan studere og følge med på nært hold, de finner leverandører som de kan samarbeide med og de finner kunder og en rekke andre aktører som kan gi impulser til utvikling av nye produkter.

Perifer beliggenhet, bosettingsmønsteret og lange avstander til samarbeidspartnere og markedet gjør at det er vanskelig å oppfylle kravet om kritisk masse og tilgang til komplementær kunnskap i tiltakssonen. Det er ingen større næringsklynger i tiltakssonen, selv om Båtsfjordmiljøet kan ses på som en liten klynge. De krevende kundene som er viktige for utvikling av innovasjoner finnes i hovedsak på markeder som er langt unna. Utdanningsnivået i befolkningen har økt, men denne kompetansen er i stor grad rettet inn mot å dekke offentlig sektors behov for kunnskap og å tilby offentlige tjenester til befolkningen. Andelen av befolkningen med teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse er liten, og det er ikke noe leverandørmiljø av betydning i regionen som kan stimulere til nyskaping.

Dette gjør at nyskapings- og omstillingsprosessene i regionen ikke er raske og sterke nok sett i forhold til rasjonaliserings- og strukturendringsprosessene i privat sektor.

De ressursbaserte næringene er basis i tiltakssonen. Verdiskapingen er imidlertid avhengig av verdien på produktet i siste ledd. Dette betyr at jo mer en vare foredles gjennom verdikjeden, desto større verdiskaping totalt i verdikjeden. Utfordringen for næringslivet i tiltakssonen er å ha produkter som genererer tilstrekkelig betalingsvilje til å utvikle så stor lønnsomhet at det er mulig å utvikle stadig nye produkter og markeder. Nærheten til råvaren er et konkurransefortinn som må benyttes systematisk. I stor grad kan dette bare skje gjennom god markedsorientering, økt lokal foredling og gode logistikksystemer for effektiv transport og distribusjon av produkter til betalingsvillige deler av markedet.

4.3 Utfordringer for delområdene i tiltakssonen

I forhold til problemet med mangel på vekstkraft i privat næringsliv, vil de mest treffsikre virkemidlene først og fremst være innrettet mot å legge forholdene til rette for næringer hvor regionen har komparative fortrinn (Møreforsking 2002). Tiltakssonen synes å ha fordeler bl.a. innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, reindrift, energi og reiseliv. Det er også muligheter for å koble kompetansen i de ressursbaserte næringene sammen med formell kompetanse for å utvikle nye produkter. Regionen har store områder som kan brukes til utprøving av nye arter innen havbruk og til uttesting av alternative energiformer som vind- og bølgekraft. Den kommende olje- og gassvirksomheten på norsk og russisk side innebærer store muligheter for næringsutvikling. Regionen har også gode forutsetninger for utvikling av turisme.

4.3.1 Senterkommunene

Det er store forskjeller mellom senterkommunene i regionen. Alta fremstår som et dynamisk vekstsenter med et variert næringsliv og forsknings- og utviklingsmiljøer. Hammerfest har hatt en negativ utvikling særlig på grunn av reduksjonen i sysselsettingen i fiskeindustrien, men fremstår nå som et senter med gode muligheter for vekst i forbindelse med Snøhvitutbyggingen. Det er også investert i en ny og moderne fiskeindustribedrift. Hammerfest har også gode muligheter innenfor utnyttelse av alternativ energi og reiseliv.

Sør-Varanger har vært igjennom store omstillinger etter nedleggelsen av AS Syd-Varanger. Posisjonen som grensested mot Russland har de siste årene bidratt til en positiv utvikling i kommunen gjennom utvikling av Kirkenes som transportknutepunkt og som handelssenter i forhold til Nordvest-Russland. Vadsø har hatt befolkningsvekst de siste 10-årene, men har samtidig hatt tilbakegang i privat sysselsetting.

Utfordringen er å utvikle det private næringslivet i senterkommunene og få fram vekstkraftige aktører. En annen utfordring er å stimulere til samspill mellom utviklingen i senterkommunene og de andre kommunene i Finnmark, og med landsdelsenteret Tromsø.

4.3.2 Indre Finnmark

Indre Finnmark omfatter fem av de seks samiske kommunene i tiltakssonen. Det er flere trekk som skiller dette området fra resten av tiltakssonen:

• Kjerneområde for den samiske befolkningen i Norge.

• Stabil befolkningsutvikling sammenlignet med de andre områdene i tiltakssonen.

• Stor forskjell i utdanningsnivå mellom menn og kvinner.

• Høy andel statlig sysselsatte.

• Liten andel industrisysselsatte.

• Mange husholdsbedrifter.

• Få vekstorienterte bedrifter.

Økningen av offentlige arbeidsplasser er et resultat av bl.a. oppbygging av samiske institusjoner som Sametinget, NRK-Sameradio og Samisk Høgskole/Sami Allaskuvla. I perioden 1993 til 2000 ble det gjennomført et omstillingsprogram for Indre Finnmark. Et resultat av dette programmet er reduksjon av sysselsatte innenfor reindriften jf. boks 3.4 på s. 26 foran. I løpet av 1990-tallet har antallet sysselsatte innenfor de «nye» næringene forretningsmessig tjenesteyting og privat tjenesteyting økt. Dette er sannsynligvis et resultat av etterspørsel etter denne typen tjenester fra de samiske institusjonene og omstillingsprogrammet for Indre Finnmark. I samiske områder finnes det mange husholdsaktører. 6 Dette kan forklare en del av årsaken til liten vekst i privat sektor i regionen.

I forhold til SSB sin levekårsstatistikk kommer Indre Finnmark noe dårligere ut enn tiltakssonen samlet. En del av disse problemene er knyttet til arbeidsmarkedet og omstillingen innenfor reindriften. På bakgrunn av de kulturelle forutsetningene i Indre Finnmark står husholdsøkonomien fortsatt sterkt. Selvsysselsetting og innslag av naturaløkonomi spiller også en vesentlig rolle. På denne bakgrunnen er det et spørsmål om hvor godt levekårsindikatorer knyttet til økonomiske forhold som sysselsetting, dekker de kulturelle aspektene ved samiske samfunn.

Utfordringer for regionen er knyttet til økt verdiskaping og utvikling av det private næringslivet.

4.3.3 Kyst- og fjordområdene i Finnmark og Nord-Troms

Flere kystkommuner i Finnmark og fjordkommunene i Nord-Troms har hatt en negativ befolkningsutvikling med utflytting av ungdom i lang tid. Selv uten flytting vil folketallet i mange av disse samfunnene bli redusert. En region preget av lang tids utflytting vil merke negative effekter på sysselsetting gjennom redusert etterspørsel etter varer og tjenester. Det påfølgende reduserte tilbudet av varer og tjenester, samt redusert etterspørsel etter arbeidskraft, kan forsterke utflyttingsprosessen ytterligere. Ved en fortsatt og vedvarende netto utflytting kan folketallet i flere av de små kommunene nå et kritisk nivå for hva som er mulig å opprettholde av både private og offentlige tjenester (Møreforsking 2002). Utviklingsstrategier i disse samfunnene bør ta hensyn til at folketallet fortsatt kan gå ned.

Fellestrekket for kyst- og fjordområdene er avhengigheten av aktiviteten i fiskerinæringen og offentlig sektor. Omstillingsprosessene i fiskerinæringen har medført færre sysselsatte i denne næringen. Utviklingen i fiskerinæringen er et eksempel på globale prosesser som har regionale konsekvenser i Kyst-Finnmark. Globaliseringen i fiskerinæringen har endret forutsetningene kraftig for fiskeindustrien, ikke bare i Finnmark, men langs hele kysten, jf. kapittel 3.3.3. Fiskeindustrien har forsøkt å tilpasse seg globaliseringen ved å investere bl.a. i nye filetmaskiner, men dette har i liten grad bedret situasjonen. Fiskeindustrien og fiskerisamfunnene står derfor overfor utfordringer som krever nye løsninger. Den tradisjonelle tilpasningen med å satse på volumorientert produksjon er ikke lenger mulig. Dersom fiskeindustrien ikke klarer å omstille seg og utnytte sitt fortrinn med nærhet til fiskeressursene, kan antallet fiskebedrifter og industrisysselsettingen bli ytterligere redusert.

Omstillingsprosessene i fiskerinæringen har ikke ført til utvikling av ny næringsvirksomhet. Kommunal sektor har dermed relativt sett blitt viktigere i kystkommunene. Det finnes imidlertid flere kystkommuner med et vekstkraftig næringsliv:

• Båtsfjord har et unikt fiskeindustrimiljø i norsk sammenheng. Samarbeidet som Båtsfjordmiljøet har hatt med Universitetet i Tromsø viser at små fiskerisamfunn kan kople seg til FoU-miljøer for å øke egen kompetanse og konkurransekraft.

• Nordkapp er både en aktiv fiskerikommune og en viktig reiselivskommune.

• Skjervøy er et viktig maritimt senter i Nord-Troms, og er sammen med Storslett i Nordreisa regionsenter i Nord-Troms.

• Loppa har hatt en positiv utvikling innenfor fiskeoppdrett på tross av store utfordringer med spredt bosetting, flere veiløse bygder og tilbakegang i fiskerinæringen.

• Karlsøy er nabokommunen til Tromsø og har fordel av å være innenfor dagpendlingsomlandet til Tromsø.

Nord-Troms Kraftlag og Troms fylkeskommune har tatt initiativ til utbygging av bredbånd i Nord-Troms. Det gir muligheter for utvikling av kompetansebaserte arbeidsplasser og kompetanseutvikling i samarbeid med de videregående skolene i Nord-Troms og med universitetet i Tromsø.

Utfordringer . Økt internasjonal konkurranse bidrar til en stadig vanskeligere konkurransesituasjon for frossenfiskindustrien. De nye løsningene ligger i ny teknologi og kompetanse som kan utnytte nærheten til råstoffet i større grad som konkurransekraft, jf. boks 4.1. Utfordringen for fiskerinæringen er å klare å utnytte mulighetene innen havbruk, ferskfisk og bioteknologi og utvikle en logistikk som tar hensyn til markedets behov. Kommunene har ansvar for arealplanlegging, og det er viktig å lage kystsoneplaner som avklarer den framtidige bruken av sjøarealene.

Områder med ensidig næringsstruktur må utvikle nisjeprodukter og nye næringer slik at ensidigheten kan bli redusert. En mulighet som bør utnyttes i kystkommunene er å få turistene til å bli lengre tid i regionen ved å tilby dem opplevelser. Sjøfiske for turistene er en mulighet. Det er også et potensial for å utnytte tradisjonelle og nye matretter basert på regionens råvarer og produkter.