7 Betydningen av annen statlig politikk og spesielle næringsrettede tiltak for utviklingen i tiltakssonen

Innsats på en rekke politikkområder påvirker regional utvikling og distriktspolitiske mål. Innsatsen kan i større eller mindre grad være regionalpolitisk begrunnet, og staten kan bidra til disse formålene både direkte og indirekte. Staten bidrar også med særlige regional- og distriktspolitiske virkemidler til Finnmark og Troms, samt til et næringsrettet virkemiddelapparat og program for å øke nyskaping og utvikling som også skal virke i tiltakssonen. Dette blir nærmere omtalt i kapittel 7.2.

7.1 Statlig politikk av betydning for tiltakssonen

7.1.1 Betydningen av moderniserings-programmet og en mer aktiv konkurransepolitikk

Regjeringens modernisering av offentlig sektor bygger på grunnprinsippene om brukerretting, effektivisering og forenkling, delegering og desentralisering. Etter regjeringens syn er gode offentlige tjenester, virksom konkurranse, kommunal handlefrihet, god lokal og regional infrastruktur og velbegrunnede og enkle reguleringer sentralt for å fremme en positiv utvikling i alle deler av landet.

Kjernen i konkurransepolitikken er å hindre konkurransebegrensende handlinger fra foretak og forbedre regelverk som kan virke begrensende på konkurransen. En viktig gruppe av reguleringer er ulike former for krav og godkjenningsordninger for næringsvirksomhet. Ofte virker slike reguleringer sterkest overfor mindre bedrifter da det er faste kostnader uavhengig av størrelse. Regjeringen legger vekt på arbeidet med å forenkle slike reguleringer.

I en utvidet sammenheng er regler om offentlige innkjøp også en del av konkurransepolitikken. Handlingsplanen for offentlige innkjøp og små og mellomstore bedrifter i regi av Nærings- og handelsdepartementet vil bedre markedsadgangen for denne type bedrifter.

For å gjøre det enklere å starte og utvikle egen bedrift, la regjeringen i oktober 2002 fram en handlingsplan for Et enklere Norge . Planen fastsetter som prinsipp for regelverket at samfunnsnytten skal være større enn de kostnadene reguleringen påfører næringslivet. Regelverket skal også være forståelig, oppdatert og enkelt å etterleve. I handlingsplanen er det nedfelt som et overordnet prinsipp ved utforming av regelverk, innrapporteringssystemer og andre administrative tjenester at disse skal utformes slik at de passer for mindre bedrifter.

7.1.2 Statlig lokaliseringspolitikk

Regjeringen har lagt opp til en langt mer offensiv politikk når det gjelder lokalisering av statlige oppgaver, inklusive statlige tilsyn, enn foregående regjeringer. Med gode kommunikasjoner og den kompetansen som finnes i andre deler av landet, er det få oppgaver som det er nødvendig å ha lokalisert i Oslo. Nye statlige arbeidsplasser skal som hovedregel legges utenfor Oslo. De siste årene er det etablert eller under etablering 10 nye virksomheter i tiltakssonen som vil gi over 100 nye arbeidsplasser:

• Den statlige innkjøpssentralen for sykehusutstyr er lokalisert til Vadsø og kan gi 30–50 arbeidsplasser.

• SNDs depotfunksjon er lokalisert til Vadsø og vil gi 16 arbeidsplasser.

• Mattilsynets regionkontor for Troms og Finnmark er under etablering i Guovdageaidnu-Kautokeino, og vil gi omlag 20 arbeidsplasser.

• Regionkontor for region Nord innenfor barnevern og familievern lokaliseres i Alta, og vil gi mellom 20 og 30 arbeidsplasser.

• Domstol for Indre Finnmark er lokalisert til Deatnu-Tana og vil gi om lag 5 arbeidsplasser.

• Kompetansesenter for urfolks rettigheter lokaliseres i Guovdageaidnu-Kautokeino og vil gi 4–5 arbeidsplasser.

• Prosjektkontor for tilpasning av reintallet er lokalisert til Guovdageaidnu-Kautokeino med 4 arbeidsplasser.

• Kompetansesenter for reindriften lokaliseres i Guovdageaidnu-Kautokeino og vil gi 2–3 arbeidsplasser.

• Lønnsgarantiordningen er lokalisert til Vardø. Det vil i startåret gi 4–5 arbeidsplasser og kan øke til 15–20 i løpet av 3 år.

• Kontoret for voldsoffererstatning lokaliseres i Vardø og vil gi om lag 14 arbeidsplasser.

• Trafikksentral for Nord-Norge lokaliseres i Vardø og vil gi om lag 14 arbeidsplasser.

7.1.3 Regulering av fiskeri- og havbruksnæringen

Ressurspolitikken er nasjonal

Fiskerinæringen vil også i framtiden gi viktige bidrag til verdiskaping og videreutvikling av næringslivet i kystsamfunn. En forutsetning for dette er imidlertid lønnsomhet i næringen. Ved å legge til rette for økt lønnsomhet skapes det mer attraktive arbeidsplasser som igjen fører til at ungdommen velger å satse på fiskeri- og havbruksnæringen. En god politikk for næringen er derfor en god politikk for kysten, spesielt for tiltakssonen.

Ofte vil næring og myndigheter befinne seg i et dilemma mellom kortsiktige distriktspolitiske og bedriftsrelaterte mål på den ene side, og behovet for langsiktige tilpasninger til de globale markedene på den andre siden. Fiskeri- og havbruksnæringen er mer enn noensinne en integrert del av et globalt marked. Dette gjelder både for råstofftilførsler og ikke minst mht. omsetnings- og markedsmuligheter. Å la kortsiktige mål hemme tilpasninger til globale markedsmekanismer vil tjene verken næringen eller kystsamfunn basert på fiskerinæringen.

Regjeringen legger vekt på at ressursforvaltningen har, og fortsatt vil ha, et nasjonalt utgangspunkt. Det er følgelig ikke aktuelt å overføre deler av forvaltningsansvaret fra sentrale myndigheter til andre enheter eller etater.

Kapasitetstilpasninger, markedsfokus og reguleringer i fisket

Kapasitetstilpasninger er nødvendige både i flåte og industri. Det er tidligere innført ordninger som har redusert kapasiteten i havfiskeflåten og derved bedret inntektene for gjenværende fartøy. Gjennom St.meld. nr. 20 (2002–2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten , har Fiskeridepartementet presentert et opplegg for frivillige drifts- og strukturordninger for å styrke driftsgrunnlaget og øke lønnsomheten for kystfiskeflåten. Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag i juni 2003.

De aktuelle strukturtiltakene for kystflåten er foreslått for å trygge kystflåtens fremtid, av hensyn til kystsamfunnene og for å sikre fornying og rekruttering til denne flåten. Skal fiskerinæringen fortsatt være bærebjelken i næringslivet langs kysten, må det legges til rette for lønnsomhet i alle ledd og i alle flåtegrupper. Tiltakene som Regjeringen har presentert er:

• Innføring av en strukturkvoteordning for kystfartøy i adgangsbegrensede fiskerier i størrelsesgruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter.

• Etablering av et strukturfond som skal gi grunnlag for tilskudd til kondemnering av kystfartøy under 15 meter som fisker i adgangsbegrensede fiskerier.

• En prøveordning med driftsordninger for alle kystfartøy under 28 meter i Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane fylker.

• En utredning av spørsmålet om å innføre innkreving av ressursrente.

Strukturordningene må utformes på en slik måte at målet om en variert flåte bestående av både store og små fartøy, blir ivaretatt. Dette sikres gjennom Regjeringens opplegg. Likeledes målet om geografisk spredning ut fra distriktspolitiske hensyn. Tiltakene er frivillige, og ingen skal tvinges ut av næringen.

I havfiskeflåten har en kommet langt når det gjelder tilsvarende strukturtiltak med reduksjon i antall fartøy og økte kvoteandeler for de gjenværende. Tiltakene som er presentert skal legge til rette for det samme i kystflåten.

Framtidens fiskefartøy må både kunne sikre kvaliteten på de delene av fisken som i dag utnyttes, og ta vare på de delene av fisken som ennå ikke utnyttes. En altfor stor del av fiskeflåten imøtekommer ikke disse kravene i dag. Det er ikke akseptabelt at store deler av råstoffet ikke blir benyttet. Bedret lønnsomhet og fornying av flåten er derfor nødvendig. Det er viktig at utøverne har tilstrekkelig driftsgrunnlag og dermed tro på en fremtid i næringen.

En frivillig reduksjon av antall fartøy i de ulike reguleringsgruppene har som formål å legge til rette for en solid kystflåte som kan opprettholde sin posisjon i framtiden. Dersom det ikke tas grep i dag som gir kystflåten adgang til struktureringsordninger, er det grunn til å frykte at en rekke fartøy blir tvunget ut av fiske gjennom konkurser.

Når det gjelder industriens framtidige struktur og kapasitetstilpasning har Fiskeridepartementet bestilt en utredning fra Fiskeriforskning. Foruten kartlegging av dagens situasjon, omfatter utredningen anbefalinger om hvorledes næringen selv og myndighetene kan bidra til bedring i situasjonen.

I de siste årene har myndighetene søkt å ivareta behovet for spredning av landingene over større deler av året gjennom periodisering av fisket. Erfaringene fra de siste årene med både «kappfiske» og «kappkjøping» viser imidlertid at det nå er grunn til å vurdere alternativer til periodiseringen. Det er behov for å skape et tryggere og mer forutsigbart fundament for foredlingsindustrien, og bedre flåtens mulighet til effektiv drift ut fra rent bedriftsøkonomiske kriterier.

Arbeidet med økt markedsfokus i forvaltningsregimet vil holde fram. Dette fordrer ny kunnskap og omfattende strukturelle endringer. En slik tilnærming vil være riktig og nødvendig både ut fra hensynet til kvalitet og effektiv utnyttelse av ressursene.

Leveringsvilkår for fiskebåter med torsketrålkonsesjoner til Finnmark

Ordningen med leveringsvilkår er et virkemiddel for å styre råstoff til distrikter som i en fri konkurransesituasjon ville ha opplevd usikkerhet rundt råstofforsyningen. Det er registrert 26 fartøy med ulike torsketrålkonsesjoner i Finnmark.

Regjeringen har, som følge av at leveringsforpliktelsene til torsketrålerne ikke alltid har vært etterkommet, fastsatt nye regler for å klargjøre hvorledes forpliktelsene skal praktiseres. Innføring av de nye regler vil bidra til å legge forholdene bedre til rette for lokal produksjonsvirksomhet og endringen ses på bakgrunn av den siste tids betydelige nedleggelse av fiskeindustribedrifter.

De nye reglene er fastsatt etter en omfattende høring, basert på innstillingen fra «Eierskapsutvalget» 1

Regelverk for flytting/overføring av konsesjon/deltakeradgang

For å trygge bosetting og arbeidsplasser i distriktene i Nord-Norge og opprettholde en geografisk ønskelig fordeling av konsesjoner og deltakeradgang, er det hjemmel i Deltakerloven for å kunne ta distriktsmessige hensyn ved salg av fartøy. I tillegg er det tatt inn mer spesielle bestemmelser i en rekke forskrifter for å ivareta distriktspolitiske hensyn. Disse praktiseres særlig strengt i torskefiskeriene og ved salg av ringnotfartøy fra Nord-Norge til Sør-Norge.

Endringer i lover og regler av betydning for tiltakssonen

Endringene i fiskerigrenseloven fra begynnelsen på 90-tallet, jf. Ot. prp. nr. 61 (1991–92) og Stortingets behandling av denne, har medført en mer rasjonell utnyttelse av de muligheter som landinger fra utenlandske fartøyer gir norske landanlegg. Det er nå etablert fri adgang for utenlandske leveringer i Norge, med mindre helt spesielle forhold skulle tilsi noe annet, noe som åpnet for bl.a. omfattende landinger av torsk fra russiske fartøyer.

Fiskeeksportloven er endret slik at det i dag ikke lenger eksisterer sentraliserte markeder. Dette har bl.a. bidratt til en markant økning i eksporten til Øst-Europa de siste årene. Særlig har dette hatt betydning for eksporten av sild og makrell. Finnmark har trukket veksler på endringen hovedsakelig gjennom en sterk vekst i produksjon og eksport av konsumlodde til Russland.

Fra 1. september 1999 ble det innført en ny bestemmelse i utlendingsforskriften som åpnet for at ufaglærte russiske borgere fra Barentsregionen kunne få arbeidstillatelse til arbeid i fiskeindustrien i Finnmark og Troms. Bakgrunnen for denne spesielle bestemmelsen i utlendingsforskriften var dels problemer med å rekruttere arbeidskraft i fiskeindustrien og dels et ønske om å utvikle Barentssamarbeidet. I praksis ble det bare innvilget noen titalls slike «barentstillatelser» årlig. Fra 1. juli 2002 ble regelverket myket opp. Tillatelse kan nå gis i inntil to år og ny tillatelse kan eventuelt innvilges etter ett års «karantene». Parallelt ble området utvidet til også å gjelde fiskeindustrien i Nordland.

Havbruksnæringen

Kapitalsituasjonen og produksjonsforholdene for havbruksnæringen i tiltakssonen er vanskeligere enn ellers i landet. Ved tildelingsrunden for laks- og ørretkonsesjoner i 2002, ble konsesjonsvederlaget i tiltakssonen satt 20 prosent lavere enn i landet for øvrig. Vederlaget ble satt til 4 mill. kroner per konsesjon.

Regjeringens ønske om å ta hele kysten i bruk og det faktum at oppdrett kom sent i gang i tiltakssonen, har vært utslagsgivende i denne sammenhengen. Reduksjonen i vederlaget er følgelig ment som en ekstra stimulans for utvikling av ny næringsvirksomhet i nord.

De ti konsesjonene som var øremerket for Finnmark og som ikke ble benyttet etter utlysingen i 2002, ble utlyst på nytt i april 2003 med søknadsfrist 30. mai. De økonomiske vilkårene forble uendret i forhold til utlysingen gjennomført i 2002. Fiskeridepartementet fjernet imidlertid forhåndslokaliseringen av konsesjonene til bestemte kommuner som lå nedfelt ved den første utlysingsrunden, for å åpne for søkere fra hele fylket. Ved utløpt søknadsfrist hadde Fiskeridirektoratets regionkontor ikke mottatt reelle søknader, og det ble følgelig ikke tildelt nye konsesjoner til Finnmark.

Regjeringen tar forøvrig sikte på å gjennomføre en ny nasjonal utlysingsrunde i løpet av høsten 2003. 50 nye konsesjoner vil bli gjort tilgjengelig i tillegg til at de 10 konsesjonene i Finnmark lyses ut på nytt. De i alt 60 konsesjonene vil bli fordelt regionalt etter en søknadsfrist 15. november 2003.

Forvaltning av villaks og oppdrettsbegrensinger

Finnmark er verdens viktigste region for atlantisk villaks med Tanavassdraget i en særklasse både nasjonalt og internasjonalt. Av hensyn til villaksen er det ikke tillatt med ny etablering av lakseoppdrett og lakseslakterier i syv laksefjorder i tiltakssonen, jf. St.prp. nr. 79 (2001–2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.2

Beskatning av kongekrabbe

Med dagens utbredelse vil kongekrabben kunne gi et verdifullt bidrag til økt marin verdiskaping. Samtidig må det erkjennes at dette er en introdusert art, og at det følgelig er et spesielt behov for nøye overvåking og kartlegging av eventuelle uønskede miljømessige konsekvenser. Den forholdsvis store kongekrabbebestanden skaper også merarbeid og redskapsskader, særlig for garn- og lineflåten. Det har vært, og er, delte oppfatninger om hvorvidt krabben bør forsøkes utryddet fra norske farvann eller om den skal forvaltes som en ny og varig ressurs.

Stortinget drøftet forvaltning av kongekrabbe i mars 2003. Det var flertall for kommersiell utnyttelse av bestanden. Samtidig var det også flertall for etablering av en vestlig grense for norsk-russisk fellesforvaltning av kongekrabben, samt for utredning av forskjellige tiltak som kan øke uttaket av bestanden.

Den kommersielle utnyttelsen av kongekrabben blir fulgt opp av regjeringen gjennom forhandlinger med Russland og gjennom nasjonale reguleringer av selve fangsten. Problemstillinger knyttet til kongekrabbens økologiske effekter, etablering av en vestgrense for fellesforvaltningen, samt tiltak som kan øke uttaket av bestanden, blir utredet både gjennom et nasjonalt forskningsprogram og i et samarbeid mellom norske og russiske forskere.

Forvaltning av sjøpattedyr

Norges forvaltning av sjøpattedyr baseres på vitenskapelige anbefalinger og prinsippet om en bærekraftig forvaltning. I norske farvann drives det i dag fangst på vågehval, grønlandssel og klappmyss, i tillegg til en begrenset jakt på kystsel (havert og steinkobbe). Kystselbestandene er av begrenset omfang sammenlignet med de øvrige bestandene. Imidlertid oppstår det konflikter ved at kystsel ødelegger redskap og bidrar til spredning av kveis i fisk. Ingen av de arter Norge beskatter er i en dårlig forfatning.

For å kunne utvikle og opprettholde en balanse i den marine næringskjeden er det nødvendig å drive fangst på sjøpattedyr, og det er ønskelig å øke beskatningen. En forutsetning må imidlertid være at det eksisterer et marked for produktene. I dag er det ikke grunnlag for å hevde at det finnes et slikt marked. Utvikling av attraktive produkter og gjenoppbygging av markedet blir følgelig sentrale oppgaver dersom en skal kunne utvikle en lønnsom næring basert på utnyttelse av sjøpattedyr.

7.1.4 Forvaltning av kyst- og havområder

Forvaltningsplan for hav- og kystområdene

Regjeringen har i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav lagt opp til en ny og helhetlig politikk for forvaltningen av hav- og kystområdene. Regjeringen foreslår i meldingen å etablere en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Formålet med forvaltningsplanen for Barentshavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Forvaltningsplanen skal baseres på utredning av konsekvenser av aktiviteter som kan påvirke økosystemet, annen næringsvirksomhet eller samfunnet forøvrig. Det gjelder først og fremst petroleumsvirksomhet, fiskerier og sjøtransport. I tillegg skal det utredes konsekvenser av andre ytre påvirkninger som langtransporterte forurensinger, utslipp fra landbasert virksomhet, klimaendringer og aktiviteter i Russland.

Petroleumsvirksomhet i nordområdene

Regjeringen er i gang med utredning av konsekvenser av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover (ULB). Utredningen har som formål å presentere de mest sentrale problemstillingene knyttet til miljømessige, fiskerimessige og samfunnsmessige konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området. Dette arbeidet vil legges til grunn for regjeringens beslutninger om videre petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet.

Utredningsarbeidet skal legge all relevant og oppdatert informasjon om miljø og naturressurser til grunn for utvikling av ny kunnskap om konsekvensene av petroleumsvirksomhet i området utredningen omfatter. I den grad det påvises manglende kunnskap om miljø- og naturressurser, skal utredningen gi en vurdering av hvilke konsekvenser dette har på mulighetene til å drive helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten – Barentshavet. I utredningen skal det også gis et forslag til hvordan kunnskapsmangler bør følges opp.

Utredningsarbeidet ledes av en styringsgruppe der Olje- og energidepartementet, Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet deltar. Olje- og energidepartementet leder gruppen. Det Norske Veritas innehar sekretariatsfunksjonen for utredningsarbeidet. Utredningen ble lagt ut for høring 1. juli 2003, og høringsfristen er satt til 1. oktober. Utredningen vil oversendes regjeringen i løpet av høsten 2003.

Regjeringen vil avvente konklusjonene fra dette utredningsarbeidet før den konkluderer endelig om hvilke beslutninger som kan fattes på grunnlag av det dokumentet, og hvilke beslutninger som må avvente den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet.

Forurensingsberedskap og beredskap mot skipsulykker i norske farvann

Barentshavet er blant verdens mest produktive havområder. Samtidig finner det sted en opptrapping i petroleumsvirksomheten, særlig på russisk side av grensen. Det er allerede etablert et norsk-russisk samarbeid innen oljevernberedskap, herunder en felles beredskapsplan. Det er innledet samtaler mellom Fiskeridepartementet og det russiske transportministeriet om en videreføring og utvikling av samarbeidet innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap i nordområdene.

Arbeidet med å forbedre miljøsikkerheten i norske farvann sikter først og fremst mot å forhindre skipsulykker. Samtidig er det viktig å begrense miljøskadene dersom en ulykke allikevel skulle inntreffe. For å styrke koordineringen av forurensingsberedskapen har Fiskeridepartementet ved Kystverket fra 1. januar 2003 overtatt ansvaret for den operative beredskapen ved akutt forurensing i norske farvann. Miljøverndepartementet ved Statens forurensingstilsyn har fått ansvaret for kravstilling og tilsyn med beredskapen.

Stortinget har sluttet seg til regjeringens forslag om at territorialgrensen skal utvides fra 4 til 12 nautiske mil. Endringen vil tre i kraft 1. januar 2004. Utvidelsen gir mulighet for etablering av påbudte seilingsleder for farlig og forurensende last lenger ut fra kysten enn tilfellet er i dag. Kystdirektoratet har sendt ut på høring forskriftsutkast om påbudte seilingsleder.

Kystverket arbeider med å etablere nettverk for mottak av AIS signaler fra skip langs hele kysten. AIS (Automatic Identification System) er et hjelpemiddel for identifisering og overvåking av skip. Arbeidet skal være sluttført i begynnelsen av 2004. Nettverket vil gjøre det mulig å overvåke trafikk med farlig last som i dag ikke dekkes av trafikksentralene.

Regjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett for 2003 etablering av en trafikksentral for Nord-Norge lokalisert til Vardø. Det er lagt fram en bindende kostnadsramme og startbevilgning for trafikksentralen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004, med sikte på byggestart i 2005. Regjeringen vurderer også å styrke slepebåtkapasiteten i nord. Dette sett i sammenheng med den økte oljetransporten fra Nordvest-Russland. Regjeringen har derfor startet prosessen knyttet til å leie inn to slepebåter som planlegges plassert i Finnmark. Videre samarbeider Fiskeridepartementet og Forsvarsdepartementet om eventuell bruk av forsvarets fartøyer for å dekke det umiddelbare slepekraftbehovet. Fiskeridepartementet har også inngått en intensjonsavtale med Fiskeribåtredernes Forbund som legger til rette for en nærmere vurdering av mulighetene for å benytte tilgjengelig slepekraft fra den havgående fiskeflåten.

7.1.5 Samarbeid med Sverige, Finland og Russland

Nordkalottsamarbeidet har tradisjonelt vært viktig for kontakt og samarbeid i nord. Siden 1993 har Barentssamarbeidet utviklet seg sterkt, med hovedfokus på Nordvest-Russland. Det foregår også en god del aktivitet innenfor Østersjørådet, Arktisk råd, i Nordisk ministerråds nærområdeprogram og i EUs organer som har relevans for Norges og andre lands samarbeid med Nordvest-Russland.

Norge støtter opp under arbeidet for bærekraftig vekst i Russland bl.a. ved hjelp av:

• Bilateralt regjeringssamarbeid innrettet på økning i handelen begge veier og gjensidige investeringer (jf. blant annet arbeidet i Den norsk-russiske regjeringskommisjonen for økonomisk, industrielt og teknisk-vitenskapelig samarbeid og den tilhørende Nordhandelsgruppen , og Norsk-russisk Forum for energi og miljø ).

• Bilateralt regionsamarbeid mellom fylker/oblaster og kommuner/rajoner for å fremme bedriftskontakter, infrastruktursamarbeid og lignende.

• Multilateralt regionsamarbeid innenfor rammen av Det euro-arktiske Barentsrådet og Barents Regionråd for å fremme økonomisk samarbeid og integrasjon.

• Samarbeid innen flere interregionale programmer om næringsutvikling og regional utvikling i bred forstand.

Norge overtok formannskapet i Barentsrådet etter Sverige i oktober 2003. Norge vil i perioden videreføre og styrke satsningene på næringsliv og økonomi, utdanning, politi- og justissektoren, helse- og redningssamarbeid. Ungdomspolitikk og urfolkenes situasjon vil også bli vektlagt. Fra norsk side vil det bli søkt best mulig samordning med andre prosesser av betydning for samarbeidet med Nordvest-Russland, så som tiltak innenfor EUs Nordlige Dimensjon og USAs styrkede partnerskapspolitikk i Nord-Europa. Norge vil bestrebe seg på å forenkle prosedyrene for personer og gods knyttet til grensepassering som for eksempel toll og visumbehandling.

Prosjektfinansiering og andre spesielle tiltak over det norske statsbudsjettet rettet mot Nordvest-Russland

Siden 1992 har Norge stilt til disposisjon om lag 2,6 milliarder kroner til tiltak som skal fremme samarbeid mellom Norge og Nordvest-Russland, herav om lag 1,5 milliarder kroner til fremme av handel, industrisamarbeid, miljøinvesteringer og forskning. Dette dekker også midler til prosjekter under Barents Regionråds arbeidsprogram. Norsk støtte til Barentsprogrammet administreres av Barentssekretariatet i Kirkenes på vegne av Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner.

Videre har Norge bidratt med 300 mill. kroner til modernisering av Pechenganikel smelteverk. Videre ble Investeringsfond for Nordvest-Russland opprettet i 1996. Fondet hadde et innskudd på 150 mill. kroner og administreres av SND. I tillegg ble SIVA Næringspark i Murmansk etablert i 1999 for å fremme norsk næringsutvikling i Nordvest-Russland. Norge deltar også i INTERREG, EUs program for å fremme sosial og økonomisk integrasjon gjennom regionalt samarbeid, som en likeverdig partner. Tre programmer er av særlig relevans for Nordvest-Russland: INTERREG III A, INTERREG III B Østersjøen og INTERREG III B Nordlige periferi. Alle programmene legger betydelig vekt på næringssamarbeid, infrastruktur og kompetansebygging.

Den nordlige maritime korridor

Formålet med prosjektet Nordlige Maritime Korridor (NMK) er å fange opp og koordinere transport- og næringsutfordringene knyttet til den forestående utviklingen innen olje- og gassutvinningen på norsk og russisk side. Dette gir store muligheter for lokal og regional næringsutvikling. Økt transport langs kysten medfører også økte miljøutfordringer.

NMK avgrenses ikke til Nord-Norge, men er knyttet til utviklingen både i et nasjonalt og europeisk perspektiv. NMK ble omtalt i protokoll fra møte i den norsk – russiske regjeringskommisjon for økonomisk, industrielt og teknisk – vitenskaplig samarbeid (22.–23. april 2002):

«Partene fremhevet arbeidet med Den Nordlige Maritime Korridor der visjonen er en effektiv, sikker og bærekraftig transport knyttet sammen med regional utvikling i kystsdistriktene, og anbefalte å reaktivere arbeidsgruppen for Den Nordlige Sjørute under Barentsrådet (Working Group on Northern Sea Route). Den Nordlige Maritime Korridor utgjør i dag den vestlige delen av Den Nordlige Sjørute.»

Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag er prosjektleder i nord og Rogaland fylkeskommune i sør. Barentssekretariatet ivaretar kontakten med Nordvest-Russland. På sentralt nivå er det etablert et utvalg bestående av de syv mest berørte departementene for å koordinere arbeidet med Nordlige Maritime Korridor.

Grensesamarbeid mot Finland

Regjeringen har, i fellesskap med den finske regjeringen, startet et arbeid som har som mål å stimulere og øke samarbeidet mellom grensekommunene på norsk og finsk side av grensen. Formålet med samarbeidet er både å bidra til å gi befolkningen i grenseområdet et bedre offentlig tjenestetilbud og å legge forholdene bedre til rette for næringsutvikling. På norsk side er ni kommuner med i arbeidet og fra Finland deltar de tre nordligste kommunene.

7.1.6 Transport og infrastruktur

Hovedtrekkene i transportpolitikken utformes gjennom ti-årige nasjonale transportplaner som revideres hvert fjerde år. Neste revisjon av Nasjonal transportplan (NTP) skjer ved fremleggelse av NTP 2006–2015 tidlig i vårsesesjonen 2004. Utredninger og analyser utført som ledd i det forberedende arbeidet til kommende NTP har viet fiskeri- og havbruksnæringens forventede transportbehov stor oppmerksomhet. Strategiske analyser utført i Troms og Finnmark viser transportutfordringer i årene framover knyttet bl.a. til vekst i fiskeri- og havbruksnæringen og i olje/gass virksomheten. Det er særlig fokusert på potensialet for økt sjøtransport, både som følge av utvikling av ny teknologi og på grunn av voksende problemer med framkommelighet i veinettet. Regjeringen vil arbeide for å få til en overgang av godstransport fra vei til sjø og bane.

I Norge ser vi klare tegn til at enkelte hovedveier har for høy trafikkbelastning. Enda tydeligere blir dette bildet når en ser på transportutviklingen i EU. Veksten i transportbehov i fiskeri- og havbruksnæringen vil hovedsakelig utgjøres av ferske produkter til sentrale europeiske markeder. Denne veksten bør i større grad bli kanalisert til sjø, og en rekke forskningsprosjekter støtter opp om denne utviklingen.

Det er for øvrig allerede lagt betydelige ressurser i transportinfrastruktur i Nord-Norge og i tiltakssonen for å bidra til å motvirke avstandsulemper for næringslivet. En utfordring framover for næringslivet, særlig innenfor fisk og havbruk, er å samarbeide om logistikkutfordringer for å utnytte infrastrukturen.

I henhold til Handlingsprogram for Kystverket – NTP (2002–2011), er flere fiskerihavneprosjekter aktuelle i planperioden. Det gjelder Vadsø havn (mudring og moloreparasjon), Båtsfjord havn (havneutbedring), Berlevåg havn (utbedring), Havøysund havn (mudring), og Smørfjord havn (havneutbedring). Med bakgrunn i den store betydningen gode havner har for næringsutvikling, er dette viktige prosjekter.

De strategiske analysene knyttet til neste NTP-periode viser også betydningen av å opprettholde dagens flyplasstruktur, av lavere flypriser og bedre internforbindelse for å opprettholde verdiskapingen og bosettingsmønsteret. Møreforsking (2002) vurderte i sin analyse bl.a. ekstra infrastrukturtiltak og innsats for bedre flytilbud som mulige alternative tiltak i tiltakssonen, men konkluderte med å ikke tilrå økt satsing på disse områdene. Møreforsking (2002) pekte på at infrastrukturen i tiltakssonen i hovedsak er godt utbygd, og at større ekstra satsinger på dette området har usikker treffsikkerhet i forhold til regional utvikling.

De peker også på at bidrag fra det offentlige for å redusere flyprisene først og fremst bør skje gjennom tiltak som kan øke konkurransen i flymarkedet. Møreforsking (2002) mener at direkte inngrep for å redusere flyprisene er kostbart og komplisert, og at andre personrettede virkemidler, som for eksempel støtte til reiser for personer og virksomheter, er mer effektive.

Møreforsking (2002) reiser spørsmålet om muligheten for å øke konkurransen i luftfarten gjennom etablering av en FOT-rute ( forpliktelse til offentlig tjenesteytelse ) mellom Alta/Lakselv og Ivalo, og dermed det finske stamrutenettet. Samferdselsdepartementet mener dette må vurderes nærmere før det er mulig å ta stilling til spørsmålet. Det må legges til grunn at en slik rute primært vil fungere som konkurrent til dagens tilbud av flyreiser mellom tiltakssonen og utlandet. Det vil derfor være viktig å få avklart om trafikken på en slik rute vil være tilstrekkelig til å legge press på dagens flypriser inn og ut av tiltakssonen. Videre må eventuelle konsekvenser både for dagens kommersielle ruter og FOT-ruter inn og ut av tiltakssonen vurderes nærmere.

Regjeringen vil forøvrig vise til kommende NTP når det gjelder prioriteringer av infrastruktur og transporttiltak bl.a. i tiltakssonen. Når det gjelder flyprisene, er staten allerede inne med betydelige midler i støtte til regionale flyruter. I anbudsrunden 2003–2006 vil staten bidra med om lag 80 mill. kroner årlig til kjøp av regionale flyrutetjenester i tiltakssonen, med forbehold om Stortingets årlige bevilgning til formålet. Regjeringen har også bidratt til økt konkurranse i luftfarten ved å ha fjernet barrierer for konkurransen.

7.1.7 Øke verdiskapingen i landbruket og reindriften

I landbruks- og reindriftspolitikken blir det lagt betydelig vekt på å øke verdiskapingen i næringen ut over de tradisjonelle volumproduksjonene. For å nå målet om økt verdiskaping er det blant annet iverksatt tre verdiskapingsprogram for henholdsvis mat, skog og rein. Det er videre viktig å utvikle reiselivs- og utmarkstilknyttet virksomhet og lokal foredling av mat og trevirke. For å sikre at landbruket i nord fortsatt skal være økonomisk bærekraftig og en attraktiv yrkesform, må landbrukets samlede ressurser utnyttes i tråd med disse utfordringene og rettes mot framtidens verdiskapingsmuligheter. På denne måten kan landbruket fortsette å støtte opp under målsettingene for den generelle distriktspolitikken.

Det har de siste 10-årene vært et mål for myndighetene å stimulere til et aktivt landbruk i Nord-Norge ved en kanalisering av grovfôrproduksjoner til landsdelen og en kompensasjon for produksjonsulempene gjennom ulike distriktsdifferensierte ordninger. Dette er hovedsakelig gjort for å sikre de beredskapsmessige hensyn og støtte opp om bosettingsmålet. Disse tiltakene vil være like viktige også framover.

I reindriften er det i de fleste områdene ikke mulig å øke avkastningen ved å øke antall dyr. En økning i verdiskapingen kan bare skje ved å øke verdiskapingen knyttet til det enkelte dyr. For å utvikle reindriften og opprettholde den som en samisk kulturbærer, må reindriften forvaltes som en næring med en bærekraftig produksjon.

For Vest-Finnmark reinbeiteområde fastsatte Reindriftsstyret 30. januar 2002 vedtak om høyeste reintall for sommerbeitedistriktene, noe som innebærer en reduksjon av reintallet i mange av distriktene. Stortinget har lagt til grunn at reintallstilpasningen skal skje i samarbeid med næringen. Det er på den bakgrunn etablert et prosjektkontor tilknyttet Reindriftsforvaltningen i Alta. Dette har gått inn i en dialog med reinbeitedistriktene med sikte på å komme fram til løsninger tilpasset situasjonen i det enkelte reinbeitedistrikt. Der hvor man kommer fram til et omforent opplegg, forutsettes dette nedfelt i en driftsavtale mellom distriktet og forvaltningen. I St.prp. nr. 1 (2003–2004) er det over Landbruksdepartementets budsjett foreslått en bevilgning på 11 mill.kr. for 2004 til en ordning for reduksjon av reintallet i Vest-Finnmark beiteområde. Midlene skal nyttes til utbetaling av bonus til de som frivillig reduserer reintallet eller avvikler sin reindrift. Tilpasningen til det fastsatte høyeste reintallet skal være gjennomført innen 1. april 2005. Videre er det et siktemål å få på plass grensene for de ulike siidaer (det sosiale og driftsmessige fellesskapet i reindriften) på vår-, høst- og vinterbeitene. Når disse rammebetingelser foreligger, vil man på bakgrunn av siidaenes økologiske bærekraft, i en siste fase kunne gjøre endelig vedtak om et høyeste reintall.

I Øst-Finnmark reinbeiteområde pågår arbeidet med nye distriktsinndelinger på vår/høst/vinterbeitene. Det er videre igangsatt et utredningsarbeid med sikte på å fastsette høyeste reintall per distrikt og nye beitetider. Dette skal etter planen samordnes med distriktsinndelingsarbeidet.

7.1.8 Finnmarksloven, bergverksloven og mineralloven

Regjeringen har lagt fram Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven). Et hovedmål med loven er å avløse usikkerheten om retten til land og vann i Finnmark med større forutsigbarhet når det gjelder naturgrunnlaget for samisk kultur, for innbyggernes bruk av utmark og for en positiv næringsutvikling basert på en bærekraftig utnyttelse av ressursene. Dette skjer ved en ny grunnforvaltning der finnmarkingene selv får eierrådigheten og ansvaret for forvaltningen av ressursene, mens staten trekker seg ut av grunneierrollen i Finnmark.

Regjeringen foreslår endringer i bergverksloven som skal bidra til at de samiske interesser og Finnmarkseiendommen som grunneier systematisk kommer inn i behandlingen av mineralsaker. Det gis særregler for skjerping, muting og utmål i Finnmark. Dersom Sametinget eller Finnmarkseiendommen går mot at søknader om muting eller utmål innvilges, skal saken avgjøres av departementet. For gruver på Finnmarkseiendommens grunn kan det gis forskrift om at grunneieren skal ha en høyere andel av avkastningen enn det som i dag følger av loven. Som grunneier får Finnmarkseiendommen retten til de ikke-mutbare mineralene.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) startet i 2001 opp igjen arbeidet med å utforme ny minerallov, der aktørene (mineralnæringen, grunneierne og Sametinget) ble invitert til en dialog for å få kartlagt hvilke behov som bør hensyntas i en ny regulering. NHD sendte i mai 2003 et nytt lovforslag på høring, og tar sikte på framleggelse for Stortinget i løpet av høsten 2003. Dette vil kunne legge grunnlag for ny næringsvirksomhet i tiltakssonen.

7.1.9 Endringer i Forsvaret

Forsvaret er inne i en omfattende omstilling der ressurser flyttes fra støttevirksomhet til operativ virksomhet og investeringer. Et viktig premiss for omleggingen er at Forsvaret skal være tilstede i hele landet, med fortsatt kraftsamling til Nord-Norge, Trøndelag, Bergensområdet og det indre Østlandet.

Flere enheter i Forsvaret omorganiseres, flyttes, opprettes eller legges ned i forbindelse med omstillingen i Forsvaret. Dette gjelder også i nordområdene. Det er kvaliteten og aktiviteten til de operative militære enhetene som gjør tilstedeværelse meningsfylt. Slik tilstedeværelse forutsetter i sin tur rasjonalisering for å frigjøre ressurser.

Helhetsbildet er at tilstedeværelsen i nord bedres, men for enkelte lokalmiljø vil det kunne oppleves som dramatisk at Forsvaret endrer sin virksomhet. I inneværende omstillingsperiode 2002–2005 kan spesielt hardt rammede lokalsamfunn søke om omstillingsmidler fra fylkeskommunen som forvalter statlige midler.

7.1.10 Det kommunale inntektssystemet

Kommunene i tiltakssonen har et høyt nivå på såkalte utgiftskorrigerte inntekter. I 2001 hadde kommunene i Finnmark og Nord-Troms utgiftskorrigerte frie inntekter på 125,5 prosent av landsgjennomsnittet. Årsaken til at de har et høyt inntektsnivå er at kommunene mottar regionalpolitisk begrunnede tilskudd, som Nord-Norgetilskuddet og regionaltilskuddet. Kommunene i tiltakssonen mottar også mer i ordinært skjønnstilskudd enn landets øvrige kommuner.

Regionaltilskuddet er begrunnet ut i fra regionalpolitiske hensyn. I 2003 tildeles tilskuddet kommuner som har færre enn 3 000 innbyggere og skatteinntekt under 110 prosent av landsgjennomsnittet. Størrelsen på tilskuddet graderes etter virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler og tildeles som et fast beløp per kommune. I 2003 mottar kommunene i Finnmark og kommunene i Nord-Troms som er i prioriteringsområde A 8,3 millioner kroner i regionaltilskudd. Kommuner i Nord-Troms som er i prioriteringsområde B mottar 3,6 millioner kroner i regionaltilskudd.

Stortinget har gjennom behandlingen av St.prp. nr. 66 (2002–2003) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004 (kommuneproposisjonen)gitt sin tilslutning til Kommunal- og regionaldepartementets forslag om innføring av en ny modell for tildeling av regionaltilskudd fra og med 2004. Den nye modellen for tildelingen av regionaltilskudd skal sørge for at kommuner som har under 3 000 innbyggere ikke skal få en brå inntektsnedgang fra det ene året til det andre dersom innbyggertallet overstiger 3 000. Modellen innebærer at kommuner med mellom 3 000 og 3 049 innbyggere får 80 prosent av aktuell sats, kommuner med mellom 3 050 og 3 099 innbyggere får 60 prosent av aktuell sats, kommuner med mellom 3 100 og 3 149 innbyggere får 40 prosent av aktuell sats og kommuner med mellom 3 150 og 3 199 innbyggere får 20 prosent av aktuell sats. Kommuner med 3 200 innbyggere eller mer vil ikke motta regionaltilskudd. I tiltakssonen vil kommunene Lyngen, Skjervøy, Kautokeino og Tana bli berørt. For en fullstendig oversikt over den nye modellen for tildelingen av regionaltilskudd henvises det til St.prp. nr. 66 (2002–2003).

Nord-Norgetilskuddet tildeles kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge. Tilskuddet skal sikre kommunene og fylkeskommunene i dette området muligheter til å gi et bedre tjenestetilbud enn kommuner og fylkeskommuner ellers i landet. Tilskuddet skal også bidra til en høy kommunal og fylkeskommunal sysselsetting i et område med et konjunkturavhengig næringsliv. Nord-Norgetilskuddet beregnes på grunnlag av en fast sats per innbygger innenfor hvert fylke. I 2003 tildeles kommunene i Troms 2 365 kroner per innbygger i Nord-Norgetilskudd. Kommunene i Finnmark tildeles 5 780 kroner per innbygger i Nord-Norgetilskudd.

I løpet av perioden 2002–2006 skal det gjennomføres fire endringer i inntektssystemet for kommunene: Det ekstraordinære skjønnet skal avvikles, nye bosettingskriterier skal innføres i kostnadsnøkkelen, skatteandelen skal trappes opp og inntektsutjevningen skal økes. Regjeringen oppnevnte 3. oktober 2003 et nytt inntektssystemutvalg. Målsettingen er å vurdere om systemet ivaretar kravet om rettferdig fordeling og om inntektssystemet er et effektivt virkemiddel for å gjennomføre Regjeringens politikk overfor kommunal sektor.

Regjeringen ønsker ytterligere å redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd til kommunesektoren, og la i St.prp. nr. 66 (2002–2003) fram forslag om den mest omfattende reduksjon i øremerkede tilskudd som noen gang er presentert.

Gjennom Stortingets behandling av regjeringens forslag ble ni øremerkede tilskudd som til sammen utgjør om lag 300 millioner kroner vedtatt innlemmet eller avviklet fra og med 2004. Regjeringen vil komme tilbake til forslagene om reduksjon av øremerkede tilskudd i perioden 2005–2007 på et senere tidspunkt.

7.2 Innsats for næringsutvikling – selektive næringsrettede virkemidler

7.2.1 Regional næringsutvikling

For å fremme utviklingen i ulike deler av landet med spesielle ufordringer, stiller staten gjennom de årlige statsbudsjettene selektive virkemidler til rådighet til det distrikts- og næringsrettede virkemiddelapparatet. I tiltakssonen gjelder dette midler til bl.a. fylkeskommunene, Sametinget, SND og Indre Finnmark Utviklingsselskap A/S (i en treårs oppstartingsfase.) 3 I tillegg får SND sentralt, Norges forskningsråd og SIVA tildelt virkemidler til spesielle programsatsinger for utvikling og nyskaping i alle deler av landet og særlig i distriktsområder. Innovasjon skal være det sentrale målet for de næringsrettede virkemidlene sett under ett

I St.meld. nr. 19 (2001–2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet – regionalt og lokalt nivå og kommunal- og regionalministerens redegjørelse holdt i Stortinget 30. april 2002, gikk regjeringen inn for å styrke fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Som et ledd i dette arbeidet har regjeringen fra og med statsbudsjettet for 2003 gjennomført store endringer i budsjettstrukturen for programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk på budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet (KRD). Utgangspunktet er behovet for større regional frihet til å tilpasse virkemiddelbruken til regionale utfordringer, samt forenkling og modernisering av offentlig sektor. I og med denne ansvarsreformen, er hoveddelen av virkemidlene over KRDs budsjett, inkludert virkemidler til SND i fylkene, desentralisert til fylkeskommunene. Nasjonale myndigheter gir få føringer på virkemidlene. I statsbudsjettet 2003 fikk Troms fylkeskommune tildelt nærmere 134 mill. kroner og Finnmark fylkeskommune vel 116 mill. kroner.

Det er opp til det regionale partnerskapet å finne fram til hvordan midlene skal benyttes for å møte de lokale utfordringene. I regionale utviklingsprogram skal resultatet av denne drøftingen nedfelles gjennom felles forpliktende mål, strategier og virkemiddelbruk. Regjeringen legger stor vekt på at de regionale statsetatene deltar aktivt i utforming og iverksetting av regionalt utviklingsprogram. De regionale utviklingsprogrammene skal vedtas av fylkestinget. Programmene skal bygge på mål og strategier i fylkesplanen og inngå i fylkesplanens handlingsprogram. På grunnlag av de vedtatte strategiene settes de bedriftsrettede virkemidlene ut til operatører som SND. Fylkeskommunene skal selv ikke forvalte bedriftsrettede virkemidler.

Partnerskapet må fokusere på læreprosesser i bedrifter, i næringsmiljøer og i lokalsamfunn, så vel som hos virkemiddelaktørene selv, for å utvikle mer lokalt tilpasset virkemiddelbruk overfor næringsliv og lokalsamfunn. Partnerskapet må derfor bygge opp et system for egen læring for å tilpasse virkemiddelbruk til stadige endringer i det lokale næringslivet og «ytre» betingelser. Innsatsområdene i regionalt utviklingsprogram for Finnmark for 2003 viser en god strategisk tilnærming til utfordringene, jf. boks 7.3. Det samme gjelder også for utviklingsprogrammet for Troms fylke. For å møte de spesielle utfordringene for næringslivet i tiltakssonen kreves både tradisjonelle virkemidler rettet mot enkeltbedrifter og mot grupper av bedrifter. Det offentlige virkemiddelapparatet har en særlig viktig rolle i å bidra til utvikling av nettverk og læring mellom aktørene.

Kompetanseutvikling og økt bruk av FoU i næringslivet er særlig viktige utfordringer. Mange kunnskapsaktører er allerede i virksomhet i tiltakssonen. De største miljøene finnes i Alta, knyttet til forsknings- og utviklingsmiljøene og høgskolen i Finnmark. Også opplærings- og utviklingssentraene ved de videregående skolene og fagmiljø som Kirkenes kompetansesenter, utgjør viktige lokale kompetansemiljø. Dette er aktører som har viktige roller i forbindelse med overføring av kunnskap til næringslivet, og ved utforming av opplæringstilbud som kan bidra til å øke kunnskapen i regionen. I tillegg er næringshagene, jf. boks 7.4, og deler av næringslivet selv viktige aktører for overføring av kunnskap til regionen. For å styrke de lokale næringsmiljøene i tiltakssonen må fylkeskommunene både som utviklingsaktører og som ledere for det regionale partnerskapet, bidra til utvikling av tettere nettverk, samhandling og læring mellom kompetansemiljøene og næringslivet.

Å få tilflytting av bedrifter til tiltakssonen utenfra er vanskelig, men det bør arbeides med dette i sonen på en målrettet måte. De spesielle virkemidlene i tiltakssonen er lite kjent av næringslivet utenfor sonen, og bør derfor markedsføres av aktørene i sonen.

For å øke innovasjonstakten i tiltakssonen, er det viktig at nasjonale forsøks- og utviklingsprogram som har som formål å bedre kompetansen og kontakten mellom FoU-miljø og næringslivet blir rettet inn mot behovene til næringslivet i tiltakssonen. KRD legger vekt på at nasjonale aktører bidrar med å videreutvikle programmer og metoder i samarbeid med regionale aktører og næringslivet i tiltakssonen. Det ligger en utfordring i å utvikle modeller for programsatsinger for klargjøring av kompetansebehov og muligheter for kunnskapsutvikling i næringslivet tilpasset de spesielle utfordringene i sonen.

Programmet for Nyskapings- og teknologispredning i Nord-Norge (NT-programmet) er et program som har fått gode tilbakemeldinger på sin proaktive strategi for å utvikle teknologiprosjekter i Nord-Norge, jf. boks 7.5.

Møreforsking (2002) foreslo i sin analyse flere nye tiltak for økt nyskaping i næringslivet i tiltakssonen. Det gjelder utvidelser av skattefradragsordningen for næringslivets FoU-prosjekter og innovasjonstiltak, samt styrking av det selektive virkemiddelapparatet for næringsutvikling i tiltakssonen. Flere av høringsuttalelsene til Møreforskings analyse tok også opp spørsmålet om en styrking av de næringsrettede virkemidlene, og Troms fylkeskommune mente at virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene og virkeområdet for tiltakssonen burde samordnes.

Regjeringen vil vise til at det allerede blir benyttet store midler i det distrikts- og næringsrettede virkemiddelapparatet. Størrelsen på de årlige rammene til fylkeskommunen er knyttet til de årlige statsbudsjettene. Også andre deltakere i det regionale partnerskapet disponerer utviklingsmidler. Den landsdekkende ordningen med skattefradrag for næringslivets FoU-prosjekter (SkatteFUNN), blir også benyttet av bedrifter i tiltakssonen. SkatteFUNN ble utvidet til å omfatte større bedrifter fra 1. januar 2003. Regjeringen legger stor vekt på at alle virkemidlene blir benyttet på en samordnet og effektiv måte for utvikling i regionen.

Det er ikke aktuelt å vurdere endringer i virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene før i 2007 i forbindelse med endringer i statsstøtteregelverket i EU.

7.2.2 Andre virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv

Regjeringen la i mars 2003 fram et forslag for Stortinget om innretningen og organiseringen av virkemidlene for næringslivet, jf. St.prp. nr. 51 (2002–2003) Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv . I proposisjonen foreslås det å spisse det statlige virkemiddelapparatets innsats inn mot innovasjonsfremmende tiltak. Hele apparatet skal arbeide mot et felles mål om å fremme innovasjon i næringslivet over hele landet. I arbeidet skal det settes fokus på områdene forskning og kompetanse, idéutviklings- og kommersialiseringsfasen og internasjonalisering. Et av hovedmålene for regjeringen er å skape et mer brukervennlig apparat som er nær brukerne og har relevant kompetanse og nettverk ut fra brukernes behov og lokale forhold.

I forlengelsen av dette gikk regjeringen inn for en omfattende omorganisering av det statlige næringsrettede virkemiddelapparatet fra 1. januar 2004. De viktigste virkemidlene for innovasjon, profilering og internasjonalisering skal samles i én enhet, ved at Norges Eksportråd, SND, Norges Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO) slås sammen. For små bedrifter og gründere vil det nye organisatoriske grepet sikre en mer helhetlig og koordinert innsats. Hovedgrepet er å samle virkemidler og ulike virkemiddelaktører i en felles brukerfront. Stortinget sluttet seg til forslagene fra regjeringen, jf. Innst.S. nr. 283 (2002–2003) og vedtak i Stortinget 18. juni 2003.

Tilgang på såkornkapital er en viktig forutsetning for investeringer og utvikling i næringslivet. Det offentlige bidrar med såkornkapital i samarbeid med private aktører, for å lette tilgang på kapital i en tidlig fase i næringsprosjekt, jf. Boks 7.6.

I henhold til Stortingets anmodningsvedtak nr. 431 av 18. juni 2002 ble det på statsbudsjettet for 2003 bevilget 75 mill. kroner i tapsfond og 500 mill. kroner i lånemidler til en distriktsrettet ordning under SND, jf. St.prp. nr. 1 og Innst. S. nr. 8 (2002–2003). Dette er en låneordning med formål å delfinansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i distriktene. Ordningen administreres av SND. SNDs distriktskontorer får dermed en sentral rolle i forvaltningen av midlene, noe som gir god nærhet til brukerne over hele landet. Dette har vært en forutsetning ved opprettelsen av fondene, og vil bli videreført innenfor rammen av den nye virkemiddelaktøren.

I St.prp. nr. 1 (2002–2003) for Nærings- og handelsdepartementet signaliserte regjeringen at den i oppfølgingen av anmodningsvedtaket ville vurdere å supplere låneordningen med en såkornordning, eventuelt med andre ordninger som kan sikre kapital til bedrifter i en tidlig fase. Ut fra dagens situasjon i norsk økonomi og mangelen på risikovillig kapital til såkornbedrifter i distriktene, både etablert og nystartede, foreslo regjeringen i revidert budsjett 2003 å supplere låneordningen med en såkornordning. Innenfor denne såkornordningen vil det bli etablert 4 regionale såkornfond. Fondene er tenkt organisert etter dagens modell for såkornkapitalordningen, med statlige ansvarlige lån til fondene og med private eiere. Det ble foreslått bevilget 100 mill. kroner til tapsfond og 400 mill. kroner i lån. Stortinget sluttet seg til disse forslagene i forbindelse med vedtak av revidert nasjonalbudsjett, jf. Innst.S. nr. 260 (2002–2003). Nærings- og handelsdepartementet foreslår i statsbudsjettet for 2004 å forsterke såkornordningen med 400 mill. kr., med et tilhørende tapsfond på 100 mill. kr.

Regjeringen har høsten 2003 lagt fram en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk. Denne planen er første skritt i utviklingen av en innovasjonspolitikk. Det overordnede målet for en helhetlig innovasjonspolitikk er å legge til rette for økt verdiskaping i næringslivet over hele landet. Mange politikkområder har betydning for innovasjon og må derfor ses i sammenheng. En helhetlig innovasjonspolitikk inkluderer rammebetingelser for innovasjon gitt gjennom lover og regler, skatte- og avgiftspolitikk, konkurransepolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og regionalpolitikken. Videre er utdannings- og forskningspolitikken helt sentral, da menneskers kompetanse og kreativitet er avgjørende for næringslivets innovasjonsevne. Infrastruktur på ulike områder er også av betydning. I tillegg er virkemidler som har til formål å stimulere næringslivets innovasjonsaktivitet direkte, av betydning.

Innovasjon skjer ofte på en lokal arena basert på regionale forutsetninger og med nødvendige koblinger til regionale, nasjonale og internasjonale miljøer. Derfor er det viktig å være klar over at ovennevnte politikkområder har alt fra lokale til internasjonale virkefelt. Videre er samspillet mellom offentlig og privat sektor viktig.

Planen er konsentrert om fem prioriterte områder:

• Generelle rammevilkår for næringslivet

• Kunnskap og kompetanse

• Forskning, utvikling og kommersialisering

• Entreprenørskap (oppstart av ny virksomhet)

• Infrastruktur

Utfordringen er å utforme en regionalt basert innovasjonspolitikk som bidrar til økt verdiskaping i ulike deler av landet, herunder tiltakssonen. Dette betinger en innovasjonspolitikk som bygger opp under regionale fortrinn.