1 Innledning
Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) av 4. januar 1960 (EFTA-konvensjonen) har ikke gjennomgått noen omfattende revisjon siden den ble undertegnet i 1960, til tross for at både medlemsmassen og karakteren av samarbeidet har gjennomgått store endringer. De fleste og største medlemslandene har etter hvert trådt ut av EFTA for å bli medlemmer i EU, mens de økonomiske forbindelsene mellom tidligere og gjenværende medlemsland er blitt opprettholdt gjennom frihandelsavtaler mellom EFTA-landene og EF, og senere gjennom EØS-avtalen.
De gjenværende EFTA-medlemmene, som er Norge, Island, Liechtenstein og Sveits, har i økende grad brukt organisasjonen som et redskap for to formål som ikke var forutsett i den opprinnelige EFTA-konvensjonen:
å utgjøre en praktisk og institusjonell ramme for de tre landene som inngår i EFTA-pilaren i EØS-samarbeidet; Norge, Island og Liechtenstein;
å utgjøre en ramme og felles plattform for det stadig økende samarbeidet mellom alle de fire EFTA-landene på den ene siden og land og organisasjoner utenfor EFTA og EU på den andre. Dette såkalte tredjelandssamarbeidet i EFTA omfatter p.t. 18 frihandelsavtaler og 8 samarbeidserklæringer.
Samtidig er betydningen av det egentlige, interne EFTA-samarbeidet gradvis blitt mindre, i takt med den sterke reduksjonen i medlemsmassen og samhandelen mellom medlemslandene, relativt sett.
Denne tyngdeforskyvningen i EFTA-samarbeidet har skjedd gradvis og på en pragmatisk måte, uten tilsvarende endringer i avtalegrunnlaget, slik at dette ikke lenger reflekterer det som nå er organisasjonens hovedoppgaver. EFTA-konvensjonen er også blitt avleggs på andre måter, idet den ikke er blitt oppdatert med nye konsepter i internasjonalt økonomisk samarbeid og ikke har tatt opp i seg nye viktige samarbeidsområder som tjenestehandel, investeringer, offentlige anskaffelser og beskyttelse av immateriell eiendomsrett.
Innen rammen av det stadig mer omfattende tredjelandssamarbeidet er det i økende grad blitt opplevd som et paradoks at EFTAs tredjelandssamarbeid er i ferd med å bli mer moderne og omfattende enn det meget modne og tradisjonsrike samarbeidet EFTA-landene imellom. Det dreier seg her om land som alle befinner seg på et høyt utviklingsnivå, med meget åpne økonomier, der tjenestehandel utgjør en voksende andel.
Den direkte foranledningen til den omfattende revisjonen som nå er gjennomført, var inngåelsen at et sett på sju bilaterale avtaler mellom Sveits og EU i juni 1999. De omfatter saksfeltene tekniske handelshindringer, fri personbevegelse, forskning og utvikling, offentlige anskaffelser, landtransport, lufttransport og handel med landbruksvarer. Disse avtalene, som er ment å råde bot på noen av de uheldige konsekvensene av at Sveits ble stående utenfor EØS, anses av sveitserne å dekke om lag 80 prosent av substansen i EØS-samarbeidet, men uten dette samarbeidets institusjoner og innslag av overnasjonalitet.
Et hovedformål med revisjonen var å bringe EFTA-samarbeidet opp på et tilsvarende nivå som det nye avtaleverket mellom Sveits og EU, for derved å unngå uheldig diskriminering mellom EFTA-borgere og -foretak på den ene siden og EU-borgere og -foretak på den andre når disse avtalene trer i kraft, trolig tidlig i 2002.
Videre var det, ikke minst på norsk side, et sterkt ønske om å utvide EFTA-samarbeidet til viktige nye områder som tjenestehandel og investeringer, som ennå ikke er omfattet av spesielle avtaler mellom Sveits og EU, for derved å skaffe norske aktører et bedre grunnlag på det meget interessante sveitsiske markedet.
Begge disse hensynene må anses å være godt ivaretatt gjennom den reviderte EFTA-konvensjonen.
Endelig har revisjonen av EFTA-konvensjonen gitt en god anledning til en høyst påkrevet gjennomgang og oppdatering av det avtalemessige grunnlaget for EFTA-samarbeidet, som nå er brakt i bedre samsvar med moderne konsepter for internasjonalt økonomisk samarbeid.
De eneste saksfeltene av betydning som ikke har vært gjenstand for en omfattende revisjon i denne sammenheng, er bestemmelsene om opprinnelsesregler og om administrativt tollsamarbeid, som på forhånd var blitt holdt løpende oppdatert. Dessuten er bestemmelsene om handel med landbruksvarer i det alt vesentlige beholdt uendret, slik at basis landbruksvarer fremdeles faller utenfor den generelle frihandelen innen rammen av EFTA.
Det er forutsetningen at den reviderte EFTA-konvensjonen heretter skal holdes løpende oppdatert, i lys av utviklingen på andre områder, særlig i EFTA-landenes forhold til EU.
Den reviderte EFTA-konvensjonen anses å være i samsvar med bestemmelsene i WTOs regelverk om hvor omfattende frihandelsavtaler må være.
Avtalen gjelder i praksis bare forbindelsene mellom Sveits på den ene siden og de tre EØS/EFTA-medlemmene på den andre. Forbindelsene mellom Island, Liechtenstein og Norge forblir regulert av EØS-avtalen.
Avtalen om endring av EFTA-konvensjonen ble parafert etter en avsluttende forhandlingskonferanse i Genève 6. april 2001 og undertegnet på EFTAs halvårlige ministermøte i Vaduz 21. juni 2001
Avtalen inngås på engelsk, som er eneste autentiske språkversjon. Endringsavtalen følger som trykt vedlegg til proposisjonen i engelsk originaltekst med norsk oversettelse. Den konsoliderte avtalen med alle vedlegg følger som særskilt vedlegg i engelsk originalversjon med norsk oversettelse.