4 Nærmere om form og innhold i endringsavtalen og i den reviderte EFTA-konvensjonen

4.1 Endringsavtalen

Endringsavtalen omfatter en fortale og tre artikler.

Fortalen viser til de endringene som er skjedd siden den opprinnelige EFTA-konvensjonen ble undertegnet i 1960, i form av endringer i medlemskap og inngåelsen av EØS-avtalen mellom Island, Liechtenstein og Norge og EF, samt de bilaterale avtalene mellom Sveits og EF. Den viser videre til medlemslandenes felles og uttrykte vilje til å utvide og fordype samarbeidet i EFTA gjennom videre lettelser i det frie varebytte og til et mål om fri bevegelighet for personer og gradvis liberalisering av tjenestehandel og investeringer, videre åpning av markedene for offentlige anskaffelser og beskyttelse av immaterielle rettigheter, under rettferdige konkurranseforhold.

Artikkel 1 inneholder alle endringene i den reviderte EFTA-konvensjonen, i form av 86 paragrafer som innebærer bortfall av noen artikler og vedlegg, revisjon av andre, og tillegg av en rekke nye artikler og vedlegg.

Artikkel 2 omhandler omnummerering av artikler og vedlegg og fastslår at en konsolidert avtaletekst, som følger som vedlegg, skal betraktes som en integrert del av endringsavtalen.

Artikkel 3 fastslår at avtalen skal ratifiseres av medlemslandene i samsvar med deres respektive nasjonale rettslige krav og at Norge skal være depositar for avtalen. Den skal tre i kraft den første dag i den andre måneden etter at det siste medlemslandet har deponert sitt ratifikasjonsinstrument.

4.2 Innholdet i den reviderte EFTA-konvensjonen

4.2.1 Generelt

Endringsavtalen innebærer at en rekke bestemmelser i den nåværende EFTA-konvensjonen oppheves eller endres og at nye bestemmelser tilføyes, og de fleste av de eksisterende artiklene som beholdes får nye numre. Den reviderte avtalen omfatter 59 artikler og 21 vedlegg. Av de opprinnelige artiklene er kun artiklene 34, 35 og 40 beholdt uendret. Alle andre artikler er enten nye eller endrede. Av vedleggene er 18 nye eller sterkt reviderte. Tre opprinnelige vedlegg gjenstår, nemlig opprinnelsesreglene og bestemmelsene om administrativt tollsamarbeid, som allerede var oppdatert og oppgradert, samt listene over jordbruksvarer, som omfattes av spesielle bestemmelser og ikke er gjenstand for vanlig frihandel.

For å få et helhetlig bilde av konvensjonen slik den vil se ut heretter og tilby brukerne et bedre og mer oversiktlig arbeidsverktøy, er det utarbeidet en konsolidert versjon av EFTA-konvensjonen der endringene er innarbeidet. Den konsoliderte versjonen er gitt status som en del av avtaleteksten ved at den er gjort til et integrert vedlegg til endringsavtalen. Gjennomgangen av avtalens artikler nedenfor baserer seg av praktiske grunner på den konsoliderte versjonen av den reviderte EFTA-konvensjonen, i stedet for en gjennomgang av de 86 paragrafene som endrer den opprinnelige EFTA-konvensjonen. Dette er gjort for å gi et bedre bilde av rettstilstanden etter revisjonen. I gjennomgangen av de enkelte artikler i den konsoliderte avtalen vil endringene bli forklart samtidig som det gis kryssreferanser til paragrafene i endringsavtalens artikkel 1.

Den konsoliderte EFTA-konvensjon, som utgjør siste vedlegg til endringsavtalen, følger denne proposisjon som særskilt vedlegg i engelsk originalversjon og i norsk oversettelse.

Det særskilte vedlegget omfatter også alle vedleggene til den reviderte EFTA-konvensjonen, med den bokstavnummerering de har i den konsoliderte konvensjonen.

Endringsavtalen følger som direkte vedlegg til denne proposisjon. Den omfatter som eget vedlegg en samsvarstabell som viser sammenhengen mellom hovedbestemmelsene og vedleggene i den nåværende og den reviderte EFTA-konvensjonen.

Vedlagt er også sluttakten med felleserklæringer og separate erklæringer.

Det gjøres spesielt oppmerksom på at de nye og sterkt reviderte vedleggene bare er trykt én gang, og da som vedlegg til den konsoliderte versjonen, i den rekkefølge og med den bokstavnummerering de har i den reviderte avtalen.

4.2.2 Innledende bestemmelser

Artikkel 1, paragraf 1 i endringsavtalen endrer fortalen til EFTA-konvensjonen. Den inneholder nå en historisk gjennomgang av bakgrunnen for konvensjonen slik den nå ser ut, og viser til visse grunnleggende prinsipper.

Ved artikkel 1, paragrafene 2-4 i endringsavtalen, etableres et kapittel I om avtalens formål. Artikkel 1 fastslår nå opprettelsen av Det europeiske frihandelsforbund - EFTA. Deler av den tidligere artikkel 1 som ble ansett som overflødige ble strøket. Artikkel 2 lister opp målsettingene til EFTA. Bestemmelsen er utvidet og mer presis en den tidligere artikkel 2. Det presiseres nå at målsettingen er fri handel med varer, gradvis fri bevegelighet for personer, gradvis liberalisering av handel med tjenester og investeringer, rettferdige konkurransevilkår, åpne markeder for offentlige anskaffelser og passende beskyttelse av immaterielle rettigheter. Disse målsettingene må ses i lys av fortalens påpekning av behovet for gjensidig støttende miljø- og handelspolitikk for å oppnå bærekraftig utvikling.

4.2.3 Fritt varebytte

4.2.3.1 Generelt

Artikkel 1, paragrafene 5-21 i endringsavtalen, oppretter et kapittel II om fritt varebytte, nedfelt som artiklene 3-13 i den konsoliderte versjonen. Bestemmelsene om varebytte i artikkel 3-13 er brakt nærmere EØS-avtalens bestemmelser, og overflødige bestemmelser er opphevet. I utgangspunktet er det full frihandel med alle varer unntatt landbruksvarer. Opprinnelsesreglene og bestemmelsene om administrativt tollsamarbeid, som på forhånd var oppdatert, er i det vesentlige beholdt uendret i henholdsvis vedlegg A og vedlegg B.

Artikkel 3 fastslår forbudet mot toll og tilsvarende avgifter ved import og eksport. Bestemmelsen tilsvarer EØS-avtalens artikkel 10. Den erstatter den tidligere artikkel 3 i EFTA-konvensjonen som inneholdt en nedtrappingsplan som forlengst var utdatert.

Artikkel 4 forbyr diskriminerende innenlands beskatning av varer. Bestemmelsen er en modernisert utgave av den tidligere artikkel 6. Bestemmelsen tilsvarer EØS-avtalens artikkel 14, og er i sitt innhold også lik GATT artikkel III:2. Bestemmelsen har i tillegg en paragraf 3 om forbud mot tilbakebetaling av innenlandske avgifter ved eksport dersom tilbakebetalingen overskrider den avgift som varen faktisk er blitt pålagt. Dette er egentlig et subsidiespørsmål, men da det knytter seg til innenlands beskatning er det av praktiske årsaker behandlet samlet.

Artikkel 5 erstatter tidligere artikkel 4, og henviser nå kun til opprinnelsesreglene i vedlegg A. Vedlegg A, som sist ble revidert i 1996, er foreløpig beholdt uendret, men vil være modent for en ny revisjon så snart den reviderte konvensjonen er trådt i kraft. Artikkel 6, som erstatter tidligere artikkel 9, omhandler administrativt tollsamarbeid. De nærmere detaljene er regulert i vedlegg B, som sist ble revidert i 2000.

Artikkel 7 fastslår prinsippet om forbud mot kvantitative restriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Bestemmelsen tilsvarer EØS-avtalens artikler 11 og 12, som er slått sammen til én bestemmelse. Bestemmelsen erstatter tidligere artikler 10 og 11. Artikkel 10 inneholdt en nedtrappingsplan for kvantitative restriksjoner på importerte varer, som var utdatert. Artikkel 11 inneholdt tilsvarende bestemmelser for eksport. Unntaksbestemmelsen i den tidligere artikkel 11 knyttet til re-eksport til stater utenfor EFTA er fjernet. Denne bestemmelsen tillot eksportrestriksjoner dersom frihandelen medførte re-eksport til et annet land som produsentlandet anvendte eksportrestriksjoner mot. Bestemmelsen ble ansett som overflødig, og antakelig også stridende mot en rekke andre handelsavtaler.

Artikkel 13 er en generell unntaksbestemmelse, som gir hjemmel for handelsrestriksjoner som måtte være nødvendige av hensyn til offentlig moral, statens sikkerhet, beskyttelse av liv, helse og miljø, beskyttelse av nasjonalskatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi eller beskyttelse av industriell eller kommersiell eiendom. Den tilsvarer EØS-avtalens artikkel 13, som ble ansett mer hensiktsmessig enn å beholde den tidligere artikkel 12 i EFTA-konvensjonen.

4.2.3.2 Landbruksvarer

Reglene om landbruksvarer var tidligere nedfelt i EFTA-konvensjonens artikler 21-25. Endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 39-43, medfører at disse bestemmelsene strykes, og ved artikkel 1, paragrafene 15-16, innføres nye bestemmelser. Reglene om behandlingen av landbruksvarer er nå nedfelt i artikkel 8 og 9 og vedlegg C og D. I sitt innhold forblir reglene i det alt vesentlige uendret. I henhold til artikkel 8 omfattes således ikke landbruksvarer av de fleste bestemmelsene i den reviderte konvensjonen.

Artikkel 9 inneholder spesielle regler for bearbeidede landbruksvarer, og de ulike kategoriene av slike varer finnes i vedlegg C.

Den vesentligste endring mht. markedsadgang er en gjensidig tollfri ostekvote mellom Norge og Sveits på 60 tonn, som relativt sett tilsvarer EUs kvote på 2 500 tonn. Denne og andre tollkonsesjoner på basis landbruksvarer finnes i vedlegg D.

4.2.3.3 Fisk

Fisk forblir frihandelsvare i den reviderte EFTA-konvensjonen. Dette er nå fastslått i artikkel 10, som er en modernisert versjon av den tidligere artikkel 26.

4.2.3.4 Nye ordninger for frø og økologiske landbruksprodukter

Artikkel 11 i den konsoliderte avtalen oppretter to nye ordninger med sikte på å lette handelen med såfrø og økologiske landbruksprodukter. Virkemidlene går stort sett ut på å fjerne eller redusere tekniske handelshindringer. De nærmere detaljene er regulert i henholdsvis vedlegg E og F. Reglene er i stor grad en tilpasning til eksisterende regelverk innen EØS, og innebærer at Sveits kan delta i dette samarbeidet i forhold til de tre EØS/EFTA-statene. Sveits har en tilsvarende ordning med EU.

4.2.3.5 Veterinære og plantesanitære spørsmål

Den bilaterale landbruksavtalen mellom Sveits og EU omfatter også bestemmelser om veterinære og plantesanitære spørsmål, med sikte på å lette handelen med landbruksvarer. Det lyktes ikke innen tidsrammen for revisjon av EFTA-konvensjonen å få ferdigforhandlet en tilsvarende ny ordning for samarbeid om veterinære og plantesanitære spørsmål i EFTA, men det er holdt av plass for en slik ordning i form av en artikkel 12, som viser til bestemmelsene i vedlegg G. Bestemmelsene i vedlegg G viser foreløpig bare til de relevante WTO-bestemmelsene, men det er enighet om å fremforhandle en tilsvarende ordning som Sveits har med EU så snart det blir praktisk mulig, og nedfelle den i et revidert vedlegg G.

4.2.4 Tekniske handelshindringer

Ved endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 22-24, innføres et kapittel III, artikkel 14 og 15, samt vedlegg H og I, som inneholder regler som tar sikte på å forhindre nye, eller bygge ned eksisterende, tekniske handelshindringer for varer og tjenester.

4.2.4.1 Informasjonsprosedyren i vedlegg H

Den eksisterende ordningen under EFTA-konvensjonen for forhåndsunderretning om planlagte, endrede tekniske lover og forskrifter er utvidet til også å gjelde lover og forskrifter som får anvendelse på informasjonssamfunnstjenester (tjenester som ytes over avstand, og som formidles elektronisk og på individuell anmodning fra en mottaker av tjenester). Informasjonssamfunnet gir forbrukerne nye former for tilgang til varer og tjenester. Uten samordning mellom stater gjennom en informasjonsprosedyre vil den forventede innføringen av nasjonale forskrifter på området kunne føre til begrensninger for det frie varebytte og etableringsadgangen. Den utvidede prosedyren vil således få anvendelse for eksempel på lover og forskrifter vedrørende domene-navn, e-handel og e-signatur.

Den utvidede informasjonsprosedyren er allerede en viktig del av EØS-avtalen. Den har derfor ingen administrative konsekvenser vedrørende norske notifikasjoner. Disse sendes allerede, i EØS-sammenheng, til EFTAs overvåkningsorgan, som videreformidler dem bl.a. til EFTA-sekretariatet, som igjen formidler dem til Sveits. Motsatt vil Norge få innsyn i, og dermed anledning til å kommentere, et økt antall sveitsiske utkast til lover og forskrifter.

4.2.4.2 Gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger i vedlegg I

Vedlegg I inneholder en omfattende ny ordning om gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger innenfor 15 produktområder: maskiner, personlig verneutstyr, leketøy, medisinsk verneutstyr, gassapparater og kjeler, trykkbeholdere, terminalutstyr, utstyr og sikringssystemer til bruk i eksplosjonsfarlige omgivelser, elektrisk utstyr og elektromagnetisk kompatibilitet, materiell på byggeplasser, måleinstrumenter og ferdigpakninger, kjøretøyer, god laboratoriepraksis og kontroll av god fremstillingspraksis for legemidler og partisertifisering.

Innenfor disse produktområdene skal EFTA landene gi gjensidig godkjenning av rapporter, sertifikater, tillatelser og samsvarsmerkinger utstedt av offentlig utpekte tekniske kontrollorgan. Disse vil for Norges del være identiske med de tekniske kontrollorgan som er utpekt under EØS-avtalen.

For EØS/EFTA-landenes del vises det i vedlegget til det harmoniserte regelverk som allerede er tatt inn i EØS-avtalen. Vedlegget omfatter således eksisterende norsk regelverk. For Sveits' del henviser avtalen til sveitsisk regelverk, der bortimot 90 prosent er harmonisert med EUs regelverk (og dermed med EØS-regelverket) gjennom en tilsvarende avtale mellom Sveits og EU om gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger. Sveits arbeider mot en ytterligere harmonisering med EU- (og dermed EØS-)regelverket.

Bestemmelsene om gjensidig godkjenning som nå tas inn i vedlegg I er fremforhandlet i hht. protokoll 12 i EØS-avtalen.

Derfor vil vedlegget også bli forvaltet av en Blandet komité (der alle EFTA- landene er representert) i henhold til prosedyrer som skiller seg noe fra de som generelt gjelder Rådets rolle under Konvensjonen. Komiteen er gitt fullmakt til å foreta endringer i tilleggene til vedlegg I, bl.a. hva gjelder både endringer av det regelverk og de tekniske kontrollorgan som det er henvist til. Endringer hva angår regelverk vil måtte foretas hyppig, i takt med endringer i EØS-avtalen og avtalen mellom EU og Sveits.

EØS/EFTA-landene og Sveits får gjennom vedlegg I på den ene siden et i hovedsak harmonisert regelverk innenfor de 15 produktområder som vedlegg I omfatter, og på den annen side forplikter de seg til gjensidig godkjenning av rapporter, sertifikater, tillatelser og samsvarsmerkinger på de samme områder. Dette er et viktig bidrag for å sikre det frie varebytte mellom Norge og Sveits, og dermed til fordel for norske produsenter. Samtidig bidrar det til å sikre at varer fra Sveits er produsert innenfor EØS-avtalens normer for helse, miljø og sikkerhet.

4.2.5 Statsstøtte, offentlige foretak, konkurranseregler og antidumping

Endringsavtalen oppretter ved artikkel 1, paragrafene 25-27 og 33, egne kapitler for statsstøtte, offentlige foretak, konkurranseregler og antidumpingtiltak i kapittel IV-VI og kapittel XI (artiklene 16-18 og artikkel 36). Disse bestemmelsene ble ikke gjenstand for en så omfattende modernisering og oppgradering som de fleste andre bestemmelsene i den reviderte konvensjonen.

4.2.5.1 Statsstøtte

Statsstøttebestemmelsen er nå nedfelt i artikkel 16. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med vedlegg Q om lufttransport og artikkel 33 om antidumpingavgifter og straffetoll. Vedlegg Q er basert på EUs regelverk og EØS-avtalen, hvilket Sveits hadde gått med på i forhold til EU på dette området. Det viste seg imidlertid ikke mulig å anvende varianter av EØS-avtalen på dette området, grunnet sveitsisk motstand mot en generell anvendelse av EØS-rettslige prinsipper og anvendelse av subsidiedisipliner generelt for tjenestesektoren.

Bestemmelsen viser derfor i det vesentlige til gjeldende WTO-bestemmelser, som kun omfatter varehandel, men inneholder et forbud mot straffetoll EFTA-landene imellom - hvilket også er nedfelt i artikkel 33. Man skal på årlig basis forsøke å utvide de mer forpliktende bestemmelsene til også å gjelde tjenestesektoren. Bestemmelsen erstatter tidligere artikkel 13 og artikkel 17(3). Støtte til landbruket er, på samme måte som i WTO, unntatt fra bestemmelsen, jf. artikkel 8(2) i den reviderte avtalen.

4.2.5.2 Offentlige foretak og monopoler

Denne bestemmelsen finnes nå i artikkel 17. Bestemmelsen i den reviderte avtalen er en kombinasjon av den tidligere artikkel 14 og EØS-avtalens artikler 16 og 59, samt GATT artikkel XVII. Bestemmelsen gjelder i det alt vesentlige kun for selskaper som er aktive innen produksjon og varehandel. Den antas ikke å legge så strenge begrensninger på slike selskaper som det som følger av EØS-avtalen, da den hovedsakelig regulerer selskapenes adferd innenfor sitt marked og ikke deres opprettelse og organisasjon.

4.2.5.3 Konkurransebestemmelser

Konkurransebestemmelsene i artikkel 18 er i det vesentlige uendret i forhold til den tidligere artikkel 15, men det er lagt opp til forbedrede konsultasjons- og samarbeidsprosedyrer i tilfelle problemer skulle oppstå. En felleserklæring fastslår at nasjonal lovgivning skal legges til grunn for gjennomføringen av konkurransebestemmelsene. Konkurransebestemmelsene gjelder for alle foretak uansett hvilken sektor av økonomien de tilhører. Det finnes i tillegg særskilte bestemmelser i vedlegg Q om lufttransport, som tilsvarer EØS-avtalens bestemmelser.

4.2.5.4 Antidumpingavgift og straffetoll

Den opprinnelige avtalen inneholdt i sin artikkel 17 regler om ileggelse av antidumpingavgift og straffetoll for subsidierte produkter. Dette er endret ved endringsavtalens artikkel 1, paragraf 33. Den reviderte avtalen inneholder nå et forbud mot antidumpingtiltak og straffetoll tilsvarende EØS-avtalens artikkel 26. Dette er inntatt i avtalens artikkel 36. Da EFTA-konvensjonen også omhandler frihandel med fisk mellom partene, gjelder forbudet mot slike tiltak også fisk - til forskjell fra EØS-avtalen.

Effekten av bestemmelsen i forhold til tvister om påstått ulovlige subsidier er at man ikke automatisk kan pålegge straffetoll mot produktene, men må anvende avtalens tvisteløsningsbestemmelser mot den subsidierende stat for å få en kjennelse av voldgiftstribunalet for at motpartens subsidier er ulovlige. Først deretter kan man gå til mottiltak, men da etter den reviderte avtalens artikkel 48(4) og vedlegg T.

4.2.6 Immateriell eiendomsrett

Den opprinnelige EFTA-konvensjonen inneholder ikke regler om beskyttelse av immaterielle eiendomsrettigheter. Dette er heller ikke inkludert i Sveits' avtaler med EU, men finnes i noen av EFTAs avtaler om frihandel med tredjeland.

Det var lenge usikkert om den reviderte EFTA-konvensjonen i det hele tatt skulle inneholde slike regler, grunnet uenighet mellom Norge og Sveits om utformingen av reglene - særlig knyttet til bioteknologi og tvangslisensiering. For Norge var det ikke akseptabelt innen denne rammen å påta seg nye forpliktelser til å gi patent på bioteknologiske oppfinnelser utover det som følger av TRIPS-avtalen under WTO og EØS-avtalen slik den er gjennomført i dag. Dessuten var det viktig å unngå å ta inn bestemmelser om tvangslisensiering som kunne gi uheldige føringer for tredjelandsforhandlingene, og Norge insisterte på at man ikke skulle gå utover TRIPS-avtalen på dette punkt.

Man kom til slutt til enighet, og endringsavtalens artikkel 1, paragraf 28, setter inn et eget kapittel VII med en artikkel 19 og et vedlegg J om immateriell eiendomsrett. Bestemmelsene er en variant av den modellen man har anvendt overfor tredjeland, men er endret på visse punkter. Bestemmelsen om patentbeskyttelse for bioteknologiske oppfinnelser i vedlegg J viser for Norges og Islands vedkommende til EØS-avtalen og for Sveits' og Liechtensteins vedkommende til Den europeiske patentkonvensjonen, slik de er gjennomført i nasjonal lovgivning. Dette innebærer at Norge ikke behøver å gi patent på planter og dyr i større grad enn i dag. Spørsmålet om tvangslisensiering er ikke nevnt, hvilket innebærer at man legger TRIPS-avtalen til grunn.

Spørsmålet om et mer utvidet regelverk basert på EØS-avtalens protokoll 28 ble reist under forhandlingene. Forhandlingssituasjonen var imidlertid ikke slik at dette ble underlagt konkrete drøftelser, og må eventuelt tas opp i en senere revisjon av vedlegg J.

4.2.7 Fri bevegelighet for personer, trygdesamarbeid, gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

4.2.7.1 Fri bevegelighet for personer

Den opprinnelige EFTA-konvensjonen inneholder ikke regler om fri bevegelighet for personer. Endringsavtalens artikkel 1, paragraf 29, innfører bestemmelser om dette, basert på tilsvarende avtale mellom EU og Sveits.

Avtalens regler om fri bevegelighet for personer har som formål å gi rett til innreise, opphold, adgang til arbeid som arbeidstakere, etablering som selvstendig næringsdrivende og rett til å bli værende på medlemsstatenes territorium. Avtalen har som formål å legge til rette for ytelse av tjenester på medlemsstatenes territorium, og særlig å liberalisere tjenesteytelser av kort varighet. Videre skal avtalen gi grunnlag for de samme levevilkår, ansettelsesvilkår og arbeidsvilkår som for egne borgere.

Reglene om fri bevegelighet for personer er nedfelt i kapittel VIII, artiklene 20-22, som fastslår prinsippet om fri bevegelighet for personer, likebehandling av arbeidstakere og etableringsrett for selvstendig næringsdrivende fra andre medlemsland. Avtalen sikrer rett til opphold for personer som ikke utøver en økonomisk aktivitet og for familiemedlemmer, og inneholder nærmere bestemmelser om rettigheter for grensearbeidere. Avtalen inneholder også bestemmelser om kjøp av fast eiendom til eget bruk eller i forbindelse med økonomisk aktivitet, men berører ikke de regler som gjelder for ren kapitalinvestering eller forretningsvirksomhet med tomter og leiligheter. Nærmere regler er nedfelt i vedlegg K.

For å bidra til å gjøre den frie personbevegelsen reell er det utarbeidet omfattende ordninger for trygdesamarbeid og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for regulerte yrker, stort sett tilsvarende de ordningene vi har i EØS. Disse ordningene finnes i tillegg 2 og 3 til vedlegg K, som er nærmere beskrevet nedenfor.

Sveits vil i en overgangsperiode på 5 år opprettholde adgang til å kvoteregulere innvandring fra de andre EFTA-landene. Tilsvarende overgangsordning finnes i avtalen mellom Sveits og EU. Antallet nye oppholdstillatelser gitt av Sveits til arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende fra de øvrige EFTA-landene kan ikke begrenses til færre enn 300 oppholdstillatelser gjeldende for ett år eller mer og 200 oppholdstillatelser gjeldende for mer enn fire måneder og mindre enn ett år.

Ifølge statistikk fra Statistisk Sentralbyrå var det i 2000 registrert en utflytting fra Norge til Sveits på 191 personer. Av disse hadde 130 norsk statsborgerskap og 61 utenlandsk statsborgerskap. Innflytting fra Sveits til Norge i 2000 var 151 personer. Av disse hadde 76 personer norsk statsborgerskap og 75 personer utenlandsk statsborgerskap. I perioden 1996-2000 ble det registrert årlig gjennomsnittlig utflytting fra Norge til Sveits på 165 personer, og innflytting til Norge fra Sveits på 218 personer.

De avtalte kvotetallene overstiger den faktiske personbevegelse de senere år fra Norge og Island til Sveits, og skulle normalt ikke utgjøre noen reell begrensning for personbevegelsen mellom Norge og Sveits. Det er i tillegg nedfelt i avtalen at om de avtalte kvotene skulle vise seg utilstrekkelige, vil Rådet ta de nødvendige skritt. Fra begynnelsen av det sjette året skal alle kvantitative begrensninger for innreise fra borgere fra de øvrige medlemslandene til Sveits bortfalle. Norge og Island har ikke sett det som hensiktsmessig å kvoteregulere innvandringen fra Sveits, og det finnes således ingen bestemmelser om dette i avtalen. Fri personbevegelse mellom Sveits og Liechtenstein er regulert i en egen protokoll til vedlegg K.

Retten til å yte tjenester under midlertidig opphold i Sveits, innenfor en ramme på 90 dager per år, er også nedfelt og regulert i vedlegg K. Retten til å yte tjenester gjelder for tjenesteytere som er borgere i en medlemsstat, samt for ansatte hos tjenesteytere, uansett nasjonalitet, som er integrert i arbeidsmarkedet i en medlemsstat og utsendt til en annen medlemsstats territorium for å yte tjenester. Denne retten til å yte en tjeneste på en annen medlemsstats territorium er avgrenset til å gjelde i et tidsrom som ikke overstiger 90 dagers faktisk arbeid per kalenderår. Retten griper ikke inn i nasjonale innreiseregler, herunder regler om visum. Tilsvarende regler finnes i Sveits-EU avtalen.

Vedlegg K regulerer også retten til å flytte til Sveits for å etablere egen virksomhet der. Oppholdstillatelse skal gis selvstendig næringsdrivende så fremt det kan godtgjøres overfor vedkommende nasjonale myndighet at han/hun er etablert eller ønsker å etablere seg.

Som arbeidstakere har også selvstendig næringsdrivende rett til yrkesmessig og geografisk mobilitet på hele vertsstatens territorium. Det er også fastlagt i avtalen at en borger fra en medlemsstat som har lovlig opphold på en annen medlemsstats territorium ikke skal utsettes for diskriminering på grunnlag av nasjonalitet.

Som følge av endringsavtalen må det foretas endringer i utlendingsregelverket. En Odelstingsproposisjon fra Kommunal- og regionaldepartementet med de nødvendige lovendringene vil bli fremmet i 2001.

4.2.7.2 Koordinering av trygdeordninger

Det er utarbeidet omfattende ordninger for koordinering på trygdeområdet, stort sett tilsvarende de ordningene man har i EU/EØS og som er basert på Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 mv. Disse reglene er nedfelt i artikkel 21 og i tillegg 2 til vedlegg K. Reglene sikrer at personer som ønsker å flytte til eller arbeide i et annet avtaleland, ikke taper trygderettigheter eller utsettes for forskjellsbehandling, med mindre annet spesielt måtte være bestemt for visse ytelser. Bestemmelser i nasjonal lovgivning må om nødvendig fravikes i den utstrekning forordningens regler bestemmer noe annet.

Koordineringsreglene gjelder først og fremst personer som flytter og tar arbeid i Sveits og de øvrige EFTA-landene, men vil også gi rett til helsetjenester for statsborgere fra de øvrige EFTA-landene under midlertidig opphold i Sveits og vice versa. Reglene gjelder de fleste lovfestede trygdeordninger og stønadsområder, så som ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel, ved uførhet (inkl. stønad med sikte på å bevare eller forbedre ervervsevnen), ved alder, til etterlatte, ved yrkesskade/yrkessykdom, ved dødsfall (gravferd), ved arbeidsløshet, samt familieytelser (barnetrygd mv.) og særlige (lovfestede) ordninger for offentlige tjenestemenn. Rene sosiale omsorgsytelser (sosialhjelp) omfattes ikke. Heller ikke avtalebaserte ordninger i arbeidslivet, som AFP, eller krigspensjon omfattes.

Den reviderte EFTA-konvensjonen omfatter de samme deler av norsk trygde- og helselovgivning som EØS-avtalen. Den bygger på de samme prinsipper som denne: likebehandling av statsborgere, eksport av ytelser og sammenlegging av trygdetid for å fylle minstekravene for rett til ytelser. Pensjoner som tilstås på grunnlag av sammenlegging, beregnes forholdsmessig etter den faktisk opptjeningstid i de enkelte land og utbetales derfra (pro rata temporis-prinsippet).

Formålet med disse reglene er at en skal godskrives de trygderettigheter en har opparbeidet i de forskjellige EFTA-land. Opptjente kontantytelser skal utbetales til vedkommende person eller til hans familiemedlemmer, uansett hvilket EFTA-land han oppholder seg i. Pensjonsytelsene beregnes på grunnlag av varigheten av trygdetilknytningen i det enkelte land. Dette innebærer et system med delpensjoner og oppsatte pensjoner, hvor det i prinsippet er likegyldig hvor vedkommende oppholder seg eller er trygdet når pensjonen skal betales. Trygden i hvert av de land en person har arbeidet, skal betale sin forholdsmessige del av vedkommendes samlede pensjon alt etter tilknytningens varighet og innbetalt premie. Dette gjelder både alders-, uføre- og etterlattepensjoner til etterlatt ektefelle og barn som en avdød person har opparbeidet.

I henhold til protokoll 3 til tillegg 2 skal barnetillegg til alders- og uførepensjon og barnepensjon, unntatt i forbindelse med yrkesskade, beregnes som pro rata-ytelser i samsvar med forordningens avdeling III, kapittel 3. Når det gjelder barnepensjon, er dette i samsvar med hovedregelen etter forordningen nå, etter endringer i 1999, men ikke etter EU-Sveits-avtalen fordi denne har et tidligere avskjæringstidspunkt (21. juni 1999).

Enkelte såkalte ikke-avgiftsbaserte ytelser av blandet art kan unntas fra det generelle prinsippet om eksport, men prinsippene om likebehandling og sammenlegging gjelder også for disse ytelsene. Denne typen ytelser er for det enkelte land uttrykkelig nevnt i et eget vedlegg (IIa) til nevnte forordning. For Norges del er utdanningsstønad, stønad til barnetilsyn, grunn-/hjelpestønad til andre enn pensjonister og garantert tilleggspensjon for unge uføre tatt inn som slike ytelser.

Forordningen bygger i lovvalgsspørsmålet på prinsippet om at man kun skal være medlem av trygden i et land og at dette som hovedregel skal være arbeidslandet, dog med unntak for visse grupper, bl.a. arbeidstakere som midlertidig er utsendt for å arbeide i et annet avtaleland.

Sveitsiske statsborgere som seiler på et norsk-registrert skip, vil få full norsk trygdedekning, med unntak av personer i hotell- og restaurantbetjeningen på cruise-skip registrert i NIS.

Disse reglene gjelder allerede for islandske og liechtensteinske borgere etter EØS-avtalen.

Naturalytelser ved sykdom og fødsel gis i bostedslandet og etter dette landets regler, men skal i utgangspunktet refunderes fra arbeidslandet. Familiemedlemmer som er forsørget av en sveitsisk borger/EFTA-borger med inntektsgivende arbeid i Norge, får dekket medisinsk behandling fra norsk trygd om de bor i Sveits. Barnetrygd blir også utbetalt i slike tilfeller.

Norske borgere med inntektsgivende arbeid i Sveits må svare sveitsisk trygdeavgift både for seg selv og for familiemedlemmer som er bosatt i Norge.

Familiemedlemmer som er forsørget av en EFTA-borger med inntektsgivende arbeid i Sveits, får medisinsk behandling etter norske regler når de bor her i landet, men for sveitsisk regning.

Selv om innholdet i tillegg 2 er mer eller mindre identisk med vedlegg VI til EØS-avtalen (Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 mv.), bør en merke seg følgende forskjeller, som er nedfelt i en protokoll til tillegg 2 til vedlegg K:

1. Sveits har tatt forbehold om at visse grupper arbeidstakere med tidsbestemte arbeidskontrakter som blir helt arbeidsledige i Sveits, uten å fylle vilkårene for ytelser etter sveitsisk lovgivning, skal motta dagpenger fra hjemlandet (gjelder i en overgangsperiode på 7 år etter den reviderte konvensjonens ikrafttreden, men med mulighet for forlenging, jf. punkt 3 i protokollen). Sveits vil refundere en del av de avgifter som er innbetalt i Sveits. Dette er en ordning som fraviker reglene i EØS. Norge har tatt forbehold om at vedkommende i tilfelle må vende tilbake til hjemlandet og stille seg til rådighet for arbeid der. I en egen erklæring til sluttakten har man også forutsatt at de praktiske sidene ved denne refusjonsordningen blir nærmere avklart mellom norske og sveitsiske myndigheter før avtalen trer i kraft.

2. Pleiestønad til hjelpeløse personer etter sveitsisk forbundslov om alders- og etterlattetrygd og forbundslov om uføretrygd skal fastsettes i teksten til tillegg 2 til vedlegget i vedlegg IIa til forordning nr. 1408/71 så snart endringen av disse rettsaktene, som fastsetter at slike ytelser utelukkende skal finansieres av offentlige myndigheter, får virkning. Dette betyr at de ikke kommer til utbetaling utenfor Sveits (ikke-eksport).

3. For en periode på 5 år fra vedleggets ikrafttreden skal det, på anmodning fra den enkelte arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som ønsker å forlate Sveits for godt, være anledning til å utløse opptjente ytelser etter forbundslov om fri bevegelighet for yrkesbaserte stønadsordninger for alders-, etterlatte- og uførepensjon av 17. desember 1993 uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 10 nr. 2 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Reglene på trygdeområdet i den reviderte EFTA-konvensjonen vil avløse de reglene som i dag finnes i bl.a. den bilaterale trygdeavtalen mellom Norge og Sveits av 21. februar 1979 i den utstrekning det er tale om samme personkrets og saksforhold. Etter avtalen som gjelder i dag, skal uførepensjon ytes etter risikoprinsippet, dvs. at det land hvor uførheten inntreffer skal yte uførepensjon på grunnlag av den samlede trygdetid i begge land, jf. artikkel 13 og 17. Disse bestemmelsene blir nå erstattet av pro rata-beregning som beskrevet ovenfor. En omlegging fra risikoprinsippet til pro rata-temporis for uførepensjon mellom Norge og Sveits, forutsetter overgangsregler for løpende pensjonstilfeller. Det er gitt slike overgangsregler. Gjeldende avtale omfatter ikke ytelser ved arbeidsledighet.

Bestemmelser som ikke berøres av den nye avtalen vil fortsatt gjelde. Dette gjelder bl.a. utsendingbestemmelsen i den norsk-sveitsiske avtalen som gir tredjelandsborgere anledning til å opprettholde trygdetilknytningen til hjemlandet under midlertidige arbeidsoppdrag i det annet land (artikkel 8 nr. 2). En annen bestemmelse som vil bli videreført, er artikkel 6 nr. 2 om utbetaling i tredjeland. Sistnevnte er i samsvar med forutsetningene anført i vedlegg III A og B til forordningen.

4.2.7.3 Gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Reglene for gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er nedfelt i artikkel 22 og i tillegg 3 til vedlegg K. De er såvidt mulig utformet etter mønster av EØS-avtalens vedlegg VII og EU-Sveits-avtalens vedlegg III. Som i begge disse avtalene er også denne ordningen begrenset til å gjelde gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for regulerte yrker, dvs. yrker eller funksjoner som man bare kan utføre hvis man har fått autorisasjon, godkjenning og/eller oppfyller visse krav.

Tillegg 3 bidrar til å legge til rette for fri bevegelse for personer ved at det inneholder bestemmelser som setter krav til autorisasjonsmyndighetene i medlemslandene om hvordan søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for de relevante yrkene skal behandles. I praksis regulerer det forholdet mellom Sveits på den ene siden og Island og Norge på den annen, da forholdet mellom EØS/EFTA-landene er regulert av EØS-avtalen og en egen protokoll regulerer forholdet mellom Liechtenstein og Sveits.

Tillegget er i sin nåværende form verken så omfattende som EØS- eller EU-Sveits-avtalenes tilsvarende vedlegg, da Sveits på dette punkt ikke ville ta inn i EFTA-konvensjonen direktiver som var vedtatt i EU etter at EU-Sveits-avtalen ble inngått 21. juni 1999. Resultatet er at tillegget nå bare omfatter direktiver som både er inkorporert i EU-Sveits-avtalen og i EØS-avtalen. I tillegg er det gjort visse praktiske tilpasninger for å ikke gjøre et fra før teknisk krevende felt enda vanskeligere. Det viktigste grepet i så måte består i at de 35 overgangs- og liberaliseringsdirektivene som i EØS-avtalen har blitt erstattet av direktiv 1999/42/EF, det såkalte tredje generelle direktiv, ikke er tatt med. På den måten slipper EØS/EFTA-landene å gjennomføre svært forskjelligartede direktiver overfor Sveits på den ene siden og EU-landene og hverandre på den andre for de samme yrkene. En viss «utakt» vil det allikevel uvegerlig alltid være på dette feltet mellom EØS-avtalen på den ene siden og EFTA-konvensjonen på den andre.

Det faktum at tillegget er frosset til rettsstatus per sluttdatoen for EU-Sveits-avtalen 21. juni 1999 gjør at det allerede når konvensjonen trer i kraft, er modent for oppdatering. En revidert, oppdatert utgave er allerede forberedt. En oppdatering vil imidlertid først kunne finne sted etter at Sveits og EU har vedtatt å revidere det tilsvarende vedlegget i EU-Sveits-avtalen.

Arbeidet med revisjon av EFTA-konvensjonen har også avdekket et behov for endringer av mer teknisk-administrativ karakter i EØS-avtalens vedlegg VII, som å endre henvisninger til høgskoler, yrkestitler, vitnemål og andre kvalifikasjoner slik at de blir bedre tilpasset dagens navn og terminologi. Når dette er gjort, vil tillegg 3 til vedlegg K oppdateres tilsvarende.

Feltet gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er i stadig endring i EU/EØS-systemet, og en må derfor regne med at det også vil være behov for hyppige oppdateringer av den reviderte EFTA-konvensjonens bestemmelser på området.

4.2.8 Investeringer og tjenestehandel

Den opprinnelige EFTA-konvensjonen inneholder i artikkel 16 regler om visse typer etableringer knyttet til varehandel. Det finnes imidlertid ingen generelle bestemmelser knyttet til etableringer, kapitalbevegelser eller tjenester. Slike bestemmelser finnes heller ikke i Sveits' avtaleverk med EU, men finnes i EFTAs frihandelsavtale med Mexico. Samtlige av de andre frihandelsavtalene i EFTA-regi inneholder utviklingsklausuler knyttet til investeringer og tjenester, og det pågår forhandlinger med både Chile og Singapore om frihandelsavtaler som ventelig vil inneholde materielle bestemmelser på disse områdene.

Det ble derfor ansett nødvendig med en basis i EFTA-konvensjonen for handel med tjenester mellom EFTA-landene, og også visse bestemmelser knyttet til fri flyt av investeringer. Endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 30-31, innfører derfor kapittel IX om investeringer (artiklene 23-28) og kapittel X om handel med tjenester (artiklene 29-35).

På grunn av de forpliktelsene statene allerede har påtatt seg ved WTOs tjenesteavtale (GATS-avtalen) måtte en tjenesteavtale være tilstrekkelig omfattende til å komme inn under GATS artikkel V, som tillater at land liberaliserer videre seg imellom uten å være bundet av den alminnelige bestevilkårsklausulen i GATS artikkel II.

Vedrørende investeringer fastslår den reviderte EFTA-konvensjonen prinsippet om fri etableringsrett, men den omfatter ikke alle kapitalbevegelser.

4.2.8.1 Regelverket for investeringer

Regelverket for investeringer er nedfelt i kapittel IX, i artiklene 23-28, og vedlegg L - O. Kapitlet er delt i to deler, hvor den første omhandler etableringer og den andre kapitalbevegelser. Strukturelt følger dette EØS-avtalen, hvor kapittel 2 omhandler etableringer og kapittel 4 omhandler kapitalbevegelser. Det er imidlertid store forskjeller, om enn også mange likheter, mellom den reviderte EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen.

Artikkel 23(1) fastslår den frie etableringsretten, på samme vilkår som for nasjonale foretak. Bestemmelsen er i det alt vesentlige en kopi av EØS-avtalens artikkel 31, og må forstås på noenlunde samme måte. Artikkel 24 om nasjonal behandling, som ble tatt inn på sveitsisk ønske, tydeliggjør imidlertid at artikkel 23 ikke innebærer et generelt forbud mot restriksjoner, men et diskrimineringsforbud.

Artikkel 23(2) inneholder definisjoner av filialer og foretak. Bestemmelsen innebærer et unntak for foretak som er «non-profit» og man kan også nekte etableringer dersom mor-selskapet i en annen EFTA-stat er et «stråselskap».

Artikkel 23(3) henviser til nasjonale unntak fra den frie etableringsretten, jf. nedenfor i pkt. 4.2.8.3. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 23(4), som innebærer at partene ikke kan innføre nye eller mer diskriminerende reguleringer (en såkalt «stillstandsforpliktelse»). Samtidig har avtalen en «bestevilkårsklausul» i artikkel 23(5) som sikrer at man i de sektorene som er omfattet av unntakslistene, ikke stilles dårligere enn selskaper fra andre land - dog med unntak for avtaler med EU.

Artikkel 23(8) fastslår at selvstendige næringsdrivendes rettigheter er regulert i bestemmelsene om fri bevegelighet for personer i artikkel 20 og vedlegg K, som er omtalt under pkt. 4.2.7.1 ovenfor.

Artikkel 25 har en særregel for finansmarkedet. Artikkel 26 har regler om gjensidig anerkjennelse av standarder og kriterier for autorisasjon mv. for tjenesteytere. Artikkel 27 inneholder generelle unntak som tilsvarer unntakene i EØS-avtalens artikler 32 og 33, samt GATS artikkel XIV.

Når det gjelder investeringer generelt utover etableringer, dvs. det som i EØS-avtalen er dekket under kapitalbevegelser, lyktes det ikke å komme til enighet. Artikkel 28 innebærer derfor kun fri bevegelighet for kapital knyttet til etableringer, og ikke fri bevegelighet for andre kapitalbevegelser. Disse skal reguleres i henhold til andre avtaler partene måtte være parter i, hvilket for Sveits i forhold til Norge vil si OECD-regler. Artikkel 28 skal være gjenstand for revisjon innen to år etter ikrafttredelsen av endringsavtalen.

4.2.8.2 Regelverket for tjenestehandel

Regelverket for tjenestehandel er nedfelt i kapittel X, artiklene 29-35, og vedlegg L - Q. Transporttjenester, artikkel 35 og vedlegg P - Q behandles separat i pkt. 4.2.9.

Artikkel 29(1) fastslår den frie bevegeligheten for tjenester og tjenesteytere, på samme vilkår som for nasjonale borgere og foretak. Bestemmelsen er i det alt vesentlige en kopi av EØS-avtalens artikkel 36, og må forstås på noenlunde samme måte. Artikkel 30 om «nasjonal behandling», som ble tatt inn på sveitsisk ønske, tydeliggjør imidlertid at det ikke gjelder et generelt restriksjonsforbud i artikkel 29, men et diskrimineringsforbud.

Artikkel 29(2) lister opp tre leveringsmåter for tjenester og er basert på tre av de fire leveringsmåtene som er definert i GATS-avtalen. Således dekkes grenseoverskridende tjenesteytelser, forbruk av tjenester utenlands og tilstedeværelse i utlandet for å yte tjenester. De to sistnevnte kategoriene er imidlertid underlagt bestemmelsene i regelverket for personbevegelser, som er omtalt under pkt. 4.2.7.1 ovenfor. Tjenesteytelse ved etablering av filial eller datterselskap i mottakerlandet er ikke dekket av tjenestekapitlet, men følger reglene om etableringer i kapittel IX.

Artikkel 29(3) henviser til nasjonale unntak fra den frie handelen med tjenester, jf. pkt. 4.2.8.3 nedenfor. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 29(4), som innebærer at partene ikke kan innføre nye eller mer diskriminerende reguleringer (en såkalt «stillstandsforpliktelse»). Samtidig har avtalen en «bestevilkårsklausul» i artikkel 29(5) som sikrer at man i de sektorene som er omfattet av unntakslistene, ikke stilles dårligere enn selskaper fra andre land - dog med unntak for avtaler med EU.

Artikkel 31 har en særregel for finansmarkedet. Artikkel 32 har regler om gjensidig anerkjennelse av standarder og kriterier for autorisasjon mv. for tjenesteytere. Artikkel 33 inneholder generelle unntak som tilsvarer unntakene i EØS-avtalens artikler 32 og 33, samt GATS artikkel XIV. Artikkel 34 presiserer forholdet mellom tjenestekapitlet og kapitlet om offentlige anskaffelser, som må ses som to separate regelverk.

4.2.8.3 De nasjonale unntakslistene

Begrensninger som gjelder handelen med tjenester og adgangen til etablering er nedfelt i egne unntakslister, som finnes i vedlegg L for Island, M for Liechtenstein, N for Norge og O for Sveits. I tillegg til at Norge opprettholder sine unntak etter EØS-avtalen, inneholder listen unntak som i hovedsak reflekterer dagens situasjon for utenlandske tjenesteytere. I lys bl.a. av stillstands- og bestevilkårsbestemmelsene innebærer avtalen imidlertid at forpliktelsene bindes på et høyere nivå og er således mer liberal enn GATS-avtalen.

Unntakslistene skal gjennomgås i løpet av to år etter avtalens ikrafttreden, med sikte på å avvikle gjenværende begrensinger. Det som er særlig aktuelt, er å ta en ny omfattende liberaliseringsrunde når Sveits eventuelt får en avtale med EU som dekker disse saksfeltene, med sikte på å opprettholde parallellitet og ikke-diskriminerende behandling for norske bedrifter. I mellomtiden vil norske foretak på noen områder ha bedre rettigheter i Sveits enn EU-foretak.

4.2.9 Transport

Under artikkel 35 er det etablert egne ordninger for gjensidig liberalisering i adgangen til markedene for transporttjenester, tilsvarende de bilaterale sveitsiske avtalene om landtransport (veitransport og jernbanetransport) og lufttransport. Nærmere bestemmelser er nedfelt i vedlegg P for landtransport og vedlegg Q for lufttransport.

Et praktisk resultat er at Norge på samme måten som EU vil få kvoter for transitt av tunge lastebiler gjennom Sveits i en overgangsperiode fra 2001 til 2004, da de spesielle sveitsiske vektbegrensningene skal være opphevet og erstattet av et ikke-diskriminerende avgiftssystem som tar sikte på å stimulere til en omlegging av tungtransporten fra vei til bane. Norge oppnådde gjennom forhandlingene å få 900 slike tillatelser for 2001 og 2002 og 1200 tillatelser for 2003 og 2004. Kvotene for 2001 er i praksis allerede stilt til rådighet for fordeling. Det er nødvendig fordi avgiftssystemet som skal erstatte de tidligere vektbegrensningene i Sveits allerede er trådt i kraft. En felleserklæring fastslår at de tildelte kvotene kan revurderes ved behov, i lys av erfaringene og på grunnlag av tallmateriale som sveitsiske myndigheter vil stille til rådighet.

4.2.10 Offentlige anskaffelser

Den opprinnelige EFTA-konvensjonen inneholder ikke regler om offentlige anskaffelser, mens dette er inkludert i flere av EFTAs frihandelsavtaler med tredjeland.

Ved endringsavtalens artikkel 1, paragraf 34, har man nå inkludert et kapittel XII med bestemmelser om offentlige anskaffelser, som bl.a. regulerer markedsadgang for leverandører til statlig og kommunal sektor og anskaffelsesprosedyrene for offentlige oppdragsgivere. Bestemmelsene innebærer en gjensidig liberalisering av markedene for offentlige anskaffelser, utover det som følger av avtalen om offentlige anskaffelser (GPA-avtalen) under WTO.

Artikkel 37 bekrefter partenes forpliktelser og rettigheter i henhold GPA-avtalens bestemmelser og utvider virkeområdet for disse forpliktelsene, i samsvar med nærmere bestemmelser i vedlegg R.

Bestemmelsene i vedlegg R innebærer bl.a. en utvidelse av de rettighetene og forpliktelsene medlemslandene har etter WTO/GPA med hensyn til hvilke oppdragsgivere og sektorer som er omfattet.

Bestemmelsene omfatter anskaffelser foretatt av statlige og kommunale oppdragsgivere innen såkalt klassisk sektor og forsyningssektoren, i tillegg til private virksomheter som opererer på områdene drikkevannforsyning, elektrisitetsforsyning, landtransport, havneanlegg eller terminalanlegg for lufttransport. Anskaffelser av varer og tjenester, herunder anskaffelser i forbindelse med bygge- og anleggsarbeider som overstiger terskelverdiene angitt i vedlegg R artikkel 5, skal i hht. artikkel 9 skje i overensstemmelse med bestemmelsene i GPA.

Vedlegg R omhandler i tillegg enkelte generelle prinsipper som kravet til likebehandling av leverandører uavhengig av nasjonalitet og forpliktelser for medlemslandene med hensyn til informasjonsutveksling og opprettelse av et kontaktpunkt.

4.2.11 Løpende betalinger

Den opprinnelige EFTA-konvensjonens artikkel 29 inneholder kun en henvisning til andre internasjonale avtaler, og en forpliktelse til revisjon ved behov. Dette er nå endret ved endringsavtalens artikkel 1, paragraf 35, som innfører et nytt kapittel XIII, artikkel 38, om betalinger.

Artikkel 38 fastslår at løpende betalinger knyttet til fri bevegelse av varer, personer, tjenester eller kapital - innen rammen av den reviderte konvensjonen - skal være fritatt for alle slags restriksjoner. Bestemmelsen tilsvarer EØS-avtalens artikkel 41.

4.2.12 Unntak og sikkerhetstiltak

Den opprinnelige EFTA-konvensjonen inneholder regler om sikkerhetstiltak i artikkel 18, betalingsbalanseproblemer i artikkel 19 og beskyttelsestiltak mot import som skader spesifikke sektorer av økonomien i artikkel 20. Alle disse bestemmelsene er avløst av nye bestemmelser ved endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 36-38.

Det nye kapittel XIV omhandler beskyttelsestiltak og sikkerhetstiltak. Bestemmelsen om særlige tiltak i tilfelle av betalingsbalanseproblemer ble strøket som overflødig. En slik bestemmelse finnes heller ikke i EØS-avtalen.

Artikkel 39 gir nå hjemmel for de tiltak et medlemsland måtte behøve å treffe for å trygge sine vitale sikkerhetsinteresser. Bestemmelsen er identisk med EØS-avtalens artikkel 123.

Artikkel 40 gir hjemmel for unntak for å forebygge alvorlige sektorproblemer eller regionale problemer, og artikkel 41 inneholder bestemmelser om underretning til og konsultasjoner med de andre medlemslandene om slike tiltak. Bestemmelsene bygger på EØS-avtalens artikler 112 og 113, men har et tillegg for spesielle tiltak i landbruket som er basert på landbruksavtalen under WTO.

4.2.13 Samarbeid om økonomisk og monetær politikk

Kapittel XV, innført ved endringsavtalens artikkel 1, paragraf 46, inneholder regler for samarbeid om økonomisk og monetær politikk. Bestemmelsen i artikkel 42 foreskriver utveksling av informasjon og synspunkter om økonomisk og monetær politikk på om lag samme nivå som hittil. Disse konsultasjonene vil også fortsatt utgjøre et forum for felles forberedelser til de årlige møtene mellom EUs og EFTAs økonomi- og finansminister (ECOFIN). Bestemmelsen moderniserer og erstatter den tidligere artikkel 30.

4.2.14 Institusjonelle bestemmelser

4.2.14.1 Rådet

Endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 48-51, innfører kapittel XVI, som inneholder bestemmelser om organene. EFTAs råd forblir det sentrale organet for å forvalte den reviderte avtalen. De opprinnelige bestemmelsene i artiklene 1(4) og 32 endres og utbygges ved innføringen av den nye artikkel 43. De andre bestemmelsene i tidligere artikler 34 og 35 videreføres uendret som artiklene 44 og 45.

Artikkel 43(1) og artikkel 44 lister opp hovedoppgavene til Rådet. Av særlig betydning er det at man etablerer en klarere juridisk basis for det etter hvert meget omfattende tredjelandssamarbeidet, som hittil har foregått vesentlig på grunnlag av ministererklæringer vedtatt i Gøteborg i 1990 og i Bergen i 1995.

Rådet skal fortsatt fatte alle substansvedtak ved enstemmighet, jf. artikkel 43(5). Unntak gjelder for visse prosedyrevedtak etter artikkel 44(a). Av særlig betydning er også Rådets kompetanse til å endre vedlegg til avtalen etter artikkel 53, jf. nedenfor.

Artikkel 45, som er uendret, omhandler rettslig handleevne, privilegier og immunitet samt vertslandsavtaler. Nærmere bestemmelser er nedfelt i en egen protokoll (Protokollen om rettsevne, privilegier og immunitet av 28. juli 1960), som også er uendret og gjelder fremdeles.

4.2.14.2 Underorganer

Rådet kan etter behov opprette underorganer for å bistå med å forvalte avtalen. I lys av de mange nye saksområdene må det nødvendigvis opprettes en del nye fagorganer, ikke minst for å holde den reviderte avtalen oppdatert på sine respektive ansvarsområder og forberede de endringer som måtte behøves i lys av utviklingen i europeisk og internasjonalt samarbeid for øvrig. Det er imidlertid hensikten å holde slike møter i tilknytning til møter i EFTAs EØS-maskineri, så langt det er mulig.

Rådets underorganer er oppført i vedlegg S.

4.2.15 Konsultasjoner og tvisteløsning

4.2.15.1 Generelt

Endringsavtalens artikkel 1, paragraf 52, innfører et nytt kapittel XVII som inneholder bestemmelser om konsultasjoner og tvisteløsning mellom partene. Den opprinnelige EFTA-konvensjonens artikkel 31 er basert på en prosedyre hvor tvister skulle behandles i Rådet. Rådet kunne nedsette en undersøkelseskomité (tilsvarende panelene under det gamle GATT-systemet). Rådets undersøkelse endte med en anbefaling fra Rådet, fattet ved flertallsvedtak, om hvordan tvisten skulle løses. Dersom anbefalingen ikke ble fulgt kunne Rådet, med flertall, gi tillatelse til mottiltak eller suspensjon av rettigheter. For sin tid var dette ansett som en meget effektiv mekanisme, idet anbefalingene kunne treffes ved flertallsvedtak og ikke konsensus slik som i GATT.

Systemet i GATT er avløst av et effektivt nytt tvisteløsningssystem, som kommer nært opp til en domstol. EFTA har valgt å modernisere og effektivisere sitt eget system tilsvarende. Man går også bort fra tvisteløsning med flertallsvedtak mellom partene til et system med en voldgiftsrett. Sakene vil således heretter, dersom de ikke kan løses ved konsultasjoner i Rådet, bli avgjort ved voldgift. Eventuelle dommer fra voldgiftsretten er endelige og bindende for sakens parter. Dette systemet er allerede gjennomført i flere av EFTAs frihandelsavtaler med tredjeland.

I en tidlig fase av forhandlingene ble det diskutert hvorvidt man skulle benytte EFTA-domstolen i Luxembourg, supplert med en sveitsisk dommer. En gikk imidlertid bort fra dette.

4.2.15.2 Virkeområde

I henhold til artikkel 46 skal i utgangspunktet alle tvister vedrørende avtalen kunne være gjenstand for voldgift. De viktigste unntakene fra dette gjelder der avtalen kun refererer til partenes forpliktelser under WTO-avtalene.

4.2.15.3 Konsultasjoner

I henhold til artikkel 47 forplikter partene seg til enhver tid til å søke enighet om fortolkningen av avtalens forpliktelser, og til å samarbeide om å finne minnelige løsninger på eventuelle problemer som måtte oppstå. En part kan bringe enhver sak som angår tolkningen eller anvendelsen av konvensjonen inn for Rådet. Rådet skal bli forelagt all nødvendig informasjon i den hensikt å kunne foreta en inngående vurdering av situasjonen med sikte på å finne en akseptabel løsning. Eventuelle konsultasjoner skal finne sted innen 30 dager etter at det bes om dem.

4.2.15.4 Opprettelse av en voldgiftsrett

Dersom en sak ikke er løst ved konsultasjoner innen 45 dager, kan en eller flere av partene i henhold til artikkel 48 henvise saken til voldgift. Der flere enn én part ber om at samme sak sendes til voldgift, skal det der det er mulig kun etableres en voldgiftsrett. En part i avtalen som ikke er part i tvisten har uansett rett til å gi skriftlig innlegg til voldgiftsretten, til å motta de andre partenes skriftlige innlegg, til å være til stede under eventuelle forhandlinger og til å holde muntlig innlegg for voldgiftsretten. Alle andre EFTA-stater har således automatisk fulle tredjepartsrettigheter. De nærmere regler om opprettelsen av voldgiftsretten følger av vedlegg T artikkel 1.

4.2.15.5 Gjennomføring av voldgiftsavgjørelsen

Artikkel 2 i vedlegg T omfatter regler om hvordan en voldgiftsavgjørelse skal gjennomføres, og hvilke mottiltak de andre partene kan treffe dersom den part som tapte ikke gjennomfører avgjørelsen innen rimelig tid. Reglene tilsvarer systemet etter WTOs tvisteløsningsavtale.

Partene i tvisten skal ved mottak av voldgiftsavgjørelsen bli enige om gjennomføringen av voldgiftsavgjørelsen. Med mindre det ved gjensidig enighet bestemmes noe annet, skal gjennomføringen være i samsvar med voldgiftsrettens avgjørelser og anbefalinger. Partene i tvisten skal underrette de øvrige medlemsstater om enhver løsning av tvisten som de har blitt enige om. Så langt mulig skal løsningen gå ut på å ikke gjennomføre, eller fjerne, tiltak som ikke er i samsvar med konvensjonen, eller - dersom en slik løsning ikke er mulig - å yte erstatning.

Dersom det er uenighet om hvorvidt den stat som fikk avgjørelsen mot seg har iverksatt de nødvendige tiltak, skal en slik tvist avgjøres av den samme voldgiftsretten før det kan søkes om erstatning eller opphevelse av fordeler i samsvar med artikkel 3 i vedlegg T.

Slik voldgift kan imidlertid ikke innledes før utløpet av en periode på 12 måneder etter at voldgiftsavgjørelsen ble truffet i henhold til artikkel 48(3). Man har således normalt en frist på 12 måneder for å endre lovgivning.

4.2.15.6 Opphevelse av avtalens fordeler overfor en part som ikke gjennomfører en voldgiftsavgjørelse

Dersom voldgiftsretten i samsvar med artikkel 48(3) har fastslått at et tiltak ikke er i samsvar med forpliktelsene i denne konvensjonen, og den innklagede medlemsstat innen 30 dager etter å ha mottatt voldgiftsavgjørelsen ikke er kommet til enighet med de andre medlemsstatene om en løsning som partene kan godta, eller dersom det ikke er truffet gjennomføringstiltak, kan den eller de medlemsstater som har fremsatt klagen i henhold til artikkel 3 i vedlegg T enten søke om erstatning eller oppheve anvendelsen av fordeler med tilsvarende virkning for den innklagede medlemsstat, inntil medlemsstatene som er part i tvisten er kommet til enighet om en løsning. Den samme voldgiftsretten skal på nytt tre sammen for å avgjøre om fordelene som de andre medlemsstatene har opphevet i henhold til nr. 1, er av tilsvarende størrelsesorden som skaden de er blitt påført ved avtalebruddet.

4.2.15.7 Forholdet til relevant rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen

Den reviderte EFTA-konvensjonen inneholder på mange områder felleskaps-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen. Dette er en følge av at Sveits har innlemmet disse rettsaktene via sine avtaler med EU. Også en rekke av de generelle bestemmelsene i avtalen er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen.

Når det gjelder tolkningen av slike bestemmelser som er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen har Sveits i forhold til EU akseptert at man i visse tilfeller skal legge vekt på de tolkninger som EF-domstolen har foretatt av dette regelverket, i den grad slik rettspraksis er fra tiden før inngåelsen av Sveits' avtaler med EU, dvs. 21. juni 1999. Dette er spesifikt nevnt i Sveits' avtaler med EU om personbevegelser og lufttransport, og er derfor også tatt inn i EFTA-konvensjonens regler om dette, se vedlegg K om personbevegelser og vedlegg Q om lufttransport. EFTA-konvensjonen henviser ikke direkte til EF-domstolen, slik Sveits' avtaler med EU og EØS-avtalens artikkel 6 gjør. Dette skyldes at man også skal legge vekt på avgjørelser fra EFTA-domstolen knyttet til fortolkningen av disse rettsaktene.

I forhold til bestemmelser i andre vedlegg eller i hovedavtalen finnes det ikke en slik eksplisitt regel. Det er imidlertid naturlig å anta at rettspraksis fra EF- og EFTA-domstolen vil få betydning for forståelsen av bestemmelser i EFTA-konvensjonen som er identiske med bestemmelser i EØS-avtalen.

4.2.16 Alminnelige bestemmelser

Endringsavtalens artikkel 1, paragrafene 53-86, innfører et kapittel XVIII med alminnelige og avsluttende bestemmelser, som er nedfelt i artiklene 49-59.

4.2.16.1 Forpliktelser i forhold til andre internasjonale avtaler

Artikkel 49 omhandler forholdet til andre internasjonale avtaler og fastslår bl.a. at EØS-avtalen går foran EFTA-konvensjonen i forhold til de tre statene som er parter til EØS-avtalen.

4.2.16.2 Medlemsstatenes rettigheter og forpliktelser

Artikkel 50 inneholder en lojalitetsplikt for medlemmene av EFTA, tilsvarende den som er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 3.

4.2.16.3 Åpenhet

Artikkel 51 inneholder en forpliktelse til kunngjøring av relevant lovgivning mv. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelser i EFTAs frihandelsavtaler.

4.2.16.4 Taushetsplikt

Artikkel 52 inneholder en konfidensialitetsbestemmelse, tilsvarende EØS-avtalens artikkel 122.

4.2.16.5 Vedlegg

Det fastslås i artikkel 53(1) at vedleggene, tilleggene til vedleggene og protokollene til konvensjonen skal anses som en integrert del av konvensjonen. Alle vedleggene er listet opp i artikkel 53(2). Rådet er i artikkel 53(3) gitt myndighet til å endre de fleste av vedleggene gjennom enstemmig rådsvedtak. Myndigheten til å endre tilleggene til vedlegg I er tillagt den komiteen som skal opprettes for å forvalte den nye gjensidige godkjenningsordningen for samsvarsvurderinger.

4.2.16.6 Ratifikasjon og ikrafttredelse

Artikkel 54 bestemmer at EFTA-konvensjonen er gjenstand for ratifikasjon og at Norge skal være depositar for avtalen.

Artikkel 55 omhandler ikrafttredelse av den opprinnelige EFTA-konvensjonen. Den har ingen betydning for endringsavtalen.

4.2.16.7 Tiltredelse og assosiering; oppsigelse

Artikkel 56 fastsetter regler for tiltredelser til EFTA-konvensjonen og assosieringsavtaler med andre stater eller organisasjoner. Andre land kan slutte seg til avtalen, etter godkjenning av Rådet og på de vilkår som måtte bli fastlagt i et slikt rådsvedtak. Det åpnes også for assosieringsavtaler med tredjeland eller andre organisasjoner.

Artikkel 57 fastsetter regler for uttreden fra EFTA. Avtalen kan sies opp med 12 måneders skriftlig varsel. Før en uttreden trer i kraft skal medlemslandene bli enige om en rimelig kostnadsfordeling og andre ordninger vedrørende en slik uttreden.

4.2.16.8 Territorial anvendelse

Artikkel 58 gir konvensjonen anvendelse på avtalepartenes territorier. Konvensjonens vedlegg U gir Norge rett til ved ratifikasjon å unnta Svalbard fra avtalens geografiske virkeområde, med unntak av de bestemmelser som gjelder handelen med varer. Man vil foreslå å benytte seg av denne retten.

Svalbardtraktatens likebehandlingsprinsipp innebærer at dersom EFTA-konvensjonen ble gjort gjeldende på Svalbard, ville dette i prinsippet kunne få utilsiktede følger for de rettigheter Norge må tilstå partene i Svalbardtraktaten.

EFTA-konvensjonen anses ikke å gi partene mer omfattende rettigheter med hensyn til import og eksport av varer enn de rettigheter Svalbardtraktaten gir partene i denne. På bakgrunn av dette ble det under forhandlingene med EFTA-statene ikke ansett som nødvendig å anmode om unntak for konvensjonens anvendelse på Svalbard når det gjelder handel med varer. Unntaket får dermed bare virkning for rettigheter som gis under andre deler av avtalen, i første rekke regelverket for offentlige innkjøp og handel med tjenester som forutsettes utviklet innenfor rammen av avtalens artikkel 37 om offentlige innkjøp og kapittel IX og X om investeringer og tjenester. Unntaket vil også kunne få virkning ved utvidelse av avtalens virkeområde på andre områder i tråd med avtalens erklæring om rettsutvikling.

De samme vurderingene som ble gjort under forhandlingene om den reviderte EFTA-konvensjonen når det gjelder forholdet til partene i Svalbardtraktaten ligger også til grunn for at EØS-avtalen, som bl.a. omfatter bestemmelser om offentlige innkjøp og handel med tjenester, ikke får anvendelse på Svalbard.

4.2.16.9 Endring

Den generelle bestemmelsen om endringer i avtalen følger av artikkel 59. Vedtak om endringer i hovedbestemmelsene, og også i noen av vedleggene, skal forelegges medlemslandene til godkjenning i henhold til deres respektive konstitusjonelle prosedyrer, og skal først tre i kraft den første dag i den andre måneden etter at det er gitt underretning om siste godkjenning, med mindre annet er bestemt.