2 Innledning
2.1 Opera og ballett som kunstformer
Musikk brukt i forbindelse med dramatikk har urgamle tradisjoner. Men musikkdramatikk i betydningen opera er av yngre dato. De første operaforsøk - slik det vanligvis regnes - stammer fra Firenze rundt år 1600. Sangsolister, kor og orkester medvirket.
Operaen spredte seg raskt, og med stor styrke - først i Italia. I løpet av barokken nådde operaen også andre store land, som Frankrike, England og Tyskland. Operaen utviklet seg i ulike typer, tragiske og komiske. I de nye landene kunne det etter hvert finnes både opera i italiensk stil på italiensk og i nasjonal stil på morsmålet. På 1800-tallet vokste det fram sterke operatradisjoner i mange nye land, som Ungarn, Tsjekkia og Russland, for å nevne noen. København fikk operahus i 1748, Stockholm i 1773, mens Helsingforsoperaen ble etablert i 1873. Nokså parallelt over tid med operaen utviklet også balletten seg. Ballett ble brukt både som integrert del i operaer og som selvstendig kunstnerisk uttrykk i egne forestillinger.
Mange av de største kunstverk i vår vestlige sivilisasjon er skapt innenfor musikkdramatikken. I mange land er operaen hjørnestein i den kulturelle identiteten. Man støter ofte på den oppfatning at opera og ballett er noe eksklusivt og finkulturelt, men disse kunstformene har en bred og folkelig appell i mange land.
Viktigere enn statusdiskusjonen er det likevel å framheve at opera og ballett er kunstformer som krever fortrolighet. Opera er ingen realistisk kunstform, som et teaterstykke eller en spillefilm kan være. Opera er en stilisert kunstform der vekten ofte ligger mer på store, adskilte scener enn på en sammenhengende utvikling.
Opera og ballett er genre med et uvanlig stort kunstnerisk potensial. Kombinasjonen av drama, dans og musikk er uttrykkssterk og elementene kan brukes på mangfoldige måter i forhold til hverandre. Det betyr at opera og ballett er meget krevende kunstformer også for de skapende kunstnerne. For å skape en operatradisjon i et land må det bygges opp et publikum over lang tid. Man må kunne spille et bredt repertoar og gi de fremste komponister, koreografer etc. mulighet til å ta opera- og ballettformen i bruk. I Finland er det gjennom en bred satsing på opera i dette århundret skapt en stor publikumsinteresse for kunstformen. Finske operaverk bygget på nordisk mytologi og historie blir spilt på operascener over hele verden.
2.2 Operakunstens historie i Norge
Spørsmålet om å reise et operahus i hovedstaden er av gammel dato og nært knyttet til operaens historie i Norge. Det først møte med opera fikk byen i 1749, da kong Fredrik V besøkte byen og hadde med seg et italiensk operaselskap. Da Det Dramatiske Selskap ble startet i 1799 med amatører som utøvere, ble det også straks organisert et orkester i tilknytning til dette. Her ble operetter og utdrag av operaer framført. Da det første offentlige teater ble organisert i 1827, hadde det fra starten fast orkester, og repertoaret vekslet mellom talte stykker og opera og syngespill. Etter en glansperiode i 1870-årene brant teaterbygningen i 1877. Mot slutten av 1880-årene tok operavirksomheten seg opp igjen i et av byens teaterlokaler, «Tivoli».
Operaentusiastene satset på parallelldrift mellom opera og talt skuespill ved teatrene. En siste stor konfrontasjon om dette standpunkt kom da Nationaltheatret skulle bygges mot slutten av århundret. Teatersjef Bjørn Bjørnson gikk inn for at det skulle bygges en anneksscene hvor operaer kunne oppføres. Bjørnstjerne Bjørnson argumenterte flammende til støtte for operasaken, men Nationaltheatret fikk av økonomiske grunner ingen anneksscene, og opera fikk en meget beskjeden plass i teatrets virksomhet.
I jobbetiden under første verdenskrig ble byggeplaner igjen aktualisert. En komité ble etablert, og pengeinnsamling satt i gang. En av de rikeste skipsrederne, Christoffer Hannevig, tilbød seg å reise et bygg i Pipervika med operasal som en del av bygget. Etter verdenskrigens slutt led imidlertid Hannevig konkurs, og operaprosjektet ble ikke realisert.
Senere i 1920-årene ble det igjen arbeidet aktivt med byggeplaner for en opera i Oslo. Kompaniskapet «Den Norske Opera» og «Filharmonisk Selskap» ble enige om å motivere kommunen til, for et avsatt beløp av kinoens overskudd, å oppføre et fellesbygg for de to interessenter. Med særlig energi ble det arbeidet i 1928 for å få fellesbygget reist på den såkalte Bestefarstomta, i Stortingsgata, der hotellet Continental nå ligger. Etter en intens offentlig debatt ble konserthusplanen forkastet av bystyret.
I 1935 ble Det Norske Operafond opprettet ved et gavebrev fra Den Norske Operas organisasjonskomité. Fondets formål er å yte økonomisk støtte til drift av operascene og til oppførelse av operaer i Oslo med overveiende norske kunstnere. I vedtektene gis det også åpning for at styret kan anvende midler til støtte for ny operabygning.
Operasaken ble tatt opp igjen rett etter annen verdenskrig. Landets kulturliv skulle bygges opp. I 1946 ble det tatt initiativ til en musikklivskomité som skulle utarbeide en samlet plan for symfoniorkestrene, opera, musikkhøyskole og konserthus i Oslo. Det ble opprettet underkomiteer og en felles arbeidskomité «Hovedkomiteen for musikklivet i Norge». I 1952 kunne Hovedkomiteen oversende sitt forslag om opera til Kirke- og undervisningsdepartementet. Saken ble lagt fram i Alternativ I-III. For komiteen var Alternativ I det klart foretrukne: «Opera i egen bygning ved et selvstendig operaselskap uten forbindelse med noe teater». Komiteen måtte imidlertid konkludere «at den finansielle situasjon og materialvanskeligheter m.v. i en overskuelig framtid vil være slik at det er nødvendig inntil videre å la dette alternativ hvile. Operakomiteen holder prinsipalt på en løsning med en fast opera i en egen bygning, men anser dette for tiden ikke mulig å gjennomføre.»
Gjennom videre arbeid i det departementalt nedsatte utvalg «Teater- og orkesterutvalg» ble operasaken utredet, og saken ble endelig lagt fram for Stortinget gjennom et tilleggnummer til St prp nr 1 (1956-57). Resultatet ble at vi fikk Den Norske Opera med tilhold i Folketeatret. I festtalene under åpningen i 1959 uttrykte alle glede over at Norge hadde fått sin nasjonalopera, selv om det bare var en halv løsning - en nasjonalopera uten operahus.
Da Den Norske Opera ble etablert i 1959, fikk musikkdramatikken og ballettkunsten et løft. Med de rammebetingelser som Den Norske Opera fikk, tross manglende operahus, var den gitt muligheter som kunne sammenlignes med de øvrige kunstarter som staten hadde et ansvar for.
I løpet av 1970- og 80-årene ekspanderte teatrene i antall og omfang, og også orkestrene fikk større bemanning og egnede konsertlokaler. Musikkundervisning og utdanning økte i omfang gjennom oppbyggingen av musikkskoler og høyere utdanning. Dette utløste skapende krefter og aktiviteter i og utenfor institusjonene. Prosjekter av mange slag ble satt i gang, og blant disse finner vi også en rekke musikkdramatiske prosjekter: alt fra grand opera til musikaler og show. Tilgangen på musikere og sangere utløste aktivitet, og også institusjonene så mulighet til å skape nytt liv og nye alternativer til den tradisjonelle musikk- eller teaterproduksjon.
Den Norske Opera deltok også i denne utviklingen. Gjennom samarbeid med ulike grupperinger rundt om i landet ble turnévirksomheten som utviklet seg til Riksoperamodellen, igangsatt.
Denne aktivitet, som omfatter både profesjonelle og amatører, var bygget på en stor porsjon entusiasme og frivillighet. Etter hvert som tiden gikk ble det klart at man i lengden ikke kunne tære bare på folks entusiasme, i alle fall ikke hos de profesjonelle. Presset på myndighetene for å få støtte ble større, noe vi ser av antallet søknader, utredninger, planer o.l. som kom på det offentliges bord gjennom 80- og 90-årene.
På 80-tallet tok Norsk kulturråd et initiativ for å få utredet opera/musikkteater utenfor Den Norske Opera (Kvam-utredningen, 1987). I Kvam-utredningen ble det foreslått å opprette en ny institusjon, Opera II, i Bergen eller Trondheim. Kristiansund ble også vurdert. Disse miljøene hadde de forutsetningene utvalget mente var nødvendige for å komme i gang med profesjonell opera/musikkteater-produksjon uavhengig av Den Norske Opera. Utvalgets innstilling ble ikke fulgt opp, og St meld nr 61 (1991-92) Kultur i tiden uttalte at det ikke var aktuelt å etablere en ny institusjon innenfor opera/musikkdramatikk.
Utover landet når operainteressen og operaengasjementet stadige nye høyder. I forbindelse med operavirksomhet rundt om i landet samarbeider lokale krefter tett med profesjonelle aktører. Blant de profesjonelle kreftene finnes det folk fra Den Norske Opera, som engasjerer seg for å gi et stort publikum muligheten til å oppleve og ta del i denne kunstformen. Mulighetene for dette samarbeidet mellom amatører og profesjonelle hadde vært langt mindre uten Den Norske Operas engasjement.
Også interessen for dans er stigende utover landet. I tillegg til Nye Carte Blanche i Bergen, som er eneste faste profesjonelle kompani i Norge utenfor Nasjonalballetten, er det en rekke frie dansegrupper.
Den fine vekselvirkning mellom institusjon og lokale produksjoner vi har sett opp gjennom 70- og 80-årene har vært med på å rekruttere såvel sangere og dansere som annet kunstnerisk og teknisk personell til Den Norske Opera. Norge har fått fram en rekke dyktige sangere, dansere og musikkteaterkyndige som i dag har få muligheter til å utøve sitt fag her i Norge. Med en stagnasjon på vår hovedinstitusjon stopper på mange måter også utviklingsmulighetene, særlig på det kunstneriske felt, for operakunsten i resten av Norge.
2.3 Operahussaken fra 1989 til i dag
Arbeidet med å få reist et operahus har pågått i flere år. Det nåværende utredningsarbeidet om et eget operahus startet i desember 1989. Den Norske Opera, med økonomisk støtte fra Norsk kulturråd, engasjerte IN'BY - Institutt for byutvikling - til å utarbeide et romprogram og en tomteanalyse for et operahus. Etter en vurdering av flere tomtealternativer fant IN'BY Vestbanetomta best egnet. Denne vurdering falt også sammen med Den Norske Operas syn. Utredningen «Opera på Vestbanen» ble avlevert 02.05.90.
Etter drøftelser i Regjeringen nedsatte Kulturdepartementet i 1991 en arbeidsgruppe med følgende mandat:
«Gruppen bør særlig vurdere:
hovedtrekkene i dimensjonering av et eventuelt nytt operabygg, herunder tomte/arealbehov
kostnadsmessige konsekvenser av ulike alternativer for et slikt prosjekt
hovedtrekk i prosedyren som må følges i fall beslutningen om et nytt operabygg treffes.
alternative løsninger for utnyttelse av den del av Vestbanetomten som eventuelt kan benyttes til opera, på grunnlag av materiale fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat.
Gruppen bør også vurdere eventuelle andre alternativer for et eventuelt operabygg.»
Arbeidsgruppen (Hagautvalget) la fram sin rapport «Nytt operabygg i Oslo» i oktober 1991. Etter å ha vurdert ca. 20 mulige tomter, pekte gruppen på Vestbanetomta som best egnet. Romprogrammet ble vurdert til bruttoareal 36 500 m2 med et kostnadsanslag på 1 100 millioner 1991-kroner, eksklusiv tomte- og finansieringskostnader.
Senere ble det besluttet å sette i gang en konsekvensutredning i henhold til Plan- og bygningslovens bestemmelser i kapittel VII-a for Vestbanen og Bjørvika, samt en tilstandsvurdering for Folketeateret.
I forbindelse med Kirke- og undervisningskomiteens behandling av St meld nr 61 (1991-92) Kultur i tiden, Innst S nr 115 (1992-93), ønsket komiteens flertall en vurdering av de praktiske og økonomiske konsekvenser ved en nødvendig utbygging/ombygging av Operaens nåværende lokaler i Folketeateret for eventuelt fortsatt lokalisering av Operaen her. Vurderingen ble avlevert av Statsbygg i juni 1993. På bakgrunn av høringsuttalelsene til melding om konsekvensutredning ble også Folketeaterkvartalet tatt inn som et tredje lokaliseringsalternativ i konsekvensutredningen.
Konsekvensutredningen vedrørende Bjørvika, Folketeaterkvartalet og Vestbanen ble av Statsbygg avlevert i 1994 med høringsfrist 01.04.95. Etter gjennomført høring uttalte Administrasjonsdepartementet i brev av 12.09.95 til Kulturdepartementet at utredningsplikten etter Plan- og bygningsloven var å anse som oppfylt, og at utredningen var tilfredsstillende som grunnlag for lokaliseringsvedtak.
I St prp nr 1 (1996-97) Statsbudsjettet for budsjettterminen 1997, fagproposisjonen for Kulturdepartementet, står det følgende om operasaken: « Det har ikkje vore mogleg å leggje fram spørsmålet om nytt operabygg for Stortinget i 1996. Regjeringa tek sikte på å fremje saka våren 1997.»
I St meld nr 4 (1996-97), Langtidprogrammet 1998-2001, lagt fram i mars 1997, står det: «Norge mangler et tidsmessig bygg for opera/musikkteater. Regjeringen vil derfor ta på seg det kulturpolitiske løftet som bygging av en ny opera innebærer.»
I Sentrumsregjeringens tiltredelseserklæring, Stortinget 21.10.97, ble det sagt følgende om operasaken: «Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om bygging av ny opera med sikte på byggestart i løpet av stortingsperioden.»