3 Flyoperative forhold

3.1 Regularitet - Luftfartsverkets forutsetninger og erfaringer

Flyplassenes værmessige tilgjengelighet har i de fleste tilfeller hatt en nedadgående utvikling fra flyplassenes åpning og fram til i dag. Ved utbyggingen av flyplassene ble det lagt stor vekt på at en i størst mulig grad skulle oppfylle anbefalingen fra ICAO 1

om minst 95 prosent værmessig tilgjengelighet på årsbasis. På flere flyplasser med komplisert omkringliggende topografi, har endringer i regelverket gjort det nødvendig å benytte særskilte, og i en del tilfeller, selskapsrelaterte prosedyrer. Uten bruk av disse spesielle prosedyrene ville den værmessige tilgjengeligheten på flere flyplasser ikke vært høyere enn 70-80 prosent på årsbasis.

Situasjonen er at Førde og Honningsvåg har en beregnet værmessig tilgjengelighet under 80 prosent på årsbasis. Videre har 5-6 av de nærmere vurderte flyplassene en beregnet værmessig tilgjengelighet på mellom 80 og 90 prosent på årsbasis. Faktisk tilgjengelighet er høyere på grunn av særskilte prosedyrer. Mulige endringer i det framtidige flyoperative regelverket, herunder mulige sidevindbegrensninger, kan bidra til å trekke disse tallene ytterligere ned.

Flyplassene i Honningsvåg, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik/Framnes, Sogndal, Stokmarknes, Sørkjosen og Ørsta/Volda har ifølge Luftfartstilsynet de vanskeligste innflygingsforholdene. I tillegg viser analyser som Det norske meteorologiske institutt har utført på oppdrag fra Luftfartsverket, at flyplassene Sandane, Førde og Svolvær har lokale meteorologiske forhold som i perioder kan gi svært vanskelige innflygingsforhold, blant annet på grunn av forekomst av turbulens, sidevind og vindskjær. Rent flyoperativt har flyplassen i Mo i Rana kompliserte prosedyrer som stiller krav om lokalkunnskap ved flyging i området.

3.2 Presisjonsflyging ved avgang og landing

Presisjonsinnflyging er med unntak for Røros lufthavn ikke etablert på grunn av nær- og fjernterrengets beskaffenhet samt det høye kostnadsnivået forbundet med dette. Det er i dag godkjente systemer for bruk av satellittnavigasjon (GNSS) som kan benyttes som en integrert del av navigasjonsutstyret i underveisfasen av en flyging. Det gjenstår fortsatt å få godkjent satellittnavigasjonsutstyr for innflygingsfasen, dvs. som hjelpemiddel for innflyging og landing. Bruk av GNSS vil derfor i første omgang fungere som hjelpemiddel for ikke-presisjonsprosedyrer, men dette skal på sikt også omfatte satellittbaserte glidebaner som kan bidra til å øke sikkerhetsmarginene og bedre driftsregulariteten.

Det arbeides for å få typegodkjent et særskilt system innenfor satellittnavigasjon med betegnelsen S-CAT I, der det i tillegg til selve bakkestasjonene etableres tilhørende utstyr for satellittnavigasjon i flyene. Samferdselsdepartementet viser til Stortingets behandling av NTP, Innst. S. nr. 119 (2000-2001), hvor komiteen ser tiltaket (S-CAT I) som så viktig at det innføres så raskt som mulig når teknologien er godkjent. Teknisk prøvedrift er utført på Sandefjord og Brønnøysund lufthavner.