3 Aktuelle prosjekter innen forsøk, lokaldemokrati, inndeling og interkommunalt samarbeid
I dette vedlegget omtales aktuelle prosjekter knyttet til forsøk, lokaldemokrati, inndeling og interkommunalt samarbeid. Avsnitt 3.1 omhandler ulike forsøk etter forsøksloven og departementets retningslinjer for virksomheten framover. Avsnitt 3.2 omhandler lokaldemokratiprosjekter, mens avsnitt 3.3 tar for seg prosjekter på inndelingsområder samt interkommunale samarbeidsprosjekter.
3.1 Forsøk etter lov om forsøk i offentlig forvaltning
Forsøk etter lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning innebærer at det gis unntak fra gjeldende regelverk for en avgrenset forsøksperiode. Gjeldende regelverk kan være lover, forskrifter, regelverk for tilskuddsforvaltning, rundskriv og lignende. I lov om forsøk i offentlig forvaltning § 3 skilles det mellom ulike typer forsøk: 1) unntak fra gjeldende lover og forskrifter (om kommunenes/fylkeskommunenes organisering av egen virksomhet), 2) bestemmelser om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, 3) unntak fra statlige kontrollordninger overfor fylkeskommuner/kommuner og 4) forsøk med enhetsfylke (hvor fylkeskommunen og fylkesmannsembetet integreres til ett regionalt organ med felles ledelse).
Kommunal- og regionaldepartementet signaliserte i St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 (kommuneproposisjonen) i vedlegg 5 at det skulle utarbeides et eget rundskriv om nærmere prosedyrer for søknader og forsøk. I Rundskriv om forsøk i kommuner og fylkeskommuner (H-26/05) gis kommunene og fylkeskommunene en oversikt over hva forsøk etter forsøksloven innebærer, og hva forsøksloven kan brukes til og ikke brukes til. Det redegjøres for hva slags forsøk departementet vil prioritere. Videre sies det noe om hva søknadene fra kommunene bør inneholde, og hva slags godkjenningsprosedyrer Kommunal- og regionaldepartementet bruker for forsøkssøknader. Det er også fastsatt en årlig søknadsfrist, som for 2005 var 1. oktober og senere år er 1. juni.
3.1.1 Forsøksvirksomheten framover
Formålet med forsøksvirksomheten i henhold til forsøksloven § 1 er å utvikle funksjonelle og effektive drifts- og organisasjonsformer i offentlig forvaltning, og en hensiktsmessig oppgavefordeling. Det skal legges særskilt vekt på å forbedre den offentlige tjenesteytingen overfor innbyggerne. Formålet med forsøk er forvaltningsutvikling, og forsøk er ikke ment å være et verktøy for kun å gi generelle dispensasjoner fra gjeldende lovgivning.
Kommunal- og regionaldepartementet vil etter planen høsten 2006 fremme en stortingsmelding om en forvaltningsreform, hvor oppgavefordelingen mellom stat, regioner og kommuner vil bli vurdert. Nye forsøk med avvikende oppgaveansvar (oppgavedifferensiering) mellom forvaltningsnivåene vil ikke på nåværende stadium gi ny kunnskap som kan brukes som en del av grunnlaget for stortingsmeldingen om forvaltningsreformen. Det vil også være uheldig dersom det igangsettes forsøk på områder hvor oppgavefordelingen ikke endres. Igangsetting av oppgavedifferensieringsforsøk er ressurskrevende for alle involverte parter, og det vil være en lite hensiktsmessig ressursbruk dersom det viser seg at forsøket etter kort tid må avvikles. Kommunal- og regionaldepartementet legger derfor opp til at det ikke godkjennes nye forsøk med oppgavedifferensiering før oppgavefordelingen er nærmere avklart. Det vil heller ikke være aktuelt å forskuttere forvaltningsreformen i noen del av landet gjennom iverksetting av nye forsøk.
Departementet legger også opp til at det inntil videre ikke godkjennes nye forsøk med interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse. Dette skyldes at det om kort tid vil bli lagt fram forslag til nye lovregler på dette området, jf. nærmere omtale nedenfor.
3.1.2 Ny lovregulering av interkommunalt samarbeid og forholdet til forsøk etter forsøksloven
Kommunal- og regionaldepartementet ønsker å etablere en mer hensiktsmessig lovregulering av interkommunalt samarbeid om kommunale kjerneoppgaver. Et siktemål er å legge til rette for at det kan etableres modeller for samarbeid som gjør det forsvarlig å overføre beslutningsmyndighet også når det gjelder offentlig myndighetsutøvelse. Bakgrunnen for dette er særlig å gjøre det mulig å bygge opp velfungerende fagmiljøer der hvor den enkelte kommune hver for seg har vanskelig for å etablere den type kompetanse som kreves for å utføre hele registeret av kommunale oppgaver.
Departementet vil i løpet av våren 2006 legge fram en odelstingsproposisjon med forslag om en ny vertskommunemodell, som kommer i tillegg til dagens bestemmelser i kommuneloven.
Det vil bli foreslått en lovregulert form for vertskommunesamarbeid. Forslaget har to varianter - en samarbeidsmodell hvor det stilles krav om en egen folkevalgt nemnd, og en variant hvor det ikke kreves etablering av et slikt folkevalgt organ.
På bakgrunn av det pågående arbeidet med lovregler for interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse, har Kommunal- og regionaldepartementet ved behandling av søknader om interkommunalt samarbeid fra høsten 2005 avgrenset varigheten av disse forsøkene til 31. desember 2007. Bakgrunnen for dette er at den nye lovreguleringen av interkommunalt samarbeid vil åpne for interkommunalt samarbeid på dette området, dersom den blir vedtatt. Forsøkskommunene må i løpet av 2007 få på plass et samarbeid som fra og med 1. januar 2008 tilfredsstiller samarbeidsmodellene i de eventuelle nye lovreglene.
Kommunal- og regionaldepartementet legger inntil videre ikke opp til å godkjenne nye forsøk med interkommunalt samarbeid om myndighetsutøvelse.
Forsøket med Innherred samkommune vil bli sluttført i løpet av 2008. I lovforslaget om interkommunalt samarbeid vil det ikke bli fremmet forslag om lovregulering av samkommunemodellen. Det er imidlertid ønskelig å legge opp til ytterligere forsøksvirksomhet med en samkommunemodell. Den videre forsøksvirksomhet på dette området bør baseres på modeller som i hovedsak har det samme innholdet som forslaget som ble sendt på alminnelig høring sommeren 2005.
I det følgende gis en oversikt over nylig godkjente forsøk og en orientering om evaluering av forsøk med oppgavedifferensiering og forsøk med enhetsfylke.
3.1.3 Oversikt over forsøk
Det gis her en oversikt over forsøk som er godkjent etter at forrige kommuneproposisjon ble lagt fram. For en nærmere oversikt over innholdet i forsøkene vises det til Kommunal- og regionaldepartementets nettsider om forsøk under pekeren «kommune». Der finnes det i tillegg en oversikt over godkjente og avsluttede forsøk.
Fristen for å sende inn søknad om forsøk i 2005 var 1. oktober. I 2006 er fristen 1. juni.
Interkommunalt barnevernsamarbeid
Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om barneverntjenesten i følgende kommuner: Snillfjord og Hemne (også adopsjon); Modum og Krødsherad; Tydal, Selbu, Stjørdal og Meråker; Ål og Hol; Bjarkøy og Harstad; Meldal og Orkdal; Grong, Høylandet, Lierne, Namskogan, Røyrvik og Snåsa; Etnedal og Sør-Aurdal; Sel og Vågå; Askvoll, Fjaler, Gulen, Hyllestad og Solund; Eidfjord, Jondal, Odda, Ullensvang og Ulvik.
Interkommunalt landbrukssamarbeid
Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om landbrukssaker i følgende kommuner: Alvdal og Tynset (også miljø, plan, byggesak og geodata); Lindesnes og Mandal; Meldal og Orkdal (også miljøsaker).
Interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten
Kommunal- og regionaldepartementet har siden mai 2005 godkjent forsøk med interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten i følgende kommuner: Snillfjord og Hemne; Leksvik og Mosvik; Bjarkøy og Harstad.
Bekjempelse av forsøpling
Trondheim kommune har fått godkjent forsøk med kommunal håndhevelse av deler av politivedtektene med vekt på aktiv bekjempelse av forsøpling av offentlig uterom.
Forlengelse av forsøk med videregående opplæring i Båtsfjord kommune
Båtsfjord kommune har forsøk med kommunalt ansvar for videregående opplæring. Kommunal- og regionaldepartementet godkjente i samråd med Utdannings- og forskningsdepartementet våren 2005 kommunens søknad om forlengelse av forsøket fram til 30. juli 2009. Begrunnelsen for forlengelsen var at kommunen gjennom en lengre forsøksperiode ville kunne bygge ut et større fagtilbud, og få erfaring med gjennomføring av et treårig løp for flere klasser.
3.1.4 Evaluering av interkommunalt samarbeid om barnevern
Kommunal- og regionaldepartementet har siden 2002 godkjent flere forsøk med interkommunalt samarbeid om barnevern. Formålet med forsøkene er blant annet å styrke og utvikle barnevernet og å utvikle mer robuste fagmiljøer. Telemarksforsking har på oppdrag fra departementet evaluert seks av de interkommunale samarbeidene, og konkluderer med at alle samarbeidene har bidratt til å styrke fagmiljøene og forbedret kvaliteten på barneverntjenestene. Konklusjonene i utredningen indikerer at interkommunalt samarbeid kan være en god løsning på små kommuners utfordringer på barnevernsområdet. Evalueringsrapporten er lagt ut på departementets nettsider http://odin.dep.no/krd/
3.1.5 Evaluering av forsøkene med kommunal oppgavedifferensiering
I perioden 2004–2007 pågår det flere forsøk med oppgavedifferensiering i kommuner. Agenda Utredning og Utvikling AS evaluerer disse forsøkene. Evalueringen avsluttes sommeren 2007. Agenda har i forbindelse med evalueringen av kommuneforsøkene også utført en analyse av generalistkommunesystemet og et system med oppgavedifferensiering. Alle evalueringsrapporter vil være tilgjengelige på departementets nettsider om forsøk.
Første rapportering på kommuneforsøkene (juni 2005) viste at kommunene hadde kommet i gang med arbeidet, at oppgavene var overført i tråd med forutsetningene og at det var stort engasjement på kommunalt nivå overfor de nye oppgavene. Kommunene syntes opptatt av å utføre oppgavene innenfor rammen av den statlige politikken på området. Kommunene understreket betydningen av å kunne samordne virkemidler og myndighet som ellers er fragmentert, ut fra lokale kunnskaper og behov.
Andre rapportering på kommuneforsøkene (april 2006) baserer seg på erfaringer etter to års drift i forsøkene. I flere av forsøkene observeres desentraliseringsgevinster knyttet til lokal samordning og effektivisering. I enkelte av forsøkene er det oppnådd bedre vertikal samordning av tjenestetilbudene og mulighet for en mer helhetlig tjenestekjede innenfor samme sektor. I andre forsøk registreres det tverrsektorielle samordningsgevinster i form av bedre sammenheng mellom de overførte oppgavene og kommunenes ordinære ansvarsoppgaver.
Det observeres også desentraliseringskostnader, blant annet ved at flere av forsøkskommunene må sette av mer ressurser enn oppgaveavgiver for å kunne løse de nye oppgavene. Dette gjenspeiler to mulige økonomiske virkninger, enten at kostnadseffektiviteten kan være lavere ved kommunalt ansvar for disse oppgavene eller at kommunene har økt aktivitetsomfanget sammenlignet med det som var nivået før oppgaveoverføringen.
For avgivende myndighet kan oppgavedifferensiering skape utfordringer, og dette gjelder spesielt to av forsøkene. Dette dreier seg dels om at oppgaveavgiver får utfordringer knyttet til å opprettholde et faglig miljø som kan sikre likeverdige tilbud overfor de øvrige kommunene, og dels at det kan være vanskelig å gjennomføre besparelser innenfor det gjenværende tilbudet som tilsvarer trekket i inntekter i forbindelse med forsøket.
I de fleste forsøkene registreres en lokal mobiliseringseffekt. Lokale politikere, fagfolkene i de berørte tjeneste og publikum blir mer bevisst kommunenes rolle og engasjerer seg sterkere i oppgaveløsningen. Det synes som om det har vært mer lokalpolitisk interesse for forsøkene som omhandler tjenesteproduksjon direkte overfor innbyggerne enn forsøkene som gjelder myndighetsoppgaver.
3.1.6 Evaluering av forsøkene med fylkeskommunal oppgavedifferensiering og enhetsfylke
Flere forsøk med oppgavedifferensiering i fylkeskommuner og to forsøk med enhetsfylke pågår i perioden 2004-2008. Evalueringen av forsøkene gjennomføres av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Evalueringen avsluttes sommeren 2007. Alle evalueringsrapporter vil være tilgjengelige på departementets nettsider om forsøk.
NIBRs evaluering av forsøk med fylkeskommunal oppgavedifferensiering
Første rapport om fylkeskommuneforsøkene (april 2006) trekker ikke bastante konklusjoner. Det kan imidlertid gjøres følgende foreløpige vurderinger, som vil bli fulgt nærmere opp i prosjektets hovedfase: For det første kan forsøkene styrke fylkeskommunenes rolle og legitimitet som regional utviklingsaktør. Fylkeskommunene blir mer interessante samarbeidspartnere fordi de som følge av forsøkene råder over større ressurser og utvidet ansvar.
For det andre kan forsøkene ha gitt økt legitimitet til partnerskapsarbeidsformen. Flere av aktørene mener at forsøkene gir dem en anerkjennelse på at dette er en fruktbar og god arbeidsform for regional utvikling.
For det tredje griper forsøkene inn i de forholdsvis komplekse relasjonene mellom fylkeskommunene og den regionale statsforvaltningen, blant annet gjennom endringer i relasjonene mellom fylkeskommunene og de statlige etatene som avgir oppgaver.
For det fjerde innebærer forsøkene i flere tilfeller en sterkere kobling mellom oppgaver på statlig og fylkeskommunalt nivå. Dette innebærer potensielt en større mulighet for å se oppgavene i sammenheng, og til å koble dem til en felles regional strategi.
Arbeidsforskningsinstituttets evaluering av spørsmålet om a- og b-politikere
Arbeidsforskningsinstituttet har på oppdrag fra BTV-samarbeidets regionråd evaluert forsøket i Buskerud, Telemark og Vestfold (mars 2006). Evalueringen beskriver forsøket som unikt og på mange måter dristig. Det heter at fylkeskommunene har brakt sammen ulike politiske og administrative kulturer i et frivillig samarbeid, og på denne måten skaffet seg et erfaringsgrunnlag med relevans for den kommende forvaltningsreformen.
Kommunal- og regionaldepartementet har delfinansiert evalueringen for å få nærmere vurdert spørsmål knyttet til forholdet mellom politisk representasjon i de enkelte fylkesting og regionrådet. Evalueringen vurderer hvorvidt de politikerne som ikke har plass i regionrådet føler seg koblet ut av de viktige politiske diskusjonene, dvs. et skille mellom a- og b-politikere i fylkespolitikken. Dette oppsummeres med at det er grunnlag for å si at oppgaveoverføringen til BTV-samarbeidet har virket negativt inn på de øvrige fylkespolitikernes interesse for fylkespolitikken og at den har skapt en del frustrasjon i fylkestingene.
NIBRs evaluering av enhetsfylkeforsøkene
Forsøk med enhetsfylke er et administrativt forsøk som innebærer en administrativ integrering mellom fylkesmannen og fylkeskommunens organisasjon. Enhetsfylke skal ikke innebære at fylkestinget får større innflytelse over statlige oppgaver. NIBRs første rapport om enhetsfylkeforsøkene (april 2006) fokuserer på å identifisere de viktigste problemområdene, konfliktlinjene og mulighetene. Enhetsfylkeforsøkene ble iverksatt ved årsskiftet 2003/2004, og første året gikk naturlig nok med til etablering av ny organisasjon. De to forsøkene har derfor ikke fått «satt seg», selv om mye er oppnådd.
Evalueringen av enhetsfylkeforsøkene tar spesielt for seg Møre og Romsdal, men gir også et innblikk i forsøket i Hedmark. Vektleggingen av Møre og Romsdal skyldes at dette forsøket innebærer en formell organisasjonsendring. I Hedmark samarbeider fylkesmannen og fylkeskommunen i et samarbeidsorgan, men organisasjonene består som før.
Rapporten viser at enhetsfylket i en rendyrket form kan være en krevende forvaltningsmodell for ledelse og styring. Det viser så vel de historiske erfaringene med fellesadministrasjon fram til 1976 som erfaringene fra de pågående forsøkene.
Et sentralt spørsmål er om enhetsfylket representerer en forenkling av det regionale nivået. De kommunene som er intervjuet i Møre og Romsdal rapporterer, nesten uten unntak, at enhetsfylket er enklere å forholde seg til enn den tidligere ordningen med fylkeskommune og fylkesmannsembete.
Erfaringene fra forsøkene så langt tyder på at fylkets rolle som proaktiv og samordnet regional utviklingsaktør er styrket i de to enhetsfylkene. Svært mange informanter trekker fram at enhetsfylket har gitt bedre forutsetninger til å se politikkområder i sammenheng, og at dette er en viktig merverdi av forsøket.
3.1.7 Foreløpig evaluering av forsøk med samkommune (Innherred)
Innherred samkommune er et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Levanger og Verdal i Nord-Trøndelag fylke. Samarbeidsprosjektet er organisert med utgangspunkt i kommuneloven § 27 om interkommunalt samarbeid, men med et tillegg om at samarbeidsorganet (samkommunen) kan utøve forvaltningsmyndighet innen bestemte områder. I forsøksperioden 2004-2007 får Innherred samkommune vedtaksmyndighet innen en rekke områder.
Hovedmål for forsøket er:
Bedre tjenester innenfor eksisterende økonomiske rammer.
Opparbeide/øke beredskap til å møte nye utfordringer.
Være drivkraft i utvikling av samarbeid i Innherredsregionen.
Være tyngdepunkt for regional utvikling (kulturbasert forretningsutvikling).
Det skal skapes et positivt bilde /image av regionen.
Reduserte driftsutgifter på sikt.
Nord-Trøndelagsforskning har fått i oppdrag å evaluere forsøket. Evalueringen har fokus på følgende overordnede temaer: Demokrati, regional utvikling, tjenesteyting og økonomi.
Når det gjelder de foreløpige resultatene fra følgeforskningen av samkommunen etter ett års drift vises det til omtale i St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 .
Kommunal- og regionaldepartementet støttet Innherred samkommune med 300 000 kroner i 2005. Midlene skulle brukes til å dekke kostnadene knyttet til følgeforskningen av forsøket. Departementet anser følgeforskningen som viktig for å dokumentere erfaringer med nye samarbeidsformer som kan komme til nytte for andre kommuner. I tillegg har KS og fylkesmannen i Nord-Trøndelag gått inn med midler. Innherred samkommune har også tatt initiativ til en egen evaluering av de ulike enhetene som omfattes av forsøket.
Nord-Trøndelagsforskning arbeider med å dokumentere status for utvikling av samkommunen. Fra august 2005 og ut juni 2006 videreføres arbeidet med datainnsamling i tillegg til at det er lagt opp til intervjuer med ledere og folkevalgte og en nettbasert ansatteundersøkelse. Neste evaluering vil foreligge før sommeren 2006.
Det tas sikte på at endelig evaluering av forsøket fra Nord-Trøndelagsforskning vil foreligge i mai/juni 2007 i god tid før forsøksperioden utløper 1. januar 2008.
En endring i rammebetingelse i forhold til oppstarttidspunktet for forsøket er etableringen av ny arbeids- og velferdsforvaltning fra 1. juli 2006. Kommunenes økonomiske sosialhjelp vil som et minimum inngå sammen med de to statsetatene a-etat og trygd. Levanger og Verdal vil i tillegg vurdere om det er andre oppgaver det vil være ønskelig å legge inn under NAV. I partnerskapsavtalen mellom NAV og den enkelte kommune forutsettes det at oppgaver som ønskes inn i NAV føres tilbake fra samkomunen til morkommunene.
Levanger og Verdal kommuner vil framover også vurdere om det er nye oppgaver som det vil være ønskelig å legge inn i samkommunens oppgaveportefølje som for eksempel brann og beredskap og kommunal teknikk.
Eventuelt endring av oppgaveporteføljen vil bli behandlet i samkommunestyret og i morkommunene i løpet av juni 2006.
3.2 Lokaldemokratiprosjekter
3.2.1 Lokaldemokrati på internett. Pilotprosjektet d:mo molde
Kommunal- og regionaldepartementet gir støtte til Molde kommune for å utvikle demokratiportalen d:mo. Kommunen samarbeider med Ergo Group som er konsepteier. Piloten d:mo molde har vært på nett og mer eller mindre aktiv siden sommeren 2004, først som et forprosjekt og senere som pilotprosjekt.
Målet med nettstedet er å øke deltakelsen fra brukere og innbyggere for å sikre kvalitet på tjenestene, være et treffsted på folkets premisser, skape et marked for meninger, invitere og engasjere folk til debatt om saker i nærmiljøet. Det er også et mål å utnytte nettstedet ved høringer og eventuelle folkeavstemninger.
Ut fra departementets krav er det i tillegg til å gjøre nettsidene operasjonelle og funksjonelle etablert et evalueringsprosjekt i form av følgeforskning undervegs i prosessen. Det er Møreforskning som er engasjert til å gjennomføre evalueringen. Det planlegges også et opplegg med formidling av resultatene fra pilotprosjektet. Pilotprosjektet er planlagt å løpe fram til og med kommunevalget 2007 for, om mulig, å se virkninger på valgdeltakelsen.
Det har vært en utfordring at nettsiden og verktøyet så langt ikke har fungert etter hensikten. Lokalpolitikerne har dermed ikke funnet arenaen interessant nok. Samarbeidspartner Ergo Group har dessuten gjennomgått intern omstilling og ikke klart å holde engasjementet oppe i hele perioden. Etter denne prosessen har imidlertid Ergo styrket sitt engasjement i forholdet til Molde kommune.
Både gjennom den evaluering som Møreforskning har gjennomført og den løpende driften er det avdekket/registrert en rekke mangler ved selve verktøyet. Her skjer de nå en utbedring. D:mo lanseres dessuten for bruk til høringer i tilknytning til større saker og kommunedelsplaner. Gjennom utbedring av verktøyet blir brukerterskelen senket.
I løpet av våren skal det gjennomføres en relansering. Rapport for driften av d:mo molde så langt er nylig behandlet i Molde kommunestyre som fattet vedtak om å videreføre prosjektet ut 2007 slik som planlagt og som intensjonsavtalen mellom Molde kommune og Ergo Group tilsier og prosjektstøtten fra Kommunal- og regionaldepartementet forutsetter.
3.2.2 Ungdom, IKT og lokaldemokrati
Formålet med dette prosjektet er å prøve ut innovativ bruk av IKT for å styrke unges engasjement, medvirkning, kontakt og dialog mellom politikere på den ene siden og unge mennesker i kommunen på den andre siden. Norsk institutt for by- og regionforskning er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet og kommunene Øvre Eiker, Larvik og Lillesand har vært samarbeidskommuner. Departementet støttet prosjektet fordi det inneholdt en kombinasjon av aktivisering av unge i lokalpolitikk, vektlegging av lokalpolitikernes kontakt med innbyggerne (i dette tilfelle med ungdommer) og bruk av ny teknologi i kommunikasjonen mellom politikerne og innbyggerne. Det ville være av særlig interesse å få testet ut bruken av framstidsrettede kommunikasjonsformer som er bedre tilpasset ungdomsgruppen enn det tradisjonelle kommunikasjonsformer kanskje er.
Aktiviteten i dette prosjektet har vært mindre enn planlagt. Den IKT-innrettede utprøvingen av kommunikasjonsformer og uttrykksformer har ikke kommet i gang slik som planlagt. Larvik kommune har trukket seg fra prosjektet. Også i Øvre Eiker og i Lillesand har det vært svak framdrift.
På denne bakgrunn vil departementet ha en dialog med forskerne bak prosjektet om hvordan det skal videreføres og avsluttes. Departementet er opptatt av at det blir synliggjort hvorfor de prosessene som var planlagt ikke kom i gang og hvorfor en ikke har oppnådde bedre kommunikasjon mellom ungdom og politikerne gjennom bruk av ny teknologi for dermed å styrke det ungdomspolitiske miljøet i kommunene.
3.2.3 Elektronisk innbyggerinitiativ – statusrapport, mars 2006
Forsøksprosjekt med elektronisk innbyggerinitiativ (e-initiativ) er satt i gang i de tre kommunene Eidsvoll, Lørenskog og Hole i samarbeid med Norsk institutt for by- og regionforskning og Høyskolen i Vestfold. En prosjektgruppe sammensatt av representanter for de tre kommunene og de to forskningsinstitusjonene har utviklet og står for gjennomføringen av prosjektet. NIBR har det overordnede prosjektansvaret.
E-initiativ innebærer at innbyggerne i en kommune kan fremme innbyggerinitiativ og samle underskrifter elektronisk, via kommunens nettsider. På nettsidene kan innbyggerne også diskutere forslaget, og det gis tilbakemelding fra kommunene til innbyggerne om hvor saken til enhver tid står. Hensikten med å tilrettelegge for innbyggerinitiativ på nett er først og fremst å gjøre ordningen mer tilgjengelig og mer kjent i befolkningen. I tillegg håper man å nå grupper som er underrepresentert i tradisjonell politisk deltakelse, og da spesielt unge.
Ordningen med e-initiativ ble offisielt åpnet første november 2005. I forkant av åpningen utviklet prosjektgruppen programvare og tilpasset den til kommunenes hjemmesider. Videre har prosjektgruppen utarbeidet retningslinjer for hvordan e-initiativ skal praktiseres og tilpasset ordningen til det aktuelle saksbehandlingssystemet i kommunene. Etter kommunenes ønske har ordningen fått litt ulik utforming i den enkelte kommune. Videre har prosjektet etablert et eget nettsted. Før åpningen var dette prosjektinternt, og det jobbes nå med å gjøre det til en ekstern informasjonsportal. I tillegg jobber kommunene aktivt mot lokalpressen for å få spredt informasjon om ordningen. Prosjektgruppen har jevnlige møter der kommunene utveksler erfaringer og diskuterer mulige justeringer av systemet. Endringer gjøres fortløpende. I løpet av 2006 vil det gjennomføres en midtveisevaluering av prosjektet. Det vurderes også å inkludere flere kommuner i prosjektet.
Så langt har det vært fremmet fem forslag, fire i Lørenskog og ett i Eidsvoll. Tre av dem har blitt løst etter kontakt med teknisk etat før de ble lagt ut for signering. Forslaget i Eidsvoll ligger fremdeles ute til signering og ett forslag i Lørenskog har samlet det nødvendige antall signaturer og er behandlet i kommunestyret. Ordningen har nå vært tilgjengelig i ca. halvt år, og prosjektgruppen er fornøyd med måten det fungerer på. Teknisk har det kun vært små problemer som har blitt løst fortløpende. Det virker også som om kjennskap til ordningen er i ferd med å bre seg i befolkningen i de tre kommunene. De to forslagene som er lagt ut til signering har fått god dekning i lokalpressen.
Så langt er det prosjektgruppens oppfatning at den største utfordringen med hensyn til å stimulere til bruk av ordningen ligger i selve lovteksten, som legger mange begrensninger på innbyggerinitiativenes innhold. Videre er det erfart at systemet brukes til andre typer henvendelser enn innbyggerinitiativ – innbyggere henvender seg også for å spørre om ting eller for å klage. E-initiativordningen kan vise seg å fungere både som kanal for initiativ og som en mer generell kommunikasjonskanal mellom kommunen og innbyggerne. Dette er det imidlertid for tidlig å si noe presist om. Hvordan ordningen fungerer, vil være gjenstand for evaluering midtveis i prosjektet og ved prosjektslutt.
3.3 Inndeling og interkommunalt samarbeid
3.3.1 Etterundersøkelse av sammenslutningen av Ramnes og Våle kommuner
1. januar 2002 sluttet Ramnes og Våle kommuner i Vestfold seg sammen til Re kommune.
For Kommunal- og regionaldepartementet er det viktig å skaffe seg kunnskaper om sammenhengen mellom kommunestørrelse og viktige mål for kommuneinndelingen som demokrati, effektivitet, tilgjengelighet og brukerorientering. Departementet gjennomførte derfor et prosjekt for å kartlegge «før-situasjonen» i Ramnes og Våle kommuner med den hensikt at undersøkelsene skulle gjentas etter at den nye kommunen hadde fungert noen år. Telemarksforsking-Bø gjorde på oppdrag av departementet to undersøkelser som nå er fulgt opp: 1. En publikumsundersøkelse hvor innbyggernes holdninger til kommunepolitikk og kommuneforvaltning kartlegges og 2. En analyse av økonomi, tjenester og kommunenes utviklingsrolle. I tillegg er det blitt gjennomført en undersøkelse av de ansattes holdninger til og erfaringer med sammenslutningen. Undersøkelsene er foretatt av Agenda Utredning og Utvikling og rapporten « Re-effekter » kan lastes ned på www.komsam.dep.no
Etterundersøkelsen viser at kommunesammenslutningen mellom Våle og Ramnes i 2001-2002 har medført store gevinster. I utredningen konkluderes det med at Re kommune er blitt en mer geografisk funksjonell enhet, har bredere kompetanse, større utviklingskraft og er etter all sannsynlighet bedre tilpasset framtidige utfordringer enn de to gamle kommunene.
Lokaldemokratiet kan ifølge utredningen tolkes som viktigere og mer interessant for innbyggerne og lokalpolitikerne enn det var med utgangspunkt i de gamle kommunene.
De viktigste Re-effektene i positiv retning sammenfattes i rapporten i følgende punkter:
Kommunen har blitt en mer profesjonell organisasjon med bredere kompetanse og positive fagmiljøeffekter på en rekke områder.
Positive fagmiljøeffekter er særlig tydelig innenfor smale tjenesteområder som helsetjenester, sosialtjeneste og barnevern, regulering, kart og oppmåling, byggesak, kulturtjenester og administrative støttefunksjoner.
Kompetansegevinster kommer også til uttrykk ved at Re kommune tilbyr bredere og mer spesialiserte tjenester sammenliknet med tidligere enheter.
Til dette kommer at den overordnede styringen av kommunen har blitt mer profesjonell og mer utviklingsorientert, bl.a. i forhold til ledelse og eksternt samarbeid.
Innbyggerne er mer fornøyde med dagens tjenestetilbud enn de var i de gamle kommunene.
Kommunen har gjennomført innsparinger og høstet stordriftsfordeler i kommunal administrasjon til fordel for økt tjenesteproduksjon.
Den samlede innparingen i lønnskostnader til ledelse- og støttefunksjoner er beregnet til 10,8 millioner kroner. Av dette er stordriftsfordelene som følge av en ny kommune anslått til 8,1 millioner kroner. Innsparingen i lønnskostnader til sentral ledelse og støtte utgjør 28 prosent av kommunens samlede utgifter til denne type administrasjon.
For tjenesteproduksjonen er det registrert innsparinger for barnehager, pleie og omsorg og kultur som i størrelsesorden utgjør et par millioner kroner.
Sammenslutningen har medført en lokal mobilisering rundt et nytt kommunesenter sentralt plassert i kommunen.
Et flertall av innbyggerne har fått bedre tilgjengelighet til kommunens administrasjon og tjenestetilbud.
Re kommune har et bedre utgangspunkt for overordnet planlegging og styring av utbyggingsmønsteret sammenliknet med de to gamle kommunene. Kommuneplanen har blitt mer helhetlig ved at den behandler og avveier et bredere sett av plantemaer. Den sektorvise planleggingen har blitt mer offensiv og strukturert.
Kommunesammenslutningen har medført en kommune med større tyngde og påvirkningskraft overfor næringsliv og regionale myndigheter.
Kommunesammenslutningen er gjennomført uten at det har gått på bekostning av sentrale kvaliteter ved lokaldemokratiet som tilhørighet, deltakelse og påvirkningsmuligheter.
Kommunesammenslutningen har medført viktige gevinster for lokale statsetater, herunder særlig trygdetaten og kirkens organisering.
Kommunesammenslutningen har medført bedre betingelser for samordning mellom kommunale og statlige funksjoner, herunder deltakelse i den planlagte NAV-reformen.
I utredningen blir det pekt på forbedringsmuligheter for Re kommune knyttet til bl.a. brukerorientering, målformuleringer i styringsdokumenter og klargjøring av kommunens rolle i næringspolitikken. Mulige negative virkninger av sammenslutningen kan være knyttet til særlig tre forhold, hvorav det første framstår som viktigst:
De gjennomførte omstillingene har vært meget omfattende og krevende for ledere og ansatte i Re kommune. Dette har medført til dels store belastninger for de som har blitt direkte berørt av omstillingene.
Kommunedannelsen kan ha bidratt til en viss lokal sentralisering ved at kommunale funksjoner har blitt lokalisert til det nye kommunesenteret (Revetal).
Re kommune har ikke blitt en mer geografisk funksjonell kommune for innbyggerne i kommunens ytterområder (Vivestad og områdene mot Holmestrand og Horten).
I utredningen pekes det på flere mulige bakenforliggende årsaker til at kommunen i så stor grad har lykkes med kommunesammenslutningen. Tre årsaker framstår som særlig viktige:
Sterk integrasjon: Våle og Ramnes var gjennom en langvarig geografisk og institusjonell integrasjon forut for sammenslutningen.
Samlende idé: Kommunesammenslutningen var basert på en idé om felles lokal samfunnsutbygging med utgangspunkt i et nytt kommunesenter og motvekt mot byenes utvikling.
God prosess: De gode resultatene er skapt gjennom en åpen, medarbeiderorientert omstilling preget av motiverte ansatte og et meget solid politisk og administrativt lederskap.
3.3.2 Valdres – evaluering av sammenslutningsprosessen
På oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet og KS evaluerte Telemarksforsking sammenslutningsprosessen i Valdres. Utredningen Den vanskelige dialogen - Om innbyggerhøring og evaluering av forsøket på kommunesammenslutning i Valdres i 2004 , forelå våren 2005. I det følgende gjengis noen av Telemarksforsking sine funn og hovedkonklusjoner i utredningen med hovedvekt på hva andre kommuner kan lære av Valdres.
Høsten 2004 ble det gjennomført en rådgivende folkeavstemning om sammenslutning av kommunene Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre og Øystre Slidre til en kommune. Til tross for at alle de fire ordførerne anbefalte sammenslutning ble det stort nei-flertall i tre av kommunene, mens det var flertall for i den fjerde (Nord-Aurdal, med det naturlige kommunesenteret i en ny storkommune – Fagernes).
Telemarksforsking har i utredningen hatt fokus på følgende hovedproblemstilinger: 1. Hvordan kan vi forklare resultatet av folkeavstemmingen i Valdres, og hva kan andre kommuner som skal inn i en sammenslutningsprosess lære av prosessen i Valdres? og 2. Hvilke muligheter gir inndelingsloven § 10 for innbyggerhøringer og politiske beslutninger om sammenslutning?
Telemarksforsking fremhever følgende forutsetninger som de viktigste for å lykkes med en kommunesammenslutningsprosess:
Kommunepolitikerne må ansvarliggjøres ved at viktige beslutninger og vedtak i sammenslutningsprosessen forankres i kommunestyret.
Prosessen bør være trinnvis. Dette innebærer bl.a. at en ikke på et tidlig tidspunkt bør si at det skal gjennomføres folkeavstemming på et bestemt tidspunkt.
For å gi prosessen størst mulig legitimitet er det viktig å involvere flest mulig til aktivt å delta i debatten og å synliggjøre standpunkter.
Prosessen bør gjennomføres innenfor en og samme kommunestyreperiode. Dette sikrer at det er ett kommunestyre som ansvarliggjøres i forhold til gjennomføring av hele prosessen.
Informasjonsopplegget må forankres politisk ved at dette diskuteres og vedtas i kommunestyret.
Ordførerne og rådmennene må nødvendigvis ha en sentral plass i sammenslutningsprosessen, men det er likevel hensiktsmessig at gjennomføringen ledes av andre.
Konsekvensene av en sammenslutning bør konkretiseres, og det bør lages en skisse til organisasjonsmodell for en ny kommune, som også forankres politisk. En bør så konkret som mulig synliggjøre hvordan tjenestetilbudet på kort og lang sikt kan forbedres på grunn av økte inntekter gjennom inntektssystemet, og reduserte kostnader til administrative tjenester.
Informasjons- og høringsprosessen bør legges bredt opp gjennom informasjonsfoldere, lokale medier og folkemøter. Prosessen må legges opp slik at en får til en best mulig dialog mellom de som er for og de som er imot sammenslutning.
Sentrale myndigheter bør være fleksible når det gjelder hva økonomiske «gulrøtter» kan brukes til. Nye oppgaver og arbeidsplasser er trolig mer attraktive enn rene penger, og en bør vurdere om det er aktuelt å benytte næringspolitiske tiltak på linje med økonomiske gulrøtter.
Konsekvensene av å fortsette som nå (0-alternativet) bør klargjøres best mulig.
Inndelingsloven § 10 – muligheter for bruk av ulike høringsformer
Frivillige kommunesammenslutninger har til nå tradisjonelt blitt avgjort ved at kommunestyret har bundet seg til rådgivende folkeavstemninger.
Inndelingsloven pålegger ikke kommunene å holde folkeavstemninger, og kommunene står fritt med hensyn til hvordan de ønsker å høre sine innbyggere. Dette innebærer at loven åpner for andre beslutningsprosesser enn de som er rådende i dag. Utredningen viser at andre høringsformer enn folkeavstemning kan være bedre egnet for å gi:
Representative svar fra befolkningen
Innbyggerne kunnskap og innsikt om konsekvenser av en sammenslutning
Muligheter til å skape god dialog mellom kommunen og innbyggerne
Muligheter for innbyggerne til å fremme sine synspunkter
Politikerne et godt beslutningsgrunnlag for selv å avgjøre spørsmålet om kommunesammenslutning eller ikke
Telemarksforsking peker på at folkeavstemning som metode kan:
Bidra til politisk ansvarsfraskrivelse, noe som også kan virke dempende på engasjementet og debatten, både blant politikere og innbyggere.
Innebære for stort fokus på motsetninger i stedet for dialog og felles forståelse. I flere tilfeller har det også vært svært lav valgdeltakelse, noe som ikke nødvendigvis gir et godt votum for vanskelige beslutninger.
Ha egenskaper ved seg som eventuelt kan tilsi at folkeavstemning bør kombineres med andre høringsformer, slik at innbyggerne blir involvert og engasjert i en tidlig fase i prosessen. Andre høringsformer vil trolig fremtvinge grundigere og mer involverende prosesser som vil gjøre det lettere for politikere å fronte sine synspunkter, og argumentere for disse overfor innbyggerne.
3.3.3 Småkommuneprosjektet
Fylkesmannen i Nordland har i perioden 2003- 2005 fått støtte fra Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedirektoratet og Kommunal- og regionaldepartementet til å finansiere det såkalte «småkommuneprosjektet.»
Småkommuneprosjektet har hatt som overordnet mål å bidra til å sikre kvalitet og stabilitet på tjenestene og en god rettssikkerhet for brukerne av sosial- og barnevernstjenestene i småkommunene. Delmålene har vært:
Bidra til å utvikle strukturer for samarbeid mellom små og mellomstore kommuner
Bidra til utvikling, synliggjøring og formidling av kunnskapsgrunnlaget i sosial- og barneverntjenesten i småkommuner
Bidra til utvikling av modeller, strukturer og arenaer for dialog og utviklingsarbeid mellom småkommunene og undervisnings- og forskningsmiljøer.
15 Nordlandskommuner på Sør Helgeland, Ytre Helgeland og Nord Salten har deltatt i prosjektet i samarbeid med Nordlandsforskning, Høgskolen i Bodø, KS og Fylkesmannen i Nordland.
Sentrale utgangspunkt for arbeidet har vært fagutvikling med utgangspunkt i praksis. Videre er utviklingsarbeid ut fra småkommunenes virkelighet og behov et viktig utgangspunkt. Det er også lagt vekt på å utvikle tiltak som ivaretar styrkene ved nærheten, men samtidig reduserer sårbarheten og sikrer den nødvendige legitimitet og habilitet. Interkommunale løsninger er en strategi for å møte utfordringene.
Tiltak i prosjektet
Prosjektet har blant annet arbeidet med følgende tiltak:
Utvikling av interkommunale fagfelleskap/ praksisfelleskap gjennom interkommunal kompetanseplan og teambygging.
Utvikling av fagdokumentasjon, særlig relatert til styrker og utfordringer i småkommuner, og prosesser som fremmer faglig utvikling i små kommuner.
Utvikling og beskrivelse av ulike interkommunale samarbeidstiltak
Beskrivelse av arbeidsprosesser i interkommunalt utredningsarbeid
Interkommunale kvalitetssystemer
Kompetansebank, mer kreativ utvikling og bruk av lokale hjelpetiltak og lokale hjelpere
Utvikling og beskrivelse av samarbeidsformer mellom utdanning, forskning og praksis som styrker alle de tre arenaene.
Tiltak for å redusere sårbarheten
Prosjektet har utviklet og beskrevet tiltak for å redusere småkommunenes og de ansattes sårbarhet. Dette i form av felles kvalitetssystemer, kompetansetiltak som veiledning og opplæring, samarbeid med høgskolen og fagteamet for barnevernet og utvikling av ulike interkommunale samarbeidsløsninger.
En av de største utfordringene i små kommuner er at det er få ansatte som skal kunne mye på mange fagområder. Det er en utfordring å bygge opp spesialisert og rutinebasert kunnskap på alle de fagområdene som det skal arbeides med. I forhold til småkommunenes sårbarhet er det derfor viktig å ha fokus på følgende: Beskrivelse av prosedyrer og tilnærmingsmåter, kompetanse- og opplæringsplaner, beredskapssystemer og systemer for å ivareta krav om spesialisert kompetanse.
Interkommunalt samarbeid
En av hovedkonklusjonene fra Småkommuneprosjektet er at en eller annen form for interkommunalt samarbeid er en nødvendighet for å kunne utvikle gode og relativ stabile fagmiljøer i småkommunene, ikke minst fordi det i mange småkommuner bare er en sosialarbeider som har hovedansvaret for barnevernsarbeidet. I det minste må man samarbeide for å danne et såkalt «praksisfellesskap» – en arena der de kan drøfte faglige problemstillinger.
Småkommuneprosjektet har fått frem ulike interkommunale samarbeidsmodeller fra enkle naboskapsavtaler til mer konkrete og formelle avtaler som nærmer seg det en kan kalle «felles barneverntjeneste». Fordelene som sosialarbeiderne har trukket frem når det gjelder motivasjon for interkommunale løsninger er bl.a: mindre sårbarhet ved vakanser og sykdom, utvikling av større faglig sikkerhet, og det blir lettere å arbeide i forhold til kompliserte saker. Ulempene som har fremkommet i prosjektet er at det kan bli større avstand til lokalsamfunnet, og til de øvrige samarbeidspartnerne. Det er derfor viktig å utvikle tiltak som kan sikre nærheten, forankringen og samarbeidet i den enkelte kommune.
Småkommuneprosjektet har fremskaffet kunnskaper om den profesjonelle rollen i småkommuner, hva det er som særpreger det sosiale arbeidet, og nødvendigheten av interkommunale samarbeidsløsninger. Det er pekt på at interkommunalt samarbeid handler om mye mer enn organisatoriske samarbeidsløsninger. I tillegg har prosjektet tydeliggjort hvordan kompetanseutvikling mellom forskning, undervisning og praksis kan foregå.
Rapportene og øvrig dokumentasjon fra prosjektet gjøres tilgjengelig på nettsiden: www.fylkesmannen.no/smakommuner. Det ble i januar 2006 avholdt en sluttkonferanse for prosjektet, og det er formidlet erfaringer på en rekke konferanser nasjonalt.
3.3.4 Utviklingsavtale Follo
Follorådet (kommunene Enebakk, Frogn, Vestby, Nesodden, Oppgård, Ski og Ås) og Akershus fylkeskommune) fikk i 2003-2005 midler til prosjektet « Utviklingsavtale Follo .» Prosjektet startet opp i 2003 og ble avsluttet høsten 2005. Målet med prosjektet var å få til en avtale mellom Follokommunene, Akershus fylkeskommune og staten om samordnet areal- og transportutvikling i Follo. Prosjektet hadde som ambisjon å bruke kommuneplanene som instrument i den regionale utviklingen.
Prosjektet tok utgangspunkt i gjeldende planmål i regionen og hadde fokus mot en bedre samordnet og mer forpliktende virkemiddelbruk innenfor areal- og transportpolitikken. Et viktig grep for å få til dette, var å knytte prosjektet nært til statlige og fylkeskommunale plan- og budsjettprosesser, særlig arbeidet med Nasjonal transportplan (NTP), Akershus fylkesplan og utredningen av en eventuell Oslopakke 3.
I februar 2004 ble det gjennom endret prosjektbeskrivelse, fokusert på sammenhengen mellom prosjektet og store, pågående planprosesser i hovedstadsområdet, primært arbeidet med Oslopakke 3 og Nasjonal transportplan 2006-15. Samtidig ble hovedprosjektet definert som en overbygning over tre delprosjekter: 1) Samordnet arealutvikling i Follo, 2) Samordnet kommuneplan-rullering i Follo – forberedelse og 3) Utvikling av alternative Follopakker.
I april 2005 ble den opprinnelige målsettingen om å inngå avtale(-r) endret til å tilrettelegge for avtale(-r). Samtidig ble delprosjektene 1) Samordnet arealutvikling i Follo og 2) Samordnet kommuneplanrullering i Follo – forberedelse, avsluttet. Utviklingsavtale Follo var våren 2005 definert som et hovedprosjekt som spente over to delprosjekter: 1) Utvikling av alternative Follopakker (i tilknytning til handlingsprogram til NTP/Oslopakke 3), og 2) Samordnet kommuneplanrullering i Follo – gjennomføring.
I september 2005 forelå sluttrapporten fra prosjektet. Her fremgår det at Follokommunene fortsatt er «underveis» i det som karakteriseres som en løpende samordningsprosess. Noen aktiviteter som har vært knyttet til prosjektet videreføres, blant annet delprosjektet «Samordnet kommuneplanrullering i Follo». Delprosjektet Utvikling av alternative Follopakker er ikke sluttført på grunn av revidert fremdrift i arbeidet med Oslopakke 3.
I sluttrapporten foretas det noen «refleksjoner» i forhold til prosjektets opprinnelige ambisjoner og målsettinger. Der pekes det på at justeringen av målet for prosjektet som ble foretatt våren 2005 var av strategisk karakter, og sannsynligvis helt nødvendig. Endringen i prosjektfokus, inn mot store, pågående planprosesser i hovedstadsområdet (primært arbeidet med Oslopakke 3 og Nasjonal transportplan 2006-15), gjorde at prosjektet mistet mye av styringen på fremdrift knyttet til avtaleambisjonene. Uten denne tilknytningen ville imidlertid prosjektet etter sluttrapportens vurderinger etter stor sannsynlighet havnet i en situasjon med lite genuin oppmerksomhet fra de andre partene.
I rapporten pekes det videre på at det i arbeidet med Oslopakke 3 ligger muligheter for at en slik pakke vil åpne for et forhandlings- og avtaleregime som gjør at prosjektets avtaleambisjoner kan realiseres. Oslopakke 3 har ambisjoner og målsettinger knyttet til utvikling av en samordnet virkemiddelbruk som gjør at det er tenkt tilrettelagt for fremtidige drøftinger med sikte på optimalisering av slik samordning. De pakkealternativer som nå foreligger rommer sekkeposter for tiltak som skal bidra til tettstedsutvikling, og opp mot disse sekkepostene må det etter sluttrapportens vurdering knyttes en type forhandlings- og beslutningsregime som vil kunne lede til politiske avtaler på et mer lokalt eller delregionalt nivå.
I sluttrapporten fra en KS-finansiert følgeevaluering av prosjektet gjennomført av Norut Samfunn pekes det på at hovedårsaken til at avtalemålsettingen om å oppnå bindende avtaler ikke lyktes, ligger i at selve ambisjonen om å binde politiske prosesser med juridiske avtaler ikke lar seg gjennomføre. Det ble videre pekt på at prosjektet var toårig, noe som i følge evalueringsrapporten er for kort tid til å komme i havn med så tunge og langsiktige avtaler som det her var snakk om. Videre trekkes det fram at kommunene manglet innpass på tilstrekkelig høyt nivå, både politisk og administrativt.
Evalueringsrapporten legger likevel vekt på at prosjektet - til tross for at hovedmålsettingen ikke ble oppnådd - har brakt med seg flere positive erfaringer for Follokommunene. De kom i dialog med statlige etater, noe som gav dem mulighet til å påvirke prioriteringsprosesser. Det ble også satt i gang reelle samarbeidsprosesser mellom kommunene om utforming av felles politikk for samfunnsutvikling, og Follo inntok en mer proaktiv rolle overfor omgivelsene.
Evalueringrapporten Slå en sprekki statens vegg kan lastes ned fra www.samf.norut.no eller www.ks.no.