Del 3
Resultater i kommunal sektor

11 Utviklingen i kommuneøkonomien fram til 2005

11.1 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren

Kommunal- og regionaldepartementet viser til analysen av den økonomiske situasjonen i kommunesektoren som Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) presenterte i aprilrapporten for 2006. Departementet slutter seg til utvalgets situasjonsforståelse.

Etter flere år med svekkelse av netto driftsresultat for kommunesektoren som helhet, stoppet den nedadgående trenden opp i 2003. Den finansielle situasjonen ble vesentlig styrket i 2004, og denne utviklingen har fortsatt i 2005. Både kommunene og fylkeskommunene fikk samlet sett et betydelig driftsoverskudd. For kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat til 3,9 prosent av inntektene i 2005, mot 2,2 prosent av inntektene i 2004. Forbedringen av netto driftsresultat de to siste årene har først og fremst sammenheng med en høyere inntektsvekst enn i de foregående årene. Samtidig var aktivitetsveksten i kommunesektoren relativt lav fra 2004 til 2005. Det var riktignok vekst i sysselsettingen, men bruttoinvesteringene falt med 3 prosent i faste priser og kommunesektorens kjøp av varer og tjenester var uendret.

For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 3,9 prosent i 2005, mot 2,0 prosent i 2004. Fylkeskommunene fikk et netto driftsresultat på 4,0 prosent i 2005, mot 4,3 prosent i 2004. Oslo hadde et netto driftsresultat på 3,5 prosent i 2005, mot 1,1 i 2004.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi bør netto driftsresultat over tid ligge på om lag tre prosent av driftsinntektene. Et slikt nivå vil sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å sette av midler til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. De gjennomgående gode driftsresultatene i 2005 indikerer at kommunesektoren langt på vei har oppnådd økonomisk balanse. Med det vedtatte økonomiske opplegget for 2006 og ytterligere inntektsvekst i 2007 legger staten til rette for at kommunesektoren kan opprettholde den økonomiske balansen og samtidig ha rammebetingelser til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud. I hvilken grad dette målet nås, vil også avhenge av om kommunene og fylkeskommunene lykkes med fornying, effektivisering og nytenking. Sektoren må ta et helhetlig ansvar for fornyingsarbeidet, og det lokale effektiviseringsarbeidet i tjenesteproduksjonen må videreføres.

11.2 Kommunesektorens plass i norsk økonomi

I tabell 11.1 er det vist noen indikatorer for kommunesektorens plass i norsk økonomi. Indikatorene tegner i grove trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi fra 1990 og fram til 2005. Nedgangen fra 2001 til 2002 målt ved samtlige indikatorer har sammenheng med at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten (sykehusreformen).

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi. Målt i forhold til bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge har kommunesektorens utgifter holdt seg forholdsvis stabile det siste tiåret. Andelen av bruttonasjonalprodukt har vært om lag 18-19 prosent de siste årene. Den kommunale investeringsandelen viser større svingninger fra år til år. Investeringer svinger generelt mer enn konsum, og den kommunale andelen varierer både som følge av svingninger i kommunale investeringer og som følge av svingninger i investeringene i norsk økonomi totalt sett.

Målt i forhold til utførte timeverk i norsk økonomi, utgjorde sysselsettingen i kommunesektoren i underkant av 20 prosent før spesialisthelsetjenesten ble overført til staten. Siden da har andelen ligget rundt 15 prosent. Målt i forhold til utførte timeverk i offentlig sektor, utgjør den kommunale sysselsettingen om lag 58 prosent. Målt i antall sysselsatte personer er tallene noe høyere, som følge av at deltidsandelen er høyere i kommunesektoren enn i norsk økonomi samlet sett.

11.3 Inntekts- og aktivitetsutvikling

Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med en indikator hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats og bruttoinvesteringer inngår som komponenter. I figur 11.1 sammenlignes aktivitetsveksten i kommuneforvaltningen med veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1980-2005.

¹ For å måle utviklingen i den samlede aktiviteten i kommuneforvaltningen brukes en indikator der endring i sysselsettingen målt i timeverk, endring i produktinnsats i faste priser og endring i brutto realinvesteringer i faste priser veies sammen. Som vekter brukes de andelene som lønnsutgifter, produktinnsats og brutto realinvesteringer utgjør av de samlede utgifter for de tre utgiftsartene. Siden indikatoren er basert på ressursinnsatsen i kommunesektoren, fanger den ikke opp vekst i produksjonen som følge av produktivitetsvekst.

² Reviderte tall for offentlige finanser tyder på noe lavere sysselsetting og aktivitet i kommunene i 2005 enn anslått i de foreløpige nasjonalregnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå. Reviderte nasjonalregnskapstall for 2005 vil bli publisert i juni 2006.

I 2005 økte aktivitetsnivået i kommunesektoren med 0,8 prosent, en noe svakere økning enn i de fire foregående årene. Veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge var 3,8 prosent i 2004 og 3,7 prosent i 2005.

I tabell 11.2 vises aktivitetsveksten i kommunesektoren i perioden 1997-2005 dekomponert i utvikling i sysselsetting, produktinnsats (vareinnsats) og bruttoinvesteringer. Gjennomsnittlig årlig aktivitetsvekst i perioden var 2 prosent.

I tabell 11.3 vises realutviklingen i kommunesektorens samlede inntekter og frie inntekter fra 1997-2005. Gjennomgående i perioden har veksten i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene. Dette har i særlig grad sammenheng med at reformer og satsinger innen pleie- og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert ved øremerkede tilskudd.

Veksten i samlede inntekter i 2005 anslås til 2,8 prosent, som utgjør om lag 5,8 milliarder kroner. Veksten i de frie inntektene anslås til 2,4 prosent, noe som utgjør drøyt 3,4 milliarder kroner. I tillegg ble det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og nysalderingen av statsbudsjettet for 2005 bevilget til sammen om lag 400 millioner kroner til kommuner og fylkeskommuner som i 2004 hadde fått et for høyt trekk i rammetilskuddet ved innføringen av den generelle momskompensasjonsordningen.

11.4 Netto driftsresultat

Netto driftsresultat for kommuner og fylkeskommuner angir forholdet mellom driftsinntekter og driftsutgifter, medregnet netto renteutgifter og låneavdrag. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi anser netto driftsresultat som den primære indikatoren for økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat viser hvor mye som kan avsettes til framtidig bruk og til egenfinansiering av investeringer. Netto driftsresultat kan dermed sies å være et uttrykk for kommunesektorens økonomiske handlefrihet. For at kommunesektoren skal være i stand til å sette av midler til egenfinansiering av investeringer og oppnå sunn økonomistyring på sikt, bør netto driftsresultat for kommunesektoren ifølge Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi over tid ligge på om lag tre prosent av driftsinntektene.

Figur 11.2 viser utviklingen i netto driftsresultat for kommunene og fylkeskommunene. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat 3,9 prosent i 2005, det største driftsoverskuddet siden 1997. Netto driftsresultat for fylkeskommunene utenom Oslo i 2005 utgjorde 4,0 prosent av driftsinntektene. Dette er like under 2004-nivået og vesentlig bedre enn de foregående årene. Oslo kommune hadde et netto driftsresultat i 2005 på 3,5 prosent. Også dette er bedre enn de foregående årene. Utviklingen i fylkeskommunenes økonomi de siste årene må blant annet ses i sammenheng med at staten i 2002 overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten, og at ansvaret for rusomsorg, barnevern og familievern ble overført fra fylkeskommunen til staten fra og med 2004. Forbedringen i netto driftsresultat for kommunesektoren må ses i sammenheng med sterkere inntektsvekst enn i de foregående år i kombinasjon med en moderat sysselsettingsvekst i kommunesektoren, som omtalt under avsnitt 11.3.

Netto driftsresultat i 2005 for de enkelte kommuner og fylkeskommuner er vist i vedlegg 6.

11.5 Underskudd før lånetransaksjoner

Figur 11.3 viser utviklingen i kommunesektorens underskudd før lånetransaksjoner.

Underskudd før lånetransaksjoner måles som samlede utgifter minus totale inntekter. I de samlede utgiftene er utgifter til bruttorealinvesteringer medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Underskudd før lånetransaksjoner, med tillegg for eventuelle omvurderinger av fordringer og gjeld, bestemmer utviklingen i kommunesektorens netto fordringsposisjon. I år med høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst øker underskuddet. Variasjonen i det årlige underskuddet henger nøye sammen med svingninger i de kommunale investeringene. I 2004 var underskuddet omlag 10,1 milliarder kroner, tilsvarende 4,4 prosent av inntektene. Basert på foreløpige tall, er underskuddet i 2005 anslått til 3,1 milliarder kroner, tilsvarende 1,2 prosent av inntektene. Dette må ses i sammenheng med at utgiftene i kommuneforvaltningen vokste mindre enn inntektene dette året.

12 Kommunal tjenesteproduksjon – 2005

Hoveddelen av offentlig tjenesteproduksjon utføres i kommunene og fylkeskommunene, samtidig som omtrent én av fem av alle landets arbeidstakere er sysselsatt i kommuner og fylkeskommuner. Kommunesektoren forvalter dermed en betydelig del av de samlede ressursene i norsk økonomi.

Etterspørselen etter kommunale tjenester er økende som en følge av den demografiske utviklingen. Veksten i antall barn fra 0 til 15 år flater ut, men antallet unge mellom 16 og 18 år øker, og det gjør også antallet eldre over 80 år. Samtidig øker innbyggernes bevissthet om sine rettigheter som brukere av kommunale tjenester, og kravene til kvaliteten på tjenestene er stigende. De lokale myndighetene må derfor forholde seg til krav om flere og bedre kommunale tjenester.

KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Siden 2001 har alle kommuner og fylkeskommuner rapportert gjennom dette systemet. KOSTRA gir blant annet muligheter for å sammenligne tjenesteproduksjonen mellom kommuner og se utviklingen i tjenesteproduksjonen over tid.

I høstrapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) er det fra 2001 årlig publisert oppdaterte tall for en produksjonsindeks for de mest sentrale kommunale tjenester. 1 Hensikten med indeksen er å gi et bilde av samlet nivå på tjenesteproduksjonene i den enkelte kommune.

I vedlegg 7 er det redegjort for rapportering av kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon på utvalgte tjenesteområder. I avsnitt 7.3 presenteres utviklingen i perioden 2000-2005 for barnehagesektoren, grunnskole/SFO og pleie- og omsorgssektoren. Videre presenteres utviklingen i videregående opplæring. Gjennomgående er tallene for 2005 anslag. Anslagene er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB) på grunnlag av foreløpige KOSTRA-tall per 15. mars 2006. Endelige KOSTRA-tall for 2005 legges fram 15. juni 2006.

Regnskapstallene bygger på rapportering fra alle fylkeskommunene og omtrent 70 prosent av kommunene. For tjenesterapporteringen varierer svarprosenten fra vel 77 til 100 prosent for kommunene, mens det fra enkelte fylkeskommuner mangler rapportering på ett til to tjenesteskjemaer.

I avsnitt 7.4 i vedlegget presenteres den kommunale tjenesteproduksjonen i 2005 innen følgende sektorer: barnehage, grunnskole, primærhelsetjenesten, pleie og omsorg, sosialkontortjenesten, barnevern, bolig, kirke og administrasjon. For fylkeskommunene rapporteres det i avsnitt 7.5 fra videregående opplæring og administrasjon.

Dersom en ser alle tjenester under ett, er inntrykket at kommuner og fylkeskommuner løser utfordringene som følger av den demografiske utviklingen og de statlige satsingene på en god måte.

Tilbudet er om lag uendret i skolesektoren og den positive utviklingen i barnehagesektoren fortsetter. Innen pleie- og omsorgssektoren er antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger om lag uendret. Andelen mottakere av hjemmetjenester som er under 67 år er økende.

I avsnitt 7.6 i vedlegget vises de enkelte kommuners plassering i grupper av sammenlignbare kommuner og tjenesteproduksjonsindikatorer for enkeltkommuner.

12.1 Kommunene

12.1.1 Utviklingen over tid

Barnehager

Ved utgangen av 2005 hadde totalt 223 393 barn plass i ordinær barnehage eller familiebarnehage. Dette er en økning på 10 348 barn fra 2004. I løpet av perioden 2000-2005 fikk totalt 33 556 flere barn barnehageplass. Den største økningen var i 2005. I tillegg kommer i underkant av 8 000 barn med tilbud i åpen barnehage.

Ved utgangen av 2005 hadde 76 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i en ordinær barnehage eller familiebarnehage. Barnehagedekningen for de minste barna er lavere enn for de største, men utviklingen fra 2004 til 2005 viser en betydelig økning i dekningsprosenten også for barn 1-2 år. Ved utgangen av 2005 hadde 53,9 prosent av barn 1-2 år en barnehageplass, mot 47,9 prosent i 2004. Antall plasser i private barnehager har økt sterkere enn antall plasser i kommunale barnehager.

Grunnskole og SFO

Antall barn i alderen 6-15 år har steget i hele perioden 2000 til 2005, men veksten har avtatt en del siden 2003. Antall elever med plass i SFO økte i perioden 2000-2002, men har gått noe ned i fra 2002 til 2005. Andelen elever med plass i SFO har imidlertid holdt seg stabil. Dette har sammenheng med at elevtallet på de laveste årstrinnene har gått ned i samme periode.

Antall årsverk til undervisning har gått noe ned i perioden 2001-2005. Reduksjonen skyldes i stor grad tiltakene i arbeidstidsavtalen for lærerne (Skolepakke 2) som økte leseplikten for lærere med til sammen fire prosent. Nedgangen var særlig merkbar fra 2002 til 2003. I 2004 var det en økning i antall årsverk, blant annet som følge av økt timetall på barnetrinnet. Antall årsverk for 2005 ligger på omtrent samme nivå.

Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomis rapport fra april i år 2 viste at antall årstimer til undervisning har økt de to siste årene, både i absolutte termer og målt per elev. Økningen i antall årstimer per elev må begge årene ses i sammenheng med timetallsutvidelsen på barnetrinnet. At antallet årstimer øker, mens antallet årsverk er konstant fra 2004 til 2005, kan ha sammenheng med en økning i antall undervisningstimer per årsverk i 2005. Andelen timer som gikk til spesialundervisning, har på sin side gått ned i løpet av 2005.

Pleie og omsorg

Antall innbyggere over 67 år er i perioden 2000-2005 redusert med over 11 000. Samtidig har antallet eldre 80 år og over i samme periode økt med omtrent 25 000. I samme periode økte antallet mottakere av hjemmetjenester noe, mens antallet beboere i institusjon har hatt en mindre nedgang. Dette skyldes at aldershjemmene i stor grad er lagt ned og erstattet med omsorgsboliger.

Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 67 år og over har holdt seg stabil i perioden 2000-2005, med høyest dekningsgrad i 2001. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 80 år og over var i 2001 38,4 prosent, mens dekningsgraden i 2005 var redusert til 36,7 prosent. Samtidig har det vært en sterk vekst i antallet mottakere under 67 år. Av de 167 616 som mottok hjemmetjenester i 2005 var over 30 prosent under 67 år. De siste årene har antallet yngre mottakere økt mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi.

Dekningsgraden for andel brukere av institusjonsplasser i alderen 80 år og over har blitt redusert fra 15,6 prosent i 2001 til 14,5 prosent i 2005. Ser en antall plasser i institusjon og pleie- og omsorgsboliger under ett, har tilbudet vært temmelig stabilt i perioden.

I perioden 2000 til 2003 økte årsverksinnsatsen i sektoren, mens veksten i antall registrerte årsverk var noe svakere fra 2003 til 2004. Foreløpige tall for 2005 viser en økning på mellom 500 og 2 100 årsverk. Det kan være grunn til å tro at veksten er nærmere 500 enn 2 100 årsverk.

12.1.2 Situasjonen i 2005

I vedlegg 7 avsnitt 7.4 gjennomgås situasjonen i 2005 innen kommunal tjenesteyting for utvalgte kommunale sektorer. Gjennomgangen synliggjør en tydelig sammenheng mellom nivået på den kommunale tjenesteproduksjonen og kommunenes økonomiske rammebetingelser. Kommuner med lave inntekter bruker gjennomgående mindre ressurser på de ulike sektorene enn kommuner med høye inntekter.

Barnehager

Det er betydelige geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Kommunene i Finnmark, Troms, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har gjennomsnittlig 80 prosent dekning, mens kommunene i Rogaland, Østfold, Hordaland og Aust-Agder har lavest barnehagedekning med et gjennomsnitt på om lag 73 prosent.

Barnehagedekningen generelt er best i kommuner med høye inntekter uansett kommunestørrelse. Bergen, Trondheim og Stavanger har en dekningsgrad litt under landsgjennomsnittet for både 1-5 åringer og 1-2 åringer. Oslo har et tilbud noe under landsgjennomsnittet for 1-5 åringer, men for 1-2 åringer har de et tilbud betydelig over gjennomsnittet.

Det er en viss tendens til at kommunenes utgifter per plass i kommunal barnehage øker med økende inntekt og økende folketall. Landsgjennomsnittet (utenom Oslo) ligger på i overkant av 96 000 kroner per kommunal barnehageplass, mens de samme ugiftene i Oslo er i underkant av 124 000 kroner. For Bergen, Trondheim og Stavanger er snittet om lag 118 000 kroner. Forskjellene mellom utgiftsnivået i storbyene i forhold til landssnittet kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk.

Grunnskole

Demografi og bosettingsmønster er med på å bestemme skolestrukturen i kommunene, og skolestrukturen vil påvirke ressursinnsatsen innenfor grunnskolen. De siste årene har elevtallet på landsbasis økt, men utviklingen er ikke lik i alle kommuner. Sentrale kommuner har opplevd vekst og utbyggingspress innenfor de sentrale velferdstjenestene, mens mange distriktskommuner har opplevd fraflytting.

Det er en tendens til at andelen elever med spesialundervisning øker med synkende innbyggertall og økende inntektsnivå. Det er store variasjoner mellom kommuner når det gjelder andelen elever som mottar spesialundervisning. Den store variasjonen tyder på at det finnes store lokale kulturforskjeller og ulike oppfatninger av hvordan opplæringen skal skje, herunder organisering og tilrettelegging av tilbudet til elever med spesielle behov.

I 2005 var gjennomsnittlig gruppestørrelse i grunnskolen i kommunene utenom Oslo 13,5 elever. Gjennomsnittlig gruppestørrelse for barnetrinnet (1.-7. årstrinn) synker med synkende folketall, noe som blant annet har sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. Oslo har en noe høyere gruppestørrelse enn landsgjennomsnittet med 14,5 elever per gruppe, og ligger på samme nivå som kommuner med mer enn 20 000 innbyggere med unntak av Trondheim, Bergen og Stavanger der gruppestørrelsen er noe høyere. Lavest gruppestørrelse har små kommuner med høye inntekter. Det er en tendens til at gjennomsnittlig gruppestørrelse synker med økende inntekter.

Samme mønster som gruppestørrelse har fordeling av netto driftsutgifter. Det er en tendens til at netto driftsutgifter til grunnskoleopplæring per innbygger 6-15 år øker med synkende folketall og med økende inntekter. Denne tendensen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for kommuner med mer enn 20 000 innbyggere.

Helsetjenester

Det er en tendens til at legedekningen øker med synkende folketall og stigende kommunalt inntektsnivå. Kommunenes utgifter til legetjenesten er etter innføringen av fastlegeordningen knyttet til lønn til fastleger i ansettelsesforhold og basistilskuddet. Noen av forskjellene knyttet til befolkningsstørrelse skyldes at en relativt høy legedekning er nødvendig i kommuner med et lavt innbyggertall for at kommunene skal kunne ivareta sitt ansvar for å organisere legevakt hele døgnet.

Pleie og omsorg

De foreløpige KOSTRA-tallene viser at netto driftsutgifter per innbygger i 2005 til pleie- og omsorgstjenester var vel 9 600 kroner for hele landet. Det er en tendens til at netto driftsutgifter til pleie og omsorg per innbygger øker med synkende folketall og med økende inntekter. Denne tendensen gjør seg imidlertid ikke gjeldende for kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, herunder storbyene.

Det er langt flere brukere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester, men generelt har institusjonene mer krevende brukere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt nesten fem ganger så mye som en bruker av hjemmetjenester. Målt i brutto driftsutgifter kostet i 2004 en institusjonsplass 616 000 kroner (i 2005-kroner) mot 129 000 kroner per bruker av hjemmetjenester. Tall for 2005 er ikke klare.

De største kommunene bruker mer på hjemmetjenester enn de mindre kommunene. Det er også blant små kommuner en tendens til at utgiftene per bruker øker med økende inntektsnivå. Små kommuner med lave inntekter brukte i 2005 om lag 108 000 kroner per bruker, mens små kommuner med høye inntekter brukte 135 000 kroner per bruker.

Samtidig er det en tendens til at storbyene har en noe lavere ressursinnsats enn landsgjennomsnittet for institusjonstjenester. Det er for øvrig en entydig sammenheng mellom ressursbruk og inntektsnivå når det gjelder institusjonstjenester. Kommuner med høye inntekter prioriterer institusjonsplasser.

Sosialkontortjenesten

Økonomisk sosialhjelp ytes til den som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved egen hjelp, arbeid mv. Gjennomsnittlig andel sosialhjelpsmottakere i alderen 20-66 på landsbasis utenom Oslo er 4,4 prosent. Kommuner med høye inntekter har i gjennomsnitt en høyere andel sosialhjelpsmottakere enn landsgjennomsnittet. Oslo har høyest andel sosialhjelpsmottakere med 5,3 prosent. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger også over landsgjennomsnittet med en gjennomsnittlig andel på 5,1 prosent.

Barnevern

Netto driftsutgifter til barnevernstjenesten var på landsbasis utenom Oslo omtrent 3 900 kroner. Bergen, Trondheim og Stavanger ligger godt over dette nivået med om lag 5 350 kroner per innbygger i aldersgruppen 0-17 år. Oslo har de høyeste utgiftene med drøye 7 700 kroner.

Bolig

I 2005 var det gjennomsnittlig 20 kommunalt disponerte boliger per 1 000 innbyggere. Det er en klar tendens til at små kommuner har et høyere antall boliger enn mellomstore kommuner. Det er også en klar tendens til at antall boliger øker med økende kommunalt inntektsnivå.

Administrasjon

Det er en sammenheng mellom stigende inntektsnivå og høye kostnader til kommunal administrasjon, og særlig er dette tilfelle i små kommuner. De ti kommunene med høyest inntekt har et utgiftsnivå som er nesten fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet.

Kirke

Kommunenes økonomiske ansvar for kirker retter seg særlig mot drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til visse lovbestemte stillinger. Foreløpige KOSTRA-tall for 2005 viser at kommunene utenom Oslo i gjennomsnitt brukte 403 kroner per innbygger på kirke, og at små kommuner bruker vesentlig mer på kirker enn mellomstore og store kommuner.

Det er de kirkelige fellesrådene som forvalter de kommunale bevilg­ningene til Den norske kirke. I St.meld. nr. 41 (2004–2005) Om økonomien i Den norske kirke , jf. Innst. S. nr. 108 (2005-2006), er det utførlig redegjort bl.a. for fellesrådenes inntekts- og utgiftsutvikling, disponeringen av inntektene m.m. for tidsrommet 1999-2003. I rundskriv V-13B/2006 fra Kultur- og kirkedepartementet er det gitt en tilsvarende redegjørelse basert på fellesrådenes regnskapstall for 2004.

12.2 Fylkeskommunene

Videregående opplæring

Det var til sammen om lag 213 500 elever og lærlinger i videregående opplæring i 2005. Antall elever og lærlinger har økt med i underkant av 11 000 fra 2004 til 2005. Mens antall lærlinger har økt med om lag 1 800, har antallet elever økt med om lag 9 000. Økningen skyldes i hovedsak den sterke veksten i antallet unge mellom 16 og 18 år.

Antall lærerårsverk i videregående opplæring har vært relativt stabilt de siste årene til tross for økt antall elever. Dette kan bl.a. skyldes at fylkeskommunene har tatt ut effekten av arbeidstidsavtalen med lærerne (Skolepakke 2) gradvis over flere år. Korrigerte brutto driftsutgifter til videregående opplæring var 16,8 milliarder kroner i 2004, mens anslaget for 2005 indikerer at nivået vil ligge på i overkant av 17 milliarder kroner. Netto driftsutgifter per innbygger 16-18 år var 104 659 kroner i 2004, mens anslaget for 2005 er 105 362 kroner.

Korrigert brutto driftsutgift per elev var 106 263 kroner i 2004. Anslaget for 2005 er 105 369 kroner. Oslo ligger lavest med 75 495 kroner per elev, mens Troms bruker mest med 135 499 kroner. Nedgangen i korrigert brutto driftsutgift per elev fra 2004 til 2005 kan blant annet ha sammenheng med at elevtallsveksten i videregående opplæring gir enkelte stordriftsforedeler. Antallet elever per lærerårsverk har hatt en liten, jevn økning fra 2002 til 2005.

Administrasjon

Nivået på fylkeskommunenes utgifter per innbygger til administrasjon mv. varierer sterkt. Utgiftene i Akershus ligger langt under landsgjennomsnittet med om lag 275 kroner per innbygger, mens Finnmark og Sogn og Fjordane bruker mest på administrasjon med drøyt 1 000 kroner per innbygger.