3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, men i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til. For mer utfyllende statistikk, vises det for øvrig til tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket.

3.2 Arealutviklingen

I perioden 1989–2000 var det en økning i totalt jordbruksareal i drift på 4,8 pst. Denne utviklingen har nå flatet ut, og for perioden 2000–2004 er totalt jordbruksareal i drift estimert til å ha blitt redusert med 0,7 pst., jf. tabell 3.1. Nedgangen i jordbruksarealet skyldes reduksjon i arealet med korn og oljevekster og spesielt andre åpen åker-vekster. Arealet med eng og beite har økt i samme periode, men likevel noe mindre enn tidligere år.

3.3 Utviklingen i sysselsetting i jordbruket

Jordbruket sto for 3,5 pst. av samlet sysselsetting i 2004. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.2 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige nedgangen i sysselsettingen i jordbruket på 2,1 pst. pr. år. SSB har nå gitt endelige tall for arbeidsforbrukstellingene i 2001 og 2003. Disse tallene viser at reduksjonen i arbeidsforbruk årlig er om lag 1 prosentpoeng lavere enn tidligere regnet med, men fortsatt viser disse tallene at nedgangen i sysselsettingen de siste årene har vist en økende tendens. For perioden 2002–2005 er den gjennomsnittlige årlige prosentvise nedgangen anslått til 3,3 pst. pr. år.

3.4 Strukturutvikling

Totalt antall jordbruksbedrifter 1 har gått ned fra 99 400 til 55 700 (-45 pst.) i perioden 1989 til 2004. Fra 1999 til 2004 ble antall jordbruksbedrifter redusert med 20 pst. og en stadig større andel disponerer mer enn 200 dekar dyrket jord. Fra og med 1999 har det også vært en reduksjon i antallet jordbruksbedrifter mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til 186 dekar i 2004. Arealet på de jordbruksbedriftene som går ut av drift overtas i hovedsak av andre jordbruksbedrifter ved salg eller utleie. Leid areal økte med 50 pst. i perioden 1979–2002 og var 3,3 mill. dekar i 2003.

Antall jordbruksbedrifter med melkeproduksjon er redusert med 26 pst. i perioden 1999 til 2004, og utgjorde i 2004 16 600 bedrifter. I samme periode er antallet samdrifter i melkeproduksjonen mer en doblet. Antall etablerte samdrifter var ved utgangen av 2004 1 236 mot 432 i 1999. Andel bedrifter som har annen organisasjonsform enn enkeltpersonsforetak er økende og var i 2004 på 3,8 pst.

Det har gjennomgående vært en sterk strukturutvikling i alle produksjoner de senere årene. For korn har f.eks. gjennomsnittsarealet per jordbruksbedrift økt fra 153 dekar i 1999 til 186 dekar i 2004. Gjennomsnittlig antall verpehøner per bruk har økt fra omtrent 780 til 1250 i samme periode. I 2004 var gjennomsnittlig besetningsstørrelse 43 for jordbruksbedrifter med purker, og har dermed økt med 32 pst. siden 1999. Gjennomsnittlig antall melkekyr per bruk økte fra 13,8 i 1999 til 16,4 i 2004. Dette tilsvarer en årlig prosentvis økning på 3,4 pst. Andelen kumelkprodusenter med kvote over 100 000 liter har økt fra 12 pst. i 1985 til 35 pst. i 2004. I tillegg har melkeytelsen pr. ku økt i 2004, og forventes også å øke i 2005.

3.5 Geografisk utvikling

Den relative fordelingen av antall jordbruksbedrifter med ulike produksjoner mellom regioner har holdt seg forholdsvis stabil siden 1989. For korn har det vært en forskyvning fra Østlandet til Trøndelag. Også innen sau- og svineproduksjon har Østlandet hatt en sterkere reduksjon i antall driftsenheter enn landet for øvrig, mens Østlandet har fått en betydelig økt andel av grønnsaksproduksjonen. Ifølge Budsjettnemnda for jordbruket synes Vestlandet å ha svakest produksjonsutvikling for mange produksjoner.

I perioden 1989–1999 var reduksjonen i antall jordbruksbedrifter relativt sett størst på Østlandet og i Nord-Norge. Fra 1999 til 2004 har den årlige prosentvise reduksjonen vært størst i Nord-Norge og på Vestlandet. I 2004 var 41 pst. av jordbruksbedriftene lokalisert på Østlandet, 9 pst. i Nord-Norge, 14 pst. i Agder/Rogaland, 14 pst. i Trøndelag, og 22 pst. på Vestlandet. Den marginale reduksjonen i jordbruksareal i drift har fra 1999 til 2004 først og fremst foregått på Vestlandet og på Østlandet. I samme periode har arealet økt marginalt i de andre landsdelene. Det er først og fremst fulldyrket areal, og da åpen åker arealene, som viser en tendens til reduksjon, mens eng- og beitearealene har hatt en svak økning i perioden 1999–2004.

3.6 Produksjons- og markedsutvikling

På slutten av 90-tallet påførte overproduksjon produsentene store inntektstap og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Mellom 2001 og 2004 var markedet i langt større grad i balanse. Også for kjøtt ble markedsbalansen vesentlig bedret, og det har delvis oppstått situasjoner med markedsunderskudd, spesielt for storfe.

Overproduksjonstapene har vært små de siste årene, men er beregnet å øke for 2004 og 2005. Totalt brutto pristap for jordbruket inkluderer pristap i forhold til avtalepris og økt omsetningsavgift utover avgift ved markedsbalanse. Dette er beregnet til henholdsvis 250 mill. kroner i 2004 og 570 mill. kroner i 2005. Pristapet er beregnet til å være størst for svin i 2004 og 2005, men også for sau/lam, korn og egg er pristapet beregnet å øke.

Tabell 3.3 viser BFJs anslag for brutto pristap på grunn av markedsoverskudd i mill. kroner, samt prisavviket i forhold til målpris og økt omsetningsavgift i forhold til anslått avgift ved markedsbalanse.

3.7 Nærings- og bygdeutvikling

Landbruks- og matdepartementet har en rekke virkemidler for å bidra til næringsutvikling i landbruket. Noen forvaltes på sentralt nivå, andre fylkesvis eller lokalt i kommunene. Noen av ordningene vedtas i forbindelse med jordbruksforhandlingene, andre ikke. Tabell 3.4 gir en oversikt over ordninger som skal bidra til næringsutvikling i jord- og skogbruk.

I tillegg kommer bevilgning til rentestøtte i 2004 med en låneramme på 700 mill. kroner. Avsnitt 3.7.1 og 3.7.2 omtaler noen av ordningene, fordelt på det som er innenfor og utenfor jordbruksavtalen.

3.7.1 LUF-midler innenfor Jordbruksavtalen

Kompetansetiltak (KIL)

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL) har som målsetting å bidra til nyskaping og videreutvikling av markedet for etter- og videreutdanning i landbruket for at kompetansenivået hos næringsutøverne i landbruket og i annen næringsvirksomhet knyttet til gårdens ressursgrunnlag heves og dokumenteres slik at de politiske målene bli nådd. I 2004 ble det mottatt 35 søknader med en total sum på 12,3 mill. kroner. Det ble innvilget 16 søknader med en total ramme på 3,66 mill. kroner der søknader i samsvar med tilrådningene fra FAFO/SNF ble prioritert.

Ved jordbruksoppgjøret i 2003 ble det besluttet å utrede behovet for et kompetansekrav i landbruket. KIL-styret besluttet å gi FAFO, i samarbeid med Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF), i oppdrag å utrede kunnskapsgrunnlaget for en beslutning om hvorvidt det skulle innføres et kompetansekrav i landbruket. I FAFO-rapporten «Kompetansekrav i norsk landbruk – Behov, innhold og organisering» er det foretatt en drøfting om et slikt krav bør innføres, hva det eventuelt skal inneholde, hvem det bør omfatte og hvordan opplæring og godkjenning bør organiseres. Rapporten drøfter også ulike modeller for omfanget og innretningen av et mulig kompetansekrav, og hvilke virkemidler som eventuelt bør tas i bruk for å få det innført. KIL-styret har behandlet rapporten og tilrår at det innføres et kompetansekrav for primærprodusenter i landbruket med en viss størrelse og at det i første omgang gjøres gjeldende for alle nye matprodusenter. For nye næringsutøvere må kravet innfris gjennom en dokumentert realkompetanse eller en landbruksfaglig utdanning på VKI-nivå. Basiskravene anser en for å være innfridd for de som allerede er etablert i landbruket.

Ved jordbruksoppgjøret i 2004 ble det besluttet at fram til jordbruksforhandlingene i 2005 skulle en vurdere nærmere om KIL skulle desentraliseres. KIL-styret har fått i oppdrag å foreta denne vurderingen. I sin gjennomgang konkluderer styret at KIL ikke bør regionaliseres og peker på en rekke uheldige forhold som en desentralisering vil føre med seg.

Kvalitetssystemer i landbruket (KSL)

KSL skal dokumentere overfor forbrukere, varemottakere og myndigheter hvordan matproduksjon foregår, samt bidra til forbedring av driften i den enkelte jordbruksbedrift. Budsjett for KSL i 2004 var 20 mill. kroner, av dette ble 12,6 mill. kroner brukt til revisjonsvirksomhet, 3,8 mill. kroner til å drifte sekretariatet og 3,1 mill. kroner til ulike prosjekter. SLF har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet fått gjennomført en evaluering av KSL. Evalueringsrapporten, som er utarbeidet av Vestlandsforsking og SNF, ble overlevert Landbruks- og matdepartementet i januar 2005. Oppfølgingen av evalueringen omtales i kap 7.

Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Forvaltningen av de fylkesvise BU-midlene er delt mellom Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA) og Innovasjon Norge (IN). For 2004 fikk fylkene til sammen tildelt 286 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte. Tabell 3.5 viser oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2004. I tabellen er forsøket i Valdres og Nord-Gudbrandsdal satt opp på egen linje slik at det framgår at midlene i forsøket er trukket ut av de ordinære rammene til IN og FMLA.

I følge Innovasjon Norges (IN) oversikt over fylkenes bruk av BU-midler for 2004 har det kommet inn 2 373 søknader om bedriftsrettede midler til IN. 14 pst. av disse søknadene fikk avslag, men en del søknader blir stoppet før de blir registrert som avslag slik at avslagsprosenten i realiteten er noe høyere. FMLA har i 2004 innvilget BU-midler til 826 utrednings- og tilretteleggingstiltak (inkl. 28 onnebarnehager). Tabell 3.6 viser fordelingen av midler og tiltak på de ulike formål, og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak.

Av 2199 bedriftsrettede tiltak er 754 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 34 pst., en økning på 8 prosentpoeng fra 2003. Av disse midlene har kvinnelige søkere mottatt 30 pst., en økning på 7 prosentpoeng fra 2003. 24 pst. av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider er ett av resultatmålene. Det er registrert en markert økning både hva gjelder søknadsinngang og tilsagn for saker som gjelder samdrift. I 2004 er det gitt tilsagn til 454 samarbeidstiltak. Rapporten viser at 68 pst. av BU-midlene gikk til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2004, om lag det samme som i 2003. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 68 pst. I 2003 var tilsvarende andel 70 pst., og i 2002 74 pst.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2004 fikk 1 008 søkere innvilget tilskudd til tradisjonelt husdyrhold. I 501 saker (knapt 50 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. Dette er en markert økning siden 2003.

Rentestøtte

Ordningen ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten skulle utgjøre en nedskriving av lånets rente med 5 prosentpoeng i hele tilbakebetalingstiden. Med virkning f.o.m. 01.07.04 skal rentestøtten fastsettes årlig for alle lån som er inne i ordningen. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år.

I 2004 kunne det gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på 700 mill. kroner. Det ble i 2004 gitt tilsagn på i alt 493 mill. kroner.

3.7.2 LUF-midler utenfor Jordbruksavtalen

Offentlige strategier

Gjennom offentlige strategier satses det på profilerende og salgsfremmende tiltak for norsk mat nasjonalt og internasjonalt. Dette omfatter presentasjon av norsk mat og matbedrifter på Internationale Grüne Woche i Berlin, samarbeidprosjektet med Utenriksdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet om mat som Norges-profilering ved statsbesøk ute og hjemme og ved eksportfremmende tiltak. Det gis videre delfinansiering til et samarbeidsprosjekt med RBL om reiseliv som salgskanal for lokal mat (pilot Oppland) og til et samarbeidsprosjekt med DNT om lokal mat på Turistforeningens hytter. Videre brukes midlene til samarbeidet med Norges Kokkemesteres Landsforening og Norsk Kulturråd om stipend til Unge kokker samt til matprofilering gjennom media med barn og barnehager som målgruppe og til Gladmatfesivalen i Stavanger (økologisk smaksverksted for barn), m.v. Videre omfatter det etablering av ungdomsbedrifter og kåring av årets beste ungdomsbedrift på matområdet. Dette utføres i regi av videregående skoler i 14 fylker gjennom et samarbeidsprosjekt mellom Landbruks- og matdepartementet og stiftelsen Ungt Entreprenørskap.

Sentrale BU-midler

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Ett av prosjektene er markedsføringssamarbeidet mellom landbruket og det tidligere Norges Turistråd som har pågått siden 1991. Formålet med samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten i småskala reiselivsbedrifter i bygdene. I 2004 ble det brukt 10 mill. kroner fra sentrale BU-midler til samarbeidet.

Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2004 på 37 mill. kroner. Av denne rammen var 33 mill. kroner avsatt til særskilte formål. I tillegg er det i 2004 bevilget 8 mill. kroner til ulike bedriftsovergripende utviklingsprosjekter og 1 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak reindrift/jordbruk.

Skogbruk

Bevilgningene til skogbruk nyttes til et bredt spekter av tiltak. I hovedsak gis midlene som tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. En del av midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og kurs og kompetansehevingstiltak rettet mot skogeiere og skogsarbeidere. I tillegg bevilges det over statsbudsjettet midler til Utviklingsfondet for skogbruket, Verdiskapningsprogrammet for bruk og foredling av trevirke og transportstøtte i Nord-Norge.

Bioenergi

I satsingen på bioenergi legges det vekt på å utvikle forretningsmessige konsepter for biobrenselleveranser og leveranse av ferdig varme med utgangspunkt i landbrukets ressurser. Fra høsten 2004 ble målområdene for departementets bioenergiprogram utvidet til å omfatte gårdsanlegg hvor det er tilknyttet ny næringsvirksomhet, produksjon av skogsflis og produksjon av biodrivstoff. Interessen for programmet fra næringen er sterkt økende.

3.8 Likestilling og rekruttering

Andelen kvinnelige brukere økte fra 1979 til 2001, men er blitt noe redusert de tre siste årene. Denne utviklingen gjelder i alle fylker bortsett fra i Rogaland og Nord-Trøndelag. Menn utgjør 88 pst. av personlige brukere, mens kvinner kun utgjør 12 pst., en endring fra hhv. 93 pst. og 7 pst. i 1979. Størst andel kvinner finner vi på mindre bruk.

Av de som overtok gårdsbruk (med eller uten odel) i perioden 2003–2005 var 64 pst. menn, 35 pst. kvinner og 1 pst. upersonlige eiere. Dette er en nedgang på to prosentpoeng fra forrige periode (2001–2003). Andelen kvinner var høyest i Finnmark med 44 pst. og lavest i Akershus/Oslo med 28 pst.

Trenden har hele tiden vært at det er en større andel kvinner blant de som overtar små bruk med odel enn blant de som overtar større driftsenheter med odel. Av alle gårdsbruk under 100 daa som ble overtatt i perioden 1995–99 ble 24 pst. overtatt av kvinner, mens bare 13 pst. av gårdsbruk over 500 daa ble overtatt av kvinner.

Kvinner som nye eiere av gårdsbruk er eldre enn menn som overtar gårdsbruk, men det er nødvendig å skille mellom eiere og aktive brukere. Kvinner som aktivt driver gård er gjennomgående litt yngre enn menn. Dette gjelder både for store og små bruk og i de fleste fylkene. 34 pst. av nye kvinnelige eiere er over 60 år. Ut i fra aldersstatistikken ser det ut til at kvinner i mindre grad overtar gårdsbruk for selv å drive jordbruk over tid.

Når det gjelder fordeling mellom driftsformer, er det størst andel kvinner blant bønder med sau. Andelen er lavest blant produsenter som driver med melk/kjøtt, kun melk og blandet husdyrproduksjon. Når det gjelder økologisk produksjon, er kvinneandelen på 17 pst. blant de som driver slike jordbruksbedrifter (mens kvinner bare utgjør 12 pst. blant brukere generelt). Dette er en nedgang på 3 prosentpoeng fra 1999, men fremdeles er andelen kvinner høyere enn for konvensjonelt jordbruk.

Generelt er lang utdanning vanligere blant kvinner enn blant menn som eier eller driver gårdsbruk, og lang utdanning er vanligere jo større gården er for begge kjønn. Landbruksutdanning spesielt er vanligere blant de som driver større gårdsbruk. Menn dominerer når landbruksutdanning er høyeste utdanning i alle aldersgrupper. De unge kvinnene som har overtatt gård har et langt høyere utdanningsnivå enn menn, men de velger sjeldnere en lang landbruksutdanning.

Statistikk for pensjonsgivende inntekt i jordbruk, skog og fiske viser at menn har høyere inntekt enn kvinner, særlig når det gjelder primærnæring og annen næring. Kvinner og menn i primærnæringene har tilnærmet lik lønnsinntekt, men lønnsinntekten utgjør prosentvis en større andel av kvinners totale inntekt. Kvinners pensjonsgivende inntekt har de siste årene ligget på om lag to tredeler av mennenes. Mens 29 pst. av mennene henter over halvparten av bruttoinntekten sin fra næringsinntekten, gjelder det samme kun for 14 pst. av kvinnene. Det er en langt større andel av mennene (35 pst.) som har næringsinntekt over 170 210 kroner enn tilsvarende andel blant kvinnene (19 pst.). Det er de med inntekt over 170 210 kroner som ville kunne utnytte et maksimalt inntektsfradrag fullt ut.

3.9 Miljø

Landbruks- og matdepartementet la i 2001 fram en 4-årig handlingsplan for miljø som klargjør miljømålsettingene i landbrukssektoren og de tiltak som er tenkt iverksatt i denne fireårsperioden. Planen er et viktig styringsverktøy for satsingen på miljø i jordbruket.

3.9.1 Regionale miljøprogram

I løpet av 2003 og 2004 har alle fylker arbeidet fram sine forslag til regionalt miljøprogram for sitt fylke, og alle programmene er blitt godkjent av Statens landbruksforvaltning. Arbeidet med de regionale programmene har vært en bred prosess i fylkene der næringsorganisasjonene og miljøvernmyndighetene har deltatt. I tillegg har kommunene og interesseorganisasjoner blitt hørt på ulike måter i prosessen.

Departementet er godt fornøyd med det arbeidet som er gjort i fylkene. Midlene er prioritert til ordninger som fremmer kulturlandskapet og reduserer forurensningen fra landbruket. I områder med stølsdrift har setrene blitt særlig prioritert i de regionale ordningene. Det er likevel rom for mer bruk av konkrete miljødata i arbeidet framover. Det vil gjøre virkemidlene mer målrettet for å løse miljøutfordringene.

I tabell 3.7 er utfordringene som fylkene har pekt på, aggregert og systematisert for å gi en samlet framstilling.

Tabell 3.7 viser at jorderosjon er den utfordringen som flest fylker har med. Framheving av jorderosjon som en utfordring var mer utbredt enn forventet ut fra tidligere bruk av ordningen endret jordarbeiding. Når det gjelder kulturlandskap, pekes det først og fremst på utfordringer vedrørende kulturminner/miljø. I tillegg er også utfordringer knyttet til gjengroing, biologisk mangfold og friluftsliv framhevet av mange fylker.

Av ordningene som skulle opphøre for å bli en del av regionale miljøprogram er det bare ordningen «Tilskudd til dyrking av fòr i fjellet» som alle fylker har avviklet eller skal fase ut. De øvrige ordningene blir videreført som nye ordninger i miljøprogrammene, men flere av dem har fått endret noe på vinklingen og kriteriene. Kriteriene har blitt sterkere rettet mot miljøkvaliteter.

Både under forurensning og kulturlandskap er det en del ordninger som er rettet inn mot spesielle arealer, områder og landskap. Det legges ofte opp til at arealene skal avgrenses etter forslag fra kommunene på basis av kriterier som vil bli definert nærmere.

Erfaringene fra pilotfylkene Hedmark og Hordaland er at resultatene det første året med forvaltning av regionale miljøprogramtilskudd i all hovedsak har gått som forutsatt. Tilskuddene er utbetalt som planlagt og de viktigste administrative rutinene er på plass. Antall søknader var som forventet i begge fylker. Det er naturlig nok behov for mindre justeringer underveis, både for å få målrettede ordninger og mer effektive forvaltningssystemer. Erfaringer fra pilotfylkene har vært viktige for arbeidet med innføring av regionale miljøtilskudd i de øvrige fylkene i 2005.

3.9.2 Kommunale midler – Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)

Den kommunaliserte ordningen har nå virket i ett år. Det er derfor for tidlig å trekke entydige konklusjoner om effekten, men det er likevel mulig å beskrive noen hovedtrekk om forvaltningen så langt.

Den tematiske bruken av midlene i kommunene er i hovedtrekk lik det som har vært tidligere. Prioriteringene følger de lokale miljøutfordringene med hovedvekt på forurensningstiltak på Østlandet og hovedvekt på kulturlandskapstiltak på Vestlandet. Det kan virke som om mindre penger er brukt til verneverdige bygninger. En grunn til dette kan være at dette ofte er kostnadskrevende tiltak som tar for stor del av potten, men også her finner en unntak. Store prosjekter på tvers av kommunegrensene kan virke som vanskeligere med denne strukturen. Forskriftsendringen åpnet også for søkere som ikke er mottakere av produksjonstilskudd. I overkant av 20 pst. av midlene har gått til personer eller organisasjoner som ikke er mottakere av produksjonstilskudd.

Det nye forvaltningsregimet har gitt merarbeid i kommunene, og da spesielt det første året hvor de også skulle utvikle tiltaksstrategier. Men arbeidet med forvaltningsstrategier gir klarere prioriteringer framover og vil kunne øke målrettingen av midlene, samt bidra til mer effektiv saksbehandling på sikt. Til tross for merarbeidet i kommunene er de fleste tilbakemeldingene fra kommunene at de er positive til oppgaven de har fått tildelt, men enkelte peker på manglende kompetanse. Fylkesmennene har redusert sitt arbeidsforbruk knyttet til ordningen, men det antas at veiledingsjobben vil være stor de første årene.

3.9.3 Bærekraftig jordbruksproduksjon og produksjon av miljøgoder

Tabell 3.8 gir en oversikt over resultatene og innsatsen på et utvalg miljøområder som jordbruket berører.

Bærekraftig jordbruksproduksjon

Ordningen Endra jordarbeidinghar tilnærmet lik oppslutningen som i fjor. Tallene for vårkornareal i stubb vil variere noe på grunn av variasjonen i høstkornarealet. Det har vært en liten nedgang i fangvekstarealet.

Tiltak gjennomføres i tråd med Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel(2004–2008). Omsetningsstatistikken for plantevernmidler er de siste årene preget av endringer i avgiftssystemet og avgiftsnivået. Det utvikles nå en ny statistikk som skal vise bruken og bruksmønsteret av plantevernmidler i jordbruket. Denne typen statistikk vil gi et bedre og sikrere grunnlag for bruk av de utviklede risikoindikatorene.

Landbruks- og matdepartementets tilskudd til ORIO-programmet (Organiske restprodukter – ressurser i omløp) ble avsluttet i 2004. Landbruks- og matdepartementet har totalt bevilget 10 mill. kroner til ORIO-programmet. Blant viktige oppgaver som det er arbeidet med er informasjonsvirksomhet og nettverksbygging, bruken av avløpsslam som gjødsel i landbruket, biogass fra våtorganisk avfall (og bruk av kjøttbenmel til gjødselprodukter). Miljøverndepartementet har gitt tilskudd til programmet også i 2005 med sikte på at relevante aktører sørger for en videreføring av programmet.

Miljøgoder

Det er en nedgang i antall setre som mottar setertilskudd i forhold til 2003. Nedgangen i antall setre er noe lavere enn nedgangen i antall melkebruk på landsbasis.

Det ble i 2004 igangsatt og videreført prosjekter for i alt 6,8 mill. kroner innenfor genressursområdet. De tre genressursutvalgene og Genressursrådet har i 2004 holdt høy profil på informasjonsarbeidet, fokusert på økt utnytting av genetiske ressurser, og gjennomført en systematisk kartlegging, dokumentasjon og innsamling av genetisk variasjon i kulturlandskapet. Det er gjennomført en strategi og plan for langsiktig bevaring av plantegenetiske ressurser i klonarkiv og logoen PLANTEARVEN er etablert som et samlebegrep for profilering av plantegenetiske ressurser. På husdyrsida har det også i 2004 blitt arbeidet med sikring av husdyrgenetisk materiale blant annet ved etablering av bevaringsbesetninger og gjennom utredning av andre mulige bevaringstiltak for truede husdyrraser og en gjennomgang av kuregisteret. For skogsgenetiske ressurser er det blant annet etablert en database som er tilgjengelig på Internett, og som viser verneområder for skog og treslagene i disse. Arbeidet med å kartlegge utbredelsen av utvalgte treslag er videreført og prosjektet med å redusere innblanding av gener fra sorter som har dårlig tilpasning til lokale forhold og stimulere til bruken av plantemateriale som er tilpasset norsk klima.

Det ble i 2004 gitt tilskudd til ca. 2000 kyr av bevaringsverdige raser . Dette er en svak økning. Det er behov for spesiell oppmerksomhet rettet mot enkeltraser. Østlandsk rødkolle har for eksempel bare 100 individer. Finansieringen av arbeidet med genressurser utover tilskuddet til storferaser ble tatt ut av jordbruksoppgjøret i fjor.

SSB sin statistikk over jordbruksareal i drift viser at jordbruksarealet er tilnærmet det samme for 2004 i forhold til foregående år.

3.10 Økologisk landbruk

Tabell 3.9 viser hvordan den økologiske primærproduksjonen og markedet for økologiske produkter har utviklet seg fra 2003 til 2004. Utviklingen av det økologiske landbruket går i riktig retning, men veksten går noe saktere enn ønsket. Dette gjelder både på areal og markedssiden. Det er imidlertid fremdeles på markedssiden utfordringene er størst.

3.10.1 Utvikling i primærproduksjonen

Ved utgangen av 2004 var knapt 4 pst. av det totale jordbruksarealet økologisk eller er under omlegging. Dette er en vekst på 11 pst. (41 600 daa). Antall økologiske driftsenheter har økt med 18 enheter til 2484. Veksten går noe langsomt sett i forhold til målsettingen om 10 pst. økologisk jordbruksareal innen 2010. De økologiske arealene må framover økes med 124.000 daa årlig dersom målsettingen skal nås. Fortsetter veksten i samme tempo som i dag (11 pst. årlig), vil målet nås i 2013.

Tre fylker; Buskerud, Telemark og Sør-Trøndelag, har i dag mer enn 5 pst. økologisk drevet areal, inkl. arealer under omlegging. Tretti kommuner har allerede nådd målsettingen om 10 pst. økologisk drevet areal. Ti av disse har mer enn 15 pst. økologisk drevet areal.

Det har vært vekst innenfor alle produksjoner. De siste fem årene har areal til økologisk potetdyrking økt med 18 pst. til 1742 daa, mens arealer til økologisk grønnsaksdyrking har økt med 6 pst. til 1344 daa. Arealer til økologisk frukt og bær har i samme periode hatt en spesielt sterk vekst (104 pst. til 1212 daa).

Veksten innenfor økologisk kornproduksjon har fortsatt, og levert mengde korn til møllene har økt med 51 pst. fra 2003 til 2004. Det produseres mest økologisk havre (3784 tonn), dernest bygg (2725 tonn) og hvete (1680 tonn). Dette skiller seg fra tradisjonell produksjon, der bygg utgjør største andel. Fra vekstsesongen 2002 har mengden økologisk korn til mat over firedoblet seg og økologisk korn til fôr nesten firedoblet seg. Av totalt innveid økologisk korn gikk 83 pst. til dyrefôr i vekstsesongen 2004. Samlet utgjør økologisk korn 0,7 pst. av totalt innveid korn.

3.10.2 Markedsutvikling for økologiske produkter

Utviklingen av markedet for økologiske produkter går fremdeles langsommere enn ønsket. De siste fire årene har mengden innveid økologisk melk økt med knapt 64 pst. mens mengden anvendt melk kun har økt med 2,9 pst. I 2004 ble kun en fjerdedel av den økologisk melken solgt som økologisk vare mot en tredjedel i 2003. Det har også vært en liten reduksjon (0,6 pst.) i antall liter som blir solgt videre som økologisk. Fra februar 2005 ble TINEs kefir produsert av økologisk melk. Det forventes at mengde anvendt økologisk melk vil fordoble seg som en konsekvens av dette.

Også på kjøttsiden har økningen i tilførselen av økologisk kjøtt de siste fire år økt vesentlig (67 pst.) mens anvendt mengde kun har økt i svært begrenset grad. I 2004 ble en tiendedel av det økologiske kjøttet solgt videre som økologisk, mot 14 pst. i 2003. Fordelt på sorter når ca. 13,5 pst. av storfe- og kalvekjøttet markedet som Ø-merket vare mens tilsvarende andel for sau/lam- og svinekjøtt er svært lav, henholdsvis 5,3 pst. og 5 pst. Av det økologiske kjøttet som blir solgt videre er ca. 30 pst. stykket vare, 33 pst. foredlet vare og 37 pst. helt slakt. En tredjedel av det hele slaktet går tilbake til produsent som nisjesalg/gårdssalg.

Den økologiske eggproduksjonen har økt med 70 pst. fra 2001–2004. I 2004 ble 60 pst. av produksjonen solgt videre som Ø-merket vare, mot 80 pst. i 2003.

Det har i 2004 oppstått en overskuddssituasjon når det gjelder økologisk fôrkorn. Kornkjøperne rapporterer at forbruket av økologisk korn i 2004 ligger på ca. 5000 tonn og at de vil ha et overskudd på ca. 5000 tonn ved inngangen til kornåret 2005/2006. Dette skyldes i hovedsak generelt gode kornavlinger i 2004, en økning i økologisk kornareal, svak markedsadgang for økologisk kjøtt og en lite markedstilpasset artssammensetning mht. produksjon og salg av kraftfôr, med blant annet for mye havre. I tillegg ble kravet om 100 pst. økologisk fôr til økologisk husdyrproduksjon utsatt fra begynnelsen av 2005 til august 2005, noe som gir en lavere etterspørsel enn forventet.

Høsten 2004 ble det opprettet en ny ordning med støtte til helkjedeavtaler, der produsenter, foredlingsledd og butikkjeder samarbeider for å bedre tilbudet av økologiske produkter. Det er per april 2005 inngått 11 helkjedeavtaler. Avtalene omfatter alle sentrale produksjonstyper og de fleste store markedsaktørene deltar. Avtalene går over tre år og omfatter konkrete målsettinger for omsetningsøkning.

I alt 16 nasjonale pilotprosjekter har vært under gjennomføring eller blitt avsluttet i 2004. Foruten prosjekter innen ulike produksjonsgrener har to storhusholdningsprosjekter, Økologisk mat i sykehus og ØkologiPartner fått mye oppmerksomhet. Gjennom ØkologiPartner-prosjektet er det bl.a. opprettet en nettbasert produktkatalog for økologiske og lokalt produserte produkter.

3.11 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Tabell 3.10 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren, i følge Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer.

Kostnadsveksten for året 2004 ble i 2004 underbudsjettert av Budsjettnemnda med i underkant av 1 milliard kroner. Dette skyldes bl.a. høyere realrente enn prognosert, høyere oljepris, høyere gjødselkostnader, samt at revisjon av beregningene for øvrig energi har gitt større økning i kostnadene. Fra 2003 til 2004 steg de totale kostnadene med 2,1 pst. Driftskostnadene steg blant annet grunnet økte kostnader til gjødsel, olje- og oljeavledede produkter og plantevernmidler. Kapitalkostnadene steg hovedsakelig på grunn av høyere realrente enn budsjettert og økte leasingkostnader.

Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsreduksjon i totale kostnader på 0,1 pst. i 2005. Dette skyldes først og fremst at kapitalkostnadene er budsjettert til å synke med 1,2 pst. grunnet redusert realrente. Driftskostnadene, og da først og fremst gjødsel- og energikostnadene, er derimot budsjettert til å stige med til sammen 0,5 pst.

3.12 Inntektsutviklingen

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir.

3.12.1 Inntektsmulighetene i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, avgitt fra Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen omfatter inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid. I årets beregninger gjelder dette spesielt endringen i tidsseriene for energikostnader, plast og arbeidsforbruk.

Figur 3.1 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen gjøres opp før skatt. Fra og med inntektsåret 2000 ble det innført et skattefradrag for jordbruket, og dette kommer ikke inn i Budsjettnemndas beregninger. Jordbruksfradraget ble utvidet i 2002 til et inntektsavhengig fradrag. Inntektsvirkningen av jordbruksfradraget er lagt til i figur 3.1 og tabell 3.11.

På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom årene, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. Årlig prosentvis endring i inntekt pr. årsverk inkludert skatteordningen utgjør 1,7 pst. i perioden 1995–2004 og 2,8 pst. pr. år i perioden 1999–2004. I perioden 2002–2004 var inntektsøkningen på ca. 8 pst., og fra 2002–2005 var den på omtrent 6 pst. Overproduksjonskostnadene utgjør isolert sett omtrent 570 mill. kroner. Ved markedsbalanse ville inntektsutviklingen således vært 6 pst. høyere fra 2002 til 2005, det vil si om lag 12 pst. Sektorens samlede vederlag til arbeid og egenkapital er stabilt fra 2002 til 2004.

Tabell 3.11 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste 2 årene og budsjettert utvikling for 2005 i følge Budsjettnemnda for jordbruket. Årsaken til svingningene er blant annet betydelig variasjon i realrenta og markedsbalansen. Prisstigningen har variert mellom 2,5 pst. i 2003 og 0,4 pst. i 2004. Den er prognosert til 1 pst. i 2005. Kombinert med at antall årsverk er redusert mindre enn forutsatt i fjor, forventes en reduksjon i inntekt per årsverk for 2005. Dette har også sammenheng med en forbedring av Budsjettnemndas data på årsverkstallene.

Budsjettnemndas Referansebruksberegninger viser at det er stor variasjon mellom produksjonene i utvikling fra 2003 til 2005. Dette er først og fremst en følge av endring i markedsbalansen. Grovt vurdert har referansebruksberegningene en noe mer positiv utvikling enn totalkalkylen fra 2003 til 2004, men en større reduksjon fra 2004 til 2005. En viktig årsak til dette er at ulike prinsipper for beregning av kapitalgodtgjøringen er lagt til grunn i de to beregningssystemene. Inntektsutviklingen varierer mellom en reduksjon på 52,4 pst. til en økning på 1,4 pst. fra 2003–2005. Det er særlig brukene med svin og med egg som har de største tapene, mens det er en svak økning for geitmelkprodusenter og for større melke- og storfeprodusenter.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Budsjettoverføringene økte i perioden 1998–2000 når det er tatt hensyn til inntektsfradraget i jordbruksinntekt. Siden 2000 er overføringene redusert noe hvert år. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtte, og omfatter også næringsspesifikke skatte- og avgiftslettelser. For Norges del er jordbruksfradrag i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var i 2003 på 72 pst. Dette innebærer at næringsstøtten overstiger samlet vederlag til arbeid og egenkapital. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD var 32 pst. i 2003. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenliknes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–88 til å beregne «skjermingsstøtten». «Skjermingsstøtten» i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands reelle skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kap. 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2003 på –56 pst. I gjennomsnitt for OECD var CSE på –24 i 2003.

3.12.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.12 viser lønnsutviklingen fra 2003 til 2004, samt for perioden 1994–2004 for en del grupper. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapport av 6. april 2005 beregnet lønnsoverhenget inn i 2005 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2005 i en del områder ligger i området 0,7 til 1,9 pst. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til 1,4 pst.

Lønnsoppgjørene i 2005

I årets lønnsoppgjør som er et mellomoppgjør, er de fleste oppgjør gjennomført.

I LO/NHO-området var det sentrale forhandlinger. Partene kom fram til et anbefalt forhandlingsresultat 17. mars som senere er godkjent av begge parter.

Fra 1. april ble det gitt et generelt tillegg på 1 krone per time. I tillegg ble det avtalt ytterligere 1 krone, dvs. totalt 2 kroner per time, til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn under 87 pst. av gjennomsnittet for voksne arbeidere i alt og uten lokal forhandlingsrett. For LO/NHO-området gir lønnsoverhenget til 2005 på 1,2 pst. og tarifftilleggene til sammen en anslått lønnsvekst på 1 pst. fra 2004 til 2005. Medregnet lønnsglidning anslår partene årslønnsveksten til 3,3 pst. Med en lønnsglidning som i 2003 og 2004 vil årslønnsveksten for arbeidere i industrien bli 3,1 pst.

Mellom LO og HSH foreligger det også et vedtatt forhandlingsresultat. Det ble gitt et generelt tillegg på 1 krone per time og avhengig av overenskomstområde ble det gitt ytterligere fra 1 til 2 kroner på minstelønnssatser. I tillegg er det i medhold av en garantibestemmelse gitt tillegg til en del ansatte fra 1. februar. Tilleggene inklusive garantitillegget gir et bidrag til årslønnsveksten på 1 pst. Overhenget til 2005 er knapt 1 pst. i LO/HSH-området.

I kommunesektoren ble det enighet om et generelt tillegg fra 1. mai på 2000 kroner per år til alle ansatte (inkl skoleverket) med hovedsakelig sentral lønnsdannelse. Dette bidrar til årslønnsveksten fra 2004 til 2005 med 0,5 pst. I tillegg ble det i fjorårets oppgjør avtalt tillegg fra 1. januar i år som bidrar med 1,1 pst. Overhenget til 2005 er 1,5 pst. Med samme lønnsglidning som i 2004 blir årslønnsveksten etter dette 3,4 pst.

I staten ble det enighet med LO,YS og UHO om at alle arbeidstakere får ett lønnstrinn, men slik at ingen får mindre enn 4000 kroner. Akademikerne godtok ikke det framlagte tilbudet i statsoppgjøret og oppgjøret gikk til mekling.

På bakgrunn av de lønnsoppgjørene som var gjennomført så langt, ble årslønnsveksten i Revidert nasjonalbudsjett 2005 anslått til 3 prosent fra 2004 til 2005.