5 Importvernet og internasjonale forhold

5.1 WTO Landbruksavtalen

Den såkalte Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon(World Trade Organisation – WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk ( Landbruksavtalen)og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Det pågår nye forhandlinger, jf. kap. 5.2. Inntil en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet vil Norge være bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.

Markedsadgang

Landbruksavtalen medførte omlegging til et tollbasert importvern der tollsatsene i gjennomsnitt skulle reduseres med 36 pst. til år 2000. I tillegg forpliktet Norge seg til å etablere tollkvoter for såkalt eksisterende og ny markedsadgang. Tollsatsene i tolltariffen ble trappet ned til forpliktelsene for år 2000 allerede i 1995.

Internstøtte

WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte – gul støtte, blå støtte og grønn støtte.Det er knyttet reduksjonsforpliktelser til bruken av gul støtte. Blå og grønn støtte er unntatt reduksjonsforpliktelser. Dersom summen av blå og gul støtte i løpet av avtaleperioden overstiger nivået som var bestemt i 1992 kan avtalepartene i WTO under visse forutsetninger iverksette ulike mottiltak. Slike mottiltak må begrunnes i at det påvises at økningen i støtten har skadet eller truet andre parters interesser.

Gul støtte eller AMS (Aggregate Measurement of Support) er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter. Norges maksimale gule støtte har vært 11,4 mrd. kroner for år 2000 og deretter. Ved siste notifikasjon i 2001 var det notifiserte nivået i gul boks 10,7 mrd. kroner.

Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I 2001 var notifisert blå støtte på 7,3 mrd. kroner.

Grønn støtte er støtte som har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel. Grønn støtte er unntatt fra reduksjonsforpliktelsene. I 2001 var notifisert grønn støtte på 4,3 mrd. kroner.

Eksportstøtte

Landbruksavtalen i WTO begrenser bruken av eksportsubsidier både målt i verdi og målt i volum. Det er særlig for egg og ost at bindingene for eksportstøtte er reelt begrensende for Norge.

5.2 WTO-forhandlingene

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1

1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlinger når det gjelder landbruk, industrivarer inkludert fisk og forenkling av handelsprosedyrer.

På landbruksområdet forutsetter rammeverket at spesiell og differensiert behandling av u-land skal være en integrert del av et nytt regelverk. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn til slik det står i Doha-erklæringens paragraf 13. Bomullspørsmålet har blitt en sentral sak i forhandlingene, og det ble derfor vedtatt å opprette en underkomité som skulle ta for seg markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier vedrørende bomull.

Når det gjelder markedsadgang, fastslås det at de høyeste bundne tollsatsene skal reduseres mest gjennom en lagdelt formel. For sensitive produkter gis det muligheter til lavere tollreduksjoner, men at det skal gis kvoteøkninger for alle slike produkter. Antall sensitive produkter er gjenstand for videre forhandlinger. Teksten sier ikke at et tolltak (maksimalgrense for tollsatser) skal innføres, men at man vil vurdere hvilken rolle et slikt tolltak skal spille. Prinsippet om vesentlig forbedring av markedsadgangen vil gjelde for alle produkter, inkludert de sensitive. Det skal forhandles videre om den spesielle sikkerhetsmekanismen for jordbruksprodukter.

For internstøtte legges det opp til en reduksjon i summen av all handelsvridende støtte. Dette inkluderer gul støtte (prisstøtte), de minimis(gul støtte i de tilfeller slik støtte ikke utgjør mer enn 5 pst. av produksjonsverdien) og blå støtte (dyre- og arealstøtte). Landene med den høyeste støtten skal redusere mest. Hvor stor den samlede reduksjonen blir, skal det forhandles om. Man er imidlertid enige om at den samlede støtten skal reduseres med 20 pst. det første året avtalen gjelder for. I tillegg skal det etableres forpliktelser for hver av støttetypene som inngår i total handelsvridene støtte. Det skal forhandles videre om reduksjoner i gul støtte, men man er enige om at de som har høyest tillatt støttenivå skal redusere mest, samt å etablere produktspesifikke tak for slik støtte. Når det gjelder blå støtte, er det en hovedregel at det skal settes et tak for slik støtte på maksimalt 5 pst. av produksjonsverdien. Det er imidlertid åpnet for at land som har en spesielt stor andel av sin støtte i denne kategorien, kan få unntak fra grensen på 5 pst. Det skal forhandles om innholdet i dette unntaket. For ikke-handelsvridende støtte (grønn støtte) som for eksempel miljøtiltak, forskningsmidler og avløserordningen, legges det ikke opp til noen øvre begrensninger, men man skal gå gjennom kriteriene for slik støtte for å sikre at slik støtte har minimale effekter på produksjon og handel.

Rammeverket inneholder også en enighet om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer. Dette inkluderer at det skal etableres disipliner for bruk av matvarehjelp, eksportkreditter og eksporterende statshandelsforetak. Subsidieelementer i disse ordningene skal i likhet med eksportstøtte elimineres.

Etter at rammeverket ble vedtatt har det vært holdt månedlige møter i spesialsesjoner i landbrukskomiteen i WTO. I møtene har man systematisk diskutert de ulike elementene i rammeverket. Det er en målsetning å komme fram til tallfestede forpliktelser innen WTOs neste ministerkonferanse som finner sted i Hong Kong i desember 2005.

For Norge er samarbeidet i G10-gruppen 2 svært viktig. G10 har utarbeidet felles posisjoner på de fleste områdene innenfor rammeverket som gjelder landbruk.

5.3 MUL-import

Toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra verdens minst utviklede land (MUL) er et sentralt tiltak i regjeringens utviklings- og handelspolitikk og i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i sør. Formålet er å fremme handel og utvikling, og å bidra til at de fattigste landene blir bedre integrert i verdensøkonomien. Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste ble iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland.

Fra 01.07.2002 ble det etablert et overvåkningssystem for import av korn, mel og kraftfôr, samt en sikkerhetsmekanisme som kan utløses når markedsbalansen vurderes å være i fare. Ordningen administreres av Statens landbruksforvaltning.

5.4 Forholdet til EU/EUs landbrukspolitikk

5.4.1 Innledning

Landbrukspolitikken er ikke er en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri på flere områder. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale prosesser som WTO-forhandlingene.

I forbindelse med midtveisevalueringen av Agenda 2000 (Mid Term Review) ble det i juni 2003 vedtatt nye, større endringer i EUs landbrukspolitikk. Reformen ble innført fra 2005 og det ble introdusert en ny produksjonsuavhengig støtte per bruk. Tidligere støtte per dyr og hektar blir overført til den nye ordningen. Basis for støtten per bruk er den tidligere støtten et bruk hadde i perioden 2000–2002. Støtten blir deretter fordelt ut på arealet på hvert bruk slik at støtteretter kan omsettes. Hensikten med omleggingen er at markedspriser i større grad skal avgjøre hva bøndene vil produsere. Støtten per bruk skal også dekke verdier ved landbruket som ikke blir reflektert i produktprisen (ikke-handelsmessige forhold). Det er åpnet for å beholde noe produksjonstilknyttet støtte for eksempel for korn, storfe og sau/geit. Dette blir gjort fordi en ellers frykter rask nedlegging av produksjon i utkantområder. Det blir likevel opp til hvert medlemsland om de vil benytte produksjonstilknyttet støtte for disse produksjonene. Som et alternativ til den historiske støttemodellen kan medlemsland velge en såkalt regional modell for støtte. Den innebærer at det blir gitt lik støtte per hektar i en hel region istedenfor individuelt varierende støtte fra bruk til bruk. Medlemsland kan også velge en kombinasjon av de to modellene.

Erfaringene så langt er at landene velger ulike modeller for gjennomføringen av den framtidige felles landbrukspolitikken. Medlemslandene skal iverksette reformen i perioden 2005–2007. 10 land har valgt å iverksette reformen fra 2005, og 5 land vil iverksette reformen i 2006. For å få utbetalt full støtte vil bøndene bli kontrollert i forhold til om de holder landbruksareal i god hevd og god miljøtilstand. De vil også på stikkprøvebasis bli kontrollert i forhold til lovkrav om miljø, matvarekvalitet, dyrevelferd og dyrehelse/folkehelse.

EU-kommisjonen la i juli 2004 fram et forslag til nytt regelverk for bygdeutvikling. Forslaget er nå til drøfting i medlemslandene og forutsettes vedtatt av Rådet i løpet av 2005. Forslaget har tre hovedmål: i) å øke konkurranseevnen i jord- og skogbruket gjennom tilskudd til omstilling, ii) øke miljøstandard og bedre arealforvaltningen og iii) å bedre livskvalitet og øke mangfoldet i den næringsmessige aktiviteten i distriktene. Forslaget innebærer en forenkling av finansieringen og administrasjon av bygdeutviklingsordningene i EU. Prioriteringen av bygdeutvikling vil først bli avklart i forbindelse med behandlingen av EUs langtidsbudsjett for 2007–2013.

5.4.2 Forhandlinger med EU

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer. I desember 2002 kom Norge og EU-Kommisjonen til enighet om en avtale om utvidet handel, som bl.a. innebærer økte gjensidige tollfrie importkvoter for ost. Stortinget ga sitt samtykke til avtalen gjennom St.prp. nr. 71 (2002–2003). Avtalen ble implementert fra 1. juli 2003. I henhold til avtalens paragraf 11 skal partene møtes til nye samtaler om EØS-avtalens artikkel 19 to år etter at den trådte i kraft. Det er forventet at samtaler om dette vil starte i løpet av andre halvår 2005.

Protokoll 3 om handel med bearbeidede landbruksvarer var ikke ferdigforhandlet da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Protokoll 3 avtalen ble først satt i verk 1. januar 2002. Avtalen inneholdt en klausul om å avvikle gjenværende industribeskyttelse i tollsatsene med åpning for enkelte unntak. Etter langvarige forhandlinger om dette spørsmålet kom EU-kommisjonen og Norge i mars 2004 til enighet om en avtale som ble iverksatt 1. november 2004. Resultatet innebar bl.a. at Norge skulle avvikle industrielementet i tollsatsene med unntak for syltetøy. Avtalen vil for deler av næringsmiddelindustrien medføre økt konkurranse på hjemmemarkedet. Samtidig vil også muligheten for eksport til EU-markedet forbedres for en del norske produkter.

Det ble fra 1. januar 2005 gjort endringer i bilaterale eksportkvoter mellom Norge og EU for visse bearbeidede landbruksvarer, bl.a. teknisk sprit og mineralvann. En del kvoter ble overflødiggjort gjennom endringer i tollsatser i Protokoll 3 fra 1. november 2004.

I forbindelse med at Romania og Bulgaria blir EU-medlemmer fra 1. januar 2007 vil det bli forhandlinger knyttet til kompensasjon for utvidelsen av EØS-området. Landbruk vil bli et tema i disse kompensasjonsforhandlingene på samme måte som ved utvidelsen fra EU15 til EU25 fra 1. mai 2004.

5.4.3 Forhandlinger i regi av EFTA

Det er orientert om EFTAs forhandlinger om frihandelsavtaler i tidligere proposisjoner, jf. St.prp.nr. 1 (2004–2005) Nærings- og handelsdepartementet. Forhandlinger om frihandelsavtale pågår nå mellom EFTA-landene og henholdsvis SACU (Sør-Afrika, Botswana, Namibia, Lesotho, Swaziland)og Sør-Korea. Forhandlingene omfatter også handel med landbruksvarer; både råvarer og bearbeidede varer.