6 Statens eierskap i det fusjonerte finanskonsernet

6.1 Statens eierandel

Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond eier i dag til sammen 52,2 pst. av aksjene i DnB, mens Postbanken er heleid av staten ved Samferdselsdepartementet. Oppgjøret som fremgår av fusjonsavtalen innebærer at DnBs aksjonærer vil eie 82,3 pst. og Postbankens eneaksjonær 17,7 pst. av det fusjonerte konsernet. Statens totale eierandel vil bli 60,6 pst. Stortinget har tidligere sluttet seg til et fremlegg fra Regjeringen om at det statlige aksjeeiet i DnB bør samles i Bankinvesteringsfondet og at statens eierandel bør reduseres ned mot en tredel, jf. St.meld. nr. 1/B.innst. S. nr. I (1997-98). En eierandel på en tredel sikrer staten negativ kontroll i selskapet, dvs. at bl.a. uønskede vedtektsendringer mht. selskapets formål, kapitalforhøyelser etc. og fusjoner kan forhindres. Regjeringen går ved en eventuell fusjon mellom DnB og Postbanken inn for å redusere statens samlede eierskap i den fusjonerte banken ned mot en tredel (33,4 pst.). Spørsmål knyttet til tempo og gjennomføring av nedsalget vil måtte avklares nærmere.

6.2 Utøvelse av eierskapet

Postbanken vil ved fusjonen opphøre som et selvstendig selskap, og vil bli en integrert del av det fusjonerte konsernets virksomhet. For å sikre et tilbud av grunnleggende banktjenester i hele landet, har Postbanken i dag plikt og enerett til å tilby slike tjenester gjennom Postens ekspedisjonsnett. Det er like viktig nå som før å sikre personkunder og bedrifter i hele landet et godt tilbud av bank- og betalingstjenester. Samferdselsdepartementet anser imidlertid ikke lenger eierskapet til Postbanken som et nødvendig virkemiddel for å sikre dette.

Det legges til grunn at statens eierandel i den fusjonerte banken vil bli samlet i Statens Bankinvesteringsfond. Retningslinjene for Statens Bankinvesteringsfonds utøvelse av eierrollen vil i den forbindelse bli vurdert, bl.a. sett i lys av at fusjonspartene har foreslått at de styrende organer i det nyopprettede holdingselskapet skal bli sammensatt på en måte som tar hensyn til partenes relative størrelse, jf. omtale i kap. 5.1.

6.3 Avkastningskrav og utbyttepolitikk

Finansdepartementet har bl.a. i Bankkrisemeldingen, jf. St.meld. nr. 39 (1993-94), redegjort for hensikten med videreføringen av det statlige medeierskapet i de to største forretningsbankene. Det er her lagt vekt på at staten skal medvirke til at bankene driver nøktern bankdrift som er forretningsmessig fundert, og slik at statlig og privat eierkapital forrentes på ordinære forretningsmessige vilkår. Utbyttekravet ble nærmere drøftet i Salderingsproposisjonen 1995, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr 9 (1994-95). Her heter det bl.a. på s 46:

«Aksjer gir avkastning dels ved utbytte og dels ved verdistigning. Verdistigning kan bl a være knyttet til kapitalakkumulasjonen i virksomheten. For staten som eier av bankaksjer er disse to formene for avkastning imidlertid ikke likeverdige. Staten har selvpålagte bindinger mht. størrelsen på sine eierandeler, jf. retningslinjene i Innst S nr 213 (1993-94) om eierandelene i DnB og Kreditkassen. Sett fra statens side bør derfor en rimelig del av avkastningen gis i en form som staten kan råde over, dvs i form av utbytte. Utbytteandelen bør minst være på et nivå som anses som en normal utbytteandel i ledende europeiske banker. Mye tyder på at slike banker utdeler om lag halvparten av årets overskudd etter skatt som utbytte til aksjonærene. DnB og Kreditkassen bør således også ha dette som en retningslinje for sin langsiktige utbyttepolitikk.

(…)

Departementet vil dessuten understreke viktigheten av at utøvelsen av det statlige medeierskapet i DnB og Kreditkassen ikke fører til en oppfatning om at disse to bankene stilles overfor romsligere rammebetingelser enn banknæringen for øvrig. Krav om utbyttebetalinger fra DnB og Kreditkassen må også ses mot en slik bakgrunn.»

Regjeringen legger til grunn at det avkastnings- og utbyttekrav som er redegjort for ovenfor bør gjøres gjeldende også for den fusjonerte banken.