8 Salg og markedsføring
8.1 Generelt om salg og markedsføring av fondsandeler
8.1.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende lov § 6-8 kan salg av nyutstedte andeler bare forestås av forvaltningsselskaper, kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak med tillatelse til å utføre ordre på vegne av kunder (jf. verdipapirhandelloven § 2-1 første ledd nr. 2).
Forvaltningsselskapet kan benytte tilknyttede agenter for å markedsføre sine tjenester samt formidle ordre om andeler i fond, jf. § 1-6. Det er presisert at slik virksomhet ikke krever tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-1. Verdipapirhandellovens regler om selskapets plikter overfor tilknyttede agenter gjelder.
Paragraf 6-11 fastsetter at i utgangspunktet gjelder et generelt forbud mot å markedsføre verdipapirfond i Norge. Dette gjelder norske og utenlandske verdipapirfond.
Etter § 6-11 annet ledd regnes som markedsføring å initiere eller oppfordre til å erverve rettigheter i et verdipapirfond. Bare invitasjon eller oppfordring som er bestemt for eller særlig egnet til å ha virkning i Norge anses som markedsføring.
Av § 6-12 følger at «verdipapirfond organisert etter denne lov», dvs. norske verdipapirfond, skal kunne markedsføres i Norge.
Det gjelder særlige krav til markedsføring og salg av spesialfond, jf. punkt 6.11.
Utenlandske verdipapirfond må som hovedregel gis tillatelse fra tilsynsmyndigheten for å kunne markedsføres i Norge. Markedsføring av utenlandske UCITS-fond i Norge krever imidlertid ingen tillatelse, men må notifiseres for markedsføring etter verdipapirfondloven § 6-14. Det vises til omtale i punkt 8.2 og 8.3.
8.1.2 EØS-rett
Direktivet angir i vedlegg II hvilke funksjoner som omfattes av kollektiv porteføljeforvaltning (verdipapirfondsforvaltning). Det følger av vedlegget at den ene funksjonen er «marketing» (markedsføring/salg, jf. punkt 8.1.5). Videre angir direktivet prosessen når et UCITS-fond skal markedsføres i en annen EØS-stat. Direktivet inneholder ingen definisjon av hva som regnes som «marketing» (markedsføring/salg) over landegrensene. For øvrig inneholder direktivet heller ikke bestemmelser om hvilke typer institusjoner som kan selge/markedsføre verdipapirfond. Som nevnt i punkt 2.2.1.2 regulerer UCITS-direktivet i liten grad hvordan forvaltningsselskap skal forestå salg av andeler. Dette vurderes nærmere innen EU gjennom arbeidet med PRIPs.
I følge Kommisjonsdirektiv 2010/42/EU art. 30 skal medlemslandene sørge for at det finnes elektronisk informasjon tilgjengelig om bl.a. hvordan markedsføring av UCITS defineres i nasjonal rett eller praksis.
8.1.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen uttaler bl.a. følgende om salg og markedsføring av fondsandeler i rapporten kapittel 23:
«Etter arbeidsgruppens syn er gjeldende regler om salg av verdipapirfondsandeler i noen sammenhenger uklare. Bla kan skillet mellom informasjon og rådgivning, herunder forholdet til verdipapirhandellovens regler, fremstå som uklart. Kravene til håndtering av kundene, vil også kunne variere, avhengig av om selger/rådgiver er forvaltningsselskap, verdipapirforetak, kredittinstitusjon uten tillatelse til å yte investeringstjenester eller agent.
Det forventes at kommisjonens arbeid med PRIPs-direktivet vil resultere i felles regelverk for rådgivnings- og distribusjonsprosessen, basert på UCITS-direktivet når det gjelder informasjon og MiFID når det gjelder krav til god forretningsskikk.
Arbeidsgruppen er kjent med at Finanstilsynet har startet et prosjekt med sikte på samordning av norsk regelverk, basert på prosessen i EU. Arbeidsgruppen legger til grunn at endringer i verdipapirfondloven mht. distribusjon av andeler i verdipapirfond, vurderes i sammenheng med de nevnte initiativ.
Arbeidsgruppen foreslår imidlertid at bestemmelser om markedsføring og salg av verdipapirfondsandeler samles i én paragraf, jf. lovutkastet § 11-1,og at departementet gis kompetanse til å fastsette nærmere bestemmelser om hva som skal anses som henholdsvis markedsføring og salg. Gjeldende definisjon av markedsføring foreslås ikke videreført. Etter gruppens syn er det behov for en nærmere vurdering av denne. Dette kan gjøres i forbindelse med det tilleggsoppdraget Finansdepartementet har gitt arbeidsgruppen mht utarbeidelse av forskriftsbestemmelser, særlig med sikte på utfyllende regler fra EU-kommisjonen».
8.1.4 Høringsinstansenes merknader
Ingen av høringsinstansene har hatt særskilte kommentarer til arbeidsgruppens delrapport I kapittel 23 om salg og markedsføring av fondsandeler.
8.1.5 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at det i bestemmelsen om hvilke institusjoner som kan selge nyutstedte verdipapirfondsandeler, gjøres en tilføyelse om at disse også kan forestå innløsning av andeler. Også etter gjeldende rett skal de nevnte institusjoner kunne motta krav om innløsning.
Et sentralt formål med direktivet er at UCITS-fond skal kunne markedsføres i annen EØS-stat. Lovens gjeldende definisjon av markedsføring legger til grunn at med markedsføring menes ulike former for markedsføringstiltak. Den engelske versjonen av direktivet benytter, i kapittel XI, uttrykkene «to market» og «marketing». Som nevnt, er uttrykket «marketing» ikke definert i direktivet. Bl.a. under henvisning til direktivets fortale punkt 12 mener departementet det kan legges til grunn at både salg og markedsføringstiltak regnes som «marketing». Departementet foreslår at uttrykket «markedsføring» beholdes i bestemmelsene om markedsføring av norske UCITS i annen EØS-stat og utenlandske verdipapirfond som skal markedsføres i Norge. Uttrykket tar høyde for at det forutsettes en notifisering eller tillatelse for å kunne iverksette markedsføringstiltak. Det vil således ikke være tilstrekkelig å knytte notifiseringsplikten for UCITS eller krav om tillatelse for ikke-UCITS opp mot salg av de utenlandske verdipapirfondene. Etter gjeldende rett vil passivt salg, såkalt «first approach», ikke være å anse som markedsføring. Dette forutsetter at det ikke har vært noen ulovlig markedsføring i Norge av det utenlandske fondet.
Departementet foreslår at gjeldende definisjon av markedsføring ikke videreføres i loven, men at det i stedet inntas en hjemmel for å kunne gi nærmere regler om hva som omfattes av markedsføring, og eventuelt hva som regnes som salg. Det vises til lovforslaget § 9-5.
I likhet med arbeidsgruppen mener departementet at det er unødvendig å videreføre gjeldende bestemmelse i § 6-12 om at norske verdipapirfond kan markedsføres i Norge. Norske verdipapirfond er allerede underlagt en godkjenningsprosess og vil fortsatt være det i fremtiden. Det er selvsagt at slike verdipapirfond kan markedsføres, herunder selges, i Norge.
For øvrig viser departementet til det arbeidet som pågår innen EU om PRIPs («Packaged Retail Investment Products») der det vurderes en harmonisering av regelverket med hensyn til salg av PRIPs produkter (bl.a. UCITS-fond).
Som omtalt i punkt 6.11.5.4 foreslås det visse særregler for salg av spesialfond.
8.2 Markedsføring av UCITS – norske og utenlandske
8.2.1 Gjeldende rett
Etter verdipapirfondloven § 6-14 kan UCITS etablert i annen EØS-stat markedsføres i Norge én måned etter at forvalter av verdipapirfondet har gitt Finanstilsynet melding om planene for markedsføring. Det er et vilkår at verdipapirfondet oppfyller direktivkravene, og at forvalteren har tillatelse i hjemlandet til å drive verdipapirfondsforvaltning. I praksis kreves en bekreftelse fra hjemlandsmyndigheten på disse punktene. Det er videre et vilkår at forvalter har oversendt opplysninger som angitt i forskrift 8. juli 2002 om markedsføring av utenlandske verdipapirfond § 1-2. Etter lovbestemmelsen skal det videre bl.a. opplyses om hvilke tiltak forvalteren vil iverksette for her i riket å kunne foreta utbetalinger til deltakerne, innløse andeler og gi den informasjon som foretaket skal utarbeide etter reglene i hjemlandet.
Salg i Norge skal skje direkte fra forvalterens hovedkontor, gjennom representasjonskontor i Norge eller gjennom forvaltningsselskap, kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller verdipapirforetak som har rett til å drive virksomhet i Norge, jf. § 6-14 første ledd nr. 5.
Tilsynsmyndigheten kan treffe vedtak om at verdipapirfondet ikke kan markedsføres i Norge hvis de planlagte retningslinjene for omsetning av andeler ikke er i samsvar med kravene i § 6-14. Slikt vedtak må treffes før utløpet av fristen på én måned.
Etter verdipapirfondloven § 7-4 skal opplysninger til investorer og myndigheter gis på norsk, med mindre departementet i forskrift eller tilsynsmyndigheten ved enkeltvedtak bestemmer noe annet. I praksis har Finanstilsynet gjort unntak fra kravet om bruk av norsk språk slik at informasjon til norske investorer og myndigheter også kan gis på svensk eller dansk. Selve notifikasjonsbrevet og UCITS-attesten, som begge i første rekke er beregnet på myndighetene, kan oversendes på engelsk. Videre har Finanstilsynet gitt tillatelse til at også øvrig informasjon til Finanstilsynet og til norske investorer (dvs. prospekter, vedtekter, årsoppgjør, delårsrapport) kan gis på engelsk, dersom ett av de to følgende vilkårene er oppfylt:
Fondet/fondene har et minste tegningsbeløp tilsvarende NOK 5 millioner
Det følger av markedsføringsplanen (som skal vedlegges meldingen til Finanstilsynet, jf. forskrift av 8. juli 2002 nr. 799 § 1-2 første ledd nr. 4) at fondet bare skal markedsføres mot institusjonelle investorer på individuell basis, og uten bruk av annonsering eller lignende
Verdipapirfondloven har ikke regler for norske forvaltningsselskapers adgang til å markedsføre norske UCITS i andre EØS-stater. Norske forvaltningsselskapers rett til slik markedsføring følger av reglene i de øvrige EØS-statene. I praksis er imidlertid selskapene avhengig av en bekreftelse fra Finanstilsynet på at fondet oppfyller direktivkravene og at selskapet har tillatelse til å drive fondsforvaltning.
8.2.2 EØS-rett
I UCITS-direktivet art. 91 til 96 er det gitt nye regler om notifikasjon ved markedsføring av UCITS-fond («UCITS») i andre EØS-stater enn der fondet er etablert. De nye bestemmelsene tar sikte på å forenkle prosedyren for å kunne markedsføre UCITS i et annet land enn etableringslandet. Tidligere har det utenlandske fondet (evt. dets forvaltningsselskap) selv oversendt meldingen om markedsføring direkte til den aktuelle vertsstat. Dette endres nå slik at fondet (evt. forvaltningsselskapet) skal sende melding om markedsføring til fondets hjemlandsmyndigheter, som så oversender komplett dokumentasjon til fondets vertslandsmyndighet (myndighetene i det land der fondet tenkes markedsført). Markedsføringen kan starte når fondet har mottatt en melding fra fondets hjemlandsmyndighet om at meldingen er oversendt, og ikke som tidligere først etter en to måneders frist. I tillegg er det endringer i reglene om hvilke dokumenter som må oversettes til vertslandets språk.
Etter art. 91 skal et vertsland sørge for at et UCITS kan markedsføres i dette landet på grunnlag av en notifikasjon. Et vertsland skal ikke pålegge et UCITS tilleggskrav for å kunne markedsføres.
EØS-statene skal sørge for at informasjon om nasjonale regler på områder som ikke er regulert av direktivet, og som anses særlig relevant for markedsføring av UCITS, er elektronisk tilgjengelig på et språk som er alminnelig innen finansområdet, jf. art. 91. Informasjonen skal holdes oppdatert. Av fortalen punkt (64) fremgår det at kontrollen med at markedsføringen er i samsvar med nasjonale regler, skal skje etter at det utenlandske fondet har fått tilgang til markedet i vertslandet.
Etter art. 91(4) skal betegnelsen UCITS i direktivet kapittel XI omfatte delfond («investment compartments») i et selskapsrettslig fond. Det skal derfor sendes en melding for hvert utenlandsk delfond som skal markedsføres i Norge. Norske UCITS er ikke organisert på denne måten, men bestemmelsen er relevant for utenlandske UCITS som er organisert med delfond, og som vil kunne markedsføres i Norge.
I samsvar med tidligere direktiv videreføres i art. 92 bestemmelse om at fondet/forvaltningsselskapet, i samsvar med vertslandets regler, skal gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å sikre utbetaling til andelseiere, innløsning av andeler og at den informasjon som skal gis andelseiere er tilgjengelig.
Dersom fondet skal markedsføres i andre EØS-stater enn sitt hjemland, skal fondet gi melding til fondets hjemlandsmyndighet, se art. 93. Meldingen skal beskrive hvordan det aktuelle fondet vil markedsføres. Det skal også gis informasjon om andelsklasser som skal markedsføres. Dersom et forvaltningsselskap skal markedsføre fond det selv forvalter uten filialetablering, skal det opplyses. Siste versjon av fondets vedtekter, prospekt og nøkkelinformasjon med tillegg av fondets siste årsrapport og eventuelt siste halvårsrapport skal vedlegges meldingen. Vedleggene skal være oversatt i samsvar med art. 94, jf. nedenfor.
Fondets hjemlandsmyndighet skal sende komplett dokumentasjon til vertslandsmyndigheten sammen med en bekreftelse på at fondet oppfyller de betingelser som følger av direktivet. Oversendelse skal skje senest 10 arbeidsdager etter at komplett melding er mottatt.
Fondet skal ha umiddelbar beskjed fra fondets hjemlandsmyndighet om oversendelsen og har rett til å starte markedsføringen fra det tidspunkt. Oversendelse til vertslandsmyndigheten skal kunne foretas elektronisk.
Fondets melding og bekreftelsen fra fondets hjemlandsmyndighet skal gis på et språk som er vanlig innen finansområdet, hvis ikke hjemlands- og vertslandsmyndighetene er enige om et språk som er offisielt i begge land.
Myndighetene i vertslandet kan ikke be om ytterligere dokumenter eller informasjon i forbindelse med meldingen, jf. art. 93 (6). I denne sammenheng vises til direktivets fortale punkt (62) der det er uttalt at når en komplett melding om markedsføring er oversendt fra et fonds hjemland, skal et vertsland ikke kunne motsette seg at fondet får tilgang til markedet i vertslandet.
Fondets hjemland skal påse at vertslandsmyndigheten vil ha elektronisk tilgang til de dokumentene som er vedlagt meldingen, herunder oversatte versjoner. Dokumentasjonen og oversettelser som er oversendt vertslandet skal holdes oppdatert. Ved endringer i vedtekter, prospekt mv. skal fondet melde dette til vertslandet. Det skal fremgå av meldingen hvor dokumentene kan fremskaffes elektronisk. Endringer i hvordan fondet markedsføres eller en endring vedrørende hvilke andelsklasser som markedsføres, skal meldes til vertslandsmyndigheten før de gjennomføres.
Etter art. 94 skal all direktivpålagt informasjon (prospekter, nøkkelinformasjon og rapporter) som fondet skal gi investorer i fondets hjemland, også gis investorer i vertslandet på den måten som følger av vertslandets regler. Nøkkelinformasjonen skal oversettes til vertslandets språk eller annet språk myndighetene i vertslandet godkjenner. Fondet avgjør om annen informasjon, som prospekt eller årsrapport, skal presenteres på vertslandets offisielle språk, et språk godkjent av myndighetene i vertslandet eller et språk som er vanlig innen finansområdet. Etter art. 94 (2) gjelder tilsvarende krav for endringer i informasjonen. De nevnte språkkrav gjelder tilsvarende for dokumentene som vedlegges melding om markedsføring, jf. art. 93 (2), og som skal være elektronisk tilgjengelig for vertslandsmyndigheten, jf. art. 93 (7). Etter art. 94 (3) gjelder fondets hjemlandsregler mht. hvor ofte andelsverdier skal kunngjøres.
Fondet kan benytte samme betegnelse (rettslig form) i vertslandet som i hjemlandet, jf. art. 96.
EU-kommisjonen kan etter art. 95 gi utfyllende regler om:
omfanget av nasjonale regler som er relevant for markedsføringen, og som skal være elektronisk tilgjengelig i vertslandet
hvordan vertslandet skal gis tilgang til meldingen om markedsføring og dokumentene som skal vedlegges.
utformingen av en standard melding om markedsføring
utformingen av en standard bekreftelse fra hjemlandsmyndigheten
prosedyren for utveksling av informasjon og bruk av elektronisk kommunikasjon mellom hjemlands- og vertslandsmyndighetene
Ved Kommisjonsforordning (EU) 584/2010 er det fastsatt utfyllende regelverk om bl.a. standard melding for markedsføring og UCITS-bekreftelse. I tillegg er det utfyllende bestemmelser i Kommisjonsdirektiv 2010/42/EU vedrørende notifikasjonsprosessen. I nevnte direktiv er det fastsatt nærmere bestemmelser om bl.a. omfanget av nasjonale regler som er relevante for markedsføringen, og som det skal gis informasjon om elektronisk.
Når det gjelder hvem som skal ha tilsyn med markedsføringen av UCITS-fond i annen EØS-stat enn fondets hjemland, vises til kapittel 10 Tilsyn, erstatning og straff.
8.2.3 Arbeidsgruppens forslag
8.2.3.1 Markedsføring av norske UCITS i annen EØS-stat
Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med direktivet en ny lovbestemmelse om markedsføring av norske UCITS i annen EØS-stat.
Under henvisning til direktivets krav til på hvilket språk melding om markedsføring og bekreftelse fra fondets hjemlandsmyndighet skal utformes, foreslår arbeidsgruppen at de nevnte dokumentene utformes på engelsk eventuelt på norsk, svensk eller dansk dersom dette aksepteres av et skandinavisk vertsland.
Arbeidsgruppen viser for øvrig til at det er gitt særskilte regler om språk i vedtekter, prospekter mv. som skal vedlegges meldingen. Disse dokumentene (med unntak av nøkkelinformasjon) skal oversettes til vertslandets språk, et språk som er godkjent av vertslandet eller et annet språk som er vanlig innen finansområdet. Nøkkelinformasjon skal oversettes til vertslandets språk eller et språk godkjent av myndighetene i vertslandet. Det er opp til forvaltningsselskapet å velge språk innen de nevnte rammer. Arbeidsgruppen viser til at for norske UCITS er utgangspunktet at vedtekter, prospekt mv. skal utarbeides på norsk. Når norske UCITS markedsføres i annen EØS-stat, vil kravene til oversettelse av vedtekter, prospekter mv. følge av vertslandets regler. Arbeidsgruppen mener derfor at det ikke er behov for regler om dette i verdipapirfondloven.
Arbeidsgruppen foreslår at oppdaterte vedtekter, prospekt og nøkkelinformasjon skal være elektronisk tilgjengelig på det språk som kreves i vertsstaten. Videre foreslås at forvaltningsselskapet skal gi melding til vertslandet om endringer i disse dokumentene. I samsvar med direktivet art. 93(8) foreslås det også en bestemmelse om at endringer i markedsføringen av fondet ikke kan gjennomføres før myndighetene i vertslandet har fått melding om det.
I samsvar med direktivet foreslår arbeidsgruppen at tilsynsmyndighetens oversendelse av meldingen og bekreftelse på at fondet er et UCITS, skal sendes vertslandet innen ti arbeidsdager etter at komplett melding er mottatt. Forvaltningsselskapet skal gis beskjed om oversendelsen og kan starte markedsføring umiddelbart.
8.2.3.2 Markedsføring av utenlandske UCITS i Norge
Der norske myndigheter får melding om markedsføring av utenlandske UCITS i Norge, foreslår arbeidsgruppen at meldingen kan gis på engelsk, norsk, svensk eller dansk.
Fondets vedtekter, prospekter mv. (med unntak av nøkkelinformasjon) skal etter direktivet oversettes til vertslandets språk, et språk som er godkjent av vertslandet eller et annet språk som er vanlig innen finansområdet. I tillegg til norsk foreslår ikke arbeidsgruppen å åpne for annet språk enn engelsk (som er vanlig innen finansområdet).
Arbeidsgruppen viser til at nøkkelinformasjon skal oversettes til vertslandets språk eller et språk godkjent av myndighetene i vertslandet, og at det er opp til forvaltningsselskapet å velge språk innen de nevnte rammer. Arbeidsgruppen mener det i utgangspunktet er en klar fordel at nøkkelinformasjon gis på norsk.
I fond som særlig retter seg mot profesjonelle investorer ser ikke arbeidsgruppen behov for en oversettelse av nøkkelinformasjon til norsk. Det foreslås derfor at Finanstilsynet i forskrift eller enkeltvedtak kan gjøre unntak fra språkkravene. Arbeidsgruppen mener at praksisen for å akseptere engelsk bør kunne videreføres. Engelsk aksepteres i dag for fond som har minste tegningsbeløp på 5 mill. eller der fondet bare markedsføres mot institusjonelle investorer på én-til-én basis. Arbeidsgruppen er ikke kjent med at praksisen for å akseptere dansk eller svensk (alle fond uavhengig av hvilke investorer de retter seg mot) har skapt problemer og mener at også denne praksisen bør kunne videreføres.
Det legges til grunn at gjeldende § 6-14 første ledd nr. 4 om at utenlandsk forvalter må gjøre det som er nødvendig for her i landet å kunne foreta utbetalinger til andelseierne, innløse andeler og gi den informasjon som er pålagt etter regler i hjemlandet, må videreføres. Arbeidsgruppen viser til at det følger av hjemlandets regler hvilken informasjon som skal gis andelseierne, men at måten informasjonen skal gis på vil reguleres av norske regler.
I samsvar med direktivet art. 93 (7) foreslår arbeidsgruppen at forvaltningsselskapet skal gi melding til Finanstilsynet om endringer i dokumentasjonen som er oversendt (nøkkelinformasjon, prospekt m.v.). Arbeidsgruppen legger til grunn at det vil følge av hjemlandets regelverk at oppdaterte dokumenter skal være elektronisk tilgjengelig på norsk eller engelsk, jf. språkkravene som er omtalt ovenfor. Det anses dermed ikke nødvendig eller hensiktsmessig at de konkrete endringene sendes til Finanstilsynet. Videre foreslår arbeidsgruppen at forvaltningsselskapet skal gi melding til Finanstilsynet om endringer i markedsføringen, jf. art. 93 (8).
Arbeidsgruppen anser det ikke nødvendig å lovfeste Finanstilsynets plikt til å opplyse på sine nettsider om eventuelle markedsføringsregler m.v. som anses særlig relevant for markedsføringen av UCITS etablert i annen EØS-stat. Videre viser arbeidsgruppen til at norske tilsynsmyndigheters plikter som vertsland vil, i forbindelse med notifikasjonsprosessen, være å sikre at hjemlandsmyndighetene til EØS-forvaltningsselskap gis adgang til å oversende melding om markedsføring elektronisk (og den nevnte publiseringen av markedsføringsregler på hjemmesiden). Alle meldinger og dokumenter kan i dag oversendes elektronisk til Finanstilsynet, med mindre det er behov for særskilte sikkerhetsrutiner. Særlige sikkerhetsrutiner som kryptering e.l. anses ikke relevant i forhold til de dokumenter det her er snakk om. Arbeidsgruppen mener derfor at det ikke er behov for lovbestemmelser om elektronisk mottak av meldinger fra annet EØS-land.
8.2.4 Høringsinstansenes merknader
Ingen av høringsinstansene har hatt særskilte merknader til arbeidsgruppens forslag om markedsføring av UCITS-fond.
8.2.5 Departementets vurdering
8.2.5.1 Markedsføring av norske UCITS i annen EØS-stat
Lovforslaget § 9-2 gjennomfører direktivets vilkår for at norske UCITS-fond kan markedsføres i andre EØS-land på grunnlag av en melding til Finanstilsynet uten at det kreves noen ytterligere tillatelse for markedsføring.
Bestemmelsen om markedsføring av norske fond vil både regulere norsk forvaltningsselskaps adgang til å markedsføre norsk fond i annen EØS-stat, og markedsføringsadgang i en tredje EØS-stat for et utenlandsk forvaltningsselskap som har etablert norsk fond. Et utenlandsk forvaltningsselskap sender meldingen om markedsføring til norske myndigheter, dvs. Finanstilsynet, og ikke til myndighetene i selskapets hjemland. For norske fond er det Finanstilsynet som er fondets hjemlandsmyndighet, selv om forvaltningsselskapet er godkjent i annen EØS-stat.
Departementet mener det er hensiktsmessig at krav til hvilket språk som meldingen og bekreftelsen skal utformes på, reguleres nærmere i forskrift.
Departementet mener at loven bør gi anvisning på at det gjelder krav til språk for de dokumenter som vedlegges meldingen. Oversatte dokumenter og senere oppdaterte versjoner må være elektronisk tilgjengelig slik at vertsmyndigheten har tilgang til dokumentene også etter at selve prosessen med en melding om markedsføring er gjennomført. Forvaltningsselskapet skal gi melding til vertslandsmyndigheten om endringer i dokumentene og om endringer i markedsføringen som det tidligere er gitt informasjon om i selve meldingen. Det er de samme språkkrav som gjelder både for de vedlagte dokumenter og dokumenter som skal være elektronisk tilgjengelig.
Arbeidsgruppen viser til at det ikke er behov for bestemmelser som regulerer krav til språk i de dokumenter som, foruten UCITS-bekreftelsen, skal vedlegges meldingen, idet kravene til oversettelse vil følge av vertslandets regler. Departementet viser til at direktivet legger opp til en viss valgfrihet mht. valg av språk ettersom vertslandets offisielle språk skal kunne benyttes. For andre dokumenter enn nøkkelinformasjon skal dessuten vanlig språk på finansområdet kunne benyttes. I tillegg skal vertslandets myndigheter kunne godkjenne annet språk. De alternativ som direktivet legger opp til mht. valg av språk, vil også gjelde for forvaltningsselskap for norske fond. Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om ikke å regulere språkkrav for de dokumenter som skal vedlegges meldingen, idet dette beror på vertslandets regler. Arbeidsgruppen har foreslått at dokumentene skal være på det språk som kreves i vertslandet. Departementet foreslår at bestemmelsen utformes slik at dokumentene skal være oversatt til et språk som tillates i vertslandet. Dette vil dekke et offisielt språk i vertslandet, et språk som er vanlig innenfor finansområdet og et språk som vertslandsmyndigheten har godkjent.
Etter direktivet art. 92 plikter et UCITS, i samsvar med regler i det aktuelle landet der fondet markedsføres, å gjennomføre de tiltak som er nødvendig for å kunne foreta utbetalinger til andelseierne, innløse andeler og gi den informasjon som fondet er forpliktet til. Det følger av art. 94 at fondet skal gi den informasjon til investorer i vertslandet som selskapet plikter å gi etter direktivet kapittel IX til investorer i hjemlandet. Direktivet fastsetter på hvilket språk informasjonen kan utformes. Informasjonen skal gis på den måten som følger av vertslandets regler. Departementet mener, i likhet med arbeidsgruppen, at det ikke er nødvendig å innta i lovforslaget § 9-2 en bestemmelse om at norsk forvaltningsselskap plikter å gjennomføre tiltak som nevnt. Det følger av lovens system at norske forvaltningsselskap er forpliktet til å kunne foreta utbetalinger, gjennomføre innløsninger og gi informasjon til alle andelseiere. Det forhold at utbetaling, innløsning og å gi informasjon skal skje på den måten som følger av vertslandets regler, tilsier at dette reguleres av vertslandets regler. I tillegg vises til, som også er omtalt i kapittel 10 om tilsyn m.m., at et vertsland skal ha tilsyn med nettopp det forhold om et utenlandsk UCITS følger vertslandets regler om utbetaling, innløsning og måten informasjon gis på.
Etter direktivet skal meldingen om markedsføring inneholde informasjon om hvordan markedsføringen skal skje i vertslandet og eventuelt nærmere informasjon om andelsklasser. Kommisjonsforordning (EU) nr. 584/2010 bestemmer at et UCITS skal utforme notifikasjonsmeldingen i samsvar med den modellen som er fastsatt i vedlegg I til forordningen. Modellen skisserer hvilken informasjon som skal gis i et notifikasjonsbrev, og norske forvaltningsselskap vil være forpliktet til å benytte modellen. Departementet mener på dette grunnlag at det ikke er nødvendig å presisere noe ytterligere hva som skal opplyses i meldingen annet enn at det må sendes en melding.
8.2.5.2 Markedsføring av utenlandske UCITS i Norge
Lovforslaget § 9-3 gjennomfører den forpliktelse norske myndigheter har etter direktivet til å påse at UCITS etablert i annen EØS-stat kan markedsføres i Norge på grunnlag av en notifisering fra fondets hjemlandsmyndigheter til Finanstilsynet. Etter ordlyden skal Finanstilsynet ikke kreve andre ting enn en notifisering for at et UCITS etablert i annen EØS-stat, skal kunne markedsføres i Norge. Det skal heller ikke kreves annen dokumentasjon eller informasjon i sammenheng med notifikasjonsprosessen enn det som er angitt i lovforslaget.
Bestemmelsen vil regulere markedsføring av utenlandske UCITS i Norge som forvaltes av utenlandsk forvaltningsselskap, men også et utenlandsk UCITS opprettet av et norsk forvaltningsselskap. I sistnevnte tilfelle vil Finanstilsynet motta meldingen fra det andre landets kompetente myndigheter som er fondets hjemlandsmyndighet.
Departementet slutter seg i hovedsak til forslaget fra arbeidsgruppen, men mener at det er hensiktsmessig at språkkrav reguleres nærmere i forskrift. Dette gjelder både meldingen om markedsføring, bekreftelsen fra fondets hjemlandsmyndigheter og øvrig dokumentasjon som skal vedlegges meldingen og holdes oppdatert elektronisk. Departementet mener at det ikke bør legges opp til unntak fra språkkrav ved enkeltvedtak. Det vil være både arbeidsbesparende for Finanstilsynet og klargjørende for de utenlandske fond og forvaltningsselskap at krav til språk følger direkte av forskrift.
Direktivet pålegger EØS-stat å sørge for oppdatert elektronisk informasjon om nasjonale regler på områder som ikke er regulert av direktivet, men som særlig er relevant for markedsføringen. Informasjonen skal gis på et språk som er vanlig på det internasjonale finansområdet. I Kommisjonsdirektiv 2010/42/EU er det gitt nærmere utfyllende regler om hva det skal informeres om. Informasjonen vil være relevant i forhold til de opplysninger det utenlandske UCITS-fondet skal gi i meldingen om markedsføring. Det vises til Kommisjonsforordning (EU) 584/2010 som bl.a. fastsetter bestemmelser om standard melding om markedsføring. Departementet mener det ikke er nødvendig å lovfeste norske myndigheters plikt til å gi informasjon om nasjonale regler. Det forutsettes at det vil være Finanstilsynet som utarbeider slik informasjon. Videre plikter norske myndigheter, dvs. Finanstilsynet, å akseptere at meldinger om markedsføring og dokumentasjon til denne oversendes elektronisk. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at det ikke er nødvendig å lovfeste at tilsynsmyndigheten har plikt til å ta imot meldinger om markedsføring elektronisk.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å videreføre gjeldende bestemmelse om at forvalteren av fondet gjør det som er nødvendig for her i landet å kunne foreta utbetalinger til andelseierne, innløse andeler og gi den informasjon som forvalteren skal utarbeide. Departementet mener imidlertid at det bør tilføyes en presisering om at det utenlandske fondet skal gjøre det som er nødvendig på de nevnte områder i henhold til norske regler.
Det følger av art. 94 (1) at den informasjonen som etter direktivet kapittel IX skal gis investorer i fondets hjemland, også må gis investorer i vertslandet. Dette vil si at utenlandsk UCITS må sørge for at prospekt, nøkkelinformasjon, årsrapport, halvårsrapporter og informasjon om kurser også gis norske investorer. Hvor ofte kurser skal kunngjøres, bestemmes imidlertid av regler i fondets hjemland. Etter direktivet skal informasjonen gis på den måten som følger av vertslandets regler, dvs. norske regler. Departementet forstår direktivet slik at informasjonen skal utformes etter fondets hjemlandsregler, for eksempel hva et prospekt skal inneholde. I tillegg til den direktivpålagte informasjonen vil det utenlandske fondet kunne pålegges informasjonskrav etter nasjonale regler som er relevante for markedsføringen. Slike norske regler skal det informeres om elektronisk, og som nevnt legges det til grunn at det vil være Finanstilsynet som utarbeider informasjonen.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel om at det kan fastsettes nærmere regler om informasjonsplikt for utenlandske fond. Det vil blant annet kunne være aktuelt å pålegge utenlandske verdipapirfond å gi informasjon til Finansportalen. Det vises til lovforslaget § 9-3 siste ledd.
8.3 Markedsføring av utenlandske verdipapirfond i Norge (ikke UCITS fond)
UCITS-direktivet fastsetter harmoniserte regler for en bestemt type verdipapirfond. For at et verdipapirfond skal kunne karakteriseres som et UCITS-fond, må forvaltningsselskapet følge de direktivfastsatte bestemmelsene for eksempelvis risikospredning og plassering av fondets midler. Når et fond karakteriseres som et UCITS-fond, kan dette fondet markedsføres i alle EØS-stater uten at det kreves egen godkjenning for fondet i andre land enn der det opprettes.
Verdipapirfondloven regulerer både UCITS fond og andre verdipapirfond. Verdipapirfond som ikke er UCITS-fond kalles nasjonale fond. Spesialfond er en undergruppe av nasjonale fond. Nasjonale fond kan ha andre regler om for eksempel plasseringer av fondets midler enn det et UCITS-fond har. Også i andre EØS-stater er det slike nasjonale fond som følger nasjonal rett, og kan avvike i større eller mindre grad fra et UCITS-fond. Slike utenlandske nasjonale fond kan ikke markedsføres fritt i Norge etter gjeldende rett. Innen EØS krever likevel EØS-avtalens regler om fri flyt av kapital at slike utenlandske nasjonale fond ikke diskrimineres sammenlignet med norske nasjonale fond, som kan markedsføres i Norge når fondets etablering er godkjent.
8.3.1 Gjeldende rett
Etter verdipapirfondloven § 6-13 kan utenlandske verdipapirfond markedsføres i Norge etter tillatelse fra Finanstilsynet. Bestemmelsen oppstiller videre vilkårene for slik godkjenning:
forvalteren av verdipapirfondet har oversendt slike opplysninger til tilsynsmyndigheten som departementet fastsetter i forskrift eller som tilsynsmyndigheten krever,
det er etablert tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i forvaltningsselskapets hjemland og Norge,
verdipapirfondet og forvaltningen av det er underlagt betryggende tilsyn i hjemlandet,
verdipapirfondet og forvaltningen av det oppfyller de krav som gjelder for å drive virksomheten i hjemlandet, og at disse kravene gir investorer i Norge beskyttelse minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i norsk verdipapirfond,
forvalteren av verdipapirfondet gjør det som er nødvendig for her i riket å kunne foreta utbetalinger til deltakerne, innløse andeler og gi den informasjon som foretaket skal utarbeide i henhold til reglene i hjemlandet, og at
salg i Norge av andeler i verdipapirfondet skjer gjennom forvaltningsselskap med tillatelse etter §§ 2-1, 2-12 eller 2-13, kredittinstitusjon med rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, forsikringsselskap med rett til å drive forsikringsvirksomhet i Norge eller verdipapirforetak med rett til å yte investeringstjenester i Norge.
Tilsynsmyndigheten kan sette vilkår for tillatelsen for å sikre beskyttelsen av investorer i Norge. Det kan bl.a. settes vilkår om plikt til å gi opplysninger til investorer og myndigheter og om hvordan salg av andeler i Norge skal skje. Nærmere regler om dette er gitt i forskrift 8. juli 2002 nr. 799 om markedsføring av utenlandske verdipapirfond.
8.3.2 EØS-rett
UCITS-direktivet regulerer ikke markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS-fond. Innen EØS krever likevel EØS-avtalens regler om fri flyt av kapital at slike utenlandske nasjonale fond ikke diskrimineres sammenlignet med norske nasjonale fond som kan markedsføres i Norge når fondets etablering er godkjent.
EU har vedtatt europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EF som er et nytt direktiv om regulering av forvaltere av alternative fond (AIFM-direktivet). Direktivet regulerer i utgangspunktet alle forvaltere av alternative investeringsfond (Alternative Investment Fund Managers - AIFM). «Alternative investeringsfond» er fond som ikke er regulert av UCITS-direktivet. Dette inkluderer hedgefond, private equity, eiendomsfond, varefond, infrastrukturfond og andre fond (åpne eller lukkede fond). Forvaltere av slike «alternative investeringsfond» skal som utgangspunkt ha tillatelse. For forvaltere som forvalter fond under nærmere fastsatte beløpsgrenser, vil det imidlertid kun være krav til registrering hos tilsynsmyndighetene1.
Direktivet fastslår at den som forvalter alternative investeringsfond (direkte eller ved delegasjon) over de gitte beløpsgrenser skal ha tillatelse fra offentlig myndighet. Direktivet fastsetter også regler for tilsyn. Direktivet regulerer ikke fondene som sådan. Tillatelse som AIFM gir etter direktivet rett til å markedsføre fondene også på tvers av landegrensene i EU («European Passport»). Gjennom AIFM-direktivet vil det derfor komme harmonisert regelverk for markedsføring av verdipapirfond som ikke reguleres av UCITS-direktivet.
AIFM-direktivet vil bl.a. regulere forvaltere av det som etter norsk rett kalles «nasjonale fond». Direktivet antas å være EØS-relevant, og vil trolig måtte gjennomføres i norsk rett. Fristen for implementering i EU-landene er 22. juli 2013.
8.3.3 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre verdipapirfondloven § 6-13 om markedsføring av utenlandske verdipapirfond. Arbeidsgruppen foreslår samtidig at det bes om høringsinstansenes syn på i hvilken grad reglene om markedsføring av utenlandske verdipapirfond i Norge bør endres, og dette ble spesifisert i departementets høringsbrev 30. juni 2010. Arbeidsgruppen uttaler videre følgende:
«Forståelsen av gjeldende § 6-13 har i praksis medført at utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS i svært begrenset grad kan markedsføres i Norge. Grunnen til dette er kravet om at norske investorer skal motta beskyttelse minst på linje med hva de mottar i et norsk verdipapirfond. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at dette kravet medfører at fondets organisering og drift, samt fondets investeringsmandat, skal gi samme beskyttelse som norske regler. I forhold til investeringsmandat er det lagt til grunn at fondet ikke kan ha unntak fra UCITS-reglene ut over det som følger av verdipapirfondloven for norske verdipapirfond. Dette innebærer at verdipapirfond som etter utenlandsk rett har adgang til å investere i aktiva som ikke er definert som finansielt instrument i norsk regelverk (for eksempel andeler i kommandittselskap), ikke har fått tillatelse til markedsføring. Tilsvarende gjelder for bl.a. regler om utlån av finansielle instrumenter og bruk av derivater.
Arbeidsgruppen har ikke grunnlag for sterke meninger om det markedsmessige behovet for at utenlandske verdipapirfond gis adgang til å markedsføre seg i Norge. Arbeidsgruppen antar imidlertid at et eventuelt behov for at utenlandske verdipapirfond markedsføres overfor norske kunder, i første rekke er knyttet til institusjonelle og andre profesjonelle kunder. Det kan neppe utelukkes at utenlandske fond gir en tilfredsstillende beskyttelse selv om investeringsmandatet ikke er utformet i samsvar med norsk verdipapirfondlov. Arbeidsgruppen foreslår ikke konkrete endringer i gjeldende bestemmelse som videreføres i lovutkastet § 11-4. Etter gruppens syn bør det imidlertid bes om høringsinstansenes syn på i hvilken grad reglene om markedsføring av utenlandske verdipapirfond i Norge bør endres.»
AIFM-direktivet var ikke vedtatt da arbeidsgruppen avga sin delrapport I, og arbeidsgruppen har derfor ikke kommentert forholdet til dette direktivet.
8.3.4 Høringsinstansenes merknader
Advokatforeningen, FNO, Forbrukerrådet, Norsk Kapitalforvalterforening (NKFF), Norske Finansanalytikeres forening (NFF) og Verdipapirfondenes forening (VFF) har kommet med høringsinnspill på dette punktet. Med unntak av Forbrukerrådet påpeker disse høringsinstansene at vilkåret om «beskyttelse minst på linje med den beskyttelse [investorer] har ved investering i norsk verdipapirfond» i verdipapirfondloven § 6-13 er vanskelig å praktisere.
Advokatforeningen mener at gjeldende bestemmelser om markedsføring av utenlandske fond som ikke er UCITS-fond bør endres, og kommer også med forslag til konkrete lovendringer. Advokatforeningen påpeker også at det kan være problematisk å fastslå om en konstruksjon som ligner et verdipapirfond skal karakteriseres som et utenlandsk verdipapirfond, og mener det er behov for klargjøring av innholdet i begrepet «utenlandsk verdipapirfond». Når det gjelder gjeldende rettsforhold til EØS-regler, anfører Advokatforeningen at verdipapirfondloven § 6-13 slik denne i dag praktiseres innebærer «en restriksjon på de frie kapitalbevegelser i strid med EØS-avtalen artikkel 40». I denne forbindelse uttaler Advokatforeningen følgende:
«Det underliggende problemet med dagens regulering er således ikke at man søker å ivareta investorbeskyttelse, men at man bruker reguleringen av norske fond som målestokk for å ivareta dette hensynet. Det er denne sammenligningstesten som er særlig problematisk i forhold til EØS-reglene, og som i tillegg kan gi utilsiktede utslag i praksis».
Advokatforeningen påpeker at reglene for spesialfond ytterligere kan tydeliggjøre svakhetene ved gjeldende regulering og kravet til «tilsvarende beskyttelse». Det sentrale mener Advokatforeningen bør være om et utenlandsk fond gir «betryggende beskyttelse». Dette vil gi en mer fleksibel regel, og Advokatforeningen mener også at forholdet til EØS-forpliktelser er «mindre utfordrende» ved en slik løsning.
FNO påpeker at det er «uheldig at kravet [til beskyttelse] i praksis er basert på en subjektiv vurdering fra Finanstilsynet». FNO foreslår ulike løsninger som foreningen mener vil avhjelpe problemet; enten å fjerne vilkåret om «tilsvarende beskyttelse» samtidig som resten av vilkårene i bestemmelsen opprettholdes eller at myndighetene gir noen minimumskriterier som må være oppfylt. FNO mener også en kan skille på utenlandske fond fra andre EØS-stater og fond fra utenfor EØS-området.
Også Verdipapirfondenes forening mener dagens bestemmelse bør endres, og mener at kravet til «beskyttelse minst på linje med den beskyttelse [investorer] har ved investering i norsk verdipapirfond» i verdipapirfondloven § 6-13 bør begrenses til å gjelde fondets organisering og drift.
Utgangspunktet, slik Norsk Kapitalforvalterfornening (NKFF) ser det, bør være at fond som er etablert, forvaltet og underlagt tilsyn i en annen EØS-stat automatisk skal kunne markedsføres inn i Norge på samme måte som det som gjelder for UCITS-fond, eventuelt at det skal kreves fremlagt en del dokumentasjon om fondet som bekreftes av norsk advokat. En løsning som beskrevet mener NKFF at vil skape forutberegnelighet og lette arbeidsbyrden for Finanstilsynet.
Norske Finansanalytikeres Forening mener det er et behov for å definere nærmere hva som ligger i begrepet «markedsføring», og mener det er uheldig om dette inkluderer det å anbefale utenlandske fond som ikke er UCITS fond.
Forbrukerrådet påpeker at det er viktig at markedsføringen av fond er «åpen og oppriktig, og at det reelt sett føres tilsyn med markedsføringen». Videre påpekes det at det i Norge er Forbrukerombudet som skal ivareta tilsynet og definere reglene for markedsføring.
8.3.5 Departementets vurdering
Et av formålene med UCITS direktivet er å legge til rette for at fond kan markedsføres på tvers av landegrensene i EØS. For å legge til rette for slik markedsføring har UCITS-direktivet bestemmelser om forvaltningsselskapet og om plassering av verdipapirfondets midler slik at et UCITS-fond alltid vil tilfredsstille visse krav. Spørsmålet her er hvilke regler som skal gjelde for markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS-fond.
For det første må det tas stilling til hvorvidt man står overfor et utenlandsk «verdipapirfond». Det er kun produkter som kan kategoriseres som «verdipapirfond» som må følge reglene i verdipapirfondloven for markedsføring. Advokatforeningen påpeker i sin høringsuttalelse at det er ønskelig at det gis nærmere veiledning knyttet til hvilke kriterier som avgjør om en konstruksjon kan karakteriseres som et verdipapirfond. Hvorvidt en konstruksjon kan betegnes som et verdipapirfond vil avhenge av en konkret vurdering i den enkelte sak der kriterier som hvorvidt det er innløsningsadgang, typen investeringsmandat, investors ansvar utover innskutt kapital og hvorvidt fondet er underlagt tilsyn i hjemstaten, vil være momenter i vurderingen.
Arbeidsgruppen foreslo ikke konkrete endringer i gjeldende rett, og forslag til endret lovtekst har således ikke vært på høring. Arbeidsgruppen mente at man burde be om høringsinstansenes syn på i hvilken grad reglene om markedsføring av utenlandske verdipapirfond i Norge bør endres, og dette ble gjort. Flere høringsinstanser har påpekt at verdipapirfondloven § 6-13, og særlig kravet som stilles til at investorene har beskyttelse «minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i norsk verdipapirfond» for tillatelse til markedsføring av utenlandske verdipapirfond, er vanskelig å vurdere i praksis.
Gjeldende bestemmelse kom inn i verdipapirfondloven ved lov 15. juni 2001 nr. 48 og trådte i kraft 8. juli 2002. I Ot.prp. nr. 98 (2000-2001) uttales følgende om bestemmelsen i punkt 6.4:
«Departementet mener at markedsføring av utenlandske verdipapirfond som ikke er UCITS-fond, bør reguleres på samme måte enten fondet er etablert i eller utenfor en EØS-stat. Departementet legger vekt på hensynet til å beskytte investorer i Norge. Departementet anser at dette gjør det rimelig å kreve at slike fond skal ha tillatelse fra Kredittilsynet for å kunne markedsføres i Norge.»
Det sentrale, etter departementets vurdering, er at investorene er beskyttet ved investering i et utenlandsk verdipapirfond. Så lenge et produkt markedsføres under navnet verdipapirfond bør investorer, og da særlig forbrukere, kunne forvente et produkt med et visst nivå av beskyttelse. Beskyttelsen investorene gis i det utenlandske fondet bør være på nivå med den beskyttelse et norsk nasjonalt fond gir. De unntak som er tillatt for norske nasjonale fond brukes etter dagens bestemmelse som en målestokk for hvilke unntak et utenlandsk fond kan ha fra UCITS-regler for å kunne markedsføres som et verdipapirfond i Norge. Departementet mener at gjeldende lovtekst gir rom for slike vurderinger, og etter departementets oppfatning er det slik bestemmelsen praktiseres av Finanstilsynet i dag. Dersom et utenlandsk fond som ikke er UCITS gir investorene beskyttelse minst på linje med det som gis investorene i et norsk spesialfond, vil dette utenlandske fondet kunne selges på linje med et norsk spesialfond. Det følger av § 7-7 at det skal gå klart frem at det er snakk om et utenlandsk spesialfond. De begrensningene som gjelder for å tilby spesialfond, jf. lovforslaget kapittel 7, gjelder tilsvarende for utenlandske spesialfond.
Departementet viser videre til at AIFM-direktivet (direktiv 2011/61/EF), som nevnt i punkt 8.3.2, vil regulere forvaltningen av fond som ikke er UCITS-fond. Tillatelse som AIFM gir etter direktivet rett til å markedsføre fondene også på tvers av landegrensene i EU («European Passport»). For forvaltere av nasjonale fond fra andre EØS-stater vil trolig AIFM-direktivet løse enkelte av de praktiske problemene godkjenning av markedsføring av utenlandske fond har vist seg å innebære. Departementet mener at også dette kan tale mot å gjøre endringer i gjeldende rett nå.
Ut fra dette foreslår departementet ingen endringer i verdipapirfondloven § 6-13. Bestemmelsen foreslås videreført i § 9-4.