9 Oppfølging av langtidsplanen

9.1 Koordinering og handlingsrom

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2015–2024 er regjeringens viktigste verktøy for å sikre en god koordinering og gjennomføring av politikken for forskning og høyere utdanning. Langtidsplanen er også en viktig del av regjeringens helhetlige kvalitetsløft for utdanning og forskning som også omfatter arbeidet med å se nærmere på strukturen og finansieringssystemet i universitets- og høyskolesektoren.

Sektorprinsippet i forskningspolitikken blir videreført. Sektorprinsippet innebærer at hvert departement har ansvar for både politikkutforming og langsiktig kunnskapsutvikling på sine områder. De sektorpolitiske målene er satt for å løse viktige samfunnsutfordringer. Forskningen og utdanningen er et viktig bidrag til dette. Langtidsplanen har således både et forskningspolitisk og et sektorpolitisk utgangspunkt.

Forskning og høyere utdanning berører de fleste politikkområder og involverer næringslivet, offentlig sektor, universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, kunnskapsmiljøer og helseforetak. Norge er også en del av den globale kunnskapsutviklingen og deltar i utstrakt internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning med land i hele verden. Norge er godt integrert i det europeiske samarbeidet om forskning og høyere utdanning. Dette stiller store krav til koordinering og samarbeid, både på politisk nivå og mellom institusjoner og aktører, også med tanke på å sørge for god sammenheng mellom nasjonale og internasjonale satsinger.

Bedre koordinering er imidlertid ikke ensbetydende med tettest mulig koordinering. Forskningens uforutsigbare natur innebærer at et tett koordinert forskningssystem kan bli for lite omstillingsdyktig og at viktige signaler om endringsbehov ikke blir fanget opp. Derfor er det viktig at fagmiljøene har handlingsrom til selv å kunne opptre som strategiske aktører.

9.2 Samarbeidsarenaer for koordinering og gjennomføringskraft

I oppfølgingen av langtidsplanen må det være gode koblinger mellom institusjonene som tilbyr høyere utdanning, forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig forvaltning. Kunnskapsdepartementet mottok i forbindelse med arbeidet med planen om lag 150 innspill høsten 2013. Innspillene har hatt stor betydning for regjeringens valg av prioriteringer og mål. Vurderingene fra aktører i sektoren av behov for kunnskap, kompetanse og kapasitet er svært verdifulle, både i et langsiktig perspektiv og når langtidsplanen skal følges opp med ytterligere tiltak og satsinger. Gode samarbeidsarenaer for disse aktørene er viktig for å gjøre langsiktige vurderinger av behov for kunnskap og kompetanse innenfor de seks langsiktige prioriteringene. Slike vurderinger tar i dag utgangspunkt i informasjon fra fremskrivninger av kompetansebehov, nasjonale tilstandsvurderinger og internasjonale evalueringer og rapporter.

Kunnskapsdepartementet har ansvar for koordinering av politikken for forskning og høyere utdanning. Langtidsplanen vil legge grunnlaget for en mer helhetlig koordinering av offentlig innsats til forskning og høyere utdanning. Gjennomføringen av planen vil skje i samarbeid med de aktørene som forvalter de offentlige ordningene for høyere utdanning, forskning, innovasjon og næringsutvikling, som for eksempel Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Selskapet for industrivekst (SIVA). Forskningsrådet vil ha en sentral rolle i dette arbeidet.

Regjeringen har etablert årlige toppmøter med forsknings- og høyere utdanningsmiljøene om utfordringer og prioriteringer i forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Disse toppmøtene vil bli benyttet i oppfølgingen av langtidsplanen.

Langtidsplanen er et nytt verktøy for koordinering og styring av politikken for forskning og høyere utdanning. I oppfølgingen av planen er det derfor nødvendig å vurdere både hvordan dette nye verktøyet fungerer og om målene i planen blir nådd.

Langtidsplanen sikter mot resultater og effekter som det tar lang tid å realisere. Mens resultater kan måles i form av indikatorer som mengde, kvalitet og relevans i utført forsking, er samfunnsmessige effekter avhengige av en rekke forhold i tillegg til forskning og høyere utdanning. Forskning og høyere utdanning kan bidra til omstillingen til lavutslippssamfunnet, men det er også nødvendig med andre tilpasninger og endringer, for eksempel i lovverket for bygging av nye bygg. Derfor kan vi ikke uten videre observere effekter av forskning og utdanning på kort sikt. Det er nødvendig med analyser som bruker gode og relevante indikatorer og eksplisitte og operasjonaliserbare mål. Slik det er med mange samfunnsfenomener, kan ikke målene i langtidsplanen uten videre gjøres om til kvantifiserbare indikatorer. Vurderinger av resultatene må derfor kombinere kvantitative og kvalitative analyser.

Noen resultater er det imidlertid mulig å følge med fra et tidlig tidspunkt. For eksempel vil det sannsynligvis være mulig å se om utviklingen går i ønsket retning. En måte å observere dette på, er å følge med på om den økte innsatsen som følge av langtidsplanen utløser økt aktivitet i forskningsinstitusjoner, høyere utdanning og i næringslivet. Dette kan si noe om hvorvidt langtidsplanen har hatt en effekt på mobilisering av aktivitet, og hvorvidt ressursene vris mot målene og prioriteringene i langtidsplanen.

9.3 Kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet

Regjeringen har i arbeidet med langtidsplanen, dratt nytte av kunnskap fra flere kilder, inkludert nasjonale og departementsvise strategier og rapporter, innspill fra akademia og samfunns-, nærings- og arbeidslivet, og særskilt rådføring med Norges forskningsråd.

Det er fortsatt behov for et bedre kunnskapsgrunnlag for politikken for forskning og høyere utdanning. Dette er en internasjonal utfordring, og ikke noe som er særskilt for Norge. Det må jobbes videre med å utvikle forståelsen av hvordan systemet for høyere utdanning, forskning og innovasjon fungerer. Dette arbeidet kan ses i sammenheng med tilsvarende arbeid internasjonalt, for eksempel i OECD og gjennom Horisont 2020.

Et bedre kunnskapsgrunnlag bør inkludere analyser av samarbeidet mellom næringslivet, fagmiljøene og offentlig sektor, og analyser av styringssystemer i politikken for forskning og høyere utdanning. Dette er særlig relevant i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om strukturen i universitets- og høyskolesektoren. Et annet relevant tema er en gjennomgang av forholdet mellom nasjonale og internasjonale virkemidler for forskning og høyere utdanning, og i hvilken grad det er en god sammenheng og arbeidsdeling mellom virkemidlene.

Videre er det behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om den næringsrettede forskningspolitikken, og om hvordan forskning og høyere utdanning kan bli mer relevant for næringslivet. Regjeringen vil i tråd med Sundvolden-erklæringen gjennomgå virkemiddelapparatet for innovasjon og videreutvikle virkemidlene med høyest innovasjonseffekt. Det er igangsatt en bredt anlagt kartlegging av alle næringspolitiske virkemidler med offentlig finansiering der målsettingen er innovasjon og verdiskaping, enten direkte eller indirekte. I forbindelse med kartleggingen vil det også være aktuelt å gjennomføre en porteføljeevaluering av Forskningsrådets næringspolitiske virkemidler med særlig fokus på forholdet mellom åpne konkurransearenaer og tematiske satsinger.