9 Administrative og økonomiske konsekvenser

9.1 Administrative konsekvenser

9.1.1 Saksbehandlingstiden

I utvalgets mandat er spørsmålet om konsekvenser for saksbehandlingstiden (for barnevernsaken: utvalgets forståelse) ved etablering av en kommisjonsbehandling av sakkyndige rapporter spesielt nevnt. Utvalget forstår dette slik at departementet er opptatt av at en kommisjonsbehandling av rapporter ikke i vesentlig grad bør forlenge saksbehandlingstiden.

I mange tilfeller vil det være motstridende hensyn når det gjelder saksbehandlingstiden i barnevernsaker. I de fleste saker vil barnet og barnets utvikling ha best av en rask, endelig avklaring med igangsetting av stabile og langsiktige tiltak for barnet. På den andre siden krever en beslutning som skal sikre barnets beste at saksforholdet er faglig godt utredet og presentert for beslutningstaker. Det vil si at det blir gitt tilstrekkelig tid til en grundig utredning. Utvalget er enig i at tidsaspektet er sentralt ved etablering av en obligatorisk kommisjonsvurdering. Spørsmålet er derfor hvordan en kan få til en rask og smidig, men samtidig tilstrekkelig grundig kommisjonsvurdering som ikke forsinker saksbehandlingen slik at de negative konsekvensene blir større enn gevinsten. Utvalget har derfor drøftet dette spørsmålet nøye og har lagt inn føringer i sitt forslag slik at eventuell tidsforsinkelse minimeres. Dette gjelder både for barneverntjenestens utredningstid og i hvert ledd hvor saken skal behandles videre, om den fremmes for fylkesnemnd og ved rettslig overprøving for domstol.

Å engasjere sakkyndige til utredningsoppdrag vil i sin alminnelighet kreve tid til: forarbeid, avtale og kontraktinngåelse om oppdraget, gjennomføring av det sakkyndige arbeidet, og gjennomgang og saksforberedelse ut fra den informasjon og de vurderingene som ligger i den sakkyndige rapporten. I tillegg kommer alle andre faktorer, den aktuelle saksbelastingen i barneverntjenesten, advokattilgang, berammingsmulighetene i nemnd og domstol med mer.

Generelt vil det derfor være mange faktorer som påvirker saksbehandlingstiden på alle nivåer, og det kan ikke utelukkes at en obligatorisk kommisjonsbehandling av sakkyndige rapporter i noen saker også vil bli en slik faktor. Utvalget mener imidlertid at tiden som brukes på kommisjonsbehandling ikke vil komme til som en faktor som kan summeres på toppen av de andre tidskrevende faktorene, og at den derved heller ikke generelt vil forlenge saksbehandlingstiden.

I henhold til barnevernlovens § 6-9 skal en undersøkelse etter § 4-3 gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. For en omfattende barnevernutredning er tre måneder en kort frist. Allerede etter dagens ordning viser det seg ofte å være vanskelig for barnevernet å holde denne fristen når det engasjeres sakkyndig, bl.a. fordi det er vanskelig å få engasjert en sakkyndig som kan påbegynne sin utredning raskt.

En saksbehandlingstid på maksimalt to uker i Barnesakkyndig kommisjon etter at rapporten er avgitt, vil etter utvalgets vurdering normalt ikke føre til forsinkelse av avgjørelsen i saken. Utvalget forutsetter at rapporten skal kunne brukes til saksforberedende arbeid før eventuell vurdering fra kommisjonen foreligger.

I saker hvor rapporten brukes som grunnlag for å foreslå tvangsvedtak, mener utvalget at det uansett vil bli brukt minst to uker fra en sakkyndig rapport foreligger, til saken blir behandlet i fylkesnemnd. Det vil først og fremst være i saker hvor kommisjonen foreslår at den sakkyndige foretar tilleggsutredning eller presiseringer, at det er grunn til å anta at utredningsfristen kan bli overskredet. Da vil det i tilfelle foreligge saklig grunnlag for å bruke mer tid.

Utvalget vil imidlertid presisere at kommisjonen kun skal gi en kvalitetsvurdering av rapporten med påpeking av eventuelle mangler. Det vil alltid være opp til barneverntjenesten, fylkesnemnd og domstol å vurdere hvordan de vil forholde seg til kommisjonens kritikk, og eventuelle forslag til utdyping som kommisjonen måtte foreslå.

Det er også å anta at kommisjonen i de langt fleste saker ikke vil ha vesentlige innvendinger mot rapporten slik den foreligger. Utvalget viser her til erfaringene fra Rettspsykiatrisk gruppe ved Den rettsmedisinske kommisjon hvor kommisjonen i 70 prosent av sakene ikke har merknader, likeledes til erfaringene fra Fagetisk råd i Norsk Psykologforening. Jf kapittel 5.2.4.

Utvalget mener at det ikke er behov for endringer i tremånedersfristen i barnevernlovens § 6-9 ved innføring av en kommisjonsvurdering av sakkyndige rapporter. I utvalgets forslag gis det klarere rammer for hvilket grunnlag som skal være til stede og hvilke og rutiner som skal følges ved engasjement av sakkyndige. Etter hvert må det antas å kunne bli større tilgang på kompetente sakkyndige. Da kan det forventes at saksbehandlingstiden i mange saker blir mer effektiv, hvilket innebærer at de sakkyndige også kan bli gitt kortere frister for sitt arbeid.

Det er utvalgets forventning at en tydeligere regulering av sakkyndigrollen også skal føre til at bruken av sakkyndige skal begrenses til de tilfeller hvor det saklig sett er nødvendig.

Om det skulle bli behov for ytterligere utredning etter Barnesakkyndig kommisjons vurdering av rapporten, mener utvalget at lovens adgang til å utvide fristen til seks måneder gir tilstrekkelige rammer. Et krav fra kommisjonen om at den sakkyndige bør utrede og svare på tilleggsspørsmål vil innebære «særlige forhold» i lovens forstand. Saksbehandlingstiden må imidlertid fortløpende vurderes helhetlig av barneverntjenesten i forhold til hva som er barnets beste: en forlengelse av utredningen, eller en beslutning ut fra det informasjonsgrunnlaget som foreligger. Loven gir også anledning til midlertidige beslutninger i akutte situasjoner. I praksis vil det derfor være rom for å finne en balanse mellom behovet for raske avgjørelser og behovet for tilstrekkelig tid til utredning når langtrekkende beslutninger om barnets liv skal gjøres.

Det foreligger ikke konkrete frister for fylkesnemndas og rettens behandlingstid for barnevernsaker. Den generelle regelen er at sakene skal behandles raskt og gis prioritet i retten.

Ved rettslig overprøving for tingretten vil det kunne være spørsmål om å få gjort ytterligere eller alternative sakkyndige utredninger. Sakkyndige som er brukt på forvaltingsnivået vil ofte også bli benyttet for retten. I slike tilfeller vil det allerede foreligge en kommisjonsvurdering. Da er det ikke aktuelt med ny vurdering. Ved oppnevning av nye sakkyndige vil rettens saksforberedelse løpe parallelt med kommisjonsvurderingen. Med de frister som praktiseres for berammelse av hovedforhandlinger er det ikke grunn til å tro at en kommisjonsvurdering generelt vil forlenge saksbehandlingstiden for tingretten. Det samme gjelder for behandlingen ved lagmannsrett og Høyesterett.

9.1.2 Saksbehandlingsrutiner ved Barne­sakkyndig kommisjon

Den ovenstående diskusjonen av tidsaspektet forutsetter at saksbehandlingstiden for Barnesakkyndig kommisjon kan holdes til maksimalt to uker, inklusive forsendelsestid. Skal det kunne skje, vil det være nødvendig med et sekretariat som på daglig basis og uten opphold kan ta imot, ekspedere og sammenfatte kommisjonsmedlemmenes vurderinger. Kommisjonsmedlemmene vil da ha ca en uke på sin vurdering av rapporten de har fått tilsendt. Det forutsetter igjen at kommisjonens ledelse og sekretariat har tilgang på et tilstrekkelig antall kommisjonsmedlemmer.

Av NOU 2001:12 framgår at saksbehandlingstiden ved Rettspsykiatrisk gruppe vanligvis er 4- 6 uker og at postgangen er det element som tar lengst tid. Utvalget forutsetter at man med dagens muligheter for elektronisk kommunikasjon kan se bort fra slik tidsbruk ved oversendelse av rapporter fra sekretariat til kommisjonsmedlemmer. En behandlingstid på 14 dager må dermed anses realistisk.

9.2 Økonomiske konsekvenser

I mandatet er utvalget bedt om å utrede spørsmålet om økonomiske konsekvenser av forslaget.

Utvalget mener at kommisjonen kan organiseres etter mønster av Den rettsmedisinske kommisjon, Rettspsykiatrisk gruppe. Etter en slik modell kan utgiftene deles i to grupper: utgifter som er faste, og utgifter som er knyttet til den enkelte sak.

9.2.1 Faste utgifter

Noen utgifter vil være faste, uten hensyn til hvor mange saker kommisjonen behandler. Slike er for eksempel utgiftene til sekretariat, dvs husleie, lønn og øvrige driftsutgifter som blant annet utgifter til faglig oppfølging og konsensusarbeid for medlemmene.

I følge opplysninger utvalget har fått fra Rettspsykiatrisk gruppe, framkommer ikke budsjettet for denne gruppen i statsbudsjettet. Sekretariatsoppgavene er delt for hele Den rettsmedisinske kommisjon, til sammen 3,6 stillinger. Kommisjonen behandlet i 2005 omtrent 7000 saker, derav 500 i Rettspsykiatrisk gruppe.

Utvalget anslår behovet for sekretærfunksjoner til å være i overkant av ett årsverk. I tillegg kommer kommisjonens leder/nestleder med 0,5 årsverk.

Utvalget har ikke foretatt en nærmere kalkulasjon av samlede faste kostnader.

9.2.2 Utgifter knyttet til den enkelte sak

Utvalget har fått opplyst at den normale ressursbruken per sakkyndigrapport i Den rettsmedisinske kommisjon, Rettspsykiatrisk gruppe er en time pr leser. I særlige tilfeller kan det være behov for mer tid. Med tre lesere per rapport blir følgelig det vanlige timetallet tre timer. Timesatsen som utvalgsmedlemmene honoreres etter, er for tiden kr 680,-. Lederen honoreres med kr 780,- per time. Dette gir en vanlig stykkpris på kr 2.140,-. I følge lederen for Rettspsykiatrisk gruppe er antallet rapporter som krever mer arbeid enn en time lavt, antakelig under 10 prosent.

Utvalget antar at en gjennomgang av en sakkyndigerklæring i barnevernsaker vil kreve lengre tid enn i rettspsykiatrien, hvor gjennomsnittet er en time pr. rapport. Sakkyndigerklæringene i barnevernsaker antas å være langt mer omfattende både når det gjelder problemstillinger og antall sider. Utvalget vil derfor anslå timeforbruket til tre timer pr. leser. I tillegg kommer lederens arbeid.

Utvalget legger til grunn at medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon honoreres etter samme satser som for Rettspsykiatrisk gruppe. De variable kostnadene per sak for Barnesakkyndig kommisjon vil dermed bli nærmere kr 4.100,- inkludert lederens sammendrag.

9.2.3 Hvem skal betale for kommisjons­behandlingen?

Utvalget foreslår at en velger samme modell som for Den rettsmedisinske kommisjon hvor Staten dekker utgiftene til kontroll av sakkyndige rapporter.

Utvalget vil gi uttrykk for at en slik bruk av ressurser på et så viktig område som ivaretakelse av utsatte barns oppvekstvilkår må anses fullt forsvarlig. Det er snarere et paradoks at det har gått så lang tid før en slik kommisjonsordning for vurdering av sentrale faglige uttalelser på barnevernsområdet er foreslått etablert, når det innen rettspsykiatrien og strafferettspleien har vært en rettssikkerhetsmessig selvfølgelighet med slik ordning i over 100 år.

Det er også utvalgets oppfatning at en kommisjonsordning på sikt vil medføre et høyere faglig nivå, både innen sakkyndigarbeidet og innen barneverntjenesten. En slik utvikling må antas å være ressursbesparende i et lengre perspektiv.