7 Utvalgets forslag til kvalitetssikringstiltak
7.1 Barnesakkyndig kommisjon
Utvalget har som tidligere argumentert for, funnet at det er behov for å opprette et organ for kvalitetsvurdering av sakkyndige rapporter, slik mandatet ber om blir vurdert. Utvalget har valgt navnet Barnesakkyndig kommisjon for instansen som foreslås opprettet. For at en slikt organ skal kunne fungere, er det nødvendig at rollen som sakkyndig defineres tydeligere og hjemles i lov og forskrift. Utvalget har drøftet hvor omfattende et kontrollorgan bør være for å kunne gjennomføre en forsvarlig håndtering av oppgaven. En har da sett for seg flere alternativer.
7.1.1 En mindre omfattende modell
Det første alternativet er en mindre omfattende, men sentralt organisert modell. Etter denne består kommisjonen av en leder og et antall fagpersoner som alle har kompetanse til å vurdere sakkyndige rapporter i forhold til fastsatte faglige kriterier. Kommisjonen kunne administreres av et sekretariat som ikke selv har fagkyndig kompetanse. Etter en slik modell kunne kontrollrutinen bestå i at den sakkyndige, eller oppdragsgiveren pålegges å sende en kopi av rapporten til kommisjonens sekretariat. Straks sekretariatet mottar en rapport, distribueres rapporten til et medlem av kommisjonen. Etter en kort behandlingstid returnerer kommisjonsmedlemmet rapporten direkte til den sakkyndige og dennes oppdragsgiver med sin påtegning, eventuelt med kritisk anmerkning. Kommisjonsmedlemmet kan eventuelt ved usikkerhet sende rapporten videre til et annet kommisjonsmedlem. Kopi av påtegning sendes til sekretariatet. Antallet medlemmer i kommisjon må tilpasses det til enhver tid estimerte behov. Kommisjonens leder har, i tillegg til selv å kontrollere en del av rapportene som vanlig kommisjonsmedlem, i oppgave å arrangere faglige samlinger for kommisjonen et par ganger per år i samarbeid med sekretariatet. Sekretariatet fører statistikk og oversikt over kommisjonens virksomhet. Arbeid for kommisjonen kan honoreres som prosentvis stilling, stykkpris per rapport eller etter timeliste.
Fordelen med en slik lite omfattende modell er først og fremst at den minimerer ressursbruken, faglig og økonomisk. Den binder opp få fagpersoner, og tapper dermed ikke kompetanse som ellers kunne vært brukt til å foreta sakkyndig utredninger. Kommisjonens saksbehandling er lite byråkratisk og tar liten tid. Dermed vil den i liten grad bidra til å forsinke saksbehandlingstiden i forvaltningen og domstolen. Ulempen med denne modellen er at den gir lite omfattende faglig kontroll. Utvalget anser at gjennomlesing av bare ett kommisjonsmedlem ikke er en tilstrekkelig «tung» kvalitetssikring av rapportene. Det vil være lettere både for den sakkyndige og partene å avvise en slik kommisjonsbehandling som bare en formalitet. Utvalget har derfor kommet til at en slik begrenset modell ikke vil ivareta intensjonene med et kontrollorgan.
7.1.2 En desentralisert modell
Utvalget har også vurdert en desentralisert modell som alternativ. En mulighet er å etablere avdelinger av barnesakkyndig kommisjon ved hvert fylkesmannsembete, eller hver region av Barne- ungdoms- og familieetaten. Denne kunne være aktuell hvis en valgte en lite omfattende kontrollmodell. Deling av kommisjonen på fylker eller landsdelsregioner vil ikke nødvendigvis ha innvirkning på hvor omfattende kontrollrutiner en legger opp til. Kommisjonene kunne bygges opp slik at de fulgte det samme regelverk og rutiner, men var dimensjonert etter behovet i landsdelen.
Utvalget ser at en desentralisering kunne ha noe for seg hvis motivet var å sikre nærhet til brukerne; for eksempel dersom kommisjonen skulle ha en mer generell opplærende og veiledende funksjon overfor de sakkyndige. Som det fremkommer av utvalgets forslag legges det ikke opp til at det skal være kontakt mellom den sakkyndige og kommisjonsmedlemmene som kontrollerer rapporten. Grunnen er at en ønsker å unngå at det også her kan oppstå dobbeltroller. I denne sammenheng er det tvert imot ønskelig at det ikke er tette relasjonelle bånd mellom de som kontrollerer og de som blir kontrollert. Det vil derfor være en fordel at det er både geografisk og annen relasjonell avstand mellom kommisjonsmedlemmene og den aktuelle sakkyndige. Tilbakemeldingen til oppdragsiver og den sakkyndige skal kun skje skriftlig.
Det anses altså som en fordel at Barnesakkyndig kommisjon blir en landsdekkende kommisjon. Dette vil også gi kommisjonen et tilstrekkelig antall saker til at en får erfaring med arbeidet. En sentral kommisjon vil også i større grad kunne gi alle en tilnærmet lik behandling ved at det ikke får utvikle seg forskjellige kulturer ved forskjellige kommisjoner. En kommisjon, framfor flere, må dessuten ansees å være kostnadsbesparende.
7.1.3 En mer omfattende, sentral modell for kontroll
Utvalget har kommet fram til en modell som er nokså lik modellen som benyttes av Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske kommisjon. Utvalget har i utarbeidelsen av sitt forslag gjort nytte av erfaringene fra arbeidet til denne kommisjonen i den tiden den har fungert. Utvalget mener at denne modellen kan tilpasses vurdering av barnesakkyndige rapporter, samt at det er av verdi å ha noenlunde liknende systemer for kvalitetssikring på sammenlignbare beslutningsområder.
7.2 Beskrivelse av utvalgets forslag til Barnesakkyndig kommisjon
7.2.1 Kontrollrutinen
Utvalget foreslår at sakkyndige engasjert og oppnevnt på alle saksbehandlingsnivå skal ha plikt til å utarbeide sine rapporter i to eksemplarer, hvorav den ene sendes til Barnesakkyndig kommisjon samtidig med at rapporten sendes oppdragsgiver. Straks rapporten blir mottatt behandles den av kommisjonens leder, som selv er en kvalifisert fagperson på området. Denne gjør seg kjent med rapporten slik at den kan fordeles til to kommisjonsmedlemmer som har relevant kompetanse i forhold til problemstillinger som berøres i den aktuelle rapporten. Geografisk fordeling kan også være et moment.
Etter at de to kommisjonsmedlemmene har mottatt den sakkyndiges rapport skal de sette seg grundig inn i den. De skal vurdere rapportens kvalitet i forhold til gitte Retningslinjer for sakkyndig arbeid , utarbeide sin påtegning til rapporten og returnere den til sekretariatet.
Som normalordning skal rapporten vurderes av to kommisjonsmedlemmer og påtegnes avsluttende av kommisjonens leder. Utvalget mener dette er tilstrekkelig i tilfeller der de to kommisjonsmedlemmene uavhengig av hverandre er enige, og/eller det ikke er vesentlige anmerkninger til rapportens kvalitet. I tilfeller der de to kommisjonsmedlemmene har ulik oppfatning, eller kvalitetsvurderingen av andre grunner er komplisert, skal kommisjonsbehandlingen suppleres av kommisjonens leder.
Fra sekretariatet sendes rapporten med påtegninger direkte til den som er oppdragsgiver og en kopi av påtegningene sendes til den sakkyndige som har utarbeidet rapporten.
Utvalget foreslår at den sakkyndiges rapport ikke legges til grunn for vedtak eller avgjørelse i barneverntjenesten, fylkesnemnd og retten før den er vurdert av Barnesakkyndig kommisjon. Unntak gjøres for vedtak i akuttsituasjoner. Utvalget har vurdert om de aktuelle lovbestemmelser bør utformes på samme måte som straffeprosessloven §§ 147 og 148, som gjelder innsending av skriftlige erklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon. I straffeprosessloven settes det ikke vilkår om at rapporten skal være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for avgjørelse. Utvalget har likevel valgt å presisere i forslag til lovtekst at vurderingen fra Barnesakkyndig kommisjon skal foreligge før den sakkyndiges rapport legges til grunn for vedtak og rettslig avgjørelse, for å understreke viktigheten av kommisjonens kvalitetssikring.
7.2.2 Kommisjonens sammensetning
Barnesakkyndig kommisjon foreslås sammensatt av personer med høy faglig kompetanse, herunder erfaring fra sakkyndig utredning i barnevernsaker. Som nevnt i pkt 4.2 reiser mange barnevernutredninger problemstillinger som krever spesialkompetanse hos den som utreder. Derfor bør også kommisjonen ha en bred sammensetning med hensyn til medlemmenes kompetanse og bakgrunn. Oppnevningsordningen bør være fleksibel slik at tallet på kommisjonsmedlemmer hele tiden kan tilpasses behovet.
Forslaget til saksbehandling forutsetter at kommisjonens leder, eller en annen med tilsvarende faglig kompetanse, for eksempel en nestleder er tilgjengelig på daglig basis. Det er nødvendig at alle rapporter raskt kan gjennomgås og fordeles ut fra hvilke faglige problemstillinger den aktuelle saken reiser.
7.2.3 Saksbehandlingstid
Utvalget har anslått at kommisjonsmedlemmene i de fleste tilfeller vil bruke omtrent tre timer på å gjennomgå hver rapport. I særlige tilfeller, spesielt der påtegningen krever omfattende begrunnelse, kan gjennomgangen ta lengre tid. Dette er noe lengre tid til gjennomlesing per rapport enn det som brukes i Rettspsykiatrisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon, hvor gjennomsnittet er en time. Utvalget antar at det er nødvendig å bruke noe mer tid på barnevernrapportene da de gjennomsnittlig er noe lengre, og det til dels er mer kompliserte forhold som vurderes.
Saksbehandlingstiden i kommisjonens sekretariat, før videresending til kommisjonsmedlemmene, kan være en - to dager. Hos kommisjonsmedlemmene bør ikke behandlingstiden overskride fire - fem virkedager. En ser videre for seg at sekretariatet vil ha behov for en – to virkedager på å behandle saken i siste runde før den sendes ut.
Den samlede saksbehandlingstiden i Barnesakkyndig kommisjon vil etter dette forslaget bli seks – ni virkedager. I tillegg kommer tid til postgang. Modellen forutsetter at rapporten skal sendes ut i tre flere ledd enn den ville vært sendt ut uten kommisjonsbehandling. Imidlertid bør en allerede ved opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjon legge til rette for forsvarlig elektronisk forsendelse og behandling av rapportene slik at tid for forsendelse minimeres. Med elektronisk oversendelse kan saksbehandlingstiden reduseres vesentlig.
7.2.4 Sekretariatets øvrige oppgaver
Det forutsettes at kommisjonens leder, og sekretariatet for øvrig, har i oppgave å bidra til at kommisjonsmedlemmene har en tilnærmet lik praksis og konsensus på sentrale spørsmål. Det kan for eksempel fremmes ved å arrangere faglige samlinger for kommisjonsmedlemmene.
Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå at kommisjonen skal ha oppgaver overfor de sakkyndige eller deres oppdragsgivere ut over faglig å kvalitetsvurdere innsendte sakkyndige rapporter. Utvalget foreslår imidlertid at virksomheten dokumenteres og registreres, blant annet for å gjøre de sakkyndige rapportene og kommisjonens vurderinger tilgjengelig for forskning. Registrering er dessuten en betingelse for at kommisjonen skal kunne forholde seg til gjengangerproblematikk, dvs sakkyndige som gjentatte ganger får kritikk av kommisjonen.
En årsak til at utvalget ikke har foreslått at Barnesakkyndig kommisjon skal ha flere oppgaver, er som tidligere nevnt at en ønsker å skille mellom kontrolloppgaver og andre oppgaver. Utvalget ser det likevel naturlig at sekretariatet som betjener Barnesakkyndig kommisjon kan ha andre oppgaver, for eksempel å administrere utdanningsprogrammet for sakkyndige og registreringsordningen. Utvalget ser også for seg at kommisjonens arbeidsområde kan tenkes utvidet til andre sakstyper, som for eksempel barnelovsaker.
7.2.5 Lokalisering av Barnesakkyndig kommisjon
Utvalget har funnet at den mest naturlige plassering for Barnesakkyndig kommisjon vil være at den etableres som egen enhet i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. Kommisjonens medlemmer vil kunne være å finne over hele landet. Utvalget anser det ikke nødvendig at kommisjonens sekretariat er plassert i Oslo. Det er trolig mulig å finne tilstrekkelige fagmiljøer for et slikt sekretariat både i Tromsø, Trondheim og Bergen. En slik plassering av kommisjonen vil kunne gi synergieffekter med andre virksomheter.
Det kan være behov for å utveksle erfaringer med andre kommisjoner som arbeider med tilsvarende kvalitetssikringsarbeid. Utvalget vil derfor peke på at sekretariatet eventuelt kan samordnes med andre sekretariater.
7.3 Kommisjonsordningens omfang
Utvalget har drøftet hvilke rapporter som skal legges fram for Barnesakkyndig kommisjon. Anbefalingen er som nevnt før at alle sakkyndige rapporter som benyttes som grunnlag for saksbehandling i barnevernsaker, bør gjennomgå kommisjonsbehandling. Dette innebærer at alle sakkyndige rapporter som er utarbeidet for barneverntjeneste og domstol rutinemessig skal sendes til Barnesakkyndig kommisjon.
I pkt 6.2.7 er det pekt på at spesielt sakkyndige rapporter som benyttes som grunnlag for beslutninger på førstelinjenivå i barnevernet etter dagens ordning utsettes for lite kvalitetssikring. Dette er særlig bekymringsfullt når sakkyndige rapporter benyttes som grunnlag for henleggelser av barnevernsaker. Representanter utvalget har møtt fra barneverntjenesten ønsker et system som hjelp til å vurdere kvaliteten på sakkyndige rapporter de har bestilt. Utvalget foreslår derfor at sakkyndige rapporter som ikke resulterer i nemndsbehandling, også blir sendt til Barnesakkyndig kommisjon for vurdering.
Selv om sakkyndige rapporter som følger sakens dokumenter til behandling i fylkesnemnda får en mer omfattende behandling, mener utvalget som tidligere beskrevet at denne ikke er tilstrekkelig. Det samme gjelder den fagspesifikke kvalitetsvurderingen som foretas i tingretten og ved eventuell ankebehandling i lagmannsretten og høyesterett. Utvalget mener at endringene i sosialtjenesteloven, som innebærer at rettens sammensetning er endret fra to til en fagkyndig meddommer, representerer en svekket kvalitetssikring. Dette forsterker behovet for at rapporten blir vurdert av Barnesakkyndig kommisjon før den legges fram for retten.
7.4 Oppnevning og tilgang på kommisjonsmedlemmer
Utvalget foreslår ved oppnevning av Barnesakkyndig kommisjon at en noe tilpasset følger regler for oppnevning av Den rettsmedisinske kommisjon. Dette innebærer at Kongen fastsetter antall medlemmer, og at medlemmene oppnevnes for inntil to år av gangen. Kongen oppnevner også en leder og en nestleder for kommisjonen.
Kommisjonen må settes sammen av medlemmer med relevant faglig kompetanse. Det bør legges vekt på høy akademisk og sakkyndig kompetanse.
Utvalget er innforstått med at de personressursene som nyttes til å kvalitetssikre sakkyndiges rapporter til en viss grad kan bli tatt fra den gruppen fagpersoner som ellers kunne utredet barnevernsaker. Utvalget tror imidlertid ikke dette vil bli et vesentlig problem. En regner med at noen av medlemmene i kommisjonen blir rekruttert blant fagpersoner som sjelden selv er sakkyndig for barnevernet, men som har høy relevant kompetanse fra universitet eller innenfor psykisk helsevern for barn og unge.
Hvis medlemmene i Barnesakkyndig kommisjon selv arbeider med sakkyndig utredninger er det en viss fare for at personer fra samme miljø foretar kvalitetssikring av hverandres rapporter. Dette kan kommisjonens sekretariat arbeide for å motvirke, for eksempel ved å ta geografiske og institusjonelle hensyn ved fordeling av oppgavene. Her vil den selvdeklarasjonen som utvalget foreslår skal følge med rapporten, være et viktig hjelpemiddel.
7.5 Utarbeiding av Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker
Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven, som er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i februar 1998, er pr dato det dokumentet som formulerer en standard for sakkyndig arbeid. Her gis også noe veiledning om hvordan rapporter skal utformes. Dette dokumentet har en rent veiledende funksjon og har slik sett en relativt svak regulerende funksjon. Utvalget mener det er behov for en sterkere regulering og foreslår at det med utgangspunkt i det eksisterende veiledningsdokumentet utarbeides egne Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker som fastsetter grunnkriterier for arbeid og rapportering. Retningsliner er nødvendige for at kommisjonen skal kunne forholde seg både til formelle og mer faglige kriterier for de rapportene de skal vurdere. Slike kriterier vil også være en fordel for alle andre som ønsker å ta stilling til kvaliteten ved sakkyndige rapporter, ikke minst de sakkyndige selv. Å utarbeide slike retningslinjer er et arbeid som må gjøres av en gruppe med bred barnefaglig sammensetning. Utvalget foreslår at arbeidet med å utarbeide Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnesaker blir igangsatt straks det er tatt stilling til om Barnesakkyndig kommisjon skal opprettes.
7.6 Understøttende forslag
7.6.1 Selvdeklarasjon
Vesentlige trekk ved en sakkyndig rapport er at den skal være utarbeidet med tilstrekkelig faglig kompetanse og profesjonell integritet, herunder uavhengighet til parter og andre som kan ha interesser i saken, jf. pkt 6.2.5 og 6.2.6. Det vil igjen si at den reelle kompetansen for oppdraget må være dokumenterbar. Det skal heller ikke være relasjonelle bindinger, i hvert fall ikke bindinger som er skjulte for dem saken gjelder, eller for dem som har ansvar for beslutningene. Slike forhold vil vanligvis ikke kunne leses ut av rapporten som sådan, men må klargjøres på andre måter.
For å styrke åpenheten om denne siden av det sakkyndige arbeidet, foreslår utvalget at den sakkyndige sammen med sin rapport leverer en standard selvdeklarasjon. Denne deklarasjonen skal følge rapporten i alle ledd, og en sakkyndig rapport kan ikke anses som fullstendig uten denne. Deklarasjonen bør inneholde opplysninger om den sakkyndiges grunnutdanning, videreutdanning og spesialitet, samt omfang og karakter av faglig praksis som er relevant for det sakkyndige arbeidet. Dessuten skal den sakkyndige gi opplysninger om antall sakkyndige oppdrag samt andre typer oppdrag, veiledning, konsultasjonstjenester og liknende av ulik karakter som vedkommende har hatt for den aktuelle oppdragsgiver de siste to år.
Den sakkyndige skal også oppgi antall oppdrag han/hun eventuelt måtte ha hatt som fagkyndig nemndsmedlem, eller fagkyndig meddommer de siste to årene for det beslutningsorgan; fylkesnemnd eller domstol, som vil være neste ledd i en eventuell fortsatt behandling av saken, foruten det organ som har oppnevnt vedkommende.
Det bør utarbeides et standard skjema for selvdeklarasjon som integreres i de Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker , som utvalget foreslår blir utviklet av en egen arbeidsgruppe.
Utvalget mener at det ikke skal settes spesifikke regler for antall og kombinasjoner av oppdrag den sakkyndige kan ha i forhold til instanser som er, eller kan bli involvert i sakens behandling. Det viktige er at det er åpenhet om slike forhold. Det blir så opp til den sakkyndige selv, oppdragsgiver og beslutningsorgan å vurdere om forholdene som selvdeklareres og som eventuelt kan undersøkes nærmere, er av en slik karakter at det skaper et problem for tilliten til at arbeidet er utført med tilstrekkelig kompetanse og uavhengighet.
Selv om deklarasjonen skal følge rapporten, er det selvsagt aktuelt at den utarbeides og klargjøres i forkant av oppdraget, slik at oppdragsgiver og sakkyndig har de aktuelle forhold klart for seg ved engasjement og oppnevning.
Utvalget omtaler muligheten for bevisst uriktige rapporter i pkt. 6.2.6. Ved at kommisjonen gjennomgår flere rapporter fra samme sakkyndig, vil det være mulig å avdekke mønstre som avslører slik uredelighet. Det må antas at kommisjonsbehandling uansett vil virke preventivt. Forslaget om selvdeklarasjon i tilknytning til rapporten vil også bidra til dette.
7.6.2 Videre arbeid med barnevernets kompetanseprofil og utredningsprosess
Utvalget finner som tidligere begrunnet, grunn til å tro at det er flere sviktende forhold ved utredningsprosessen i barnevernet som søkes kompensert ved å engasjere sakkyndige (Se kapittel 6, særlig pkt 6.2.1 og 6.2.2.) Det største problemet er etter utvalgets oppfatning dobbeltrolleproblemene. Dessuten at barnevernet i mange saker mangler kompetanse til å utrede og vurdere. Dette gjelder spesielt kompliserte og sammensatte problemstillinger som framtrer i sjeldne saker, men også selve kjerneproblematikken i barnevernet, som innslagspunktet for barnevernlovens § 4-12 (omsorgsovertakelse) og § 4-19 (barns og foreldres rett til samvær med hverandre). Barnevernet engasjerer altså ikke sakkyndige bare til spesialutredninger, men også til å utrede og vurdere tema som skulle være barnevernets spesialområde.
Dette er etter utvalgets oppfatning en systemsvikt som det må arbeides videre med å forbedre, slik at ikke bruken av sakkyndige fortsatt utvikler seg som en ad hoc og tilfeldig kompensering og tildekking av mer grunnleggende problemer ved undersøkelsesprosessen i barnevernet. Utvalget velger å påpeke dette problemområdet uten å komme med konkrete forslag til hvordan en kan gå videre.
7.6.3 Forskning og utdanning
Utvalget erfarer at det finnes svært lite litteratur om sakkyndigrollen generelt. En bok 1 ble skrevet i etterkant av arbeidet med NOU 23/95, og når det gjelder forskning på sakkyndigrollen innenfor barnevernfeltet i Skandinavia kjenner utvalget kun til Kirsten Sandbergs doktoravhandling fra 2003. Dette er beklagelig, fordi forskning på et virksomhetsområde er en viktig del av fagutviklingen og kvalitetssikringen. Utvalget finner det påfallende at sakkyndigrollen som ofte har en sentral rolle i beslutningsprosessen, ikke er problematisert i arbeider ved de barnevernfaglige regionsentrene.
I medisinstudiet utgjør rettspsykiatri en viktig del av pensum i psykiatri. Vurderinger i forhold til barnevernloven er imidlertid ikke en del av dette området. Så langt utvalget kjenner til er all utdanning om sakkyndighet innen barnevernet, bortsett fra enkeltstående forelesninger, lagt til etterutdanning, dvs etter avlagte embetseksamener i medisin og psykologi. Utvalget mener det er grunn til å vurdere om en så viktig del av profesjonsutøvelsen som rettspsykologisk/medisinsk arbeid er, bør være en større del av grunnutdanningen i psykologi. Dette kan bidra til å vekke interesse for fagfeltet hos de unge kandidatene, og dermed rekrutteringen til faget, samtidig som det kan bidra til faglig styrking hos alle kandidater.
Det finnes i dag ingen hovedstillinger i barnesakkyndighet ved norske universitet.
Utvalget foreslår at Barne- og likestillingsdepartementet i tilknytning til eventuell opprettelse av Barnesakkyndig kommisjon tar initiativ overfor universitetene og relevante forskningsinstitusjoner for å danne en arbeidsgruppe som kan utarbeide mer konkrete forslag og initiativ for å styrke det akademiske grunnlaget for barnesakkyndig arbeid. Utvalget mener dette vil være viktig for å understøtte autoriteten og funksjonen til Barnesakkyndig kommisjon.
7.6.4 Videreutvikling av utdanningsprogrammet for sakkyndige
Utvalget oppfatter utdanningsprogrammet for sakkyndige som et av de viktigste tiltakene som er gjort for å sikre kvaliteten til sakkyndige i barnevernet. Det fremstår imidlertid som et problem at ikke alle fagpersoner som påtar seg oppdrag som sakkyndige har gjennomgått utdanningsprogrammet. En er også noe bekymret for om den fremtidige rekrutteringen til utdanningsprogrammet blir god nok. Som utvalget har diskutert tidligere, bør det kartlegges hvordan oppslutningen om utdanningsprogrammet kan økes. Det er også grunn til å se på om det skal administreres av sekretariatet til Barnesakkyndig kommisjon.
7.6.5 Utvidet bruk av to sakkyndige
Utvalget vil peke på at mens det tidligere var mer regelen enn unntaket at det var to sakkyndige som ble engasjert i kompliserte saker, så er dette i dag endret slik at det er svært sjelden at det engasjeres/oppnevnes to samtidig.
Sakkyndigutredninger koster, og er en belastning på budsjettet i barnevernet og i domsstolen. Utvalget er derfor klar over at et viktig motiv for å begrense antallet sakkyndige til én er å spare ressurser. Bruk av ad hoc engasjement og oppnevning av sakkyndige kan imidlertid også sees som en kostnadseffektiv måte å løse kompliserte utredninger på, ved at en ikke har kostnadene ved å ha tilsvarende kompetanse i institusjonens egen stab.
Et annet motiv for kun å benytte én sakkyndig er at en begrenser antallet personer som familien som skal undersøkes blir eksponert for. Det er alltid et motiv å beskytte privatpersoner mot å bli utsatt for undersøkelser som er mer omfattende enn nødvendig, og det er en intensjon å unngå å gjøre en undersøkelse vidløftig.
Utvalget vil imidlertid peke på noen fordeler ved å velge å la to sakkyndige utrede samme sak. Det vil være en viktig styrking i den sakkyndige utredningen fordi to fagpersoner til sammen innehar større kompetanse enn den ene har alene. Å oppnevne to sakkyndige innebærer for eksempel mulighet til å sette sammen spesialkompetanse innefor et avgrenset område med generell barnevernfaglig kompetanse og erfaring fra sakkyndigrollen.
Slik sammensetning av kompetanse på ulike områder innebærer ikke bare at saken får en bredere opplysning, men også at fagpersonene får anledning til å lære av hverandre. På denne måten vil fagmiljøet gradvis utvide sin kompetanse, noe som kommer framtidige oppdragsgivere til gode i form av økt kvalitet.
At to fagpersoner arbeider tett sammen i en konkret utredning er kanskje den mest effektive form for kontroll med den enkelte fagpersons faglige utøvelse. De to sakkyndige har kunnskap om fag og metode og en unik mulighet til å følge hverandres arbeid i detalj. Innsynet i hverandres arbeid innebærer at de må forholde seg til hverandres årvåkne blikk, hvilket effektivt kan bidra til at begge skjerper seg. Utvalget legger da til grunn at det ikke er en juksekultur i fagmiljøet som medfører at kolleger dekker over sviktende kompetanse hos hverandre.
Utvalget er kjent med at Graverutvalget 2 trolig kommer til å kommentere, på et mer generelt grunnlag eventuelle fordeler og rettssikkerhetsmessige konsekvenser av det faktum at bruk av to sakkyndige er blitt redusert. Dette gjelder også reduksjon av fagkyndige meddommere for retten fra to til en. Dette utvalget vil derfor ikke her gå lenger enn til å anmode om at en innenfor sakkyndigarbeid i kompliserte barnevernsaker ser de faglige og rettsikkerhetsmessige foredelene ved å bruke to sakkyndige. Bruke av to sakkyndige kan bidra til en type faglig kvalitetssikring som ikke i tilsvarende grad kan oppnås ved etablering av Barnesakkyndig kommisjon.