6 Samlet vurdering av kvalitetsspørsmål ved bruk av sakkyndige i barnevernet

6.1 Innledning

Faglig godt funderte beslutninger i barnevernsaker krever ofte fagkunnskap som går ut over den kompetansen som forvaltningen og retten selv besitter. Barneverntjenesten engasjerer derfor eksterne fagpersoner for delutredninger av barn, foreldre og deres samspill, eller for mer omfattende utredninger der omsorgs- og samværsspørsmål er sentrale. Disse utredningene blir ofte viktige premisser for avgjørelser om interne hjelpetiltak, eller for å fremme sak for fylkesnemnda om tvangsinngrep.

Også fylkesnemnda og domstolene oppnevner fra tid til annen egne sakkyndige, selv om disse organene vil kunne utnytte sakkyndige rapporter som er lagt fram på lavere forvaltningsnivå. Dessuten hender det at foreldreparten bruker egne sakkyndige i fylkesnemnda eller på ulike domstolsnivå.

I barnevernsaker er det også et poeng å unngå unødige undersøkelser og gjøre det så skånsomt som mulig for barnet og pårørende. Samtidig må ikke det gå på bekostning av barnets rett til å bli best mulig ivaretatt i et lengre perspektiv.

På grunn av sakenes alvorlighetsgrad, må det stilles strenge krav til kvalitet ved bruk av sakkyndige, også fordi en skal unngå unødvendig konflikt og gjentatt bruk av utredere. Dette gjelder krav som god og oppdatert fagkompetanse, faglig integritet, etisk standard, habilitet og arbeidsformer som er åpne og kan gi tillit. Engasjement og oppnevning av sakkyndige reiser imidlertid noen spørsmål som gjør at rollen må beskrives, reguleres og kvalitetssikres bedre enn det som gjøres i dag.

Dilemmaene er knyttet til bl.a. varierende fagkompetanse, dobbeltrolleproblematikk og faren for bindinger til system og personer med andre roller i beslutningsprosessen. Disse problemområdene vil bli utdypet i dette kapitlet og munner ut i de forslagene som blir presentert i kapittel 7. Utvalgets forslag til kvalitetssikringstiltak vil kunne redusere noen av problemene, mens andre krever tiltak som går ut over utvalgets mandat. Kapitlet vil avslutningsvis også berøre noen slike problemstillinger.

6.2 Fagkompetanse, habilitet, rolle og rapportutforming

6.2.1 Varierende fagkompetanse og habilitet i den kommunale barneverntjenesten

Barnevernsaker reiser svært kompliserte og sammensatte problemstillinger. Saksfeltet omfatter ikke bare kunnskap om barn og barns behov, men også hvordan foreldre fungerer, og samspillet mellom foreldre, barn og unge og deres interaksjon med sine omgivelser, for eksempel med skole og helsevesen. Flere spørsmål krever spesiell kompetanse når barneverntjenesten skal finne ut av og ta stilling til barns omsorgsbehov. Til tross for at barneverntjenesten over tid er blitt styrket både faglig og organisatorisk, er det utvalgets oppfatning at også bruken av sakkyndige har økt.

Utvalget finner grunn til å tro at det er flere sviktende forhold ved utredningsprosessen i barnevernet som søkes kompensert ved engasjement av sakkyndige. Det antas for det første at kompetansen i den kommunale barneverntjenesten varierer mye fra kommune til kommune. Dette er blant annet kommet tydelig fram i utvalgets samtaler med representanter for barneverntjenesten fra ulike kommuner. Antall saker som utredes vil variere med kommunenes størrelse og problembelastning. Av dette følger variasjon både i grunnkompetanse og personlig erfaring hos de tilsatte. Med lav grunnkompetanse og få saker over tid vil det ikke bli bygget opp institusjonell kompetanse til å håndtere vanskelige utredninger. Bruk av eksterne fagpersoner kan derved kompensere faktisk eller antatt sviktende utredningskompetanse, men vil ikke kunne styrke og bygge opp tjenestens egen kompetanse. Barnevernet har dessuten i varierende grad «bestillerkompetanse», d.v.s. kompetanse til å vurdere hva slags sakkyndig hjelp som trengs, og kunnskap om hva den enkelte sakkyndige kan gi.

Med lav kompetanse og liten erfaring med vanskelige barnevernutredninger vil oppdragsgivers evne til kritisk å vurdere kvaliteten på det produktet som leveres også være tilsvarende lav. Noe vil kunne kompenseres ved konsultativ støtte fra mer erfarne og tverrfaglig sammensatte fagteam f. eks. fra regional Barne- ungdoms- og familieetat. Utvalget er imidlertid i tvil om dette i tilstrekkelig grad kompenserer for geografisk og periodevis variasjon i den kommunale utredningskompetansen og kompetansen til å kunne vurdere det produktet den sakkyndige leverer, på en tilfredsstillende måte.

En annen årsak til å engasjere sakkyndige er knyttet til det faktum at i flere kommuner er forholdene relativt gjennomsiktige, med få innbyggere og gjensidig kjennskap til hverandre. Selv om kompetansen eksisterer i barnevernet, kan dette føre til at en velger å benytte sakkyndige for å løse problemer med gjennomsiktige nettverk. Det kan være et generelt ubehag ved å gripe inn mot barn og familier som mer eller mindre er kjente og del av eget lokalmiljø. Noen barnevernsaker kan skape sterke følelser i et lokalsamfunn. Konfliktforholdene som gjerne er til stede i slike saker kan skape grunnlag for personlig utrygghet hos lokale barnevernansatte, noe som igjen kan innvirke på barnevernets uavhengighet i utredningsoppgaven. Selv om barneverntjenesten selv må fatte beslutninger om for eksempel henleggelse, tvangstiltak eller hjelpetiltak, kan det skape større trygghet dersom beslutningen fattes etter råd fra en utenforstående og uavhengig sakkyndig.

Det tredje forholdet gjelder barneverntjenestens tidvise kapasitetsproblemer. Dette kan skyldes vakante stillinger, sykdom eller andre former for fravær, eller tilfeldige topper i saksmengden. Barneverntjenesten kan være underbemannet i forhold til alle oppgavene som tilligger tjenesten. I stedet for å bemanne tjenesten i forhold til de faktiske oppgavene, vil bruk av eksterne utredere være en måte å kompensere for underbemanning.

For det fjerde synes en sakkyndigutredning noen ganger å være brukt av barneverntjenesten for å sikre at saken skal gå igjennom i Fylkesnemnda. Rapporter til utvalget tyder på at det ikke sjelden er den juridiske konsulenten, eller kommuneadvokaten som insisterer på at barneverntjenesten bør bruke sakkyndig, selv om tjenesten selv synes at saken er godt nok opplyst. Bruken av sakkyndig kan nok være til nytte i slike tilfeller, men den representerer en type underkjenning av egen kompetanse som vil undergrave barneverntjenestens posisjon og autoritet på lengre sikt.

Et femte forhold gjelder barneverntjenestens dobbeltrolle – hjelper og kontrollør. Dette utdypes i et eget avsnitt nedenfor.

6.2.2 Varierende kompetanse og grundighet blant sakkyndige

Gjennom utvalgets kontakt med representanter for barneverntjenesten kommer det fram at det er stor forskjell på eksterne fagpersoners kompetanse til å utrede barnevernsaker. Ikke alle sakkyndige har tilstrekkelig forståelse for barnevernfeltets arbeid og muligheter generelt. Noen har urealistiske ideer om hva som er mulig å få til (behandingsoptimisme), og mangler kunnskaper om den generelle ressurssituasjonen og utviklingsmuligheter i familier som berøres av barnevernet. Dette kommer spesielt tydelig fram i saker der barneverntjenesten ønsker hjelp til å vurdere spesifikke barnevernrelaterte tema, som for eksempel innslagspunktet for tvangsvedtak eller hjelpetiltak. Andre sakkyndige har svak kompetanse innenfor spesifikke problemområder som den spesielle saken reiser. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig med erfaring fra arbeid med ungdom dersom den aktuelle saken gjelder små barn. Kunnskapstilfanget til feltet er stort, og ikke alle sakkyndige er kjent med nye viktige arbeider som burde påvirke vurderingene. I så fall har de sakkyndige heller ikke mulighet til å vurdere om deres egen kompetanse er tilstrekkelig.

Den sakkyndiges vurderinger må være faglig holdbare. Det innebærer at den generelle psykologiske kunnskapen må være oppdatert og allment akseptert innenfor fagområdet. 1 Det er særlig denne typen kvalitetssikring, at arbeidet er forankret i anerkjent kunnskap og erfaring, som er sviktende.

Det er angivelig stor forskjell på de sakkyndiges grundighet med hensyn til hvor omfattende arbeid de utfører i informasjonsinnhentings- og undersøkelsesfasen og hvor omfattende rapport som skrives. Enkelte sakkyndigrapporter virker lite solide. Andre sakkyndige leverer rapporter som er mer omfattende og detaljrike enn barneverntjenesten har behov for. At en utredning er for omfattende kan også innebære at den sakkyndige har undersøkt og rapportert i forhold til flere tema enn hva som lå i barneverntjenestens oppdrag. Dette kan representere en unødvendig merbelastning for de som er gjenstand for vurderingen. Dette understreker hvor viktig det er med et klart mandat fra barnevernets side når tjenesten engasjerer sakkyndig.

I de fagetiske prinsippene for nordiske psykologer kreves det bl.a. at psykologen kun påtar seg de oppgaver, kun tilbyr de tjenester og kun bruker de metoder han/hun er kvalifisert til gjennom utdannelse, trening og erfaring. 2 Fagetisk råd i Norsk Psykologforening behandler hvert år saker der det har blitt klaget på sakkyndige. I de fleste tilfeller hvor rådet gir påtale handler det om metodiske svakheter i rapportene. Utvalget erfarer at barneverntjenesten noen ganger engasjerer sakkyndige som viser seg å mangle tilstrekkelig kompetanse. Den sakkyndige har selv et fagetisk ansvar for å vurdere sin kompetanse og integritet. Den enkelte kan komme til å overse dette av økonomiske grunner, eller de kan føle seg presset til å påta seg et sakkyndigoppdrag av barnevernet. De kan også mangle kunnskap slik at de ikke ser hvor egen kunnskap er mangelfull. Denne typen «kompetanseblindhet» vil kunne motvirkes ved bedre regulering av rollen og rutinemessig kvalitetssikring av rapportene.

Det kan ses på som uheldig at noen av de som opptrer som sakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker har dette som hovedbeskjeftigelse. En sakkyndig uten egen klientpraksis vil over tid ikke opparbeide og vedlikeholde den erfarings- og kunnskapsbasis som kreves for å være en kompetent sakkyndig, som ofte vil si å kunne vurdere konkrete utviklingsforløp og «friskprosesser». På den annen side vil et visst tilfang av sakkyndigoppdrag gjøre fagpersonen godt kjent med de spesielle faglige og etiske krav som stilles nettopp til denne rollen, i motsetning til en fagperson som bare sporadisk tar på seg slike oppdrag.

6.2.3 Barneverntjenestens dobbeltrolle

Barneverntjenesten skal bære både hjelpende og kontrollerende oppgaver innenfor en og samme tjeneste, og gjerne også innenfor samme rolle hos barnevernsarbeideren. Dette skaper et særegent dobbeltrolleproblem som en innenfor andre profesjoner og institusjoner søker å unngå. Blant annet ligger det i vanlige fagetiske veiledninger at slike dobbeltroller skal unngås. For barneverntjenesten er denne dobbeltrollen nedlagt i den institusjonelle oppbyggingen, noe som skaper spesielle relasjonelle utfordringer og dilemma som kan være vanskelige å løse i noen tilfeller. Godt barnevernsarbeid krever at barnevernet deler sin bekymring for barnets utvikling med foreldre. Det er vanskelig å skape tillit hvis en ikke er åpen overfor foreldrene, og disse har oftest klart for seg barnevernets dobbeltrolle.

Utvalget vil bemerke at en barneverntjeneste som legger hovedvekt på hjelpe- og støttefunksjonen ved presentasjon av rollen, kan få redusert den sensitivitet og faglige oppmerksomhet som er nødvendig for å igangsette utredninger om eventuelle tvangsinngrep tidsnok, og med den styrke og effektivitet som sikrer barn den rettsikkerhet de skulle hatt etter Lov om barneverntjenester. Det er ofte en erfaring hos sakkyndige i de sakene de får til utredning at det har gått for lang tid og vært prøvd uhensiktsmessige hjelpetiltak for lenge før spørsmålet om tvangsinngrep tas opp. Den siste tidens medieoppmerksomhet på barn under barnevernets omsorg som utøver repeterende og grov kriminalitet, kan også være en indikasjon på at barn har levd for lenge under sviktende forhold. Tidligere inngrep fra barnevernets side kunne gitt disse barna støtte til en annen utvikling. Den sakkyndige bør kunne være en viktig premissleverandør for løsninger som er realistiske og langsiktige.

Uansett hvor mye en vektlegger det familiestøttende elementet i barneverntjenestens oppgaver og rolleutforming, så vil den potensielle inngrepsoppgaven, maktaspektet, gjøre at tjenesten blir oppfattet som å bære et Janusansikt, både av den enkelte familie og av allmennheten. Slik kommer det også ofte til uttrykk i media. Dobbeltrollen vil ha den effekt at maktaspektet delvis tildekkes eller gjøres uklar. Det vil ikke være i tråd med vanlig rettsoppfatning. Det kan derfor antas at familien får en sterkere og mer krenket reaksjon enn nødvendig når makten ut fra en slik dobbeltposisjon anvendes for å ivareta et barn. Dobbeltrollen kan også skape uklarhet og vansker i barneverntjenestens samarbeidsrelasjoner, med skole, psykisk helsevern og andre, vansker som kan føres tilbake til den konflikten som dobbeltaspektet ved rollen skaper. Dette vil også gjelde for tjenestens videre samarbeid med både foreldre og barn.

Utvalget antar at disse rolleproblemene kan ligge bak noen av oppdragene som settes ut til eksterne utredere.

6.2.4 Den sakkyndiges rolleutforming

Rollen som sakkyndig for barneverntjenesten kan tenkes delt opp i to typer: En som bidrar med mer begrensede utredninger og bistand slik som enkelte barneverninstitusjoner innenfor Barne- ungdoms- og familieetaten gjør, og en hvor barneverntjenesten overlater et mer helhetlig utredningsoppdrag til en eller to særlig godt kvalifiserte utredere/institusjoner i saker der det er særlig vanskelige fag- eller posisjonsspørsmål knyttet til tvangsinngrep.

Andre utredninger av det enkelte barn foretas også av fagpersoner i skole- og helseetatene, for eksempel i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) eller i psykisk helsevern for barn og unge uten at vedkommende er engasjert som sakkyndig. I slike tilfeller blir utredere som regel innkalt som vitner uten at de har status som engasjerte sakkyndige. Jf pkt. 4.1.

I enkelte tilfeller får den sakkyndige rammer som en uavhengig utreder, i andre tilfeller kan det være tett kontakt mellom oppdragsgiveren og den sakkyndige i utredningsprosessen. Det kan også være aktuelt for barnevernet å engasjere den sakkyndige til et samarbeid etter at hun/han har levert sin skriftlige rapport. Dette kan gjelde hjelp til å forklare budskapet i rapporten for den private parten. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å engasjere den sakkyndige til å gjennomføre hjelpetiltak, veiledning og mer terapeutisk innsats. Da vil det også for den sakkyndige oppstå en dobbeltrolle som kan skape samarbeidsproblemer dersom informasjonen senere skal brukes til tvangsinngrep.

Tett kontakt mellom barnevernet og den sakkyndige har både positive og problematiske sider. Barneverntjenesten kan se det som en fordel å foreta fortløpende kvalitetssikring av den sakkyndiges arbeid. Møter med den sakkyndige forut for utredningen for å drøfte mandat og framgangsmåte i utredningen kan være ønskelig. Det kan også være aktuelt å ha møter underveis for blant annet å sikre seg at den sakkyndige gjennomfører arbeidet med den grundighet som forventes. Imidlertid kan en så vidt tett kontakt skape tvil om hvorvidt sakkyndigrapporten blir utarbeidet med tilstrekkelig grad av faglig selvstendighet. Den vedvarende kontakten mellom den sakkyndige og barneverntjenesten kan føre til mistanke om for sterke bånd, og dermed svekke tilliten til den sakkyndiges utredning.

6.2.5 Faren for uheldige bindinger

Når barneverntjenesten gjør bruk av sakkyndige under saksforberedelsen, føres disse gjerne som vitner for fylkesnemnd eller domstol. De samme fagpersonene som barneverntjenesten benytter som sakkyndige gjør også tjeneste som fagkyndige medlemmer i fylkesnemnda og som fagkyndige meddommere i retten i andre saker. Ved at de samme personene går inn i ulike roller vil de private parter kunne føle usikkerhet om hvor nære kollegiale bånd det er mellom de fagpersoner som er dommere, og de som opptrer som sakkyndige for barneverntjenesten. Fagmiljøene i Norge er små, og uheldige bindinger kan oppstå. Dette må antas å være et særlig stort problem i områder hvor tilgangen på sakkyndige er begrenset, men det kan også være et problem i større byer, da fagmiljøet er lite.

Utvikling av slike bindinger er et velkjent sosialpsykologisk fenomen. Dette kan være bindinger som de enkelte aktørene er lite oppmerksomme på da de kan utvikle seg gradvis over tid, og derved være lite synlige i den enkelte samhandling eller sak. For eksempel kan bindinger oppstå når samme person som har vært veileder, og derved i en særlig autoritetsrolle overfor en saksbehandler i barnevernet, senere leverer en sakkyndig rapport som denne saksbehandleren skal bruke som grunnlag for et fremlegg til fylkesnemnda. Dersom den samme sakkyndige tidligere har vært meddommer sammen med fylkesnemndsleder som skal behandle denne saken, kan det oppstå et nettverk av subtile bindinger som kan få innvirkning på den aktuelle saken uten at noen av aktørene er oppmerksomme på det.

En positiv side ved at sakkyndige fra tid til annen også påtar seg oppdrag som fagkyndige medlemmer i fylkesnemnd og som fagkyndige meddommere er at de da inngår i faglige drøftinger med nemndsledere, dommere og lege medlemmer. I drøftingene som gjennomføres i forbindelse med skriving av nemndsvedtak og dom, må deltakerne også drøfte etiske spørsmål i tilknytning til barnevernfaglige problemstillinger. Dette innebærer en ikke ubetydelig gjensidig påvirkning av holdninger og etisk standard, og drøftingene kan gjøre de enkelte aktørene bedre i stand til å kommunisere og forstå hverandre på tvers av fagområder.

Det fremsettes påstander fra enkelte om at barneverntjenesten kun benytter «vennligsinnete» sakkyndige, som de på forhånd vet vil gi barnevernet støtte. De private parter vil gjerne oppleve det som ekstra byrdefullt når barneverntjenesten i tillegg til egne saksbehandlere også benytter en sakkyndig utredning til støtte for sitt syn. Denne situasjonen kan lett oppleves som en kamp med ulike våpen, hvor barneverntjenestens argumenter på et vis gis dobbelt vekt ved at de støttes og utdypes ved bruk av sakkyndige. For foreldre i en svært sårbar situasjon vil dette ofte framstå som svært urimelig, og det kan lett oppstå mistanke om at sakkyndige leverer en form for «bestillingsverk» til støtte for de mest inngripende vedtak som barneverntjenesten ønsker. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for å mene at dette er et omfattende problem. At foreldre kan oppleve et sammenfall mellom barnevernets og den sakkyndiges konklusjoner som et «samarbeid» er imidlertid forståelig. Samtidig må foreldres følelser og reaksjoner være underordnet en faglig tilstrekkelig belysning av barnets situasjon.

6.2.6 Habilitet, tillitsforhold og etisk standard

Barnevernets dobbeltrolle – det faktum at tjenesten har både hjelpe- og kontrollfunksjoner - kan skape tillitsproblemer mellom barnevernet og familien til barnet som utredes. Manglende tillit kan ligge bak det kravet som ofte kommer fra familiene og deres representanter, om at det skal engasjeres eksterne sakkyndige. Men selv om tjenesten engasjerer ekstern utreder, så vil denne fortsatt kunne sees som tilhørende tjenesten. Tett kontakt, økonomiske og kollegiale bånd vil kunne skape usikkerhet om den sakkyndiges uavhengighet der den sakkyndige skal utføre deler av barneverntjenestens oppgaver. Dette reiser et habilitetsspørsmål, d.v.s. et spørsmål om den sakkyndige foretar en uhildet og uavhengig vurdering.

I juridisk forstand er en dommer eller tjenestemann inhabil dersom vedkommende selv er part i saken, er i slekt med, gift med eller verge for en av partene. Han eller hun kan også være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet, (Forvaltningsloven § 6 og Domstolloven §§ 106 og 108). Slike særegne forhold kan være at avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for vedkommende. Det skal ved vurdering av habilitet også vektlegges om en av partene har reist inhabilitetsinnsigelser. Ny tvistelov slår fast at en som ville vært inhabil som dommer, ikke skal oppnevnes som sakkyndig, og dette har også vært gjeldende praksis i fylkesnemndene og retten. En sakkyndig vil sjelden bli erklært inhabil på grunn av familiære forhold, men tett kontakt, økonomiske og kollegiale bånd kan skape usikkerhet om vedkommendes upartiskhet, og i enkelte tilfeller føre til inhabilitet.

Mistanker hos berørte foreldre om uheldige bindinger mellom barnevernet og sakkyndige skaper ytterligere tillitsproblemer. Også hos allmennheten kan det dannes oppfatninger om at sakkyndige har bindinger til barnevernet, noe som er egnet til å svekke tilliten til barnevernet generelt. Åpenhet om disse forhold er derfor viktig og av stor betydning.

Det er en klar etisk fordring til psykologer, barnepsykiatere og andre som opptrer som sakkyndige at vedkommende skal opptre ærlig, upartisk og respektfullt overfor relevante involverte parter. Han eller hun må også synliggjøre og klargjøre sin egen rolle i de ulike sammenhengene der vedkommende arbeider, 3 jf også helsepersonellovens § 27. Når barnevernet benytter eksterne utredere, vil dette alltid være partsutredere i den forstand at de får sitt oppdrag og blir betalt av barnevernet, som eventuelt blir part i den tvisten om barnespørsmålene som oppstår dersom det blir en tvangssak. Det er likevel viktig å sikre at den sakkyndiges vurderinger blir gjort på et faglig uavhengig grunnlag. Det vil ikke være heldig for tilliten til barneverntjenestens arbeid at en og samme sakkyndig får så hyppige oppdrag for en barneverntjeneste at det oppstår for tette bånd. Dette vil kunne føre til manglende kritisk blikk på barneverntjenestens arbeid og dermed kunne føre til svekket kvalitet på de sakkyndige utredningene.

Utvalget vurderer ikke bevisst uriktige rapporter som noe betydelig problem i barnevernsektoren. Kommisjonsbehandling vil heller ikke uten videre være egnet til å avsløre slik uredelighet dersom rapporten ytre sett er godt begrunnet.

6.2.7 Når barnevernsaken henlegges etter sakkyndig utredning

Den sakkyndige utredningen vil ofte bli avgjørende for barneverntjenestens beslutning om hvorvidt det skal fremmes tvangssak eller ikke. Dersom det fremmes en sak, vil den sakkyndige utredningen blir fremlagt som dokumentasjon i fylkesnemnda. Da vil også rapporten bli noe kvalitetssikret gjennom den domstolslignende prosessen som der skjer. Derimot, dersom den sakkyndige utredingen blir brukt som premiss for å beslutte å ikke fremme tvangssak, vil det i dag ikke være noen systematiske mekanismer som sikrer at denne beslutningen er grunnet på et faglig forsvarlig arbeid. Ut fra barnets perspektiv kan det ha like uheldige konsekvenser at det på grunn av et svakt faglig arbeid fra en sakkyndigs side, ikke blir reist sak for Fylkesnemnda.

Dette forholdet er, som tidligere markert, kanskje den mest alvorlige svikten i kvalitetssikring som utvalget har avdekket vedrørende sakkyndige rapporters mulige konsekvenser for barnets rettssikkerhet. Dårlig sakkyndig arbeid kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen som barnevernloven skal garantere, uten at det har vært annen vurdering av rapporten beslutningen bygger på, enn den som den oppdragsgivende barneverntjenesten selv har gjort. Selv om barnevernet selv mener det er riktig med et tvangsvedtak, kan saken likevel stilles i bero. Dette kan tenkes å skje ut fra en vurdering om at en vanskelig når fram i fylkesnemnda uten støtte i en sakkyndig rapport.

I en sak som uriktig blir henlagt, er det i dag ingen ordning med kvalitetssikring av den sakkyndiges arbeid. Ut fra et barneperspektiv vil en slik kvalitetssikring være viktig.

6.2.8 Krav til rapportutforming

I Veiledning for sakkyndig arbeid i barnesaker (1998) er det satt opp en del momenter for hvordan en sakkyndig rapport bør bygges opp for å kommunisere til brukeren av rapporten på en forståelig og hensiktsmessig måte.

Fra flere hold har det vært påtalt at sakkyndige rapporter kan ha svakheter, som for eksempel at det ikke er skilt tydelig mellom hva som er observasjon og vurdering, og at konklusjonen ikke henger sammen med det materialet som rapporten bygger på. I sin doktoravhandling trekker Kirsten Sandberg (2003) fram en rekke mangler som kan være til stede, som dårlig underbygde konklusjoner, lite konkrete fremstillinger, ufullstendige og selektive utvalg av opplysninger, osv. 4

Sandberg gir en grundig redegjørelse for hvilke krav som må stilles til sakkyndige rapporter i barnevernsaker. Konkrete beskrivelser av det som er kommet fram gjennom den sakkyndiges undersøkelser er nødvendig for å sikre rapportens troverdighet. For å trekke slutninger eller komme med prognoser, må den sakkyndige i tillegg til å bygge på de konkrete opplysningene, anvende sin generelle psykologiske kunnskap. Det man konkret har funnet ut om sakens barn og foreldre i fortid og nåtid må kombineres med generell kunnskap om hvordan det går med barn i en tilsvarende situasjon.

Utvalget ser det som nødvendig at det utarbeides mer spesifiserte kriterier for hva som er en god sakkyndig rapport på bakgrunn av de erfaringene man nå har. Disse kriteriene foreslås innarbeidet i de retningslinjene for sakkyndig arbeid som også må danne vurderingsgrunnlaget for en eventuell kommisjonsbehandling av sakkyndige rapporter. Disse kriteriene må ta hensyn til de forvaltningsmessige og rettslige rammene som rapporten skal fungere i forhold til, så vel som til anerkjent barnefaglig kunnskap.

6.3 Oppsummerende vurdering og generell beskrivelse av utvalgets forslag

Bruk av sakkyndige kan i noen saker dekke et reelt behov for fagkompetanse som en ikke kan forvente å finne i den kommunale barneverntjenesten eller i rettsapparatet. I andre saker kan det ligge andre motiv til grunn. Uansett vil de sakkyndiges rapporter få stor autoritet i sakens videre behandling og det må stilles strenge faglige, etiske og rettssikkerhetsmessige krav til sakkyndigarbeid i barnevernsaker. Slike krav innfris imidlertid ikke fullt ut etter dagens praksis.

Det synes å være alminnelig tilfredshet med en stor det av det sakkyndige arbeidet som utføres. Utvalget erfarer imidlertid at en del sakkyndige ser ut til å ha for dårlig kunnskap om barnevernets arbeidsforhold og muligheter. Andre sakkyndige har svak kompetanse innenfor de spesifikke problemstillinger som saken reiser. Det er i dag ikke tilstrekkelig kvalitetssikret at sakkyndiges arbeid er forankret i anerkjent kunnskap og erfaring. Det er store forskjeller på sakkyndiges grundighet både når det gjelder informasjonsinnhenting og rapportskriving.

Barneverntjenesten har en vanskelig dobbeltrolle overfor familiene den skal bistå. Den skal både yte hjelpetiltak og foreslå tvangstiltak der det er nødvendig. I noen tilfeller fører dette til store motsetninger mellom de involverte. Det kan lette disse motsetningene dersom en sakkyndig engasjeres for å vurdere spørsmålet om tvangstiltak i form av omsorgsovertakelse. Imidlertid vil den sakkyndige lett oppfattes som en del av barneverntjenesten, og dennes uavhengighet trekkes ofte i tvil av klienten. Den sakkyndiges uavhengige rolle kan også bli svekket ved at mange har gjentatte utredningsoppdrag for den samme tjenesten. Noen påtar seg dessuten veiledningsoppdrag overfor de ansatte og hjelpetiltak overfor klientene. Dette kan føre til mistanke om for sterke bindinger og dermed svekke tilliten til den sakkyndiges utredning.

Utvalget ser på denne bakgrunn behov for både en klargjøring og en ytterligere generell kvalitetssikring av rollen som sakkyndig, så vel som en ordning med en rutinemessig og konkret kvalitetsvurdering av den enkelte sakkyndige rapport. En slik ordning må antas å bidra til å motvirke at den sakkyndige etablerer, eller at det skapes mistanke om, en «ukritisk enighet» med oppdragsgiveren eller beslutningstakeren, noe som lett vil oppstå hvor de kollegiale relasjonene blir for tette.

Utvalget foreslår at det opprettes en landsdekkende Barnesakkyndig kommisjon som får i oppgave å vurdere sakkyndige rapporter, i tråd med det mandatet utvalget har fått. Det foreslås videre at erklæringen fra kommisjonen skal legges ved sakspapirene når en sak behandles i fylkesnemnda eller i retten. Siden sakkyndige rapporter også brukes som premiss for at saker ikke blir fremmet for fylkesnemnda, foreslår utvalget at også slike rapporter skal kvalitetssikres ved at de legges fram for og vurderes av Barnesakkyndig kommisjon. Det samme gjelder sakkyndige rapporter der foreldre er oppdragsgivere. Noe av den usikkerheten som er knyttet til kvaliteten på sakkyndiges arbeid kan etter utvalgets mening reduseres ved at det gis klarere føringer i lov og forskrift for bruk av eksterne sakkyndige på første forvaltningsnivå. Dette er også nødvendig for at Barnesakkyndig kommisjon skal få en plass med rimelig autoritet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn endringer i Lov om barnevern og i Retningslinjer for saksbehandling i barneverntjenesten. Lovendringene innebærer for det første en klargjøring av at barneverntjenesten ved behov kan engasjere sakkyndige, og for det andre at den plikter å legge fram sakkyndige rapporter for Barnesakkyndig kommisjon. I de foreslåtte retningslinjene framgår bl.a. at engasjement av sakkyndige skal begrunnes og formuleres skriftlig sammen med et mandat, og begrunnes i faglige spørsmål. Manglende utredningskapasitet i barneverntjenesten må løses på andre måter. Den sakkyndige skal inngå kontrakt med barneverntjenesten. Barnevernet bør i likhet med domstolen fortrinnsvis velge sakkyndige som står i Barne- og likestillingsdepartementets register over sakkyndige som har gjennomført utdanningsprogrammet.

For å klargjøre faglig kompetanse og profesjonell integritet hos den sakkyndige; herunder uavhengighet til parter i saken, foreslår utvalget at den sakkyndige sammen med sin rapport, leverer en standard selvdeklarasjon. Denne deklarasjonen skal følge rapporten i alle ledd, og en sakkyndigrapport kan ikke anses som fullstendig uten denne. Deklarasjonen skal bl.a. inneholde opplysninger om grunnutdanning, videreutdanning og spesialitet, faglig praksis, antall sakkyndigoppdrag og andre oppdrag for aktuell oppdragsgiver, etc.

Se nærmere om utvalgets forslag i kapittel 7 og 8.

Det fremgår av det foregående at det kan reises spørsmål ved om bruk av eksterne sakkyndige i barneverntjenestens utredingsoppgaver delvis kan sees som uttrykk for svakheter og innebygde motsetninger i den måten barneverntjenesten på første forvaltningsnivå er bygget opp. Slik sett kan det være grunnlag for en påstand om at det er et overforbruk og uklar bruk av sakkyndige på første forvaltningsnivå, og at den omfattende bruken av sakkyndige på forvaltningsnivå delvis er en kompensering av de problemer som er innebygd i barneverntjenestens organisering. Slik uklarhet vil også virke inn på kvaliteten og tilliten til de sakkyndiges oppgaver.

Det er utvalgets oppfating at de kanskje største rettsikkerhetsmessige problem for barn ligger i hvordan de utredende oppgavene til barneverntjenesten er organisert. Det faller imidlertid utenfor dette utvalgets mandat å gå nærmere inn på dette.

Så lenge barneverntjenesten er organisert slik den er, kan noe, men bare en del av den usikkerheten som er knyttet til kvaliteten på sakkyndiges arbeid, reduseres ved at det gis klarere føringer i lov og forskrift for bruk av eksterne sakkyndige på første forvaltningsnivå. En ytterligere kvalitetssikring kan oppnås gjennom en kommisjonsvurdering av alle rapporter som leveres av eksterne sakkyndige før de nyttes som et premiss både for barneverntjenestens beslutning og for bruk i eventuell nemndbehandling. Men også en kommisjonsvurdering har begrensninger.

Utvalget erfarer at færre enn før arbeider som sakkyndige ved siden av annet arbeid. Mange psykologer arbeider i dag som sakkyndige mer eller mindre på heltid, mens de fleste barnepsykiatere har annet arbeid i tillegg. Det hevdes at sakkyndigarbeidet tar for lang tid for en som har egen praksis ved siden av. Utvalget mener at det er generelt uheldig dersom flertallet av de som opptrer som sakkyndige har denne og liknende oppgaver som heltidsbeskjeftigelse. Uten løpende klientpraksis vil den sakkyndige etter hvert kunne miste sin faglige basis. Sakkyndigarbeid som hovedbeskjeftigelse skaper også økt risiko for uheldige dobbeltrelasjoner og bindinger som får utvikle seg over tid. Selv om de aktuelle personene opptrer med høy faglig integritet og slik sett er i stand til å håndtere denne type rolleskifter, så skapes likevel et tillitsproblem. Det er et legitimt spørsmål om denne type rolleskifter kan skape utrygghet for de involverte og oppfattes som et rettssikkerhetsproblem. Det må etter utvalgets syn vurderes løsninger som gjør det mulig for sakkyndige å ta slike oppgaver parallelt med annet arbeid.

Muligheten til å prøve barnevernsaker for domstolene gir foreldrene en nødvendig rettssikkerhet. Høyt konfliktnivå og stadig ny prøving av beslutningen i stadig nye organ vil imidlertid kunne være en kontinuerlig belastning for barnet og hindre det i å få ro til å bli trygg og utvikle seg under nye betingelser. Hensynet til barnets beste kan derved bli undergravd av den prosessen som skal gi rettssikkerhet. Dette er et dilemma som det må leves med, men det er aktsomhetsområde som også er relevant når sakkyndiges plass, funksjoner og kvalitet diskuteres.

Selv om det kan gjøres organisatoriske endringer som kan redusere det som kan sees som mindre fagrettet bruk av sakkyndige, er bruk av sakkyndige blitt en viktig del i beslutningsprosessen i vanskelige barnevernsaker. Videre fagutvikling og bedre kvalitetssikring kan gjøre denne rollen til et enda nyttigere redskap for gode beslutninger om barnets beste. Det er utvalgets oppfatning at det er tid for å tydeligere befeste rollens oppgaver og ansvar i de formelle rammene for utredning og beslutning i barnevernsaker.

Utvalget vil bemerke at dersom det etableres en Barnesakkyndig kommisjon som undergir sakkyndige rapporter en vurdering før de nyttes for beslutning, så kan det bevirke at sakkyndige rapporter kan få styrket sin autoritet og premisstyngde i beslutningsprosessen. Det må imidlertid ikke medføre at kvalitetssikringsprosessen svekkes i selve beslutningsorganet. Det må aktivt arbeides med å styrke også andre kvalitetssikringstiltak, både generelt og spesielt i den enkelte sak, spesielt prøvingen av rapporten i forhandlingene i nemnd og domstol.