3 Bakgrunnen for utvalget

3.1 Behov for sakkyndige

3.1.1 Behov for kunnskapsbaserte beslutninger

De beslutninger som tas etter Lov om barneverntjenester kan bli avgjørende for om et barn skal få et verdig liv og en god utvikling. Samtidig involveres interessene og verdigheten til andre, særlig foreldre og søsken. Utviklings- og livsbetingelsene for det enkelte barnet skal sikres. Samtidig skal det forhindres at andre menneskers rettigheter blir krenket unødig. Det siste bringer spørsmålet om hva som er barnets beste inn i en sosial konflikt. Spenningen i denne konflikten er mellom barnevernet som barnets utviklings- og trygghetsgarantist, og foreldrene som opplever at det offentlige, ved barnevernet, griper inn i deres rettigheter, frarøver dem noe betydningsfullt, og krenker deres verdighet. I dette konfliktfeltet skal særdeles kompliserte spørsmål utredes og vurderes. De voksnes interesser kan komme til å dominere, og der det er en sterk interessekonflikt, vil påstandene om hva som er fakta og hva som er utviklings­mulighetene for barnet, kunne bli både motsigende og uklare. Om en del saker er preget av konflikt, så er det imidlertid også mange saker der det er et rimelig godt samarbeid mellom barnevernet, barn og foreldre.

I arbeidet for best mulig løsninger for barnet er det nødvendig å utrede; hva som er de faktiske og relevante trekkene ved dette barnet og dets livsbetingelser, hvordan disse trekkene virker på barnets utvikling og psykiske helse, og hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre barnet en god nok utvikling og livskvalitet. Det siste vil være en skjønnssak, og igjen vil konfliktforholdene kunne gjøre at det gis ulike svar på dette spørsmålet.

Når det er konkludert med at det er grunnlag for omfattende inngrep i barnets livssituasjon og relasjoner, er det en ytterligere komplikasjon at en ofte ikke har konkret kunnskap om de alternative tiltakene barnet skal føres inn i. Særlig gjelder dette når barnet trenger nye relasjoner/omsorgspersoner. Det er verken mulig eller forsvarlig å eksperimentere med tiltak for barn. For eksempel kan en åtteåring ikke plasseres i fosterhjem for at en skal kunne se hvordan det går, for så eventuelt senere å plassere barnet et annet sted. Ei heller kan en vente med å gripe inn overfor et spedbarn for så å se om mor kommer ut av rusmiddelbruken, slik hun sier hun vil. Beslutninger som tas i barnevernsaker har ofte karakter av det å gå over grensen for «the point of no return». Derfor er det vesentlig at det faktiske og faglige grunnlaget for de beslutningene som tas, når de tas, er så grundig utredet og vurdert som mulig, også i et langsiktig perspektiv. Både retts­sikkerheten for barnet, garantien for at barnet kan bli gitt de best mulige utviklings­betingelsene, og rettssikkerheten for foreldrene, krever at det er godt fagarbeid som ligger bak beslutningene.

Mange av spørsmålene som er relevante i en beslutning i en barnevernsak, har å gjøre med barnets utviklingsbetingelser og barnets nåtidige og framtidige psykiske helse. Dette er spørsmål som hovedsakelig er av psykologisk karakter; både hvordan fenomenene som er bekymringsfulle rundt barnet skal forstås, hvordan barnet og omstendighetene kan forventes å endres, og hvilke konsekvenser beslutninger kan få.

3.1.2 Behov for sakkyndige i barnevern­tjenesten

Barnevernet er bygget opp med en faglig grunnkompetanse, men ikke slik at det er forventet at det faste personalet skal inneha all den kunnskap som er tilgjengelig, og som er nødvendig for å foreta gode utredinger og de faglig beste vurderingene i alle saker. Det faste personalet i barneverntjenesten er vanligvis personer med 3-årig høgskoleutdanning, gjerne sosionomer eller barnevernpedagoger. Noen barneverntjenester har tilsatt personale med høyere faglig kompetanse, og det må forventes at kompetansen i barnevernets egen stab gradvis heves. Det vil likevel ofte være behov for supplerende kunnskap og kompetanse. Dette gjøres på ulike måter. Barneverntjenesten kan knytte til seg veiledere og konsulenter med særlig kompetanse. For eksempel gir Barne-, ungdoms- og familieetaten gjennom sine fagteam slike tjenester til de enkelte barnevern­tjenestene. Videre har enkelte barneverninstitusjoner utredningstjenester som kan bistå kommunens barneverntjeneste i enkelte spørsmål. Mange barneverntjenester knytter dessuten til seg fagkyndige i selvstendig virksomhet for konsultasjon og veiledning.

En annen måte å tilføre utredningen nødvendig fagkunnskap, er ved engasjement av sakkyndige med kompetanse på spesielle områder for å forestå en selvstendig utredning og vurdering av større eller mindre sider ved en sak. Dette er ad hoc engasjement som kan nyttes når det er nødvendig av rent faglige grunner. Det forhold at den sakkyndige i prinsippet er ubundet av barnevernet og andre parter, er i seg selv et vesentlig element for å få til en god utredning.

Engasjement av sakkyndige er derfor et fleksibelt instrument for å tilføre den enkelte saken tilstrekkelig faglighet i utredning og vurdering. En forutsetning er imidlertid at det er tilgang på fagpersoner med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet. Bruk av sakkyndige må også ansees som et kostnadseffektivt tiltak ved at oppdragsgiver ikke har andre utgifter og forpliktelser enn det som hører til kontrakten for den enkelte saken. Det er sakkyndige i sistnevnte rolle som er hovedtema for denne utredningen.

3.1.3 Behov for sakkyndige i fylkesnemnda

Utover å være en del av avgjørelsesgrunnlaget når barneverntjenesten tar viktige veivalg, vil rapporter fra sakkyndige engasjert av barneverntjenesten ofte være en sentral del av avgjørelsesgrunnlaget når fylkesnemnda fatter vedtak. Den sakkyndige som barneverntjenesten har engasjert, vil kunne gi fylkesnemnda fagbasert informasjon og vurderinger i tillegg til det barnevernet selv kan legge fram. Dette kan gi nemnda og aktørene større trygghet for at de vedtak som fattes er gode.

Når barneverntjenesten fremmer sak for fylkesnemnda, er det også barneverntjenesten som har ansvar for sakens opplysning. Fylkesnemnda har imidlertid et selvstendig ansvar, riktignok subsidiært, for at saken er tilstrekkelig opplyst for nemnda. Det eneste virkemidlet fylkesnemnda har for å få saken opplyst utover det partene presenterer i forhandlingsmøte, vil være å benytte sakkyndig til å utrede saken. En gjennomgang av tallmateriale fra fylkesnemndene viser at de i liten grad synes å ha hatt behov for å supplere avgjørelsesgrunnlaget med utredning fra sakkyndig tilkalt av nemnda.

3.1.4 Behov for sakkyndige ved domstolene

Domstolen kan på samme måte som forvaltningen ha behov for å få tilført særlig fagkunnskap. Utenfor selve rettsforhandlingene har heller ikke domstolen andre måter å undersøke saken på enn ved å oppnevne sakkyndige. På domstolsnivå blir derfor bruk av sakkyndige ikke bare et faglig supplement, men også et instrument domstolen har til å gjøre fagbaserte undersøkelser av barnet i dets miljø, om det er nødvendig. I en barnevernsak som føres for domstolen vil det gjerne være uenighet om spørsmål av faglig karakter. Domstolen vil derfor kunne finne det rimelig å ønske en ny eller supplerende utredning av sakkyndige.

3.1.5 Behov for kvalitetssikring

Gjennom sin antatt særlige kompetanse vil sakkyndiges vurderinger kunne få stor innvirkning på de endelige beslutningene. Utvalget peker flere steder på at antatt høy faglig kompetanse hos den som uttaler seg, skaper et særlig kontrollproblem ved at de andre aktørene i saken vil ha vansker med kritisk å kunne prøve de sakkyndige uttalelsene. Det er derfor særdeles viktig at de nødvendige fagvurderinger tilføres saken og beslutningsorganene på en måte som er godt regulert, med kontrollerbare kvalitetskrav og kontrollordninger som kan bidra til å trygge tilliten til anvendt fagkunnskap.

3.2 Barnets rett til informasjon og høring

FNs barnekonvensjon inneholder viktige prinsipper for myndighetenes ivaretakelse av barn og barns rettigheter. FNs barnekonvensjon ble ratifisert av Norge i 1993. I 2003 ble konvensjonen inkorporert i norsk lov. Den ble da føyd til listen over menneskerettskonvensjoner som etter menneskerettsloven (lov 21. mai 1999) skal gjelde som norsk lov.

Flere av konvensjonens artikler er sentrale i forbindelse med barnevernsaker. Ifølge artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som vedrører barn og som blir utført av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative styresmakter eller lovgivende organ. Barnets beste er nedfelt som prinsipp i barneloven, adopsjonsloven og barnevernloven.

Et annet av konvensjonens hovedprinsipper er barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter , som kommer til uttrykk i konvensjonens artikkel 12. Her heter det (pkt.1) at partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Det heter videre (pkt. 2): For disse formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller ved en representant eller et egnet myndighetsorgan og på en måte som samsvarer med vedkommende lands saksbehandlingsregler.

I forbindelse med at barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk lov, ble det foretatt lovendringer som styrker barnets rett til å bli hørt i flere lover; lov om barn og foreldre, lov om barneverntjenester og lov om adopsjon. I lov om barneverntjenester § 6-3 første ledd heter det: Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

I rundskrivet «Orientering om lovendringer i barnevernloven og adopsjonsloven» fra Barne- og familiedepartementet til kommuner, fylkesnemnder, m.fl. av 16.9.03 heter det bl.a. at kommunene må sikre gode rutiner for innhenting av uttalelse eller samtykke fra barnet, og at barnet i denne sammenheng ikke føler seg presset. Det heter videre at barnets mening vil være ett av flere momenter som skal tas med i en helhetlig vurdering. I denne forbindelse vises til ordningen med barnets talsperson som er hjemlet i barnevernloven § 7-4. Av denne bestemmelsen og gjeldende forskrifter følger at fylkesnemnda før vedtak fattes i saker som skal behandles i nemnda, kan oppnevne en egen talsperson for barnet som skal ha som oppgave å samtale med barnet og formidle dets mening til nemnda. Hver fylkesnemnd har en liste over personer som kan benyttes som talspersoner. Listen som er satt opp etter forslag fra kommunene, består av personer som gjennom sitt arbeid er trenet i å forholde seg til barn.

I saker der sakkyndige engasjeres i barnevernsaker vil barneverntjenesten måtte vurdere om oppdraget bør inkludere innhenting av uttalelse fra barnet. Dette må framgå av den sakkyndiges mandat. For å sikre at konvensjonens krav blir oppfylt, bør den sakkyndige selv være oppmerksom på betydningen av at barnet kommer til orde, og bør eventuelt forespørre barneverntjenenesten om innholdet i mandatet er dekkende nok. Det er ellers å forvente at den sakkyndige i sine arbeidsopplegg i saker der det er hensiktsmessig, på eget initiativ både informerer og hører barn om de spørsmålene som er aktuelle. Den sakkyndige kan være den som kommer nærmest i kontakt med barnet, og være den som får den tid og anledning som er nødvendig til å hjelpe barnet med både å forstå hva som er aktuelle spørsmål og til å gi uttrykk for sine reaksjoner og meninger. Det kan også være at den sakkyndige blir bedt om å vurdere barnets mening i forhold til grad av modenhet og i hvilken grad barnet synes å kunne uttrykke seg selvstendig. Den sakkyndiges ivaretakelse av barnets rett til å bli hørt bør inkluderes som et eget punkt om det i tråd med utvalgets forslag utarbeides Retningslinjer for sakkyndig arbeid. Derved vil det også bli et vurderingspunkt når Barnesakkyndig kommisjon vurderer rapporten.

3.3 Tidligere og pågående arbeid med kvalitetssikring av sakkyndige oppgaver i barnesaker

3.3.1 NOU 1995: 23 «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring».

Barne- og familiedepartementet nedsatte i november 1994 et utvalg med oppgave å utrede sakkyndiges rolle i barnesaker. Utvalget, som besto av to barne- og ungdomspsykiatere og fem psykologer, avga sin innstilling i NOU 1995: 23 «Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring». Dette utvalgets arbeidsområde var barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, både i tilknytning til Lov om barneverntjenester (barnevernloven) og saker etter Lov om barn og foreldre (barneloven).

Dette utvalget konstaterte da at sakkyndig arbeid var blitt en viktig del av saksbehandling og beslutning i barnesaker og at det var et uttalt behov for å utvikle kompetanse og standarder for å vurdere sakkyndiges arbeid. Det ble pekt på behov for forskning, evaluering og utviklingsarbeid i fagfeltet. Utvalget foreslo at det skulle etableres et udanningsprogram for sakkyndige i barnesaker, samt offentlig registrering av sakkyndige som hadde gjennomgått utdanningsprogrammet. Registreringen skulle være tidsavgrenset, hvor forlengelse av registreringen var avhengig av at vedkommende vedlikeholdt sin praksis og kompetanse.

Utvalget av 94 vurderte også spørsmålet om kvalitetskontroll gjennom en kommisjonsordning, og kom da til følgende konklusjon.: «Utvalget har inngående drøftet spørsmålet om det kan være hensiktsmessig å etablere en barnefaglig kommisjonsordning. Man har drøftet ulike organiseringsformer som ikke rokker ved det faktum at den enkelte sakkyndige selv skal og må stå ansvarlig for det arbeidet som utføres. En kommisjonsordning med muligheter å få kvalitetsvurdering av sakkyndige rapporter vil, etter utvalgets mening, kunne innebære institusjonalisering av et nytt overprøvende og kontrollerende organ i prosessene. Ved uenighet mellom den sakkyndige og kommisjonen vil beslutningstaker ha behov for å få framført vurderinger og synspunkter fra den faglig overprøvende instansen. Følgelig vil det i prosessene introduseres en form for sakkyndighet som ikke er basert på selvstendig utredning av sakskompleksene. Utvalget er av den oppfatning at en slik modell lett vil kunne få preg av å være «overformynder» og godkjenningssentral og bli et organ for prosesstaktisk spillfekteri hvis kommisjonsuttalelser skal brukes i den enkelte sak.»

Slik det går fram av konklusjonene, har utvalget sett for seg at en kommisjon skulle opptre som en klageinstans dersom partene hadde innvendinger mot rapporten. Utvalget så for seg en pro/kontraprosess, på linje med behandling av saker i fag­etiske råd i profesjonsforeninger. På det tidspunktet var det ikke vurdert å ha en kommisjon som rutinemessig vurderte alle sakkyndige rapporter, slik mandatet til nåværende utvalg sikter mot.

I tillegg til å foreslå et utdanningsprogram ble det videre foreslått å utarbeide en veiledning for sakkyndig arbeid som kunne skape en normativ ramme som den sakkyndige kunne arbeide etter, og som brukere og parter kunne se aktuelle sakkyndige bidrag opp i mot.

3.3.2 Veileder for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven

I februar 1998 utga Barne- og familiedepartementet «Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven.» Den gir en omfattende innføring i saksgangen etter de to barnelovene og i sentrale tema i tilknytning til sakkyndigrollen. Veilederen drøfter også profesjonsrammer, profesjonelt ansvar og fagetiske tema som er særlig relevante for rollen. Veilederen gir dessuten konkret veiledning i den sakkyndiges arbeid, og hvordan en sakkyndig rapport bør bygges opp. Veilederen skulle også fungere som en ramme for tema og fordypningsområder i undervisningsprogrammet.

Nåværende utvalg ser Veileder for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven som et godt utgangspunkt for å utarbeide nærmere retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker. Disse retningslinjer kan nyttes som ramme for forventninger til sakkyndig arbeid i slike saker, og som grunnlag for en Barnesakkyndig kommisjons vurdering av sakkyndiges rapporter.

3.3.3 Opplæringsprogrammet i barnefaglig sakkyndighetsarbeid for domstoler og forvaltning

Etter anbefaling fra utvalget av 94 etablerte daværende Barne- og familiedepartementet et utdanningsprogram for sakkyndighetsarbeid. Oppdraget ble etter nærmere avtale med departementet overlatt Norsk Psykologforening og Den norske lægeforening. Disse samarbeider om å tilby et utdanningsprogram til leger og psykologer som ønsker å arbeide som sakkyndige i saker etter barnevernloven og barneloven. Arbeidet ledes av en styringsgruppe med representanter for Psykologforeningen, Legeforeningen, en jurist og en sekretær. Se nærmere beskrivelse av utdanningsprogrammet i pkt. 5.1.1.

3.3.4 Register for sakkyndige i barne- og familiesaker

De som har gjennomført utdanningen blir oppført i et register som sendes ut til alle domstoler årlig. Barne- og likestillingsdepartementet har på samme måte som for utdanningen delegert ansvaret for registeret til styringsgruppen for utdanning, med Norsk Psykologforening som sekretariat.

Fram til juli 2000 ble søkere med bred erfaring fra sakkyndig arbeid, som en overgangsordning tatt inn i registeret uten å ha gjennomført programmet.

Etter fem år må godkjenningen fornyes. For fornyet plass i registeret kreves minst ett gjennomført godkjent kurs og minimum fem saker etter hver av de to lovene (barnevernlov eller barnelov). Det er mulig å søke godkjenning for arbeid etter bare en av de to lovene.

Unntak kan vurderes etter spesielle regler. Per i dag står 167 oppført i registeret.

3.4 Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske kommisjon

Utvalget har konstatert at de problemstillingene som utvalgets mandat reiser, i stor grad er beslektet med de problemstillingene som gjelder for den rettsmedisinske virksomheten i straffesaker. Rettsmedisin defineres som medisinsk kunnskap anvendt i rettslig sammenheng (herunder etterforsk­ning). Barnefaglig sakkyndig kunnskap anvendt i barnevernsaker reiser likeartete spørsmål om faglighet, tillit og rettssikkerhet, som når fag nyttes i forhold til straffesaker.

Utvalget har notert seg at det så langt tilbake som i 1899 ble vedtatt å opprette en rettsmedisinsk kommisjon. Dette skjedde på bakgrunn av en komitéinnstilling hvor flertallets begrunnelse særlig fremhevet viktigheten av en «enhed i og en ensartet udvikling af sakkyndigheten, dens arbeide og resultater». Kommisjonens oppgaver skulle være todelte: for det første en veiledende funksjon overfor sakkyndige, domstoler, påtalemyndighet og forsvarere, og en kontrollerende funksjon ved at sakkyndiges erklæringer skulle forelegges kommisjonen.

I slutten av 1990 og fram til 2004 ble det gjort et omfattende utredningsarbeid og revisjon av rettsmedisinsk arbeid, deri vedrørende Rettspsykiatrisk gruppe (NOU 2001:12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker). Arbeidet er særdeles relevant for vårt barnefaglige utvalg både når det gjelder premisser og konkrete forslag. Utredningen og utviklingen av kvalitetssikring av rettsmedisinsk arbeid kom i etterkant av arbeidet med NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring.

De faglige og rettsikkerhetsmessige problemstillingene, inkludert konsekvensene av dårlig kvalitet på de faglige premissene som legges til grunn i sakene, vil kunne være minst like alvorlige i barnesaker som i straffesaker. Vårt utvalg finner det derfor naturlig å knytte spørsmålene i vårt mandat opp mot det arbeidet som blir gjort i rettsmedisinsk kommisjon. Det er også et poeng at det ikke bør være for forskjellige ordninger for faglig kvalitetssikring innenfor ulike forvaltnings- og rettsområder.

Den rettsmedisinske kommisjon er i dag delt i to faggrupper: gruppe I for alminnelige rettsmedisinske spørsmål og gruppe II for rettpsykiatriske spørsmål.

Etter som utvalget oppfatter at oppgavene for en Barnesakkyndig kommisjon vil være nært beslektet med oppgavene for Rettspsykiatrisk gruppe, har utvalget sett nærmere på hvordan denne har organisert sin virksomhet.

Rettspsykiatrisk gruppe oppnevnes av Justisdepartementet og består av 6 medlemmer som alle er spesialister i psykiatri. Kommisjonens leder er Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri. Hun er også leder for Den rettsmedisinske kommisjon. Sekretariatet er plassert i Justissekretariatene.

Sakene mottas i sekretariatet, hvor de journalføres og sendes på sirkulasjon til to medlemmer. Disse skriver sine bemerkninger på saksomslaget, før saken sendes formannen som leser alle saker. Formannen utferdiger det endelige svaret som tilstilles rekvirenten av rapporten. I ca. 70 prosent av sakene har Rettspsykiatrisk gruppe ikke bemerkninger til saken. Kommisjonen kan ellers gi uttrykk for at den mener at de sakkyndige har konkludert feil, eller ha bemerkninger til de sakkyndiges skjønns­utøvelse. Saksbehandlingstiden i hver enkelt sak varierte i 2001 fra 4-6 uker. Postgangen utgjorde det vesentlige av saksbehandlingstiden.

Per i dag er det opplyst at Rettspsykiatrisk gruppe behandler om lag 500 saker årlig.

Rettspsykiatrisk gruppe har de senere årene hatt to møter i semesteret hvor faste medlemmer, varamedlemmer og sekretariatet møter. Formålet har vært å drøfte vanskelige saker, generelle problemstillinger og høringssaker.

Utvalget har lagt virksomheten og organiseringen av Rettspsykiatrisk gruppe til grunn i vurderingen av en Barnesakkyndig kommisjon.

3.5 Aktuelle debatter

Kvaliteten ved de sakkyndiges arbeid i barnesaker er et tema som stadig blir diskutert i media og internt i fagmiljøene. Forum for Sakkyndige Psykologer (FOSAP) er en sammenslutning av psykologer som tar sakkyndigoppdrag. Forumet arrangerer blant annet konferanser. På den private «brukersiden» er foreningen 2 foreldre (F2F) et eksempel på organisasjoner som har engasjert seg sterkt i bruken av sakkyndige i norsk rett, spesielt i barnefordelingssaker.

I 2003 ble de sakkyndiges rolle i barnevernsaker sterkt aktualisert i media gjennom «Svanhild-saken» i Kvænangen. En av de sentrale påstandene i debatten som fulgte saken var at den sakkyndige hadde tillagt morens intelligens for stor vekt i sin vurdering. Ved at morens privatengasjerte sakkyndige kom til et annet resultat enn den rettsoppnevnte sakkyndige gjennom ankeforhandlingene, ble det skapt usikkerhet ved blant annet presisjonen og fagligheten i de sakkyndiges arbeid.

I ettertid har det, blant annet gjennom «Svanhilds» far, blitt reist spørsmålstegn ved rettssikkerheten i barnevernsaker når psykologer påtar seg forskjellige roller i barnevernsaker 1 . Psykologer kan opptre som fagkyndig meddommer i én barnevernsak og som sakkyndig utreder i neste.

I tiden etter at dette utvalget ble oppnevnt har spørsmålet om en kan ha tillit til sakkyndige fått ny aktualitet. Avisen Dagens Næringsliv avslørte noe som kan være alvorlig korrupsjon hos en psykolog og en psykiater som begge arbeider som sakkyndige for beslutninger i justissektoren og trygdeetaten. Dette dreier seg antakelig ikke om barnevernsaker, men sakene er likevel egnet til å svekke omdømmet til sakkyndige generelt. Bl.a. disse sakene har ført til utnevning av en arbeidsgruppe som skal se på bruk av sakkyndig helsepersonell innen justissektoren (Graverutvalget) 2 . Likeens kan en si at avsløringen av alvorlig juks med forsk­ningsresultater i medisinske fagartikler som har funnet sted i Norge, er med på å aktualisere spørsmålet om kontrollrutiner og kvalitetssikringstiltak i forhold til frie intellektuelle grupper, og dermed også indirekte for sakkyndigarbeid i barnevernet.