11 Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Økonomiske konsekvenser

Grunnlaget for de regionale helseforetakenes inntekter er i all hovedsak bevilgningsvedtak fra Stortinget og midler som overføres med grunnlag i disse vedtakene. Finansieringen av de regionale helseforetakene er todelt og består av basisbevilgning og aktivitetsbasert bevilgning.

Basisbevilgningen skal sette helseforetaket i stand til å utføre det ansvaret som er hjemlet i helseforetaksloven, spesialisthelsetjenesteloven og øvrig lovgivning. Basisbevilgningen, i kombinasjon med andre øremerkede aktivitetsbaserte tilskudd, skal dekke kostnadene knyttet til helseforetakets ivaretakelse av sitt ansvar.

De aktivitetsbaserte tilskuddene (Innsatsstyrt finansiering av sykehusene (ISF) og refusjon av poliklinisk virksomhet ved sykehusene) medfører at deler av budsjettet til de regionale helseforetakene vil være avhengig av hvor mange pasienter som får behandling. ISF dekker 50 % av gjennomsnittskostnadene for pasientgrupper som er inkludert i ordningen. De resterende 50 % dekkes av basisbevilgningen til de regionale helseforetakene. ISF er et grovmasket finansieringssystem rettet mot de regionale helseforetakene og skal ikke brukes som et prissystem ut mot den enkelte sykehusavdeling eller private leverandører. Finansieringsordningens viktigste formål er å understøtte de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for nødvendige helsetjenester.

Lovforslaget medfører isolert sett merkostnader for de regionale helseforetakene ved at de pålegges å organisere spesialisthelsetjenesten slik at de som ønsker det innen helseregionen kan få utført rituell omskjæring.

Departementet vil også vise til at et tilbud om rituell omskjæring vil legge beslag på noe av sykehusenes økonomiske og personellmessige ressurser. Som nevnt har mange sykehus avviklet det tilbudet de tidligere har hatt om rituell omskjæring, blant annet med henvisning til slike argumenter. På den annen side vil det tross alt være snakk om en begrenset ressursbruk i forhold til de samlede helsebudsjetter, som må vurderes med hensyn til den økonomiske byrde det vil representere for de aller fleste foreldre å skulle betale for inngrepet fullt ut selv. Det må også tas hensyn til hvilke merkostnader sykehusene vil måtte påregne dersom rituell omskjæring utføres utenfor helse- og omsorgstjenesten, og det i den forbindelse oppstår skade eller infeksjoner som følge av inngrep utført av ikke-kompetent personell og som spesialisthelsetjenesten senere må behandle.

Når det gjelder totalkostnadene ved å åpne for inngrepet innenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten, samt betydningen av å innføre en egenbetaling, har departementet foretatt en beregning basert på ISF-ordningen. Basert på ISF-ordningen og et volum på 2000 nye inngrep, kan det anslås at kostnadene ved å gjøre disse inngrepene vil være 16,8 mill. 2014-kroner eller 8 400 kroner per inngrep. Det at inngrepet både kan gjøres i forbindelse med selve fødselen (innleggelse) og dagkirurgisk i etterkant av selve fødselen, påvirker sannsynligvis ikke kostnadene nevneverdig. Dersom egenbetalingen settes lik kostnaden vil det offentlige få dekket sine kostnader av egenbetalingen, altså 16,8 millioner kroner. Egenbetaling her vil utgjøre 8 400 kroner for hvert barn som omskjæres.

Dersom egenbetalingen settes lavere enn totalkostnadene vil dette medføre økte kostnader for det offentlige. Grovt sett kan det sies at for hver 500 kroner som tas i egenandel, så vil de totale utgiftene for det offentlige (både i form av basisbevilgning og aktivitetsbasert bevilgning (ISF)) synke med en million kroner.

Dersom egenbetaling settes til 2 000 kroner vil dette totalt utgjøre 4 millioner kroner for 2000 omskjæringer i året. De offentlige kostnadene knyttet til å utføre inngrepet vil da totalt utgjøre 12,8 millioner kroner.

Dersom egenbetalingen settes til halvparten av hva det koster å utføre inngrepet, altså 4 200 i egenbetaling, vil de offentlige kostnadene knyttet til å utføre inngrepet totalt utgjøre 8,4 millioner kroner.

Økonomiske konsekvenser av lovforslaget vil med andre ord avhenge av hvilken egenbetalingsordning Stortinget senere vedtar, se nærmere om dette i kapittel 10. Dersom Stortinget vedtar full egenbetaling vil lovforslaget kun ha begrensede økonomiske konsekvenser.

Dersom Stortinget vedtar egenbetaling som er lavere enn full egenbetaling, vil forslaget ha økonomiske konsekvenser. Nøyaktig hvor store konsekvenser dette vil få vil avhenge direkte av hva egenbetalingen vedtas å skulle være. Som presisert tidligere i proposisjonen skal rituell omskjæring ikke fortrenge annen behandling ved sykehusene. Dersom egenbetalingen ikke settes lik kostnadene, vil dette innebære økte kostnader for sykehusene tilsvarende differansen mellom full egenbetaling og fastsatt egenbetaling. Fastsettelse av egenbetaling og budsjettmessige konsekvenser vil inngå i det ordinære budsjettarbeidet i lys av Stortingets behandling av denne proposisjonen.

Utover å foreslå at det som nevnt bør gjelde egenbetaling for å få dette inngrepet utført i offentlig regi, mener imidlertid departementet at størrelsen på slik egenbetaling bør avgjøres på bakgrunn av Stortingets behandling av denne proposisjonen. I etterkant av slik behandling vil fastsettelse av egenbetaling, og dermed de budsjettmessige konsekvenser av ikraftsetting av loven, inngå i det ordinære budsjettarbeidet.

11.2 Administrative konsekvenser

Finansiering av sykehusenes virksomhet, enten finansiering i form av basisbevilgning eller finansiering i form av aktivitetsbasert bevilgning (ISF), skal dekke både såkalte behandlingsrelaterte kostnader og administrative kostnader.

Administrative kostnader knyttet til selve inngrepet, for eksempel i form av registrering av inn- og utskrivning, planlegging av tidspunkt for operasjon, internlogistikk, dokumentasjon av inngrepet i pasientadministrative systemer m.v., vil således bli dekket av de budsjettmidler sykehusene tildeles for å utføre denne type inngrep.

Slik sett vil en ordning med at sykehusene skal tilby rituell omskjæring kun innebære at det må etableres nye systemer for en egenbetalingsordning. Departementet legger til grunn at sykehusene i stor grad vil kunne benytte allerede eksisterende pasientadministrative systemer for denne oppgaven, men utelukker ikke at det her kan bli behov for mindre endringer i datatekniske løsninger for innkreving av egenbetaling. Det vil også måtte etableres rutiner for å påse at egenbetaling kreves og innbetales. Departementet legger derfor til grunn at forslaget vil ha visse administrative konsekvenser, men at disse sannsynligvis vil være små for det enkelte sykehus og at de kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.