7 Nærmere om høringsforslaget og høringsinstansenes syn

7.1 Høringsforslaget

Som nevnt i punkt 2.3.1 ble det i høringsnotatet av 26. april 2011 vurdert ulike måter å regulere og organisere et forsvarlig tilbud om rituell omskjæring. De modellene som ble vurdert var om inngrepet kunne utføres ved offentlige sykehus, av private sykehus/spesialister, i tilknytning til helsestasjoner eller av andre enn helsepersonell.

Departementet understreket at det ville være i alles interesse at rituell omskjæring blir utført på en forsvarlig måte, og at det derfor ville være nødvendig å gjøre noe med dagens situasjon for å hindre at guttene blir utsatt for risiko for skade. Det ble vist til at man gjennom lovregulering av rituell omskjæring kunne legge til rette for at inngrepet utføres på en forsvarlig måte. Lovregulering ville skape klarhet i ansvarsforhold, samtykkekrav og kompetansekrav, samt sikre tilstrekkelig smertelindring og oppfølging i tilknytning til inngrepet. Etter departementets vurdering burde aktuell løsningsmodell ivareta tre grunnleggende hensyn:

1. Løsningen må sikre at rituell omskjæring kan bli gjennomført på en forsvarlig måte

2. Løsningen må være tilstrekkelig robust ved at det foreligger et reelt tilbud med lik tilgjengelighet i hele landet

3. Den løsning som velges må ha en finansieringsordning som gjør at tilbudet er stabilt og forutsigbart

Etter en helhetlig vurdering av ulike måter å regulere og organisere et forsvarlig tilbud, skisserte derfor departementet to ulike lovmodeller som høringsinstansenes ble bedt om å vurdere:

Lovreguleringsmodell A

• Lovfesting av at de regionale helseforetakene skal organisere spesialisthelsetjenesten slik at de som ønsker det innen regionen kan få utført rituell omskjæring på en forsvarlig måte

• Omskjæringen skal utføres av lege

• Omskjæringen skal fortrinnsvis utføres i tilknytning til fødsel

• Det skal ikke kreves egenbetaling for inngrepet

• Lovfesting av en godkjenningsordning slik at også den som ikke er lege kan få tillatelse til å utføre rituell omskjæring av gutter under to måneder

I henhold til modell A skulle altså rituell omskjæring kunne utføres både av lege eller av person med særskilt tillatelse. I henhold til høringsforslaget skulle slik tillatelse kunne gis personer som har en tilknytning til et trossamfunn hvor rituell omskjæring inngår som en del av en religiøs tradisjon. Forslaget innebar også detaljert regulering av hvordan omskjæring skulle utføres, herunder krav til samtykke, informasjon, krav til forsvarlig gjennomføring av selve inngrepet og krav om tilfredsstillende smertelindring og smittevern. Lovforslaget innebar at den som utfører rituell omskjæring uten å være lege eller å ha særskilt tillatelse, kunne straffes.

Lovreguleringsmodell B

• Lovfesting av at de regionale helseforetakene skal organisere spesialisthelsetjenesten slik at de som ønsker det innen regionen kan få utført rituell omskjæring av gutter på en forsvarlig måte

• Omskjæringen skal utføres av lege

• Omskjæringen skal fortrinnsvis utføres i tilknytning til fødsel

• Det skal ikke kreves egenbetaling for inngrepet

I motsetning til modell A innebar altså modell B at kun lege skulle kunne utføre rituell omskjæring av gutter, og at andre som utfører inngrepet kunne straffes. Som følge av at inngrepet kun skulle utføres av lege ble det vurdert som mindre nødvendig å foreslå detaljert lovregulering av hvordan omskjæring skulle utføres.

7.2 Generelt om høringen

Ekstern høring knyttet til lovforslaget ble avsluttet 3. oktober 2011. Departementet har mottatt 82 høringsuttalelser og høringen kjennetegnes av at instansene har vært delte når det gjelder henholdsvis støtte eller motstand til forslagene.

Mange høringsinstanser har støttet enten modell A eller modell B. Flere av disse har vist til at inngrepet bør tillates, og at man da må sikre at det kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Flere har imidlertid hatt ulike forbehold for sin støtte, og da typisk at inngrepet bare bør gjøres av lege på sykehus og mot full egenbetaling. I og med at begge høringsforslagene la opp til at det ikke skulle kreves egenbetaling, må derfor støtten fra enkelte instanser til enten modell A eller modell B tas med visse forbehold.

Med den forutsetning at flere som nevnt har tatt ulike forbehold for sin støtte, har 20 instanser støttet modell A, mens 20 instanser har støttet modell B. Departementet vil imidlertid bemerke at det for enkelte høringsinstanser kan være noe uklart om de støtter enten modell A eller modell B, eventuelt om de skal kunne sies å støtte begge modellene.

Hovedbegrunnelsen for de som har støttet enten modell A eller modell B har vært at lovregulering er et nødvendig tiltak for å sikre et forsvarlig tilbud slik at barn ikke utsettes for skade eller risiko for skade ved å bli omskjært av ikke-kompetente personer. En annen viktig begrunnelse er at lovregulering vil kunne sikre nødvendig smertelindring og oppfølging i etterkant av inngrepet, samt sikre lik tilgang i hele landet.

Departementet vil også påpeke at de fleste høringsinstansene som har avgitt uttalelse, i hovedsak har uttalt seg i forhold til prinsipielle spørsmål knyttet til rituell omskjæring, herunder spørsmålet om valg av lovreguleringsmodell. Høringsinstansene har bare i mindre grad hatt konkrete merknader eller innspill knyttet til de enkelte lovbestemmelsene i de alternative lovforslagene.

Totalt 16 høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller at de ikke ønsker å avgi høringsuttalelse.

Totalt 31 høringsinstanser har uttalt at de ikke støtter lovregulering av rituell omskjæring av gutter. Av disse er 18 uttalelser sendt inn fra privatpersoner. Flere av de 31 instansene som ikke støtter lovregulering har imidlertid uttalt at de kan godta rituell omskjæring dersom det utføres på gutter over 18 år og mot full egenbetaling. I tiden etter at høringen var avsluttet har departementet også mottatt uttalelser fra om lag 30 privatpersoner som i all hovedsak enten har gitt uttrykk for at rituell omskjæring bør forbys eller at det ikke bør foreslås lovregulering i tråd med høringsforslaget.

Hovedbegrunnelsen for de som ikke ønsker lovregulering av rituell omskjæring synes å være at dette er et irreversibelt inngrep uten medisinsk indikasjon, og at det derfor ikke bør utføres i helse- og omsorgstjenesten eller av helsepersonell. I forlengelsen av dette er det blant annet vist til at helsetjeneste og helsepersonell ikke bør prioritere tid og ressurser på denne type ikke-indiserte inngrep eller at denne type inngrep representerer overgrep mot barn som derfor uansett bør forbys eller knyttes til ulike aldersgrenser.

7.3 Nærmere om høringsinstansenes syn

Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim og Oslo er glad for at det nå kommer reguleringsforslag for å få rituell omskjæring inn i ordnede former, samtidig som de også har enkelte merknader og forslag til presiseringer. Når det gjelder forholdet til menneskerettighetene uttales det blant annet:

«I notatet (…) konkluderes det med at omskjæring ikke er i strid med menneskerettighetene slik de er nedfelt, bl.a. i EMK. Det er en svakhet ved notatet at det ikke drøfter hvorvidt forbud mot omskjæring kan være i strid med internasjonale konvensjoner, især EMK. Vi vil særlig fremheve art. 8 som slår fast retten til respekt for privatliv og familieliv, art. 9 som slår fast retten til religionsfrihet, herunder retten til tilbedelse, praksis og etterlevelse, samt art. 14 som forbyr diskriminering pga religion. Et forbud mot omskjæring eller å tvinge det inn under modell B vil være i strid med nevnte bestemmelser i EMK. Imidlertid er det på sin plass å gjøre de tiltak som er nødvendige for at omskjæring skal skje i betryggende former, uten fare for skade på barnet.»

Videre uttales det:

Motstanden i enkelte norske medisinske kretser mot mannlig omskjæring synes å ha sin bakgrunn i helsepersonell som er vel bevandret i almindelig kirurgi, men har liten eller ingen kunnskap i den metode en mohel bruker for inngrepet. Dersom inngrepet gjøres med vanlig norsk kirurgi, blir det adskillig vanskeligere, mer omfattende og mer utsatt for komplikasjoner enn ved den metode en mohel bruker. (…)

Det er her tale om et spesialisert inngrep hvor vanlig kirurgisk erfaring i det store antall tilfelle ikke gir den nødvendige kunnskap til å gjøre inngrepet på en optimal måte. Derimot har en mohel den nødvendige spesialiserte kunnskap og tilstrekkelig og kontinuerlig erfaring til at inngrepet gjøres på den best mulige måte. Det er bare ved omskjæring når barnet er blitt større at det er fornuftig å bruke andre metoder hvor kirurgisk erfaring og kunnskap er viktig.

Tilsvarende er potensielle problemer ved omskjæring sterkt overdrevet, antagelig fordi problematikken blir drøftet på bakgrunn av en tradisjonell kirurgisk fremgangsmåte, uavhengig av at dette normalt ikke er den metode som brukes av en mohel.»

Når det gjelder krav om at inngrepet skal utføres på sykehus uttaler Det Mosaiske Trossamfund blant annet:

«Vi registrerer at i høringsnotatet anbefales det at tilbud om omskjæring på sykehus bør kunne gis over hele landet. Dette er vi ikke imot. Imidlertid er inngrepet, når det foretas kort tid etter fødselen lite og kan utføres poliklinisk. Det er da intet i veien for at foreldre og barn kan reise til et sted hvor inngrepet tilbys for å forhindre at det blir utført av ukyndige personer. Da vil vedkommende kunne opparbeide en ekspertise som gjør inngrepet til en mye bedre opplevelse for alle. I betraktning av at det er et frivillig spørsmål om man vil la sine guttebarn omskjære, er det ikke urimelig å kreve at foreldrene tar bryet og kostnaden ved en slik reise. Det vil både gjøre inngrepet tryggere ved at den som utfører det har god utdannelse og erfaring og det vil gjøre det billigere fordi man da kan få stordriftsfordeler. Vi mener også at det er rimelig å kreve en passende egenandel. Dette er tiltak som vil kunne forhindre motstand i befolkningen på grunnlag av hensyn til prioritering av ressursene i helsevesenet og økonomien i tiltaket.»

Når det gjelder valg av lovmodell uttales det:

«Modell A er klart å foretrekke. Vi har likevel noen bemerkninger til modellen, slik den er foreslått: Forutsetningen om at inngrepet i hovedsak skal gjøres i forbindelse med fødselen kan være umulig å etterkomme i jødisk sammenheng, avhengig av hva man mener med «i forbindelse med». Normalt blir mor og barn sendt hjem kort tid efter fødselen. Dersom man «i forbindelse med» mener mens mor og barn fremdeles er på sykehuset (…) vil det bety at inngrepet skal gjøres i løpet av et par dager efter fødselen. Dette er ikke mulig i jødisk sammenheng da omskjæringen, hvis mulig, skal skje på den 8. dag.»

(…)

Modell B vil ikke tilfredsstille kravet til rituell omskjæring da inngrepet må utføres av en religiøs jødisk person, i praksis en mohel. Å satse på modell B vil derfor tvinge den jødiske befolkningen til å få inngrepet utført i utlandet. Avhengig av hvordan regelverket utformes, kan det også bety at jødisk liv i Norge vil bli umuliggjort og i praksis innebære et forbud mot fortsatt normalt jødisk liv i Norge.»

Islamsk Råd Norge støtter lovmodell A og mener denne modellen innebærer større fleksibilitet og muliggjør mer effektiv utnyttelse av helseressursene. Samtidig understrekes det at også lovmodell B vil være akseptabel.

Islamsk Råd Norge viser til at inngrepet er marginalt og ukomplisert hvis det utføres av kvalifisert personale. Vedkommende trenger imidlertid ikke være kirurg, og også leger uten kirurgisk kompetanse og annet helsepersonell bør kunne utføre inngrepet, eventuelt også andre personer med spesialkompetanse.

I forhold til høringsnotatet påpekes det at det bør være større fleksibilitet med hensyn til hvor inngrepet utføres, og da slik at inngrepet også kan tenkes utført poliklinisk eller ved egnede godkjente helsefasiliteter utenfor sykehusene.

Støtter som hovedregel at det skal skje i forbindelse med fødsel, men anbefaler også her fleksibilitet og da i samråd med foreldrene. Helsepersonell bør i forbindelse med fødsel opplyse om adgangen til å få utført omskjæring, og foreldrene bør samtidig få tilbud om å få utført inngrepet innen rimelig tid.

Islamsk Råd Norge anser det for svært viktig at inngrepet utføres på en mest mulig skånsom måte og dersom medisinsk sakkyndige mener bedøvelse er nødvendig eller ønskelig for å redusere eventuelle smerter, tilrådes dette.

Oslo katolske bispedømme støtter lovmodell A, forutsatt at forskriften til gjennomføring av loven blir utformet på et vis som ikke legger alvorlige hindringer i veien for minoritetenes religionsutøvelse. Den norske kirke v / Mellomkirkelig råd mener ut fra et trosfrihetsanliggende at rituell omskjæring bør reguleres på en forsvarlig måte i Norge. Det vises til at foreldreretten og retten til å oppdra barn i samsvar med egen religiøse tro, må veie tyngre enn de rettigheter som særskilt er lagt til barnet. Støtter lovmodell A, idet det vises til at denne (i motsetning til lovmodell B), vil gjøre det mulig for jødene å praktisere rituell omskjæring i tråd med sin religiøse tro. Et flertall av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (med unntak for Human-etisk forbund) mener rituell omskjæring bør være tillatt på en forsvarlig måte. Rådet støtter lovmodell A om at inngrepet også skal kunne gjøres av andre, men da gjerne med lege tilstede.

Den norske kirke (Oslo biskop og Oslo bispedømmeråd) støtter lovmodell A og viser til at denne modellen best ivaretar religionsfriheten og uttaler blant annet:

«Det er viktig med gode og tjenelige rettslige rammer rundt rituell omskjæring av gutter. Vi vil derfor berømme departementet for å ville «skape sikkerhet rundt inngrepet og beskytte barna» (…). Dette må imidlertid ikke gjøres på en slik måte at det stigmatiserer visse religiøse minoritetsgrupper. Det skal svært gode grunner til for å sette religionsfriheten til side og i lovs form gripe inn i etablert religiøs praksis – så sant denne ikke beviselig er i strid med nasjonale og internasjonale lover og konvensjoner.»

I sin høringsuttalelse har MIRA – ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn støttet forslaget om å regulere rituell omskjæring i tråd med lovmodell B. Det argumenteres for at rituell omskjæring bør defineres som et helseanliggende og at dette burde være et offentlig ansvar og ikke overlates til mer eller mindre kompetente personer innenfor de ulike religiøse trossamfunn. Dette vil sikre forsvarlighet og lik tilgjengelighet til tilbudet for alle i landet.

Det vises videre til at prioriteringshensyn ikke bør tillegges vesentlig vekt. Det påpekes at inngrepet vil kreve begrenset ressursbruk sett i sammenheng med de samlede helsebudsjetter og at dette spørsmålet må veies opp mot den økonomiske byrde det vil representere for den enkelte familie dersom de skal betale selv. Dette vil igjen gi risiko for at inngrepet utføres av ikke-kompetente personer.

Norges Kristelige Legeforening mener det kan diskuteres prinsipielt om rituell omskjæring bør tillates eller ikke. Det påpekes at ønsket om å hindre at guttebarn blir utsatt for risiko og skade ved at rituell omskjæring utføres av ikke-kompetente, betones for sterkt i høringsnotatet. Det vises til at det ikke er statens ansvar å bruke alle tilgjengelige midler for å hindre borgere i å gjøre potensielt skadelige handlinger. I lys av dette er det derfor urimelig at det ikke kreves egenbetaling for rituell omskjæring ved sykehus. Selv om det er snakk om et lite beløp totalt sett, er prinsippet det viktigste. Det påpekes at rituell omskjæring er kroneksemplet på behandlingstiltak som ikke bør prioriteres i helsetjenesten. Staten bør derfor ikke bryte med anerkjente prioriteringsprinsipper for å oppnå en ønsket atferd fra borgerne. Foreningen støtter lovmodell A, men mener det samtidig er svært viktig at det innføres full egenbetaling.

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene mener at en regulering vil styrke hensynet til barnets beste. Det vises til at begge de foreslåtte lovmodeller vil innebære at de regionale helseforetakene må sørge for et tilbud. Kontaktutvalget mener imidlertid at lovmodell B er den beste.

Høringsuttalelsen fra Human-Etisk Forbund lyder:

«Omskjæring av gutter og jenter reiser de samme prinsipielle spørsmål med hensyn til barnets livssynsfrihet. For å sikre livssynsfriheten for alle – også barn – må foreldre hindres i å gjennomføre irreversible forrankringer av en spesiell livssynstilhørighet hos sitt barn.

Hovedstyret ønsker et lovforbud mot omskjæring av gutter, og ber administrasjonen ferdigstille høringssvar i tråd med dette.

Dersom det ikke er politisk flertall for et lovforbud umiddelbart anbefaler HEF at det lages en bred menneskerettslig utredning der barns rettigheter vurderes i forhold til foreldres religionsfrihet.

Inntil forbud foreligger bør et minstekrav være en lovregulering som sikrer at omskjæring skjer i helseinstitusjoner.»

I sin høringsuttalelse har Hedningsamfunnet gitt uttrykk for at rituell omskjæring av gutter under 18 bør være forbudt:

«Omskjæring er irreversibel. Sønner av jødiske og muslimske foreldre tvinges til å bære en religiøs markør for livet. Det må karakteriseres som et religiøst overgrep. Dette strider mot barnets (og den senere voksnes) integritet og livssynsfrihet. De voksnes krav til tradisjon og tro kan ikke være overordnet barnets rett til sin egen kropp, jamfør også omskjæring av jenter. Barnekonvensjonen art. 24.3 sier: «Partene skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse».»

Barneombudet ser at det kan være hensiktsmessig med en lov som sikrer ivaretakelsen av guttebarn når de skal omskjæres, men påpeker at en lovregulering i så fall forutsetter at man aksepterer at små gutter utsettes for dette inngrepet. I forlengelsen av dette uttaler ombudet:

«Barneombudets holdning er derfor at guttebarn ikke skal kunne omskjæres før de selv har mulighet til å gi et reelt samtykke til inngrepet. I stedet for å lovregulere noe som Barneombudet mener er en krenkelse av barnets rett til å bestemme over egen kropp, bør helse- og omsorgsdepartementet sette en nedre aldersgrense knyttet til barnets rettigheter, jf barnekonvensjonen, når det i stedet for å diskutere aldersgrense eller et eventuelt forbud, presenterer et lovforslag som regulerer denne praksisen.

Barneombudet mener at hvis myndighetene virkelig har til hensikt å beskytte guttebarna, vil en nedre aldersgrense være veien å gå. Barneombudet kan derfor bare støtte en lovregulering av rituell omskjæring hvis myndighetene ikke klarer å etablere en slik aldersgrense.»

I sin høringsuttalelse har Barneombudet diskutert rituell omskjæring i forhold til flere artikler i Barnekonvensjonen. I motsetning til hva departementet la til grunn i høringsnotatet, mener Barneombudet at rituell omskjæring kan være problematisk i forhold til Barnekonvensjonen.

Ombudet viser til at barn etter Barnekonvensjonen artikkel 24 nr. 3 har rett til å bli beskyttet mot tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barnets helse. I forlengelsen av dette mener ombudet at barn har rett til å bli beskyttet mot et ikke-medisinsk begrunnet kirurgisk inngrep som påfører det smerte. Barn har også rett til å bli beskyttet mot å få fjernet en funksjonell kroppsdel når det ikke foreligger verken en åpenbar medisinsk eller helsemessig begrunnelse for dette. Det vises til at inngrepet heller ikke er ufarlig og at det i seg selv kan føre til alvorlige komplikasjoner.

Barneombudet viser til forskning som underbygger at omskjæringen, i tillegg til smerten barna opplever i forbindelse med selve inngrepet, også kan medføre fysiske, seksuelle og psykiske konsekvenser. Ombudet mener at dette underbygger argumentet om at guttebarn bør beskyttes mot en tradisjonsbundet praksis som omskjæring, inntil de har blitt så store at de kan forstå konsekvensene av inngrepet, og være i stand til å ta denne beslutningen selv.

Barneombudet viser videre til at departementet har lagt til grunn at en avgjørelse om rituell omskjæring er innenfor hva den eller de med foreldreansvaret kan samtykke til på vegne av barnet. Barneombudet mener imidlertid at når det kommer til omskjæring, er det berettiget å stille spørsmål ved hva man kan bestemme i kraft av å være foreldre. Det vises til at artikkel 12 i Barnekonvensjonen slår fast at barn har rett til å si sin mening i alle spørsmål som vedrører det, og at barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med alder og modenhet. I forlengelse av dette uttaler ombudet:

«Små barn har ikke samtykkekompetanse. Mange guttebarn omskjæres når de bare er noen dager gamle. Så små barn kan ikke gi uttrykk for sin mening ut over det å protestere med skriking i forbindelse med selve inngrepet, og smerter mens såret gror.

(…)

Barneombudet stiller spørsmål ved om det er riktig å foreta et slikt inngrep på noen som verken kan gi uttrykk for sine meninger, eller eventuelt samtykke, på en verbal måte som voksne i barnets omgivelser har forutsetninger for å forstå.»

Når det gjelder barnekonvensjonens artikkel 14 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, uttaler Barneombudet blant annet:

«I følge barnekonvensjonen har barn religionsfrihet. Dette er en klar og tydelig rettighet i barnekonvensjonens artikkel 14. Denne selvstendige retten til religion er viktig. Det å være omskåret kan derfor bety mye for barnet. Det kan vise tilhørighet til en religion og til en kultur. På en annen side kan barnets religionsfrihet tale for at det ikke skal påføres et manifestert religiøst utrykk, som omskjæring kan sies å være, uten at det selv har samtykket til dette.

Barns rett til religionsfrihet følges opp av foreldrenes plikt og rett til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning. Dette er en del av foreldreansvaret. Foreldrenes plikt og rett til veiledning står derfor sterkt, og det skal mye til for at staten kan gripe inn og begrense denne. (…).

Det å omskjære sitt guttebarn på grunnlag av sin religiøse tro, kan ses på som en del av denne plikten og rettigheten. I tillegg har det vært en tradisjonsbundet praksis, primært i jødiske og muslimske trossamfunn, gjennom flere tusen år. Barneombudet kan derfor forstå at det har vært naturlig for foreldre i disse trossamfunn å videreføre denne praksisen. Dette er likevel ikke et tilstrekkelig argument for at praksisen bør opprettholdes, slik Ombudet ser det.

I tillegg til retten til religionsfrihet har barn også rettigheter som rett til beskyttelse mot vold, rett til utdanning og rett til å si sin mening og bli hørt. Staten har et ansvar for å sørge for at barns grunnleggende rettigheter blir oppfylt. Det er en del av foreldreansvaret å ha mulighet til å opplære og veilede sine barn i sin tro. Men foreldrenes veiledning må ikke gå på bekostning av barns grunnleggende rettigheter.»

Barneombudet drøfter også mulig medisinske gevinstene ved omskjæring:

«Selv om kvinner som er sammen med omskårne menn har lavere forekomst av livmorhalskreft, og omskårne menn er bedre beskyttet mot HIV, er dette sykdommer som er knyttet til voksnes seksuelle atferd, og har følgelig ingenting med omskjæring av små guttebarn å gjøre. Hvis man bruker forebygging av disse sykdommene som et argument for omskjæring, mener Barneombudet at dette bør vente til gutten har nådd en alder hvor han selv kan ta denne avgjørelsen.»

Oppsummeringsvis uttaler ombudet:

«Barneombudet har i dette høringssvaret vurdert foreldreansvaret opp mot barns rett til beskyttelse og til å bestemme over egen kropp. Vi mener at artikkel 24 nr. 3 om barns rett til å bli beskyttet mot en tradisjonsbundet praksis, understøtter at guttebarn bør beskyttes mot omskjæring til de har blitt så store at de kan ta denne avgjørelsen på et selvstendig grunnlag. Vi har også problematisert artikkel 3 om barnets beste, og stilt spørsmål ved om det er til barnets beste at det blir omskåret. Under diskusjonen av artikkel 12 stilte vi spørsmål ved om det er riktig å foreta et slikt inngrep på noen som verken kan gi uttrykk for sine meninger eller gi et informert samtykke.

Å forstå omskjæring av guttebarn som en del av foreldrenes plikt og rett innenfor religionsveiledning, jf. artikkel 14 om barns tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, kan være å trekke rettighetene til foreldrene lengre enn barnets rettigheter. Barneombudet stiller derfor spørsmål ved om foreldres avgjørelse om omskjæring kan være i uoverensstemmelse med barnets øvrige rettigheter, slik disse er nedfelt i barnekonvensjonen.»

Barneombudet konkluderer derfor med at det bør innføres en nedre aldersgrense for omskjæring, og foreslår at denne settes til enten 15 år eller 16 år.

Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter i utgangspunktet lovmodell A, men savner mer dokumentasjon. Ombudets støtte forutsetter med andre ord at mer dokumentasjon bekrefter departementets fremstilling av problem og omfang. Slike faktaopplysninger påpekes å være nødvendig for å vurdere hvor legitimt en nærmere regulering av omskjæringspraksisen er, særlig når departementet selv har angitt risiko for skade som hovedbegrunnelse for lovforslaget. Ombudet diskuterer også hvorvidt lovregulering av tilbud kan sies å være diskriminerende og påpeker at lovforslaget ikke er vurdert i forhold til diskrimineringsloven eller likestillingsloven.

Statens helsetilsyn stiller seg positiv til at departementet ønsker å sørge for at den offentlige helsetjenesten tilbyr omskjæring av gutter, og slik hindre at guttebarn utsettes for unødig smerte og risiko. I forlengelsen av dette uttaler tilsynet blant annet:

«Statens helsetilsyn oppfatter imidlertid problemdefinisjonen i høringsbrevet som uklar og ufullstendig. Det er problematisk at det legges opp til et regelverk som etter vår mening ikke gjenspeiler den eksisterende virkeligheten, og som følgelig neppe kan løse dagens problemer. Vi mener derfor at å innføre lovgivning på det nåværende tidspunkt ikke vil avhjelpe de problemene man står overfor når det gjelder rituell omskjæring av gutter.»

Senere uttales det om dette blant annet:

«Høringsnotatet tar utgangspunkt i at de aller fleste ønsker at gutter skal omskjæres like etter fødselen. Dette er ikke i samsvar med erfaringen, som tilsier at tyrkiske foreldre gjerne ønsker at omskjæring skal utføres i småbarnsalder, og marokkanske foreldre har et ganske stort spenn for når de ønsker inngrepet utført. Blant somaliere er det vanlig at gutter omskjæres før de er fem år. I tillegg til at det kan være rituelle regler for ved hvilken alder gutter skal omskjæres, tas det ofte hensyn til at familien har mulighet til å forestå og finansiere feiring i forbindelse med omskjæringen. Pakistanske foreldre vil imidlertid gjerne at guttene deres skal omskjæres like etter fødsel, og det kan da ofte gjøres på fødeavdelingen.

Tilsynet støtter ikke at de skal ha tilsyn med rituelle omskjærere som ikke er helsepersonell (dersom lovmodell A velges) og heller ikke at de skal ha mulighet til å tilbakekalle tillatelse gitt til slikt personell.

Helsedirektoratet har i sin høringsuttalelse vist til at det gjenstår flere uavklarte rettslige og etiske problemstillinger i denne saken. Direktoratet viser til at dersom dette skal lovreguleres på det nåværende tidspunkt, må det også sees nærmere på hvordan gutter kan gis samme beskyttelse mot rituelle inngrep som jenter, og hvordan norske myndigheter skal forholde seg til denne type inngrep. Videre uttales det:

«Ved en lovregulering av rituell omskjæring mener Helsedirektoratet at forsvarlighetskravet innebærer at inngrepet bare bør utføres i spesialisthelsetjenesten.

I tråd med det tidligere prioriteringsrådets forslag mener direktoratet at omskjæring av gutter ikke skal tilbys i den offentlige helsetjenesten, men overlates til den private spesialisthelsetjenesten mot full egenbetaling.

Det er helt vesentlig at adekvat smertelindring sikres ikke bare under utførelsen av inngrepet, men så lenge smertene vedvarer. Spedbarnet må ikke stilles dårligere enn andre pasienter med smerter etter et operativt inngrep. Helsedirektoratet mener problemstillingen tydeliggjør de etiske dilemmaene i denne saken. Det er ikke ønskelig å måtte smertelindre et barn over tid med medisinske preparater, når inngrepet i seg selv ikke var medisinsk indisert. Men smertelindring vil i denne sammenheng være påkrevet.

På ovennevnte bakgrunn er det etter Helsedirektoratets vurdering modell B som kan være et alternativ.»

Fylkesmannen i Vest-Agder mener høringsnotatet redegjør for problematikk og avveininger på en god måte. Det understrekes at det nå er nødvendig at vi får et lovforslag som kan vedtas og som er i tråd med internasjonal praksis, spesielt i Sverige, og som heller ikke forbyr rituell omskjæring. Det vises til at et forbud ville føre til fortsatt lidelser for barn.

Fylkesmannen viser videre til at flere i de muslimske miljøene har vanskelig økonomiske kår slik at de derfor vanskelig vil kunne bekoste inngrepet selv, samtidig som de ønsker at dette skal skje på en god og forsvarlig måte. Fylkesmannen støtter derfor at det bør være det offentlige som foretar disse inngrepene. Praksis i Det Mosaiske Trossamfunn, med en utvalgt person som utfører inngrepet med en lege tilstede, bør kunne sikre en medisinsk forsvarlig praksis. Fylkesmannen støtter derfor lovmodell A.

Fylkesmannen i Hordaland mener i utgangspunktet at rituell omskjæring er mishandling av barn dersom det ikke gjøres av medisinske grunner. Fylkesmannen mener praksisen derfor må være så restriktiv som mulig og støtter derfor lovmodell B som innebærer at bare leger kan utføre inngrepet.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus ser det som positivt at det nå foreslås regulering for å avklare ansvarsforhold og sikre at rituell omskjæring foregår på en forsvarlig måte, og uttaler blant annet:

«Rituell omskjæring av gutter mangler medisinsk indikasjon og mange fagfolk i Norge mener at helsepersonell ikke bør utføre inngrepet. I store deler av verden er imidlertid omskjæring et vanlig kirurgisk inngrep og det foreligger en omfattende medisinsk faglitteratur om emnet. Alvorlige komplikasjoner og helsekonsekvenser er sjeldne og de senere årene har enkelte fagmiljøer pekt på mulige positive helseeffekter av omskjæring av gutter.

Etter Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ vurdering er det ikke grunnlag for å si at inngrepet påfører barn skade når det utføres på en kyndig måte. Vi legger også til grunn at omskjæring av gutter er en dypt rotfestet skikk som vil bli praktisert også dersom det ikke legges til rette for det. Fylkesmannens vurdering er derfor at helsemyndighetene har et ansvar for å sikre at inngrepet utføres forsvarlig. Det har vist seg at det ikke har vært mulig å etablere et forsvarlig tilbud uten spesielle tiltak, og det fremstår derfor som hensiktsmessig å lovregulere området slik Helsedirektoratet anbefalte i 2003.»

Fylkesmannen viser til at det neppe finnes andre løsningsmodeller enn at RHF skal sørge for dette, men tror ikke det bør lovfestes at dette skal gjøres i forbindelse med fødsel. Kort liggetid vil gjøre det vanskeligere rent praktisk å få rituell omskjæring utført under barselopphold. Det frarådes at det åpnes for mulighet til å pålegge helsepersonell å utføre eller assistere ved rituell omskjæring.

Fylkesmannen mener at finansiering ikke bør knyttes til at inngrepet skjer i forbindelse med innleggelse og det bør åpnes for at inngrepet kan gjøres poliklinisk eller av private som RHF har avtale med.

Fylkesmannen støtter lovmodell A. Det vises også til at når det lovefestes et krav om smertelindring, så vil det av det følge at lege eller sykepleier må være til stede når andre enn lege utfører rituell omskjæring.

Helse Sør-Øst RHF viser til innvendinger og etiske og rettslige dilemmaer, men av hensyn til barna mener de at kun leger bør kunne utføre rituell omskjæring (lovmodell B). Det understrekes at tilfredsstillende smertelindring under og etter inngrepet må være et absolutt krav og det reises tvil ved om smertelindring under prosedyren vil bli ivaretatt i tilstrekelig grad dersom andre tillates å utføre inngrepet.

Sørlandet sykehus HF ønsker ikke at det skal etableres et tilbud om rituell omskjæring etter nyfødtperioden. Det vises til at dette tilbudet eventuelt kan håndteres av private institusjoner som godkjennes for dette. Sykehuset uttaler at det kan innarbeide et slikt tilbud i barselperioden, men ser at det vil være hindringer for å få et slikt tilbud hele døgnet. På grunn av kortvarige barselsopphold ser sykehuset organisatoriske problemer med å få til et slikt tilbud for alle. Sykehuset er også skeptisk til at disse inngrepene skal belegge poliklinisk aktivitet i en tid hvor sykehuset har problemer med lange ventelister og fristbrudd.

Helse-Vest RHFs høringsuttalelse lyder:

«Rituell omskjering av gutebarn er tiltak/inngrep utan medisinske indikasjonar, og mykje talar for at slik omskjering ikke er ei helseteneste som bør utførast i ofentlig regi og for offentlege midlar.

Helse Vest vil likevel, ut frå ei heilskapleg vurdering – og med stor vekt på at slike inngrep som blir utførte utan forsvarlege rammer kan gi skader for barnet, kunne rå til at den offentlege helsetenesta kan utføre slike inngrep.

Helse Vest rår til at modell B i hovudsak blir lagt til grunn for det vidare arbeidet med lovregulering.»

Oslo universitetssykehus, de barnemedisinske miljøene, støtter lovmodell B om at rituell omskjæring skal utføres av leger. I forlengelsen av dette uttales det blant annet:

«Det er overveiende sannsynlig slik at inngrepet er såpass lite komplisert at det kan utføres både av leger og av andre med særskilt godkjenning.

Imidlertid er det all mulig grunn til å anta at inngrepet er mer enn «litt» smertefullt. Det er derfor behov for god smertelindring under inngrepet. Det finnes mange måter å oppnå god smertelindring på, men vi mener at behovet for god smertelindring vil best kunne ivaretas ved at inngrepet kun utføres av leger.

Videre er det velkjent at det en sjelden gang kan oppstå komplikasjoner, (…). Derfor er inngrepet etter vår vurdering et medisinsk inngrep og komplikasjoner må følges opp av helsevesenet, av og til også av sykehus. Dette er også en grunn til at modell B er å anbefale.»

Høringsuttalelsen fra Helse Bergen HF redegjør for synspunktene til henholdsvis det urologiske og barnekirurgiske fagmiljøet og Klinisk etikkomité i Helse Bergen. Det urologiske og barnekirurgiske fagmiljøet legger til grunn at rituell omskjæring er en irreversibel, smertefull, stumpende og unødvendig operasjon uten medisinsk indikasjon. De ønsker derfor prinsipalt at inngrepet bare skal være tillatt dersom gutten selv samtykker. Dersom det konkluderes med at inngrepet skal skje innen offentlig helsetjeneste, uttales det subsidiært at dersom inngrepet skal gjøres i forbindelse med fødsel, vil det på grunn av kort liggetid medføre at rituell omskjæring vil måtte prioriteres foran andre typer helsehjelp. I så fall vil det være sentralt at det innføres en ordning som påser at disse pasientene ikke blir prioritert foran andre pasienter.

Klinisk etikkomité i Helse Bergen støtter lovregulering og viser til at dette er nødvendig for å sikre en forsvarlig praksis og likt tilgjengelige tjenester. Komiteen tar ikke standpunkt til om man bør velge lovmodell A eller B

Helse Nord RHF viser til at Norge har blitt et internasjonalt og multietnisk samfunn og det er da riktig å bidra til at guttebarn ikke utsettes for smerter og alvorlige komplikasjoner. Dersom rituell omskjæring skal være et offentlig tilbud vil det være riktig at foreldrene bekoster dette selv. Helse Nord RHF støtter lovmodell B som sikrer at bare lege kan utføre inngrepet. Modellen vil også sikre adekvat smertelindring og gjøre det enkelt å sikre både informasjonssikkerhet og dokumentasjonskrav.

Fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF har departementet mottatt følgende høringssvar fra Barne- og ungdomsklinikken:

«Barne- og ungdomsklinikken har forståelse for at Helse- og omsorgsdepartementet prøver å ivareta barn ved å organisere rituell omskjæring av gutter i det offentlige helsevesen, men mener dette ikke er veien å gå. Vi er i mot forslaget av følgende grunner:

• Det foreligger ikke medisinsk eller helsemessig indikasjon for å gjennomføre inngrepet

• Inngrepet er ikke ufarlig, og kan i verste fall påføre barnet komplikasjoner

• Prosedyrene rundt inngrepet påfører barnet smerte selv om det gjennomføres med bedøvelse

• Inngrepet er uten medisinsk nytteverdi

• Inngrepet bør ikke bekostes av det offentlige»

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress anbefaler i sin høringsuttalelse at det etableres et bredere kunnskapsgrunnlag om rituell omskjæring før tradisjonen lovreguleres. Utredning av forskjeller og likheter mellom kjønnslemlestelse av jenter/kvinner og rituell omskjæring av gutter/menn bør da inngå.

Videre anbefales det at en lovregulering må sette en nedre aldersgrense for rituell omskjæring av gutter og gutten må selv få mulighet til å samtykke. Det vises til at det i Norge ikke er relevant å argumentere for omskjæring i et medisinsk forebyggende perspektiv og lege eller helsepersonell bør bistå eller utføre inngrepet.

Den norske legeforening mener at høringsnotatet burde lagt opp til en prinsipiell diskusjon om forbud eller ikke. Legeforeningen viser videre til at det i høringsnotatet ikke er noen inngående drøftelse av innvendingene mot å gjøre et inngrep på friske guttebarn hvor det ikke finnes medisinsk dokumentasjon av nytten. Det understrekes at det er argumenter som kunne tale for at rituell omskjæring burde forbys, blant annet at det foretas irreversible inngrep på friske barn uten medisinsk begrunnelse, at den det gjelder ikke selv kan samtykke, at inngrepet medfører smerte, at det kan medføre medisinske komplikasjoner og at man ved inngrepet påfører gutter en religiøs markør/identitet.

Legeforeningen støtter ikke at rituell omskjæring skal være en del av spesialisthelsetjenestens sørge-for-ansvar og at inngrepet skal være gratis.

Når det gjelder spørsmålet om hvor og når inngrepet bør utføres, uttaler Legeforeningen:

«Inngrepet trenger ikke nødvendigvis å bli utført på føde/barselavdeling, slik departementet foreslår. Dette kan være hensiktsmessig på avdelinger der det er stor etterspørsel etter å få inngrepet utført. Ved de fleste fødeavdelinger i landet dreier det seg imidlertid om et lite antall gutter hvert år og liggetiden på barsel er svær kort. På denne bakgrunn er det lite sannsynlig at det vil være tilstrekkelig antall leger med adekvat erfaring til å utføre inngrepet på en forsvarlig måte.

Legeforeningen anser det som en god løsning om virksomheten organiseres slik at den utføres planlagt av et fåtall leger som får mye erfaring og god kompetanse. Dette kan skje som planlagt poliklinisk virksomhet i en offentlig eller privat klinikk og gjerne kort tid etter fødsel.»

Legeforeningen mener at inngrepet bare bør utføres av leger. Det vises til at den kunnskap man har om barns opplevelse av smerte tilsier at det må kreves mer smertelindring enn lokalbedøvende krem. Smerteopplevelse og krav til forsvarlig anestesi er det samme uansett alder. Rituell omskjæring er mer komplisert og omfattende enn det som har vært tradisjonen internasjonalt, og krever at kompetent lege utfører inngrepet.

Når det gjelder spørsmålet om legers rett til reservasjon, uttales det:

«Legeforeningen er av den oppfatning at leger, og annet helsepersonell som bistår, ikke bør kunne pålegges å utføre rituell omskjæring. Det vises til at rituell omskjæring er en religiøst betinget handling uten en medisinsk begrunnelse. Legens rolle endres fra å utføre inngrepet på medisinsk indikasjon til å utføre et religiøst ritual. Legeforeningen mener på denne bakgrunn at det bør være frivillig for leger å utføre rituell omskjæring, uten at det nødvendigvis nedfelles ved en lovfestet reservasjonsadgang.»

Under henvisning til at det som nevnt kan anføres argumenter mot rituell omskjæring, støtter Legeforeningen likevel lovmodell B. I den forbindelse uttales det:

«Legeforeningen har imidlertid konkludert med at tiden ikke er moden for at det vedtas et lovforbud mot rituell omskjæring av gutter. Avgjørende ved vurderingen er at omskjæring av gutter er et sterkt påbud i jødisk og islamsk kultur og at et forbud vil bety at virksomheten går «under jorden» med potensielt alvorlige konsekvenser for guttene og deres familier. Legeforeningen ser imidlertid behov for at dette spørsmålet tas opp med sikte på å få til en endring i denne praksisen på sikt.»

Som prinsipielt utgangspunkt mener Norsk sykepleierforbund at verken gutter eller jenter burde utsettes for omskjæring. Sykepleierforbundet mener at høringsnotatet er mangelfullt i forhold til å belyse barnets rettigheter, spesielt i lys av Barnekonvensjonen. Prinsipalt ønsker Sykepleierforbundet en aldersgrense som tilsier at inngrepet bare kan gjøres når barnet er samtykkekompetent, og ønsker derfor at den helserettslige myndighetsalder på 16 år skal gjelde. Subsidiært vises det til at det ikke er realistisk med forbud på kort sikt, og forbundet mener derfor at barn må sikres at inngrepet kan skje på forsvarlig vis og at det alltid må stilles krav om smertelindring. Forbundet mener lovmodell A er den beste, men stiller spørsmål ved mulighetene for å føre tilsyn med de som ikke er helsepersonell.

Den norske jordmorforening påpeker at det er delte meninger innad i organisasjonen, men etter en samlet vurdering har sentralstyret valgt å konkludere med at de støtter lovmodell A

Jordmorforeningen er enig i at rituell omskjæring ikke er i strid med norsk lov, Barnekonvensjonen eller Den Europeiske Menneskerettskonvensjon. Det understrekes at inngrepet bør skje med tilstrekkelig smertelindring og det vises til at barn trenger smertelindring ved kirurgiske inngrep på lik linje med voksne.

Foreningen går derfor inn for et offentlig tilbud om rituell omskjæring. Tilbudet bør gis i forbindelse med fødsel, fordi barnet da er på sykehus og det er lettere og billigere å organisere inngrepet enn om det organiseres poliklinisk.

Når det gjelder spørsmål om reservasjonsrett uttaler Jordmorforeningen:

«(…) at det enkelte sykehus kan organisere tilbudet slik at personell som ikke ønsker å delta i dette inngrepet kan slippe da det normalt vil dreie seg om relativt få inngrep i året. Vi tror ikke det vil bli noe problem å få utført denne tjenesten forsvarlig selv om helsepersonell har muligheten til å reservere seg.»

Universitetet i Oslo, Senter for medisinsk etikk etterlyser i sin høringsuttalelse en diskusjon av Den europeiske menneskerettskonvensjon og Barnekonvensjonen, ikke bare en konstatering av at rituell omskjæring og lovforslaget ikke er i strid med disse. Det vises også til UNESCOs Deklarasjon om bioetikk og menneskerettigheter, og konkluderes med at rituell omskjæring av gutter uten evne til selv å samtykke kommer i konflikt med flere av artiklene i denne deklarasjonen.

I høringsuttalelsen vises det videre til at rituell omskjæring er et inngrep som etter gjeldende prioriteringskriterier verken skal, kan eller bør prioriteres. Inngrepet vil slik sett bruke ressurser som skulle vært brukt på prioriterte tjenester.

Under henvisning til høringsnotatets manglende refleksjon over hva som kan være barnets beste, uttales det:

«Av disse grunner støtter vi Barneombudets forslag om at forholdene legges til rette for at rituell omskjæring av gutter kan finne sted innenfor den offentlige helsetjenesten under forutsetning av at det foreligger et eksplisitt samtykke fra den angjeldende gutt og at familien selv betaler for inngrepet.»

Norsk senter for menneskerettigheter uttaler blant annet:

«Rituell omskjæring av gutter er ikke direkte regulert i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som FNs barnekonvensjon (BK), FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), som alle er inntatt i menneskerettsloven og gitt forrang foran annen norsk lov. Så langt vi kjenner til har heller ikke disse konvensjonenes overvåkingsorganer uttalt seg direkte om rituell omskjæring av gutter.

FNs barnekomité, som overvåker barnekonvensjonen, vedtok i 2011 en generell kommentar nr. 13. om barns rett til beskyttelse mot integritetskrenkelser i BK artikkel 19. I denne kommentaren gir komiteen en ikke-uttømmende beskrivelse av handlinger som anses som integritetskrenkelser mot barn. Barnekomiteen slår uttrykkelig fast at omskjæring av kvinner er i strid med konvensjonen, mens omskjæring av menn ikke er nevnt.

Helse- og omsorgsdepartementets konklusjon om at rituell omskjæring av gutter ikke kan sies å være i strid med verken FNs barnekonvensjon eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, anses å være riktig. (…).»

Senteret mener imidlertid at departementet burde redegjort for forslagets menneskerettslige problemstillinger.

Når det gjelder valg av lovmodell, mener senteret at begge lovmodeller kan godtas, men at valget mellom dem avhenger av hvilke hensyn man ønsker å tillegge mest vekt. Dersom ønske om å sikre forsvarlighet skal tillegges mest vekt tilsier dette lovmodell B, mens dersom ønske om mest mulig respekt av religionsfrihet skal tillegges mest vekt tilsier dette lovmodell A.

Bergen kommune forslår som et kompromiss at barn fortrinnsvis omskjæres når de er i stand til å velge dette selv, og da av helsepersonell, alternativt at de omskjæres ved fødsel der hvor det er medisinsk og religiøst mulig. For de få jøder dette gjelder, foreslås det at andre enn helsepersonell også kan gjennomføre inngrepet dersom det er slik at jøder ikke kan akseptere omskjæring rett etter fødsel.

Oslo kommune støtter forslaget om at rituell omskjæring av gutter reguleres i egen lov og at inngrepet skal skje i den offentlige spesialisthelsetjenesten eller hos andre utenfor den offentlige helsetjenesten som har fått spesiell tillatelse. Kommunen forutsetter at tilbudet fullfinansieres fra statens side og at inngrepet ikke skal omfattes av ordningen med kommunal medfinansiering.

Modum kommune mener prinsipielt at kirurgiske inngrep bør utføres av leger. Kommunen finner imidlertid at det i denne konkrete problemstillingen vil være akseptabelt at også en mohel gjør det, men at en lege er medisinsk ansvarlig og tilstede. Inngrepet bør utføres under strenge hygieniske forhold og i et rom beregnet for kirurgiske inngrep.

Det vises til at rituell omskjæring ikke er et helseproblem og at inngrepet derfor ikke bør dekkes av folketrygden. Kommunen støtter at gutter bør være 18 år for å kunne samtykke til inngrepet, men at man må ha ordninger som gjør at gutter under 18 kan nekte omskjæring selv om foreldrene ønsker det. Dersom det er uenighet mellom foreldrene, bør ikke inngrepet gjennomføres.

Larvik kommune støtter lovmodell B, men viser til risiko for at dette kan få konsekvenser for behandlingskapasiteten på sykehusene, noe som kan medføre lengre ventetid for noen grupper.

Horten kommune støtter ikke forslaget og stiller seg bak Barneombudets høringsuttalelse. Dette innebærer at inngrepet bare bør tillates på gutter når de kan samtykke selv. Det påpekes at Norge bør fremstå som et foregangsland hva gjelder barns rettigheter og medbestemmelse. Hvis man ikke innfører aldersgrense, forutsettes det at man velger en modell som ivaretar krav til smertelindring, hygiene og oppfølging av barnet, samt kompetanse hos den som utfører inngrepet.

Norsk pasientskadeerstatning har i sin høringsuttalelse problematisert forholdet til pasientskadeloven ved valg av henholdsvis modell A og modell B. Det stilles blant annet spørsmål ved om det vil være mulig for andre enn helsepersonell å tegne forsikring mot eventuelle skader i forbindelse med rituell omskjæring. Dersom det ikke er tilfellet må det vurderes om også disse skal være omfattet av pasientskadeloven.

I sin høringsuttalelse savner Redd Barna en mer utførlig drøftelse av forholdet til barnekonvensjonen og et mer helhetlig barnerettighetsperspektiv. Redd Barna ønsker en bredere debatt omkring barns rettigheter, men støtter at det inntil videre innføres lovregulering som skal sikre barn en forsvarlig gjennomføring av inngrepet ved kompetent person.

Høgskolen i Sør-Trøndelag støtter ikke forslaget og viser til at spørsmålet om rituell omskjæring må vurderes i lys av sentrale etiske og juridiske argumenter. Det uttales blant annet:

«Inngrepet det her er tale om medfører etter vårt skjønn (uopprettelig) legemsskade

• på en frisk barnekropp

• uten medisinsk begrunnelse

• med potensiell risiko for tilleggsskade

• med til dels betydelige smerter og ubehag før, under og etter inngrepet

• med livsvarige konsekvenser (fysisk, psykisk og kulturelt/religiøst)

• uten barnets samtykke»

Høgskolen slutter seg til Barneombudets høringsuttalelse og tilrår at departementet trekker tilbake høringsnotatet i påvente av en grundig gjennomgang av sakens mer prinsipielle sider, og utarbeider et revidert høringsnotat på basis av en slik gjennomgang.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet viser i sin høringsuttalelse til relevante artikler i Barnekonvensjonen og savner på bakgrunn av disse en bredere diskusjon om hvorvidt rituell omskjæring av gutter kan være i strid med barnekonvensjonen eller ikke.

Departementet viser til at lovmodell B kan gjøre det umulig for jødene å praktisere rituell omskjæring. Dersom formålet med forslaget er å regulere rituell omskjæring som skjer i en kulturell og religiøs kontekst, er departementet av den oppfatning at lovforslaget må gjelde for begge minoritetsgrupper, og de støtter derfor lovmodell A.

Departementet støtter lovfesting av krav om tilfredsstillende smertelindring i forbindelse med inngrepet, og at slik smertelindring skal gis av enten lege eller sykepleier.

Reform – ressurssenter for menn finner det problematisk at regjeringen ønsker å institusjonalisere mannlig rituell omskjæring og at dette sender et sterkt signal om at Norge går god for dette inngrepet. Det vises til at rituell omskjæring har stor innvirkning på en manns liv og at den enkelte derfor selv bør få beslutte om man ønsker inngrepet eller ikke. Reform stiller spørsmål ved bruken av gutters kropper som ufrivillig bærere av religiøs, kulturell eller foreldrebestemt praksis.

Reform viser imidlertid til at rituell omskjæring trolig vil bli gjennomført uavhengig av et eventuelt forbud, og med tanke på best mulig ivaretakelse av de aktuelle guttenes helsesituasjon, anbefaler de at inngrepet defineres som et operativt inngrep og reguleres på lik linje med annen type kirurgi. Parallelt med slik regulering bør departementet arbeide for å redusere og avskaffe rituell omskjæring av gutter på sikt.

I sin høringsuttalelse viser Riksadvokaten til at den foreslåtte straffebestemmelse gir adgang til å straffe forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, og stiller spørsmål ved om ikke denne strafferammen er for lav. I forlengelsen av dette uttaler Riksadvokaten:

«Vår erfaring er at det er komplisert å etterforske mulige straffbare handlinger som begås i lojalitet til religiøse og/eller kulturelle tradisjoner. Det er generelt vanskelig å få kunnskap fra miljøer der slik lojalitet er sterk. En effektiv etterforskning av de aktuelle lovovertredelser vil formentlig forutsette normal bruk av tvangsmidler og andre etterforskningsmetoder. Strafferammen bør derfor som et minimum være høyere enn 6 måneders fengsel slik at politiet i det minste har anledning til å foreta pågripelse i medhold av straffeprosessloven § 171.»