2 Bakgrunn for proposisjonen
2.1 Innledning
Rituell omskjæring av gutter har blitt praktisert i flere tusen år, og er i dag et vanlig inngrep stort sett over hele verden. Det forekommer innenfor flere befolkningsgrupper og gjøres av ulike årsaker, herunder både religiøse, kulturelle og hygieniske årsaker. I tillegg argumenteres det fra ulikt hold med at rituell omskjæring kan være et forebyggende tiltak mot for eksempel infeksjoner eller smittsomme sykdommer.
Omskjæring som foretas av medisinske årsaker, for eksempel på grunn av forhudsfortrengning, infeksjoner eller skader, omhandles ikke i denne proposisjonen.
Rituell omskjæring av gutter utføres på flere «arenaer». Både av helsepersonell innenfor den offentlige og private helse- og omsorgstjenesten og innenfor religiøse samfunn av personer som ikke nødvendigvis er helsepersonell.
Rituell omskjæring av gutter reiser en rekke helsefaglige, juridiske, økonomiske, prioriteringsmessige, organisatoriske og etiske problemstillinger. Det er vanskelig å finne holdepunkter for at rituell omskjæring kan anses for å være en spesialisthelsetjeneste som man er forpliktet til å «sørge for», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a. Dette er imidlertid ikke i seg selv til hinder for at helsepersonell og spesialisthelsetjenesten kan tilby rituell omskjæring.
Når helsepersonell, enten i offentlig eller privat helse- og omsorgstjeneste, utfører rituell omskjæring vil inngrepet i stor utstrekning være omfattet av helselovgivningen og på den måten være sikret forsvarlig utføring. De omskjæringer som foregår utenfor helse- og omsorgstjenesten vil imidlertid ikke være omfattet av helselovgivningen.
Spørsmålet om lovregulering av rituell omskjæring av gutter har de senere årene blitt aktualisert gjennom henvendelser til departementet som følge av at store deler av den offentlige helse- og omsorgstjenesten ikke lenger tilbyr dette inngrepet. Fravær av et offentlig tilbud medfører økt risiko for at omskjæringen blir utført av personer uten kompetanse til å utføre inngrepet på en forsvarlig måte.
2.2 Tidligere behandling av saken
2.2.1 Innledning
Spørsmålet om rituell omskjæring av gutter har ved ulike anledninger vært behandlet av Stortinget og andre offentlige myndigheter eller organer. I det videre redegjøres det for dette.
2.2.2 NOU 1987: 23 og NOU 1997: 18 – prioriteringer i helsetjenesten
NOU 1987: 23 Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste og NOU 1997: 18 Prioritering på ny, la grunnlaget for den prioriteringsmodell som i stor grad benyttes innenfor den norske helse- og omsorgstjenesten i dag. Prioriteringsmodellen omfatter fire prioriteringsgrupper som angir hvilken prioritet de ulike behandlingene har. De tre kriterier som ligger til grunn for prioriteringen er tilstandens alvorlighetsgrad, forventet nytte av behandlingen og kostnadseffektivitet. Etter dette blir de fire prioriteringsgruppene følgende:
Grunnleggende helsetjenester (Skal prioriteres)
Utfyllende helsetjenester (Bør prioriteres)
Lavt prioriterte tjenester (Kan prioriteres)
Tilbud som ikke hører hjemme innenfor det offentlig finansierte helsetilbud (Ikke prioriteres)
Som eksempler til gruppe 4 nevnes tiltak som er dokumentert uten virkning på overlevelse, funksjonstilstand eller smerte, tiltak rettet mot tilstander som helt klart faller utenfor allmenne oppfatninger om hva som er sykdom, tiltak med for høy risiko, tiltak med ekstremt høye kostnader i forhold til forventet nytte og tiltak som det vil være uetisk å utføre.
I NOU 1997: 18 uttales det at det verken er mulig eller ønskelig å gi en uttømmende liste over diagnosegrupper eller behandlingstiltak som det offentlige bør eller ikke bør ha ansvar for. Grensene for det offentliges ansvar trekkes stort sett ikke mellom diagnoser eller tiltak som klart faller innenfor eller utenfor. Det er heller tilstandens alvorlighet og muligheten for å gjøre noe nyttig for pasienten i det enkelte tilfellet og kostnadene ved tiltaket, som setter grensene. Utvalget ga utrykk for at prioriteringsmodellen samlet sett kunne være med på å avklare grensene for det offentliges ansvar.
2.2.3 Dok. 8: 6 (1998–1999)
Stortinget behandlet 16. februar 1999 Innst. S. nr. 82 (1998–1999) fra sosialkomiteen om Dok. 8: 6 (1998–1999) som inneholdt et forslag om å be regjeringen legge frem lovforslag med forbud mot rituell omskjæring av gutter som ikke er medisinsk begrunnet. Stortingets flertall vedtok i samsvar med komiteens tilrådning å avvise forslaget. Når det gjaldt spørsmålet om inngrepet skulle utføres av den offentlige helse- og omsorgstjenesten, ville flertallet i komiteen vente med å ta standpunkt til statsråden kom tilbake til Stortinget med saken.
2.2.4 St.prp. nr. 1 (1999–2000)
På bakgrunn av anmodning fra Sosial- og helsedepartementet nedsatte Statens helsetilsyn en arbeidsgruppe for å utrede medisinske spørsmål og praksis når det gjaldt rituell omskjæring av gutter. Arbeidsgruppen avga sin rapport i 1999, og konkluderte blant annet med at omskjæring, der hvor egne tilbud innen trossamfunnene ikke eksisterte, burde utføres på de offentlige sykehusene i forbindelse med fødsels- og barselopphold. Det ble vist til at dersom inngrepet skulle gjøres poliklinisk senere, ville det måtte avsettes tid på bekostning av mer trengende oppgaver, og det kunne da oppstå et prioriteringsproblem.
Arbeidsgruppen trakk også frem medisinskfaglige argumenter mot å utføre omskjæring når barnet var blitt større. Blant annet ble det vist til at den enkleste metoden for omskjæring egnet seg best for små gutter, under ca. tre måneder. Tilsvarende gjelder for bruk av lokalbedøvelse. Arbeidsgruppen konkluderte også med at inngrepet burde utføres av kirurg/urolog. Helsetilsynet sluttet seg til arbeidsgruppens konklusjoner og anbefalte at det ble foretatt en bredere gjennomgang av de politiske og etiske spørsmål knyttet til omskjæring av gutter.
Departementet forela rapporten for yrkesorganisasjoner, trossamfunn mv. På bakgrunn av de innspill som departementet da mottok, ble redegjørelsen i St. prp. nr. 1 (1999–2000) utarbeidet. Som et overordnet utgangspunkt ble det uttalt:
«Departementet har kommet til at omskjæring ikke kan sies å representere et etisk problem i forhold til norsk kultur og tradisjon. Ut fra etisk vurdering bør derfor adgangen til å foreta rituell omskjæring av gutter opprettholdes av respekt for religiøse minoriteters kulturelle og religiøse tradisjoner.»
Videre påpekte departementet at det kreves meget små ressurser for å foreta omskjæring innenfor offentlige sykehus, og det er vist til at dersom det ikke finnes et lett tilgjengelig offentlig tilbud vil det være en reell fare for at foreldre vil henvende seg til ukyndige operatører. Dernest er det i proposisjonen uttalt:
«I og med at det bare er aktuelt å foreta et mindre antall omskjæringer i året og det ikke kreves ressurser av betydning, har departementet kommet til at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å lovfeste en rett til å få utført rituell omskjæring av gutter. Derfor er det heller ikke hensiktsmessig å lovfeste en reservasjonsrett for helsepersonell. Departementet antar at organisering av omskjæring kan løses administrativt på sykehusene på bakgrunn av Helsetilsynets veiledning. Dersom det senere viser seg at foreldre som ønsker omskjæring i forbindelse med opphold på fødeavdeling/barselavdeling ikke oppnår dette, eller at helsepersonell ikke får anledning til å reservere seg, vil departementet vurdere spørsmålet om lovfesting på nytt. Etter departementets vurdering ligger det innenfor foreldreansvaret å bestemme om et guttebarn skal omskjæres. Foreldrene kan derfor samtykke på vegne av barnet. Selv om muntlig samtykke i prinsippet er tilstrekkelig, bør sykehuset sørge for at det skjer skriftlig.»
2.2.5 Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet
Departementet forela februar 2001 spørsmålet om rituell omskjæring for Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet. Rådet fattet følgende vedtak (8 mot 4 stemmer):
«Flertallet av rådets medlemmer mener at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til at det offentlige helsevesenet skal foreta rituell omskjæringer av guttebarn. Disse medlemmer ser ingen medisinsk indikasjon for dette inngrepet. De respekterer imidlertid at for mange mennesker er utførelsen av dette inngrepet sterkt knyttet til religiøs overbevisning og kulturell tradisjon. De mener derfor at det kan utføres i den offentlige helsetjenesten når dette ikke skjer på bekostning av medisinsk prioriterte oppgaver.»
Mindretallet av rådets medlemmer mente at rituell omskjæring av guttebarn skulle være en del av det offentlige helsetilbudet. De påpekte videre at senvirkninger som for eksempel sosial stigmatisering av ikke omskjærte barn med følgende psykisk belastning kan gi medisinsk indikasjon på at inngrepet bør gjøres. Avslutningsvis uttalte mindretallet at omskjæring ikke er en prioritert oppgave for helsevesenet.
Prioriteringsrådet konkluderte videre med at omskjæring burde skje etter skriftlig søknad og skriftlig samtykke, at egenbetaling som eventuelt dekket kostnadene ved inngrepet ble innført og at helsepersonell utfører inngrepet på frivillig basis eller har reservasjonsrett mot inngrepet.
I sin årsmelding fra 2005 har prioriteringsrådet gjentatt rituell omskjæring som et eksempel på en helsetjeneste som ikke bør utføres for offentlige midler.
2.2.6 Sosial- og helsedirektoratets vurdering av 2003
I 2002 ble Sosial- og helsedirektoratet bedt om å undersøke og vurdere praksis på feltet i Norge, samt komme med en tilrådning slik at saken kunne vurderes på nytt. Direktoratet ga sin tilråding i 2003 og viste til at praksis per november 2003 var svært varierende når det gjaldt hvilke sykehus som utførte rituell omskjæring. I forlengelsen av dette viste direktoratet til at en slik praksis ikke gir sikkerhet for at omskjæring blir foretatt i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. At ikke alle sykehus prioriterer disse inngrepene, kan medføre at man får et økende antall tilfeller hvor inngrepet blir utført av personer uten kompetanse.
Direktoratet foreslo derfor at rituell omskjæring av gutter ble lovregulert. Det er vist til at slik regulering vil skape klarhet i ansvarsforhold, samtykkeregler og kompetansekrav, samt sikre adekvat smertelindring og oppfølgning etter inngrepet. Lovregulering vil også kunne sikre at inngrepet blir utført av kompetent person og på forsvarlig måte. Dette gjelder både dersom omskjæringen gjøres innenfor helse- og omsorgstjenesten av helsepersonell, og ikke minst dersom det i loven reguleres i hvilken grad og på hvilke vilkår andre enn helsepersonell skal kunne utføre slike inngrep.
2.2.7 Sosial- og helsedirektoratets vurdering av 2005
Helse-Øst RHF vedtok i mars 2005 å ikke lenger prioritere rituell omskjæring av gutter på grunn av inngrepets manglende medisinske indikasjon. Etter dette endret situasjonen seg for de som ønsket å få utført rituell omskjæring innenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet ble derfor Sosial- og helsedirektoratet i 2005 bedt om å undersøke status for hvordan det offentlige tilbudet om rituell omskjæring var.
Direktoratet foretok en høring blant helseforetak og fødeavdelinger og fant at de fleste av disse ikke ga tilbud om rituell omskjæring. Det ble oppgitt forskjellige årsaker til at inngrepet ikke lenger tilbys ved de offentlige sykehusene. Hyppigst ble oppgitt kapasitetsproblemer, dernest etiske og medisinskfaglige årsaker. I tillegg ønsket flere helsepersonell å reservere seg mot å bistå ved inngrepet.
2.3 Departementets høringsnotat om lovregulering av rituell omskjæring av gutter
2.3.1 Nærmere om høringsforslaget
I Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat av 26. april 2011 ble det foreslått to alternative modeller for lovregulering av rituell omskjæring av gutter. De to modellene innebar en lovfesting av at de regionale helseforetakene skal organisere spesialisthelsetjenesten slik at de som ønsker det innen regionen kan få utført rituell omskjæring på en forsvarlig måte og at omskjæringen skal utføres av lege. I tillegg åpnet den ene modellen for at også andre enn leger på visse vilkår kunne få godkjenning for å utføre rituell omskjæring. I punkt 7.1 er det redegjort nærmere for de to modellenes elementer og det vises til denne redegjørelsen.
2.3.2 Nærmere om høringen
Høringsnotatet ble sendt på høring til følgende instanser:
Akademikerne
Amnesty International Norge
Antirasistisk senter
Arbeidsgiverforeningen SPEKTER
Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet
Barneombudet
Bispedømmerådene
Buskerud innvandrerråd
Datatilsynet
De regionale forskningsetiske komiteer
Den nasjonale forskningsetiske komitè for medisin og helsefag
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske Jordmorforening
Den norske Helsingforskomiteen
Den norske kirkes presteforening
Den norske legeforening
Den Tyrkisk Islamske Union
Det Mosaiske Trossamfund i Oslo
Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim
Departementene
Fagforbundet
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Helsedirektoratet
Helse- og sosialgruppe for innvandrere
Helsetilsynet i fylkene
Human-Etisk Forbund
Human Rights Service
Innvandrernes Landsorganisasjon
Islamic Cultural Center Norway
Islamsk Kvinnegruppe Norge
Islamsk Råd Norge
Kirkens Bymisjon
Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Kirkerådet
Landets fylkesmenn / Sysselmannen på Svalbard
Landets helseforetak
Landets høyskoler (med helsefaglige utdanninger)
Landets kommuner
Landets pasientombud
Landets regionale helseforetak
Landets universiteter
Landsorganisasjonen i Norge
Legeforeningens forskningsinstitutt
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Likestillingssenteret
Medborgernes Menneskerettighetskommisjon
Mental Helse Norge
Menneskerettighetshuset
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Nasjonal kompetanseenhet om minoritetshelse
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
NGO – forum for menneskerettigheter
Norges Farmaceutiske Forening
Norges Juristforbund
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening
Norsk Barnevernsamband
Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner
Norsk helse- og velferdsforum
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring
Norsk organisasjon for asylsøkere
Norsk Pasientforening
Norsk Pasientskadeerstatning
Norsk Presseforbund
Norsk Psykiatrisk Forening
Norsk Psykologforening
Norsk Redaktørforening
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk Sykepleierforbund
Norsk Fysioterapeutforbund
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
Organisasjonen Voksne for Barn
Oslo katolske bispedømme
Oslo Kristne Senter
Oslo Røde Kors Internasjonale Senter
Pakistansk studentforening
PARAT
Politidirektoratet
Redd Barna
Regionsentrene for barn og unges psykiske helse – RBUP
Regjeringsadvokaten
Ressurssenter for pakistanske barn
Riksadvokaten
Rådet for psykisk helse
Sametinget
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Senter for medisinsk etikk
SINTEF Teknologi og samfunn
Somalisk Ressurs- og Rehabiliteringssenter
Somalisk Studentforening
Somalisk Utvikling og Kultursenter
SOS Rasisme
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Statens Helsepersonellnemnd
Statens helsetilsyn
Statens legemiddelverk
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Følgende høringsinstanser har hatt kommentarer til høringen:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Statens helsetilsyn
Helsedirektoratet
Norsk Pasientskadeerstatning
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Datatilsynet
Barneombudet
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Fylkesmannen i Vest-Agder
Fylkesmannen i Hordaland
Helse Vest RHF
Helse Sør-Øst RHF
Helse Nord RHF
Helse Bergen HF
Oslo Universitetssykehus HF
Universitetssykehuset Nord-Norge HF
Sørlandet Sykehus HF
Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo (Senter for medisinsk etikk)
Høgskolen i Sør-Trøndelag
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Bergen kommune
Bærum kommune
Horten kommune
Larvik kommune
Modum kommune
Oslo kommune
Norsk Sykepleierforbund
Den norske jordmorforening
Den norske legeforening
Norges Kristelige Legeforening
Islamsk Råd Norge
Det Mosaiske Trossamfund
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Den Norske Kirke
Den Norske Kirke (Mellomkirkelig råd for Den Norske Kirke)
Oslo katolske bispedømme
Human-Etisk Forbund
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
Reform – ressurssenter for menn
Redd Barna
Hedningsamfunnet
I tillegg til disse høringsuttalelsene har departementet mottatt uttalelse fra 21 privatpersoner i forbindelse med høringen. I tiden etter at høringen var avsluttet har departementet også mottatt om lag 30 uttalelser fra privatpersoner. Nær sagt alle disse uttalelsene fra privatpersoner har enten gitt uttrykk for at rituell omskjæring bør forbys eller at det ikke bør foreslås lovregulering i tråd med høringsforslaget.
Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader eller innvendinger til høringsnotatet eller at de ikke ønsker å avgi høringsuttalelse:
Samferdselsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Arbeidsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Justis- og politidepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Utenriksdepartementet
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Statens legemiddelverk
Drammen kommune
Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør
Landsorganisasjonen i Norge
Fellesorganisasjonen
Arbeidsgiverforeningen Spekter
2.4 NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn
Stålsettutvalget avga sin utredning (NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk) 7. januar 2013. Utvalgets oppgave har vært å legge fram forslag til en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utvalget har i sin utredning formulert åtte grunnleggende prinsipper for tros- og livssynspolitikken. Disse grunnprinsippene har deretter vært fundament for utredningen og de vurderinger og forslag som utvalget har kommet med. Spørsmål om rituell omskjæring av gutter er vurdert i NOUens punkt 19.5.2 og det tas her blant annet utgangspunkt i Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat av april 2011 og høringsinnspill i den forbindelse, se nærmere om dette i kapittel 7.
Utvalget har pekt på at tros- og livssynsfriheten skal beskyttes for alle. Dette gjelder også for barn. Videre har utvalget trukket fram at den enkeltes tros- og livssynspraksis ikke må krenke andres rettigheter og friheter. Dette vil kreve avveininger av ulike interesser og rettigheter. Utvalget har understreket viktigheten av å beskytte barn mot voksnes utøvelse av religionsfriheten som går på bekostning av barns egen tros- og livssynsfrihet og andre rettigheter og interesser.
Utvalgets flertall (14 av 15 medlemmer) finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at omskjæring av guttebarn skader barn slik at det bør innføres et forbud.
Flertallet mener det er viktig å vektlegge det ansvar og de rettigheter til å ivareta sine barns beste som er tillagt foreldrene. Barnelovens § 30 gir foreldrene en generell plikt og rett til å ta avgjørelser for barnet i personlige saker og foreldrene er tillagt et særlig ansvar knyttet til den tros- og livssynsmessige oppdragelsen av sine barn. I utgangspunktet vil det dermed være foreldrene som er ansvarlige for hvordan barns interesser blir ivaretatt, og det skal mye til for at offentlige myndigheter griper inn og fratar foreldrene deres foreldreansvar.
Flertallet mener at foreldre ikke har overtrådt grensen for uakseptabel ivaretakelse av foreldreansvaret hvis foreldrene lar sine guttebarn omskjæres på en forsvarlig måte. Flertallet mener imidlertid det er avgjørende viktig at gutten som omskjæres, ikke blir påført unødig smerte, og at inngrepet er medisinsk forsvarlig. Det påpekes at departementets høringsnotat refererer til at det skal være enighet blant fagmiljøene om at en rituell omskjæring som blir utført på en forsvarlig måte medfører liten medisinsk fare for gutten. Flertallet viser imidlertid til at det i høringen har fremkommet uttalelser om at faren for komplikasjoner er høy og at dette kan ha betydning for om det i det hele tatt er forsvarlig å utføre inngrepet.
Flertallet viser til at de ikke har kompetanse til å vurdere de medisinske effektene og faren for komplikasjoner, men at dette bør klarlegges nærmere. Flertallet mener at før det eventuelt vedtas en lovregulering av omskjæring for guttebarn, bør det innhentes en mer oppdatert kunnskapsoversikt om effekter av og risiko ved omskjæring. Flertallet har videre understreket at en absolutt forutsetning for at det fortsatt skal tillates omskjæring av guttebarn, er at utøverne av inngrepet står under betryggende tilsyn, og at det sikres tilstrekkelig smertelindring og oppfølging i tilknytning til inngrepet.
Når det gjelder spørsmålet om eventuell egenbetaling for inngrepet, har utvalgets flertall (14 av 15 medlemmer) vist til at selv om det knytter seg betydelige motforestillinger til omskjæring av små guttebarn, er det tale om en religiøs og kulturell tradisjon som det er liten grunn til å tro vil forsvinne ved et forbud. Hensynet til barna må da tilsi at man krever at denne praksisen finner sted i mest mulig betryggende former. Vernet av barnet mot skade og lidelse må her være en prioritert oppgave for helsevesenet, som bør tilby å utføre slike inngrep, eventuelt påse at de utføres i betryggende former og uten å påføre barnet vesentlig smerte.
Et annet flertall (12 av 15 medlemmer) mener at et krav om at foreldrene skal betale det et slikt inngrep koster, i praksis vil medføre at de barn som er mest utsatt for lite betryggende utføring av et slikt inngrep, ikke vil fanges opp av dette tilbudet. Flertallet mener derfor at egenbetalingen bør settes så lavt at den ikke avskrekker foreldrene fra å oppsøke helsevesenet.
Et mindretall (2 av 15 medlemmer) har vist til at det i høringsrunden var skepsis til å gjøre omskjæring av guttebarn til en prioritert tjeneste i helsevesenet. Lav eller ingen egenbetaling vil gi en slik prioritet til omskjæring av guttebarn og vil kunne oppfattes som en offentlig aksept av omskjæring av guttebarn. Mindretallet mener derfor at man bør holde fast på at inngrep som ikke er helsefaglig begrunnet, ikke bør være gratis i helsevesenet. Utgangspunktet bør være at omskjæring som ikke er medisinsk begrunnet, for eksempel med religiøs begrunnelse, bør finansieres i sin helhet av foreldrene.
Et annet mindretall (1 av 15 medlemmer) er uenig i disse konklusjonene. Mindretallet har vist til at omskjæring av gutter er en gammel tradisjon innenfor jødedom og blant muslimer. Det vises til at det ikke foreligger medisinske grunner for inngrepet og at inngrepet påfører barnet smerte både under selve inngrepet, og også i en periode i ettertid når huden gror.
Dette mindretallet mener at barn har rett til beskyttelse mot et ikke-medisinsk begrunnet kirurgisk inngrep som påfører barnet smerte. Barn har rett til å bli beskyttet mot å få fjernet en funksjonell kroppsdel når det verken foreligger medisinske eller helsemessige grunner til å fjerne den. Mindretallet mener at rituell omskjæring er et så omfattende og irreversibelt inngrep som truer barns beste, at det ligger utenfor det foreldre kan bestemme på vegne av barnet. Dersom denne praksisen skal fortsette, mener derfor mindretallet at det må settes en nedre aldergrense som fastsettes slik at barnet har forutsetninger til å forstå konsekvensene av inngrepet og til på selvstendig grunnlag å samtykke.