13 Merknader til de enkelte bestemmelser
Til endringer i lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven)
Til § 1 første ledd
Ny nr. 18 tas inn for at Finanstilsynet også skal kunne føre tilsyn med betalingsforetak etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 4b. Gjeldende nr. 18 og 19 blir 19 og 20.
Forslaget gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 20 nr. 1.
Til § 7
Bestemmelsens første ledd tredje punktum endres slik at taushetsplikten etter denne bestemmelsen eller forvaltningslovens bestemmelser ikke gjelder overfor tilsynsmyndigheter som fører tilsyn med betalingsforetak.
Til § 9
Første ledd femte punktum endres slik at Finanstilsynet utligner utgifter til regnskapskontroll direkte på utstedere av omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat, i stedet for at slike utgifter utlignes på børser og regulerte markeder for viderefakturering til utstederne. Det vises til nærmere omtale ovenfor under pkt. 5.6.2 Oppdateringene av henvisningene i første ledd femte punktum innebærer ingen realitetsendring. Henvisningen til verdipapirhandelloven rettes opp, slik at det henvises til de relevante bestemmelsene i gjeldende verdipapirhandellov, i stedet for den opphevede verdipapirhandelloven fra 1997. Uttrykket «autoriserte markedsplasser» endres til «regulerte markeder», slik at terminologien blir i samsvar med gjeldende børslov (lov 29. juni 2007 nr. 74).
I første ledd nytt åttende punktum fastsettes det at Finanstilsynet utligner eventuelle utgifter til prospektkontroll som ikke dekkes av løpende gebyrer i henhold til verdipapirhandelloven § 7-11, direkte på noterte utstedere. Utligningen skjer etterskuddsvis hvert år. Det vises til nærmere omtale av forslaget ovenfor under punkt 5.6.1.
Det følger av første ledd nytt niende punktum at eventuelt overskudd fra gebyrer i forbindelse med den virksomhet som drives av Finanstilsynet utover ren tilsynsvirksomhet, kommer til fratrekk i utligningen til den utligningsgruppen gebyrene knytter seg til. Dette vil foreløpig gjelde prospektkontrollen og regnskapskontrollen, men bestemmelsen favner etter sin ordlyd videre enn kun dette. Det vises til nærmere omtale av forslaget ovenfor under punkt 5.6.1.
I annet ledd femte og sjette punktum oppdateres henvisningene som følge av forslag til endringer i § 1.
Til endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven)
Til § 1-3
I første ledd nr. 6 unntas betalingsforetak fra definisjonen av finansinstitusjon. I utgangspunktet er alle foretak som har adgang til å drive finansieringsvirksomhet definert som finansinstitusjon, med mindre de eksplisitt er unntatt. Betalingsforetak skal etter direktivet ha begrenset adgang til å yte kreditt. I § 1-4 legges derfor betalingsforetak til listen over foretak som kan drive finansieringsvirksomhet. Siden betalingstjenestedirektivet (direktiv 2007/67/EF) er et fullharmoniseringsdirektiv, og reglene for betalingsforetak på flere områder avviker fra reglene for finansinstitusjoner, er det nødvendig å unnta betalingsforetak fra definisjonen av finansinstitusjon.
Til § 1-4
I første ledd nr. 5 inntas betalingsforetak i listen over foretak som kan drive finansieringsvirksomhet i Norge. Krav til tillatelse for å drive virksomhet som betalingsforetak fremgår av § 4b-2. Det følger av betalingstjenestedirektivet artikkel 16 nr. 3 at betalingsforetak skal ha en begrenset adgang til å yte kreditt i tilknytning til betalingstransaksjoner. Det vises til omtale i punkt 2.5.5.1 ovenfor.
Nåværende nr. 5 blir nytt nr. 6.
Til § 2a-6 første ledd
I første ledd bokstav e inntas betalingsforetak i listen over selskap som kan inngå i finanskonsern. Betalingsforetak er unntatt fra definisjonen av finansinstitusjon, jf. § 1-3 første ledd nr. 6, og det presiseres derfor i denne bestemmelsen at også betalingsforetak kan inngå i finanskonsern.
Nåværende bokstav e og f blir f og g.
Til § 4a-1
I første ledd foretas en konsekvensjustering som følge av endringen i § 1-4, slik at tidligere nummer 5 nå blir nummer 6.
I annet ledd endres definisjonen av valutavirksomhet slik at pengeoverføringer til utlandet ikke regnes som valutavirksomhet. Pengeoverføringer til utlandet er en betalingstjeneste etter finansavtalelovens § 11, og virksomheten reguleres i § 4b-1, jf. § 4b-2. Det vises til punkt 2.4 ovenfor.
Til § 4b-1
Bestemmelsen regulerer hvilke foretak som kan yte betalingstjenester.
I første ledd listes det opp hvilke foretak som kan tilby betalingstjenester. Første ledd gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 10 nr. 1. Bestemmelsen innebærer blant annet at finansieringsforetak ikke kan tilby betalingstjenester. Finansieringsforetak kunne tidligere utføre betalingstjenesten pengeoverføringer til utlandet.
Annet ledd åpner for at betalingsforetak som er etablert i en annen EØS-stat kan drive virksomhet i Norge, enten gjennom etablering av filial eller ved grensekryssende virksomhet. Departementet kan fastsette forskrifter om den nærmere adgangen for utenlandske foretak til å drive virksomhet i Norge, herunder regler om utenlandske foretaks bruk av agenter eller andre medhjelpere. Adgangen for utenlandske betalingsforetak til å drive virksomhet i Norge gjelder ikke foretak eller personer med begrenset tillatelse etter betalingstjenestedirektivets artikkel 26. Slik virksomhet i Norge krever tillatelse etter § 4b-3 åttende ledd.
I tredje ledd henvises det til finansavtaleloven § 11 for definisjon av betalingstjenester.
Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette bestemmelser om at betalingsforetak skal være tilsluttet klagenemnd. Tilslutning til slik klagenemnd skal gjøre det enklere for forbrukerne å få prøvet sine klager uten domstolssprøving.
Til § 4b-2
I første ledd fastsettes det krav om konsesjon for å drive virksomhet som betalingsforetak. Det vises til nærmere omtale i punkt 2.5.5.2 i de generelle merknadene.
I annet ledd fastsettes det at bestemmelsene i §§ 2-4 annet ledd, 3-2, 3-6 samt §§ 3-8 til 3-15 skal gjelde tilsvarende for betalingsforetak. Departementet viser til at bestemmelsene om selskapsorganer mv. i kapittel 3 er egnet til å gjennomføre de relevante delene i direktivet.
I tredje ledd fastsettes det at departementet kan gi nærmere forskrifter om betalingsforetak. Bestemmelsen gir departementet nødvendig hjemmel for å kunne fastsette detaljerte regler om betalingsforetak i samsvar med direktiv 2007/64/EF. Det vises til nærmere omtale om valg av lovteknisk løsning i punkt 2.5.5.1.
Til § 4b-3
Bestemmelsen gir regler om forenklet betalingsvirksomhet.
Etter første ledd kan alle typer foretak, ikke bare aksjeselskap, få tillatelse til å yte begrenset betalingsvirksomhet dersom vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen oppstiller hvilke krav som stilles til virksomheten og til personer som leder slik virksomhet. Etter direktivets artikkel 26 kan det åpnes for at både fysiske og juridiske personer kan få tillatelse som unntaksforetak. Når det gjelder adgangen etter direktivet for fysiske personer til å drive begrenset virksomhet, legger departementet til grunn at det etter norske regler må drives gjennom enkeltpersonforetak.
Virksomhet som innebærer at det gjennomføres betalingstransaksjoner for et beløp som i gjennomsnitt over de 12 foregående måneder overstiger 5 millioner kroner per måned, kan som et utgangspunkt ikke drive med begrenset tillatelse etter bestemmelsen, se bokstav d. Departementet kan likevel ved enkeltvedtak gjøre unntak fra maksimalbeløpet, se fjerde ledd.
I annet ledd bestemmes det at alle unntaksforetak skal være underlagt revisjonsplikt. Alle unntaksforetak vil ha regnskapsplikt etter regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 5, men foretak som ikke er aksjeselskap vil kunne falle inn under unntaket i revisorloven § 2-1 annet ledd. Dette unntaket vil imidlertid ikke gjelde for foretak som har revisjonsplikt i medhold av annen lov, jf. revisorloven § 2-1 tredje ledd. Alle unntaksforetak vil derfor være underlagt regnskaps- og revisjonsplikt uavhengig av organisasjonsform.
I fjerde ledd gis konsesjonsmyndigheten kompetanse i enkeltsaker til å sette en høyere eller lavere maksimalgrense for overføringer, innenfor direktivets grense på 3 millioner euro. Konsesjonsmyndigheten bør i den konkrete sak kunne ha mulighet til å sette en grense som er tilpasset det enkelte unntaksforetak, og departementet antar at det i mange tilfeller vil kunne være aktuelt å sette en lavere grense enn lovens maksimalgrense. Adgangen til å åpne for at også foretak som overfører mer enn 5 millioner kroner hver måned kan registreres som unntaksforetak er ment å være snever. Det vil kun være adgang til å gi tillatelse til å overføre mer enn den fastsatte grensen der dette er tilsynsmessig forsvarlig, og hvor særlige hensyn tilsier at det gis en slik adgang. Departementet legger til grunn at foretakets grense med hensyn til overført beløp per måned er forsvarlig i forhold til de krav som settes til foretakets løpende ansvarlige kapital.
Etter femte ledd kan foretak med tillatelse etter denne bestemmelsen bare kunne tilby betalingstjenesten pengeoverføringer. Formålet med å åpne for begrenset tillatelse etter enklere regler er å legge bedre til rette for de uformelle verdioverføringssystemene som gjerne blir brukt av migranter for å sende penger til hjemlandet. Etter departementets syn bør adgangen til å drive virksomhet etter enklere regler ikke være videre enn det som er nødvendig for å ivareta formålet.
Det følger av syvende ledd at en begrenset tillatelse ikke gir rett til å yte betalingstjenester i en annen stat enn Norge. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at et foretak med tillatelse etter denne paragrafen gjennomfører pengeoverføringer til annen stat, dersom foretak har rett til å yte betalingstjenester i mottakerstaten.
Åttende ledd gir departementet adgang til å gi begrenset tillatelse til en tilbyder av betalingstjenester med hovedkontor i annen EØS-stat, forutsatt at foretaket har tillatelse i hjemlandet. Denne bestemmelsen er bare aktuell dersom foretaket har begrenset tillatelse etter hjemlandets rett. Foretak som er registrert som «vanlig» betalingsforetak vil ha rett til å tilby betalingstjenester etter § 4b-1 annet ledd.
Tredje og sjette ledd angir departementets kompetanse til å fastsette de nærmere vilkår for virksomheten etter denne bestemmelsen i forskrift eller enkeltvedtak.
Det vises for øvrig til nærmere omtale i kapittel 2.6.
Til § 4b-4
Første ledd gir foretak som yter betalingstjenester rett til å utveksle transaksjonsopplysninger og annen betalingsinformasjon når dette er nødvendig for å sikre forebygging, etterforskning og oppklaring av bedrageri. Med bedrageri menes i straffbar handling som nevnt i straffeloven 1902 § 270.
Det fremgår av betalingstjenestedirektivet at behandling av personopplysninger skal skje innenfor rammene av personverndirektivet (95/46/EF), som er gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven).
Forskriftshjemmelen i annet ledd gir departementet anledning til å presisere hvilke opplysninger som anses for å være nødvendige, samt gi nærmere regler om hvordan informasjonen skal lagres, hvor lenge den skal lagres og hvem som skal ha tilgang til informasjonen.
Det vises for øvrig til kapittel 2.7
Til endringer i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven)
Til § 3-6 annet ledd
Bestemmelsen innfører en adgang for departementet til å gi bestemmelser om midlertidig tjenesteyting i forskrift. Bestemmelsen er tatt inn som en del av gjennomføringen av direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). Det er klart at rådgivningstjenester etter revisorloven § 1-1 tredje ledd er en type virksomhet som kan utøves midlertidig. Utover dette må det vurderes konkret om andre tjenester som omfattes av revisorloven er av en art som gjør det mulig å yte dem på midlertidig eller tilfeldig basis. Departementet viser til at det generelt sett, jf. drøftelsen i kapittel 7.6, ikke vil være i samsvar med revisjonens formål at denne utøves på midlertidig eller tilfeldig basis. Ved vurderingen av hva som anses som midlertidig yrkesutøvelse må det ellers legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Det må dessuten legges vekt på om og i hvilken grad tjenestens art forutsetter at det foreligger en løpende kontakt mellom revisor og klient om hvordan det rapporteres og hvordan virksomheten til enhver tid innrettes. Se nærmere omtale av bestemmelsen i kapittel 7.
Til § 6-1 syvende ledd
Nytt syvende ledd gjennomfører EØS-forpliktelser som svarer til revisjonsdirektivet artikkel 47. Det vises til omtalen i kapittel 10.
Bestemmelsen åpner for at departementet gjennom enkeltvedtak eller forskrift kan pålegge revisorer og revisjonsselskaper taushet om sin virksomhet og sine klienter dersom det følger av Norges internasjonale forpliktelser at slike opplysninger ikke skal kunne utleveres til tredjelands tilsynsmyndigheter. Hjemmelen forutsettes benyttet for eksempel dersom det ikke er fastsatt noen såkalt «adequacy decision» i henhold til revisjonsdirektivet artikkel 47 nr. 3, jf. nr. 1 bokst. c, og det er nødvendig å forhindre revisorer og revisjonsselskaper fra å tillate at tredjelands tilsynsmyndigheter som ikke har en avtale med norske myndigheter å likevel gjennomføre inspeksjoner i Norge.
Til endringer i lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer mv
Til § 1-1
I første ledd første punktum defineres hva som menes med et betalingssystem. Definisjonen svarer i hovedsak til direktiv 2007/64/EF (betalingstjenestedirektivet) artikkel 4 nr. 6. I annet punktum fastsettes det at både interbanksystemer og systemer for betalingstjenester vil omfattes av definisjonen av betalingssystem. Begrepet betalingssystem brukes i de foreslåtte bestemmelsene om tilgang til betalingssystemer i kapittel 5.
Definisjonen av systemer for betalingstjenester i tredje ledd endres slik at den blir i samsvar med listen over foretak som kan yte betalingstjenester i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 4b-1.
Til § 5-1
Bestemmelsen angir virkeområdet for kapittel 5 om tilgang til betalingssystemer. Første ledd angir at kapittelet gjelder for alle som kan yte betalingstjenester etter kapittel 4b i finansieringsvirksomhetsloven. Kapittel 5 gjennomfører betalingstjenestedirektivet artikkel 28.
Annet og tredje ledd henviser til finansavtaleloven og finansieringsvirksomhetsloven for definisjon av henholdsvis betalingstjenester og betalingsforetak.
Det vises til nærmere omtale i punkt 2.8.
Til § 5-2
Bestemmelsen gjennomfører betalingstjenestedirektivets krav om at alle tilbydere av betalingstjenester, jf. kapittel 4b og finansavtaleloven § 11, skal ha tilgang til betalingssystemer på objektive, ikke-diskriminerende og forholdsmessige vilkår.
Det vises til nærmere drøftelse av bestemmelsen i kapittel 2.8.
Til § 5-3
I bestemmelsen gjøres det unntak fra kravet om at tilbydere av betalingstjenester skal ha rett til tilgang til betalingssystemer på like vilkår. Tilbydere av betalingstjenester har ikke rett til tilgang etter § 5-2 til konserninterne betalingssystemer eller til betalingssystemer som er notifisert etter finalitetsdirektivet (direktiv 98/26/EF). Videre gjøres det unntak fra tilgangsreglene for systemer der en aktør selv kan tilby betalingstjenester mellom de kunder som er knyttet til systemet, men likevel tillater andre ytere av betalingstjenester å delta i systemet, uten at disse har rett til å forhandle om den interne prissettingen. Dette kan eksempelvis gjelde tilbud om betalingstjenester basert på franchise virksomhet.
Det vises til nærmere drøftelse av bestemmelsen i kapittel 2.8.
Til endring i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsvirksomhetsloven)
Til ny § 9-3a
Bestemmelsen innebærer ingen endring av gjeldende rett, men er en presisering av at forsikringsselskapene kan benytte kjønn som faktor ved beregning av premier og ytelser i livsforsikring, når nærmere angitte vilkår er oppfylt. Det er også presisert i bestemmelsen at selskapet kan benytte kjønn som faktor ved beregning av pris for dekning av risiko knyttet til person. Dette har sammenheng med kravet i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 om at selskapet skal ha pristariffer for beregning av premie for samtlige av de produkter som selskapet tilbyr, og at selskapet skal bygge på de til enhver tid gjeldende pristariffer når det beregner premie, jf. § 9-5. Dersom kjønn er en bestemmende faktor ved beregningen av risiko i livsforsikring, vil dette reflekteres i pristariffen for dekning av risiko knyttet til person, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 annet ledd bokstav a). Det vises for øvrig til nærmere omtale av bestemmelsen i kapittel 11.
Til endringene i lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling (eiendomsmeglingsloven)
Til endringen i § 1-2 annet ledd nr. 4
Ved en inkurie er «allmennaksjeselskap» feilskrevet, og stavefeilen rettes derfor opp.
Til § 2-1 nytt fjerde ledd
Bestemmelsen innfører en adgang for departementet til å gi bestemmelser om midlertidig tjenesteyting i forskrift. Bestemmelsen er tatt inn som en del av gjennomføringen av direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). Se omtale i kapittel 8.
Til § 2-9 annet ledd nytt fjerde punktum
Bestemmelsen gir hjemmel til at Finanstilsynet etter søknad kan gi tillatelse til at samme person kan være fagansvarlig for mer enn ett foretak/én filial. Dette åpner for at rollen som fagansvarlig skal kunne rendyrkes, noe som må antas å bidra til at kvaliteten på eiendomsmeglingstjenestene bedres. Det må bero på en konkret helhetsvurdering om slik tillatelse skal gis. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være størrelsen på foretakene/filialene og erfaringen til den fagansvarlige og de ansatte ved de aktuelle foretakene/filialene. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.5.
Til endringene i § 5-3
I femte ledd ny nr. 4 fastsettes det at eiendomsmeglingsforetak og advokater som driver eiendomsmegling ikke kan motta oppdrag fra foretak der nærstående har bestemmende innflytelse. Endringen er oppretting av en inkurie. Egenhandelsforbudet etter eiendomsmeglingsloven 1989 omfattet disse tilfellene, og det var ved fastsettelsen av ny eiendomsmeglingslov i 2007 ikke meningen å myke opp reglene på dette punkt i gjeldende eiendomsmeglingslov. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.4.
Endringene i sjette ledd oppretter en inkurie. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.4.
Til § 8-2 nytt tredje ledd
I første punktum gis Finanstilsynet uttrykkelig hjemmel til å oppnevne en forvalter til å sluttføre eiendomsmeglingsoppdrag i de tilfeller et eiendomsmeglingsforetak har fått tilbakekalt sin tillatelse til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet. Endringen er en lovfesting av det som har vært Finanstilsynets praksis. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.3.
Annet punktum inneholder hjemmel for departementet til å gi nærmere regler i forskrift om forvalterens rettigheter og plikter for de tilfeller der Finanstilsynet har oppnevnt en forvalter til å avvikle eiendomsmeglerforetak. I tredje punktum gis departementet hjemmel til å gjøre unntak fra eiendomsmeglingslovens regler ved enkeltvedtak ved avvikling av eiendomsmeglerforetak. Forutsetningen for at det skal kunne gjøres slikt unntak, er at unntak er nødvendig for å sikre en forsvarlig avvikling av løpende oppdrag. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.3.
Til endringene i § 8-3
I første ledd nr. 2 rettes det opp i en inkurie. Endringen innebærer at det henvises til eiendomsmeglingsloven § 2-6 annet ledd i stedet for § 2-6 første ledd. Det er § 2-6 annet ledd som regulerer solvenskrav for advokater som driver eiendomsmegling. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 9.3.
I nytt annet ledd første punktum får Finanstilsynet uttrykkelig hjemmel til å oppnevne en forvalter til å sluttføre eiendomsmeglingsoppdrag i de tilfeller Finanstilsynet har truffet vedtak om at en advokat forbys å drive eiendomsmeglingsvirksomhet. Bestemmelsen vil være aktuell der vedkommende advokat fortsatt har advokatbevilling. Dersom advokaten dør, mister eller får suspendert sin advokatbevilling, eller ikke forvalter sin advokatvirksomhet på betryggende måte, vil domstolloven § 228 regulere forholdet. I nytt annet ledd annet punktum gis § 8-2 nytt tredje ledd annet og tredje punktum tilsvarende anvendelse. Det vises til nærmere omtale av § 8-2 nytt tredje ledd annet og tredje punktum ovenfor.
Til endringen i lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven) § 33
I børsloven § 33 første ledd annet punktum rettes det opp i to inkurier, siden det er åpenbart at gjeldende bestemmelse inneholder to språklige feil. Endringene innebærer at «avtale» endres til «omtale», og «brukeren» til «bruken». Endringene innebærer ingen realitetsendring. Det vises til omtale ovenfor under pkt. 6.7.
Til endringene i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel
Til § 3-14
Bestemmelsen viderefører gjeldende § 10-4 første ledd, men det personelle virkeområdet utvides fra verdipapirforetak til å gjelde enhver. Det vises til Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) punkt 4.3.7 for omtale av verdipapirhandelloven 1997 § 8-5 fjerde ledd som ble videreført som del av gjeldende § 10-4 første ledd. I forhold til ordlyden i gjeldende § 10-4 første ledd er nye § 3-14 avgrenset til å gjelde finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 1 til 3. Bestemmelsen vil ikke ha virkning for omsettelige verdipapirer som nevnt i § 2-2 annet ledd nr. 3, siden slike verdipapirer også omfattes av § 2-2 første ledd nr. 4, jf. § 2-2 femte ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt under punkt 3.3.4.
Verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 4, er regulert i verdipapirhandelloven § 10-6.
Til endringene i § 4-1
I første ledd annet punktum foreslås det at «og aksjer i selskaper i samme konsern» strykes. Det innebærer at noterte selskaper ikke vil ha meldeplikt i henhold til § 4-1 for selskapets handel med aksjer i samme konsern. Bakgrunnen for endringen er at selskaper med mange datterselskaper ofte foretar endringer i eierstrukturen, uten at dette i mange tilfeller har interesse for markedet. I de tilfellene et notert selskaps handel med aksjer i samme konsern er egnet til å påvirke aksjekursen, vil det kunne være meldeplikt etter reglene om plikt til å offentliggjøre innsideopplysninger, jf. § 5-2, jf. § 3-2. Departementet legger til grunn at markedets behov for å få kurssensitiv informasjon vil ivaretas gjennom disse reglene. For ordens skyld presiserer departementet at meldeplikten for selskapers handel i egne aksjer mv. opprettholdes, det er kun meldeplikten knyttet til selskapers handel i aksjer mv. i samme konsern som foreslås opphevet. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 4.3.
I annet ledd nytt annet punktum foreslås det å presisere at meldeplikten etter § 4-1 gjelder uavhengig av om en derivatkontrakt gir rett til fysisk overlevering av de underliggende finansielle instrumentene, eller om derivatkontrakten gir rett til finansielt oppgjør. De hensyn som ligger til grunn for reglene om meldeplikt gjør seg gjeldende i like sterk grad uavhengig av om derivatkontrakten gir rett til fysisk overlevering eller kontantoppgjør. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 4.4.
Til § 5-1 nytt annet punktum
I nytt § 5-1 annet punktum sies det uttrykkelig at unntaket i § 3-13 gjelder tilsvarende for bestemmelsene i verdipapirhandelloven §§ 5-2 og 5-3. Det betyr at bestemmelsene om løpende informasjonsplikt i verdipapirhandelloven §§ 5-2 og 5-3 ikke gjelder for disposisjoner som er foretatt av eller på vegne av en EØS-stat, Den europeiske sentralbank, sentralbank i EØS-stat eller annet myndighetsorgan i slike stater, når disposisjonen er ledd i en EØS-stats penge- eller valutapolitikk eller styring av offentlig gjeld. Endringen innebærer en lovfesting av praksis, og antas ikke å innebære noen realitetsendring. Det vises til nærmere omtale av forslaget ovenfor under pkt. 6.6.
Til endringen i § 7-8 sjette ledd annet punktum
Delegasjonshjemmelen i § 7-8 sjette ledd annet punktum oppheves. Finanstilsynets kompetanse som prospektmyndighet har vært delegert til Oslo Børs med hjemmel i bestemmelsen, men Finanstilsynet overtar prospektkontrollen fra 1. mai 2010. Bakgrunnen er EØS-forpliktelser som tilsvarer prospektdirektivet. For å unngå tvil om at Norges EØS-forpliktelser er oppfylt på dette punkt, bør delegasjonshjemmelen oppheves. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 5.6.4.
Til endringen i § 9-4 første ledd nr. 6
Endringen innebærer oppretting av en inkurie, slik at det henvises til verdipapirhandelloven § 15-7 i stedet for § 16-3. Det vises til nærmere omtale ovenfor under pkt. 6.1.
Til endringen i § 9-6
Bestemmelsen skrives om, slik at det ikke oppstår uklarheter om forholdet mellom bestemmelsen i § 9-6 første ledd og § 9-1. Endringen innebærer ingen realitetsendring. Det vises til nærmere omtale ovenfor under pkt. 6.2.
Til endringen i § 9-8
Annet ledd nr. 2 endres slik at det henvises til egnethetskravene i § 9-9 første ledd. Det vises til nærmere omtale ovenfor under pkt. 6.3.
Til endringene i § 9-19
I overskriften til bestemmelsen, og i selve bestemmelsen i § 9-19, tas det inn en henvisning til aksjeloven § 8-1 annet ledd. Endringen innebærer oppretting av en inkurie. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 6.4.
Til endringen i § 9-21 annet ledd
Det rettes opp i enkelte språklige feil, uten at dette innebærer realitetsendringer. Det vises til nærmere omtale ovenfor under pkt. 6.5.
Til § 10-4
I bestemmelsens overskrift er «verdipapirforetaket eller» strøket, da bestemmelsen nå kun vil gjelde salg av finansielle instrumenter som kunden ikke eier.
Første ledd oppheves. Det vises til omtalen av ny § 3-14 og til avsnitt 3.3.4.
Nåværende annet ledd blir første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av verdipapirhandelloven 1997 § 8-7, jf. Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) spesialmerknaden til § 10-4 og punkt 7.12.7. I forhold til ordlyden i gjeldende § 10-4 annet ledd avgrenses nye § 10-4 til å gjelde finansielle instrumenter som nevnt i § 2-2 første ledd nr. 1 til 3, jf. merknaden til nye § 3-14.
Til endringen i § 15-8 tredje ledd første punktum:
§ 15-8 tredje ledd første punktum endres slik at utgiftene til klagenemnd, dersom slik nemnd opprettes, for klager på Finanstilsynets vedtak vedrørende kontroll av finansiell rapportering utlignes på utstedere av omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked i EØS med Norge som hjemstat, i stedet for at utgiftene utlignes på regulert marked. Endringen har sammenheng med endringen i finanstilsynsloven § 9 første ledd femte punktum, og det vises til merknaden til denne bestemmelsen.
Til endringen i § 17-1 fjerde ledd
Bestemmelsen som gir prospektmyndigheten adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på prospektreglene, flyttes fra § 17-1 fjerde ledd til § 17-4 for å få bedre sammenheng i lovverket. Endringen medfører at samtlige bestemmelser om overtredelsesgebyr med hjemmel i verdipapirhandelloven samles i § 17-4. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 5.6.4.
Til § 17-2
I første ledd er det tilføyd henvisninger til nye § 3-14 og nye § 17-5. Dette innebærer at Finanstilsynet kan beslutte vinningsavståelse ved overtredelse av reglene om shortsalg. Henvisningen til gjeldende § 10-4 første ledd er strøket, siden bestemmelsen er opphevet. Det vises til nærmere omtale under punkt 3.
Til § 17-3
Endringene i annet ledd innebærer at overtredelser av reglene om meldeplikt i § 4-1 skal kunne sanksjoneres med straff i grove eller gjentatte tilfeller. Henvisningen til § 4-1 er flyttet fra annet ledd nr. 1 til annet ledd nr. 6. Endringen har sammenheng med at Finanstilsynet får kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om meldeplikt, jf. § 17-4. Straff for brudd på reglene om meldeplikt forbeholdes etter dette grove eller gjentatte overtredelser. Endringene er omtalt nærmere ovenfor under punkt 4.5.4. I annet ledd nr. 1 er det dessuten tilføyd henvisning til nye § 3-14 og nye § 17-5, som omhandler shortsalg. Det vises til nærmere omtale under punkt 3.
Ved endringene i tredje ledd vil overtredelser av reglene om krav til meldingens innhold i § 4-3 første ledd kun kunne sanksjoneres med straff i grove eller gjentatte tilfeller. Endringen har sammenheng med at Finanstilsynet får kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om meldeplikt, jf. § 17-4. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 4.5.4
Til endringene i § 17-4
I første ledd første punktum gis Finanstilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om primærinnsideres meldeplikt i verdipapirhandelloven § 4-1. Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon. Brudd på reglene om listeføring i § 4-1 fjerde og femte ledd er omfattet av hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr. Også overtredelser av reglene om krav til meldingens innhold i § 4-3 første ledd skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 4.5.
I nytt fjerde ledd er bestemmelsen som gir prospektmyndigheten adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på prospektreglene flyttet over fra § 17-1 fjerde ledd for å få bedre sammenheng i lovverket. Endringen medfører at samtlige bestemmelser om overtredelsesgebyr med hjemmel i verdipapirhandelloven samles i § 17-4. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 5.6.4.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd. Samtidig gjøres det en endring i bestemmelsens første punktum. I § 17-4 nåværende fjerde ledd første punktum, som blir nytt femte ledd første punktum, nevnes momenter som det særlig skal legges vekt på ved utmåling av overtredelsesgebyr. Slik bestemmelsen lyder, er det kun vist til § 17-4 første ledd, som gir hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene om flagging. § 17-4 annet og tredje ledd inneholder imidlertid hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr også for henholdsvis brudd på reglene om finansiell rapportering og løpende informasjonsplikt. I nytt fjerde ledd er det hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på prospektreglene. Henvisningen i nytt femte ledd første punktum til bestemmelsens første ledd tas derfor ut, slik at det blir klart at utmålingsmomentene relaterer seg til overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven generelt. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 5.6.4.
Nåværende femte ledd flyttes til nytt sjette ledd.
Nåværende sjette ledd flyttes til nytt syvende ledd.
Til § 17-5
Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel for å nedlegge midlertidig forbud mot shortsalg under markedsforhold hvor slike salg kan ha virkninger som er egnet til å forstyrre den finansielle stabilitet eller markedets integritet. Dette hensynet innebærer at vedtak om nedleggelse av eventuelle midlertidige forbud bare bør treffes ved helt spesielle markedsforhold for de aktuelle finansielle instrumenter. Før det treffes eventuelle vedtak om midlertidig forbud, bør det ses hen til hvilke uønskede virkninger som vil kunne komme av slikt forbud. Midlertidige forbud skal ikke ha varighet lenger enn seks måneder. Midlertidige forbud bør dessuten ha begrenset omfang, og transaksjoner som ikke har virkninger som er egnet til å forstyrre den finansielle stabilitet eller markedets integritet bør i hovedsak unntas særskilt. Bestemmelsen er nærmere omtalt under punkt 3.4.4.
Til endringer i lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv (hvitvaskingsloven)
Til § 4
I listen over rapporteringspliktige i første ledd legges en ny gruppe av foretak til i nr. 5. Rapporteringsplikten vil gjelde for «betalingsforetak» og andre som har rett til å yte betalingstjenester etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven. Gjeldende første ledd nr. 5 til 11 blir etter dette nr. 6 til 12.
Første ledd nr. 4 endres til å kun gjelde valutavirksomhet.
Til lovforslagets del X
I lov 19. juni 2009 nr. 48 om endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond og enkelte andre lover ble det vedtatt at Kredittilsynet skulle skifte navn til Finanstilsynet i de bestemmelser der navnet forekom. Loven trådte i kraft 21. desember 2009. Lovvedtaket omfattet imidlertid ikke alle bestemmelser der Kredittilsynet var nevnt. Endringene innebærer at navnet endres i de bestemmelsene som ikke ble omfattet av lov 19. juni 2009 nr. 48 om endringer i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond og enkelte andre lover.